Assistert befruktning for enslige, hvordan gå frem?

[Guest 08f79...def]

Jeg er en 27 år gammel kvinne som de siste par årene helt plutselig har begynt å få lyst på barn. Jeg er av den typen som aldri ville ha barn. Er usikker på hvor dette plutselig behovet kommer fra. Jeg tar meg selv i å dagdrømme om å ha et barn og å oppdra et barn. Nå vet jeg ikke om dette er noe jeg faktisk gjennomfører, for det er jo noe jeg må vurdere nøye. Jeg kommer fra en ressurssterk familie og når det kommer til økonomi og diverse så vil jeg ikke ha problemer så lenge jeg lever. Så denne biten er på en måte dekka allerede, og ikke noe jeg trenger å bekymre meg for. Alt ligger sånn sett til redde for å oppdra et barn. 

Det jeg lurer på er når man skal velge sæddonor, hvor mye informasjon får man om donoren? Får man vite sykdommer vedkommende har, og har mannen meldeplikt når det gjelder alle typer sykdommer, også psykisk sykdom? Lurer på dette fordi jeg selv har veldig gode gener når det kommer til sykdommer, kreft og lignende, ingen i familien min tilbake i generasjoner har dødd av kreft, hjerte- og karsykdommer og diverse. Alle har vært friske, og de fleste har dødd av alderdom, noen har dødd i ulykker. Mine foreldre og søsken er friske. Så det ville vært kjipt å hatt en donor som har en rekke sykdommer eller er genetisk belastet. Noen her inne som kanskje har vært sæddonor og kan fortelle hvor mye informasjon som blir delt med den som velger deres sæd til assistert befruktning? 

Vet også at mannen som donerer, er anonym. Dette er også ønskelig fra min side. Men kan barnet finne ut hvem han er når barnet er gammel nok? Eller er lovverket tydelig og strengt nok til å beskytte mannen fra kontakt? Jeg skjønner jo at når barnet blir gammelt nok så vil kanskje hen vite hvem pappaen sin er. Men jeg har ikke noe problem med å være ærlig om hvorfor og hvordan barnet ble til, da ville jeg så klart ikke gått frem med denne metoden. 

Anonymous poster hash: 08f79...def

[Corp Por 3136]

Tror det er sånn at barnet har krav på å vite hvem far er når barnet er 15. At barnet da selv kan få denne informasjonen uavhengig av deg.

Spør deg selv også om det er egoistisk av deg å dømme et barn til å ikke få muligheten til å ha en pappa. Barn handler ikke om å tilfredsstille deg.

At barn har en pappa skal ikke nødvendigvis handle om å gagne deg men barnet. "Menn", Onkler og besteforeldre er ikke en pappa.

Edited January 26 by Corp Por

[Guest 08f79...def]

Corp Por skrev (7 minutter siden):

Tror det er sånn at barnet har krav på å vite hvem far er når barnet er 15. At barnet da selv kan få denne informasjonen uavhengig av deg.

Spør deg selv også om det er egoistisk av deg å dømme et barn til å ikke få muligheten til å ha en pappa. Barn handler ikke om å tilfredsstille deg.

Barnet vil få mange menn i livet sitt ettersom jeg har fire brødre og gjenlevende pappa og mange onkler jeg har god kontakt med. Så det står ikke på kontakt med menn. I tillegg vil barnet treffe gutter og menn gjennom barnehage og skole. Har også noen kompiser og venninner som har menn til partnere. 

Personlig ønsker jeg ikke å dele livet med en mann og jeg ønsker å være alene om barneoppdragelse. Har vært med en del menn oppigjennom årene og har ikke hatt lyst til å ha barn med noen av de. Ser absolutt ingenting positivt med å ha en mann boende med meg under graviditet, jeg skjønner ikke helt hvordan det skal gagne meg, og barnet i magen vet jo ingenting? Ette fødsel vil mor og far hjelpe til. Har en enslig bror som ser positivt på dette og gjerne vil stille opp. Ja, jeg har vært åpen om min mulige beslutning med foreldre og søsken. 

