Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Frank.N.Steen]

Platoon (1986) av Oliver Stone

" Now, I got no fight with any man who does what he's told, but when he don't, the machine breaks down. And when the machine breaks down, we break down. And I ain't gonna allow that in any of you. Not one."

Det tar ikke lange tiden før den tidligere studenten Taylor (Charlie Sheen) ankommer nytt og ukjent land, at den ekle følelsen av å ha gjort ei gigantisk brøler gjør seg til kjenne. Ettersom de fleste av hans medsoldater, de har ikke hatt særlig til annet valg enn å stille opp, mens for Taylors del, var det frivillig, og i et naivt håp om å treffe på det "virkelige" Amerika. Men den smått romantiske og heroiske biten, den forsvinner raskt når han begynner å innse at de neste 365 dagene, de vil bli lange, blodige og meget farlige. Både sett fra utsiden, men desto mer fra innsiden.

Må være nesten 20 år siden sist, og så den da via ei VHS utgave, så kanskje på tide med et gjensyn. Slike tropiske jungel-krigs filmer passer jo ofte bra på sommerkvelder, selv om det kanskje ikke alltids er like givende underholdning. For det kom jo en haug av denne type "war is hell" titler på tampen av 70 og gjennom store deler av 80-tallet. Oliver Stone medvirket i noen av de mer kjente og suksessfulle, der Platoon fullt mulig var den som gjorde det best på det området.

Fortsatt en meget god film, men har tidligere vært innom ei annen krigs-drama fra samme mann og år, nemlig Salvador, som er jo en ganske så annerledes type krigsfilm, men fordømt god den og, tror faktisk jeg holder sistnevnte som et halvt hakk vassere.

Kommer ikke utenom at en del av voice-over replikkene fra Sheen, særlig mot slutten ble litt vel i overkant overemosjonelt, og det sukres på med utallige gjenbruk av Adagio for Strings, og joda, småpirking men det kunne blitt ei interessant drikkelek til slutt, og skulle ønske de i stedet gikk for mer stillhet og naturlige lydeffekter, fremfor nok ei dose med nevnte musikkstykke for ente gang.

Sheen gjør ei god innsats her, men det er Tom Berenger og Willem Dafoe som stjeler showet fullstendig, og fremstår som to meget ulike "moralske" kompass, der åpenbart har veldig ulike syn på menneskelige verdier og krigføring.

Begge to er hardføre veteraner av krigen, og tydelig preget, der Berenger er en ond faen, men som får jobben utført, men du vil mest sannsynlig hate ham. Mens Dafoe er mer en av gutta, en likandes og mer human ledertype, som er fullt på høyde med Berenger med tanke på det militære, men har tydelige grenser for hva som er greit, og hva som definitivt ikke er greit.

Utover ser man jo at Sheens karakterer blir stadig revet mellom disse to "storebrødrene", og sitter med en følelse av at han beundrer Elias (Dafoe) men motvillig innser at skal han ha noe sjanse for å overleve, må han legge vekk hasjpipa og dagdrømmene, og "bli i ett med omgivelsene" ala Barnes (Berenger).

Så også tidligere i dag ei dokumentar bakom filmen, og interessant hvordan Stone hyra inn Dafoe og Berenger, ettersom på den tid var jo Dafoe mest kjent for skurkeroller mens Berenger hadde i følge regissøren mest likandes og sympatiske roller bakom seg, og her ble det totalt snudd opp ned og det fungerte jo som bare pokker.

Dette med Vietnamveteraner, Charlie Sheen og Keith David ville senere teame opp igjen, via den mer komiske Men at Work (1990), og hadde helt glemt at de to også spilte sammen der.

Blir nok mer krigsfilm utover, men inntil da ender man opp i en godkjent:

8/10

[Frank.N.Steen]

Street Knight (1993) av Albert Magnoli

Etter å ha fått ei viss mini-hit med The Perfect Weapon (1991), ble det satset tungt på at Jeff Speakman ville forsøke å følge i de samme kampsport-actionhelt sporene som Chuck Norris, Van Damme og Steven Seagal hadde gjort tidligere, men i stedet virket Speakman å være et one-hit wonder ala Brian Bosworth og hans Stone Cold (1991), og hvor begge gikk kjapt ut av kinosalene og i retning nærmeste videohylle.

