Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Syns det er trist å betale noen for å være med meg. I alle fall når man begynner å få følelser.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[heblilla]

Syns det er trist å betale noen for å være med meg. I alle fall når man begynner å få følelser.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

Jeg syns ikke det er trist, fordi det hjelper meg. Det er en investering med avkastning på sikt.

[Cair Paravel]

Så du vil heller være alene. (enn å søke hjelp) Ja, hvis du mener at det er bedre for deg så.

Terapi kan aldri erstatte naturlege relasjonar. Terapi er kunstig sosial kontakt, der alt handlar om pasienten. Eg trur derimot alle menneske har behov for å bry seg om nokon. Vi treng å vere del av ein familie, ikkje bli stua inn på kalde institusjonar der ingen bryr seg. Så kan ein også spør seg kor mykje "hjelp" ein får gjennom terapi. Mitt inntrykk er at terapeuten sitt primærfokus er å verne samfunnet mot pasienten. Middelet for dette er makt, til dømes hindre pasienten å køyre bil. Har ein først fått ei psykiatrisk diagnose (som på langt nær er like påliteleg som ei somatisk diagnose), møter ein eit urokkeleg system, der kameraderi gjer at ein ikkje kan få second opinion. Det følest som å slå mot ein murvegg. Andre sider ved terapien er dei evinnelege spørsmåla om basale funksjonar. Terapeuten bryr seg lite om korleis det eigentleg står til, så lenge søvnen er bra ol. Det største problemet er dog tilliten. Det er vanskeleg å ha tillit til nokon som har eit fullstendig annleis verdsbilete enn deg sjølv. Eg har for lengst innsett at psykiatrien er makteslaus i møte med eksistensielle endelege problem som mine. Kva så med lettare psykiske plager? Vel, eg trur ikkje psykiatrien kan hjelpe så mykje der heller. Det endar som regel med neddoping med medisinar, som gjer meir skade enn gagn. Ein fjelltur til dømes har langt betre effekt for helsa enn det psykiatrien kan tilby.

 

Nei, mitt råd er å halde seg så langt borte frå all psykiatrisk terapi som mogleg. Det gjer ikkje ting noko betre og er eit nett som er vanskeleg å kome ut av.

[AnonymDiskusjon]

Jeg syns ikke det er trist, fordi det hjelper meg. Det er en investering med avkastning på sikt.

 

Ja, og det er sikkert sant det, men det samme gjelder ikke for meg.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[heblilla]

 

Jeg syns ikke det er trist, fordi det hjelper meg. Det er en investering med avkastning på sikt.

 

Ja, og det er sikkert sant det, men det samme gjelder ikke for meg.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

 

Greit det du.

[Dobbeltabbe]

Det er lørdag kveld og jeg er hjemme med samboeren, hunden vår sover ved beina mine. Men jeg klarer ikke glede meg ved noe av det lenger... det vil ikke vare. Jeg har ødelagt alt. For et år siden var jeg gjeldsfri, vi tenkte på å kjøpe hus og ting så ut til å lysne etter et par tøffe år selv om jeg var arbeidsledig (AAP) og hadde lav inntekt. Siden har alt gått til helvete, jeg mistet halve inntekten min og har tydd til kredittkort for å dekke det som mangler. Jeg har trøstespist og trøsteshoppet, jeg har prøvd å kjøpe mannens kjærlighet med gaver, jeg har prøvd å henge med på hans forbruk. Som i sommer, da vi hadde planlagt en tur til Aberdeen i ei uke. Jeg hadde egentlig ikke råd, han ville ikke dra alene, men han ville heller ikke la være å dra. Så da dro jeg kredittkortet igjen. Jeg har betalt ned kredittkort med forbrukslån, og røket utpå med kredittkortene igjen. Nå vil både kredittene og forbrukslånene ha sitt, jeg skylder mer enn jeg noengang kan betale tilbake, jeg bruker alt jeg får inn på mat til oss og hunden, jeg har ikke engang betalt siste mobilregningen. Jeg har heller ikke fått betalt min halvpart av boligutgiftene, vi bor i min samboers leilighet. Det gir selvsagt enda mer krangling i et forhold som bare blir mer og mer tynnslitt... Han vet jeg har gjeld, men jeg har ikke klart å fortelle ham hvor mye. Det han vet om er mer enn nok... Jeg gråter hele tiden, han kjefter eller blir sint og stille. Han sitter fast i sin egen sårede stolthet, han orker ikke engang trøste meg når jeg bryter sammen. I går lå jeg i sengen og hylgråt, realt angstanfall etter en krangel, han står opp, sitter på pc´en og lager seg frokost. Jeg spiser antidepressiva for å holde hodet over vannet, men jeg er redd det ikke holder så lenge... jeg er i ferd med å miste hjemmet mitt, mannen min (selv om det kjennes som jeg mistet ham for lenge siden) og hunden min, og jeg er livredd. Det eneste som venter meg når vi går fra hverandre er en nav-leilighet, elendig økonomi og ensomhet, jeg har ingen kontakter her utenom ham og familien hans. Jeg kan ikke dra "hjem", sist jeg bodde der over lengre tid ble jeg alvorlig spiseforstyrret. Jeg søker på alle jobber jeg kan, så langt har jeg ikke engang fått jobb på Maccern... Jeg er førti, feit og ferdig, jeg har ødelagt alt, jeg kan ikke se noen fremtid for meg selv lenger. Jeg har ingenting. Jeg er ingenting.

