Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Takk for at du svarte. Jeg føler meg også veldig ensom, så det er fint når noen svarer. Jeg kjenner deg ikke, så det er liksom bare "noen". Men det var bra, det er ingen som vil ha noe med meg å gjøre lenger. Tydeligvis ikke. Jeg håper ting etterhvert blir bedre for deg.

 

Anonymous poster hash: 77bbb...ea5

 

 

Takk. Det er litt dumt at du er anonym, ellers hadde jeg sendt deg en PM. Men det er sikkert mange du kan prate med på forumet om du trenger det. Det er vel en tråd for det også.

 

Anonymous poster hash: 5bdc0...e4c

[AnonymDiskusjon]

Noen forsøker å senke meg. Men kanskje jeg er ond, og at det er riktig å gjøre det. Kanskje jeg er et monster.

 

Anonymous poster hash: 77bbb...ea5

[MunterLaksen]

 

Er det noen her som har hatt alt, men mistet alt og måtte begynne helt på nytt igjen? Hvordan greide du det og hvordan føles det i dag?.

 

Jeg mistet jobb, leilighet, kjæreste(sykdom) overlevde en ekstrem voldsepisode, havnet på sykehus senere pga infeksjon som stammet fra samme episode(stevens johnsons syndrom, ikke google det), vant en stor pengesum, brukte den opp og i dag er jeg jobbsøker.

 

Hehe det høres latterlig ut, men jeg er anonym og det ingen vil kunne spore det tilbake til meg.

 

Så nå skal jeg jobbe meg opp igjen, jeg klager aldri til noen og viser aldri at jeg kan ha det tungt.

 

Jeg savner i blant en jente å holde rundt så mye at jeg blir tullete....å være singel er gøy i to uker.

 

Før var jeg direkte mot jenter og ofte viste at jeg var ute etter noe fysisk...nå vil jeg ha kjæreste og det ser ut til å ha motsatt effekt. Jeg tror jenter gjerne vil ha en som er direkte og fokusert på sex i starten, da er det også lettere å dytte en bort om det ikke går riktig vei.

 

Mest av alt er jeg nysgjerrig på andre som har bygget seg opp fra scratch..men når jeg googler temaet kommer jeg bare til selvmordstråder på Reddit...og noe selvmord skal jeg faen ikke ha på meg...jeg gidder ikke å overleve en masse helvete for deretter gjøre det. Ikke tale om, livet er en kamp for alle.

 

Og anger..er det noen her som føler mye anger?.

 

Jeg er 34, gud det er mye jeg angrer på som jeg så gjerne skulle ha gjort om.

Jeg føler med deg.

Jeg mistet også alt. Jeg hadde familie, jeg hadde jobb (vel, til og fra), jeg hadde venner.

 

Så mistet jeg alt. Jeg har en sønn i fosterhjem som ikke vil snakke med meg. Jeg har en helse som skranter og en rusbruk jeg så vidt holder under kontroll.

På et tidspunkt blei tilogmed flyttelasset mitt stjålet, så jeg har ikke engang babybildene fra sønnen min.

Og Steven-Johnsen... Wow, den skremmer livskiten ut av meg. Står i faresonen for den pga. medisinene mine. Får noia bare jeg får et lite utslett.

Kan ikke si deg hva som har gjort at jeg holder ut. Gud skal vite at jeg har tenkt på selvmord mer enn én gang.

Noe av det som fikk meg til å holde ut var at jeg møtte en fantastisk jente. Dessverre kastet jeg bort det også. Er nå tilnærma venneløs (føles slik ut hvertfall) og må bygge meg opp på ny. Akkurat når jeg følte at ting begynte å ta seg opp. Anonymous poster hash: 18b40...a87

 

 

 

Stevens Johnson syndrom er det verste helvete jeg noen gang har vært igjennom, og i dag bærer jeg det som en badge of honor at jeg har overlevd hele løpet, fra brannskadene det gir til organsvikten. Jeg kan ta 260kg i markløft 3 år etter dette .

 

Har du tenkt på å bare gå kommando på deg selv? Bare aldri ruse deg igjen og finne din treningsform og kommandere deg selv i form? Bare bestemme deg for at samme hva faen livet kjører din vei så skal du med blodslit overvinne det.

 

Men ja det høres fryktelig med din sønn, jeg håper det finnes løsning for deg.

[L4r5]

Jeg føler jeg ikke får puste

[AnonymDiskusjon]

Lurer på om jeg er psykopat, og det er vondt å tenke på, men hvis jeg er psykopat så er det bare en kognitiv opplevelse av smerte, ikke noe jeg føler. Jeg pratet med noen i ettermiddag, og jeg tror han ene sa at jeg var helt uanfektet. Og det skulle jeg ikke ha vært, om jeg ikke var psykopat, fordi jeg har fått lokalsamfunnet etter meg, og hvis jeg ikke var psykopat så ville jeg ha brutt litt sammen, noe jeg ikke gjorde. Men det kan hende det bare er kognitiv følelse av å ha det ille, men det vet jeg ikke.

Anonymous poster hash: 2019b...9d5

[AnonymDiskusjon]

Virker som korthuset faller sammen nå... jeg er avslørt. Kommer ikke til å lage noe drama, bare fortsette som jeg gjør. Vet ikke hvor lenge jeg holder ut men.