Der Norris hadde karate, Van Damme sin "ballet-kickboxing" og Seagal Aikido, var det Kenpo som skulle være Jeff Speakmans spesial, og selv om det ikke blir like hardtslående og brutalt som Seagal, eller fartsfylt og cheesy som Van Damme, så funker fightene nokså bra, Speakman tar også i mot mye juling, så han blir ikke fullstendig supermenneske ala Steven Seagal.

Handlingen dreier seg om to rivaliserende gategjenger, og hvor en kynisk gruppe med leiesoldater utnytter gjengenes hat mot hverandre til egen vinning, og Speakman må da forsøke å være freds megler og tidligere politimann, samt håndtere egne spøkelser som stadig hjemsøker ham.

Alt i alt, en ganske forglemmelig affære, en del små kule sloss og action biter, men ikke noe man ikke har sett i utallige lignende action-kampsport titler.

Regien er av samme mann som sto for Prince filmen Purple Rain (1984), og tja, produsert av Cannon Films, som var over og ut ikke lenger etter.

5/10

[Delvis]

Frank.N.Steen skrev (21 timer siden):

Må være nesten 20 år siden sist, og så den da via ei VHS utgave, så kanskje på tide med et gjensyn. Slike tropiske jungel-krigs filmer passer jo ofte bra på sommerkvelder, selv om det kanskje ikke alltids er like givende underholdning. For det kom jo en haug av denne type "war is hell" titler på tampen av 70 og gjennom store deler av 80-tallet.

Bumpet på watchlista. Kan nesten ikke huske om jeg har sett den før en gang, men tror det.
Apropos slik type filmer, kom jeg i hug Warkill fra 1968. Så den da den gikk som "nattfilm" på kino en gang for mange år siden. Hele salen satt med bakoversveis, vi syntes den filmen der var helt fantastisk. Håper den kommer ut på en eller annen måte i bedre kvalitet, fikk tak i en VHS kopi for noen år siden, men den var omtrent ubrukelig. "Jungelrottene" het den da den gikk på kino her.  

Endret 6. juli 2023 av Delvis
leif

[Woff]

Denne kom i posten nå:  
The Pope's Exorcist med Russel Crowe i hovedrolla.
Absolutt severdig film, jeg kjøpte denne på Blu Ray siden Platekompaniet ikke har den i 4k (og de har uansett blitt alt for dyre).

Den har 5.1 lyd og bør vel IKKE nytes med dårligere anlegg enn akkurat 5.1 spør du meg. Veldig mye handling i lyden som du ikke vil gå glipp av!
Må jo være skuffende å kun ha en 'lyd-planke' eller originalhøyttalerne i tv'en.. 😆

[Winnowill]

Guardians of the galaxy 3 (kino) - rating 8/10.

Imdb rating 8.2

Yes, yes, yes!!!! Endelig en god Marvel film igjen.

Denne visste jeg ville bringe tilbake godfølelsene som Marvel frem til Endgame klarte å nøste frem. Jeg storkoste meg gjennom hele filmen, og kom jaggu noen tårer også. 2.5 time fløy forbi, kunne gjerne vart lengre for min del.

Slutten avslørte at 

Spoiler

Starlord will return og intet gjør meg gladere. Men det blir nok uten sin faste gjeng dessverre.

 

[Frank.N.Steen]

Winnowill skrev (7 minutter siden):

Guardians of the galaxy 3 (kino) - rating 8/10.

Imdb rating 8.2

Yes, yes, yes!!!! Endelig en god Marvel film igjen.

Høres meget lovende ut. Guardians of the Galaxy er nok i hop med X-Men og The Punisher filmene (Dolphern inkludert), som de man er mest glad i, og skal bli hyggelig å få brynt seg på nevnte sci-fi/eventyr franchise igjen.

