knopflerbruce

Det var artig, absolutt. Men med skjermkortprisene som er, blir det nok ikke noe nytt eventyr. Skjønt, glad jeg hoppet på det - jeg fikk faktisk en enebolig av det hele til slutt (inkl. investeringskostnaden, for all del).

For min del kan en sikkert la staten bruke en MINIMAL sum på dette. Men jeg lurer nå på hvilke politiske føringer som kommer til å påvirke en slik app. At datingappene lages for å få folk til å bli værende er en morsom teori. Litt som å anta at matbutikkene og restaurantene lages for at kundene skal være sultne, så de kommer kjapt igjen. Eller at håndverkere gjør slett arbeid for at kundene raskere skal ringe dem igjen. Artige teorier alt ihop, med god "førsteordenslogikk" - men det holder jo ikke om du titter litt ned i argumentasjonen. Hvis få finner "den rette" på appene, så vil ikke folk bruke dem fordi de har dårlig rykte. Problemet er heller at profilene er halvhjertet - både fra utviklernes side, men også fra brukernes side. Alle som har sett på boligannonser, har vel sett hvor utfyllende salgsoppgaven på et hus er - med masse bilder og nok informasjon til at du kan si ganske sikkert om stedet er noe for deg før du drar på "date" (visning). Alle visninger ender jo ikke med at alle byr, men likevel. Du slipper å bla i en evighet for å finne noe som "snakker til deg". Filtere har selvsagt litt å si, også.

Det er ikke gitt at det er upopulært, engang, for mange som har bolig vil jo gjerne ha noe bedre. Noen taper kanskje litt verdi på den de har nå, men samtidig minker jo også investeringsgapet opp til erstatningsboligen også - og DET er jo det som faktisk er relevant. Om boligen din er verdt en million mindre over natten fordi det bygges mer, og drømmeboligen du sikler på minker med to millioner i verdi, er du nærmere å realisere den drømmen. Å bygge studentboliger har jeg foreslått som medlem i to politiske partier. Men det er jo alltid for og imot, byrålrati og til enhver tid (oppkonstruerte) grunner til ikke å bygge. Enten en sjelden plante, markagrense, matjord eller noe annet.

Poenget mitt er vel i essens at en "grensesetter" må møtes med grenser, og ikke ettergivenhet. Ellers blir man bare overkjørt - som her. Hun kan godt være uenig, men hun er forhåpentligvis oppegående nok til å kunne reflektere litt, også.

Selvsagt, men du svarer jo også på en konfrontasjon med en annen. Og det er kanskje bare det man må iblant. Du kan like gjerne snu på det og si at den som skal stille krav til hvordan andre utfører oppgaver de egentlig gjør greit nok (det er uendelig mange måter å brette klær på, ikke bare "din foretrukne") bør være forberedt på en konfrontasjon. Du har også anledning til å sette bort arbeidsoppgaver du selv kan best, og så bare kopiere oppførselen inntil vedkommende tar poenget. Da har du hvertfall noe å forhandle med.

1: den som har sterke meninger om hvordan en oppgave skal utføres, bør også ta den jobben selv. Er det ikke tid til alt, er det problemet til den som micromanager og som ikke vil overlate ansvaret til noen som løser oppgaven på en måte de ikke er fornøyd med 2: det er ikke nødvendig å si unnskyld for alt mulig, en får godta at det kommer en og annen krangel og la det bli med det. At noen blir fornærmet e.l. betyr ikke at noen unnskyldning trenger å gis. Hvis hun bjekker på hobbyene dine, kan du fint kontre det og ta henne inntil hun slutter å kommentere dine. 3: det er ikke hun som bestemmer timeplanen, det gjør dere i fellesskap. At hun "gir deg" rom til å dra på trening er en kontrollerende måte å angripe det på. Du har i utgangspunktet den anledningen uavhengig av hva hun måtte mene, akkurat som at hun selvsagt har sin fritid. Og hvis ikke hun involverer deg i planleggingen av sin egen fritid, trenger åpenbart ikke du å involvere henne i planleggingen av din. Det er sånt som må gå begge veier, ellers blir det bare at den ene bestemmer over den andre og det er ikke slik en relasjon mellom to voksne mennesker skal foregå.

