JK22

Dette er kvalitet vers kvantitet - og dessverre er det nok et galt valg; IMX koster mer, bare en enslig fabrikk produsere denne eksplosivblandingen, og den årlige produksjonen er ikke oppgitt i kg eller tonn, men pundsvekt. En pund er i realiteten bare en tredjedel av en kilo. En million pund betyr 300,000 kg, igjen over tre hundre tonn. En 155mm granat har en last på 10,8 kg eller 24 pund. 1000 155mm granater mener 10,8 tonn. 100,000 granater bli da 1,080 tonn eller 2,381,992 pund. Da har vi i realiteten krysset million-grensen! Og ikke all IMX produksjon går til kun artilleriammunisjon. Da er det ikke så rart at nyhetsartikkelen påpekt dette, for det er billigere og lettere å produsere TNT tross økt sikkerhetsrisiko, større forurensingsfare og miljøforurensning samtidig som det er klart at det er en innbygd risiko i bruk av ammunisjon med TNT. Det var TNT-produksjon i USA fram til 2013, siden skiftet amerikanerne over til IMX, og dette hendt etter samme mønster som med granatproduksjonssentre, dette "effektiviseres" til enslige fabrikker. Det er større fokus på produksjon for flyammunisjon som ikke trenger TNT, og for håndvåpenammunisjon. Den årlige produksjonen av IMX er bare på få million pund.

Hva i ******? Har amerikanerne vært så ekstraordinært stupid at de lagt ned TNT-produksjonen?!! US significantly increases production of 155-mm shells to provide to Ukraine – WP (yahoo.com) Ikke rart at den bekymrende rapporten kom på bordet hos kongressen om at det ikke er nok flyammunisjon, disse kan ikke erstattes lik raskt som disse forbrukes! De bruker nå IMX - som dessverre ikke kan produseres i større skala, og har blitt tvunget til å se etter TNT produsenter i andre land! Og Kina sender hundretusener av tonn med TNT til Russland hvor disse settes inn i ammunisjon! Jeg begynner å tenke veldig seriøst på om vi har en gjeng idioter som politikerne i alle vestlige land. 28,000 granater per mnd. er nå oppnådd i USA, men det går altfor sløv, og TNT-problemet kan bli problematisk, for selv om det er enkelt å fremstille TNT, er det ikke mulig å påskynde eller starte på nytt pga. sikkerhetskrav. Det er mulig at EU også har kommet ut for det samme problemet, for ifølge Estland er de kommet bak skjema i de planlagte leveransene av ammunisjon, som skulle være på 1 mill. i løpet av ett år. Jeg tror bestemt at dette problemet skyldes at altfor mye miljøbelastende kjemikalieproduksjon hadde blitt utkontraktert til andre land - bestemt KINA! Heldigvis har Ukraina veldige store ressurser som et jordbruksland for eksplosivproduksjon, og de skal starte produksjon av 155mm granater i desember 2023, der har ukrainerne forstått at de må bli selvforsynt snarest mulig.

Det er korrekt, ukrainerne hadde trukket seg ut av den vestre enden av tettstedet for deretter å konsentrere seg om å rulle opp den sekundære forsvarslinjen foran Verbove. Hvis ukrainerne har bitt seg fast - russerne bruker artilleri når de ikke lenge kan gjenvinne det tapte - på en viktig pivot langs denne skyttergravlinjen, betyr det da de har vært i stand til å ta hele sørvestre flanke av Verbove under kontroll, slik at russerne måtte retireres mot den søndre forsvarslinjen hvor skogplantasjen ligger. Da betyr det at ukrainerne har trolig krysset og tatt to skyttergravlinjer mellom Novoprokopivka og Verbove, brutt seg gjennom den første forsvarslinjen og kan være minimum 1 km fra skogplantasjen. Denne sekundære skyttergravlinjen er viktig fordi den ligger på litt høyere lend. Men Novoprokopivka er en tøff nøtt, de underjordiske bunkeranleggene der har vist seg problematisk - og Stoltenberg vil ikke sende WP-våpen til Ukraina. Disse må røykes ut med velplasserte WP-granater.

Ukraina kan ikke fortsette krigen i det uendelige. Befolkningen er på "bare" 36,7 mill., av dette er angivelig bare 5 til 6 mill. av begge kjønn i stridsdyktig tilstand, og bare litt over 400,000 menn og kvinner når aldersgruppen fra 16 til 49 år, sannsynlig er dette mindre, og det er data om at det var 700,000 aktive soldater i 2022 og 900,000 i reserven. Ifølge amerikanske opplysninger er det nå "bare" 500,000 aktive soldater tilbake, og generalstaben foretrakk å hente inn mobiliserte fremfor å gjenkalle reservepersonell, slik at de må ha 20,000 nye menn per måned. De må ha reserven om Russland skulle mobilisere for fullt. Alt tyder på at 200,000-tallet over døde, savnede, skadede og fanger er nådd, og smertegrensen fra et samfunnsmessig og demografisk perspektiv er bare 50,000 vekk, for dette er på 250,000. Høyere enn dette vil da betyr alvorlige demografiske, samfunnsmessige og deretter politiske følger som kan sende Ukraina ut i krise i senere tid. Det er fremdeles høy støtte i det ukrainske folket, men det merkes at flere og flere yngre menn vil nå unngå militærtjeneste, og det er en høy slitasje som er ved å bli merkbart i det ukrainske folket. 50 % av mobiliseringspotensialiteten er oppbrukt etter 18 mnd. hittil i krigen. Det er ikke den større befolkningen som er til Russlands fordel, det er de elendige sosialøkonomiske forholdene i mesteparten av landet utenom storbyene som betyr at man kan rekruttere/tvinge hundretusener på hundretusener fra svakstilte minoritetsfolk og fattige russerne som ikke våget å protestere, ettersom resten av deres egne folk glatt ignorert dem under ideen "ikke meg, ikke meg - ta ham!". Så mye som 1,5 mill. kan ha vært i militærtjeneste siden februar 2022, og tapene kan være på mellom 300,000 og 500,000, men det får ikke Russland til å vike. Istedenfor, de bare fortsette og fortsette. Mangel på solidaritet, fatalistisk sinnelag og underliggende redsel gjør at det russiske folket kan tappes for blod i det ustanselige. Dette er i sannheten en rikes krig utkjempet med fattige soldater fra Russland mot et "lite" land som måtte mobilisere sine beste fra alle samfunnsklasser. Og så våger sosialister å ignorere dette? Ukraina trenger våpen, logistisk utstyr, avansert teknologi og mest av alt, direkte assistanse. De kan ikke vinne krigen med dagens tapsrate med bare 2 mot 3, (i dødsrate; 1 mot 3) de har sannsynlig bare 1,4 mill. stridsdyktige tilbake, og de kan ikke i kontrast til Putin som er villig til å satse nærmest alt, sløse bort mye av disse. Biden, Scholtz og Macron - og indirekte Stoltenberg - har en logisk brist i deres strategi som er basert på å ikke framprovosere en krig, selv om dette nå er 100 % umulig å unngå pga. Putins krigsstatspolitikk som er i ferd med manifestere seg, og at de skulle holde seg på avstand, gir bare bort våpen på en armlengde. Dette minner om hvordan vestmaktene oppførte seg under Vinterkrigen, Finland måtte gi seg og akseptere avslag av den finske Karelen til Sovjetunionen i 1940. Altfor mange ukrainerne har lidd fordi Vesten har vært altfor tilbakeholdende, og hvis et ukrainsk nederlag skulle komme, vil Polen går inn i krigen, og da kan NATO (Ungarn kommer nok til å bli kastet ut) ser seg nødt til å gå inn med styrker og dermed risikere stor tap fordi Bakhmut og motoffensiven har demonstrert at NATO ikke er beredt for en storkrig uten sine flystyrker. Vi kan ikke vinne en krig mot russerne i Ukraina uten enorme ofringer. Da må Vesten sluttet med å kaste bort tid, det er for mye inkompetanse. All type våpen må leveres, man må gi direkte assistanse, ukrainerne trenger avansert teknologi for å lukke gapet innenfor EW-krigføring, de trenger dessuten så mye ammunisjon som mulig - og alle avtaler som det idiotiske klasevåpenforbudet som setter seriøse restriksjoner på våpen og militærteknologi, må forkastes.

Stormbreak: Fighting Through Russian Defences in Ukraine’s 2023 Offensive | Royal United Services Institute (rusi.org) En meget interessant artikkel, denne gangen i pdf-form, er også tilgjengelig fra RUSI.org. It is therefore important that Ukraine’s international partners invest now to give Ukraine protracted advantages. Failure to make timely adjustment to support will come at a heavy price in 2024. Denne rapporten avslørt dessuten seriøse mangler i NATO-treningspraksis; likedan at det ukrainske militæret er forskjellig fra hva NATO-kulturen fostret fram i "utrykningshærens ære" er i stand til å tolerere, det vises at ukrainske offiserer ikke stoler på feltbefalets kapasitet for å operere på egenhånd, det var for eksempel oppdaget at disse foretrakk direkte observasjon for å koordinere fra langt bak og dermed ikke benytte røykleggingsammunisjon så meget som NATO forutså, det var en kritisk faktor i et smertelig nederlag ved Robotyne i juli. Again, attrition and the expansion of the Ukrainian military mean that junior leaders with deep expertise in offensive operations are not universally available across Ukraine’s formations. This manifests in referring of combat management to higher echelons, where there are more experienced officers. This drives the continuation of combat management at higher echelon and limits mission command. Additional pressure is placed on the brigade, limiting the scale and complexity at which it can operate. This was demonstrated during the attack on Rivnopil. Only 3% of Ukrainian artillery-fire missions are smoke missions. As demonstrated during the assault on the company position north of Rivnopil, smoke can be extremely useful in confusing the enemy ground force and obscuring assault actions. But smoke also has the effect of obscuring the view from UAVs which higher Ukrainian echelons and command posts use to coordinate activity and conduct combat management. Commanders persistently prioritise maintaining their own understanding of the battlefield over laying down smoke and concealing their personnel’s movements. Given the criticality of rapid application of artillery to support movement, this prioritisation is understandable, but it also reflects limitations in the ability of the brigade to trust tactical commanders to execute actions when not directed by high headquarters with greater situational awareness. Det er for dårlig fokus på kollektiv trening; What cannot easily be delivered is collective training. This is because the AFU does collective training ‘in the unit’. Soldiers who are certified in their individual skills by training centres are assigned to units and it is up to the brigade commander to carry out training activities. If a brigade is fighting a sector of the front, it must establish a training area behind the frontline and rotate troops back to exercise. This limits the scale of training to company-sized activities at maximum, with the level of training undertaken entirely dependent on the intensity of operational activity at the front. This approach to force generation means that most Ukrainian battalions are generating approximately two platoons of troops which are considered fully capable of leading assault actions. While the rest of the battalion provides reinforcement, and the ability to hold ground, the size at which formations can conduct offensive action is severely constrained. Doktrinemessig forskjell; A good example here is that Ukrainian training emphasises the threat from artillery even when teaching squad tactics. For Western armies that build skills incrementally, artillery is introduced into training after basic infantry tactics are mastered. More complex training involving artillery cannot be conducted until troops are certified in their basic skills to be able to exercise safely. For Ukraine, however, troops who are not prepared to deal with artillery are not prepared for the fight. Det er for sterk sikkerhetskultur i NATO-trening; Most NATO training areas are severely restricted in the types of UAVs that can be flown and how they can be used. This is because of fears that UAVs will malfunction and fly into controlled airspace, such as the area around civilian airports. The problem is that for collective training above company, Ukrainian troops need to be prepared for and practise tactics in an environment where there are up to 25 UAVs observing their movements, while UAVs are also critical to their own combat management. Thus, on partner training grounds where they could conduct collective training that is hard to carry out in Ukraine, they are prevented by regulation from either actually practising and refining their own command and control procedures, or exercising tactics that realistically represent the threat. Da betyr det at fremtidig NATO-trening må revurderes og reorganiseres.

