Jump to content

Milhouse85

Medlemmer
  • Content Count

    1882
  • Joined

  • Last visited

Everything posted by Milhouse85

  1. Som de fleste yrkesaktive starter jeg en plass - og jobber meg oppover i gradene. Som 13 åring startet jeg som avisbud. Som 15 åring jobbet i jeg i "skrubben" i restaurant, og vasket opp til huden flasset av. Siden da har jeg hatt en mengde drittjobber - bokstavelig talt. Etter at utdannelsen jeg tok i Forsvaret var i boks., og etter noen år i det nye faget mitt. Forsto jeg at dette fungerte ikke for meg. Så jeg tok ny utdannelse. Før jeg igjen, etter flere år i arbeidslivet måtte kaste inn håndkle for godt. Etter drøyt 20 år som yrkesaktiv. Jeg ble "belønnet" med en høy uføretrygd som følge av høy inntekt. Som "takk for innsatsen". Og ja - jeg syns det er nedverdigende å få en kost i hånda for å gjøre en drittjobb som i bunn å grunn har blitt erstattet av roboter og moderne verktøy. Hele denne debatten med å tørke støv og plukke søppel - er etter mitt syn, ikke for at JEG skal være samfunnsnyttig. Det er jeg allerede, på mange andre områder. Men at de stigmatiserende holdningene ovenfor de som er negative ovenfor oss trygdemottakere skal smile å føle seg bra. Nå er det ingen i Norge som "tørker støv" på fulltid. Joda, vi har renholdere. Og all honnør til dem. Et yrke som er alt for lite anerkjent. Hvordan hadde vel skoler og norske sykehus og mer til sett ut uten renholdere. Det å være renholder er kanskje et av de mest fysisk tunge og krevende manuelle jobbene vi har her i landet. Så det å sette uføre til slikt er galskap. Jeg har som mange forsøkte å krabbe meg opp her i livet. Med helseutfordringene det har medført - har jeg ramlet mange steg nedover. Skulle jeg blitt ytterligere nedgradert ved å bli satt til å plukke søppel langs fortauskanten. Ja da syns jeg det er ikke bare ufortjent, men det hadde føltes nesten som en hån og straff. Der jeg blir hengt ut i det offentlige rom for å være en "helsetaper". Ja, jeg er bedre enn som så. I dag er jeg det! Men kanskje frem til jeg var i midten av 20-årene hadde jeg syns det var helt greit og innafor å gjøre en slik type jobb. Hvorfor? Fordi jeg ennå var på et lavt trappetrinn. Jeg ville ikke falt noe videre ned av den grunn. Alle må begynne en plass - og de som jobber hardt klarer å komme seg opp & langt her i livet. Dersom de er heldige. Da skal de bli belønnet deretter. Med høye lønninger, frynsegoder og alt det medfølger. Disse menneskene skal ikke kræsjlande der de startet, bare fordi de ble syk eller fikk et handikapp senere i livet. Det sier vel seg selv. Uføre er mennesker fra absolutt alle arbeidslag her i samfunnet. Aldre og med ulik bakgrunn. Det betyr ikke at noen er bedre enn andre. Men fordi folk er i ulike faser i livet - skal de derfor alle starte på "Level 1" -igjen? Kan anbefale denne dokumentaren: https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/2019/MDDP11000719 Her har vi ei dame som inntil hun falt i en trapp (!) ble lam, fikk hele livet snudd opp ned. Se på måten hun ble tatt i mot. Fra en god og godt betalt jobb, til å tilnærmet selge alt hun eier og har - flytte inn til en kommunal leilighet i et utfordrende nabolag. Der hun ikke engang får hjelp til å lage mat, men må varme opp en Fjordland i mikroen. Er det fortjent? Man kan jo si "så lenge hun bare har en plass å bo - samt mat på bordet..." så er det vel godt nok det? Studenter lever bedre enn henne. Er det riktig? Ei dame som har tatt seg bryderiet med lang og høy utdannelse, som har bidratt med mange skattekroner i flere tiår. For deretter å bli fratatt absolutt alt. Nå har hun en fysisk lidelse som er ekstremt tydelig og lett for andre å forstå. Slik er det ikke med alle uføre. Så se på henne - og tenkt "nei, hu der skulle nok tørka litt støv eller plukka litt søppel for pengene.....". Føles det riktig? - Nei! Vi er såpass privilegerte her i landet. At med stor vilje og lyst - der man er villig til å ofre en del på veien. Med de rette forutsetningene, som god helse og et oppegående hode. Kan hvem som helst få det til her i Norge.
