Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
On 10/6/2020 at 3:48 PM, Registrert said:

Vennene mine ser jeg nesten aldri mer. Føles nesten rart å kalle dem venner. De har fått dame, barn, bedre venner, mer ansvar på jobb. Ja du vet alt som er mer spennende enn å henge med meg..

De har blitt bekjente. Kjenner også single menn som jeg ikke ser så ofte, kaller dem for asosiale. Sånn er det når man kommer opp i alderen.

Endret av WarpX
Lenke til kommentar
WarpX skrev (På 17.10.2020 den 22.46):

De har blitt bekjente. Kjenner også single menn som jeg ikke ser så ofte, kaller dem for asosiale. Sånn er det når man kommer opp i alderen.

 

lol samme her.
Alle jeg har kjent fra før har ''fått orden på livet''
jeg, stuck i fortiden, skog og natt.

Jaja, får bare inse at ingenting har noe og innse at stupet er to skritt foran meg uansett., 

Lenke til kommentar
Gjest 6a636...48e

Så utrolig slitsomt å sloss mot angst. Eller tvangstanker eller hva jeg skal kalle det. Går ut av døra for et ærend, kjenner jeg ikke er helt på topp og begynner automatisk å tenke "håper jeg ikke blir uvel i dag". Og fem minutter senere kommer kvalmebølgene og varmetoktene bølgende gjennom kroppen. Vil bare snu og gå hjem igjen, men det kan jeg ikke. 

Heldigvis ga det seg i dag. Det er ikke alltid det gjør det. 

Offfff .... er så lei. Hatt det sånn i årevis. Prøvde behandling en lang stund, hjalp ikke en dritt. Livet mitt er blitt ... jeg gjør fremdeles ting, jeg murer meg ikke inne, men jeg hater det og går og gruer meg i dagesvis før jeg skal noe. Så får jeg ikke noe glede av de tingene jeg gjør heller, fordi jeg som regel føler meg spysjuk fra begynnelse til slutt. Så slipper det taket når jeg kommer hjem og er "ferdig" med det jeg skulle. Andre folk koser seg på ferie, i fornøyelsesparker, på konserter, i bursdager. Jeg er med og hater det. FML

Anonymous poster hash: 6a636...48e

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Gjennom dialog med NSFF, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra forumbrukere som vurderer selvmord.

Et innlegg er derfor fjernet og vi henviser den eller de som måtte ha reelle tanker om dette, til profesjonell hjelp. Forumbrukerne her inne har ikke nødvendigvis nok kunnskap og forutsetning til å takle en situasjon som dette.

Det finnes dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 22 40 00 40 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)

Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til søndag 18:30-22:30)

Akutt selvmordsfare? Ring 113

Legevakt: 116 117

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest ddb46...2f9

Det topper seg nå.

Problemet er at det er 1000 tanker i hodet på en gang. Noen løsbare, andre ikke. Men totalbelastningen blir så stor at det er umulig å vite hvor man skal starte. Fikk en uventet regning på over 30,000 kr, penger jeg ikke har akkurat nå. Skulle vært hos tannlegen, har hatt tannverk i et par uker nå, men det blir for dyrt. Skulle gjerne hatt på ovnene i leiligheten og skulle gjerne spist litt bedre men sånn er det ikke, har ikke penger til det nå.

Det er jævlig frustrerende at man faktisk kan være fattig i dette landet. Velferdsstaten meg i ræva. Om jeg bare hadde vært en kvinne fra Somalia kunne jeg født 10 barn og levd som en konge resten av livet. Men neida. Er bare en vanlig ung norsk mann. Slike som staten helst vil at man skal sette ut i bakgården og gi et nakkeskudd som en skadet hund.

Anonymous poster hash: ddb46...2f9

Lenke til kommentar

Har vært greit i et par/tre måneder nå. Men angsten og gjenopplevelsene begynner å bygge seg opp igjen.
Snur døgnet nå flere ganger i uka, hvis det har toppet seg.

Spiller dataspill istedenfor å sove, bare for å slite meg fullstendig ut. Orker ikke å spille med folk jeg kjenner, og går bare inn i såkalt "random grupper" (pugs). 

