JK22

Germany’s Days as an Industrial Superpower Are Coming to an End (yahoo.com) In a cavernous production hall in Düsseldorf last fall, the somber tones of a horn player accompanied the final act of a century-old factory. Amid the flickering of flares and torches, many of the 1,600 people losing their jobs stood stone-faced as the glowing metal of the plant’s last product — a steel pipe — was smoothed to a perfect cylinder on a rolling mill. The ceremony ended a 124-year run that began in the heyday of German industrialization and weathered two world wars, but couldn’t survive the aftermath of the energy crisis. There have been numerous iterations of such finales over the past year, underscoring the painful reality facing Germany: its days as an industrial superpower may be coming to an end. Manufacturing output in Europe’s biggest economy has been trending downward since 2017, and the decline is accelerating as competitiveness erodes. “There’s not a lot of hope, if I’m honest,” said Stefan Klebert, chief executive officer of GEA Group AG — a supplier of manufacturing machinery that traces its roots to the late 1800s. “I am really uncertain that we can halt this trend. Many things would have to change very quickly.” The underpinnings of Germany’s industrial machine have fallen like dominoes. The US is drifting away from Europe and is seeking to compete with its transatlantic allies for climate investment. China is becoming a bigger rival and is no longer an insatiable buyer of German goods. The final blow for some heavy manufacturers was the end of huge volumes of cheap Russian natural gas. Alongside global volatility, political paralysis in Berlin is intensifying long-standing domestic issues such as creaking infrastructure, an aging workforce and the snarl of red tape. The education system, once a strength, is emblematic of a long-term lack of investment in public services. The Ifo research institute estimates that declining math skills will cost the economy about €14 trillion ($15 trillion) in output by the end of the century. In some cases, the industrial downshift is taking place in small steps like scaling back expansion and investment plans. Others are more evident like shifting production lines and trimming staff. In extreme instances — like Vallourec SACA’s pipe plant, once part of fallen industrial giant Mannesmann — the consequence is permanent closure. “The shock was huge,” said Wolfgang Freitag, who worked at the plant since he was a teenager. The 59-year-old’s job now is to disassemble equipment for sale and help his old colleagues find new work. Germany still has an enviable roster of small, agile manufacturers, and the Bundesbank and others reject the notion that full-blown deindustrialization is anywhere close. But with reforms stalled, it’s unclear what will slow the decline. “We are no longer competitive,” Finance Minister Christian Lindner said at a Bloomberg event earlier this month. “We are getting poorer because we have no growth. We are falling behind.” Chancellor Olaf Scholz’s fractious coalition was thrown into further disarray in mid-November by a budget crisis sparked by a court ruling over borrowing measures, leaving the government with little leeway to invest. “You don’t have to be a pessimist to say that what we’re doing at the moment won’t be enough,” said Volker Treier, foreign trade chief at Germany’s Chambers of Commerce and Industry. “The speed of structural change is dizzying.” Frustration is widespread. Although hundreds of thousands of people have hit the streets in recent weeks to protest against far-right extremism, the anti-immigration Alternative für Deutschland, or AfD, is ahead of all three ruling parties in the polls — trailing only the conservative bloc. Scholz’s Social Democrat-led alliance has support from 34% of voters, according to a Spiegel analysis of recent surveys. Fading industrial competitiveness threatens to plunge Germany into a downward spiral, according to Maria Röttger, head of northern Europe for Michelin. The French tiremaker is shutting two of its German plants and downsizing a third by the end of 2025 in a move that will affect more than 1,500 workers. US rival Goodyear has similar plans for two facilities. “Despite the motivation of our employees, we have arrived at a point where we can’t export truck tires from Germany at competitive prices,” she said in an interview. “If Germany can’t export competitively in the international context, the country loses one of its biggest strengths.” Other examples of decline surface regularly. GEA is closing a pump factory near Mainz in favor of a newer site in Poland. Auto-parts maker Continental AG announced plans in July to abandon a plant that makes components for safety and brake systems. Rival Robert Bosch GmbH is in the process of slashing thousands of workers. The energy crisis in the summer of 2022 was a major catalyst. While worst-case scenarios like freezing homes and rationing were avoided, prices remain higher than in other economies, which adds to costs from higher wages and regulatory complexity. One of the hardest-hit sectors has been chemicals — a direct result of Germany’s loss of cheap Russian gas. With the transition to clean hydrogen still uncertain, nearly one in 10 companies are planning to permanently halt production processes, according to a recent survey by the VCI industry association. BASF SE, Europe’s biggest chemical producer, is cutting 2,600 jobs and Lanxess AG is reducing staff by 7%. Germany’s sluggish bureaucracy also isn’t keeping pace, even when companies are prepared to invest. GEA installed solar capacity at a factory in the western German town of Oelde, where it makes equipment that can separate cream from milk. It applied for permits to feed in the power last January, two months before starting construction and is still waiting for approval — nearly two years after initiating the project. The energy squeeze came quickly on the heels of disruptions from the pandemic that led to stalled assembly lines as German automakers waited months for chips and other components, underscoring the risks of relying on a far-flung network of suppliers, especially in Asia. China is now causing trouble for Germany in a number of ways. On top of its strategic shift into advanced manufacturing, a slowdown of the Asian superpower’s economy is sapping demand for German goods even further. At the same time, cheap competition from China is worrying industries key for Germany’s climate transition — and not just electric cars. Manufacturers of solar panels are shuttering operations and cutting staff as they struggle to compete with state-supported Chinese rivals. Dresden-based Solarwatt GmbH has already cut 10% of its workforce and may relocate production abroad if the situation doesn’t improve this year, according to CEO Detlef Neuhaus. Germany’s headwinds require adaptation. For EBM-Papst, a producer of fans and ventilators, the industrial crisis meant acquiring a struggling supplier. And to stay nimble, the company shifted production to components for heat pumps and data centers and away from the auto sector. It’s also looking to move some administrative tasks to eastern Europe or India. “It’s not just energy,” CEO Klaus Geißdörfer said in an interview. “It’s also staff availability in Germany, which is now very tense.” Within a decade, the working-age population will be too small to keep the economy functioning as it does today, he added. The Bundesbank concluded in a September report that a decline in manufacturing — which accounts for just under 20% of the economy, nearly twice the US’s level — isn’t worrying if it’s gradual. Such a trend could mean the end of the road for more basic manufacturers like the pipe plant in Düsseldorf. Freitag, a member of the factory’s works council, is now helping prepare the 90-hectare site for sale. Much of the equipment will end up in a scrapyard, which “makes my heart and eyes weep,” he said. Det er nå en voksende mulighet for at Tyskland - det europeiske kontinentets motor - vil kollapse raskere enn ventet. Det var en tabbe å skifte om til ren eksportøkonomi fordi så snart markedene bli selvforsynt vil etterspørselen synker, det amerikanske markedet er i ferd med å stenges mens det kinesiske markedet er i full gang med å skifte om til selvforsyning nå som kinesiske varer overta (slik at det bli lavere priser, som utelukket mye dyrere varer!) - og det europeiske markedet har blitt ulønnsomt fordi energikrisen har presset produksjonsutgiftene rett oppover. Tyskland hadde kunne ta fordel av sin sentrale posisjon i EF og EU siden 1993, men blitt en parasitt som mer og mer ikke kunne klare seg på egenhånd. Det var en ufattelig stor tabbe å dumpe atomkraft og ikke diversifisere energitilgangen slik at da russisk olje og gass utebli, rammet dette Tyskland med stor kraft. Det var en enda mye større tabbe med å ha felles energibørs over et kontinent slik at den europeiske etterspørselen sank. Og på toppen hadde tyskerne mistet toget når det gjelder elektriske kjøretøyer slik at Kina har et forsprang på minst et tiår - dessuten hadde immigrasjonen, sosiale ustabilitet og befolkningsnedgang - det det faller raskere enn i Russland - fulgt til et stort problem med for lite kvalifisert arbeidskraft. Det er store regioner på størrelse med Østfold i Tyskland hvor man stort sett ser folk eldre enn førti år, endog i mellomstore byer. Politikerne prøver nå å finne nye markeder som det indiske, men dette motarbeides av franskmennene som ser ut til å ha fått nok av markedsliberalisme og egne folk som trenger økonomisk trygghet - og de er ikke blind, de har sett hvordan deres produksjon utkontrakteres til andre land, og flere konserner som VW babler nå om å flytte til andre land med billige arbeidskraft og energi - som Ungarn som får russisk gass og har planer om atomkraftverk. Vi har ETT MEGET STORT PROBLEM.