Anonymous poster hash: 08f79...def

[Guest fa32f...2d8]

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2930824/

"Growing up without both parents is associated with a host of poor child outcomes. Children from single-parent and stepparent families have higher poverty rates and lower levels of educational and occupational attainment than children who grow up with both their biological or adoptive parents (Astone & McLanahan, 1991; Biblarz & Raftery, 1993, 1999; DeLeire & Kalil, 2002; Kiernan, 1992; McLanahan & Sandefur, 1994; Wojtkiewicz, 1993). They report greater substance use and risk-taking behavior, such as smoking, drinking, and drug use (Carlson, 2006; DeLeire & Kalil, 2002; Hoffmann & Johnson, 1998). Further, these children are more likely to have sex at an early age (Davis & Friel, 2001; Thornton & Camburn, 1989), to be young and unmarried when they form their families (Cherlin, Kiernan, & Chase-Lansdale, 1995; Kiernan 1992; Kiernan & Hobcraft, 1997; McLanahan & Sandefur, 1994; Thornton 1991; Wu 1996), and to experience the dissolution of their own romantic unions (Amato & DeBoer, 2001; Kiernan & Cherlin, 1999; McLanahan & Bumpass, 1988; Wolfinger 1999). Most of this literature treats continuously married-parent families as a single, homogenous group."

 

Det er dokumentert at det er dårligere for barna å bare ha en forelder. Det betyr ikke at det er slik i alle tilfeller. Det er ingen som kan stoppe deg i å gjøre det på egenhånd. Om det er det du virkelig vil så er det bare å kjøre på, men forholdet ditt til menn kan lett smitte over på ungen, noe som ikke nødvendigvis er bra.

Anonymous poster hash: fa32f...2d8

[Omnithunder 2647]

Du er såpass ung at du bør la denne tanken modne en god del år. Det er en relativt egoistisk handling du tenker å gjennomføre. 

Hva med å være åpen for at den rette plutselig dukker opp, fremfor å bestemme deg i relativt ung alder for å leve livet alene? Det kan fort bli en selvoppfyllende profeti...

Et barn er ikke en eiendel og det fortjener i all hovedsak 2 foreldre. Når det er sagt, så vil jeg ikke fordømme dine ønsker så lenge de er nøye vurdert. 

[Guest 08f79...def]

Gjest fa32f...2d8 skrev (1 time siden):

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2930824/

"Growing up without both parents is associated with a host of poor child outcomes. Children from single-parent and stepparent families have higher poverty rates and lower levels of educational and occupational attainment than children who grow up with both their biological or adoptive parents (Astone & McLanahan, 1991; Biblarz & Raftery, 1993, 1999; DeLeire & Kalil, 2002; Kiernan, 1992; McLanahan & Sandefur, 1994; Wojtkiewicz, 1993). They report greater substance use and risk-taking behavior, such as smoking, drinking, and drug use (Carlson, 2006; DeLeire & Kalil, 2002; Hoffmann & Johnson, 1998). Further, these children are more likely to have sex at an early age (Davis & Friel, 2001; Thornton & Camburn, 1989), to be young and unmarried when they form their families (Cherlin, Kiernan, & Chase-Lansdale, 1995; Kiernan 1992; Kiernan & Hobcraft, 1997; McLanahan & Sandefur, 1994; Thornton 1991; Wu 1996), and to experience the dissolution of their own romantic unions (Amato & DeBoer, 2001; Kiernan & Cherlin, 1999; McLanahan & Bumpass, 1988; Wolfinger 1999). Most of this literature treats continuously married-parent families as a single, homogenous group."

 

Det er dokumentert at det er dårligere for barna å bare ha en forelder. Det betyr ikke at det er slik i alle tilfeller. Det er ingen som kan stoppe deg i å gjøre det på egenhånd. Om det er det du virkelig vil så er det bare å kjøre på, men forholdet ditt til menn kan lett smitte over på ungen, noe som ikke nødvendigvis er bra.

Anonymous poster hash: fa32f...2d8

Jeg har absolutt ikke tenkt å krangle på det. Det ideelle ville jo vært en flott kjernefamilie med to foreldre som elsker hverandre. Dette ser jeg på som uoverkommelig og urealistisk. Jeg har gode forhold til mange av mennene i familien min, så skjønner ikke helt hva du snakker om. 