Som sagt i det forrige innlegget, det er ganske åpenbart at Vesten mangler en strategi og en langsiktighet både omkring Ukraina, egne sikkerhetspolitikk og egne opprustning. What the past 18 months of fighting illustrate is that Western nations need to develop a long-term plan to sustain and improve Ukraine’s war effort instead of pinning hopes on the next capability that will be introduced on the battlefield. Much could have been done sooner by the West to increase defense industrial capacity sufficient to sustain Ukraine’s war effort. For example, European countries need not have waited 13 months to begin making serious investments in artillery production. Akkurat DET er hva som er komplett ubegripelig; det hadde tatt altfor lang tid, det var først i ved månedsskiftet november-desember alvoret begynte å senke seg ned i NATO, i skrivende stund ved månedsskiftet august-september har man ikke fullført overgangsperioden for å starte våpenproduksjon og opprustningstiltak som er blitt tvingende nødvendig, med klar unntak av få land som Polen, som er i ferd med å bli den største militærmakten i den europeiske delen av NATO med unntak av Tyrkia. Det blir dessuten åpenbart at Stoltenberg og Biden (Sullivan/Blinken) håpet på resultater på slagmarken som kan påføre Russland et strategisk nederlag uten å ta med i regning Putins eskaleringsstrategi som innbar at han bare kommer ikke til å gi opp selv under skrekkelig motgang eller de militære realitetene i Ukraina. De kom med lovnader som stadig hindres av enkeltpersoner som bedrev sabotasje som Sullivan i Washington, Scholtz i Berlin, etc, etc. slik at det kom sent og lite med for sløv organiseringsinnsats. Ukraine’s prospects depend on how well Western countries resource the Ukrainian war effort into the fall, replace lost equipment, and provide the necessary enablers — above all, artillery ammunition. Ultimately, in planning for their support, Western countries must also think beyond the offensive, rather than taking a wait and see approach. This includes learning lessons from this spring and summer to improve Ukraine’s chances in future offensives The West ought to be introspective about missing important decision points, which had a profound impact on the course of the war, constraining everyone’s options later on. Decisions about future support should have been made well before this offensive even began, assuming that it was unlikely to end the war. Instead, another cycle of attritional fighting may ensue after this offensive, followed by yet another surge effort to restore Ukraine’s offensive potential. In short, the West has been unappreciative of the lead times required to reconstitute military potential or provide Ukraine with a decisive advantage. Vesten står til stryk. Ikke rart at ikke-Vesten som tidlig hadde respekt for den store militærmakten i Vesten, nå sitter med et negativt inntrykk. Og det må understrekes at det ikke er mulig å vinne krigen ved å stadige angripe i russernes dybde med stand-off våpen uansett om det er kryssermissiler, droner, presisjonsartilleri eller taktiske ballistiske missiler. Similarly, Ukraine has extensively employed Storm Shadow air-launched cruise missiles in this offensive, with range and payload similar to the long-sought-after Army tactical missile system short-range ballistic missile. By itself, Storm Shadow has made a notable contribution, but has not proven to be a “game changer.” Russian adaptations have also complicated the picture. The Russian military no longer relies on massive ammunition depots near the front lines. Instead, ammunition is often picked up by trucks at rail stations in Crimea or Russia, which are transferred to units in Ukraine. The transfer points change regularly, and a missile strike will not cause the same level of disruption as occurred in the summer of 2022 when HIMARS first arrived. That said, Russian logistics are still potentially vulnerable in Crimea, and much further behind Russian lines. Ukraine cannot just interdict Russian supply lines with long-range missiles and press Russian forces out. If this was so, Ukraine would have little need for a major offensive in the first place. It could pummel away with Storm Shadow missiles and wait for the Ground-Launched Small-Diameter Bomb, with a range of 150 kilometers, to be deployed. Without persistent presence and reconnaissance over the routes in question, such interdiction does not work well in practice, and the munitions are not available to sustain it. In Kherson, HIMARS systems ranged Russian resupply routes across the Dnipro River for over four months. Russian forces were able to sustain themselves via a single bridge and a ferry network, eventually withdrawing over 30,000 troops. Russian positions in Zaporizhzhia are connected via land corridors running east and south to Crimea. Even when within range of tube artillery, supply roads have proven difficult to interdict, raising questions about what “fire control” can achieve. Indeed, the entire offensive in the south, and the long-running battle of Bakhmut, have played out with both sides’ positions barely a few kilometers from each other. Det virker ikke. På en måte gjentar historien seg, kommunisthærene klarte gang på gang å utgjøre en respektabel styrke under Koreakrigen tross daglige angrep, og "Ho Chi Minh-stien" var aldri stoppet under Vietnamkrigen tross massiv innsats av B-52D som forbli de meste destruktive bombeflyene i historien. Det er ikke mulig å ha ildkontroll 24 timer per døgn uten uakseptert ammunisjonsforbruk, det er ikke mulig å oppnå permanente resultater som kunne få avgjørende effekt på krigens løp, bare Kertsjbruens ødeleggelse vil ha en slik effekt. Russerne lært det samme med disses kryssermissilangrepene inn i Ukraina, skadene repareres raskt og man får ikke annet enn forbigående virkninger. Dette settet hele saken omkring strategisk bombing med flybomber og kryssermissiler i et nytt bilde ettersom man satser sterkt på "game changer"-effekt og "knock out"-virkning, her hadde amerikanerne ignorerte det som utgjorde forskjellen mellom Rolling Thunder-flyoffensiven i 1965-68 og Linebacker-flyoffensivene i 1972, og i tillegg glemt hvor langsomt og kostbart disse var. Man hadde latt seg føres bak lyset av Gulfkrigen i 1991, og deretter av Kosovokrigen i 1999 - i den sistnevnte krigen var det serbiske militæret ikke engangs påført alvorlig tap. En flyoffensiv mot Russland vil altså blitt tidskrevende og ressurskrevende, for et halvt år siden hadde militære begynte med å få kalde føtter, og i juli-august hadde en rapport i kongressen avslørt at det ikke er nok flyammunisjon for storkrig mot Russland som Kina i det amerikanske flyvåpenet.