Det er slikt det fungere i alle velfungerende demokratiske systemer utenom det amerikanske siden 1970-årene, og dette knyttes ikke til enkeltindivider, men til grupper av ledere som går sammen og eniges seg mellom om hvilken kandidat man burde velge og støtte - dette er essensielt for et demokratisk representasjonssystem. Den tyske kansleren velges ikke av folket liksom den norske statsministeren i Norge. Selv i land med presidentisme som styremodell - som demokratieksperter generelt misliker - finnes det mekanismer som skulle tillate flertallsbestemmelser i maktens korridorer. Dette finnes i Latin-Amerika hvor man hadde høstet bitre lekser under den kalde krigen, som gjør at presidenten og parlamentet måtte balanseres mot hverandre - som leder til gjentatte konstitusjonelle kriser. Mange tenker på Sveits, men selv der velger man ikke sine statsoverhoder, kun representantene som skal gjøre på disses vegne - et system som har fungert godt i mange århundrer helt tilbake til middelalderen.

Det som skildres her er Bidens pedantiske strategi, han har alltid satset på å begrave hans motstandere i detaljer og atter detaljer, "stump the dummy"-fenomenet er hans spesialitet. Stump the Chump: What it Means, How it Works (investopedia.com) Dette er IKKE en fin beskrivelse, det er litt for sterkt minnende om hersketaktikk i forumer. Biden har den ufattelige evnen for å snakke ned andre uten stans og i slutten overvelde disse. Til og med Obama, som er mye smartere - dette vet alle - har funnet seg rådvilt og oppgitt i møte med Biden. Trump bare simpelt bråker og smeller som svar. Men det fulgt dermed til at han fortapte seg i detaljer og atter detaljer som en bedreviter som ikke nødvendigvis har innsiktsevne eller oversiktsevne, et poeng som Robert Gates og mange andre hadde hentet fram, og som er hovedårsaken bak de mange politiske feilene i hans karriere som politiker.

Russerne kan ha enorme produksjonsfasiliteter uten å frykte angrep i kontrast til ukrainerne som er nødt til å desentralisere sin krigsindustri og spesielt droneproduksjon som måtte skje i små lokaliteter selv hvis de bli ganske mange som gjør det mulig å når målet om 1 mill. per år i løpet av relativ kort tid. En skulle nærmere ønske at ukrainerne hadde påskyndet arbeidet på kryssermissilvåpensystemer etter INF-traktaten var oppsagt i 2019, men korrupte tilstander, dårlig industrikvalitet og politisk press fra USA og EU hadde holdt tilbake ukrainerne altfor lenge, samtidig som man innså i 2022 at ballistiske missilvåpen ikke er fremtiden. Nå er de nødt til å satse på billige dronefly, som har vist seg å ha lite merkbare virkninger - det var de gamle Tupolev-dronene som hadde mest "bang"-effekt. Hvis ukrainerne kunne ha GLCM-kryssermissilsystemer for angrep opptil 2,000 kilometer eller mer inn i Russland, ville krigens natur ha skiftet meget drastisk helt om. Og vi i NATO kan trenger det, for det er ikke bare nok med flybårne kryssermissiler, vi må ha landbaserte kryssermissiler i tillegg til presisjonsartilleri for 150 til 500 km avstand. Heldigvis har vi allerede eksisterende våpensystemer som NSM og RBS 15, et sjømålsmissil kan omstilles til kortavstands kryssermissiler for angrep på land. I 2000-årene var klasevåpen på moten; det var planer om subsoniske kryssermissiler som kunne bombe flybaser med dusinvis av klasebomber. Disse ville ha vært meget ettertraktet i møte med SAM-siter og flybaser som logistiske sentre, alle har sett opptaket hvor et par Storm Shadow-kryssermissiler overflyr et S-400 batteri. Hva om disse kryssermissilene kunne bombe dette batteriet? Jeg håper den første ukrainske GLCM vil komme ganske snart. Dronefly er effektivt, men de har for lite "bang" i sammenligning med kryssermissilene.

Uansett selv om man vet mer, er det et stort problem med elektronikk på avveie at dette benyttes i avanserte våpensystemer og masseproduksjon av våpen rettet mot vestlige land; det kan ikke tolereres. 1) Selvbergingskapasitet og militær kapasitet er vitalt; en militærmakt må kunne forsyne seg med menn, midler, våpen og teknologi med en nasjonal/multinasjonal selvbergingskapasitet. 2) Altfor mye vestlig elektronikk har kommet på avveien fordi det er oppstått et globalt komponentmarked som ingen har oversikt over, og fordi altfor mye er utenfor egne politisk kontroll. 3) Man må ha evne til å fornekte en potensiell fiende adgang til egne teknologi, det har vi ikke. Øst-Asia vant ikke bare fordi det var mye høyt kvalifisert arbeidskraft; det var billigere, færre forpliktelser for arbeidsgivere og minimal bekymring for miljøkonsekvenser. TSMCs konkurrentene kom fra høyprissamfunn med høyere arbeidslønn, større utdanningsutgifter og større interne konkurranse i arbeidsmarkedet i et regulert land hvor man må ta hensyn til arbeidere og miljø. De var pålagt betydelige handikap på forveien. Og det bli ikke bedre fordi siden 1980-årene har det vært en synlig nedgang i kvalifiserte arbeidskraft i vestlige land. Jeg snakker ikke om militær utstyr i Kina. Kineserne bryr seg ikke om å sende våpen til Russland fordi når anseelsen av russernes våpen går nedover, er produksjonskapasiteten i vestlige land for dårlig samtidig som mesteparten av ikke-Vesten har vendt ryggen til Vesten, slik at kineserne nå hale inn den ene kontrakt etter den andre uten stans over hele verden, de blir rike som et resultat av den russisk-ukrainske krigen. Iran og Russland har avanserte våpen som ikke ville ha vært mulig uten vestlige elektronikk. Og de har satt dette i masseproduksjon som ser ut til å overgå det som skjer i Vesten.

