Cascada81

Drivstoffmangelen må jo være et emosjonelt øyeblikk for alle nostalgikerne over der som ønsker Sovjetunionen tilbake!

Utdanning er langt på vei dokumentert kompetanse. Har man noen med høyere grad av utdanning i en stilling som er direkte relatert til utdanningen, er hovedregelen at den ansatte er både bedre kvalifisert og har bedre forutsetninger for å gjøre en bedre jobb. Det finnes selvsagt unntak, og det er vel dette også trådstarter viser til. Det er en interessant observasjon, så spørsmålet mitt er om det er basert på målbare prestasjoner? Noen forhold å ta i betraktning her er at man gjerne har et bias som gjør at man overvurderer egne prestasjoner sammenlignet med andres. Sammenligner man hvor flinke noen er til å jobbe uten å ha målbare prestasjoner, kan man også ende opp med å synse, eller enda verre, ha meninger om noe uten at man kjenner kriteriene for hva som utgjør en "flink ansatt". Med forbehold om at jeg tolker deg riktig: Jeg synes det er interessant at du mener at ansiennitet skal gi høyere lønn, mens dokumentert kompetanse i form av utdanning ikke skal gjøre det. Erfaring fra ansiennitet er ikke målbar, og i mange tilfeller ikke engang relevant fordi den innebærer kompetanse på områder som i dag er utdatert. For å bruke uno-reverse-kortet: Hvis en nyansatt kommer og klager på at han eller hun tjener 150 000 mindre enn deg, til tross for at denne er flinkere i jobben, og ledelsen argumenterer for at du har lengre erfaring og derfor fortjener høyere lønn, tar de da feil? Kanskje du og de nyansatte kan ha en felles interesse på området, betinget at "flinkheten" er målbar. Er bedriftens lønnsomhet sterkt basert på individuelle og målbare prestasjoner, kunne kanskje et bonussystem som belønner de som faktisk produserer og leverer være i alles interesse, i hvert fall alle som faktisk leverer. Nå kjenner jeg ikke din situasjon, bransje eller lignende, eller om det er gjennomtrekk i bedriften du er i, men hvis arbeidsgiver opplever at det er liten risiko for at du skulle slutte, kan de også mangle insentiver for å forsøke holde på deg gjennom konkurransedyktig lønn. Det samme gjelder hvis arbeidsgiver opplever at det er relativt lett å erstatte deg hvis du slutter. Digresjon, men Amazon i USA gjør lite for å holde egne ansatte fornøyde, fordi det er en evig strøm med nye søkere og det er relativt enkelt å erstatte en som slutter. De fleste av disse vil til og med være billigere i drift i en periode. Er du i en høykompetansearbeidsplass men ikke har konkurrenter i nærheten, i en veldig smal bransje eller er i en situasjon som gjør det lite aktuelt å flytte eller gjøre andre endringer for å tilpasse deg en ny arbeidsgiver, kan det også være en grunn til å gamble på at du blir uansett lønnsutvikling. Er det helt uaktuelt å ta utdanningen de betaler så mye ekstra for? Finnes det funksjonstillegg, opprykk/stillinger med lederansvar eller lignende du kunne jobbet mot? Hvis de ellers har grodd fast når det gjelder kompetanse og lønn, er nok det mest effektive å finne et annet sted å jobbe. Å vise til at du ønsker å slutte uten at det er realistisk eller noe du faktisk er villig til, kan fort slå tilbake dersom de syner bløffen, og de kan komme til å prioritere kompetanseutvikling og opprykk til andre ansatte hvis de opplever at du er på tur ut av bedriften.