Perseverance and Adaptation: Ukraine’s Counteroffensive at Three Months - War on the Rocks Denne meget informative artikkelen om hvordan den ukrainske motoffensiven foregår siden 4. juni er verdt lesning, når man vil få innblikk i krigføringens essensielle prinsipper for de stridende. A Ukrainian brigade in the attack in practice is often two or three companies advancing, reinforced by armor, and support elements. A reinforced company or company tactical group is the main element of the assault. Even then, coordination is difficult and prone to mishaps, as the initial offensive illustrated. It takes an entire brigade to plan this kind of action. Around Bakhmut, for example, many of Ukraine’s mechanized assaults feature one to two squads backed by two tanks. Ukrainian tank units, according to our field research, rarely mass at the company level because of the risk of losing too many tanks at once. Tank battles are rare. Tanks spend much of their time supporting infantry and providing indirect fires. They generally operate in pairs, or in platoons, supporting infantry attacks. This offensive has largely been characterized by platoon-level infantry assaults, fighting tree line to tree line. Despite their size, brigades often have a limited number of platoons and companies that have assault training, constraining the forces available for such tasks. Ukraine’s military excels at mobile and positional defense. It is also highly effective in small unit tactics and in effective employment of fires to degrade the Russian military. Given the challenges the new brigades faced at the beginning, brigade assaults with multiple battalions instead of companies likely would have exacerbated coordination issues and led to greater losses. Ukrainian preferences stem from an understanding of where their strengths lie, given the organizational capacity, experience, force quality, and limited enablers to support a larger scale assault. Ukrainerne satt dermed med betydelige handikap allerede da motoffensiven startet, og det skyldes ikke NATO-doktrinen eller mangel på flystøtte, de bare hadde ikke erfaring i lansering av større og sammensatte offensiver i divisjon- og korpsnivå - her må det påpekes at Khersonoffensiven som var den største, bare involverte separate frontkommandoer fordelt på tre frontavsnitt, og dermed ikke utgjorde en enhet. Og det har vist seg at tapene i Bakhmutslaget hadde alvorlige følger for den ukrainske hæren som tvinges til å sette inn relative ferske styrker mot det sterkeste frontavsnittet i hele Ukraina, det er - Ukraine chose the Orikhiv-Tokmak area as the main axis of advance, which is the most fortified part of the Russian defenses. These units faced a daunting task against a well-prepared defense with dense minefields, entrenched troops, numerous antitank guided missiles, loitering munitions, and attack helicopters backing the Russian lines. Og det gikk ikke bra. - it also appears the new brigades lacked sufficient unit cohesion and experience, making mistakes that experienced brigades were less likely to make. Not just the infantry battalions and breaching elements but also the artillery and supporting components were new, while the brigade staff lacked sufficient time to train. These brigades were also comprised of freshly mobilized personnel, many without prior military experience, with officers pulled from other units. The new brigades were unfamiliar with the terrain, having not been previously deployed in that area. Asking them to conduct their first assault, in some cases at night, was a tall order. The new brigades’ issues forced other units — including less-well-equipped national guard units — to step into their assigned tasks, in some cases completely replacing them on the line. Indeed, even poorly equipped territorial defense units, which are typically used to defend, have taken part in capturing towns as part of the counteroffensive. Bare to brigader, 47. mek. brigade og 86. luftbårne brigade, hadde bevist seg i møte med den russiske motstanden med relative gode presentasjoner. Kvalitetsnivået i de andre brigadene steg utover sommerukene etter hvert som dypkjøpte erfaringer og gjenopplæring fant sted. Ukrainian forces prefer sequenced assaults, making fires the decisive element and exploiting with maneuver, less so using fires as a supporting component of a maneuver force. Ukrainian infantry has been conducting assaults typically as platoon- and company-sized elements. This is painfully slow and by itself cannot generate momentum, but Ukrainian units are generally better than Russian ones in the close battle. Ukraine is also likely sustaining less attrition by operating in small, dismounted units, but it offers less of an opportunity to achieve a rapid breakthrough. Jeg husket å ha sagt at bruk av stand-off våpenbruk mot logistiske mål, kommandosentre og infrastruktur hadde produsert mindre resultater enn ventet, og flere her i tråden hadde forsøkt å motsi meg der; men der står det svart på hvitt: A robust strike campaign to isolate the theater of operations by focusing on Russian lines of communication might have greater effect. Yet four months of strikes with Storm Shadow missiles suggest that the task of severing Russian supply lines with missiles alone is harder than some might believe. Analytikerne som hadde stått for artikkelen, var sjokkert over den russiske mineleggingsstrategien som ifølge dem helt brøt med alle regler i det sovjetisk minekrigføringskonseptet og dermed blitt ekstraordinært som sannsynlig aldri tidlig var sett; Russian forces have deployed more mines than normal in Russian doctrine, according to our field research. Individual Russian company positions generally have minefields with hundreds or thousands of TM-62M antitank mines in front of their positions. They have been stacking three TM-62M mines on top of each other specifically to destroy — not just damage — the mine-rollers and trawls used by breaching vehicles and tanks. These are supplemented by TM-83 explosively formed penetrator antitank mines, often placed in tree lines to target tanks and armored vehicles from the side as they drive down the dirt paths that frequently run parallel. Russerne bruker ALT - These antitank mines are often mixed with antipersonnel mines to inflict greater losses when vehicles are disabled, including PMN-4 pressure plate mines, OZM-72 bounding mines, and MON-50 and MON-200 directional fragmentation mines. Russian forces are also using FAB-100 and FAB-250 aerial bombs as improvised mines. Russia is remotely deploying mines with artillery, ISDM Zemledeliye mine-laying systems, and even drones, such as the POM-3 and PFM-1 antipersonnel mines. Som jeg hadde tidlig sagt, dette er sinnssykt selv etter russisk standard. Russerne gjør alt for å hindre minerydding på ukrainsk side. Brigadegeneral Oleksandr Tarnavskiy: “As soon as any equipment appeared there, the Russians immediately began to fire at it and destroy it. That’s why de-mining was carried out only by infantry and only at night.” “In my opinion, the Russians believed the Ukrainians would not get through this line of defence. They had been preparing for over one year. They did everything to make sure that this area was prepared well.” Den russiske strategien er likedan kostbart, for det er veldig merkelig at Gerasimov som Putin helhjertet støtter, ikke har tatt lærdom av Falkenhayns strategi fra året 1916 som påførte den tyske hæren katastrofale tap og i effekt ødela den som var verdens beste hær ved begynnelsen av den første verdenskrigen. Despite appearances, Russia is not executing a true defense in depth. Russian forces are set up for such a defense, which enables a defender to degrade the attacker as they advance, trading space for attrition. They have constructed three defensive belts, minefields in between, communication trenches, and hardened defensive points in between. This was likely Gen. Sergei Surovikin’s vision (and his name provides the nickname for these defensive lines). But Surovikin is not in charge. Gen. Valeriy Gerasimov, the chief of general staff, is. He has consistently demonstrated poor military judgment and a weak understanding of what Russian forces can and cannot do, most recently in the failed Russian winter offensive. Russian forces have chosen to defend forward of the Surovikin line, concentrating their efforts on holding the first line of defense and the towns that anchor it. To be clear, the first line does feature extensive entrenchments, including tunnel networks. The follow on lines include machine dug trenches, anti-tank ditches, dragons teeth, and likely more minefields. The Russian decision to defend forward has favored Kyiv because it allowed Ukrainian artillery to attrite the Russian units deployed. In Russia, the strategic concept of “active defense,” often mentioned by Valeriy Gerasimov, encourages maneuver defense and counterattack. This may be what we are seeing from Russian forces now. Essentially a defensive-offense, active defense envisions persistent engagement of an opponent rather than emphasizing a static or positional defense. Russia’s defense has featured regular counterattacks, which also depleted its armor, and available maneuver forces. The Russian military is rotating troops through the front line, but that force has been steadily worn down. On the other hand, Ukraine has also expended considerable combat power fighting in the first line of Russian defenses before reaching the other defensive belts and entrenchments. The course of this battle is therefore increasingly determined by who has the most reserves available and who pursues the best force management strategy over time. Russian forces have consistently counter attacked during Ukraine’s counteroffensive. While in some cases they have been able to retake towns seized by Ukrainian units or prevent consolidation, their strategy is aggressive and costly. Given the dearth of forces available, the Russian approach has been aggressive and overconfident. Russian units are often fighting in front of their best fortifications instead of leveraging them for advantage. They can fall back if they are put in a disadvantageous position, but this approach has major tradeoffs: If Russian forces suffer too much attrition in holding forward positions or counterattacking to return them, they risk leaving their forces too weak to properly defend the rest of the defensive line. Hence, an “active” approach has stymied Ukraine’s advance, but at the cost of depleting the Russian defense forward of what were considered the ‘main lines.’ Consequently, solely looking at whether Ukraine has broken through the defensive lines is the wrong way to evaluate this offensive’s progress. Most of the fighting, and the attrition, has taken place at the first Russian line of defense, which Ukraine has pressed through at Robotyne and near Verbove. Ukrainerne har i det minst funnet ut at det er Spetnatz-avdelingene som må prioriteres mest av alt, for det kom ut at det er disse fra 22nd. og 45th. Spetnatz brigader som er ansvarlig for Lancet-angrepene, bruk av spotterdroner og ATGM angrep, disse har avanserte kommunikasjonsteknologi og er i stand til å koordinere artilleri, selvmordsdroner og kamphelikoptre mot de ukrainske styrkene. Disse må spores ned og ødelegges, og til dette må Ukraina ha avansert EW-utstyr for å lokalisere og motarbeide disse. Det har så langt vist seg at Pentagon (og Israel) har konstant sagt NEI til å sende slike utstyr som selv britene og franskmennene har dårlig med. Russerne opererer i dybde, ikke i bredde som før, som sett med 291. motoriserte rifleregiment - Russia appears to have added a fourth motorized rifle battalion to the regiment’s table of organization, which lacks armored vehicles like the other battalions, to provide more infantry. Compared to its prewar structure of three motorized rifle battalions, the 291st defended with a force closer to the size of six or more infantry and motorized rifle battalions plus a tank battalion and other supporting assets. The regiment was defending with two echelons. Compared to Russian defenses earlier in the war, the 291st Motorized Rifle Regiment had been defending less frontage — approximately 11 kilometers — and with additional reinforcements had sufficient forces to maintain a second echelon of defenses as well as reserve. It could also afford to rotate battalions when they sustained attrition, so the exact units and composition have varied over the past two months. Indeed, it appears Russia has decided to not rotate the regiments holding the front line, but instead to rotate companies and battalions from other formations. The 291st sat behind well-fortified prepared positions and dense minefields, antitank ditches, and other obstacles. Thus, the 291st was better positioned to handle assaults without requiring the commitment of division or higher-level reserves. Sluttkonklusjonen er klart; Vesten har ikke gjort sin jobb: The first, is a lack of Western understanding of how Ukrainian forces fight. The second, which is closely related, is an insufficient Western presence on the ground to enable closer coordination or even the invaluable understanding that could be offered by battlefield observers. Western capitals have sought to keep this Ukraine’s war, avoiding an in-country presence that includes contractor support or trainers. To be clear, there are Western contractors and companies operating independently in Ukraine, but this is not the same as a government sanctioned and supported effort. There is much more that could be done without becoming directly involved in fighting or deploying uniformed personnel on the ground. The hitherto cautious approach has clear limits to its efficacy. Western support thus far has been sufficient to avert a Ukrainian defeat, and arguably has imposed a strategic defeat on Russia, but not enough to ensure a Ukrainian victory. Independent of the outcome of this offensive, Western countries need to be clear-eyed about the fact that this will be a long war. Taken together, Western industrial and military potential greatly exceeds Russia’s, but without the political will, potential alone will not translate into results. Hvorfor har ikke Vesten seriøst satt seg inn i krigen?