Hamaskrigen kan ha tvunget fram en amerikansk retrett ut av Irak og Syria. Det hadde vært amerikansk-irakiske samtaler i flere måneder siden utbruddet av krigen i oktober etter hvert som angrepene på de amerikanske basene intensiveres, og mye tyder på at Biden-administrasjonen - vi må innser at Biden i dag ikke lenge bestemme alene - er villig til å trekke seg ut. Etter nedkjempingen av ISIS i 2019 da denne terroristbevegelsen mistet all territorial kontroll i Irak og Syria, var den militære deployeringen blitt sittende fast fordi amerikanerne vil ikke trekke seg ut av Syria hvor de støtter syriskkurderne og syriske islamistrebeller mot Assad. Dette fulgt til en amerikansk-russisk konfrontasjon i Nord-Syria hvor Erdogan med hans antikurdiske politikk er jokeren, og deretter til en amerikansk-arabisk forverrelse fordi araberstatene vil grave ned stridsøkset med Assad. Trump prøvd å kutte det gjennom i desember 2018, men Erdogans aggressivitet tvunget fram et halt på alle evakueringsplanene - ikke minst fordi flere titusener ISIS-tilhengere har blitt tatt til fange istedenfor utryddet. Disse holdes som gisler for å holde amerikanerne i Øst-Syria. Biden som arvet dette problemet, har ikke kunne finne noe rask utvei pga. det amerikanske Assad-hatet og Erdogans imperiale drømmer samtidig som Iran gjør seg mer og mer gjeldende enn tidlig. Trumps drap på Suleimani i januar 2020 - det som er startpunktet på de turbulente tjueårene - hadde kastet det turbulente amerikansk-irakiske forholdet ut i et stup uten ende. Selv om det hadde vist seg helt umulig å utrydde ISIS fordi man må praktisere folkemord på 150,000 sunnimuslimene i Deir ez-Zor regionen og Anbar-regionen, er ISIS så effektivt holdt ned at lokale krefter kan takle disse. Selv om det er rapporter om at både syriske regjeringssoldater, russiske ekspedisjonssoldater, jordanske soldater, iranske soldater og irakiske soldater sliter med å stanse volden i vinteren 2023-24. Dermed trenger ikke USA logisk sett å bli værende; på sikte kan det åpner for en fullstendig utrydning av ISIS. Trumps attentat og Hamaskrigen har skapt en uholdbar situasjon som helt siden 2018 var forutsett; i det samme øyeblikket som Trump forkastet atomavtalen kom de første formaninger om iranske stedfortrederangrep på de amerikanske basene i Syria og Irak. En uerklært amerikansk-iransk krig hadde startet. De som mener Trump ikke startet en krig, er ikke kjent med det som hadde funnet sted i de irakisk-syriske ørkenene. For Biden og generalene er det en uholdbar situasjon. Så som et resultat - spesielt etter rakettangrepet på Al-Asad flybase i 20. januar - hadde amerikanerne funnet seg i en situasjon hvor en retrett kan bli nødvendig, ettersom det ikke er mulig å bli værende i isolerte baser spredt rundt omkring uten annet enn fly- og helikopterforbindelser i møte aggressive militser, uten å intensivere den uerklærte krigen. Tower 22-angrepet var dråpen i begeret, som gjort det klart at man må reagere. Det tok en uke før gjengjeldelsesangrep kom, som nå oppfattes som et forsøk på å berge ansiktet mens vasallmilitsene ligger lavt i vente på signaler fra Iran og Bagdadregjeringen. Militært sett er det ikke mulig å holde på baseinfrastrukturen i Syria og Irak; for regjeringene i disse landene er fiendtligstemt mot amerikansk nærhet - Assad-regimet i Damaskus og Bagdadregjeringen som i seg selv er dypt splittet mellom amerikanskallierte, selvstendige og iranskallierte. De eneste sikre allierte er syriskkurderne og irakiskkurderne, men førstnevnt har i lang tid slitt sterkt med å slutte fred med stabukken Assad som er villig til å miste Øst-Syria enn å forlike seg med dem, og sistnevnte er i et uavklart forhold med den arabiske delen av Irak. Hvis det var hav i nærheten, kunne det ha blitt mye lettere - men nei da. Amerikanerne vil ikke ha en Dien Bien Phu-situasjon om det bryter ut en amerikansk-iransk storkrig hvis administrasjonen i det hvite huset ikke er villig til å få opp farta. Dermed er en evakuering blitt uunngåelig.

Dette scenarioet nærmere seg med stormskritt. IDF klarte å innta og utrenske Khan Younis uten å forårsake uaksepterte sivil tap, men det var bare fordi de simpelt sprengte ned alt skritt for skritt som rivningseksperter som demontere bygning etter bygning, deretter nabostrøk etter nabostrøk, slik at sivilbefolkningen kunne tvinges ut på avstand. Nå er sivilbefolkningen konsentrert i to lokaliteter; Mawasi evakueringssonen mot kysten og grensebyen Rafah. 1,3 millioner befinner seg i Rafah fordi det er der grenseovergangen til Egypt og de humanitære leveransene er. Israelerne har etablert militær kontroll over tre fjerdedeler av Gazastripen. Wikipedia er ikke lenge til hjelp fordi store områder som "tilsynelatende" er ikke under israelsk kontroll, har blitt ingenmannsland hvor israelske soldater kan uforstyrret ta seg fram i møte med et minskende fåtall palestinske militante og de gjenværende sivilister som stort sett ignoreres. Bare Rafah-regionen er tilbake. Der hadde israelere for lengst sikret militær kontroll over det åpne landet i sørøst hvor militante ikke kan bevege seg i det åpne. Hamas har mistet trolig 20,000 menn, og om dette skulle stemme har de bare væpnede sivilister og et lite fåtall militante tilbake for sivilkontroll i Rafah, som er blitt disses siste maktkonsentrering. Netanyahu vil få sivilbefolkningen evakuert, og omsider er det på tid. Men 1,3 mill. kan ikke flyttes ut til Mawasi som er overfylt med hundretusener på hundretusener av flyktninger fra før, og må da flyttes annetsteds fordi egypterne vil ikke tillate en exodus inn i egne land. Det er dessuten kommet så sent, at ordren kan bli meningsløst i dagens situasjon, spesielt ettersom han vil avslutte militæroperasjonen før 10. mars 2024.

Dette er intet mindre enn katastrofe! Da Biden vant i 2020, var det ingenting i vei med ham, men så hadde de fleste vært i troen om at han skulle bli president i en bestemt periode som skulle rydde opp etter Trump og legge til grunn for en ny generasjon som kan overta. Men i året 2021 da Biden lagt fram den ene gigantpakke etter den andre samtidig som man straks lagt merke til at han valgt å fortsette Trumps kurs også i Afghanistan som kollapset på hans vakt, var det straks lagt merke til en uhorvelig arroganse. Hans suksess med å presse gjennom flerpartivedtak skyldes hans pedantiske natur ved å slite ned hans motstandere som Obama personlig hadde opplevd. Da mellomvalget i 2022 avsluttes, gikk Biden fra hans løfter om å ikke stille til valg fordi demokratene mistet langt mindre enn forventet, selv om Trump hadde lite hell med seg. Han hadde kunne gjøre det fordi gamlegarden som Pelosi hadde sluttet, og fordi han omringet seg med rådgivere som hjelpe ham ut etter hvert som innflytelsesrike individer som Obama begynte å stille spørsmål. Det var en synlig nedgang i Bidens mentale helse, han hadde tidlig kunne unnskylde dette med hans stammingsproblemer og skyhet som i lang tid har vært et vedvarende problem i kontakt med offentligheten, og han hadde en stygg uvane med å være for løsmunnet og impulsivt. Men som en pedant skulle han i det minst ha detaljkontroll, og her er det sett at dette begynner å gli ut i det siste året. Allerede i høsten 2022 var små tegn på dette lagt merke til av skarpsindige observatører (det samme kan også sies om Trump i 2023-2024 hvor han er i ferd med å vise liknende tegn). Da hadde Biden blitt utsatt for mye større stress og mentale påkjenninger enn normalt, man har sett at han var oppvakt, besluttsomt og mer risikovillig i foråret 2022, men i etteråret begynte han å bli vaklende, spesielt omkring Ukraina. For en mann i gammel alder kan embetet som en president ha blitt for mye, det er voldsomt krevende selv for et yngre menneske. Alle vet at Obama gikk ut av embetet med grå hår, det hadde grånes som et resultat av stresspresset. Og samtidig var Bidens arroganse blitt voksende, trolig som en defensiv strategi, gjennom året 2023. – Hans eget justisdepartement kaller ham dement, i praksis. Spesialetterforskeren bekrefter velgernes mistanke om at Biden er for gammel. Obama og Robert Gates i 2009-11 liker ikke Biden, de hadde påpekt en nedlatende arroganse, en oppblåst ego og voldsom detaljbesittelse, som bli temperaturfullt og oppfarende i møte med kritikk og det som oppfattes som fornærmende, som sett med hans impulsive reaksjoner over Hurs påstand om at han ikke husket tidspunktet for hans sønns død som ikke er mange år tilbake. – Hvis Biden trodde at han ville hjelpe seg selv med forestillingen torsdag kveld – der han sint insisterer på at «hukommelsen min er utmerket» og blander Egypts president med Mexicos – tar han feil, Når 76 % av velgerne er bekymret over Bidens mentale og fysiske helse - han er 81 år gammel, og vil bli 82 år når valget finne sted - og vil i januar 2029 være 85 år - er dette et klart tegn på at man må gi seg tidsnok. "Alle" er kjent med at Reagan hadde blitt dement i den siste presidentperioden 1985-1989 slik at Bush senior måtte overta tøylene. Dette kan være forklaringen på Trumps suksess. – Bidens problem synes å være Biden selv. Jeg kan ikke se andre forklaringer på Trumps stabile ledelse på målingene. Da kan løpet være kjørt. Hvis Biden fortsetter, vil han tape valget. Men observasjonene av Trump avslørt også at alderen har innhentet ham, og da kunne det amerikanske folket oppleve vanviddet med å måtte velge mellom to mentale svekkede kandidater!!!!!