Endret 6. juli 2023 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (1 time siden):

Bumpet på watchlista. Kan nesten ikke huske om jeg har sett den før en gang, men tror det.
Apropos slik type filmer, kom jeg i hug Warkill fra 1968. Så den da den gikk som "nattfilm" på kino en gang for mange år siden. Hele salen satt med bakoversveis, vi syntes den filmen der var helt fantastisk. Håper den kommer ut på en eller annen måte i bedre kvalitet, fikk tak i en VHS kopi for noen år siden, men den var omtrent ubrukelig. "Jungelrottene" het den da den gikk på kino her.  

Har Hamburger Hill, Full Metal Jacket og Born on 4th of July (burde jo neste ha sett denne for 2 dager siden) og et par andre 80 og tidlig 90-talls Vietnamfilmer på vent, men må vel også se igjen Apocalypse Now!, usikker på hvem som regnes som den ultimate versjonen, da en kun har Redux utgaven fra 2001, men huskes som ei formidabel film uansett.

Leste noe om at Platoon var ei ganske så lang og tøff affære for Oliver Stone å få i stand, tross suksess med flere 80-talls klassikere, så var det mange som mente at folk var lei av Vietnam og det "holdt" med Deer Hunter og Apocalypse Now.

Legger en til at Platoon ankom rundt juletider, så virket det ikke som ei typisk box-office vinner folk ville løpe ned kinosalene for å se.

[Frank.N.Steen]

Scum (1979) av Alan Clarke

"You know, when I was out, I always reminded myself you can take something good from every experience. Well, the only thing I'll take from Borstal is evil."

Etter å ha vært involvert i en fysisk "uenighet" med to politimenn, havner den unge Carlin (Ray Winstone) bakom lås og slå via en notorisk ungdomssanstalt, hvor det forventes at de ny ankommende vil øyeblikkelig finne seg til rette og sone sin straff i ro og fred. Som jo er lettere sagt enn gjort, ettersom det som venter dem der har fint lite med forbedring å gjøre.

Gjensyn med denne rimelig bleke og dystre britiske skildringen av hvordan unge mennesker ble behandlet i ulike "forbedringsanstalter" på 70-tallet, og det ble visst lagd ei tv-film 2 år tidligere (som er inkludert på DVD utgaven en eier) men hvor mye av den samme besetningen gikk sammen på ny og gjorde ei kinoversjon, som på ingen måte holder noe tilbake.

Scum er ei hard og tidvis brutal fengselsfilm, der Ray Winstone er i topp som en nyinnsatt og kommer i hop med to andre unge skjebner, men hvor det blir tydelig at trioen tar ulike veier innad de nye omgivelsene, og hvor det rår den sterkeste rett.
Men selv om du skulle komme vinnende ut av ei fight eller ti med dine medfanger, så er det alltids noen ovenfor som er sterkere eller mer brutale, og selv om det sikkert er fengselsfilmer som er langt mer rystende, innehar Scum en total hjelpeløshet mot et system som åpenbart ikke fungerer.

Enkelte scener minner veldig om den senere amerikanske Bad Boys (1983), og ikke umulig sistnevnte har hentet en del inspirasjon fra den britiske filmen.

Flust med sjokkerende hendelser, selvmord, overfall, overgrep og kanskje den mest urovekkende er jo hvordan fangevokterne og bestyrerne så til de grader gir faen, nevnte overgrep kunne man fint vært foruten, da den føles ut som en mindre evighet, men som alltids med fengselsfilm virker det som disse bare må slenges inn for sjokkeffekt.

Men det er hva som følger offeret etterpå som er kanskje mer grufullt,

Spoiler

der en ung gutt forsøker i desperasjon å nå ut til en av de voksne ansatte, kun for å bli avfeid, deretter ser han ingen annen utvei en å snitte over pulsårene og håpe på en rask utvei. I stedet innser han hva han har gjort, og angrer seg, prøver så igjen å få kontakt og hjelp, men blir nå fullstendig ignorert.

Alt i alt, mulig en vurderer tv-versjonen en annen gang, men vil nok slite litt med å se Poirot fremover, særlig den likandes Sjefsinspektør Japp (Phillip Jackson).