TB-2 dronefly flyr nå langs Dniprofloden, Dniprobukta og på den nordvestre kysten av Krim-halvøya, to opptak er hittil offentliggjort, en patruljebåt ble ødelagt med 6 drepte russerne. Dette er interessant, for da ment det at ukrainerne har fjernet deler av det russiske luftvernsforsvaret på den ytterste enden av Kherson-halvtunga, de har ELINT utstyr på Su-24 fly som kan detektere luftvernsradaraktivitet og dermed kan finne ut om de er helt slått ned. Ukrainerne hadde forresten utviklet dronefly som kan frakte ELINT utstyr. I Moskvaregionen ser vi historien gjentar seg, det virker som at russerne ikke stolt på sitt egne SAM utstyr og har valgt å satse ensidig på Pantsir kampluftvernssystemer - som heises opp på høye tårner som disse "flaktårnene" fra Hitler-Tyskland i 1945! Trolig hadde over 150 Pantsir SAM blitt levert til det russiske militæret, og under krigen skal opptil 20 stykker ha blitt slått ut, så det er angivelig omtrent 120 tilbake. Hvis disse måtte overta rollen opprinnelig ment for S-300/S-400 SAM vil det da følge til at Pantsir-regimentene vil bli meget kraftig overstrekket, fordi de er de eneste som kan stoppe HIMARS-angrep og ta ned små mål som droner. Det har vært observert at det blir færre Tor SAM systemer enn tidlig. Bare litt over 170 Tor-M1/M2 var levert, av dette skal 40 ha gått tapt, og det er kjent at flere var slått ut med HARM uten å være visuelt dokumentert. Hvis alle Pantsir-systemene trekkes ut for posisjonsforsvar av kommandosentre, flybaser og selve Moskva, vil det ikke være mulig å deployere disse på feltet, hvor Buk og Tor måtte overta. Det var 440 Buk systemer i Russland, av dette skal 25 ha gått tapt, og disse fordeles nemlig likt mellom forsvar av bakkestyrkene og forsvar av flybasene og vital militærsinfrastruktur. "Bare" 300 til 350 er oppstilt i feltenhetene. TB-2 med sin evne for horisontal bombing med MAM-L missilvåpen i stor høyde er immun mot taktiske SAM, ettersom de kan avfyre sitt våpen på 12 til 15 km hold helt på periferien av den russiske radardekningen, men 24 fly var visuelt bekreftet skutt ned fordi disse ofte var ikke i stand til å være "utenfor" rekkevidden på et bedre organisert og samordnet luftvernforsvar. Apropos våpenbruk på lang hold, russerne hadde eksperimentert med høydragsbomber - dette er et bombevåpen som monteres på et angrepsfly ment for angrep på infanteri, stridskjøretøyer og artilleri og ettersom angrepsflyet med jetsdrift flyr for raskt, må bombene underveis mot det tiltenkte målet sløves ned. Mens amerikanerne monterte klappevinger som åpnes seg på sine bomber, valgt sovjeterne å skape meget høy drag på sine taktiske bombene. Disse er ikke aerodynamisk i det hele tatt. OFAB-250-270 med påmonterte vinger har vært oppdaget 7. juli ved Bakhmut, dette kom som en overraskelse på mange fordi høydragsbomber med glidevinger kan ha mye kortere rekkevidde. Siden har det ikke kommet flere meldinger om dette.

Et meget interessant opptak av et ukrainsk artilleriangrep muligens viser hvor langt ukrainerne har gått. For en kolonne hadde stoppet 2,4 km sør for Verbove for å sette av forsterkninger, og da må det betyr at det ikke er langt til frontlinjen, og at russerne ikke lenge kunne føre forsterkninger inn i tettstedet Verbove, for kolonnen måtte utenom tettstedet ved å komme fra sørøst. De er 3,4 km fra skogplantasjen som ifølge den ukrainske offiseren er "vanskelig å knekke". Altfor langt for å sette av infanteri og utstyr, ettersom bruk av pansertransportvogner for felttransport så ut til å være sjeldent der. Det kan mene at ukrainerne kan ha tatt kontrollen over hele sørvestre flanke av Verbove helt ned til skogplantasjen. Det er mulig at de kan ha nådd "Høyde 166" fordi den ligger nordvest for skogplantasjen ifølge Google Maps. Derfra kan man dominere hele området, og gjør det mulig å bryte seg gjennom den andre forsvarslinjen. Dessuten er vegene mellom Verbove, Novofedorivka og Tarasivka kommet under tung beskytning av ukrainsk artilleri. Da mener det at russerne ikke kan få inn forsterkninger uten å tiltrekke seg ukrainsk artilleri som nylig sett på opptaket fra sør for Verbove.

Litt mer om Popasnafronten, det er nå visuelt bekreftet at ukrainerne har erobret tettstedsområdet - hvilken tyder på at russisk artilleri ikke lenge kan legge ned sperreild - og avansert nordover mot krysningen over jernbanetraseen, et opptak var tatt i nordre del av det sentrale Klishchiivka, som vist at russerne kan ha forlatt hele området. Det kan være fordi ukrainerne hadde brutt gjennom jernbanetraseen mellom tettstedet og søndre Bakhmut, spesielt etter et russisk panserfremstøt var helt utryddet for mange dager siden. Opptakene av denne trefningen vist dessuten at området hvor fremstøtet hendt, var blitt ingenmannsland på begge sider av traseen. Ettersom det er innsjøer øst for Klishchiivka - som ukrainske soldater kan ha nådd da de rykket fram nord for Andriivka - betyr det at ukrainerne kan ha fri bane mot Optyne langs en fire kilometer lang front. Hvis de klare å ta kontrollen over høyderyggen der vegen mot Bakhmut går, kan de avansere inn i byen i nord og "se ned" på Optyne. Men det er lettere sagt enn gjort, 1 km mellom jernbanetraseen og vegen. Etter de siste avansementene synes det at målet for ukrainerne er forstaden Optyne.

New brigade bears heavy brunt of Russia’s onslaught in Kharkiv Oblast (kyivindependent.com) Denne artikkelen avslørt at NATO har et alvorlig problem med sin treningsdoktrine som er basert på avhengighet av flystøtte og logistisk oppfølgning av den enkelte soldaten som skal kunne fungere som en kapabel og forberedt enhet for enhver scenario, taktisk nødhjelpstrening vist seg vitalt for ukrainerne. - But the skills of how to smoke an enemy out from a trench, how to build an assault group, and coordinate it with artillery and drone support were lacking. Dette tyder på at man hadde overhodet ikke tenkt seg en statisk krig med store styrker i en krig dominert av artilleri, eller at de må satse mer på infanteristen enn tidlig, de hadde glemt det menneskelige elementet. Det er utvilsomt at NATO må revurdere mye av sin doktrine som egentlig er av ny dato, basert på utrykningskonseptet og massiv støtte fra bak. Ukrainerne egentlig trengte å trenes som i eldre tid, da NATO i lang tid hadde forberedt seg på storkrig med Sovjetunionen i 1950-1991. Stundom virker det som at ukrainerne trenes for Afghanistan-konflikter fremfor storkonflikter mellom regulære styrker. Det røpes at russiske EW-kapasiteten er ufattelig selv etter vår standard, slik at feltenhetene ikke kan bruke kommunikasjonsutstyr, stridsvognbesetninger kan ikke bruke radioutstyr ikke bare fordi de utsettes for jamming, men også fordi russerne er skremmende raskt med å lokalisere disse som bruker radio og sette inn artilleri. Soldiers from different brigades told the Kyiv Independent that the Russians in this area are experienced and well-equipped soldiers, extensively stocked with artillery shells and MLRS rockets. Soldiers from the 32nd are open about how in over their heads they often feel. The infantrymen talk about being outmatched by the competent and seemingly fearless Russian troops they saw on this axis of attack. Det er allikevel ufattelig at disse dårlige trente og lite motiverte soldatene i 32nd. separat mekanisk brigade har klarte å holde stand mot noen av de beste styrkene russerne har, ettersom disse i løpet av sommeren hadde lykte med å holde sammen forsvaret foran Kupyansk fram til forsterkninger fra Svenskebrigaden kom til i august. På russisk hold har reportasjer, opptak og bloggere vist fram meget godt utstyrte soldater, moderne utstyr, mange droner, mye ildkraft og høy nivå av disiplin og ekspertise. Dette var ikke sett for mange måneder siden, da mener det at Putin hadde konsentrerte hans beste styrker i Nordøstfronten i hensikten om å gjenerobre Lyman. I dag - kan vi si - at offensiven har feilet. De dårlige trente soldatene som disse i 32md, sprakk ikke, de holdt stand mot alle odds, og tapene for russerne har vært merkbart mens de knapt klarte å avansere videre til tross for at de gjort livet meget surt for de involverte ukrainske troppene som måtte betale en høy pris mellom Kupyansk i nord og Bilohorivka i sør, disse kan ha mistet flere enn russerne - men de holdt stand. Det kunne ikke være mer heroisk enn dette. Og nå ser vi at russerne kan ha innsett at det kan være et feilgrep ved å lansere en offensiv i nord når det er en ukrainsk motoffensiv i sør og mindre fremrykkinger annetsteds.