Prøver i hvert fall å prate litt med min tvillingbror over Discord sånn 3-4 ganger i uka. Men ikke alltid jeg har ork eller lyst til å prate med noen i det hele tatt. Jeg er nesten ærlig og sier at jeg er sliten, og bare avslutter samtalen rolig. Men jeg sier ikke at ting begynner å toppe seg, og at det er derfor jeg er sliten.

Lenke til kommentar

Livet er snudd opp ned de siste årene. Jeg ble nærmest tvunget over på uføretrygd. Da krasjet hele økonomien, så jeg havnet på gjeldsordning. Nå henter jeg matposer hos en veldedig organisasjon hver uke, og supplerer med mat som er kastet gjennom "dumster diving". I tillegg er jeg ute å samler tomflasker av og til. 

Dette har ført til sosialt selvmord. Måtte flytte til en kjip liten kjeller uten naturlig dagslys. Grunnet dårlig helse sitte jeg inne 99% av tiden. Tannverk, men har ikke råd til tannlege. Dårlig syn. Men kjøpte noen briller på Jula til 49 kr som fungerer sånn passe. 

2 år og 9 måneder igjen i gjeldshelvete!

Jeg syns vinteren er absolutt verst. Spesielt juletiden. Siden jeg heller ikke har særlig til familie. Jeg gruer meg! Vanligvis har jeg funnet en restplassbillett til syden for en slikk og ingenting, og bodd gratis hos folk gjennom Couchsurfing. Men nå sitter jeg koronafast. 

Har mistet interesse for det meste her i livet. Men føler ikke deprimert. Bare helt likegyldig. Går til behandling på sykehuset hver måned, noe jeg må gjøre resten av livet. 

For tre år siden hadde jeg 600k i året, ei flott dame, fin leilighet, to jobber jeg elsket og et stort sosialt nettverk. 

I dag - nesten ingenting. I fjor holdt jeg på å stryke med på sykehuset grunnet helseutfordringene. Det var en MEGET spesiell følelse å kjenne at organene i meg holder på å "dø" langsomt. Som om motoren er i ferd med å slå seg av, kroppen sparte på all energien den kunne og jeg lå bare der - som en grønnsak, uten evne til å gjøre noe som helst. En meget spesiell følelse - men - jeg overlevde. 

Life sucks....! Livet er ikke rettferdig. I tillegg møte jeg møte stigma siden jeg er ufør som 35-åring. Jeg har mistet venner pga det. Folk ser på meg som en naver, en snylter og en som utnytter samfunnet. Det gjør meg trist, lei og oppgitt. Tidligere forsvarte jeg meg. Men nå har jeg slutte med det... jeg orker ikke ta den kampen. 

Faen altså. 

2 år og 9 måneder igjen i gjeldsfengselet. 

 

Lenke til kommentar
Gjest ddb46...2f9

Legen ringte tidligere i dag. Leverprøvene mine er visst ikke som de skal være, og ultralyden av leveren jeg var på tidligere i uken "viser noe". Skal inn på sykehuset over helgen og prate med legene. Jeg VISSTE DET! Har følt meg dritt i flere uker nå. Sover rundt 8 timer hver dag, og når jeg våkner er det som om at jeg fortsatt sover, selv om jeg sover til riktig tider, spiser sunt, og er i aktivitet. Jeg drikker riktignok øl i helgene som blir litt tunge, men utenom det gjør jeg alt riktig.

Er det ikke noe, er det noe annet. Sånn er livet som kronisk syk. Nå har jeg overlevd mot alle odds med et skakkjørt hjerte i snart førti år, og så er det et annet organ som skal ta knekken på meg? Hva faen.

Om det er kreft sier jeg bare: "Takk, men jeg tror kanskje jeg gir meg der.", og sier nei til behandling. Har tilbrakt nok måneder av livet mitt på sykehus, jeg gidder faen ikke å ligge der og forvitre.

Håper det bare er noe ufarlig. Skulle jo bare mangle at leveren bærer preg av 40 år med medisiner, og 25 år med alkohol.

Må nesten bare le av alt. Heldigvis rakk jeg ølsalget, og Playstationen holder meg med selskap.