Tross alt det fæle, så er det et innslag av humor og sjarm gjennom den intellektuelle "vegetarianeren" Archer spilt av Mick Ford, og kanskje greit, for hadde det ikke vært for hans bidrag ville det nok ha blitt litt vel mye av alt, og fin kjemi mellom Winstone og Ford fra tidlig ut av.

8,5/10

[Woff]

Winnowill skrev (14 minutter siden):

Guardians of the galaxy 3 (kino) - rating 8/10.

Det begynner å bli lett vanvittig nå, denne ligger allerede til nedlasting / strømming allerede!
Har den selv på bestilling i 4k (har de to første på 4k..) og gleder meg til å se den her i hjemmekinoen..

Endret 6. juli 2023 av Woff

[Delvis]

Winnowill skrev (1 time siden):

Guardians of the galaxy 3 (kino) - rating 8/10.

Imdb rating 8.2

Yes, yes, yes!!!! Endelig en god Marvel film igjen.

Denne visste jeg ville bringe tilbake godfølelsene som Marvel frem til Endgame klarte å nøste frem. Jeg storkoste meg gjennom hele filmen, og kom jaggu noen tårer også. 2.5 time fløy forbi, kunne gjerne vart lengre for min del.

Slutten avslørte at 

  Vis skjult innhold

Starlord will return og intet gjør meg gladere. Men det blir nok uten sin faste gjeng dessverre.

 

Mener 2 var en stor skuff, 1 var meget bra. Høres bra ut, må ta en ny runde med de der tror jeg.

Frank.N.Steen skrev (1 time siden):

Har Hamburger Hill, Full Metal Jacket og Born on 4th of July (burde jo neste ha sett denne for 2 dager siden) og et par andre 80 og tidlig 90-talls Vietnamfilmer på vent, men må vel også se igjen Apocalypse Now!

Full Metal Jacket er ekstremt bra den første delen, med all drillinga og det der. Har pleid å falle av etter det, så resten er bare en tåke liksom. Må se den også igjen. Men først i rekka av krigsfilmer, ligger faktisk Norsk SecondLøitnanten, skal se den med Engelsk tekst neste gang.

[Frank.N.Steen]

Deadly Outbreak (1996) av Rick Avery

Måtte nesten ha ei dose med litt mer Speakmaaaaan b-film action før leggetid, og Deadly Outbreak holdt fint lite igjen av eksplosiv og latterlig actionklisjeer i oppunder 90 minutter pluss.
Her lesses det på med Die Hard, Lethal Weapon, Arnold, Sly, Brucern osv, selvsagt milevis unna i lignende kvalitet, men Ron Silver forsøker så godt han kan å etterligne Alan Rickman og ender opp med å kuppe ei futurisk bygning over i Israel sammen med sin morderiske gjeng med skyteglade drapsmenn, alt for å få henda i et livsfarlig nytt virus. Samtidig true han med å sprenge halve Washington i lufta, om han ikke får viljen og pengene sine.

Inn dukker altså Jeff Speakman opp, ikke ulikt Brucern så blir en helt vanlig dag på jobb ruinert av et knippe terrorister, og da sitter de vanvittig cheesy one-linerne meget løst:

"I got the babe and the magic juice!", "Toys“R”Us are up all night!", "Honey, I am hoooome!" eller favoritten, i det to rapey bad guys er i ferd med å forsyne seg av den smekre doktor-baben på et toalett:

"Hey, that's not practicing safe sex."

og Speakern redder selvsagt dagen, vel så lenge du ikke er et gissel da, for disse plaffes ned i et sett.

Foruten alle de gjennomført ihjelbrukte replikkene, får man også ei endeløs rekke med ballespark, balleslag, balleskudd og nei, en drink for hver gang noen får familiejuvelene utsatt for en skospiss, man er nesten i koma før filmen har kommet skikkelig i gang.
Ellers kunne jeg sverge på at man hadde for et kort øyeblikk dobbeltgjengerne til Mel Gibson og Danny Glover, men ved nærmere betraktning var det nok mer lavbudsjetts stunt-dobbelt utgavene, og imponerende hvordan noen i 1996 kunne ha ei så røff hockeysveis gående.

