krikkert

Domstolene vil ofte favorisere status quo rett og slett fordi kontinuitetsbrudd/ustabilitet er skadelig for barn. For å vinne frem med en endring av fast bosted er det ikke nok å bare være et bedre alternativ, du må være et så mye bedre alternativ at det oppveier for den skaden som påføres ved at status quo brytes. Overraskende mange tror at man starter med blanke ark når man innleder en barnefordelingssak for retten. Det gjør man ikke. Barnet har en historie og en nåsituasjon, og bevisbyrden ligger på den som vil endre på den situasjonen. Det er helt normalt at den som forsvarer status quo trekker frem det negative ved endringer, mens den som vil endre status quo trekker frem det positive ved endringer. Det er ingen vurderingsregler som sier at dette skal telle negativt den ene eller den andre veien. På samme måte er det ikke slik at sakkyndigs anbefaling er bindende for tingretten. Sakkyndig vitne arbeider på oppdrag for retten, for å belyse saken. Sakkyndige vitner skal informere om alle de vesentlige premissene sine, for disse skal retten selv ta stilling til. Er retten uenig i premissene, så er det ofte nærliggende at retten er uenig i konklusjonen. Du bør for eksempel tone ned den bombastiske konklusjonen om at "Mor bør ikke ha hovedomsorgen da store livsvalg blir tatt på bakgrunn av egen trivsel og ikke med tanke på barnets beste og barnets kontakt med begge foreldre" -- dette er et veldig vanlig klagepunkt, men problemet er at norsk rettspraksis faktisk ikke krever dette hverken av mødre eller fedre. Man plikter ikke å la barnet gå foran alle andre hensyn i livet. Dette er ikke en så stor "gotcha" som du virker å tro det er. Selv om det skulle være sant (og jeg vil tippe at mor er relativt uenig i karakteristikken), så er det ikke i seg selv en spesielt vektig grunn til at mor ikke skal ha hovedomsorgen.

Arbeidsgiver plikter å sørge for at arbeidstidsordningen er forsvarlig, også for ledende og særlig uavhengige ansatte, se § 10-12 første og annet ledd som viser til § 10-2 første, andre, og fjerde ledd. I tillegg vil bedrifter som selger tjenester hvor honoraret helt eller delvis er basert på medgått tid ha plikt til å bokføre tidsforbruk i bedriften. Det ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett å pålegge arbeidstakerne å egenrapportere tidsbruk.

Diskrimineringsnemnda behandlet i januar en sak (2023/53, DIN-2023-53) om det var lovlig av Trøndelag fylkeskommune å ha en ordning med kunst- og kulturstipend avgrenset til personer mellom 20 og 35 år. Klageren var 43 år. Under vurderingen av saklighet tar nemnda utgangspunkt i lovens forarbeider, hvor det eksplisitt er nevnt at "For eksempel vil det å fremme økonomiske forhold hos en aldersgruppe som er svakere stilt økonomisk, være et saklig formål". Ut fra dette utgangspunktet er det helt åpenbart at det å prioritere yngre studenter over eldre er et saklig formål. Yngre studenter har dårligere økonomiske og reelle forutsetninger på boligmarkedet enn eldre studenter. At "alle studenter er like mye verdt som student" er ikke ensbetydende med at alle studenter har et like stort støttebehov. At du mener at forskjellsbehandling basert på alder ikke gir mening betyr ikke at det ikke finnes noen mening i det (bare at du ikke ser den), og det betyr heller ikke at det er ulovlig diskriminering. Det er heller ikke spesielt vanskelig å vurdere nødvendighetskriteriet som oppfylt. Selv om man kunne tenkt seg et mindre drastisk grep (for eksempel en aldersbasert prioritering heller enn en hard aldersgrense) så ville dette ført til urimelig mye merarbeid for studentsamskipnadene, økt kompleksitet i prioriteringen, og risiko for at de gruppene som samskipnaden lovlig ønsker å prioritere likevel faller utenfor. Det man står igjen med er forholdsmessighetskriteriet. Her man se på at boligtilbudet til SiO består av tre komponenter: Selve boligen, rimelig leie, og tilgang til det sosiale livet i studentbyene. Av disse tre aspektene er det kun selve boligtilbudet som i det hele tatt kan være gjenstand for en diskrimineringsvurdering, fordi aldersbaserte rabatter er eksplisitt tillatt etter LDL § 9, og tilgang til sosialt liv er ikke noe SiO håndhever. Ut fra den knappe vurderingen nemnda gjorde i sak 2023/53 (det ble konstatert at det er snakk om et gode, at det finnes andre ordninger hvor alder ikke er et kriterium, og at klageren hadde blitt tilgodesett under disse), så tviler jeg på at man vil få gjennomslag for at SiOs aldersgrense er uforholdsmessig.

Forskuddstrekk er ikke noe bedriften skylder den ansatte. Forskuddstrekk er et beløp den ansatte skylder skattekreditorene, men som bedriften krever inn (holder igjen) på vegne av Skatteetaten. Når noen krever inn penger på vegne av noen andre er det helt vanlig at det gjelder regler om at disse pengene ikke skal blandes sammen med egne midler, se f.eks. inkassoloven § 16, eiendomsmeglingsloven § 3-2, og advokatloven § 41/advokatforskriften kapittel 3.

