knopflerbruce

Problemet for sexløse, heterofile menn er ikke mangel på sex, men mangel på en nær og intim (ikke nødvendigvis seksuell) relasjon med kvinner. Hvis det er noe jeg er drittlei av, er det at menns seksualitet handler om "sex først, og alt annet etterpå". Sånn er det bare ikke. Sex er icing on the cake, men ikke selve kaka. Et fint supplement til en intim relasjon. De aller, aller fleste heterofile menn syns det er aldeles nydelig å ligge i senga og ha kvalitetstid med noen man er tiltrukket av, selv når sex ikke er en del av likningen.

Bare for å ha det nevnt: er ikke det å tro at 46% av kvinner man møter på Tinder faktisk er en potensiell kjæreste et bevis på en total mangel på refleksjonsevne rundt hva man ser etter i en partner? "Hi, you have a vagina and not completely disgusting - wanna be my girlfriend?" - Selv 14% er jo egentlig ganske håpefullt, spør du meg. (forøvrig er jo den uthevede setningen lingvistisk nonsense, hva de faktisk mener her må fåglarna vite)

Når debatten omhandler menn og Tinder, er det ikke relevant her. Kanskje det går an å diskutere det i en annen setting, men det er irrelevant her. Hvis menn er mindre kravstore enn kvinner, har de for få krav. Det er ikke noe sexy når "alle" er bra nok, husk det. I et forhold (som er det vi snakker om, antar jeg - ONS-fangst er en bagatell i den store sammenheng) er det svært viktig å føle seg som en som passer spesielt godt sammen med den andre, og hvis man senker lista så mye at anything is good enough, er fundamentet i forholdet ganske skjørt. Man merker det jo hvis "alle" objektivt sett er minst like gode personlige matcher, og det skaper neppe trygghet. Å føle at ingen kan ta ens plass, derimot, skaper trygghet. Å ha felles verdisett, humor, modenhet osv er helt greie krav. Kanskje et ønske om felles interesser eller matpreferanser, også (f.eks. er det ikke sikkert at dem som spiser mye salat syns det er sexy med grandiosa, burger og Fjordland). Og, også at man er interessert i å ta sin del av husarbeidet, bryr seg like mye om sitt utseende som man forventer at kvinner gjør, og så videre er ikke hverken urimelig eller urealistisk. Det er fortsatt uklart hvilke type "krav" du mener faktisk er for høye. Er vi enige om at dette jeg her nevner er rimelige ting å ønske seg i en partner? Poenget er at man må passe inn i hverandres liv, og det er faktisk en hel del som skal klaffe der og mange muligheter for konflikter hvis det er for mye ulikt som er vanskelig å tilpasse. F.eks. en som har støv på hjernen og en rotekopp, en sofagris og en aktiv person, en som slapper av med å skru hodet på fullt vs en som slapper av ved å skru hodet av (ser ikke ned på sistnevnte, bare så det er sagt). Menn, eller kvinner, som ikke har en ganske lang liste med ting de ser etter har neppe reflektert så mye over hva som faktisk må til for å kunne leve sammen i årtier. Dette er forskjellen mellom gode venner og kjærester, de gode vennene tåler man i små til moderate doser, men trenger pauser fra dem nå og da. En kjæreste vil man jo ha mye tettere på, og i større grad trives med å ha dem rundt seg hver dag. Det hjelper ikke å "senke kravene" for å tre inn i forhold man mistrives i, eller tiltrekke seg mennesker som ikke er interessert i en selv fordi DE anerkjenner at man ikke passer så godt sammen.

Poenget hennes er at det er litt søkt å ta det opp som et poeng når det i like stor grad gjelder menn som kvinner. Hvis menn har problemer i datingmarkedet og selv er kravstore på disse måtene, er det rart å problematisere kvinners rolle der, siden det menn først og fremst kan påvirke er menns egne krav og ikke kvinnenes. Vi havner jo da bare der at vi skal få kvinner til å endre seg så menn slipper å løse sine egne problemer. Dessuten er jo dette "krav" av sorten som lener mot hvem som passer med hvem. Det er ikke kravstort eller urealistisk å ønske seg noen med tilsvarende utdanningsnivå, for eksempel - tvert imot er det naturlig å ha det som et "krav". Forøvrig, du vet forskjellen mellom "krav" og "preferanser", ikke sant? Ingen ting av det du har listet opp er "krav", det er preferanser folk kan ha. Men en preferanse, i motsetning til et krav, kan en se bort fra. Det er stor forskjell mellom å lese kompetanseKRAV i stillingsannonser, og preferanser ("det er ønskelig at kandidaten har noe av det følgende"). Preferanser (eller "krav", om du vil) kommer forøvrig ofte fra det som må til for å passe sammen, så det er lite trolig at man faktisk går glipp av så mange gode matcher, da det å ikke møte preferansene i seg selv tilsier at personen ikke er en god match.