Helten dreper ikke bare baddies, han tar seg rikelig med tid i å flørte med den smellheite doktoren, som ser mer ut som ei supermodell som noen bare har slengt på en hvit frakk og et par briller, så da må hun øyeblikkelig være doktor og rakettforsker.

Alt i alt, en gjennomført komisk og fartsfylt b-film, og er man svak for 80 og 90-talls action, så kunne man trådd langt verre.

5,5/10

[Gouldfan]

 

Jeg fikk igår endelig sett Apocalypse Now Final Cut i 4k Uhd bluray..

Tok litt tid før jeg fikk sett den, fordi den er så lang og trengte nok tid.

Dette er den beste versjonen jeg har sett, genialt bilde og lyd, og mye close ups i ansikter osv. En virkelig bra filmet storfilm.

Jeg forstår Tarantino når han hevder at Ad Astra med Pitt er en kopi av denne storyen. Storyen i Apocalypse minner om en lang oddysey reise inn i galskapen...

Alle har vel sett denne, men den anbefales...

 

 

Endret 8. juli 2023 av Gouldfan

[Gouldfan]

Fikk endelig sett The Batman på uhd 4k bluray.

Jeg likte det bedre enn første gang jeg så den, tror det var på stream, jeg synes det var bedre flyt og mer interessant.

Filmen handler om The Riddler som hevner seg på korrupte politikere og politi.. og Batman som prøver å finne ut hvem han og andre er.

Catwoman er også med, jeg liker denne og The Dark Knight serien best, samt The Joker, mer realistiske skurker og helter.

[:utakt]

Vaiana (org: Moana) 

Dette må være en av de beste fra Disney. Flott animasjon, en spennende og ikke altfor søtladen historie, og et helt fantastisk lydspor. Ekstra poeng for alle små "gags" som skjer underveis. De minste barna plukker ikke opp alt, men vi voksne flirer godt.

Bjørn Eidsvåg i rollen som jålete, skurkete krabbe er litt artig. 

Åtte av ti sjøstjerner

 

 

 

 

[Jonas2k]

Frank.N.Steen skrev (På 6.7.2023 den 21.20):

Scum (1979) av Alan Clarke


8,5/10

Har ikke sett Scum, men så Elephant(1989) av Alan Clarke og kan anbefale denne sterkt videre. Ble blåst av banen av denne kalde og brutale kortfilmen om Nord-Irlands tilstand under "The Troubles". 

Kan sees her: 

 

https://www.youtube.com/watch?v=NoqnphLAEpg

[Kjøleskap]

Moana var nok den siste skikkelig gode Disney-filmen. De var virkelig inne i en ny gullperiode fra Tangled til den. Så gikk det dessverre bare nedover igjen. Regner ikke med Pixar her, da de har hatt noen gode siden, som Coco og Luca.

[Danielzu]

Encanto var da ikke så verst heller.

[Kjøleskap]

Den var helt ok, og det er liksom det som er greia. Alle siden Moana har bare vært helt ok.

[Frank.N.Steen]

Litt diverse gjensyn av 80-talls film siste tiden:

Ferris Bueller’s Day Off (1986) av John Hughes

"What is so dangerous about him is that he gives good kids bad ideas."

Den sjarmerende og utspekulerte Ferris Bueller (Matthew Broderick) har gjort skulking til en egen kunstart, og i forbindelse med feiringen av å nå ei ny milepæl, overtales hans beste venn, den nervøse og lydige Cameron (Alan Ruck), samt den skjønne Sloane (Mia Sara) med på ei skikkelig biltur inn i hjertet av Chicago sentrum.

Lenge siden sist man så denne John Hughes filmen, som er vel ei kult-komedie å regne i dag. Og selv om jeg holder andre Hughes filmer fra det tiåret som langt bedre, er det ikke vanskelig å se hvorfor filmen og hovedkarakteren ble et pop-fenomen som forbindes med det tiåret på godt og vondt.

Legger en til noen ikoniske scener samt hvordan John Hughes ofte maktet å ha akkurat den rette dosen med slapstick komedie, sjarm og alvorsdrama inn i alt, men sjeldent for mye av det gode, så kan en vel si seg godt fornøyd med dette gjensynet.