Omnithunder skrev (1 time siden):

Du er såpass ung at du bør la denne tanken modne en god del år. Det er en relativt egoistisk handling du tenker å gjennomføre. 

Hva med å være åpen for at den rette plutselig dukker opp, fremfor å bestemme deg i relativt ung alder for å leve livet alene? Det kan fort bli en selvoppfyllende profeti...

Et barn er ikke en eiendel og det fortjener i all hovedsak 2 foreldre. Når det er sagt, så vil jeg ikke fordømme dine ønsker så lenge de er nøye vurdert. 

Jeg er ikke såpass ung. Den biologiske klokken tikker og den beste tiden for å få barn, var over for flere år siden. Den rette dukker ikke opp, så jeg kommer ikke til å vente på noe som ikke skjer. Det blir dumt å velge bort å bli mamma fordi jeg ikke "møter den rette".

Tror tonen hadde vært annerledes her om jeg var en mann som ville oppdra et barn alene. Da hadde det ikke vært noe snakk om to foreldre og hvor viktig det er, tenker jeg. 

Alt ligger til rette bortsett fra en person barnet kan kalle "pappa". Jeg ser på det som en enorm belastning psykisk å skulle hatt en kjæreste og en mann å ta hensyn til samtidig som kroppen går gjennom veldig store endringer under graviditet, og livet blir jo helt annerledes når man får barn. Jeg må tenke på et annet individ 24 timer i døgnet. At jeg da i tillegg må tenke på en annen person og gjøre alt for at han ikke skal forlate meg eller bedra meg, det ser jeg på som veldig slitsomt. Jeg vil heller vie all min tid på å være en god mor og gi barnet et bra liv. 

Som sagt vet jeg ikke om dette er noe jeg går videre med. Det er under vurdering. Jeg ville aldri satt et barn til verden om jeg ikke hadde nettverk og økonomi til det, eller i det hele tatt lyst til det. Men jeg merker at jeg har veldig lyst og at denne lysten har bygget seg opp de siste årene. Så om det blir noe ut av det får tiden vise. 

Anonymous poster hash: 08f79...def

[Corp Por 3136]

En mann ville nok fått akkurat de samme beskjedene og verre. Det er relativt nylig at vi menn blir anerkjent som gode foreldre og det er fortsatt milevis å gå før vi får en promille av samme respekt og anerkjennelse som kvinner i både hjelpeapparat og rettsvesen. Papparollen er fortsatt under angrep og blir diskriminert som bare f - til tap for barna som fortjener en pappa som er både glad i dem og tilgjengelig.

Barn fortjener BÅDE en mamma OG en pappa. Du har mange år igjen og det handler kun om egoisme. Adopsjon kunne kanskje vært en bedre gjerning. Da ville du fått muligheten til å være mamma OG gi et godt hjem til noen som ikke har det godt. det er tross alt ikke en hund.

[Guest 08f79...def]

Corp Por skrev (26 minutter siden):

En mann ville nok fått akkurat de samme beskjedene og verre. Det er relativt nylig at vi menn blir anerkjent som gode foreldre og det er fortsatt milevis å gå før vi får en promille av samme respekt og anerkjennelse som kvinner i både hjelpeapparat og rettsvesen. Papparollen er fortsatt under angrep og blir diskriminert som bare f - til tap for barna som fortjener en pappa som er både glad i dem og tilgjengelig.

Barn fortjener BÅDE en mamma OG en pappa. Du har mange år igjen og det handler kun om egoisme. Adopsjon kunne kanskje vært en bedre gjerning. Da ville du fått muligheten til å være mamma OG gi et godt hjem til noen som ikke har det godt. det er tross alt ikke en hund.

Jeg har ikke mange år igjen, nei. Det står i innlegget at jeg er 27 år. Den beste tiden for å bli mor var ferdig for noen år siden. Så du mener at adopterte barn ikke fortjener en pappa? Hvor er logikken din i den begrunnelsen? Leser mellom linjene at dette er et følsomt tema for deg og jeg skjønner ikke hvorfor du svarer når du ikke kan besvare mine spørsmål. Jeg bryr meg ikke om hva en tilfeldig mann på internett mener om min avgjørelse. Det er en grunn til at jeg ikke velger en mann som en livspartner også, bare så det er sagt.  