Vesten må få kontroll på det globale komponentmarkedet. Russerne produserer nå så mange droner at det er blitt helt ufattelig, og dette er bare mulig med elektroniske komponenter fra vestlige land og fra fabrikker i Kina og andre land som er en del av "støperimodellen". Nå er det slik at Vesten bekjempes med sin egne teknologi, endog med logoer fra sine egne fabrikker - vi har kommet i en absurd situasjon hvor man sliter med å oppruste mens egne produksjon endt opp i fiendeland som Iran og Russland. Amerikanske offiserer hadde i mange år advart mot dette uten å når politikerne som heller valgt å lytte på profittsblinde økonomer og skruppelløse forretningsfolk, og nå det blitt skrikende for alle. Sanksjonsregimet har blitt 100 % fiasko. Alt vi klarer, er å bringe ned den sivile realøkonomien, men vi klarer ikke å stanse krigsforberedelsene, våpenproduksjon og krigsøkonomisk vekst fordi det var gjort to meget alvorlig feil; man hadde sluttet med å håndtere eksportkontrollreglene og straffe de ansvarlige.

Latterlig; det polsk-tyske forholdet i mellomkrigstiden var stundom giftig, ettersom polakkene så på tyskerne som en farlig okkupantmakt samtidig som de var betraktet med nedlatende holdninger av de bedrestilte tyskerne - det hjalp ikke at det russiske imperiet hadde gjort Kongress-Polen til et tilbakestående land med altfor få industrisentre i 1831-1914 - og dette hadde fulgt til en balansegang mellom de to maktene, som Hitler i slutten sparket ned. Men det må understrekes at polakkenes mentalitet den gang var ikke mindre imperialistisk enn tyskerne, da de regjerte over det som i realiteten var et polsk imperium. Noe som den ulovlige annekteringen av Trans-Olza var et vitnebyrd om - og som polakkene i dag vil ikke erkjenne. Det er korrekt at det ikke var "historiske krav" i det hele tatt; selv om Polen-Litauen var et polsk-litauisk imperium hadde det russiske tsardømmet i midten av 1600-tallet fullbyrdet den nasjonale samlingen av rusveldet og dermed i realiteten hadde mer eller mindre avklarte forholdene med sin rival i vest. All ekspansjon mot vest siden år 1700 var ikke snakk om etniske eller historisk krav, men om imperialistiske ekspandering inn i fremmedland. Stalin hadde aldri Russlands historie i tankene da han strekker opp grensen, han simpelt tok "ingenmannslandet" mellom de to tidlige imperier. Han bare vil ikke ha land med polsk majoritetsbefolkning. Dagens Vest-Ukraina var aldri underlagt det russiske imperiet. Det moskovittiske fyrstedømmet oppsto ETTER Rusriket eller Kyivriket gikk i oppløsning i forkanten av den mongolske invasjonen som isolerte Øst-Russland fra Vest-Russland og skaper dagens tilstanden, den gang var Moskva bare en grensepost langs en bielv som renner ut i Volga, hvor ulike kulturer kolliderte med hverandre - det er endog finsk-ugriske minoritetsfolk i dagens Moskvaregionen! The process of self-defining of Ukrainians as a separate ethnic group was paralleled by similar processes in 19th century Europe. Nobody “invented” the Ukrainian nation. Korrekt. Med unntak av de nordvesteuropeiske kongedømmene har ingen europeisk stat i dag en historie som strakk seg flere århundrer tilbake, Tyskland, Frankrike, Italia, Spania - disse var opprinnelige løste sammensatte land underlagt monarki akkurat som Danmark-Norge, men der hadde man lykte med å forene disse til nye nasjonale enheter og da nasjonalromantikken kom i midten av 1800-tallet idet man skulle definere hva som er "nasjonalisme", skulle mange ulike folk definere sin egne nasjonalidentitet. Russland er et av de få landene som IKKE har gjort det, der man ignorere russernasjonalismen som Putin ivrig bekjemper, til fordel for russerimperialisme. Russland er flere århundrer bak de nevnte europeiske landene. De tre siste svar var nonsens av den andre dimensjonen.

Det kan tolkes som et tegn på desperasjon i Øst-Ukraina ettersom ukrainerne ikke har mistet mange Su-25 fly fordi de har blitt mye forsiktige, her hadde man ikke bare mistet et uerstattelig fly, men også en erfarne pilot med kamperfaring som også har blitt færre av. Det er ikke mulig å fase inn A-10 som er et krevende fly, i løpet av kort tid og dessuten hadde man lært under krigen at direkteangrep med overflygning er altfor kostbart, noe som både russiske og ukrainske piloter hadde smertelig lært i 2022-2023. Russerne gikk over til glidebomber fordi de forstår at stand-off våpenplattformer er fremtiden også innenfor taktisk støtte som burde overføres til kamphelikoptre og dronefly. Nedskytningen av et russisk kamphelikopter, en Ka-52 i Donetskfronten, hendt i det samme tidsrommet som det ukrainske tapet av Su-25 flyet så det er mulig en forbindelse her et sted. Hva ukrainerne trenger er angrepsfly i et tilstrekkelig stort antall, og Gripen er det beste valget fra et ukrainsk perspektiv - men Orban holdt tilbake det svenske NATO-medlemskapet selv om det skjer til en voksende pris for Ungarn. I det verste fallet kan svenskene si opp leasingavtalen og overføre Gripen-flyene til Ukraina, og hvis Orban skulle stjele til seg disse, vil NATO kaste ham ut. Lite tyder på at det vil gå så langt. Men tiden for gammeldaglige stridsfly for direkteangrep har for lengst tatt slutt, både fly, ammunisjon og pilot er blitt for kostbart. Ennå har den taktiske læren vist at flystøtte er vitalt, og dermed må man ha angrepsfly med kapasitet for stand-off angrep på trygg avstand. Fra felten er det kommet rapporter om at Donetskfronten er blitt kraftig overstrekket av de russiske angrepene; i Avdijivka har russerne tatt seg så dypt inn, at de er i ferd å dele forstadsområdet i to mellom fabrikkene i nord og forstaden i sør uten at de fåtallige ukrainerne kunne holde stand, istedenfor meldes det at de trekkes ut til nye posisjoner. Mangel på ammunisjon er blitt meget kritisk; trolig er all amerikansk ammunisjon snart oppbrukt. Og vi sliter meget kraftig med å tvinge de europeiske ammunisjonsprodusentene til å levere mer; folk som Støre har et meget stort ansvar for at Ukraina i dag er i en desperat situasjon.