Du blander to ting her. Det er ikke ulikheten i seg selv som er problemet, men at en uforholdsmessig stor del av befolkningen er fattige relativt sett. Det vil alltid til en viss grad være noe relativ fattigdom, og det handler i liten grad om omfordeling og i større grad om dårlige personlige disponeringer. Det er også to forsterkede myter her: 1) At en såkalt omfordeling fra rike til fattige fører til mindre fattigdom, og 2) at fattige får det bedre/blir rikere dersom man hindrer at rike, relativt eller absolutt, får større formue. På 1) blir jo en absolutt betingelse være at fattige (snakker igjen om relativ fattigdom) kommer seg ut ved omfordeling via skatteseddelen. Det som har vist seg i praksis, er at fattige ikke blir bedre å håndtere penger av å få almisser ved hjelp av trygdesystemet, og at mer penger inn i skattesystemet i praksis fører til mer sløsing. Det er jo bare å se på hvordan vi bruker skatteinngang + oljepenger i Norge. Det som har ført til relativ rikdom i Norge i deler av arbeiderklassen/middelklassen er ikke at Røkke har betalt formueskatt, men heller at verftsarbeiderne hans har hatt og stadig fått bedre arbeidsvilkår og forhold. Lønnsnivå og en sterk fagforening har ført til utfasing av de minst lønnsomme næringene, og man må utvikle nye næringer som har høy lønnsomhet for å kunne opprettholde høye lønninger pluss overskudd til eierne. Hvis man tar bort mulighetene for aktivt eierskap fra Norge, forsvinner dagens og morgendagens Røkke (i overført betydning), og det blir mer kamp om færre attraktive arbeidsplasser, med negativt lønnspress og høyere kapitalavkastningskrav fra norske investorers side, blant annet på grunn av formueskatten. Utenfor oljen er det jo egentlig det vi har sett det siste tiåret.

Nå går det ikke i mye sjokolade her i huset, så når dette går til kryssfinansiering av billigere kjøtt og fisk, er det helt klart noe jeg ikke gråter over. Er jo selvsagt et sykdomstegn for konkurransen at det er marginer på over femti prosent på konsumvarer. Skulle da i det minste tro at nettleverandører eller kjeder som Normal og Europris kunne sko seg på marginer kanskje ned på 20-tallet for de samme varegruppene, men de får kanskje ikke samme betingelsene på innkjøp?

Er enig når det gjelder forbrytelser hvor handlingen tilsier at gjerningsmannen kan være til fare for andre, sonet eller ikke sonet. Problemet med offentliggjøring av alle "fillesaker" er at rettsvernet ikke er det samme for småsaker: De som får forelegg i trafikken får for eksempel ikke oppnevnt advokat eller lest opp rettighetene sine, og det foretas ikke en psykiatrisk utredning av den som nasker eller leverer momsmeldingen for sent. For den delen som feilaktig blir dømt for noe, eller som blir straffet uten at de egentlig har skyld i det, blir det feil med et ekstra lag gapestokk. Rettsvernet for draps- og overgrepsdømte er på et helt annet nivå, og alvoret i saken tilsier at offentligheten, også fremtidige naboer og kolleger, bør kjenne til hvem de er.

Prinsippet med grunnrente er jo veldig selektivt. Det er jo ingen grunnrente for bønder og reineiere som bruker begrensede arealressurser innen sin næring. Jeg vil si det største problemet med innføring av særskatt for havbruksnæringen var at investeringer som allerede var gjort i næringen ble beskattet med grunnrente uten at det er gitt tilsvarende fradrag for investeringene, en asymmetri som bryter med prinsipper for skatt og skattefradrag for investeringer.