Fint at du informerer om at en baby ikke er en hund. Det hadde jeg helt glemt..... 

Anonymous poster hash: 08f79...def

[Omnithunder 2647]

Gjest 08f79...def skrev (1 time siden):

Det ideelle ville jo vært en flott kjernefamilie med to foreldre som elsker hverandre. Dette ser jeg på som uoverkommelig og urealistisk. 

Jeg ser på det som en enorm belastning psykisk å skulle hatt en kjæreste og en mann å ta hensyn til samtidig som kroppen går gjennom veldig store endringer under graviditet, og livet blir jo helt annerledes når man får barn. Jeg må tenke på et annet individ 24 timer i døgnet. At jeg da i tillegg må tenke på en annen person og gjøre alt for at han ikke skal forlate meg eller bedra meg, det ser jeg på som veldig slitsomt. 

Anonymous poster hash: 08f79...def

Ut i fra det du skriver i disse få setningene, så håper jeg virkelig ikke du gjennomfører din "plan". Du virker ikke moden og reflektert i det hele tatt. Men det er nå bare min mening.

[Corp Por 3136]

Gjest 08f79...def skrev (1 time siden):

Jeg har ikke mange år igjen, nei. Det står i innlegget at jeg er 27 år. Den beste tiden for å bli mor var ferdig for noen år siden. Så du mener at adopterte barn ikke fortjener en pappa? Hvor er logikken din i den begrunnelsen? Leser mellom linjene at dette er et følsomt tema for deg og jeg skjønner ikke hvorfor du svarer når du ikke kan besvare mine spørsmål. Jeg bryr meg ikke om hva en tilfeldig mann på internett mener om min avgjørelse. Det er en grunn til at jeg ikke velger en mann som en livspartner også, bare så det er sagt.  

Fint at du informerer om at en baby ikke er en hund. Det hadde jeg helt glemt..... 

Anonymous poster hash: 08f79...def

Den beste tiden? Kvinner er nå fruktbare langt ut i 30 årene og mer. En begynner ikke å vurdere ytterligere sjekker før etter 35. Du har det ikke travelt med mindre du har en helse som tilsier så. 

Ja, jeg er jo mann så selvfølgelig synes jeg det er trist at barns rettigheter på en pappa står så svakt. Det treffer selvfølgelig meg hardere enn en kvinne - men det er såklart barnet som vektlegges mest. Jeg tror alle her tenker på barnet - ikke deg eller kjønn som sådan.

Såklart - alle fortjener en mamma og en pappa, som jeg sa. Også adoptivbarn - men så er det dessverre sånn at adoptivbarn ikke får den oppmerksomhet de fortjener og da er det bedre de får én en ingen, hvis du først har bestemt deg for et barn med bare én. Der er logikken min. Selv forsøkte jeg å overtale min barnemor her til at vi skulle adoptere fremfor å få selv - men til det var hun for egoistisk. Det måtte være hennes blod.

Det er jo slik at alenemødre applauderes for å få få barn alene - så du vil utvilsomt få mye støtte. De tilfeldige mannfolka som mener her gjør nok så bare for at vi ønsker at du skal tenke på barnet.

Og jeg for min del har også svart til dine spørsmål.

[Guest fa32f...2d8]

3 hours ago, Guest 08f79...def said:

Jeg har absolutt ikke tenkt å krangle på det. Det ideelle ville jo vært en flott kjernefamilie med to foreldre som elsker hverandre. Dette ser jeg på som uoverkommelig og urealistisk. Jeg har gode forhold til mange av mennene i familien min, så skjønner ikke helt hva du snakker om. 

Anonymous poster hash: 08f79...def

" Ser absolutt ingenting positivt med å ha en mann boende med meg under graviditet, jeg skjønner ikke helt hvordan det skal gagne meg, og barnet i magen vet jo ingenting?".

Det var dette jeg reagerte på, det viser ett syn som ikke er helt a4 i forhold til menn. Du sier du har godt forhold til din far og mor, tenker du at faren ikke hadde noen nyttig rolle under din mors graviditet?