Vennene mine har skjønt at jeg "er nede" i det siste, men de gir faen. De har nok med de små jævlene de på død og liv måtte få seg, jobbene sine som tar all tid og hverandre. Jeg er bare utskuddet som de helst aldri skulle møtt. Selv om det er jeg som stiller opp når de skal flytte, kona er syk, eller de mister noen nære. Da er jeg der på 20 minutter. Men er de der for meg? Ikke faen.

Det er som de sier: Man dør alene, men visst faen meg lever man alene også.

Anonymous poster hash: ddb46...2f9

Lenke til kommentar

Huff, triste innlegg de siste her nå :(
Krysser fingrene for at det ikke er så alvorlig med deg!

 

Jeg, klarer meg, går igjennom dagene. Har skogen, heldigvis.
Ellers, lite. 
Lei det meste, men skal ikke klage. 
Elsker det dystre, regn, vind, kaldt og jævlig.
Tar ukentlig en badetur i det lokale vannet, bare for og kjenne naturen gripe tak i meg. 

Vill tilbake i tid, nåtiden er dritt, fremtiden er ingenting. 

 

Endret av Skogslik
Lenke til kommentar

Føler ingen glede ved noen ting. Har dystymi og asperger. Fikk diagnosene for 2 år siden i slutten av 20-årene. Jrg har hatt tilbakevennende depresjon siden jeg var 16. Men den første gangen var eneste gangen jeg fikk dårlig energi i tillegg, men det kan nok være at livsstilen ellers var grusom. Jeg har masse energi. Men det er den mentale dritten som sporer av for ingenting hele tiden! 

Jeg har vært i jobb, jeg har jobbet meg mot en karriere og. Alt uten hjelp fra nav. Jeg jobbet mot et mål, og det var å kunne kjøpe egen leilighet og å få meg et nettverk. Gjøre noe jeg trives med. Men bremseklossen har alltid vært der. Aspergersen og deprrsjonen. Mindre og mindre jobb, karriereveien ble mørkere og mørkere, mens alle andre jeg ble kjent med løp i vei uten hinder! Jeg ble deprimert igjen, begresnet økonomi, leiligheten jeg leide ble solgt og jeg flyttet til foreldre som bare skulle være midlertidig men så ble over 3 år nå.. jeg får plutselig ikke jobb noe sted, de jeg har sett på som venner hele livet har gått videre med sitt, kjærester, snart ferdig utdannet og gir mindre og mindre lyd. Jeg har ingen planer, men ingenting er motiverende heller. Er straks 30, og snart så gammel at jeg blir uattraktiv på de fleste markeder. 

Er også en mann jeg liksom aldri kommer over. Jeg turte ikke, han var interessert, men jeg turte ikke pga diagnosen min. Jeg synes asperger er lavstatus og ingen mann vil ha ei lavstatuskjæreste. Han vet ikke om den, men om jeg så ga han sjansen hadde han nok garnatert en gang gått for ei ked bedre karriere og litt mer oppegående psykisk. Ikke et depressivt skall uten ambisjoner. Men jeg er dessverre slik. Faller for menn med venner og godt humør. Han er ikke rik, ikke særlig høyt utdannet heller..bare likte han. Tar jeg kontakt kommer han nok til å be meg skjerpe meg. I de normales verden går livet videre ganske kjapt. Jeg kjenner ikke forskjell på nå og 2017 omtrent. Jeg er virkelig ikke i noe miljø. Jeg sliter med å få kjemi med folk.

Har fått aap. Ser på leiligheter, men jeg er likevel ikke glad. Flytte bare for å ikke bo hjemme liksom, jeg flytter til en større by i Norge igjen da. Men likevel, finnes jeg ikke glad. Skal tross alt liksom bare jobbe. 

Jeg går rundt og er overbevist at jeg er en bortkastet ressurs. 

Lenke til kommentar
Urealistisk skrev (7 timer siden):

Føler ingen glede ved noen ting. Har dystymi og asperger. Fikk diagnosene for 2 år siden i slutten av 20-årene. Jrg har hatt tilbakevennende depresjon siden jeg var 16. Men den første gangen var eneste gangen jeg fikk dårlig energi i tillegg, men det kan nok være at livsstilen ellers var grusom. Jeg har masse energi. Men det er den mentale dritten som sporer av for ingenting hele tiden! 