Anonymous poster hash: 2019b...9d5

[AnonymDiskusjon]

Bursdag i dag, men den har egentlig vært like trist som jeg trodde den skulle bli. Har ingenting å glede meg over. Vet ikke hva mer jeg skal skrive…

Anonymous poster hash: 5bdc0...e4c

[Cutthroat Bill]

Gratulerer med dagen. Leit å høre at den ikke ble helt slik du ville. Håper du unnet deg noe godt likevel.

[Lami]

Gratulerer så mye med dagen! Sender deg en varm klem.

Endret 11. oktober 2017 av Lami

[Poor Leno]

Gratulerer med dagen!

[AnonymDiskusjon]

Gratulerer med dagen som var.

 

Anonymous poster hash: 2019b...9d5

[Lami]

Forbanna drittkrangling i huset hele jævla tiden. Skyt meg.

[AnonymDiskusjon]

Ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre. Har mistet livsgnisten hvis en kan si det slik. Nesten ikke vært utenfor døren den siste måneden, bokstavelig talt. Sliter med å finne motivasjon til å trø over dørstokken. Jeg har låst meg inne, har den tanken at jeg vil være alene og i tillegg at det ikke er noen poeng i å gå ut.  

Anonymous poster hash: 1a3ef...5b5

[AnonymDiskusjon]

Gikk meg en tur i byen idag.

 

 

Absolutt alle jentene jeg møtte unngikk øyekontakt på gata, og samtlige så ned i en telefon, enten mens de gikk eller satt. Med samtlige mener jeg over sikkert 40 stk (unge folk).

 

 

Er jenter nå til dags virkelig så usosial og redd for mennesker at de er nødt å ha en telefon i umiddelbar nærhet?

Kjenner jeg blir deprimert når ingen jenter lenger tørr å hilse eller se folk i øynene. Skjuler seg enten bak ett par solbriller eller en smarttelefon. Vet det ikke er noe nytt, men det er bare direkte trasig å gå gjennom byen.

 

 

Jeg er bare 25 år, men jeg fikk et glimt av 90-tallet når smarttelefonen ikke var oppfunnet. Folk var mye mer sosial da.

Anonymous poster hash: 2c90d...63c

[AnonymDiskusjon]

Jeg har trykk i hodet av alt jeg tenker på. Jeg føler angst og ensomhet av at jeg har blitt paria. Tror jeg bare legger meg

 

Ingen behandling for psykopati.

 

Anonymous poster hash: 2019b...9d5

[Johannes Entenmann]

 

Gikk meg en tur i byen idag.

 

 

Absolutt alle jentene jeg møtte unngikk øyekontakt på gata, og samtlige så ned i en telefon, enten mens de gikk eller satt. Med samtlige mener jeg over sikkert 40 stk (unge folk).

 

 

Er jenter nå til dags virkelig så usosial og redd for mennesker at de er nødt å ha en telefon i umiddelbar nærhet?

Kjenner jeg blir deprimert når ingen jenter lenger tørr å hilse eller se folk i øynene. Skjuler seg enten bak ett par solbriller eller en smarttelefon. Vet det ikke er noe nytt, men det er bare direkte trasig å gå gjennom byen.

 

 

Jeg er bare 25 år, men jeg fikk et glimt av 90-tallet når smarttelefonen ikke var oppfunnet. Folk var mye mer sosial da.

 

Anonymous poster hash: 2c90d...63c

Ergo du er deprimert? Og hva er pointet med anomymitet over dette innlegget.

[Pliscin]

Synes mitt på andre mennesker kan til tider reduseres til mitt syn på dyr. Jeg føler at jeg mister kontakten med virkeligheten, at jeg svever midt i mellom en eksistensiell krise og en deprimert og håpløs virkelig tilstand. Jeg føler på en måte at jeg har en veldig frihet, og friheten gir meg et avstandsforhold til alt, til virkeligheten. Jeg har tenkt en del på det om frihet er bra for menneskers psykiske helse. Jeg har til tider vært i et personlig fengsel av angst og depresjon, men min entré tilbake til virkeligheten har hoppet over et plan, og svever litt over jorden på en måte. Jeg prøver å finne meg selv, finne gamle verdier, finne virkeligheten, og jeg ser den, men føler den ikke.

[Adrax]

Synes mitt på andre mennesker kan til tider reduseres til mitt syn på dyr. Jeg føler at jeg mister kontakten med virkeligheten, at jeg svever midt i mellom en eksistensiell krise og en deprimert og håpløs virkelig tilstand. Jeg føler på en måte at jeg har en veldig frihet, og friheten gir meg et avstandsforhold til alt, til virkeligheten. Jeg har tenkt en del på det om frihet er bra for menneskers psykiske helse. Jeg har til tider vært i et personlig fengsel av angst og depresjon, men min entré tilbake til virkeligheten har hoppet over et plan, og svever litt over jorden på en måte. Jeg prøver å finne meg selv, finne gamle verdier, finne virkeligheten, og jeg ser den, men føler den ikke.

 

Du er ikke alene.

[L4r5]

Nok en lørdagskveld. Nok en gang full aleine. Nok en gang intet svar fra de telefoner jeg prøver å ta. Nok en gang ydmyket.

[Cain_85]

Det kan være en fordel å høre om fastlegen kan henvise til psykolog så har man en person man kan snakke med. Ellers kan jeg anbefale at man involverer seg i noe frivillig, om det er det lokale grendahuset eller et politisk parti har ikke så mye å si, bare en arena hvor man møter folk ansikt til ansikt og det er meningen at man skal snakke sammen.

I dagens samfunn forsvinner de fleste arenaer hvor fremmede får kontakt, er man på byen velger de fleste å henge på mobilen heller enn å bli kjent med noen rundt seg.