Det amerikanske sviktet bare fortsetter. 64 for, 19 mot - og 16 stemmer ikke. Det er i praksis 64 mot 34, som er langt færre enn ønsket, og Rand Paul som ikke bare en isolasjonist (John McCain som den siste sanne republikaneren hadde i full offentlighet stemplet ham som en isolasjonist), men også en nyliberalist med synlig fascistisk-høyredreining, hindrer en rask prosess - helt fra begynnelsen har han utmerket seg for en Ukraina-fiendtlighet og generell mislikning av NATO og andre allianseforpliktelser. Paul er mannen som vil gladelig starte den andre amerikanske borgerkrigen om det skulle skje, han er en ekstremist som lever i en tro på at USA kan utgjøre sin egne verden atskilt fra resten - ved å ekskludere hele verden! Denne nye enveis-dronen trenger ikke å treffe sitt mål for å gjøre skade, den er raskere og mer stødig enn en vanlig FPV, som ser ut til å ha vinger selv om det ikke sees. Den skal kunne når 30 km, og kalles "Dart" eller pil. Det har i januar vært observert at nye FPV-droner ikke trenge direktetreff for å utløse sin last. Muligens fordi russisk jamming er blitt så sterk, at det er vanskelig å angripe kjøretøyer. Flere opptak har vist at de første FPV hadde problemer, men så snart kjøretøyet var truffet og skadet, begynte FPV-droneoperatører å se sitt mål mye klarere. Musk har et alvorlig problem. Av en eller andre grunn blir en rekke Starlink-terminaler snappet opp i Dubai og sendt til Russland uten at dette forhindres, og disse hadde kunne aktiviseres til tross for registreringsreglene. Dette kan ikke det amerikanske militæret tolerere.

"Fusjonsgalskapen". Det er hva jeg kaller det. TSMCs oppkjøp av IDM er en del av et mønster som startet i 1990-årene da man hadde mange nasjonale og multinasjonale selskaper av mindre størrelse i et oppegående marked hvor kompleksiteten og produksjonsutgiftene hadde begynte med å stige rett til værs, som tidlig var beskyttet med nasjonale lov og toll samt en politisk vilje for nasjonal selvforsyningsevne. USA var først ut, så kom turen til EF (EU kom først etter den politiske unionen bli en realitet). Her i Norge fulgt dette til at industrien regelrett stakk av så snart muren fjernes, da konserner kjøpte opp selskaper og senere legge disse ned eller flytte dem til land med lavere produksjonsutgifter som arbeidslønn og færre arbeidergiverforpliktelser. Det vi har, holdes tilbake pga. billig strøm - som nå er tvilsomt. Og for Danmark fulgt dette til IC4-skandalen da den italienske AnsaldoBreda kunne vinne fordi hovedrivalen hadde blitt kjøpt i et kritisk tidspunkt da nye EF-regler innføres. Disse togene ble en dansk tragediehistorie. Dette roet seg sterkt ned etter århundreskiftet, men det som jeg kaller utkontraktering - outsourcing som andre sier - hadde mer eller mindre overtatt, og delvaremarkedet globaliseres - ikke bare innenfor elektronikk, men i alt fra spiker til keramiske paneler mener for romfartøyer. Det var dette Kina og Russland hadde styrket seg på, det var amerikanskeide fabrikker der elektroniske komponenter produseres, i Russland. Øst-Asias fordel ligger i to fordeler og dette skyldes ikke økonomi eller spesielle ferdigheter, man har høyere toleranse for miljøskadelig utslipp og arbeidsslitasje enn i vestlige land - det som kalles "waferne" er ikke bare personellintensivt, det er også mer helsepåkjennende, da man trenger unge og lette tilgjengelige arbeidere. Så meget, at det har i lang tid vært snakk om å robotifisere dette; men saken med ammunisjonsproduksjon vist at dette har meget seriøse begrensninger i møte med svingende etterspørsel fra opp og ned med tiden. Hva som nå trenges, er å flytte den viktige elektronikkproduksjonen tilbake innenfor den vestlige sfæren, bringe delvaremarkedet under kontroll med meget strenge eksportregler og politiske inngrepsevne og spesielt unngå land med tvilsomme politiske ledelse - det var et meget stort feilgrep å utkontraktere til Kina som i dag er et fiendeland. Hvis det bryter ut storkrig, risikere militære å gå tomme for våpen når underleverandørene blir utilgjengelig akkurat som japanerne hadde opplevd i 1945.

Det var Vesten jeg snakker om, ikke Norge. Halvlederproduksjonen er så kostbart at den må spres, dermed det som kalles "støperimodellen" som startet med TSMC i 1987, som i virkeligheten er basert på den japanske industrimodellen der man opprettholde et stort antall underleverandører i direkte forbindelse med hovedleverandøren som ved å ha hele distrikter av verksteder og industrifasiliteter plassert omkring sentrale industrifabrikker. Jeg husket fra mine studier av den amerikanske bombingen av Japan at industrikjennere hadde informert flyvåpenoffiserene om at hvis det ikke er mulig å ta ut store mål i tradisjonelle presisjonsbombing fra stor høyde, burde man konsentrere seg om omgivelsene fylt med tusenvis av små, men sårbare og vitale fasiliteter. Dette var meget effektivt; på få måneder ble den japanske industrien helt slått ut selv om hundretusener sivilister omkommet. Det er dette som er virkeligheten omkring halvlederproduksjonen i verden i dag; men avstandene mellom hovedleverandøren og underleverandørene har blitt globalt som et resultat av introduksjonen av containerskipet som var ikke vanlig som et globalt system før midten av 1990-årene. Fram til dette var containerskip et kontinentalt fenomen som ikke var et vanlig syn på de globale vannvegene mellom kontinenter. Dette er selve eksistensberettigelsen for det enorme komponentmarkedet som ingen har lenge vært i stand til å ha oversikt på; i 2021 var det 1,15 trillion halvledere, og bare 12 % av dette produseres av USA, hvor det hadde vært 37 % i 1990. Fram til 2000-årene var den militærsgraderte elektronikkandelen relativt liten; det var først etter digitaliseringen og deretter samfunnselektrifiseringen begynte i det tjueførste århundret man så denne andelen svulmer opp til enorme dimensjoner, det ble mer og mer vanligere å ta i bruk elektronikk enn tidlig, men dette fulgt også til tilpasningsproblemer som fordyrer prosessen. Dette fulgt til en lang rekke kansellerte prosjekter, våpenstykkeprisstigning i uante høyder og en naturlig tendens for å kutte under stikkordet "effektivisering" der man vil erstatte et dusin med en enslig, og dermed mistet kvantitetsfordelen. Som nå har rammet Vesten som en jordskjelvstsunami. Samtidig bli sivilsamfunnet fylt opp med et hav av elektronikk i tusener på tusener av meters høyde. Prisene kan presses ned ved å produsere mer; men innenfor militæret er industrikapasiteten sterkt redusert, og forsyningssikkerheten et generelt stort problem - amerikanerne sliter fremdeles med å rydde opp mange år siden starten i dag - med underleverandører som ikke bare er i andre land underlagt andres politiske kontroll, men også underlagt ledelser som generelt bryr seg ikke om patriotisme og lojalitet utover profitt i et korrupt globalt miljø. Shahed-238 har blitt en enorm skandale; et helt nytt våpen som hadde blitt utviklet i løpet av liten tid hadde kunne produseres i et fiendeland underlagt et sanksjonsregime med komponenter hentet fra det globale komponentmarkedet samtidig som militære i NATO høylytt klaget over mangel på elektroniske komponenter.