"Norsk" praksis omkring OSINT om territoriale vinninger i Søndre Donbass-fronten så langt. Men en ukrainsk kommandant har nylig sagt de har brutt gjennom den første forsvarslinjen, og da kan det betyr at de har sprengt seg gjennom de to stillinger som besto av en stridsvogngrøft og en skyttergravstilling øst for Novoprokopivka og kanskje tatt den høyre flanken av det russiske forsvaret i Verbove. Kommandanten mener de er underveis mot forsvarslinjen mellom Pshenychne i vest og Verboves søndre ende i nordøst. Etter det, kan de se ned på Ocheretuvate - og Tokmak. Men ukraineren snakker om "skogplantasjer" hvor russerne holdt stand, og ved å se på Google maps finnes det to skogområder, den ene sør for Verbove, den andre bokstavelig talt i midten av den andre forsvarslinjen 4,5 km sørvest for Verbove. Det er 7 km mellom den vestre skogområdet og Pshenychne som skal være under angrep. Så dette skogområdet måtte renskes/brennes for å komme videre. Da vil klasevåpen, WP og GMLRS med tungstenballer være passende. Irritert at man ikke kan "pepre" med kardesk og WP fra oven. Trolig er det fra dette skogområdet ukrainerne blir plaget med russiske FPV som stort sett rammer infanteri. Ved Vuhledar meldes det om et "Somme-bombardement" som i de siste dager blir sterkere og sterkere, på frontavsnittet mellom Novomaiorske i vest og Yehorivka i øst, der hadde ukrainerne i forveien tatt seg fram til Shevchenko i møte med dårlig koordinert forsvar. Ettersom Pavlivka hadde blitt "nøytralisert" i juli-august av et ukrainsk angrep fra nordvest som presset russerne ut av alle vinninger siden høsten 2022, betyr det at et større angrep vest for Pavlivka er mulig å lansere. Mot øst har ukrainerne holdt stand etter å ha vunnet terreng øst for Staromaiorske og det meldes at de hadde troppet opp foran Novodonetske som hadde vist seg uinntagelig så langt. Så ukrainerne har valgt å rulle opp østsiden i slutten. I Popasnafronten meldes det at ukrainerne gradvis, men sikkert avansert i Klishchiivka-området og har skapt et stort brohode på østsiden av jernbanetraseen nord for tettstedet, som kan mene at de er i ferd med å avansere rett mot Søndre Bakhmut og Optyne. Dette motarbeides med meget sterk motstand av russerne som hadde valgt å overføre forsterkninger dit. Nordøstfronten så ut til å ha stilnet ned med et par unntak etter reserven ble trukket ut, disse som kom i disses sted er knapt så kapabelt - et angrep i Novojehorivka som ble knust av ukrainerne i Svatove-frontavsnittet hvor det meldes om flere ukrainsk artilleriangrep, var det eneste bluss av strid der. Kupyansk-frontavsnittet har blitt stille fordi Svenskebrigaden kan ha stabiliserte situasjonen der. Det kan betyr at Putins offensiv mot Lyman kan ha blitt kansellert til slutt. Store russiske forsterkninger overføres til sør. Dessuten skal Putin ha lagt ned veto mot FSBs anmodning om en mobiliseringsrunde fordi det skal bli valg ifølge ubekreftede rykter. Av en eller andre grunn er han svært opptatt med å ha "folkelig støtte" og vil dermed ikke risikere avsløring av den sanne naturen bak hans regime, som han mener må basere seg på illusjonen ved å ha folket på sin side. Han hadde reagert voldsomt mot disse som mente valget er en ikke-sak, og viet meget mye krefter på å gjøre valget politisk sensitivt og svært viktig. Presidentvalget skal finne sted i mars 2024, og Putin lot til å innbille seg at det vil "sementere" hans grep på Ukraina gjennom de okkuperte oblastene. Ukrainerne kan ha utviklet nye våpen, sannsynlig dronefly, som skal kunne treffe mål 1,500 km vekk. Det kan mener at de vil angripe droneflyfabrikken i Jelabuga, Tatarstan 1,200 km fra Ukraina hvor russiske kopier av Shahed-136, "Geran-2", skal masseproduseres. Og russerne er så redd for de ukrainske droner at de nå bruker varmehemmende maling på fly og flybaser, og deretter brukte gummihjul over brenselstankene på sine strategiske bombeflyene! Åpenbart fordi infiltreringslag med pappdroner operere i innsiden av Russland, hvor de kan lage deres egne droner med små innsmuglede motor, kontrollutstyr og eksplosiver.

Nyheten om at ikke et eneste Leo2-besetningsmedlem har blitt drept, og at bare 5 Leo2 er avskrevet som totaltap, har gått verden rundt. Her må det understrekes at det er forskjell mellom "totaltap" og "ødelagt", for langt flere Leo2 er visuelt dokumentert "ødelagt"/damaged - men en vestligbygd stridsvogn består egentlig av sammensatte komponenter som ved design er ment å erstattes, totaltap betyr strukturell ødeleggelse og altfor kostbar overhaling. De fleste Leo2 var ødelagt/skadet med miner, selv om Lancet-droner og ATGM fra kamphelikoptre tok sin del. Tilgjengelighet på komponenter og delvarer er essensielt. Og her har Vesten en stor fordel mot Russland. Det er nylig kjent at Iran nektet å kjøpe nye fly av type Su-35S fordi de får ikke delvarer med i pakka, og dette kunne ikke iranske flyvåpenoffiserer skolert på viktigheten av delvaretilgang for meget mange år, akseptere. Det kan være hvorfor Ka-52 blir mer og mer sjeldent benyttet, selv da disse var på sitt meste aktiv i juni var det bare fire-fem oppdrag per dag. Simpelt fordi det ikke er nok delsvarer i møte med høy slitasje pga. uaksepterte vibrasjonsplager. Nyproduserte våpensystemer fra Russland strakk dermed ikke til. Et ukrainsk Challenger 2-besetningsmedlem påpekt at han under strid hadde lært at den riflede kanonen er langt mer presist og treffsikkert enn vanlig, og at hvis det er langt flere stridsvogner for Ukraina, ville disse ha hatt en merkbar effekt. I virkeligheten avslørte han to viktige faktum; for det første at britisk stridsvognpraksis er forskjellig fra resten av Vesten, og for det andre at vestlige stridsvogner ikke er egnet for ukrainsk/russisk stridsvogntaktikk. Britene valgt å fortsette med riflede skyts for å bruke HESH granater, som er en krysning mellom en HE og en HEAT - som vist seg egnet mot lettpansrede, ikke-pansrede mål som feltfortifikasjoner - og bygninger, som oftest brukes som dekning. Med HESH valgt britene derfor å bruke sine stridsvogner som rullende artilleri akkurat som den sovjetiske T-serien. Vi har sett hvordan T-serien (64, 72, 80, 90) benyttes som "rullende artilleri" for infanteristøtte, taktisk artilleribruk og som feltkanon bokstavelig talt, disse er aktuelt utstyret for en slik rolle - som ikke finnes på de fleste NATO-designerte stridsvogner som Leo2. Siden 1970-årene hadde vestlige stridsvognprodusentene valgt å følge NATOs doktrine om fullstendig atskillelse mellom stridsvogn og artilleri, da man fokusert først og fremst på anti-stridsvogn. Tyrkerne som mistet flere Leo2, hadde ikke innsett at disse ikke er egnet som statisk artilleri og for dårlig utstyrt for denne rollen, ukrainerne lært det samme selv om de liker at Leo2 er mye mer presist enn T-serien. Stridsvogn vers stridsvogn kamp er sjeldent sett, ettersom disse oftest benyttes som infanteristøtte og eskorte for andre kjøretøyer, og disses rolle som rullende artilleri betyr dermed at de vil indirekte slåss mot hverandre, for i stridsvogn vers stridsvogn er det fra 0,5 til 2 km hold. Challenger 2 kan med HESH granater svært presist treffe på mer enn 8 km, flere kilometer mer enn T-serien. Fordi de vestlige stridsvognene er så sjeldent, har disse dermed stort sett blitt holdt tilbake slik at eldre T-64/80 er først ut med å konfrontere russiske stridsvogner som en regel. Ikke alltid med hell. Nå er M1A1 omsider på vei, det virker som at Sullivan kan ha holdt tilbake delvarelagret som skulle ha fulgt med, slik at ukrainerne måtte vente enda lengre, og først i midten av september vil 10 M1A1 være i Ukraina, med DU (utarmet uran) APFSDS som egentlig er anti-stridsvogn ammunisjon. Allerede under Irakkrigen var det oppdaget at APFSDS er så raskt, at den kan forårsake enorm skade ved streiftreff - slik at stridsvognbesetningen kan ikke bruke denne granattypen hvis egne tropper og panserkjøretøyer er for nær skuddbanen og selve målet. Men det er ikke DU-ammunisjonen som ukrainerne vil få størst glede av. Amerikanerne oppdaget feilen med at disses stridsvogner bare var mot andre stridsvogner, spesielt i møte med infanteri, befestede motstandere og "myk" som lettpansrede mål. Dette fulgt til utviklingen av M908 for å bryte ned feltfortifikasjoner og en retur av den gammeldaglige kardesk - i realiteten hagleammunisjon. M1028-granaten er akkurat det ukrainerne drømmer om som et rent anti-infanteri våpen som kan drepe og skade på 600 m hold. Heldigvis er meget store mengder M908 og M1028 ammunisjon tilgjengelig fordi en ny granat, AMP, skal erstatte disse. M1028 kan benyttes av Leo2, aktuelt er denne lisensprodusert i Norge av Nammo som "120 mm IM Canister". Ennå har ikke vestlige med unntak av britene tenkt seg bruk av stridsvogner som "rullende artilleri" a la feltkanonene for et århundre siden. Med tanke på det som har vært lært i Ukraina, er det åpenbart at vestlige stridsvogner må også kunne fungere som et mobilt feltskyts mot alle tenkelige mål inkludert infanteri. Vi trenger ikke bare ammunisjon, men også utstyr som tillatt indirekte skytning.