Smått imponerende at Alan Ruck var 30 år i 1986, men Judd Nelson var vel også nærmere 30 enn 18 i The Breakfast Club, men sånn var det jo ofte med ungdomsfilm på 70 og 80-tallet.

Ville gjerne få litt mer igjen, men synes Hughes som nevnt hadde langt bedre film å by på, men der Alan Ruck, Jennifer Grey og særlig Jeffrey Jones er de 3 som leverte best, og ender så med ei:

7,5/10

The Return of Godzilla (1984) av Koji Hashimoto

Når en fiskebåt med stort sett døde mennesker blir oppdaget, samt at ei Sovjetisk atomdreven ubåt forsvinner, da starter plutselig en intens kamp mot klokka. Ettersom sovjet mistenker øyeblikkelig amerikanerne, og for å unngå opptakten til tredje Verdenskrig, prøver en journalist å avdekke sannheten bakom alt, og at det dreier seg om et forhistorisk uhyre med ei kort lunte.

Så tok ferden fra den originale 1954 filmen et realt byks fremover, og ser jo at det kanskje er like greit, da DVDboksen hinter om utallige oppfølgere fra 1955 og helt opp til 2000-tallet, og legger en til alle kortfilmene, remakene osv, må det vært mellom 50-100 Godzilla eventyr å bryne seg på.

For min del, blir nok den ferden aldri aktuell å ta, for så moro er ikke denne type monsterfilm. Originalen kom med et hjemsøkende og creepy scenario, hvor det menneskelige og tragediene etter Japans møte med Atomvåpenet og dets dødelige ettervirkninger, gjorde at Godzilla fikk en litt større tyngde over seg.

Men i 1984 er Godzilla pimpet opp til enda større dimensjoner, like grinete som før, men der han var "kun" 50 meter høy, er han vel oppunder 100-150 meter, og visstnok for å holde tritt med hvordan bygninger, spesielt skyskrapere stadig ble mer høyreiste.

Klart, nå var det jo midt oppi den kalde krigen, og frykten for hva Sovjet kunne finne på den var nok reell for mange, og ofte benyttet innen film på det tiåret. Godzilla er jo nærmest udødelig, stadig ei Atomdreven junkie, som må ha sin radioaktivitet for å bli fornøyd, alt annet skal ødelegges og trampes flatt.
Så menneskene må forsøke å komme opp med nye motvåpen, og denne gang det flyvende Super X, som skal kunne håndtere kjempeøglens voldsomme krefter.

Dessverre blir oppunder 1 time og 50 minutter med ødeleggelser, tidlig ut et stort gjesp, da karakterene er syltynne, men reddes av ufrivillig komedie og en viss sjarm over bruken av en gubbe i gummikostyme, de tøffe miniatyrene og de cheesy spesialeffektene.

5/10

Godzilla vs. Biollante (1989) av Kazuki Ōmori

Nok ei film der det forsøkes å forhindre at den grinete kjempeøgla skal innta Japans storbyer, så det lages et nytt motvåpen i å blande gener fra Godzilla i hop med planteceller. Dessverre innser menneskene at vinneren av denne episke monsterfighten, vil ikke være til deres redning, men i stedet deres tilintetgjørelse.

Joda, et halvt hakk mer givende enn forrige eventyr, hvor også Super X2 er tilbake og det går faktisk nesten 40 minutter for hovedrolleinnehaveren gjør sin inntreden, men det som løfter det litt oppat, er actionbiten og tempoet.
Likevel, nesten 1 time og 50 minutter blir altfor lang tid på denne type underholdning. Å se dem mens en ligger på sofaen i kveldsmørket, er kanskje ikke det lureste heller, for holdt på å koble av ved flere anledninger.

Et annet høydepunkt var jo monsterdesignet. Men innser at man kommer nok ikke til å bli helfrelst av denne type film, og kommer ikke noe høyere opp enn:

5,5/10

Cyborg (1989) av Albert Pyun

"YAAAAAAAAAAAAAAAAAAAARRRRRRRRRRRGH!"