Opinion | The Republican Fantasy that Democrats Will Replace Joe Biden - POLITICO Denne artikkelen forklarer hvorfor demokratene er i en krise; Bidens nedlatende arroganse som burde ha vært innlysende da ham nomineres i mangel på annet til presidentvalget i 2020, har gjort at de er mer eller mindre maktløst i møte med en mann som er villig til å kjempe med klør og nebb med lik stor intensitet som mot Trump som nå har feiet all motstand i GOP og forvandlet republikanerne til et nytt parti. Demokratene har gjort en meget stor feil; de hadde ikke en strategi for 2024-valget når Bidens alderdom vil gjøre seg gjeldende; det var en oppfattelse om at det bare vil være en presidentperiode. De skulle allerede etter Biden var nominert, ha konsentrert seg om å gromme fram passende kandidater, men dessverre hadde den venstreprogressive fløyen skapt problemer, woke-kampanjen var en sterkt uønskelig hendelse - i møte med den sentriske fløyen som dessverre har blitt overtatt av nyliberalistiske krefter. Som i Obamaårene vist partiets karakter som et massemobiliseringsparti med et stort spektrum av ulike politiske retninger seg å være et meget stort problem. Mens Trump strømlinjede GOP og deretter skaller av det som ikke passer inn, har man ikke sett det samme i demokratene. Så da man skulle ha en strategi, hadde den brått tatt slutt - da kongressvalget i 2022 fant sted, var det følt at en generasjonsskifte har blitt nødvendig; altfor mange demokrater hadde blitt sittende så lenge, at yngre knappest kunne ha albuerom - mens GOP i sterk kontrast forynges siden Bush junior vant annenvalget i 2004. Dette sluttet med at det er mange potensielle kandidater som ikke er i stand til å overta fordi de hadde blitt holdt tilbake altfor lenge. Da gamlegarden i demokratene innså det, var det dessverre altfor sent. Og disse som kunne takle og tvinge Biden, hadde gått fra skuta slik at de yngre blir alene med ham. Biden er rett og slett for blind uten anlegg for ydmykelse, som kommer til å kjempe som en galning fremfor å gi seg, og som ikke fatter at han holdt ned disse som velgerne ønsker å se; yngre og vitale representanter som trenger å markere seg og oppbygge deres politiske standpunkter. “No. Make me.” Som et resultat er det altfor få som våger å opponere mot Biden når flesteparten oppriktig føler de har blitt sittende fast med altfor få passende kandidater som er ennå for svak til å stå fram uten å rive opp partiet. Det er hvorfor de reagere voldsomt mot Hurs beskrivning av Bidens mentale tilstand samtidig som de sitter og tar seg stive dranker hver gang de i voksende fortvilelse ser på TV-klippet hvor Biden tabbet seg ut på direkten. De har innsett at de hadde svingt for langt til venstre i Trumps tid - i California og New York er sentralistene på vei framover pga. voksende misnøye med kriminalitet - og trenger å returnere til den venstresentriske posisjonen man hadde. Clinton tok demokratene for langt til høyre, men tiden under Trump så en sterk tendens for langt til venstre. For selv om de yngre ønsker mer venstrepolitikk, kan ikke det samme sies om arbeiderfolket og spesielt latinos som er i ferd med å gå vekk til republikanerne. (katolske latinos setter nemlig pris på regulering av moral, sex og graviditet...) Så Biden blir det eneste alternativet. Og dette gjør mange fortvilende. For nå er det soleklart at Trump har vunnet; republikanerne lever i frykt og beundring for ham; høyesteretten vil heller slippe å stå mot ham for demokratiets skyld, mange er blitt helt oppgitt og for distrahert av deres nettavhengighet til å ente virkeligheten, samtidig som mange ikke klarte å være verken langsiktig eller forstående. Den amerikanske økonomien går nå bedre; men i USA er det latt merke til at økonomiske bedring tar altfor lang tid slik at det ikke er mulig å vinne politisk på det, likedan i andre land hvor folk kunne stjele til seg æren som Putin i Russland og Erdogan i Tyrkia, som kom til makten idet en bedringstid hadde så vidt startet. Mange i USA dessuten har "glemt" at økonomien under Trump hadde ikke gått bra; det var Obamas fortjeneste - og pandemien i 2020-2021 hadde vært en katastrofe, som Trump ikke hadde gjort en god innsats med. Det er nå helt sikkert at Trump kommer til å vinne etter min mening. Hvis Biden døde før valget, eller hvis Trump døde, vil det være et guddommelig inngrep som kan være til meget stor hjelp.

Kongsberg-Toshiba saken er i det forrige århundret. Vi har ikke datidens reglementet fra den gang i dag! Som jeg sa - og jeg henviser til elektroniske komponenter - mesteparten av dette var innenfor den vestlige sfæren fram til 2000-årene, hvor Japan - som forresten var alene om elektronikkproduksjon i Øst-Asia under den kalde krigen fram til Murens fall - er en del av. Den gang hadde man sterke alliansepolitiske forbindelser som gjør at det var et meget høyt nivå av pålitelighet mellom de vestlige landene som begrenset sin teknologi med resten av verden i møte med kommunisttrusselen, og eksportkontroll med strafferegler var seriøs. Vi KAN produsere elektronikk, men det er ikke bare et spørsmål om politisk vilje, det er også et spørsmål om å stanse utkontraktering til andre land slik at politisk kontroll ikke kunne etableres. EU er i ferd med å miste den europeiske solcelleindustrien fordi politikerne vil ikke beskytte dem mot subsidierte solcellepaneler fra Kina, som er i full gang med å overta hele solcellemarkedet. Skal man lage noe selv, må man også beskytte det. Dette var forstått i fram til 1970 da industriell selvberging var kritisk i øyne på politikerne den gang. Norge hadde bygd opp sin industri bak en mur, men så snart muren rives begynte industrien å rømme ut til utenlandet, spesielt Tyskland. Vi hadde store skip; hvis du leser norske medier i dag, ser du i virkeligheten et falskspill hvor man likestilt eierskap på utenlandskbygde skip med nasjonal stolthet selv om dette er sterkt malplassert. Vi hadde store ferger. Bulkskip. Tankskip. Cruiseskip. Alt dette er borte med meget få unntak, hvor skipsverftene har blitt utrydningstruet. For mange har man blitt redusert fra å bygge skip til delvarer som monteres på skip hentet fra annetsteds som Tyrkia hvor mange har dødd for å bygge den siste generasjonen av bilferger for norske skattepenger! EU er på samme vei; nå bygges det skip i Kina, og i USA er det enda verre. Bare land der man knytter nasjonal overlevelse med industri - som Sør-Korea og Japan - ser man fremdeles skipsbygging.