Det har vært bemerkelsesverdig lite OSINT om hendelsene på felten etter de russiske militærbloggere utsettes for en kampanje av Putins menn og ukrainerne nedlagt forbud mot journalistvirksomhet i sin del selv om det stadige meldes om at ukrainerne har gjort vinninger. Opptak på ukrainsk hold forsinkes. Signalene fra felten så langt tyder på at ukrainerne har begynte med å bryte ned de russiske forsvarsverkene, og da innbar det at de i styrke er nådd området mellom Novoprokopivka, Ocheretuvate og Verbove. Mens ukrainerne "arbeidet" på fronten, skjer det opprydninger på flankene, og ettersom vestre del av Verbove hadde blitt inntatt har de en vesentlig fordel der i kontrast til Novoprokopivka hvor det var reist underjordiske bunkeranlegg som må brennes ut. Sidesprang fra Syria: Trøbbel på østbredden av Eufratelven i Deir ez-Zor regionen mellom araberne og kurderne (igjen...), dette fulgt til at Lavrov anklaget USA for folkerettsbrudd, og på dette punktet må man gi ham fullstendig rett, ettersom amerikanerne er en ulovlig okkupasjonsmakt i Syria ved å okkupere al-Tanf i sørvest og nordøstre Syria, hvor de fant villige allierte. I nordøst er alliansen mellom kurderne og amerikanerne - selv om det ikke er til det godt - en nødvendighet fordi kurderne undertrykkes og angripes av "alle", man har ikke glemt at Erdogan støttet monsteret ISIS. I sørvest er det unødvendig. Amerikanerne i Syria finner deres tilstedelse en seriøs belastning for dem. Alt tyder på at araberstammene støttes av Assad, som selv er kommet ut i katastrofens stund. Da han gikk inn i den arabiske ligaen, opplevd han at Ukraina overskygget enhver han gjør, og at disse som inviterte ham, egentlig anså ham som **** under disses støvler, og ikke hjalp ham som ønskelig. Hans forhåpninger har blitt en skikkelig nedtur. Protester og sivil uro - og uro også innad i militæret - er voksende, Syria trenger penger, og det raskt. Assads irrasjonelle stahet som hadde fått venn og fiende til å hate ham meget intenst, spesielt i 2013-16, han er staere enn et esel - sammen med skuffelser over uteblitte lovnader har snudd stemningen mot ham. Han trenger olje og korn på østbredden. Sidesprang fra Afrika: Militærkuppet i Gabon kritiseres veldig skarpt av ledende opposisjonspolitikere som hadde sett at dette var i realiteten et "dynastikupp" der medlemmer av det ene og samme dynastiet (det vil si familie) kuppet makten fra hverandre, ettersom det var en kusine som tok makten fra "presidenten" Ali Bongo (ja, navnet "Bongo" er vanlig i sentrale vestkysten av Afrika) - så Russland frikjennes. Istedenfor er dette et tegn på uteblivelse av vestlig makt, Bongo tross hans inkompetanse og gjerrighet - en tredjedel er i akutt fattigdom i landet - var Frankrikes allierte, kuppet i Niger hadde svekket Paris samtidig som USA rygget unna. I det minst fulgt dette til at det nå er en pågående kampanje i mange land i subsahariske Afrika mot militærledelser, bare fra to land, Kamerun og Rwanda, er flere dusin generaler og oberster rensket bort. Det har vært for mange militærkupp selv etter afrikansk standard i de siste tre år. Det signaliseres at man vil meget voldsomt strammes til i mange land for å unngå farefull utvikling, dette kan betyr at en "demilitariseringsbølge" som ikke er uvanlig i Afrikas historie siden 1956, vil få fortgang. Den steinsprø juntaen - mange mener nå at generalene i Niamey er blitt helt gærne - hisser opp til åpen krig mot Frankrike, trolig fordi USA (Biden lot til å glemme Afrika som overlates til Blinken/Sullivan - som aldri skulle ha kommet til det hvite huset) trakk seg bort, blant annet med å evakuere sine baser tross voksende forargelse i Paris. Ved 3. september må franskmennene ut, "eller tar konsekvenser". ECOWAS sitter på gjerden fordi USA utebli, og vente på om Macron skulle bestemme seg. Situasjonen i Sahel bare bli verre og verre, generalene i Mali, Burkina Faso og Niger nektet å realisere at de er i fare om å miste alt fordi islamistene og opprørerne nå åpent tolererer hverandre samtidig som oppløsningen av Wagner har utløst uforutsette politiske ringvirkninger for hele verden. Og de støtter fra seg viktig internasjonal hjelp; det er nå mange i Vesten som vil stoppe all hjelp - Frankrike hadde nemlig sagt til Norge at de må slutte med å støtte juntaregimet i Mali med u-hjelp - og vestlige selskaper trekker seg ut, selv kineserne skygget unna. Dette minner om Afghanistan i 2021, hvor amerikansk vrangvilje og manglende oversikt fikk katastrofale konsekvenser, i begynnelsen var ECOWAS, USA og Frankrike på felles bane, men så begynner kuppgeneralene å kalle dette bløff, og da tiden strakk seg ut, blir det oppdaget at Biden ikke maktet å vie oppmerksomhet mot Afrika når han har for mye å bry seg om, slik at andre kom til i hans plass. Nuland som var i Niger, hadde i begynnelsen momentum med henne - før dette vannes ut. Nå er det mange som lurer på hva det er som skjer. Selv i kongressen bli dette latt merke til, fordi det er en lov som forby støtte til et kuppsregime. Pga. en fredstraktat mellom Egypt og Israel kunne man ignorere al-Sisi`s kupp og fortsette samarbeidet med egypterne, men det finnes ikke unnskyldninger for den slags i Niger. Det er latt merke til at visse krefter i det hvite huset vil "normalisere" juntaen som dermed kunne drive splitt-og-hersk (og gjør den halvveis sprø av arroganse), og dette skal ha frustrert både afrikanerne og franskmennene. Resultatet er i ferd med å bli katastrofalt for de amerikanske interessene i Afrika, demokratiseringspolitikken har tatt sterke skader, Frankrike som en viktig alliansemakt er i ferd med å miste land etter land, Gabon var franskalliert - og afrikanerne bli mer og mer selvstendig og selvbevisst. Sør-Sudan som USA "fostret fram" er et katastrofeområde med et brutalt militaristisk diktaturstyre der, Sudan har blitt kastet ut i total krig med folkemord på minoritetsfolk, Etiopia i dag går opp i limingen - mange afrikanerne kunne ikke la være ved å legge merke til at Vesten ser ut til å miste styringen. Gabon er det første tegnet. For Putin og andre som Xi er dette gode nyheter, men for menneskeheten er dette meget dårlig nytt.

Interessant. Beverdronen kan allerede nå når St. Petersburg "bare" 800-850 km nord for grensen, og vi vet at disse dronene som flyr i Moskvaregionen, hadde kunne ta alternative flyruter for å når deres mål. Det er minst 5-6 droneflytyper som utvikles for opptil 1,000 km eller mer. Disse mystiske droneflyene med deltavinge slik at de så ut som flygende vinger, er nylig sett i denne regionen - som antyder minst 700 km - og et nytt dronefly som er uvanlig stor, ennå av enkel konstruksjon med traktorpropell (propell foran) har blitt oppdaget, disse flyr rundt omkring og lot til å forville russerne fordi det ser ut at de ikke benyttes for angrep. Dette droneflyet har tykke og konkave rette vinger. Opptaket tatt i mørket kan være av en Vilkha, men detonasjonsspor under oppskytningen - hele to ganger - tyder på noe annet, Neptune-missilet har en rakettbooster som faller av under oppskytningen, men i opptaket er dette mindre og trolig snakk om flere enn bare en enslig rakettbooster. Aktuelt det ser ut at våpenet er lettkonstruert, for det kom i stigende flygning med påtent rakettmotor i "lav" høyde. Ukrainerne har ganske gode meritter på seg for å bygge mini-jetmotorer med effektiv brenselsbesparing. Neptune-missilet etter min mening er for tung og vanskelig å videreutvikle - 360 km kan være maks. realistisk rekkevidde. Da burde man ha en Storm Shadow-klone. "700 km-våpenet" kan være snakk om droneflyet som var benyttet med suksess mot Pskov hvor preprogrammerte mål var rammet og dermed slo ut flybasen for lang tid, det er mulig at dette var deltavinge-droneflyet med meget lett konstruksjon og samme splintbombe som i disse pappdronene fra Kursk-flybaseangrepet. Ifølge satellittbilder var 2 Il-76 totalødelagt, 2 Il-76 synlig skadd og trolig 2 Il-76 påført mindre skader. Basen har blitt tømte for alle fly. Det er mulig at dronene var ikke etter flyene, og det kan ha vært så lite som 16 fly der, trolig hadde de varslede styrkeforflyttingene fra Belarus og Nordøstfronten fulgt til at mange fly var hentet ut. 6 ut av 16 fly er allikevel ikke dårlig. For den russiske flytransporttjenesten er dette ganske dårlig nytt, flybasen kan ikke mer benyttes, tapet av 6 fly vil bli merkbart, og de må reorganisere hele tjenesteapparatet ved å flytte og fordele sine flyene i andre baser som må ha ekstra logistisk kapasitet. Dette kan forsinke den strategiske transporttjenesten langs frontlinjen, fordi det er raskere og lettere med flytransport mellom Krim-halvøya/Kherson-landtungen og grenselandet mot Donbass. Det meldes at russerne nå henter inn luftvernsstyrker fra den fjerne Østen og annetsteds for å styrke luftvernsforsvaret i midte Russland. Under uklare omstendigheter kolliderte to ukrainske Mi-8 med hverandre ved Kramatorsk uten at russerne tok æren for det, selv om ukrainerne påsto en Su-35S hadde prøvd å skyte dem ned. Sannsynlig hadde helikoptrene krasjet pga. navigasjonsfeil som ved å treffe kraftledninger. 6 døde. Det var en liknende episode med to L-39 treningsfly, 3 døde, en av disse var en erfaren pilot.

Det finnes et dronefly, "Beveren", som er oppgitt til å ha en rekkevidde på 1,000 km. Det finnes et mindre dronefly som kunne være godt egnet for Pskov, det har deltavinge og propellmotor foran. Vet lite om dette, bare at det var fylt med skumgummi. Vil ikke være overrasket om ukrainerne har en 2,000 km-drone under planlegging.