[AnonymDiskusjon]

Livet er visst bare å ligge på sofaen og vente på å dø. Aldri oppleve nærhet, alltid ensom. Faen for en skjebne.

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[Coa]

-

Endret 9. september 2017 av Coa

[AnonymDiskusjon]

Virker som du har en jævlig tøff tid for tiden, Coa. Vet ikke helt hva jeg skal si. Men ikke gjør noe dumt. I så fall ta deg en tur i snakke med noen-tråden før du gjør noe annet.. Føler med deg kompis. 

Videre til min egen misære.. Nylig slutt med damen. Begynt på nytt studie. Tilbake i hjembyen. Nettopp hatt sex med en jente jeg traff på byn. Orket ikke å være med henne etterpå, faen så skamfull jeg føler meg. Fulgte henne i det minste hjem, hun tok det pent. Flott jente, hun fortjener bedre. 

I to måneder nå har jeg deltatt på 5 arrangementer hver jævla dag. Klarer ikke roe ned. Har ikke vært en halvtime alene. Jeg er så jævlig sliten. Jeg vet ikke hva det er jeg prøver å oppnå med alt dette. Tror jeg er fem hestehoder inn i en eksistensiell krise. Klarer ikke å prosessere sorgen skikkelig. Klarer ikke å gjennomføre studiene skikkelig. Klarer ikke å være alene skikkelig. Hva skjer nå, liksom. 

Har vært her tusen ganger før og nå er jeg her igjen. Er det ikke liksom dette med å lære av sine feil som skal skille oss fra gullfisken? Er på en knivsegg nå. Alkoholen hjelper jo ikke noe særlig på, angsten begynner å ta seg opp. Faen. 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

[L4r5]

Ingenting er noe gøy lenger. Alt er bare "meh". Hva er vitsen?

[AnonymDiskusjon]

Tomt, ja.

 

Vitsen? Man håper vel noe bra skjer en eller annen gang i fremtiden. Jeg klarer i alle fall stelle meg selv, trenger ikke hjelp med å spise og drite og slike ting

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[Cipher Panda]

[AnonymDiskusjon]

"Worry" er ikke greia, det er hva et problem som du ikke kan gjøre noe med, gjør med deg.
Da hjelper det lite å terpe til seg selv: "Don't worry".
 

Anonymous poster hash: 21812...550

[AnonymDiskusjon]

Jeg er svak og feig, og misfornøyd over meg selv

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[Cipher Panda]

 

"Worry" er ikke greia, det er hva et problem som du ikke kan gjøre noe med, gjør med deg.

Da hjelper det lite å terpe til seg selv: "Don't worry".

 

 

Anonymous poster hash: 21812...550

 

Så du sier at det er utenfor din kontroll? Du har alltid flere ting å velge mellom(en bedre tilværelse inkludert!).

[AnonymDiskusjon]

 

 

"Worry" er ikke greia, det er hva et problem som du ikke kan gjøre noe med, gjør med deg.

Da hjelper det lite å terpe til seg selv: "Don't worry".

Så du sier at det er utenfor din kontroll? Du har alltid flere ting å velge mellom(en bedre tilværelse inkludert!).

 

 

Når du har uhelbredelige psykiske diagnoser, som du er dømt til å slite og lide med så lenge du lever, har du i grunnen ikke mulighet å velge det bort på noen måte, nei (uten selv å følge med i dragsuget i såfall). 

 

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[Cipher Panda]

 

 

 

"Worry" er ikke greia, det er hva et problem som du ikke kan gjøre noe med, gjør med deg.

Da hjelper det lite å terpe til seg selv: "Don't worry".

Så du sier at det er utenfor din kontroll? Du har alltid flere ting å velge mellom(en bedre tilværelse inkludert!).

 

 

Når du har uhelbredelige psykiske diagnoser, som du er dømt til å slite og lide med så lenge du lever, har du i grunnen ikke mulighet å velge det bort på noen måte, nei (uten selv å følge med i dragsuget i såfall). 

 

 

Anonymous poster hash: 21812...550

 

Ok, da har du en forklaring. Likevel håper jeg at du og samtlige her gjør deres ytterste for å ikke stirre ned i avgrunnen.

[AnonymDiskusjon]

Lei av drittangsten som kommer ut av det blå, så late som ingenting.

Hvorfor er ingen våken når man trenger det?

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[AnonymDiskusjon]

 

Lei av drittangsten som kommer ut av det blå, så late som ingenting.

Hvorfor er ingen våken når man trenger det?

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

Får lese litt Nietzsche neste gang

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

[AnonymDiskusjon]

Vet ikke hvorfor det endte opp slik. Kommer ikke ut av dette. Det er til å grine av

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6