Dette medfører ikke riktighet. Husleieloven § 1-8 viser til likestillings- og diskrimineringsloven (LDL). Denne loven har regler som gjør visse typer forskjellsbehandling pga. (bl.a.) alder lovlig, se LDL § 9. Denne bestemmelsen sier at diskriminering som ellers ville vært forbudt er lovlig når den 1) har et saklig formål, 2) er nødvendig for å oppnå formålet, og 3) ikke er uforholdsmessig inngripende for den eller de som forskjellsbehandles. Studentsamskipnadenes prioritering av yngre studenter foran eldre studenter ved tildelingen av et knapphetsgode (studentbolig) vil vanligvis tilfredsstille kriteriene om å være både saklig, nødvendig, og forholdsmessig. Det kan være at en absolutt aldersgrense på 34 år ikke står seg som forholdsmessig, men det er ikke dermed sagt at SiO blir erstatningsansvarlige. Det er snakk om tildeling av et knapphetsgode, så erstatningssøkeren må kunne vise til at hvis SiO ikke hadde praktisert en absolutt aldersgrense, så ville vedkommende ha fått tildelt bolig. Hvis vedkommende ikke ville fått bolig uansett, basert på lovlige kriterier, så er det ikke diskrimineringen som er årsaken til økonomisk tap.

Årslønn er den lønnen man får utbetalt dersom man arbeider et fullt årsverk i løpet av et kalenderår. Det er ikke kontraktsbrudd at den totale lønnen i løpet av kalenderåret er lavere som følge av trekk ved f.eks. fravær.

Det finnes regler for privat eiendomsrett: den som eier området bestemmer hvem som får parkere der.

Det følger av folketrygdloven § 12-3 at for å fortsette å motta uføretrygd må man opprettholde medlemskapet sitt i folketrygden (i praksis fortsatt være bosatt i Norge). Hvis medlemskapet i folketrygden opphører, opphører også uføretrygden. Siden du ikke har 20 års trygdetid kan du ikke ta med uføretrygden til utlandet. Når du har 20 års trygdetid, eller hvis du flytter til et land vi har trygdeavtale med, så kan du eksportere uføretrygden. "Ung ufør"-ytelsen kan ikke eksporteres. Det betyr at hvis du skal eksportere uføretrygden så mister du "ung ufør"-minsteytelsen og denne erstattes av en ordinær minsteytelse. Man kaller ofte "ung ufør" en tilleggsytelse. Årsaken til dette er at før 2015, da det het uførepensjon, var "ung ufør" en ordning som ga tilleggspensjon. Fra 2015 er det imidlertid bare snakk om to forskjellige nivåer av minsteytelsen, slik at det ikke egentlig er noen tilleggsytelse lenger.

Sykemeldingen er også dokumentasjon på sykefraværet, slik at det forhindrer arbeidsrettslige sanksjoner (advarsel osv) og erstatningsansvar for skoft (å gå fra arbeidsforholdet uten å arbeide ut oppsigelsestiden). Så den må leveres, men det er ingen harde frister å forholde seg til utenom reglene som gjelder for det å få sykepenger.

Opptjeningstiden må være oppfylt på første dag av sykemeldingen.

Man skiller mellom rett til sykepenger fra folketrygden og rett til sykepenger fra arbeidsgiver. Dette er to uavhengige ordninger. Man kan ha rett til sykepenger fra folketrygden men ikke arbeidsgiver, rett til sykepenger fra arbeidsgiver men ikke folketrygden, rett til sykepenger fra begge, eller ikke rett til sykepenger fra noen. For å ha rett til sykepenger fra arbeidsgiver må du ha vært ansatt i minst fire uker. Dette er lovens utgangspunkt. Oslo kommune har i sin tariffavtale § 4.1.1 rett til sykelønn fra dagen man tiltrer stillingen, men dette gjelder ikke for arbeidstakere som mottar fulle folketrygdytelser. AAP er en "full folketrygdytelse", slik at slik jeg forstår Oslo kommunes tariffavtale vil du ikke ha krav på sykepenger fra arbeidsgiver før lovens opptjeningstid (fire uker) er fullført. Plikten til å levere sykemelding til arbeidsgiver følger av folketrygdloven § 8-18 tredje ledd: Du må altså levere sykemeldingen innen tirsdag 21. mai (første virkedag etter fristens utløp). Hvis det er mulig å levere en fysisk kopi så regnes det å være mulig for deg å ha levert sykemeldingen, selv om den elektroniske ikke kan leveres. Konsekvensen av å ikke levere er at sykepengene faller bort frem til erklæringen leveres.

Ja.

Du ønsker også at andre skal løse problemene dine gjennom kvoteringsprogrammer. Reduksjon av innvandring og statsborgerskapsbrev er en form for kvotering. Hvor ligger forskjellen igjen, her?

Grunnytelsen er minsteytelsen på 2,28G / 2,48G. Tilleggsytelsen er differansen opp mot minsteytelsen for unge uføre, som er 2,66G og 2,91G. Emigrerer du vil ny minsteytelse bli 2,28G/2,48G (eventuelt med avkortning for kort trygdetid hvis det er aktuelt).