Det er da jævlig mange gode menn og gode kvinner som ikke passer sammen. Å være "god" er ikke noe som automatisk setter en i en posisjon hvor den man selv vil ha blir interessert. Det skal (heldigvis!) litt mer til. Men, hva er et høyt krav kontra et lavt krav her? Er det for mye forlangt at man ønsker seg en mann som faktisk passer inn i ens liv, som et minimum? Vi kan godt snakke om hva som er "urealistiske krav", men da bør en også samtidig dokumentere at det faktisk ER krav som forekommer hyppig slik at det ikke blir bare sånn "noen jeg kjenner har sagt at hun vil må en mann med 25cm kuk".

Jeg er "biased" mot menn som vil reversere samfunnsutvikling rundt kvinners frihet, muligheter og likestilling, eller som ikke gidder å ta i et tak selv. Menn som er valgt bort, fortsatt snakker varmt om feminisme og er villige til å fornye seg selv har jeg sympati med. jeg liker også å se ting fra begge sider, og det er i den prosessen at det fremstår åpenbart at man som mann må gjøre jobben selv. Det henger bare ikke på greip å be kvinner endre datingadferd for å hjelpe menn som ikke kan/orker/vil (you choose which one) tilpasse seg det damene de vil ha faktisk ser etter i menn. Det gjelder på gruppenivå, og individnivå. Hvis noen er interessert i en spesiell kvinne, kan de ikke akkurat be henne om å like vedkommende - denne må selv sørge for at man innehar de kvalitetene som tenner gnisten. Selvfølgelig kan en finne negative egenskaper hos noen kvinner, men det er irrelevant i en tråd om menn som blir valgt bort. Mennene får ikke noe mer napp av det fokuset, bare potensielle unnskyldninger for å la være å brette opp ermene selv. Det samme kan jeg si om kvinner som måtte slite med å finne seg matcher på Tinder, men det debatterer vi jo aldri fordi det tross alt ikke er et reelt problem. Siden kvinner faktisk er ganske gode til å tilpasse seg det mennene de vil ha ser etter, som vist ved at de sjeldent havner i denne "jeg blir alltid valgt bort"-situasjonen.

Jeg mener begge kjønn HAR en sjanse, men at vi faktisk må putte oss i en posisjon hvor vi kan gripe fatt i den. Det å ha en sjanse handler ikke om å ha en sjanse "slik man er", men om å ha en sjanse hvis man tilpasser seg og gjør sitt ytterste for å komme i posisjon. Det kunne jo vært interessant å høre hva de bortvalgte rent konkret har gjort seg av refleksjoner rundt det.

Uten å gjøre dette til en kanselleringsdebatt e.l., men det er litt analogt til utsagnet "det må være lov å begå en feil" og "feil" blir et paraplybegrep som dekker alt fra å glemme å si "takk for maten" til massedrap, hvor alvorlige "feil" skal få samme treatment som bagateller som er lett å tilgi.

At jeg svarer deg betyr ikke at jeg er rykende uenig, det kan like gjerne være fordi jeg fyller ut poenget ditt med mine formuleringer og argumenter. I dette tilfellet vet jeg ikke om vi er så uenige? (med mindre du syns det er viktig å sette snevre rammer for "slik er menn" og "slik er kvinner", da er vi nok ikke enige i hva vi legger i "biologi" her)

Ingen har heller sagt at frustrerte menn er toxic. Spørsmålet er jo da bare hva man gjør med frustrasjonen, og der kan man velge ganske bredt. Hvor noen valg av utløp for frustrasjonen blir møtt med kritikk, for eksempel disse som gnåler om "kravstorhet" og leter etter eksterne faktorer å skylde på (f.eks. feminisme). Men, det er altså svært mange andre måter å være frustrert på som ikke har noen sånne bieffekter ved seg. Enig i at disse mennene godt kan få en sjanse, men de må jo da gjøre seg fortjent til den. For eksempel ved å vise frem sine kvaliteter på en bedre måte, eller å endre sine kvaliteter så kvalitetene i større grad sammenfaller med det damene de vil ha ser etter. Det er i realiteten opp til dem hvor mye de vil hive i potten her. Du har jo også denne, som et slags svar til hvordan Tinder (og andre apper) kunne endret seg for å gjøre dem mer datingvennlig (sikkert på bekostning av verdi som hookup-app, men whatever): https://www.vg.no/nyheter/i/zAAKb9/dette-boer-tinder-gjoere-annerledes

En trenger selvsagt ikke skjelle ut mennene for hvem de er, men kvinnene kan ikke endre seg for å tekkes deres behov. Løsningen på frustrasjonen er jo å tilpasse seg og ta til seg ønskene kvinner har for en mann. Problemet er jo at en hel haug av dem heller vil være frustrerte enn å finne opp seg selv på nytt, men det må de nesten ta på egen kappe. Det er knapt noen mann blant de bortvalgte som er sjanseløse, hvis man vil ta noen grep.