3 hours ago, Guest 08f79...def said:

Alt ligger til rette bortsett fra en person barnet kan kalle "pappa". Jeg ser på det som en enorm belastning psykisk å skulle hatt en kjæreste og en mann å ta hensyn til samtidig som kroppen går gjennom veldig store endringer under graviditet, og livet blir jo helt annerledes når man får barn. Jeg må tenke på et annet individ 24 timer i døgnet. At jeg da i tillegg må tenke på en annen person og gjøre alt for at han ikke skal forlate meg eller bedra meg, det ser jeg på som veldig slitsomt. Jeg vil heller vie all min tid på å være en god mor og gi barnet et bra liv. 
 

Anonymous poster hash: 08f79...def

Bare vit at det er som oftest mannen som gjør sitt ytterste for å gjøre kvinnens graviditet best mulig, menn bryr seg de og.

 

 

Anonymous poster hash: fa32f...2d8

[Guest 08f79...def]

Gjest fa32f...2d8 skrev (31 minutter siden):

" Ser absolutt ingenting positivt med å ha en mann boende med meg under graviditet, jeg skjønner ikke helt hvordan det skal gagne meg, og barnet i magen vet jo ingenting?".

Det var dette jeg reagerte på, det viser ett syn som ikke er helt a4 i forhold til menn. Du sier du har godt forhold til din far og mor, tenker du at faren ikke hadde noen nyttig rolle under din mors graviditet?

Bare vit at det er som oftest mannen som gjør sitt ytterste for å gjøre kvinnens graviditet best mulig, menn bryr seg de og.

 

 

Anonymous poster hash: fa32f...2d8

Min far tok ikke del i oppdragelsen av meg. Eneste rollen han har hatt i mitt liv er å forsørge meg med penger. Det er også en viktig rolle, kanskje en av de viktigste i dagens materialistiske samfunn. Jeg er evig takknemlig for det! Nå har jeg også forvaltet disse pengene på best mulig måte, og skal man se på fremtiden vil ikke økonomi være et problem på svært mange år. 

Har hørt nok av skrekkhistorier om menn som er utro og ikke stiller opp mens dama er gravid. Tro meg, jeg ønsker ikke oppleve noe sånt. Da er det bedre å være alene. Jeg tar ingen sjanser. Ønsker å legge til rette for at livet skal bli så bra for mitt avkom som mulig, og da kan jeg ikke ha noen til stede som ødelegger meg psykisk. 

Anonymous poster hash: 08f79...def

[Corp Por 3136]

Husk bare at det også er et annet perspektiv her. Kvinner blir ofte svært kontrollerende når de får barn. Svært mange jeg har observert har ikke hatt en stor grad av selvstendighet og ansvar før de får barn. Det samme gjaldt barnemor til mine barn. Hun skjøv meg bort og ut når vi fikk barn. Jeg fikk ikke lov til å delta og nyte tiden og jeg opplevde selv hvor lite mine følelser og mine bånd ble verdsatt i det hele. Jeg så på min sønn som gråt etter pappa og gikk igjennom sorg og sinne fordi en kontrollerende mor skulle styre dukkene sine etter sin plan. Når jeg i ettertid  har grått mine tårer for både meg selv og mine barn ovenfor andre kvinner med barn så har de fleste av disse innrømmet at de gjorde samme feil mot sine barnefedre når de var unge.

Å ha barn krever god kommunikasjon. Har du et fiendtlig syn på menn og vanskelig for å pleie relasjoner blir det en selvoppfyllende profeti som gagner hverken deg eller barn.

Mange av de skrekkhistoriene er nok like fullt et resultat av samme selvoppfyllelse. Jeg sier ikke at alle menn er verdensmestre - men vi har også varme følelser for våre barn og alle barn fortjener både en mamma og en pappa som er glade i dem og tilgjengelige. Tenk derfor nøye igjennom at ditt barn ikke blir født med dine holdninger til en pappa. Det er der du som legger til rette og fostrer.

[DaniNichi 3816]

Hvorfor ikke adoptere ? 