Skal ikke gre over alle med en kam, men litt for mange på venstresiden skjønner seg ikke på nasjonal verdiskapning. Er du en god sosialdemokrat, er verdiskapning når boligen går opp i verdi eller når man kan skattelegge formue eller arv. De aller fleste superrike er komfortabel med å betale skatter, men de ønsker forutsigbarhet og en viss mulighet til å drive formuebygging gjennom investeringer, reinvesteringer og grunderskap. De fattige i Norge, og mener da de som lever i relativ fattigdom, har ikke noe valg og må stort sett finne seg i hvordan ting fungerer i Norge. De superrike har faktisk valgmuligheter, som å flytte ut av Norge. Disse kunne valgt et liv i overdådig luksus, men mange av dem, om ikke de fleste, lever på et nivå man kan finne hos et større antall velstående arbeidstakere, noen også enda enklere. Vi trenger de superrike i Norge, ikke på grunn av formuen i seg selv, men fordi de statistisk og historisk sett står for mye av den menneskelige kapitalen som bidrar til etablering av arbeidsplasser og innovasjon. Det som haster med å få på plass er et kompromiss som den moderate venstresiden kan leve med, som også sikrer at de som skaper eller investerer i Norge, har insentiver for å fortsette med det, eller enda bedre, lokke investorer og seriegrundere til landet. Når det kommer til skatteinntekter, er formueskatten er en liten filleskatt som kunne vært fjernet over natten med noen mindre omdisponeringer. Det er denne det meste av klaging omfatter, men også plutselige endringer i skattetrykk, som det oppdrettsnæringen opplevde med innføring av grunnrenteskatt, oppleves som manglende politisk stabilitet. Hvis en investor virkelig lykkes, og man er i Norge, er risikoen for en særskatt for å ta hånd om "superprofitten" absolutt til stede. En ting jeg aldri har skjønt med venstresiden, er oppfatningen av hvor mye økonomisk likhet betyr. De færreste mener at man bør tjene like mye, uavhengig av utdanningsnivå, type arbeid og verdiskapningen av det man gjør. Likevel er det en enighet på venstresiden av at det skal skje en omfattende omfordeling, hvor satt på spissen, de som har lykkes skal betale for den delen av befolkningen som ikke gidder å utdanne seg, ikke gidder å jobbe, de som setter flere barn til verden enn de kan håndtere økonomisk, og helst en god slump til bistand i tillegg. De som har det verst her til lands økonomisk får det ikke bedre av at man vingeklipper de som får til å skape noe for seg selv og andre økonomisk. På kort sikt får man kanskje inn litt mer på skattesiden, men på lang sikt får man resultater som bygger på konsekvenser av politikken som føres, hvor noen av de som bærer mest til bordet uteblir. En liten digresjon for å illustrere venstresidens manglende økonomiforståelse: Arbeiderpartiet og Støre reklamerte med at det ville komme flere rentekutt under arbeiderpartiet. Støre ble tatt i en løgn om at han ikke har lovet skattekutt, til tross for at Arbeiderpartiet gjennom trikkene i Oslo reklamerte for nettopp dette. Jeg skal ikke si noe om høyresiden eller venstresiden er best på rentekutt og rentestyring, men poenget er at renten gjerne er et resultat av den økonomiske situasjonen i landet. Renten settes etter noen konkrete parametre, blant disse temperaturen i økonomien innenlands, hvor formålet blant annet er å holde inflasjonen i sjakk. Skattepolitikk og offentlig forbruk er selvsagt også en del av regnestykket. Poenget mitt er at det virker helt håpløst å vinkle høye renter som noe ensidig negativt, og lave renter som noe ensidig positivt. For alle som eier bolig har det betydning for månedlige boutgifter, men lave renter er jo også ofte et resultat av trøbbel i arbeidsmarkedet og et behov for å simulere økonomien. Tilsvarende er høye renter et tegn på at næringslivet går godt, lønningene øker og det er stor etterspørsel etter arbeidstakere. Boligprisene galopperer jo gjerne også litt raskere med lavere renter. Det må jo være et paradoks at man markedsfører lavere renter som et valgløfte og som noe positivt. Jeg vet nå ikke om velgerne på venstresiden skuer gjennom dette, eller om de virkelig lar seg kjøpe med dette.

De surret rundt de estiske øyene i Finskebukta, men må jo også nevnes at dette omtrent er i skjærgården til hovedstaden. Estland er et lite land, så er jo relativt korte avstander uansett hvordan man vrir og vender på det.

Putin spør hvor grensen går. Ved å skyte ned et eller to fly som krenker grensen, får Putin svar. Han kommer selvsagt til å gå i fistel og komme med sine sedvanlig løgner, men er viktig å vise handlekraft og styrke når man møter denne typen provokasjoner. Russland kan ikke hevne en nedskyting uten å starte en større konflikt, noe de ikke uansett ikke er i stand til å håndtere nå, da de begge hendene inne i vepsebolet Ukraina.