Problemet er ikke å si at man handler på sin egen biologi, men at man later som at sin personlige biologi er en form for allmenngyldighet bare fordi man er for pinglete til å innrømme at man er i en minoritet. Det blir liksom litt tryggere hvis man kan "generalisere" og fremstille seg som en del av en majoritet, og bruke "jeg er normal, du er et unntak" i argumentasjonen. Jeg velger også damer etter biologi, men samtidig åpenbart etter andre kriterier enn enkelte av brukerne her inne. Men min biologi er ikke mindre biologi enn noen annens, og like generaliserbar. Ironisk nok er jo grunnessensen i enkeltes argumentasjon her at kvinner må slutte å date etter egen biologi, fordi da blir fertilitetsratene for lave og vi leder mot selvutslettelse. Mens vi som mener at kvinnene bør få fortsette med dette og at det er mennene som må komme seg opp på et datebart nivå, etter kvinnenes biologi, får kjeft.

Joda, men man kan jo være stabil og alt annet enn kjedelig, også. Det er et valg man tar. At spennende mennesker har bedre drag enn andre, er ikke så rart, og gjelder på tvers av datingarenaer. Hvem som har de beste genene, er forøvrig subjektivt - ref. denne andre diskusjonen. Ellers hadde jo ikke så mange menn faktisk blitt fedre. Det som fremstår som dårlige gener for en kvinne kan fremstå som gode gener for en annen.

Yrkesfag er en sidedebatt, men ja - så lenge disse yrkesveiene har "lavt faglig nivå" som label på seg, og det faktisk også beskriver realiteten, blir det vanskelig å få flere hender inn der. Hvis du snorker deg til 6 i matematikk på ungdomsskolen, blir det sært å ramle inn på yrkesfaglinjer hvor læreren regelrett åpner med å terpe pluss, minus og gangetabell. Og, det er faktisk reelt at det er slik - blar du i matematikkbøker for yrkesfag ser du en del av matematikken andre lærte i 4. trinn på barneskolen. Det oser ikke akkurat "høy kompetanse" av det.

Dette er egentlig essensen her - vi som skriver og er bevisste på problemstillingen, har de beste forutsetningene for å unngå den type utfordringer. Så, nei, "dere" (altså oss) vil ikke møte på dette fordi vi er åpne for å ta ibruk alt det nye, nettopp fordi vi vet at det som er valgfritt nå fort kan bli obligatorisk på sikt. Og, det er viktig å kommunisere dette til de som er 40-50 år i dag så ikke de blir sittende like apatiske og resignerte som enkelte eldre er i møte med digitale duppeditter.

En må jo også se på hvordan "skadelighet" oppstår. F.eks. er det klink åpenbart at menn som sveiper på alt og alle lettere vil føle seg bortvalgt når kvinner ikke bruker den samme "bunntrålermetoden" i særlig grad (men det er ikke en forskjell mellom "menn generelt" og "kvinner generelt", men en andel av mennene på Tinder og den øvrige populasjonen på Tinder) Menn som sveiper kritisk risikerer ingenting, fordi de vet at andre gjør akkurat som dem selv - leter etter nåla i høystakken. Men, det å sveipe ukritisk er jo et valg og ikke noe som tilsier at påstanden "Tinder er skadelig for menn" - når årsaken til det skadelige er at man misbruker filtreringsfunksjonen. Da er det riktigere å si "idiotisk sveipeteknikk er skadelig", enn det overskriften hinter om. Hvis vi først skal forholde oss til vitenskap, er det faktisk viktig å bruke nok ord til å presist beskrive det vi vil ha frem. "Menn er slik og kvinner er sånn" er særdeles upresist og lite vitenskapelig, og det er faktisk mer vitenskapelig å kontre med "men ikke alle er sånn" enn å la det være, nettopp fordi den innvendingen indikerer at det er en god spredning innad i kjønnene. Vitenskapelig bruk av statistikk er mer enn å sammenlikne to gjennomsnittsestimater for en variabel og si "eureka, sånn er det!"

Enig. En manns femmer er en annen manns nier, også. Jeg ville ikke rørt i kjærestene til Borg Høiby med ildtang. Kanskje om vi var de siste menneskene på planeten og trengte hverandre for å ikke omkomme av ensomhet, men det er også grensen. De har ikke det jeg ser etter, end of discussion. Sikkert flotte folk som passer med andre menn, da.