 

 

 

[Guest 08f79...def]

Corp Por skrev (6 minutter siden):

Husk bare at det også er et annet perspektiv her. Kvinner blir ofte svært kontrollerende når de får barn. Svært mange jeg har observert har ikke hatt en stor grad av selvstendighet og ansvar før de får barn. Det samme gjaldt barnemor til mine barn. Hun skjøv meg bort og ut når vi fikk barn. Jeg fikk ikke lov til å delta og nyte tiden og jeg opplevde selv hvor lite mine følelser og mine bånd ble verdsatt i det hele. Jeg så på min sønn som gråt etter pappa og gikk igjennom sorg og sinne fordi en kontrollerende mor skulle styre dukkene sine etter sin plan. Når jeg i ettertid  har grått mine tårer for både meg selv og mine barn ovenfor andre kvinner med barn så har de fleste av disse innrømmet at de gjorde samme feil mot sine barnefedre når de var unge.

Å ha barn krever god kommunikasjon. Har du et fiendtlig syn på menn og vanskelig for å pleie relasjoner blir det en selvoppfyllende profeti som gagner hverken deg eller barn.

Mange av de skrekkhistoriene er nok like fullt et resultat av samme selvoppfyllelse. Jeg sier ikke at alle menn er verdensmestre - men vi har også varme følelser for våre barn og alle barn fortjener både en mamma og en pappa som er glade i dem og tilgjengelige. Tenk derfor nøye igjennom at ditt barn ikke blir født med dine holdninger til en pappa. Det er der du som legger til rette og fostrer.

Ja, ok, men alle kvinner er ikke som din barnemor. Jeg har ikke noe behov for å forsvare meg selv eller mine følelser i denne tråden, jeg vet hvem jeg er som person og jeg vet hva slags mor jeg ønsker å være. Å være kontrollerende og ufin er ikke helt min stil, og det er en oppdragelsesstil jeg selv ikke er vandt til. Det var ikke slik jeg ble oppdratt. Kommer til å oppdra mitt barn slik min mor oppdro meg. Litt streng, men med mye omsorg, og rom for at barnet skal kunne utvikle seg slik hen ønsker. Jeg har ikke et fiendtlig syn på menn, da hadde jeg ikke involvert menn i mitt barns liv i det hele tatt, men barnet mitt får møte mange menn. Jeg har fantastiske brødre som jeg vet vil stille opp, og pappa er i en tid i livet hvor jeg tror at bestefarrollen vil passe han ypperlig. Kjenner flere ressurssterke og hjelpsomme menn som jeg setter pris på og er glad for å kjenne. Er omringet av mange menn som jeg er glad i. Men jeg må tydeligvis knulle dem og være i forhold med dem for å ikke være en mannehater? 

Du sier mellom linjene her at kvinner (jeg) er problemet. Du høres også ut som typen som ville forsvart en manns utroskap med at "jammen damer blir gærne når de er gravide, skjønner godt han knuller rundt" og "mannen må ha sex, gir du han ikke sex så finner han en annen". Selvsagt blir gravide damer gærne, kroppen går gjennom syke forandringer og hormonene er i høyspinn. Men som mange andre menn viser du absolutt null forståelse for dette. Samme gjelder morsrollen som er svært krevende og tar opp mye tid hos mor. Er ikke det ganske åpenbart hvorfor jeg IKKE vil ha en kjæreste mens alt dette foregår? 

Anonymous poster hash: 08f79...def

[Guest 08f79...def]

DaniNichi skrev (Akkurat nå):

Hvorfor ikke adoptere ? 

 

 

 

Det er også til vurdering, men jeg har et lite ønske om å være gravid og bære frem et barn selv. Nå vet jeg heller ikke om jeg kan bli gravid, det er vel noe mange av oss kvinner tar for gitt. Men som sagt er adopsjon også til vurdering, men jeg er usikker på om jeg får adoptere som enslig. 

Anonymous poster hash: 08f79...def

[Omnithunder 2647]

Gjest 08f79...def skrev (27 minutter siden):

Min far tok ikke del i oppdragelsen av meg. Eneste rollen han har hatt i mitt liv er å forsørge meg med penger. Det er også en viktig rolle, kanskje en av de viktigste i dagens materialistiske samfunn. Jeg er evig takknemlig for det! Nå har jeg også forvaltet disse pengene på best mulig måte, og skal man se på fremtiden vil ikke økonomi være et problem på svært mange år. 