  2. Bare hyggelig. Regner med du googler deg frem til oppskrifter og lignende selv. Bare spør om du lurer på noe.
  3. Alright. Vel, antar dere skal drikke & slå dere litt løs. Da er det lite kjekt med tung mat. Det gjør at man fort blir litt sløv - og da er det igjen ikke like artig å slå seg løs med dans og andre sprell. Kommer folk i finstasen er heller ikke grisete og fett mat spesielt lurt. Jeg syns det er artig med en liten velkomstrett sammen med noen bobler. Starter: Vårruller er jo alltid populært. Men hva med noe med litt mer futt i - slik som somalisk samosa. (Da har dere noe å snakke om, hehe). Ikke alle er like fan av koriander. Så lag noen med, og noen uten. Disse er enkle å lage. Lag gjerne tre ulike dipsauser, en grønn, en svart, en rød/lys/blank. Eventuelt noe enklere, slik som en rekecoctail med avokadokrem i et enkelt glass.... sammen med noe musserende, slik som rabarbravin (må bestilles: https://www.vinmonopolet.no/Land/Latvia/Abavas-Musserende-Rabarbravin-Brut/p/13687901) Basisutvalget til Vinmonopolet er ganske labert. Men bestillingsutvalget de har er gigantisk stort og veldig bra. Så her kan du bestille ganske mye kreative og morsomme bobler. Hovedrett: Miang Kum er herlig fingermat som kan ligne litt på taco. En rett fra thailand. Det kan være en utfordring å få tak i betelblader Men veldig lett og god mat. Anbefaler bruk av reker. Eventuelt... Koreansk bibimpap er en artig rett du kan forberede på forhånd. Den må ikke serveres varm - men lun/romtemperert er den vel så god. Der kan du gjøre din egen lille tvist også om du vil. Litt chapati (roti) er alltid greit å ha på siden.... Dessert? Kake er jo alltid populært. Men, du kan få et artig party-triks fra meg. Hehe.... Istedenfor strøsel på toppen. Bruk godteri som popper i munn. Det tror jeg de har på Europris. Eller hva med klassikeren - den amerikanske smores. Der man må varme opp eller "grille" marshmallows over en flamme eller lignende... før man klemmer den sammen mellom to stykker kjeks eller lignende. Kjør på med nutella i mellom. Kan bli mye artigheter av slikt. Hehe. ^ Dette er ganske enkel mat å tilberede. Du skriver selv at du liker å lage mat, og at du syns det er kjekt. Derfor gikk jeg for noe litt mer spenstig. Det kan derimot være utfordrende å kjøpe/finne alle råvarende. Spesielt ferske betelblader. Nå er sesongen for beter her. Så hva md en chipsskål med ulike beter? Litt utfordrende å få til. Men veldig gøy om du mestrer det. Ristete kikerter er også godt som snaks. I det hele tatt.... Hvorfor kjøpe chips når man kan lage selv? Finnes jo et hav av muligheter. Men allikevel. Sørlanschips hører alltid med en god & enkel pilsner. Kanskje litt i overkant eksotisk dette her...... ?