Kun 2 prosent sa at de ville støtte en beslutning om å skifte han ut som forsvarssjef. Da mener det at Zelenskyjs handling er ekstremt politisk risikobart; men min Joffre-sammenligning ser ut til å være korrekt ettersom Zaluzjnyj hadde blitt et nasjonalt ikon akkurat som Joffre - de har endog samme bjørneliknende fysikk som så ut til å ha en virkning på tilskuere, selv om Joffre var mye tykkere i sammenligning. 58-åringen ble kreditert for å ha ledet det ukrainske forsvaret av hovedstaden Kyiv den første måneden, og den suksessfulle motoffensiven i Kharkiv-regionen i 2022. Veldig interessant, det ser ut at jeg også traff på blinken med Haig-sammenligning; den britiske offiseren var den eneste i det britiske ekspedisjonskorpset som utmerket seg under de meget krevende kampene i 1914 som gjort at Kitchener straks latt merke til ham. French hadde vist seg å være dårligere enn ventet, og dertil mindre samarbeidsvillig, slik at Haig etterfulgt ham under en handling som ikke var uten kontroverser den gang. Syrskyi kan levere resultater, hvilken kan være hvorfor Zelenskyj, som har en autoritær tendens med en litt for lei tendens for konfrontasjonsvillighet, foretrekker den upopulære offiseren som kan også sammenlignes med Haig, som var en kavalerioffiser av den tradisjonelle britiske hæren som var grundig opplært i den gamle krigsskolen. Joffre var merkelig nok mer revolusjonært i sammenligning før krigen, selv om dette i utgangspunktet fulgt til forvirring og doktrinestrid da feltoffiserer sliter med å følge motstridende instrukser om hvordan å slåss. Zelenskyj kritiseres ganske bredt for tiden. Det er fallende krigsoptimisme for tiden i det ukrainske folket som nå forstår at det er store problemer.

Dette er en Ferrari i forholdet med Shahed. Ifølge restene som har blitt observert, ser det ut som en fortsettelse fra den kjente UJ-26 Beaver, denne gangen med en mikrojetmotor, endog med det samme stridshodet på tjue kilo. To eksempler er funnet, det ser ut at disse er sårbar for jamming som allikevel betyr at disse hadde nådd sine tiltenkte målene der jammingsstasjoner er utplassert.

Dette er et manipulert bilde av en dansk F-16 fra Skrydstrup flybase i Danmark og mannen som sto foran, har uautoriserte identitetsmarkør som vist seg å være limet på av bildemanipulatoren selv selv hvis han er en ukrainer. For den danske flybasen er et av flere treningssentre for opplæring av ukrainske piloter i NATO for F-16 bruk.

Det er synlige invasjonsforberedelser langs den venezuelanske kysten mot Guyana hvor luftvern flyttes fram sammen med krigsskip til marinebaser under oppførelse. Det kan betyr at Maduro vil invadere nabolandet med en Weserübung-operasjon akkurat som mot Norge i april 1940. Den venezuelanske marinen har fire fregattstore patruljeskip, opptil tretti kanonbåter selv om det er uklart om hvor mange er operativt, og siden oktober 2023 da Biden opphevet sanksjonene hadde mye brenselolje og annet vitalt for marinevirksomhet kommet til Venezuela. Dessuten hadde Iran solgt flere kampbåter med sjømålsmissiler til Venezuela, som nå utplassert disse - dette er helt nytt fordi den venezuelanske marinen hadde ikke sjømålsmissiler i fortiden. Venezuela Deploys Military to Oil-Rich Guyana’s Border (msn.com) Samtidig ble venezuelanske mekaniske enheter flyttet til den okkuperte Ankoko-øya som ligger langs lokalelven Cuyumi som er en vannveg rett ned til Essequibo selv om den bare er farbart med småbåter og meget gruntgående farkoster. Det er fast veg mot grensebyen San Martin de Turumban, men det er tett jungel nedover elven som betyr at enhver avansement må skje til sjøs. Trolig har Maduro fremdeles fungerende britiskbygde Scorpion lette stridsvogner som har en vekt på bare 8 tonn som gjør at den kan klare seg godt på bløtt grunn. For lette stridsvogner var observert. Miscalculation and Escalation over the Essequibo: New Insights into the Risks of Venezuela's Compellence Strategy (csis.org) Dette er et synlig brudd på "Argyle-enigheten" som Lula fra Brasil har meglet fram. Det hendt bare dager etter det første møtet 25. januar mellom representantene fra begge land. Recent activity by the Venezuelan armed forces within the Essequibo and in nearby waters observed in satellite imagery lends credence to this argument and suggests Maduro may be duplicitous in his commitment to resolve the dispute through diplomatic channels. Ifølge CSIS har venezuelanerne flyttet en ferge som er kapabelt for å ta seg nedover elven, fram til området hvor det finnes mange sivilbåter fra før.

Det er akkurat der problemet lå; det er som med en bil man bygger i Norge; uten komponenter er det håpløst. Når du redusere arbeidere i opprinnelseslandet til kun manuell arbeid der man bare setter sammen komponenter, mister du i realiteten selvstendigheten, som å forvandle en fabrikkarbeider til en lego-bruker. Motiv? Arbeidslønn. Nokia hadde altså flyttet produksjonen ut av Finland før Microsoft overtok...? Ved århundreskiftet hadde det ikke vært så ille som det er; da hadde man ikke spredt komponentproduksjonen utenfor den vestlige sfæren, men bare tjue år senere er mesteparten i ikke-vestlige land, spredt i et enormt globalt transportnettverk som vist seg å være skremmende sårbar for politiske ustabilitet for hender på disse som simpelt ikke bryr seg. Og et marked som ingen maktet å oversikt over, hadde oppstått med endeløse milliarder av delvarer vitalt for ferdigvareindustrien. Det var dette som gjør at vi nå er under trussel fra fiendeland som kan vende vår egne teknologi og produkter mot oss, uten at vi kunne stanse dette for øyeblikket, som demonstrert med Shahed-238.

Fire ildledelsessentraler - det er fire batterier i praksis. Men det tar altfor lang tid å bygge den nødvendige elektronikken for ildledelsessentralene. Dette skyldes at det er altfor få selskaper som produsere elektronikk for kamprelaterte systemer, og enda verre med underleverandørene som er under kontroll av altfor få globale konserner, som atpåtil er i USA, som kan i Trumps tid etter januar 2025 bli utilgjengelig. Ved en ufattelig feil hadde europeerne utkontraktert sin elektronikkproduksjon som da Microsoft kjøpt opp Nokia og overførte produksjonen ut av Finland - til Kina. Mye av det som trenges, har blitt fragmentert - bokstavelig talt - av den globale komponentshandelen som ikke bare tok elektronikkproduksjon ut av opprinnelseslandene, men også gjort den ukontrollert. Iran hadde kunne få tak på enorme mengder elektronikk fra USA fordi mye av dette ikke produseres i selve USA! Det har vist seg at konsernet Intel hadde redusert den amerikanske arbeidsstokken som har blitt redusert til sammensetningsarbeid der man sette sammen komponenter fra hele verden, til fordel for utlendinger i nyåpne fabrikker i andre land. Det er fabrikker i Kina, Costa Rica, Malaysia, Israel, Irland, India, Argentina og Vietnam. Dette var ikke der i slutten på 2000-årene.