Nei. Et kompliment har ingen verdi om det deles ut i øst og vest. Over"pedagogiske" og påtatt snille folk som skryter alt mulig trivielt setter jeg lite pris på. Vondt ment? Sikkert ikke, men jeg liker ikke komplimenter jeg ikke trenger. Opplever det ikke som spesielt kjønnet, heller. Hvis jeg f.eks. tenker tilbake på lærerne som strødde om seg med "bra!", "godt jobbet!" og liknende, var det ikke påfallende ofte kvinner.

Identiteten sitter i ansiktet, så jeg pleier nå å se mest i fjeset på de jeg er interessert i. Kvinnelige former er sikkert fint, det, men de er først og fremst relevante om personen har det lille ekstra på andre områder. Den sitcomideen om at menn titter på puppene til damer de snakker med er veldig karikert.

Det kommer nok an på hvem TS spør. Stereotyper er en fin bil.

Poenget er at kjønnsbalanse er en helt grei parameter for å måle nettopp like muligheter på tvers av kjønn. Rett og slett fordi det er omtrent like mange menn som kvinner der ute, og da vil vi normalt sett regne med at hvis det er like muligheter, så vil det som regel være omtrent like mange. Så er 50-50 et veldig rigid opplegg, derfor er 40-60 sett på som greit nok. Da har man 20% handlingsrom som statistisk sett dekker de aller fleste tilfellene hvor det ikke er helt 50-50 fordelt ut fra kompetanse. Hvis noen da mener at det ofte er slik at det er mindre enn 40% kompetente kvinner i ulike settinger, må de gjerne dokumentere det. Det er såpass sært å påstå det uten dokumentasjon at det kan sees bort fra. Det finnes sikkert noen få eksempler (statistisk sett blir det slik), men 40-60 dekker en overveldende majoritet av tilfellene der ute. Det gir ikke noen mening å vrake et system som beviselig sikrer en fordeling mer lik den vi forventer hvis det er like muligheter på tvers av kjønn, med et system som vi historisk sett har bevis for ikke gjør dette.

Vi er ikke uenige her, altså. Poenget mitt er bare at ingen noen sinne får sett CVene til de som velges bort, eller får objektive argumenter for de som ikke er valgt inn f.eks. i et styre. Da blir det jo walkover å bare slenge ut noe tullprat om at man har "valgt den beste kandidaten" når det ikke er etterprøvbart at de faktisk HAR gjort nettopp det og på den måten late som at det "tilfeldigvis" ikke var en kvinne som var best kvalifisert også den gangen. Så ruller snøballen videre, før sexistiske konservative skal ha det til at kvinner ikke har dette i seg like mye som menn.

Problemet er også at man lett kan si "vi valgte den beste kandidaten" når det ikke finnes noen mulighet til å ettergå det. Da blir det i praksis bare tomme ord. Spesielt når det ikke engang er åpenbart hva "best" vil si. Det finnes jo faktisk null bevis for at de som sitter i styrer rundt omkring faktisk er de beste kandidatene, fordi grad av egnethet er en bortimot umulig størrelse å måle - unntatt når det er helt åpenbare grunner til at et eller annet individ er uskikket. Men å bevise at person A er bedre egnet enn person B, blir som regel bare synsing.