Tyrkia skjøt ned russiske jagerfly som krenket grensene for noen år siden, noe som også er det eneste riktige å gjøre. Putin og resten av kremlingene vil selvsagt gå i fistel, men det vil effektivt stoppe grensekrenkelsene.

Enig med Qualbeen her. Gjort er gjort, og det mest rasjonelle nå er å ha fokus på nedbetaling. Man kan regne på renter og rentesrenter sett opp mot "riktig" pris, men da hadde man ikke hatt råd til å leve. Det er jo også sånn at mange ville ha solgt sin svigermor og venstre arm for å komme seg inn på boligmarkedet, selv med overpris, fordi all historikk tilsier at det er det som lønner seg over tid. Eneste scenario for et tap i nominell verdi er jo dersom man må selge for mindre enn det man selv kjøpte boligen for, men man må jo også ta høyde for verdien av å kunne bo i boligen i mellomtiden heller enn å være i leiemarkedet.

Setter en økende andel av sparing inn på på høyrentekonto i kredittbanken, men reinvesterer alt utbytte i enkeltaksjer og har et relativt lite fast trekk som går til kjøp i et globalt indeksfond. Jeg har ingen helt konkrete planer for "cash"-delen nå, og kan godt være jeg burde spart mer aggressivt i aksjer, så ingen fasit her på hva man bør gjøre. Hvor mye som er lurt å ha stående til en regnværsdag er jo litt ut fra hva man har i inntekt og faste utgifter, men tror noe i spennet fra 50k til 300k plassert på utsiden av lønns- og brukskontoer er fornuftig, selvsagt et sted som har gode renter og uttaksbetingelser. Skal man kjøpe bil eller gjøre oppgraderinger i egen bolig innen overskuelig framtid, bør denne kanskje økes noe ytterligere, så man slipper å ta opp lån.

Det er mer naturlig å sammenligne Gaza med Warszawa-ghettoen under andre verdenskrig fram til deportasjonen. Jødene i Tyskland og tyskokkuperte områder ble beskyldt for terrorisme, og motstand ble ofte gjennomført med kollektive straffemetoder hvor ofrene gjerne var tilfeldig. Fra Wikipedia på engelsk: "The Germans closed the Warsaw Ghetto to the outside world on November 15, 1940. The wall around it was 3 m (9.8 ft) high and topped with barbed wire. Escapees were shot on sight. German policemen from Battalion 61 used to hold victory parties on the days when a large number of prisoners were shot at the ghetto fence. The borders of the ghetto changed and its overall area was gradually reduced, as the captive population was decreased by outbreaks of infectious diseases, mass hunger, and regular executions. (...) This meager food supply by the German authorities usually consisted of dry bread, flour and potatoes of the lowest quality, groats, turnips, and a small monthly supplement of margarine, sugar, and meat. As a result, black market economy thrived, supplying as much as 80% of the ghetto's food." (Wikipedia på engelsk, Warsaw ghetto).

Å forby forretningsmodeller som tilsier sosial dumping, for eksempel forretningsmodeller som krever at den som skal jobbe for dem, må opprette eget foretak. Det kunne kanskje også blitt krav om minstelønn i utsatte yrker, slik man har for renholdere og for tømrere.

Jeg synes ikke utnytting av andre mennesker er greit, selv om premisset skulle være at de har vanskeligheter for å skaffe seg en adekvat arbeidsplass på annen måte. Man kunne brukt argumentet for alle former for sosial dumping, for det er i realiteten det enkelte av app-arbeidsgiverne driver med.

Det er jo en grunn til at de gjør som de gjør. Har de dem ansatt, må de betale sykepenger ved fravær og arbeidsgiveravgift, arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstider skal da anvendes, og de må holde de ansatte med nødvendig utstyr for å kunne gjøre jobben. Spørsmålet blir heller dersom de jobber i ENK for kun én arbeidsgiver, om ikke bestemmelsen om rett til fast ansettelse kommer til sin rett. Jobber man for flere, for eksempel Uber og Foodora, gjør den definitivt ikke det, men er jo sikkert de som tråkker hele dagen for samme selskap.