Det er vel først og fremst Mads Larsen og dem som er enige med han som fremmer akkurat den ideen, og den er ikke feministisk i sin essens. Feminismen har her aldri skilt mellom avhengighet av "tapermenn" eller andre menn, men avhengighet generelt. Stor forskjell. Der handler det om å være generelt uavhengig av andre, og dermed stå friere til å være i de forholdene som faktisk er BRA for en selv.

Litt counter-mansplaining - du vet det samme fenomenet gjelder menn, også? That is the truth, and the only truth out there. (og begge deler har jo det tilfelles at man ikke vil ha noen fordi de er attraktive for andre, men fordi de personene det gjelder har egenskaper som uansett er attraktive for mange) Forøvrig tenker jeg kjærestene til Borg Høiby er ganske ordinære utseendemessig, sånn i det store og hele.

Figure of speech (kvinnegjenger flyter jævlig dårlig). Som regel er det ikke 16-åringer som løper rundt sånn, men dem som er 25-40. Ingen som syns det er noe merkelig at fellow runners småprater med hverandre. Hvis noen syns det, er de bare jævlig snåle, rett og slett. Og det er heller ingen uniformert person med håndjern som arresterer noen for å løpe ved siden av folk. Herre fred, for noe virkelighetsfjernt vrøvl.

Besteforeldrene hadde snurrehjul og foreldrene hadde tastetelefon, når jeg tenker etter. Men jeg fikk da altså brukt begge deler noen år før de ble kastet ut permanent. Du vandrer jo langt utforbi trådens tema når du blander inn yngre og at de ikke lærer seg ting man ikke trenger kunne i samme grad som før. Det er også en tilpasning. Jeg vil tro din generasjon er bedre til hoderegning også, det er vel et større problem enn manglende snekkerferdigheter om en først skal gå den veien - men ingenting av dette gjør noe fra eller til for eldres problemer med at DE ikke har hengt med i utviklingen. Mitt råd til Monrad på 80 er i samme lest som til bælfeite Harry på 300kg som får streng beskjed av fastlegen om å gå ned i vekt eller dø - du hadde gjort jobben jævlig mye enklere om du startet før, men bedre sent enn aldri. Og hvis man velger å resignere fordi "dette får jeg ikke til", so be it. Jeg liker å holde meg oppdatert, og jeg koker min egen saft og syltetøy, blant annet. Selv om det nesten bare er folk oppi åra som gjør det, men jeg tenkte nå det var interessant og lærte meg det. Men igjen: jeg har nysgjerrigheten i behold, og fornyer meg fortsatt. Som et apropos: jeg var ikke veldig aktiv før, men nå løper jeg halvmaraton som om det ikke skulle vært noen big deal. Også en fornyelse. Men, jeg husker også hvordan det var å ta de første 10-20-30 joggeturene, hvor det var blodsmak i kjeften og gikk tregt hver gang, men det ble litt og litt enklere, likevel. Sånn er det også med å lære seg digitale ting, du må tåle å stå i det når man kløner og føler seg som en dust. Om det så tar 100 repetisjoner og masse tid. Etter hvert får du erfaringen som trengs for å navigere videre. Er det for mye forlangt?

Jeg var tenåring den gang og kjenner ikke igjen fenomenet. Det var noen gutter som prøvde seg på å være "badboys", men de mest populære gutta var ålreite folk som i tillegg hadde estetisk sans (altså: klarte å kle seg på en stilfull måte og sørget for at håret var på stell idet de gikk ut døren).

Innad i slekt blir det jo noe annet enn ute blant fremmede.

Nå aner ikke jeg hva du legger i "den yngre generasjon", men oss som er 35-45 år har da vokst opp med de gammeldagse snurrehjultelefonene, også, og ikke minst "dumme" mobiltelefoner (som vel kun hadde sms som bruksområde utover det den analoge telefonen kunne skilte med - og spill, men det er vel utenfor sakens kjerne). Pussig nok sliter ikke vi med det samme i samme grad. Men, dem som i den alderen stopper å oppdatere seg, vil nok havne i den samme posisjonen. Og, det må vi si klart fra om at de bør unngå. Å ha brukt analogt utstyr er altså ikke noen hindring for å lære seg å bruke digitalt utstyr senere. Det handler bare om å være vant med å lære seg nye ting, og det er noe vi selv velger å holde ved like.

Men hvorfor skulle dette være et fenomen i slike kretser? Det gir liten mening. Og jeg kan ikke si jeg har merket det selv i særlig grad, at de fra rike familier i større grad enn andre skulle ønske seg ikke-gentlemanaktige menn. De fleste vil jo bli behandlet bra, tross alt - det er en grunnleggende logikk i akkurat det.