Individet styres av mye, men poenget er at du kan ikke si noe om ens personlighet, ferdigheter eller kvalifikasjoner bare ved å avgjøre om personen har det ene kjønnet eller det andre. Det finnes ingen ferdighet som kvinner har og menn mangler, og motsatt. MENNESKER har ulikt potensiale, ikke "menn og kvinner". Menn og kvinner har i svært stor grad overlappende potensiale - akkurat som at alle personer som heter Per og alle personer som heter Espen vil ha det. Potensialet ditt styres ikke av om du er mann eller kvinne, men summen på kassalappen. Å se på kjønn er som å sortere på hårfarge - totalt irrelevant. Det er korrekt at menn har definert målestokkene historisk sett, og derfor lager man nye målestokker som er mer kjønnsnøytrale. Skolen er et godt eksempel, men der koker man jo suppe på spiker og later som at den er "femininisert".

Heldigvis er det mange nok som er enig i at det oftest er positivt å ha noen regler på dette til at reglene blir værende en god stund til.

Kvotering handler om å gi folk likere muligheter fordi de ikke har like muligheter i utgangspunktet. Blant annet på grunn av fordommer. Det er ganske mange andre saker som likner, så det er et helt reelt fenomen. F.eks. at folk med utenlandske navn i mindre grad kalles inn til jobbintervjuer. Same shit, different wrapping. Så, da leter en etter løsninger - og akkurat i dette tilfellet med kvinner er kvotering en grei måte å sette et slags minstenivå for hvor stor "gutteklubbfordelen" kan være. Er det perfekt? Nei, men det trenger det heller ikke å være. Det er ikke sånn at om en av tusen kvinner som kvoteres inn en eller annen plass ideelt sett skulle mistet plassen til en bedre kvalifisert mann, så kollapser systemet. Du har fortsatt de 999 andre som har fått en plass de strengt tatt har gjort seg fortjent til. Selv om de ikke nødvendigvis hadde fått den uten reglene. Strengt tatt er hele kvoteringssystemet en suksess med mindre noen kan dokumentere at mer enn halvparten av tilfellene er problematiske. Det kan godt være at menn og kvinner ikke er like, men ulikheten kan vippe begge veier. For alt vi vet, kanskje det naturlige utgangspunktet er 70-30 kvinner-menn i styrerommene. Fordi menn og kvinner ikke er like. VI har hvertfall ingen grunn til å hoppe direkte fra "menn og kvinner er ikke like" til "menn er best egnet i styrerom" bare fordi vi lever i en boble hvor "testosteron" liksom er en superkraft. En penis er ikke noe magisk septer.

Det gjelder forøvrig også menn, forfattet av den samme gjengen. "Women are caring and nurturing", liksom - men man ilegger aldri menn de samme egenskapene. Selv om vi har dem i oss, vi også.

Poenget er at kvinner holdes unna diverse scener i samfunnet basert på sære fordummer. Og, det er derfor kvotering er innført - for at folk faktisk skal ha noen lunde like muligheter uten at deres kjønn står i veien for dem. Det gjør det når vi VET at historisk har menn valgt menn fordi de er menn, og ikke fordi de er kvalifisert - samt laget lover, normer og regler som har hindret kvinner i å delta og opparbeide seg erfaring. Kvotering er heller ikke en permanent ordning, gi det noen generasjoner - så har en ny standard blitt satt og vi kan reversere den regelen. Men det blir neppe i levetiden vår.

Du nevnte et tilsynelatende tilfeldig valgt eksempel og syns det var "rart" at det ikke var snakket om. Så jeg nevnte et annet firma vi ikke har snakket om, og påpekte at det er like rart å ikke snakke om alle firmaer - og at vi faktisk ikke har tid og plass til å sitte her og synse om styresammensetningen i alle mulige enkeltstående firmaer som finnes. Hvis du vil diskutere styresammensetningen hos en gullsmed du ikke engang vet hva heter, kan vi jo også diskutere styresammensetningen hos rørleggerbedriften oppi hutiheita. Du vet, "den der". Du kan ikke seriøst mene at det er "rart" at en (EN) av VELDIG mange bedrifter ikke er nevnt.