I det 21 århundre herjer den dødelige pesten som aldri før, og ting ser stort veldig mørkt ut for menneskeheten. Likevel finnes det et snev av håp om en kur, en som ligger skjult inni en kvinnelig robot. Dessverre har den brutale lederen for kjøttpiratene sett seg ut rollen som en slags mini-gud, og skulle han få tak i roboten og dens hemmelighet, vil det gjøre ham nærmest udødelig. Men en ensom ulv (Van Damme) med ei vond fortid, skal vise seg å ankomme i rett tid som redningsmann.

Fikk litt lyst til å se igjen denne "klassikeren" til Jean-Claude Van Damme, der er typisk video trash kvalitet fra Cannon Films, en skikkelig barndomsvideofavoritt, som huskes nok best for en av de tidligste nakenscenene man fikk med seg, og for en åpenbaring det var. Deborah Richter som river av seg klærne og løper mot havet i sakte film, mens det disser godt både her og der. Veldig uskyldig i dag, men den gang var det jo mye spoling og forsøk på å fryse bildet, nesten klin umulig, for hele greia hoppet opp og ned, mer vibrerende streker enn ei pupp eller brystvorte å se.

Men nok om det, Van Damme hadde jo allerede året før hatt ei hit med kampsportfilmen Bloodsport (1988), også Cannon bakom, men den var på et helt annet nivå enn Cyborg. Sistnevnte føles ut som 50 prosent slow motion kampsport og hvor random bad guys blir pryla av helten, mens de resterende 50 prosent består av mest brøling, skriking, grynting og mer brøling.

Likevel, det er ei viss b-film sjarm over alt, særlig i stemningen med gamle fabrikklokaler, til regntungt bakteppe på kveldstid og selvsagt tempoet, som gjør det aldri blir kjedelig.

Hovedskurken Fender er ei minneverdig dude som flyr rundt i solbriller og kommuniserer stort sett ved å brøle, og vi får en slags flashback tilbake til the good old days, der Van Dammes karakter åpenbart har ei lei feide med Fender og gjengen hans, og som så mange av disse Post-apokalyptiske titlene, er de inspirert av Spaghetti Western.

Sluttfighten er total cheese, og virker som ei slags oppvarming til fighten i den overlegent bedre Universal Soldier (1992) med Dolph Lundgren. Likevel, det brøles godt fra seg her, nesten flere minutter med bare macho-vræl og når man tror det er over og ut, vel, da er pån igjen.

Kom jo et par oppfølgere i årene som kom, har litt sans for Cyborg 2 (1993) med Angelina Jolie, Elias Koteas og Jack Palance, men originalen er nok den man anser som ei slags favoritt og ender der man stoppet fra sist besøk, da med en snill:

6/10

 

Honey, I Shrunk the Kids (1989) av Joe Johnston

"And I thought my folks were weird."

I et feilaktig forsøk med å overbevise sine kolleger om ei potensielt banebrytende krympestråle, velger Wayne Szalinskis (Rick Moranis) å la sin siste oppfinnelse få ei liten pause oppå loftet. Men under et uhell med ei baseball gjennom vinduet, skal plutselig underlige ting skje, særlig i det både deres egne og naboens barn forsvinner i løse luften.

Hyggelig gjensyn med denne koselige 80-talls familiekomedien, der er overlegent bedre enn oppfølgerne og kombinerer sjarm, spenning og humor samt noen overraskende fine småstunder. Ungene har utmerket kjemi, vittige replikker og enda mer imponerende, spesialeffektene har virkelig holdt seg bra, som er slettes ikke verst med tanke på at det bikker snart 35 år.

Historien var visstnok skrevet av Stuart Gordon og Brian Yuzna, men det ble nok gjort en god del forandringer når Disney overtok eller kjøpte rettighetene, for nevnte karer var jo på det tidspunktet mest kjent for alt annet enn "barnevennlige" familiefilmer, med de blodige og ville Re-Animator (1985) og From Beyond (1986).

I ettertid hadde det vært meget interessant å sett Jeffrey Combs og Barbara Crampton i rollene til Rick Moranis og Marcia Strassman, men nei, sluttresultatet var absolutt godkjent.