  4. Kan jo nevne at Fontenehuset har en policy der man ikke skal snakke om psykisk helse eller egenhelse. Så man får et "friminutt" fra dette. Gjennom min jobb som helsefagarbeider (har jobbet mange år i psykiatrien) kjenner jeg litt til Fontenehuset. Jeg hadde en bruker/pasient som pleide å gå der av og til... men sluttet å gå. Allikevel fortsatte Fontenehuset å sende bursdagskort til vedkommende i mange år etterpå. Bare for å vite at h*n alltid var velkommen tilbake. De har en voldsom uformell og åpen omgjengelighet. Veldig annerledes fra lignende lag og foreninger jeg har vært borti. Så godt som alle kommuner har en Frivillighetssentral med fellesmiddager og andre aktiviteter man kan melde seg på. Aldersnivået på de som går der er ofte av det høyere slaget. Det samme gjelder i omsorgstjenesten til Røde Kors og lignende. DNT organiserer ganske mange turer og utflukter man kan melde seg på (så kan man heller melde avbud med god samvittighet om man ikke kan). Personlig har jeg brukt Couchsurfing mye. Medlemmer der organiserer mye forskjellig i så godt som alle storbyer i verden. Men man kan også møte tilreisende, vise de rundt i sitt distrikt - og tilby dem en natt på sofaen hjemme hos seg selv om man har kapasitet. For meg har dette vært svært givende og meningsfullt. Så har man en grunn til å komme seg ut. Ser at mange på Finn og diverse facebook-grupper søker etter dyrepass på dagtid eller i perioder de er bortreiste. Alt dette er jo givende aktiviteter som på mange måter også er en "jobb" - der man gir tilbake til fellesskapet. Er man samfunnsorganisert kan man jo melde seg inn i en politisk organisasjon eller lignende. Masse som skjer innad i slike miljøer. Det mangler ikke på ting å gjøre..... ufør eller ei. På frivillig.no kan du søke opp ditt stedsnavn. Så får du opp en liste over lag, foreninger og festivaler m.m. som trenger en hånd. Nå er det over 3200 oppdrag som ligger ute der, nasjonalt sett. Bare i mitt nærområde er det nesten 300 poster.
  5. Hvor mange kommer? Varm eller kald mat? Har alle sitteplass eller må noen stå for å spise? Tenker du bestikk eller kun fingermat? Noen med allergier i gruppen? Skal du ha det hjemme hos deg selv, eller skal maten fraktes? Budsjett? Jeg er kokk. Så kan godt lage en kjapp liste med ymse forslag om du ønsker. Med mengdeberegning også om du vil.
  6. Det, det var stort sett i tiden før. Jeg reiser ennå. Til å begynne med gjorde jeg det i "samme form & stil" som tidligere. Altså; ganske heftige reiseruter for å spare mest mulig. Bo på billige hostels i en køyeseng med 16 andre. Spiste et stykke brød med smør på gata... og tilsvarende. Men jeg innser at jeg trenger mer og mer komfort. Selv om det praksis sett er mulig å reise ganske rimelig, der man faktisk bruker mindre penger på reisefot enn hva man hadde gjort hjemme i Norge. Så klarte ikke helsa mi en slik type livsstil lengre. En stor fordel uføre har er jo fleksibilitet. Vi kan reise på tider "alle andre" ikke kan. Men jeg merker at den tid er forbi nå. Tidligere tok jeg med meg lettsolgte og bra produkter hjem fra de landene jeg besøkte. I 2017 reiste jeg til Florida for å besøke en kompis. Klarte å få billetter fra Stavanger til 777 kr,- en vei husker jeg. Galskap. Så gikk jeg på Best Buy og kjøpte mange Google Home -enheter til 29,90 USD. Som jeg solgte for dobbel pris på Finn.no når jeg kom hjem. Tok under halvtime før alt var solgt. Det finansierte hele turen min - og vel så det. Slike eksempler har jeg mange på. Men mange ble også provosert av alle utenlandsturene mine tidligere. De forsto rett å slett ikke at jeg hadde råd til det. Min egen familie mistenkte meg for å drive med smugling og andre kriminelle ting. Så jeg vise prisen på flybillettene og budsjettene mine. Men selv da tror jeg ikke de forsto det. Det er ikke så dyrt å reise. Men helsemessig kan det bli dyrt. Litt off topic kanskje. Det er ikke BARE synd meg oss uføre. Vi lever tross alt i verdens beste land på mange måter. Det skal man ikke ta for gitt. Jeg er ekstremt heldig som har fått den støtten jeg har - og det skal jeg ikke ta for gitt. Så jeg er evig takknemlig for det. Målt opp mot de fleste i denne verden, har jeg et ganske greit liv på mange måter. Men vi sammenlikner oss med våre naboer. Naturlig nok. Da ser det ikke særlig pent ut. Men sammenliknet med en gjennomsnittsbeboer i denne verden - tror jeg allikevel jeg når høyt opp.
