Theo343

Enkelt forklart så virker det som de fleste styresett ønsker at resten av verden skal følge deres ideologi, tankesett, levesett, valg av religion og annet. Det virker som de aller fleste fordømmer eller ser ned på andres levesett (med unntak av cash is king). Det er absolutt ikke et vestlig fenomen. Mulig det ligger i menneskets natur.

Alle sjekker gjort med ørten programmer åpne og titalls nettleservinduer. Samt "treg" RAM. Samt en ting jeg så i kommentarfeltet nå. Det gjelder altså Ampere (3000) og ikke Lovelace (4000)

Mitt system er på ingen måte optimalisert og kjører en eldgammel win10 installasjon med forholdsvis gamle SSDer. Her er mine verdier som ligger 2-3 ganger høyere enn hans Windows verdier. På en nedsøpla gammel Windows 10 med 4 år gammel SSD. Min latency Kontra hans verdier

Men litt tilbake til TS. Det er ingen skam å være ufør. Ønsker du å gå den veien og har grunnlag for det er det en helt ok vei å gå - men ikke undervurder utfordringen. Ei heller bør du undervurder din egen verdi i arbeidslivet. Man sliter ofte med å se egen verdi fordi man føler på at man ikke "er bra nok". Når det gjelder angst/depresjon kan den i perioder være så ille at man ikke klarer å gå i butikken eller til postkassa. Dorstokkmila kan være enorm, men små skritt får deg videre.

Jeg er ikke spesielt god der selv. Det er ofte for mye GPP som jeg er litt allergisk mot. Det handler ofte om å si de rette tingene for å få deg til å godta noe du ikke ønsker å godta og det ser jeg for lett igjennom. Jeg liker ikke å bli forsøkt manipulert men hvordan man svarer skal man likevel være forsiktig med. Når det er sagt er jeg samarbeidsvillig og fleksibel og kunne nok vært bedre i slike samtaler.

Adecco har jeg selv jobbet for på 90-tallet hvor jeg slet med å få jobb etter et nakkebrudd (ble oppsagt pga. 3 måneder sykemelding etter nakkebruddet som passasjer i en bilulykke hvor den andre kjørte på rødt). Gjennom Adecco fikk jeg fast stilling hos firmaet jeg var leid inn til i løpet av 6 måneder. Jeg hadde ikke noe ønske om å bli i Adecco.

@Gouldfan Vanskelig å svare på hvorfor du ikke beholdt jobben. Men sykemeldt i starten av en jobb er ofte ikke bra. Jeg har noen ganger gått med feber på jobb i ny jobb fordi man ikke vil ha fravær for tidlig.

Jeg er absolutt ikke god på intervju. Det er en av mine store skrekksituasjoner. Jeg har hatt ganske horrible feil svar som kom helt feil frem kontra hva jeg ønsket å si. Men likevel fått jobben fordi jeg klarer å dra meg tilbake til hva jeg kan tilby og bidra med. Men jeg overselger aldri, det er ikke noe alle menn gjør. Ett av de feilaktige/misforståtte svarene i et intervju ble 4-5 år senere brukt mot meg når jeg valgte å ta et nytt jobbtilbud. Rent faglig sett har jeg en trygghet eller selvsikkerhet om du vil (langt fra arroganse som jeg avskyr) om at jeg alltid skal klare å løse utfordringen eller sette meg inn i det. Samt at det er viktig å legge vekt på at man kan se og benytte andres styrker for å løse utfordringer. Man vinner også ofte på at man gjerne deler kunnskap og kan prestere og fungere godt både i team og være selvstendig/autonom når det kreves. Bidra til et godt arbeidsmiljø som har fokus på at alle får utviklet seg og er villig til å ta lærdom fra andre for selv å bli bedre. En viktig ting jeg har lært er at havner du i ett helt elendig jobbmiljø med en kultur som bare bryter deg ned er det ikke nødvendigvis det riktige å "bli som dem", men heller finne en annen løsning. Slike miljøer vil ofte bruke alle som velger å ikke delta i den dårlige kulturen som syndebukker for de kulturelle problemene de har. Selv om turnover sier noe helt annet. Jeg har også latt meg dra inn i den dårlige kulturen og lært en viktig lekse av det. Men med alt sagt, nå er jeg over 50 og den største utfordringen videre blir alderdiskriminering man møter som en ganske solid vegg. Fordi man er hvit, mann og over 50. Med mindre man har fokusert på lederstillinger. Det blir nok den største utfordringen jeg har møtt i arbeidslivet til nå. Dette var kanskje en diggresjon fra hva TS ønsker svar på men tenkte at det kan være verdifult med innblikk i flere sider av saken. EDIT: Det jeg også vil fremheve er at "jobbrollen" har hjulpet ift. angst/deppresjon. Man får sosialisering i oftest trygge og gode rammer som i seg selv er en form for terapi. Man har ansvar for noe man får ros for og føler vekst i det.