John Candy var også en tid linka til rollen som den eksentriske oppfinneren Wayne Szalinski, men han anbefalte rollen videre til sin gode venn Rick Moranis, og det var nok et lurt valg.

7,5/10

 

Scarface (1983) av Brian De Palma

"This town's like a great big pussy just waiting to get fucked."

Den politiske flyktningen og småkjeltringen Tony Montana (Al Pacino) har så vidt rukket å komme seg i land fra Cuba og over til Miami havn, før han står dypt innafor den kriminelle underverden. Men det er nettopp her, i mulighetenes land at noen med hans fryktløse, overambisiøse og gatesmarte talent for overlevelse, skal snart finne seg meget godt til rette.

På høy tid med et gjensyn av denne fantastiske 80-talls gangsterfilmen der var ei oppdatert nyversjon av den klassiske 30-talls filmen med samme navn. Og selv om det er en masse likheter både i karakterer og scener, tok originalen for seg forbudstiden i Chicago by, med italienske gangstere, mens De Palmas utgave gikk i retning den stadig mer hensynsløse kokainkrigen som herjet midt i hjertet av Amerikas en gang så solfylte "favoritt feriedestinasjon", Miami.

Scarface runder av oppunder 3 timer, men de flyr av sted og fikk øyeblikkelig lyst til å gyve løs på Miami Vice (1984-89) igjen, da det er noe med Miami by og dets stemning på den tid, der ja, husker at noen av manusforfatterne fra nevnte tv-show ble spurt om hvordan de taklet utfordringer med å gå tom for ideer eller historier, da en av dem svarte så kjapt:

"Det var bare å skru på nyhetene, for det var narkotikarelaterte hendelser 24 timer i døgnet."

En av filmens mest ikoniske og ikke minst brutale øyeblikk, takler jo denne sjokkerende overgangen fra en tidligere og mer rolig ferieby, der ofte ble dominert av eldre mennesker, før ja, 80-tallet ankom i hop med doplangere og gjengkriger som plutselig foregikk midt på lyse dagen.

Tenker så på motorsagscenen, og der Tony Montana holder ingenting tilbake og flyr ned etter den Colombianske morderen, og blåser huet av ham foran en rekke eldre folk, og deretter bare forsvinner som ingenting har skjedd.

Filmen innehar derimot langt mer enn kun vold og dreping, der den ikoniske stilen, fargene og utseendet satte ei ny standard for 80-talls film og underholdning, og ville selvsagt ikke vært det samme uten den stemningsfulle musikken av Giorgio Moroder.

Her kombineres dansevennlige og lette new wave og disco låter, i hop med brautende og faretruende synthmelodier, men også mer enn nok plass for de romantiske og hjemsøkende sådan.

Pacino briljerer som den klassiske underdogen eller anti-helten, som jo gjør masse fæle ting, men likevel er av en karakter som ikke er fullstendig skruppelløs, han har moral og enkelte steder går han ikke, uansett hva.
Michelle Pfeiffer som syltynn og likblek "trofekone", der stort sett sover døgnet rundt og sniffer i seg det hun kan finne, må heller ikke glemmes, mens i andre roller har man Robert Loggia, F. Murray Abraham og Steven Bauer.

Den som derimot er vanskelig å unnlate, er jo vakre Mary Elizabeth Mastrantonio i rollen som Gina, Tonys lillesøster, og kanskje eneste tegn på at det fortsatt er et snev av "uskyld" i hans liv, men det varer ikke særlig lenge.

Alt i alt, ikke sett filmen siden 00-tallet, men da ble den attpåtil besøkt mange ganger og lite har forandret seg siden den gang, fortsatt et mesterverk å regne, selv om jeg vil holde den er ørlite hakk bakom The Long Good Friday (1980) og Once Upon a Time In America (1984) av det tiårets aller ypperste gangsterfilmer.

Så ingen dårlig trio det nei, og ender med en velfortjent:

10/10

 

[Gunfreak]

Bullet Train 

En av de mest underholdende nye filmene jeg har sett på lenge, glad vold, humor, tullball og epicness.

8/10