  7. Jeg har besøkt 60+ land. Har møtt mye av de samme kommentarene og tingene. Særlig når jeg reiser til fattige land. Men akkurat som om holdningene til ting vi ikke kjenner så godt til (uføre, innvandring og ymse) - skaper et feilaktig bilde. Gjør også ukjente kulturer og land det. For en "enkel sjel" - uten mye forkunnskaper. Kan jo USA virke som et utrolig kult land, med mange muligheter. Der populærkulturen og friheten står høyt i kurs. Men reiser man til statene og ser litt bak fasaden, er det absolutt ikke slik det ser ut som på MTV. Samme gjelder Afrika. Vi tenker kanskje naken ørkenlandskap, fattige magre folk med stråhus. Men; fakta er at de også har skyskrapere, god infrastruktur i mange land. Der mange steder er vel så sivilisert og trygg som en hvilken som helst by i Europa. Det å få tilbud om døtre og det som er - for å sikre familien en fremtid, er i mine øyne helt naturlig dersom muligheten er der. Det er jo ikke uten grunn at så mange drar til Thailand for å finne seg ei kone. En nordmann kan tilby økonomisk trygghet og en sikker fremtid. I mange land er det familie og pårørende som tar seg av de syke og gamle. Her i Norge lever vi individuelle liv der staten på mange måter er forsørgeren når vi trenger hjelp og støtte. Det er i grunn trist, fordi det fører til større avstand mellom samfunnsgruppene våre. Der de svake blir ensomme og "forlatt" - der vi ikke tilhører fellesskapet i like stor grad. Samfunnet er er også bygget rundt de som har utdannelse, familie og boliglån. Er man uheldig og faller utenfor denne modellen, er det vanskelig å klare seg. Det individuelle og selvstendige - manglende tilhørighet og nødvendig samhold for å klare seg. Gjør at man også veldig lett kan "gjemme seg bort", som igjen fører til økt psykisk sykdom. Det var nettopp en stor undersøkelse der av 40 000 spurte studenter - så var det 4 av 10 som meldte om få eller ingen venner. Det er ganske utrolige tall. Men ikke utenkelig for Norge. Et større samfunnsproblem enn vi er klar over tenker jeg. Jeg tror at økonomisk trygghet, der vi kan være selvstendige, bo alene og helt uavhengig av et fellesskap - gjør oss sykere. (Jeg har ingen kilder på dette. Dette er bare min personlige hypotese). Vi har også et kaldt og røft klima, manglende sollys og den type ting - som gjør oss mer sårbare på mange måter. Livsstilssykdommer, fedme, passivitet og andre selvpåførte plager som er typisk for rike land er også ikke uten betydning. Og ikke minst - det skal ikke så mye til før man blir "overflødig". Der tiltakene for å holde deg i arbeid "koster mer enn det smaker": Vi har ikke så veldig mange enkle og manuelle jobber lengre. Det forventes mer av oss. Høye lønninger gjør at vi også må prestere. I mange land kan det sitte en person i en liten bu og ta i mot 20 kroner for parkering. Det er jobben til vedkommende. Bare å sitte slik, i en bu - helt passiv. Det kan så godt som hvem som helst få til. Så vi bør være takknemlig for at slike jobber har forsvunnet fra Norge.. Bare noen teorier her ... Ensomhet, den individuelle og selvstendige kulturelle delen. Manglende støtte fra pårørende, familie og andre. Der for har nok med sine "travle og viktige ting...". Faller man ut av dette. Er man særdeles heldig om man har noen som kan støtte deg opp igjen. Som regel faller man langt, og når man åpne øynene ser man bare logoen til NAV. Så må man dille med det, alene og ensom.