Det er også billigere å stue inn fanger i bur som i USA, i hvert fall hvis man kun regner rene soningskostnader. Det billigste hadde jo vært å droppet soning, men man har jo fengsel av ulike grunner, som å beskytte samfunnet mot farlige kriminelle og at det skal være avskrekkende å gjøre kriminelle handlinger som straffes med fengsel. Hjemmesoning kan sikkert være greit mot de minst alvorlige handlingene, som trafikkforseelser eller enkelte former for økonomisk kriminalitet, men mener det burde være uaktuelt for alle former for voldsforbrytelser og andre av de mest alvorlige kriminelle handlingene, fordi det er støtende overfor ofrene og for samfunnet for øvrig, og er heller ikke særlig avskrekkende. Tilfellet Jensen illustrerer jo en av de store utfordringene med soning med fotlenke: At det blir en sovepute for utbygging av soningsplasser og for tilpasninger for å muliggjøre soning/behandling. Alternativene til fotlenke koster penger. Fotlenke funker fint for ellers ufarlige lovbrytere som soner for mindre alvorlige forhold. Jensen burde fått medisinsk behandling og tilpasninger i cella ut fra helsetilstanden ("leilighet" og besøks-"venner" a la Breivik?), 15-åringen et spesialsydd opplegg egnet for en 15-åring, men som tar alvoret i siktelsen i betraktning. Begge disse tilfellene er grisedyre hvis det skal gjøres riktig, og fotlenke blir da et mer behagelig og budsjettvennlig alternativ. Erik Jensen, dømt til en av lovens aller strengeste straffer, er i praksis en fri mann etter kort tid. Syk eller ikke, selvfølgelig er det støtende overfor samfunnet. Sykt er det i hvert fall.

Bulldoserne er en nødvendighet for den type etnisk rensing Israel driver med. Om disse spiller en rolle for folkemordet, er kanskje heller uklart.

Problemet var at Caterpillar ikke hadde foretatt seg noe for å forhindre at det skjer. Toyotaer havner hos radikale islamister, og de har mobiltelefoner, men det er gjerne mot produsentenes vilje, og ofte innført via tredjeland. For å snu litt på det: Hvis sluttbrukers bruk var totalt irrelevant, ja da kunne Norge solgt våpen til hvem som helst, for det er jo sluttbrukers ansvar for hva som skjer med disse. Ja, vet det er forskjell på sivilt utstyr og våpen, men Israel er avhengig av deres produkter for effektivt drive etnisk rensing. Angående kommentarene fra senatoren: Han kan drite i hva oljefondet velger å IKKE bruke penger på. Hvilke selskaper oljefondet velger å investere i, er regjeringen, finansdepartementet og de de måtte instruere som styrer.

Skattefradrag for investeringer er symmetrisk med skattenivå på inntektssiden. En enkel løsning for å senke risikoen for staten er å senke skattenivået for oljenæringen fra dagens 78 prosent til 22 prosent, som nesten alle andre næringer, men de må jo da også si farvel til skatteinntekter på en sats som mangler presedens i moderne tid. Staten vil da fortsatt stå for 22 prosent av kostnadssiden, men den risikoen tar staten ellers, selv for de verst tenkelige forretningsideene her til lands. Kan man ikke akseptere en skattesats tilsvarende den alle andre har, mener jeg man bør avstå fra å bruke den symmetriske modellen for investeringsfradrag som argument for at staten tar for stor risiko, for den risikoen kan politikerne selv regulere. Snudd på hodet: Det er politikerne selv som har satt satsen på 78 prosent, og staten har tjent grovt på det. Politikerne selv styrer statens andel av risikoen, men det kan man gjøre ved å fjerne særskattene for oljenæringen, og ikke ved å vedta nedleggelse av en næring som gir inntekter og arbeidsplasser.