Såvidt jeg kan huske gjennom alle min intervju runder har man ikke lov til å spørre spesifikt om ting rundt helse. Og man plikter ikke å svare på det. For meg har det aldri vært noe problem å komme gjennom intervjuer fordi man styrer de over på hva man er god på og kan bidra med.

I 2005 anbefalte legen min at jeg skulle søke om ufør. Jeg skulle på et vis ønske jeg gjorde det den gang fordi å være i arbeidslivet med flere kroniske sykdommer, kronisk betennelsestilstander, angst/depresjon og annet sliter deg ned. Jeg møter de samme holdningen du beskriver selv om jeg alltid har vært i 100% arbeid. Gjennom årene har det blitt 8-9 opphold på arbeidsrelatert rehabilitiering for å klare å fortsette å stå i jobb som alltid krever 150% av deg som om du hadde vært en helt frisk. Men jeg har vært nødt til å gjøre de samme justeringene som deg i livet. Man orker ikke delta på sosiale ting. Så smått som bursdager, konfirmasjoner og bryllup fordi all fritid går med til å restituere fra 0 i energi. Pga. det mister man også kontakt med venner og familie. Man sier også ofte nei til ting kolleger foreslår fordi man vet at sjangsen for en nei senere nær tidspunktet er stor og de fleste forstår ikke at dagsformen kan endre seg drastisk på en time når som helst. Ja jeg angrer på at jeg ikke hørte på legen i 2005, stoltheten drev meg videre. Men legen hjalp meg heller ikke å finne hva som feilte meg. Det var kamper gjennom flere fastlegekontorer og først i privat helse med Aleris og Volvat at de fant ut hvilke lidelser jeg hadde men da hadde de også gjort stor skade på organer, skjelett og annet. Bare angst og depresjon (følge av ubehandlet sykdom som volvat fant) har vært vanskelig i jobb, men likevel føles jobbrollen "tryggere" enn sosiale settinger. Så lenge man slipper å holde foredrag, være kursinstruktør eller snakke for store forsamlinger. Den største utfordringen med å være i jobb med div. sykdom er alle de fordummende fordommene man møter på. Bare ting som å gjennom alle år få beskjed om "du må balansere fritid/jobb bedre så du ikke sliter deg ut" mens man timen etter på sier "det må være klart til i morgen". En annen utfordring er at arbeidsgivere ikke alltid ser på styrker og svakheter som noe positivt. De er heller ofte etter noen som kan prestere i alle typer situasjoner selv om det er "middels" over hele fjøla. Arbeidsgivere hadde tjent mye på å spille på folks individuelle styrker og ta hensyn der de ikke passer godt inn, uten på se på det som noe negativt. Alle skal ofte passe i samme "skuff". Man må regne med å møte mye diskriminering. Både fordi det ofte synes (kontra hva andre serverer av hvite løgner) at man er mindre frisk enn andre. Folk ser negativt på deg fordi de mener at man ikke tar vare på seg selv. Man kan ha perioder hvor man går opp i vekt fordi noen av sykdommene og medisinene er med på å forårsake det og da får man de samme leksene om ernæring a-b-c som er skivebom. Fordi man ikke orker å delta på alt utenom jobb som fredagspils, sommerfest, julefest, reiser og mye annet så blir det ofte brukt mot deg. Det hjelper ikke om du er verdens beste teambuilder når du er PÅ jobb. Er du ikke med ut og drikker deg full og snakker skit, til sjoa for å rafte eller opp i skibakken så er du ikke bra nok. Per i dag bare pga. kroniske betennelser gjennom 30 år har jeg 2 proteser og operert flere store ledd og problemer i alle ledd. De eneste unntakene jeg har sett opp mot å møte mye diskriminering på en arbeidsplass er hvis man eks. har en så opplagt og synlig "utfordring" at man går med stokk, sitter i rullestol, er svaksynt, har visse typer kreft eller lignende. Så jeg forstår ikke hvorfor det ofte skilles på slikt. Angrer jeg på at jeg har stått i jobb? Både ja og nei. På den ene siden må man jobbe hardere enn friske kolleger for å bevise at man er god nok til å være i arbeidslivet. Så fort du presterer "normativt", setter grenser eller har sykedager så blir du sett på som neste nedskjæring. Én som alltid møter opp og er tilstede fra 07:30 til 16:00 uten å prestere eller bidra særlig til arbeidsutfordringene i løpet av dagen vil ofte komme bedre ut enn deg. Man blir vesentlig mer diskriminert selv om man gjør en vesentlig bedre jobb enn dine friske kolleger så man må regne med å bli forbigått i så og si alt med mindre du står i en posisjon hvor du kan kreve. Å snakke om sykdom med ledere for å forklare hvorfor du er rød i øynene (de kan tro du drikker alkohol mens det er allergi), ser litt mer trøtt ut enn andre osv. er et tveegget sverd. Erfaringen gjennom 5 arbeidsplasser siste 25-30 år er at ledere på kun 1 av 5 arbeidsplasser tok til seg informasjon om sykdom uten å bruke det mot meg senere. Hva har vært positivt med det? Det positive har vært å oppleve til tider enorm mestringsfølelse på tross av alt det vanskelige man har som motvekt. Det kan også føre til større nedturer når sykdommene dine bidrar til at du ikke klarer å prestere, men bølgedaler må man regne med. Følelsen av å klare seg selv har også bidratt mye til selvfølelsen i det hele. Sum av summarum har jeg motbevist de aller fleste fordommer arbeidslivet har mot folk som er syke og sliter med kroniske lidelser. Jeg har også på alle arbeidsplasser vært talsmann for å la folk som står utenfor arbeidslivet få prøve seg og tilbudt meg å være den som følger de opp. I 9 av 10 tilfeller har det ført til at folk som urettmessig blir diskriminert kommer seg inn i arbeidslivet og blir verdsatt for sine bidrag.