  8. @Theo343 (takk for meg) - som jeg tidligere har nevnt, så kan det være en kulturell ting. I mange land blir man "lært opp" til å grafse til seg alt myndighetene har å tilby, og helst mer til. Der smutthull, triks & korrupsjon kan berike deg mer. Der det gir sosial status eller anerkjennelse dersom man klarer å "lure" myndighetene i sitt hjemland. Mange tar dessverre med seg denne kulturen til Norge, der de (med sine øyne) ser på oss som naive og dumtroende. Noe vi på mange måter kanskje også er. Men; de glemmer tilliten, solidariteten og samholdet som vi har ovenfor hele felleskapet. Som mange andre land ikke har. Akkurat som en fjær fort blir til fem høns. Er det lett å "pynte litt på" - for å fremheve poengene sine. Innvandrere er ikke dummere enn folk flest - kanskje tvert i mot. Jeg har sett ganske mange eksempler på innvandrere som på få år klarer å bygge opp en ganske solid formue. Ofte med utleieleiligheter og boliger. Kanskje ikke så rart? Dersom de de kommer fra enkle kår og ikke bryr seg nevneverdig mye om sosial status, fancy biler og lignende. Alle har vel sett en fullstappet Toyota Corolla til 15 000 som hele familien har på deling. Mange deler samme hus, deler på avgiftene. Mens nordmenn gjerne ønsker å bo alene. Er mange en stor flokk der flesteparten har helt vanlige jobber. Skal det ikke så mye til å få seg et hus, som man igjen kan dele opp i flere utleieenheter som dekker lånet og vel så det. Absolutt ingen ting galt med det. Tvert i mot. Innvandrere og uføre har en ting til felles der. Det er "ikke greit" (holdningsmessig) - dersom vi får det litt for lett her i landet. Så det "verste av det verste" - må vel være en ufør innvandrer. Skrekk å gru. Dobbelt opp. (Nå bruker jeg sarkasme her, for ordens skyld..... illustrerer bare holdningene veldig mange dessverre har).
  9. Hva slags type gjester kommer? Når på dagen er det? Alkohol eller alkoholfritt? Type selskap? Det enkleste er å bestille et klassisk koldtbord gjennom et cateringselskap. Da betaler du en stykkpris - og får alt du trenger.
  10. Jeg leste en bok om retorikk en gang. (Kunsten å overbevise av Kjell Terje Ringdal). Det er en klassisk måte å skape troverdighet ovenfor et emne man egentlig ikke har kunnskap om. Ganske artig bok. De fleste av oss bruker disse virkemidlene ubevist - mens andre igjen, typisk ledere og politikere gjør dette aktivt og vel vitende. Men fra et retorisk perspektiv er det ganske svakt. Man "vinner" diskusjonen, fordi man ikke kan si at "nei, det stemmer ikke" - fordi man ikke motbevise det. Fordommer handler jo ofte om hvordan man dømmer og leser andre - uten å ha så mye inngående kunnskap om emnet. Med økt kunnskap og innsikt, forsvinner ofte disse holdningene. Det har vist seg gang på gang med ganske mye her i samfunnet historisk sett. "Uføre er mindreverdige mennesker som snylter på skattebetalernes regning, vi er late og klarer ikke å ta oss nok sammen til å jobbe. Sykdommen/handikappet er kun akseptert dersom man fysisk kan vise dette. Det er lett å bli ufør i Norge. Systemet vårt er trynebasert - så med rett kontakter og gode "venner", får man det andre ikke får. Vi sover til kl 11 på formiddagen, ser på MacGyver i reprise og syns synd på oss selv. Av og til mottar vi også urettferdige gode ordninger som Husbanklån og handikappkort." "Det hadde gjort meg godt i viljen og selvfølelsen å sett ned på disse taperne i samfunnet - ved å gi de en kost så de kan ordne opp på fortauet. Da kan jeg smile for meg selv på vei til min faste jobb, mens jeg føler meg ekstra godt der jeg er en ordinær og frisk skattebetaler og samfunnsyter til Norge. Tross alt er jeg mye bedre enn disse late uføre i samfunnet. Og Gud så mange de er også." Disse holdningene blir ofte forsvaret med type: "Jeg kjenner noen som...." også har vi det gående. Jeg har hørt den linja så mange ganger at jeg ikke lengre gidder å ta den diskusjonen lengre. De to første åra strittet jeg i mot. Men nå gidder jeg bare ikke. Så all respekt til folk som @Malvado og andre - som tørr å dele sin historie, for å knuse disse fordommene mot kanskje den mest misforståtte og "glemte" gruppen i samfunnet. Mange uføre sliter psykisk. Om de ikke slet før de ble ufør. Er dette noe som kommer "på toppen" av alt - rett å slett fordi det er vanskelig å føle seg ekskludert i samfunnet. Lav inntekt gjør også at man lett blir sosialt ekskludert. Men for all del..... plukke søppel. Det må vi jo få til.