"I hopetall" - du finner sikkert et par hundre på landsbasis, om du er heldig. Deres valg. Og, forskjellen er at de er ressurssterke nok til å stå på egne bein om det skjærer seg. En mulighet en fattig asiat i et land hvor de i beste fall snakker det lokale språket gebrokkent, og som har press på seg for å levere penger til familien hjemme i tillegg, ikke har. De står mellom barken og veden, og det utnytter en del som henter konene sine der. Så kan du sikkert innvende at noen av dem later som de er forelsket og at det ikke er et godt utgangspunkt for et ekteskap, men det er nå engang slik at alle vet at det er en stor risiko for at de dater for penger og ikke for kjærlighet. Da er det vanskelig å ha sympati med de som med viten og vilje legger hodet i krokodillens kjeft.

Ja, de drar til Asia når de er godt oppi åra og "har funnet ut at de liker asiatiske damer". Og, vi snakker om å DRA TIL ASIA - ikke sjekke opp en nordmann som f.eks. er adoptert som ung eller har asiatiske foreldre og er født i Norge. Hadde dette vært en ektefølt preferanse, ville man reist til Asia og hentet kone når man var 20, og ikke 35... Sparke nedover? Menn som reiser til Thailand er ikke "under meg" bare fordi de reiser dit. Hvor henter du feberfantasiene dine fra? Kanskje du burde ha litt mer respekt for disse mennene, og ikke late som at de liksom har et handicap i forhold til meg - og kan betraktes som min likemann.

Ja, det og. Du kommer ikke i avisen for å gå i jeans ned Karl Johan. Men går du naken... Det er også en red herring her, nemlig at ingen hadde brydd seg om styret i Pottitland AS uppi dalom var det eneste eksempelet på et styre med bare menn. Det ville vært en del av en tilfeldig variasjon. At det finnes noen regler er for å motvirke trender man ikke kan forklare på en god måte utover å titte litt mot at kvinner har blitt holdt utenfor styrer. Noen av oss kjenner kanskje til kvinner i idrett, hvor menn har mast og gnålt om alt mulig rart som kan skje om de får innpass. At de liksom skal overlate sånt til menn, fordi de er det svake kjønn. At de plutselig ikke kan få barn lenger om de driver med idrett. At det er lite kvinnelig - and so on. Og, det samme gjelder på flere felt i samfunnet - at kvinner på syltynt grunnlag nektes innpass. Det å drive med business o.l. er definitivt en del av miksen hvor kvinner bare antas å være mindre skikket uten at man har noe konkret å lene seg på i de spesifikke enkelttilfellene. Når mønstrene gjentar seg, er det vanskelig å kjøpe at det er "tilfeldig".

Og ingen bryr seg om at dere er valgt bort og forkastet av norske kvinner. Det er der for dere stikker ut av landet. Sikkert fint å late som dere får kjærlighet, dog - mens alt avhenger av at dere sender nok penger til Filippinene eller Thailand.

Rart å kommentere noe du selv ikke vet hva er? Jeg minner forøvrig om at de aller, aller fleste bedrifter ikke er nevnt som enkeltstående eksempler her. Så det er ikke "rart" at en eller annen gullsmed ikke er en del av debatten. Vi har ikke diskutert styret i Megaflis. Akkurat like rart.

Enig med deg. Jeg har ALDRI hørt en mann som har en kjæreste/kone gått rundt og savne å ha en til. Hvis noe er sære unntak til en generell regel, er det dette.

Menn er laget for å være trofaste mot kvinner og å sørge for at barnet ikke bare blir født, men også faktisk vokser opp - gjennom å være emosjonelt knyttet til begge to og være en del av oppveksten. Dette syns jo den dag i dag, hvor menn er veldig opptatt av barnefordelingssaker i likestillingsdebatten - fordi selv når sønnen har blitt 15 år gammel, har ikke biologien sagt "jeg har pult og barnet har kommet til verden, så jobben min er gjort her". Menn og kvinner er to rimelig like naturer, hvor begge f.eks. opplever forelskelse ganske så likt og de forskjellene som er, er gjerne på individnivå.