The future is bright

Mare of Easttown er nice. Takk for tips Elsker slike serier med god kvalitet som dette.

Det er merkelig hvor mange Politikere som gjør ting for egen vinning og ikke visste at det ikke var lov?

Det verste er at jeg tror ikke det kun er politikere, men veldig mange i ledende stillinger og de som klatrer stigen som har samme mentalitet vi ser hos disse politikerne. Det har vært en stor vekst i grådighetskultur siste 20 årene.

Er så deilig å slippe å tenke på GPU i 2-3 år av gangen.

Minner litt om kolonihagen i Oslo på oversiden av ring3 ved tåsen området.

Endelig en som skal bygge det jeg alltid har ønsket

Forøvrig en litt morsom og lovende by-elbil som vil passe Vedums nye skattepolitikk. Skal vi foreslå at han kjøper en slik? Det bør jo være obligatorisk for alle i MDG å ikke eie noe annet enn denne. "Ecofriendly as f****" Splittet ut i fra Elbil tråden. -Moderator

Tråden har blitt gjort om til en "samle tråd" for simrigg spørsmål og innspill. Den hadde opprinnelse i PS5 tråden og ble splittet ut hit. ******************************************************************************* Avbestilte faktisk min Nextlevel Racing GT Track som var i bestilling. Hovedsakling fordi den manglet 1 viktig feature for meg og min rygg. Muligheten til å tilte den litt opp i fremkant av stolen så man får litt bedre støtte på undersiden frem mot knærne (ikke slik at man hindrer pedal bevegelse). Ikke for å oppnå en F1 stilling men rett og slett en mer riktig sittestilling for meg som vist i nederste video. Ellers var det småting som at den ikke hadde mulighet for svingarm til tastatur og mus. At pedalplaten ikke kunne justeres mer ned og at prisen nå var en del høyere enn MSRP. I grunn småtteri som er spesifikt for min person. Hørte også en tilbakemelding om en metallstang i sideputen som plaget litt større mennesker men den hadde nok ikke plaget meg (ble sagt av en reviewer som var 2 meter høy og litt fyldig). Jeg har heller gått over mot og titter på ymse aluminium profil cockpits hvor eks. Next Level Racing Elite er en aktuell kandidat. Jeg vil fortsatt ha hjul på undersiden og la skjerm ha eget stand. Samt disse: Her beskrives også hvorfor jeg ønsker muligheten til å ha litt tilt i seteposisjonen.