Enda en demokratisk bastion har falt. Det har blitt gjennomført et konstitusjonelt kupp i Senegal som hadde en levedyktig demokrati siden 1960 da president Mackay Sall som skulle avslutte sitt verv i april 2024 etter valget i februar ettersom han hadde tjente landet i to omganger, valgt å utsette valget fram til desember og deretter begynte å arrestere alle politiske opposisjonelle. Siden 2020 har det vært voksende konflikt etter Sall signalisere at han vil ha en tredje presidentperiode og i det samme året annullerte statsministerrollen i et system hvor presidenten og statsminister skulle dele makten. I mars 2021 ble opposisjonsleder Ousmane Sonko helt uventet arrestert og anklaget for voldtekt av ungjenter - dette vist seg å være falsk i ettertiden - og det fulgt til vold da militære helt uventet begynte å skyte på demonstranter, som gikk berserk i respons; mellom 23 og 56 ble drept. I juni 2023 var det avslørt at det ikke var noe hold i anklagene, ennå bli Sonko - helt uventet - anklaget for "korrupsjon av ungdommer". I juli 2023, da Sonko skulle forberede seg på valgkampen, ble han arrestert uten forvarsling og hans parti tvangsoppløst. Dette var tolerert av majoriteten av det politiske etablissementet og Vesten fordi Sonko er en islamist, men de hadde ikke sett faresignalene Salls maktbruk som var illegalt, betyr for dem og for det senegalesiske demokratiet. Og de reagert altfor sent. Senegal President’s Delay of Election Prompts Mass Protests Amid Fears of Coup | Truthout Nå er Senegal i seriøs fare om å bli bli et sivildiktatur hvor Sall hadde i de siste fire år arbeidet for å samle til seg så mye makt som mulig og skape fram virkemidler for utenomrettslige maktbruk. Han hadde opprinnelige kommet fra regjeringspartiet Parti démocratique sénégalais, men der hadde han kommet ut i åpen konflikt med partiledelsen og ledende politikerne, slik at han dannet hans egne parti og uventet vant valget i 2012. Årsaken bak dette var Salls autoritære og tvilsomme atferd som gjort mer demokratiskanlagte partimedlemmer ubehagelig med ham. Og her ser man et interessant trekk; Sall er en nyliberalist. Stemningen i Senegal hadde snudd mot ham i 2022, slik at hans parti knapt vant flertallet i parlamentet med en synlig nedgang på 43 plasser og det var mange avisartikler med bitende kritikk mot den nyliberalistiske politikken.

Ukraine risks critical shortage of western ammunition, officials warn (ft.com) Situasjonen er veldig alvorlig. Ukraine faces a critical gap in western artillery ammunition needed to withstand Russian attacks, officials have warned, as US assistance runs out and Europe fails to hit its own targets for increased arms production. Kyiv has already been struggling to hold back Russia’s troops along a 1,500km active frontline, with Ukrainian forces rationing stockpiles and firing only about a third of the number of rounds they need each day to maintain their position. Further aggravating their situation is the failure in Washington to pass $60bn in military and financial aid, which means most American shipments are at an effective pause, while a promised European ramp-up of production has not been fast enough, according to US and European officials. The congressional delay risked creating an “airbubble” or “gap in the hose” of supplies to Kyiv, said a senior US military official. The US Senate on Thursday voted to move forward with more debate over a new bill to send $60bn in additional funds to Ukraine, giving some hope of a last-gasp breakthrough to secure more lethal aid, but Congress’s backing remains far from certain. Western officials have warned that the coming months will stretch Ukraine’s ability to fight with fewer resources, with Russia already exploiting the resource advantage to make gains in key locations such as around the strategic town of Avdiivka. “This is really as grave as we have been portraying it,” a US defence official said, noting that the US had run out of money to fund new weapons contracts for Ukraine or funds that would allow the Pentagon to take inventory from its stockpiles and replenish those stocks. “My take is that this is a very grim scenario,” the defence official said, adding that the Pentagon was particularly concerned about maintaining Ukrainians’ air defence systems and ammunition supplies. “It is a desperate situation on the front lines for the Ukrainians, far worse than they are letting on,” said a senior Nato diplomat. Nearly two years since the start of Russia’s full-scale invasion, Moscow’s superior ammunition and manpower has forced Ukraine to adopt a strategy of “active defence” this year, after a much-vaunted counteroffensive in 2023 failed to make a significant breakthrough. The risk of a gap in military assistance was “the main concern” for the first half of this year, a senior European diplomat said, warning that even holding on to current positions would be hard for Ukrainians to achieve. “It will not be easy for the Europeans to substitute for the US. That’s not entirely realistic,” said one senior European diplomat. “Can [the EU] be enough if the US changes course of its direction? I’m not sure.” President Joe Biden acknowledged the problem this week, saying the US was the “essential nation”. His national security adviser Jake Sullivan added on Wednesday that there was “no alternative” to the scale of resources that the US could offer — if Congress authorises more spending on Ukraine aid. The European diplomat expressed concerns when “discussing the tactical situation” with Ukrainian commanders who were aware “they will suffer . . . and it will be very hard for them to make advances”. The EU had pledged to send 1mn 155mm artillery shells to Ukraine in the 12 months to March, but has admitted that it will fail to hit that target. Officials now say that they will reach a new target of expanding its 155mm production capacity to 1.4mn shells by the end of 2024. “The old truism still holds true — the side with the most ammunition to fight usually wins,” wrote Rustem Umerov, Ukraine’s defence minister, in a letter to Josep Borrell, the EU’s chief diplomat, sent late last month and seen by the FT. “The shortage is increasing day by day,” he wrote. “The enemy’s ability to outshoot the Armed Forces of Ukraine by more than 3:1 is only getting worse.” Umerov said that Ukraine’s “absolute critical daily minimum requirement” was 6,000 artillery shells, but his forces were currently only able to fire 2,000 each day. Borrell responded in a speech to Ukraine’s parliament this week: “I know that on ammunition your needs are higher than [Europe can provide]. I have been talking with your military staff, and I know that you need more.” Nowhere along the active frontline is the shortage of western artillery felt more acutely than in Avdiivka. Russian forces have recently launched a fresh wave of assaults on the industrial Ukrainian town that serves as a gateway to nearby Donetsk, the Russian-held strategic regional centre. For months Russia has deployed brutal meat grinder-style tactics in its assaults on the city, leading to an average of 1,000 dead and injured Russian troops each day. This week, Russian soldiers entered the town limits, entrenched themselves, and began tightening their noose around Ukrainian forces, according to Yuriy Butusov, a Ukrainian military journalist embedded with troops in Avdiivka. “Ammunition . . . and supplies are also extremely limited, the enemy has a great advantage in means of destruction,” he wrote on Telegram. Rob Lee, a senior fellow in the Foreign Policy Research Institute’s Eurasia Program said that Kyiv “faces two acute issues right now: a lack of ammunition and a lack of infantry . . . The longer these two issues are not properly addressed, the more Ukraine’s disadvantage will grow”. Sluttkonklusjonen for hele verden er at USA er ikke en pålitelig alliansemakt. Ukraina risikere nå å tape krigen. Dessuten er det meget krystallklart for verden også - at EU/EØS har den meste inkompetente politikerledelsen i evigheter.

Jeg hadde tidligere sammenlignet Zaluzjnyj med Joffre, som i 1914-1916 var øverstkommanderende for den franske armeen som fikk heltestatus for Frankrikes første seier, nå er det mulig å sammenligne hans etterfølger, Syrskyj, med en andre general fra den første verdenskrigen; Haig. Zaluzjnyj hadde en seriøs svakhet som sjeldent kom fram, manglende forstand for logistikk og det er akkurat det som hadde kjennepreget hans offensivene og forsvarsoperasjoner, ved at det ofte er for lite logistisk støtte selv når dette er sentralt i NATO-doktrinen. Syrskyj er upopulært fordi han i likhet med Haig er en "pusher" som ikke nølt med å ofre soldater for ingenting, og fordi han alltid er sterkt lojalt mot Zelenskyj ved å akseptere "festung-ordrer" uten nøling som sett under Bakhmutslaget. Ennå må det sies at han hadde ledet Kharkivoffensiven med bemerkelsesverdig suksess gjennom en kombinasjon av NATO-trening og sovjetisk stridsdoktrine. Haig var en slakter i hans tid, men han var også innovativt, generelt opptatt av organisering og prioritering av effektivitet i alle ledd fra generalstaben til enkeltsoldaten. Han var aldri godt likt av soldatene som derimot respektert ham, og han var mer kongelojalt enn vanlig, som fulgt til konflikt med Lloyd George i 1917-18. Men Haig hadde nesten kostet de vestallierte krigen fordi han stadig presset på ute å vite når man må stoppe tidsnok.