Så når det investeres i olje, er det viktig å vektlegge ordet investere. Å investere er ikke å kaste penger ut av vinduet all den tid investeringen gjøres med formål å gi avkastning, noe oljeindustrien har vist over tid at de greier. Olje knuser såkalt grønn energi i støvlene på avkastning på investert kapital, både for oljeselskapene og for Norge som oljenasjon. Hvis annen industri misunner oljeindustriens muligheter for skatteavskrivinger, bør de jo lobbyere for også å få lov til å betale 78 prosent inntektsskatt. Skatteinvesteringene skyldes ganske enkelt en symmetri mellom skatt på avkastning og avskriving på investert kapital. I tillegg må man ta med ringvirkningene oljeinvesteringene får for verft og andre næringer lenger opp i forsyningskjeden. Alle beslutninger om investeringer gjøres gjennom risikokapital, hvor staten passivt er med gjennom skatteavskrivinger mot forhøyet skatt på avkastet kapital. For argumentets del, dersom den norske oljeindustrien går mot sitt endelikt, er det en enkel løsning: Hvis staten kutter selskapsskatten for oljeselskapene fra 78 prosent til 22 prosent, det vil si skattesatsen som "alle andre" (med noen unntak) betaler, bidrar staten med langt mindre til investeringen. Jeg er helt hundre-og-ti prosent sikker på at ingen selskaper i norsk oljeindustri vil ha innvendinger mot en slik løsning, til tross for at de trenger å allokere mer av inntektene til investeringer for å opprettholde letevirksomhet og utbygginger. Arbeidsplasser og skatteinngang fra andre bedrifter i forsyningskjeden er jo uansett garantert, uavhengig av om oljeselskapene får avkastning på investert kapital eller ikke. Hadde staten virkelig selv trodd at grønn energi (med unntak av allerede utbygd vannkraft!) kommer til å bli en gullgruve, hadde de innført samme skatteregime for inntekter og utgifter innenfor for eksempel vindkraft som for olje og gass. Det stemmer at olje utvunnet i Norge er mindre lønnsom enn for eksempel i Irak og Saudi-Arabia, men kostnadene er sammenlignbare med Brasil og Storbritannia, og langt lavere enn for amerikansk skiferolje, så påstanden at vår olje og gass er noe av det første som blir ulønnsom, faller på sin egen urimelighet. Det er andre faktorer som gjør Norge gunstig for oljeinvestorer, som politisk stabilitet og tilgang til relevant kompetanse i arbeidsmarkedet. (https://en.wikipedia.org/wiki/Price_of_oil?utm_source=chatgpt.com#Comparative_cost_of_production)

https://e24.no/boers-og-finans/i/JbzEbm/nytt-oersted-sjokk-for-equinor Jeg ser fortsatt ikke hvor man vil med tråden. Hvis trådstarters argument for omstilling er av bekymring for norsk økonomi, vil jeg heller slå et slag for å la markedskreftene virke. Jeg har selv investert i Aker BP, men ikke Equinor, fordi Equinor tuller bort for mye av pengene de tjener på vanvittige utenlandseventyr og på ulønnsomme prosjekter med lav avkastning. Større investeringer i vindkraft, særlig på sør- og østlandet, virker jo også totalt irrasjonelt med tanke på at prisen på kraft er lavest når potensialet for produksjon er størst. Da tenker jeg ikke på sesongmessige variasjoner, men at hele markedet i Danmark og Nord-Tyskland overmettes og man oppnår negative energipriser. Selvfølgelig vil det komme et skifte en gang, men man drar ikke ut stikkontakten på panelovnen hjemme før varmepumpen er på plass, overført man trapper ikke ned oljeindustrien i Norge før alternativene er på plass. Da ender man bare opp i en situasjon tilsvarende den Tyskland opplevde da de "vedtok" å fase ut kjernekraft uten at alternativene var på plass. Steinalderen endte ikke fordi man la ned steinbruddene eller fordi man gikk tom for stein. Inntil videre gir det mest mening å la norsk oljeindustri leve og utvikle seg, fordi alle alternativene er verre. Vi lever i en energisulten verden, og det gir ingen mening å donere våre markedsandeler til totalitære regimer, verken økonomisk eller miljømessig. Polen har nettopp funnet olje. Er det noen som tror at det vil oppstå reell politisk debatt der om man skal bygge ut funnene eller ikke? Neppe, fordi det gir ingen mening. Det er nesten bare i Norge, samt i en håndfull land uten oljeutvinning av betydning, at man opplever denne typen selvdestruktiv aktivisme.