  11. Jeg var arbeidssøker og mottok dagpenger. Da jeg fikk innkallelse til samtale på NAV. Saksbehandler mente jeg ikke var å regne som ordinær arbeidssøker, da han kunne se at jeg hadde mistet tre jobber på et år. Derfor "tvang han" på meg en arbeidsevnevurdering på meg, der det i papirene sto blant annet: "xxx fremstår friskere enn det han er". Jeg ble litt lamslått av denne beskjeden. Men langt inne i hjernebarken så visste jeg det vel. Det ble da bestemt at det skulle søkes om uføretrygd for meg. Jeg ble i mellomtiden satt på AAP. Etter 8 måneder fikk jeg en bunke papirer i posten, "100% uføretrygd innvilget". To år etterpå etter et lengre sykehusopphold døde jeg nesten av sykdommen min. Så ja, NAV hadde rett. Jeg trodde på daværende tidspunkt at jeg ikke var så syk. I tiden etter dette, så har jeg gradvis blitt dårligere. Men får nå behandling hver sjette uke på sykehus. Så for meg har hele prosessen gått knirkefritt. Vi hører om ganske mange skrekkhistorier om folk som krangler med byråkratiet. Gjennom min tidligere jobb kjenner jeg også til ganske mange tilfeller som er alt annet enn bra. Men i ganske mange tilfeller er det mange som får svært god hjelp fra NAV også. Men de hører man ofte lite om. Det er ikke slik at "alle" møter på problemer. Men; jeg var kanskje bare heldig. Jeg syns det er utrolig trist og urettferdig at enkelte - som nevnt i tråden - har ventet i 15 år. På noe jeg nærmest får "kastet" etter meg, uten at jeg engang har bedt om det (satt litt på spissen). Da er det noe som skurrer. For meg tok det 8 måneder. Denne "kompisen" du nevner, @Theo343 (takk for meg). Tror jeg hadde tatt det vedkommende sier med en klype salt. Ofte er det langt fra verbale utspill til faktisk realitet. Innvandrere har dessverre også ikke samme solidaritetsfølelse til fellesskapet som nordmenn flest har. Noe som er naturlig, dersom man kommer fra et land der avstanden mellom myndighet og beboer er stor - der man blir "lært opp" til å bare utnytte det man kan få av goder. Jeg har en polsk kompis som lærte seg norsk og flyttet til Norge. Han fortalte at han kunne "kjøpe seg en ferie" - ved sykeattest fra en polsk lege som "alle polakker kjente". Da tente jeg på alle plugger og han fikk et lynkurs i norsk solidaritet. Han tok ikke den "ferien..".
  12. En lege alene har ikke nok "makt" til å fremlegge nok dokumentasjon til NAV. I de fleste tilfeller som angår uføretrygd, har NAV avtale med egne uavhengige allmennleger, psykiatere, tannleger og mer til. Mange pasienter har et nært og personlig forhold til sin fastlege, som derfor i noen tilfeller kan bli inhabil i slike saker. Så den historien er enda mer tvilsom enn folk som løper etter krykkene sine. Det er helt ekstremt hvor mye dokumentasjon NAV klarer å innhente når de først setter i gang. Jeg ble mildt sagt overrasket når jeg ba om innsyn i saksgangen. Snakk om å bli "sett på med lupe" - men - det syns jeg i grunn bare er positivt. Når man får en såkalt arbeidsevnevurdering som påkreves i en slik prosess; kan man ikke selv velge hvem som skal utføre en slik vurdering. Dette er helt uavhengige folk som ser på saken din. Alle som har vært borti en uføresøknad kjenner til den prosessen.
  13. Den har jeg lite tro på. Pleier du å sitte utenfor NAV å "se slikt"? Den historien høres tvilsom ut... Høres ut som et klipp fra en dårlig situasjonskomedie type Mot I Brøstet fra 90-tallet. Først å fremst kan du fremstå så syk du bare vil ovenfor NAV i et fysisk møte. Men det hjelper pent lite uten dokumentasjon. Jeg tror faktisk realiteten er den motsatte. At de fleste ønsker å vise seg fra sin beste side i møte med NAV. At heller underrapportering av egne helseplager er et vanligere problem enn andre veien. Fint innlegg fra deg. Dette er kanskje det verste av alt. Jeg bor av økonomiske grunner på bygda, uten bil. