Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest 2f4bb...c6a]

Førdømte smerter som holder meg våken hver natt. 3-4 timer søvn hver natt de siste gud veit hvor mange månedene. Sliten, lei, sliten, lei, sliten, lei. Det tar tilsynelatende aldri slutt.

Dette må være straffen for alle gale valg jeg har tatt her i livet. Så da får jeg tydeligvis som fortjent. Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker dette her. 

Anonymous poster hash: 2f4bb...c6a

[Deechon]

Kjeledyret vårt døde i dag 😭

 

 

[Gjest 77ac1...087]

Jeg er ferdig med folk.

Dritt lei, alle skal bare suge til seg det dem trenger og gir ellers faen.
Fuck folk.

Har så inderlig lyst på og dele livet med noen, men innser at alle bare er faenskap.
Ingen bryr seg, vill aldri finne noen som faktisk bryr seg.
 

Jaja, livet er null verdt uansett, alt er latterlig.

 

Anonymous poster hash: 77ac1...087

[Gjest 2f4bb...c6a]

Er det noen som kan skrive noe morsomt? Jeg er veldig sliten og syk nå.

Anonymous poster hash: 2f4bb...c6a

[Gjest 30d99...9cc]

Har havnet på kant med arbeidsgiver. Har fått advarsel og jobben ligger tynt an.

 

Det er jo min feil pga forsentkomming og lav arbeidsvilje. Men jeg trives ikke i jobben lengre og vil bare komme bort. Før var jobben hyggelig og ledelsen trivelig, nå derimot handler alt bare om økt effektivitet og inntjening uten at de bryr seg om hverken meg eller de andre arbeidstakerne. Dette har ført til at flere er sykmeldte og en som har sagt opp. En liten del av meg håper nesten at jeg får fyken da jeg værtfall slipper unna jobben, selv om jeg taper en del inntekt på det.

 

Jeg får bare hive meg rundt og søke nye jobber, men føler at livet suger nå...

Anonymous poster hash: 30d99...9cc

[Gjest ce7dd...0a7]

Jeg er i et forhold, men pga flere ting over flere år så har mine følelser blitt kraftig redusert. Vi er venner, men jeg klarer ikke bli tiltrukket av han og har derfor ekstremt sjeldent sex. Men vi har barn, og ikke snakk om å gå fra hverandre.

Pga div ting de siste årene så har det dessverre endt opp med at jeg har blitt forelsket i en annen, og det er første gang i mitt liv jeg er forelsket. Trodde aldri jeg ville kunne bli det da jeg nå er over 40, men tydeligvis er det mulig. Følelsene er ikke gjengjeldt på samme måte, da han er selv i et forhold med små barn. Men det gjør ikke sorgen noe mindre for min del. Det er garantert flere som kommer til å se ned på meg for dette, men føler jeg drukner og det har begynt å bli veldig vanskelig å komme seg opp igjen.

Anonymous poster hash: ce7dd...0a7

[Gjest 87fb5...229]

Begynner å gå inn i den fasen jeg har gruet meg til fra jeg var barn, men som man jo naturligvis feier under teppet, og helst ikke vil snakke om: Skal begynne å bli gammel. Ja er forsåvidt gammel allerede, men føler meg ikke gammel egentlig. Bortsett fra at jeg kjenner jeg blir trettere, får flere helseplager, får dårlig tid med alt mulig som skulle vært gjort osv, osv.

Mener ikke å klage, og vet det ikke er verre enn for andre og alt det der, men håper det er greit å lufte noen tanker rundt det her på dette stedet.
Tar meg i å lete etter løsninger, og har gjort det de fleste nok vil kalle latterlige påfunn, i et absurd forsøk på oppleve mirakler.
Er egentlig ikke så redd for døden lenger. Men tanken på å bli hjelpeløs og være avhengig av andre til både det ene og det andre, spørs det om jeg klarer å takle. Er en enslig fyr, og alltid satt pris på frihet og å kunne klare meg selv. 
Det er enda en stund forhåpentligvis til jeg ikke kan det lenger, men tanken på en lite givende nær framtid, dukker opp i perioder hver eneste dag. Klarer ikke unngå det. Helst håper jeg det skjer noe som får alt overstått kvikt og greit før jeg blir hjelpeløs og avhengig av andre.

Anonymous poster hash: 87fb5...229

[Gjest f0797...e6a]

Gjest 87fb5...229 skrev (2 minutter siden):

Begynner å gå inn i den fasen jeg har gruet meg til fra jeg var barn, men som man jo naturligvis feier under teppet, og helst ikke vil snakke om: Skal begynne å bli gammel. Ja er forsåvidt gammel allerede, men føler meg ikke gammel egentlig. Bortsett fra at jeg kjenner jeg blir trettere, får flere helseplager, får dårlig tid med alt mulig som skulle vært gjort osv, osv.

Mener ikke å klage, og vet det ikke er verre enn for andre og alt det der, men håper det er greit å lufte noen tanker rundt det her på dette stedet.
Tar meg i å lete etter løsninger, og har gjort det de fleste nok vil kalle latterlige påfunn, i et absurd forsøk på oppleve mirakler.
Er egentlig ikke så redd for døden lenger. Men tanken på å bli hjelpeløs og være avhengig av andre til både det ene og det andre, spørs det om jeg klarer å takle. Er en enslig fyr, og alltid satt pris på frihet og å kunne klare meg selv. 
Det er enda en stund forhåpentligvis til jeg ikke kan det lenger, men tanken på en lite givende nær framtid, dukker opp i perioder hver eneste dag. Klarer ikke unngå det. Helst håper jeg det skjer noe som får alt overstått kvikt og greit før jeg blir hjelpeløs og avhengig av andre.