Hvis kravet er foreldet og skyldner ikke har løftet en finger for å kreve inn utestående, er et helt legitimt å ikke betale. I Norge ville foreldelsen blitt forlenget om skyldner hadde kommunisert at han han/henne vedkjente seg kravet, men her det også typisk tre år som er gjeldende. Foreldelse er en helt grei ordning for slike situasjoner som trådstarter beskriver, hvor man har et krav som er så gammelt at man har lagt det i glemmeboka og har innordnet økonomien som om at kravet ikke eksisterer. Foreldelse beskytter også skyldner mot å bli brukt som sparebank med morarenter som innskuddsrente, fordi det tvinger kreditor å handle for å få en avklaring i forhold til oppgjør. Å fakturere, samt følge opp krav, er ABC for alle som driver foretak. Jeg ville kanskje ikke brukt foreldelse i alle tenkelige situasjoner, men det handler da om andre ting en juss. Her er det snakk om en profesjonell part som somler med krav.

Det var flere grunner til at Lidl feilet. De hadde store utfordringer med å finne egnede lokaler for etablering. De ønsket fortrinnsvis å bygge egne driftslokaler for å kunne etablere butikkene som i andre markeder. En annen grunn nordmenns tilknytning til etablerte merkevarer. De hadde heller ikke stordriftsfordel på ferskvarer på grunn av importvernet, og var i praksis tvunget til å kjøpe landbruksprodukter hos etablerte norske aktører, bare med dårligere vilkår enn norske matvarekjeder. Markedet så litt annerledes ut den gang enn nå og Ica har jo også forsvunnet siden den gang. Det er to store elefanter i rommet som må håndteres før andre i det hele tatt vurderer Norge: importvernet og samvirkebedriftene. Importvernet sikrer ikke bare skyhøye innkjøpspriser på landbruksvarer, men er også et effektivt hinder for at utenlandske dagligvareaktører skal kunne importere også driftsmodellen fra utlandet, stordriftsfordeler inkludert, med andre ord, de norske dagligvareaktørene har allerede delvis vertikal integrering i forsyningskjeden og dermed et forsprang som Lidl og andre ikke kan importere. Samvirkebedriftene (Gilde/Prior og Tine) er på sett og vis en forlenget arm av importvernet. Dagligvarekjedenes bruttofortjeneste er ikke eneste problem: En vanlig pakke lettmelk har gjerne langt under 15 prosent bruttofortjeneste, langt under hva dagligvareaktørene trenger for å oppnå 2-3 prosent nettofortjeneste.

Og hvem tror du betaler for at medlemmer skal ha rabatter? Hadde det kun vært én kjede som hadde hatt kundefordeler, kunne jeg ha vært enig, men når "alle" skal ha et kundeprogram, er det er vanskelig å tolke det annerledes enn dithen at de som nekter å delta i summen av kundeprogrammer, straffes. Mat må man ha, og også andre varer som inngår i kundeprogrammet. Hadde alle kundeprogrammene vært forbudt, hadde kjedene vært nødt til å konkurrere på pris. Når Kiwi eller Coop taper en priskonkurranse i dag, viser de til at "om kundene hadde vært medlemmer av vårt kundeprogram, ville de fått de laveste prisene", noe som heller ikke nødvendigvis stemmer, fordi konkurrentene også har kundeprogram. Du er i dag tvunget til å oppgi ditt personvern for å få markedets laveste pris. De som betaler for det, er ikke kjedene, men de som ikke deltar i kundeprogrammet, for butikkene skal ha sin bruttofortjeneste uansett.