Jeg har vært i jobb, jeg har jobbet meg mot en karriere og. Alt uten hjelp fra nav. Jeg jobbet mot et mål, og det var å kunne kjøpe egen leilighet og å få meg et nettverk. Gjøre noe jeg trives med. Men bremseklossen har alltid vært der. Aspergersen og deprrsjonen. Mindre og mindre jobb, karriereveien ble mørkere og mørkere, mens alle andre jeg ble kjent med løp i vei uten hinder! Jeg ble deprimert igjen, begresnet økonomi, leiligheten jeg leide ble solgt og jeg flyttet til foreldre som bare skulle være midlertidig men så ble over 3 år nå.. jeg får plutselig ikke jobb noe sted, de jeg har sett på som venner hele livet har gått videre med sitt, kjærester, snart ferdig utdannet og gir mindre og mindre lyd. Jeg har ingen planer, men ingenting er motiverende heller. Er straks 30, og snart så gammel at jeg blir uattraktiv på de fleste markeder. 

Er også en mann jeg liksom aldri kommer over. Jeg turte ikke, han var interessert, men jeg turte ikke pga diagnosen min. Jeg synes asperger er lavstatus og ingen mann vil ha ei lavstatuskjæreste. Han vet ikke om den, men om jeg så ga han sjansen hadde han nok garnatert en gang gått for ei ked bedre karriere og litt mer oppegående psykisk. Ikke et depressivt skall uten ambisjoner. Men jeg er dessverre slik. Faller for menn med venner og godt humør. Han er ikke rik, ikke særlig høyt utdannet heller..bare likte han. Tar jeg kontakt kommer han nok til å be meg skjerpe meg. I de normales verden går livet videre ganske kjapt. Jeg kjenner ikke forskjell på nå og 2017 omtrent. Jeg er virkelig ikke i noe miljø. Jeg sliter med å få kjemi med folk.

Har fått aap. Ser på leiligheter, men jeg er likevel ikke glad. Flytte bare for å ikke bo hjemme liksom, jeg flytter til en større by i Norge igjen da. Men likevel, finnes jeg ikke glad. Skal tross alt liksom bare jobbe. 

Jeg går rundt og er overbevist at jeg er en bortkastet ressurs. 

Huff, mye jeg kjente meg igjen med her....
Fikk liksom lyst til og gi deg en ''virtuell klem'' 

Bortkastes er du ikke, saken er bare at du ikke har funnet det som fungerer for deg!
Ingen er mer ''fantastisk'' en andre.
Livet er, naturen.

BTW: Skriv gjerne en pm om du vill, jeg er bare glad for og skrive :) 

Endret av Skogslik
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Skogslik skrev (På 14.11.2020 den 20.13):

Huff, mye jeg kjente meg igjen med her....
Fikk liksom lyst til og gi deg en ''virtuell klem'' 

Bortkastes er du ikke, saken er bare at du ikke har funnet det som fungerer for deg!
Ingen er mer ''fantastisk'' en andre.
Livet er, naturen.

BTW: Skriv gjerne en pm om du vill, jeg er bare glad for og skrive :) 

Takk. Men du tar litt feil. Noen er mer «fantastisk enn andre». Men det er forskjellige folk, så andre kan være mer fantastiske enn meg for noen, mens andre synes jeg er fantastisk. Det er kanskje bra.. for hadde blitt slitsomt om ALLE syntes det samme. 
 

Lenke til kommentar

Jeg er så lei av å være syk, så lei av å bli bedre få håp om at ting nå snur for så å bli dårligere enn utgangspunktet igjen, og igjen og igjen. Jeg er så lei av at legene ikke finner noe galt, så lei av å bli avvist på sykehus gang på gang på grunn av korona... I dag er det akkurat 140 dager siden ulykken. 140 dager jeg nå har følt meg dritt. Har hatt et par dager nå jeg har følt meg ok, men I dag våknet jeg og følte meg dritt igjen, feberen er tilbake, hodepinen holder på å knekke meg, kvalmen gjør meg tiltaksløs og svimmelheten gjør meg immobil. Jeg klarer ikke spille, klarer ikke gå meg en tur, klarer ikke lage meg skikkelig mat, klarer ikke ta vare på meg selv, klarer ingenting. Jeg har måtte flytte tilbake til foreldrene mine i en alder av 29 år fordi jeg rett og slett ikke klarer meg selv alene, noe som føles helt hjerteskjærende grusomt ut for mitt eget selvbilde. 