Det har vært en ganske hett natt hvor det meste som kunne gå galt, gikk galt for russerne. Det er selvsagt ikke mulig å få rede på skadene etter de ukrainske droneflyene som overflyr opptil åtte russiske oblaster og russerne mener nå at det ikke var hjemspikrede pappdroner, men faktiske dronefly fra Ukraina som hadde forårsaket kaoset i Pskov - disse skal ha tatt seg over Belarus. Fra Pskov er det tegn på at omtrent 6 fly har blitt ødelagt, det skulle være Tu-22M3 der (muligens for overhaling eller påfylling) og et ukjent antall skadede fly. Ifølge satellittbilder var minst 16 fly der liten tid før natten, og man vet at "bare" 3 Il-76 fløy ut. 4 er 100 % bekreftet ødelagt, så det gjenstår 9 fly hvis status er ikke kjent. Mange av Il-76 flyene er ikke på standby med brensel i seg, da Pskov flybase lot til å være et tilfluktssted for disse transportflyene som er essensielt for militære transportbehov over hele Russland. Brensel og ammunisjon gikk opp i flammer. Da russerne gjengjeldte, fikk de seg en stor overraskelse; som ventet var Kyiv-forsvaret for sterk, men da kryssermissilene og droneflyene skulle gjennom Odessaregionen, ble de tatt ned helt uventet med uhørt effektivitet. Et opptak vist en Kh-101 skutt ned over åpen sjø. Trolig har ukrainerne nå reist et NASAMS-skjold omkring Odessa. 28 kryssermissiler og 15 dronefly påstått skutt ned. Russerne på sin side sliter med å hoste opp hvor mange de hadde skutt ned. Fra Kertsjstredet er det nå mulig å finne hva slags skip det var som var sunket foran det søndre brosegmentet som er mest sårbart for overflateangrep, det vist seg å være syv bulkprammer istedenfor ferger, men etter disse var sunket, ser det ut at noe var reist på disse midtskips. Muligens hadde russerne fylt dem og deretter reist mastplattformer idet disse skulle senkes. Mellom disse kan sperrenetter festes for å ha en "mur" på 1,2 km mot overflatefartøyer og dels undervannsfartøyer. Det er aktuelt grunt der i denne delen av stredet hvor strømforholdene ikke er så krevende som under det nordre brosegmentet som russerne mener er ikke så sårbart. Men pilarene som bærer broene der, er fremdeles sårbar for undervannsangrep. Fra felten er det kjent at ukrainerne tross smertelig tap har nådd og inntatt vestre ende av tettstedet Verbove, det vil ikke ha vært mulig med frontale angrep fra foran, så stridsvogngrøfta i sørvest måtte ha vært krysset slik at ukrainerne kunne avansere mot Verbove fra sørvest og binde ned de russiske forsvarerne for å åpne opp en bresje fra vest. Nå som ukrainerne har nådd dette tettstedet, kan det også betyr at de kan se langs tettstedets nordre utkanter hvor det er veldig få skogkledde linjer, og ha vegen til Novofedorivka under oversikt. Da mener det at russernes holdepunktene mellom Novopokrovka og Novofedorivka kan ha blitt sårbart. I vest er ukrainerne tvunget til å røyke ut motstandslommer nord for Novoprokopivka, selv når disse ikke kan holdes i møte med ukrainske flankeomgående angrep. Men disse enslige utposter med tunneltilflukt er knapt mer enn irritasjonselementer.

Nå opplever russerne det ukrainerne hadde måtte utholde i ett og et halvt år, hele SEKS oblaster i Russland skal ha kommet under angrep - Rjazan, Tula, Kaluga, Brjansk, Moskva og Pskov. Store eksplosjoner registrert i byen Brjansk, nedslag kan sees i Brjansk og Tula. Nå er krigen i sannheten kommet til det russiske folket. Som utvilsomt har fått med seg nyheten om det kommende kryssermissilvåpenet i Ukraina. ÅTTE oblaster, antar jeg - Orel og Lipetsk er også under angrep. Brjansk flyplass er i brann etter et dronefly traff denne sivilflyplassen. God natt.

De famøse pappdronene kan ha slått til igjen, en militær flybase i Pskov ikke langt fra den latviske grensen ble angrepet med droner i nattemørket og skape kaos - hele 13 eksplosjoner høres. Mye brannutvikling. Foreløpig meldes det at to fly er ødelagt, antatt å være Il-76 transportfly. De ukrainske infiltreringslagene bevisst går der de er minst ventet. Og i Kyiv røpes det at de nå leter etter fabrikker som vil produserte Shahed-droner på lisens. Neptune-sjømålsmissilet som ombygges som kryssermissil, skal ha blitt sendt på nytt mot Krim-halvøya hvor russerne hevder å ha skutt det ned. I Kyiv røpes det at de har seriøse planer om å bruke det mot Moskva-regionen i fremtiden. Neptune-kryssermissilet har en oppgitt rekkevidde på 360 km, men hvis det skal når Moskva 500 km over grensen, må det ha en rakettbooster etter samme type som S-200s første variant og ny drivstoffgjerrige turbofan-motor. Ukraine Using Land Attack Variant Of Neptune Anti-Ship Missile (thedrive.com) Missilvåpenet skal være immun mot signalforstyrrelse fordi det er GPS-styrt inntil det når et område, hvor det deretter vil bruke terrengkartlegging for å finne sitt mål, dette kalles Digital Scene Matching Area Correlator eller Automated Target Recognition og er akkurat hva amerikanernes egne SLAM (Stand-off Land Attack Missile) basert på Harpoon-missilet bruker. Neptune-missilet kan finne sitt mål med IR-sensorer og dermed ikke trenger radar. Bare rundt tjue til tjuefem missiler har blitt bygd, og trolig er fire til seks missiler oppbrukt. Vi vet dessuten at S-200 og uidentifisert høytflygende objekter var skutt ned med S-300/400 opptil 250 km dypt inn i Russland. PS: Kaos. Total kaos i Pskov, en militærbase i nærheten av flybasen var også angrepet, og det ser ut at mer enn tjue pappdroner kan ha blitt sendt mot disse basene. Det er meget mye skog med villmark der i regionen, spesielt i nord, hvor man kan i fred og ro bare lage seg disse pappdronene og sette opp massevis av ramper uten å bli oppdaget. Etter sist nytt er fire Il-76 transportfly ødelagt. Det er opptil 23 Il-76 fly ifølge satellittbilder, dette er meget ettersom det er bare 110 fly av denne typen i Russland.

Her er disse satellittbildene. Det har vært spekulert om det var bare transportprammer, men hvis det skal festes sperrenett mellom de sunkne fartøyene må disse ha overbygninger - og det kan sees på disse sunkne fartøyene på satellittbildene. Ut fra størrelsen på disse sunkne ferjene som selvsagt har store overbygninger, er disse ikke greskbygde, de derimot så ut som meget gamle sovjetdesignerte fergefartøyer, som ofte bare har et enslig kjørefelt rommelig nok for lastebiler, mens de greske kunne ha opptil fire-fem kjørefelter. Disse små sovjetiske fergene var et vanlig syn i Azovhavet og floden Don med en overbygning midtskips og var inspirert av isbryterfergen utviklet for Finskebukta og de baltiske øyene. I både størrelse og utseende kan de minner om de norske fjordfergene. Og minst en norsk fjordferge hadde kommet til Sør-Russland før februar 2022.

Etter sist nytt er ukrainerne nå rett øst for Novoprokopivka etter å ha fulgt stridsvogngrøfta i sørvestre retning, trolig har de ikke krysset den mot sør mens de kan ha gjort det mot øst. Der finnes det massevis av dekning selv om de russiske FPV-droner og artilleri forbli en plage for de ukrainske soldatene som så ut til å være ved godt mot. De er bare 2,5 km fra Novoprokopivka, og det er forresten interessant at russerne ikke "fanget" panserkjøretøyer i sine opptakene. Ukrainerne har fortsatt østover mot Verbove og skal være trolig mindre enn 3-4 km derfra, ukrainske droneoperatører lot til å ha hatt store vansker med jamming. Dermed intenst bombardement av Verbove. Det er mulig at ukrainerne fant en svakhet i den første forsvarslinjen og dermed valgt å fortsette sydover i sørvestlig retning mens de kan ha skapt et brohode sørøst for Verbove, og dermed nærmere seg Novoprokopivka fra øst. For to forsvarsgrøfter ligger ganske tett på hverandre akkurat der, og dermed kan begge krysses relativt raskt - bare 300-350 m mellom. Bak de to linjene er det helt åpent pga. elveløpsgrunn fram til Pshenychne og søndre Verbove, hvor det går en ukomplett forsvarslinje på høyere lend - like over Ocheretuvate. Den viktige regionalvegen T0401 går langs Ocheretuvate, og den går rett til Tokmak i sørvest. Russerne sliter med å bringe inn forsterkninger fordi HIMARS og PzH2000 er på vakten døgnet rundt. Det meldes nå om artilleriangrep i umiddelbar nærhet av Tokmak. I nord stanget ukrainerne gang på gang på det russiske forsvaret sørøst for Mala Tokmachka, og de hadde i mange uker vunnet meget lite mot usedvanlig hardnakket motstand i Novopokrovka-området, det var større hell på den andre siden av Kinska-elven omkring Bilohirya og Luhivske. Russerne hadde kunne holde stand fordi de har en elvebredde i ryggen mot nord, og kan beskyte ethvert angrep fra vest i disses flanke, og ha en stor buffersone i nordvestlig retning. Ikke rart at ukrainerne hadde veldige store problemer. Det meldes at ukrainerne hadde nylig gjort vinninger der, kanskje erobringene vest for Verbove kan ha åpnet nye muligheter i nordvestlig retning. Langt mot øst meldes det at ukrainerne av en eller andre grunn hadde avansert ved Shevchenko, bekreftet av russerne selv som fant seg under angrep i dette tettstedet, sørvest for Pavlivka-Vuhledar. Det er et elveløp mot sørøst, men dette så helt uttørket ut, så det er mulig at dette kan krysses så sent i sommeren. Taktisk sett gir det lite mening, strategisk sett kan det bli interessant fordi Yehorivka 6-7 km vekk er russernes viktigste base i dette frontavsnittet, og hvis det er mulig å ta seg mot sør, kan ukrainerne ta seg fram til plantasjeskogene sørøst for Novomaiorske. Derfra kan de teoretisk sett true russernes forsvar omkring Kermenchyk.

Etter det som så langt har hendt, kan jeg si at oppklaringsfasen i motoffensiven er overstått, nå er gjennombruddsfasen i ferd med å starte - en måned forsinket. Det er mulig at russerne lot seg lures av "avslørte" nyheter om at ukrainerne vil konsentrere seg om kun et punkt for gjennombrudd, for nyheten om at alle kampenheter trekkes ut av Belarus for å tjene som reserve i Nordøstfronten hvorfra reserven er hentet ut til Søndre Donbass-fronten, betyr at russerne ikke hadde startet styrkeomflyttingen fra nord til sør som konsekvens av den siste utviklingen, da dette tar tid. Det var en viktig militærskonferanse mellom NATO-generalene og Zaluzhnyi med hans stab for 12 dager siden, (ved 10. august) hvor det deretter signaliseres at man vil konsentrere seg om Tokmak, og dette røpes først for offentligheten gjennom diverse avis - som tyder på kontrollerte lekkasjer. Russerne hadde utvilsomt fått rede på militærskonferansen og deretter lærte om hva generalene hadde blitt enig om, siden de to forskjellige opplysninger om flyttingene av styrkene i Belarus, Nordøstfronten og Søndre Donbass-fronten samt en rykte om fornyet innsats mot Kupyansk tyder på at de vil ta innsvingen på Zaluzhnyi. Da skulle ukrainerne ha avholdt seg fra å lansere nye angrep på Popasnafronten som nylig sett og et nytt angrep ved Staromlynivka i østre del av Søndre Donbass-fronten - det hendt ikke. Det er uklart derfra, men det virker som at ukrainerne brøt gjennom nordvest for Zavitne og har startet et fremstøt mot Volodyne, da mener det at de har brutt forbindelsen mellom Pryyutne og skrentene vest for Zavitne. Dette er logisk; det er ikke mulig å rykke øst for Staromlynivka uten å rulle opp hele forsvaret mot øst, og det er ikke mulig å rykke vest for Pryyutne hvor det er for flatt, da må de ta det strategiske viktige området omkring Volodyne. Derfra kan de ha fri sikte rett sydover mot Lyubymivka i sørvest og hovedregionalvegen mot sørøst. Strategisk sett er Bilmak selve prisen. Dette knutepunktet er vitalt for å kutte hele fronten i to og åpne opp vegene mot Berdjansk og Mariupol. Sør for Bakhmut hvor ukrainerne ganske kaldblodig hadde ventet inntil russerne hadde samlet betydelige styrker bak Klischiivka, Andriivka og Kurdyumivka, lansert et voldsomt angrep med tung artilleri og deretter avansert rundt de to første nevnte tettstedene mot Optyne i nord og Odradivka i sør. De er i full gang med å ta kontrollen over jernbanetraseen som på mange steder er helt jevnet ut, og dette skal ha kommet overraskende på russerne. Alt fra en militærskonferanse i krigstid skulle hemmeligholdes. Ettersom det har kommet ut lekkasjer - endog fra militære som vet de risikere brutal straff - kan dette være en list.

Ja, dette er et problem. Det var et enslig opptak som vist akkurat hvordan det skal skje, men i mange opptak er det sett at sirkelrunde treff hendt, slik at midten blir ytterst lite berørt, og det var sett flere ganger at soldater på periferien klarte å unngå klaseladningene. Det er to forskjellige type klasevåpen som benyttes, den ene med sirkelrund detoneringsring, den andre med tettpakkede ovalformet detoneringsområde. Den sist er mest effektiv og lot til å benyttes mot enkeltmål. Ukrainerne og amerikanerne hadde likevel irritert seg over at de stadig ikke "få det til" når de ønsker tett konsentrering, men i det minst har de lært, i flere opptak så man hvordan de klarte å legge en del av detoneringsringen på skyttergraver og skogkledde linjer med sekundære konsekvenser til følge. Russerne på sin side innså at de kunne best unngå det verste ved å være meget spredt ut, men dette er tidskrevende. Dette problemet er ikke sett med rakettbårne DPICM. Muligens skyldes fenomenet at det var tatt i bruk artillerigranater. De russiske klasevåpnene i realiteten er snakk om små bomber fordi de er større og mindre komplisert enn de vestlige, men til gjengjeldelse kunne de være relativ svak i møte med beredte regulære styrker. De endog har kontainerbomber (mange små bomber) for å etterape B-52 bombing fra Vietnam for sine MiG-29/Su-27 flyene. Disse hadde allikevel veldig liten effekt når disse er rakettbårne, titusener - kanskje hundretusener - av 220mm og 300mm raketter med klasevåpen var tatt i bruk, uten at dette påvirket det ukrainske forsvaret. Russerne gikk over til termitt fordi den var mer effektivere.

Veldig interessant. Ifølge russiske kilder var ukrainerne 4 km fra tettstedet Verbove 27-28. august - disse svidde områdene kan ha vært et resultat av bruk av termitt sendt av russisk artilleri. Det er en stridsvogngrav som var dels gravd ut, dels hamret ut av naturlige hindrer. Det er enkelt å ta seg over, alt som trengs er fasciner, bunter av tettpakkede kvister eller tømmer - men det kan like gjerne være mulig å sprenge seg tvers gjennom. Hvis russerne bombarderte dette området, har de mistet kontrollen der, og da mener det at de er opptil 300 m vekk, minimum. Samtidig vet man at Verbove ble underlagt et voldsomt bombardement, som fortsetter i dag, og det virker som at forsvaret vest for tettstedet har blitt rullet opp av ukrainerne som var i stand til å rykke langsetter etter å ha utflankert dem fra sørvest. Det er åpenbart at russerne hadde gjort en feil, de hadde styrket forsvaret omkring Novoprokopivka for sterkt, fordi dette tettstedet naturlig nok ikke kunne holdes, og dermed omgjør nabotettstedet Solodka Balka til en festning - men dette gjør forsvarslinjen mot vest for uttynnet slik at ansvaret for forsvaret øst for Novoprokopivka måtte tilfalle russerne i Verbove, som underlegges sterk bombardement. Ettersom Robotyne er "befridd" flere dager etter den var frigjort, må det mene at hele tettstedsområdet er sikret - som da innbar også de sørvestre og søndre utkantene. Dermed kunne ikke russerne annet enn å konsentrere seg mot trusselen fra nord. Tapet av stridsvogngrøfta betyr da at de må avdele styrker til østre del av Novoprokopivka, for kontakten med Verbove vil være brutt. Hvis de ukrainske sappørene har vært i stand til å sprenge korridorer gjennom eller fylle opp grøfta, kan avansementet fortsette sørover. Det vil sette forsvaret av Verbove under risiko for å bli rullet opp, om det ikke allerede er hendt, samtidig som russerne risikere å miste kontrollen over sin venstre flanke i sørvest. Da kan ikke tettstedet holdes.

Dette er hvorfor klasevåpen er nødvendig, tre Msta-S ble angrepet trolig med M30A1, men dessverre ble bare den ene ødelagt. Hvis det var tatt i bruk DPICM ammunisjon fra HIMARS, ville hele området ha blitt pepret med katastrofale resultater for russerne og et helt batteri med støtteapparat ville ha opphørt å eksistere. I dag ser hele verden hvorfor militære hadde protestert veldig voldsomt over hele verden mot politikerne som hadde valgt å tro på at presisjonsvåpenteknologi gjør dette unødvendig, i året 2008 da CCM-traktaten på rekordtid ble framskapt og oppført som en internasjonal traktat i regi av sterke krefter med brodd mot Israel, mange observatører mente CCM ville ikke ha hendt uten Libanonkrigen i 2006 da israelerne tok i bruk eldre klasevåpen. Jeg husket hvor sint jeg var, for klasevåpen er så militært nyttig at et forbud er selvskadelig når man ikke vil ta inn de større militærmakter og ignorere stater i krigsrisiko - som å kaste fra seg sverdet uten å få andre til å gjøre likedan. Dette var et vesteuropeisk fenomen, afrikanske stater stemt for i bytte mot fremmedhjelp og politiske gevinster, flere sosialiststyrte stater den gang i Latin-Amerika stemt for - noe blir grunnleggende galt når man ser at bare Japan er den eneste rike ikke-vestlige som sluttet seg til traktaten. Norske eks-militære og dristige militære som uttalt seg anonymt var 100 % mot. Russerne i likhet med majoriteten av verden målt etter befolkning og økonomi bryr seg ikke. De bruker klasevåpen og ildpåsettelsesvåpen helt fritt uten restriksjoner. Heldigvis er russiske klasevåpen mindre ødeleggende enn de vestlige fordi så mye som halvparten detoneres ikke, og det er ofte mer lyd og brak enn bitt når det skjer, og disse dødelige regn med termitt som betyr den visse døden bare ved berøring, er sløv og lett å unngå da man tidsnok kan beskytte seg. Men flere tusen ukrainere har blitt drept og varige skadet med disse våpnene. Russerne har bare rakettbårne klasevåpen, oftest i større kalibre som 220mm og 300mm, de har ikke 152mm eller 203mm granater. Dessuten er de russiske klaseladninger ofte større enn disse fra USA, med mindre sprengkraft - de fungere i realiteten mer som småbomber, og faller ikke så raskt som de amerikanske. Mer virkningsfulle våpen må skje med fly. WP er nå det eneste som gjenstår sammen med klaseammunisjon for HIMARS. Men det er mulig at ukrainerne bad om røykgranater med RP (Rød Fosfor) for å røyke ut forsvarerne fremfor å brenne dem ut, selv om WP ville ha vært et meget foretrukket svar mot disse termitt-våpnene. CCM-traktaten har ikke livets rett. Vil ikke være overrasket om at flere stater nå vil trekke seg ut i fremtiden, for å være ærlig var det ekstremt naiv og stupid å ha en traktat på plass uten å ta med alle større militærmakter verden rundt den gang i året 2008. Obama hadde fremmet denne politikken med begrenset suksess, alle maktpolitikerne med få unntak var helt mot. Dette fulgt til halt i produksjonen for HIMARS, men i dag er det utvilsomt mange i Washington som nå forstå at det var en tabbe, for de kunne studere det som hendt i Ukraina - og de liker ikke at de hadde kommet for langt bak andre makter. Kina har klasevåpen som har blitt solgt til flere land over hele verden, selv om Xi i nyere tid nektet for det. Da "Oslo-prosessen" fant sted i 2008, var denne meget skarpt kritisert av kineserne som mente det var å gå utenom FN og etablerte institusjoner - de i likhet med meg selv forsto det ulogiske, og vil heller ha allinkluderte traktater. I kontrast til russerne som valgt å fortsette med sine utdaterte konsepter fra sovjettiden fordi klasevåpen er komplisert og vanskelig å produsere - disses nyere våpen merkelig nok er stort sett for antipersonell som et statisk våpen - hadde kineserne adoptert "den vestlige modellen". De har deres egne DPICM ammunisjon i alle kalibre fra 120mm til 320mm, og har endog TBM - Taktisk Ballistisk Missil - med klasestridshode. Kineserne intensiverte produksjonen av klasevåpen i de siste 15 år. Dette vet amerikanerne.