Har hørt nok av skrekkhistorier om menn som er utro og ikke stiller opp mens dama er gravid. Tro meg, jeg ønsker ikke oppleve noe sånt. Da er det bedre å være alene. Jeg tar ingen sjanser. Ønsker å legge til rette for at livet skal bli så bra for mitt avkom som mulig, og da kan jeg ikke ha noen til stede som ødelegger meg psykisk. 

Anonymous poster hash: 08f79...def

Du bør først og fremst søke hjelp for dine traumer gjennom oppveksten. Ditt avkom har små sjanser til å få et godt liv hvis du ikke klarer å forholde deg til andre enn deg selv og dine meninger.

[Guest 08f79...def]

Omnithunder skrev (1 minutt siden):

Du bør først og fremst søke hjelp for dine traumer gjennom oppveksten. Ditt avkom har små sjanser til å få et godt liv hvis du ikke klarer å forholde deg til andre enn deg selv og dine meninger.

Jeg har ikke opplevd traumer. 

Anonymous poster hash: 08f79...def

[Corp Por 3136]

Min anekdote var kun ment som et tilsvar på din uttalelse som virket veldig lite nyansert og gjennomtenkt, hvilket oppfølgingen ga et inntrykk av å forsterke. Jeg mener ikke at alle kvinner er fæle. Langt der ifra. Jeg mener at mor til mine barn er en skadelig person. Hun er kontrollerende, asosial og full av angst som hun vil føre videre i barna. Hun er allikevel en kjempeflink mor på sin måte og selv om jeg ofte tenker at barna ville hatt det best bare med meg og min familie, så tror jeg ikke det er sant. Barna trenger begge. Både våre styrker og skavanker.

Du er svært aggressiv og virker ikke til å forstå hva du fratar barnet for din egen komfort. Du virker veldig opphengt i deg selv. Prøv iallefall å tenk på barnet når du går videre.

Jeg har ingen tvil om at du vil være en kjempegod mor, men din bror vil ikke være en god far selv om du liker ham. Han er kanskje en kjempekar, men han vil ikke jobbe til han stuper for å betale for barnet eller dumpe drømmene sine for barnet. Eller kanskje han vil :). 

Edited January 27 by Corp Por

[Corp Por 3136]

Gjest 08f79...def skrev (8 minutter siden):

Så hva var hensikten? Det er flere steder i innleggene dine at du antyder at jeg ikke burde få barn og kommer til å være en dårlig mor, og så legger du til at jeg ville sikkert blitt en god mor? 

Jeg føler hensikten burde komme klart frem i samtlige mine innlegg for den som leser. Det er en forskjell fra å hoppe fra at alle barn fortjener en mamma og en pappa til at du vil være en dårlig mor og ikke bør få barn punktum. Jeg hadde ikke forventet at det skulle bli så mange innlegg, men jeg føler bare jeg må få svare der det er rimelig - og jeg føler også litt det samme som han andre skrev; jo mer du skriver jo mer begynner jeg jo å tenke at du kanskje ikke er reflektert nok til å ta et godt valg.

Som jeg skrev tidligere - du kommer nok til å oppleve å bli applaudert i skyene for å klemme et barn ut av deg. Vi lever i et samfunn der du mottar nok goder av velferden vår til at det absolutt er mulig å fostre opp et barn alene; spørsmålet er om det er noe du burde tillate deg på bekostning av barnet. Jeg får absolutt ikke inntrykk av at du er en person som er mottagelig for inntrykk fra andre, så jeg er klar over at stemmene du hører her antagelig har begrenset effekt på deg. Men de var iallefall her og jeg tror det vil bli stadig sterkere stemmer. Vi går mot et samfunn der familieverdier og moral går i dass sammen med rettighetene til både far og barn. Foreløpig er den retten bare en spøk og et spill for galleriet, men jeg tror barns rett på en pappa en dag kommer til å bli tatt seriøst.

I likhet med kvinnene jeg snakket om tror jeg mange flere kvinner vil skamme seg med tiden, spesielt når det blir mer akseptert og tatt seriøst når fedre snakker om å bli skjøvet fra sine barn og barn snakker om å blir styrt fra sine fedre. Eller som i dette tilfelle hvor valget blir tatt selv i planleggingsfasen sånn at mor skal få en ekte dåkka si.