Jeg skulle starte I ny jobb 1. September, det ble naturligvis utsatt, sykmeldingen strekte seg ut og nå har de måtte ansette en ny som tar stillingen jeg i utgangspunktet skulle ha. Hadde det ikke vært for min gamle arbeidsgiver har strekt seg langt for å hjelpe meg hadde jeg mest trolig stått uten jobb nå, men fremtiden er likevel usikker...Når/om jeg kommer meg tilbake I jobb igjen vet jeg ikke hva jeg går til eller om jeg I det heletatt vil ha en jobb å gå tilbake til...

Alt dette fordi hu i motsatt kjørefelt hadde viktigere ting å fokusere på enn veien når hun kjørte bil... Jeg føler det og som urettferdig at hun som kom over i min kjørebane og krasjet i meg ser ut til å ha gått tilbake til sitt gamle liv igjen og er henholdsvis frisk, mens jeg den uskyldige part fortsatt er effektivt sengeliggende 140 dager etter ulykken... At jeg føler et sinner og urettferdighet ovenfor at en annet menneske ikke har det verre får meg samtidig til å føle meg utrolig smålig.. 

Jeg vil bare bli frisk, vil bare tilbake til normalen, tilbake til å ikke føle meg døden nær hver morgen jeg våkner... 2020, what a year...

Lenke til kommentar
Evil-Duck skrev (6 timer siden):

Jeg er så lei av å være syk, så lei av å bli bedre få håp om at ting nå snur for så å bli dårligere enn utgangspunktet igjen, og igjen og igjen. Jeg er så lei av at legene ikke finner noe galt, så lei av å bli avvist på sykehus gang på gang på grunn av korona... I dag er det akkurat 140 dager siden ulykken. 140 dager jeg nå har følt meg dritt. Har hatt et par dager nå jeg har følt meg ok, men I dag våknet jeg og følte meg dritt igjen, feberen er tilbake, hodepinen holder på å knekke meg, kvalmen gjør meg tiltaksløs og svimmelheten gjør meg immobil. Jeg klarer ikke spille, klarer ikke gå meg en tur, klarer ikke lage meg skikkelig mat, klarer ikke ta vare på meg selv, klarer ingenting. Jeg har måtte flytte tilbake til foreldrene mine i en alder av 29 år fordi jeg rett og slett ikke klarer meg selv alene, noe som føles helt hjerteskjærende grusomt ut for mitt eget selvbilde. 

Jeg skulle starte I ny jobb 1. September, det ble naturligvis utsatt, sykmeldingen strekte seg ut og nå har de måtte ansette en ny som tar stillingen jeg i utgangspunktet skulle ha. Hadde det ikke vært for min gamle arbeidsgiver har strekt seg langt for å hjelpe meg hadde jeg mest trolig stått uten jobb nå, men fremtiden er likevel usikker...Når/om jeg kommer meg tilbake I jobb igjen vet jeg ikke hva jeg går til eller om jeg I det heletatt vil ha en jobb å gå tilbake til...

Alt dette fordi hu i motsatt kjørefelt hadde viktigere ting å fokusere på enn veien når hun kjørte bil... Jeg føler det og som urettferdig at hun som kom over i min kjørebane og krasjet i meg ser ut til å ha gått tilbake til sitt gamle liv igjen og er henholdsvis frisk, mens jeg den uskyldige part fortsatt er effektivt sengeliggende 140 dager etter ulykken... At jeg føler et sinner og urettferdighet ovenfor at en annet menneske ikke har det verre får meg samtidig til å føle meg utrolig smålig.. 

Jeg vil bare bli frisk, vil bare tilbake til normalen, tilbake til å ikke føle meg døden nær hver morgen jeg våkner... 2020, what a year...

❤️ 

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...