Anonymous poster hash: 87fb5...229

Hva er gammel?

Kjenner meg dog igjen i mye av det du skriver.. Sukk..

Anonymous poster hash: f0797...e6a

[Gjest 30d99...9cc]

Er så lei jobben min. Det er så mye ræl nå og dårlig arbeidsmiljø at det går utover humøret. Har en narsissistisk leder som hele tiden skal være "alfahann" (hans egne ord) og skal ha folk til å gjøre ditt og datt og skryter selv at han jobber så utrolig mye enda han alltid møter opp på jobb sent og stikker tidlig. 

Til og med de andre lederskikkelsene i firmaet har begynt å snakke om det. Bare synd at jeg jobber på narsissistens avdeling og må håndtere han hver dag. 

Det er alltid noe tull. Nå nylig fant jeg ut at en av våre nyeste ansatte plutselig har fått prioritert ferie over meg, selv om han har hatt 4 ukers ferie tidligere i år. Jeg mistenker at dette er fordi han appelerer mye mer til egoet til lederen enn det jeg gjør. 

Det er alltid passiv-aggressive trusler. Lederen er bare i godt humør når folk og kunder gjør akkurat som han vil, det øyeblikket noen ikke bøyer seg så er helvetet løs.

Det er også generelt mye nedlatende kommentarer, ting som "du har jo ikke noe utdannelse" "gir jeg deg sparken så blir det helvetet for deg!" "at du i det hele tatt klarte å gjøre det" er ting jeg må høre titt og ofte.

For ikke å nevne alle de tåpelige kommentarer han spyr ut selv. Kommer sent til møter og sier "Alfaen kommer alltid sist vettu" "Det er ingen som klarer å presse meg til å gjøre noe" "Ja, du har prøvd ja, men det er bare jeg som får det til"

Også er det til sist men ikke minst all overvåkningen, han har koblet til fullt alarm og monitoreringsystem til mobilen sin, har til og med vist det til meg. Har kamera over lunsjbordet vårt han kan følge med på 24/7. Vet alltid hvem som kommer når (vi må låse oss inn med fødselsdatoen vår på kodelåsen)

+ at han alltid kommer for sent, men krever samtidig at vi andre alltid møter opp tidsnok.

 

Nå gidder jeg ikke mer. Jeg skal bytte jobb, men vet ikke hvor lang tid det tar det kommer til å ta å finne noe nytt. Jeg hadde en jobb for jeg sluttet i 2017 hvor jeg hadde en sjef som var skikkelig hyggelig. Savner de dagene noe så voldsomt. 

Anonymous poster hash: 30d99...9cc

[Tmz]

Har gitt opp livet, jeg er bare trøtt og sliten selv om jeg ikke gjør en dritt. Jeg mistet jobben for 1 års tid siden og hver dag er en kamp mot kjedsomheten. Tidligere kunne jeg drukne meg selv i dataspill, musikk og div andre hobbyer, men idag gir alt dette meg en kjip følelse. Sosial mister jeg flere og flere venner og begynner å føle meg utilpass og lite verdsatt i den lille kjernen av folk jeg har beholdt i livet mitt. Alt dreier seg om å få tiden til å gå og hode og kropp spiller ikke på lag lenger. Uansett hva jeg foretar meg gir det ingen glede, ingenting er interessant lenger og motivasjonen er på bunn. Mangler sexlyst og fungerer ikke seksuelt så å finne meg en dame å dele livet mitt med har jeg gitt opp. Jeg har innsett at livet bare er kjipt og at jeg bare må holde ut for familiens skyld. Jeg savner tilbake til en bekymringsløs og spennende barndom. Da ting faktisk var gøy å gjøre og kroppen var full av alle slags mulige følelser. Idag føler jeg svært lite om noe i det hele tatt 99% av tiden.

[Gjest 91b4e...21d]

Kronisk syk og 100% ufør. Dårlig økonomi.

Samboeren tjener det dobbelte av meg, betaler mye mer i det daglige. Jeg kompenserer ved å vaske mer hjemme, ordne praktiske ting - og være maksimalt på tilbudssida. Men som en konsevens av det, blir jeg bare enda mer syk.

Rett før påske, var jeg på helt ødelagt - og fikk så store smerter at selv det minste i hverdagen ble en trigger. Dama har nå vært på ferie i 12 dager, og kommer hjem i morgen. Jeg gleder meg. Samtidig har det vært deilig å være alene. Men tilbake kommer en hverdag med skyld, skam og dårlig samvittighet for egen helse, kropp og "innsats". 

På topp av det, har jeg spillavhengighet jeg går til behandlng for. Som har vært mitt "friminutt" i hverdagen - men som ikke er bærekrafig på noe som helst måte. Mentalt er jeg sliten, lei og "overarbeidet". Det er en fulltidsjobb å gå syk hele døgnet også, noe de færreste er klar over. Avtaler med helstjenesten, medisiner og alt mulig rart. Samtidig strekker jeg meg langt for å forsøke å fremstå så frisk som mulig, til enhver tid.

Skulle gjerne vasket hele huset før dama kommer hjem i morgen. Men i dag er en dårlig dag. Så er begrensa hva jeg får gjort. Ikke at det forventes av meg. Legger nok mest press på meg selv. 

Sykdom er noe helvetes dritt. 

Anonymous poster hash: 91b4e...21d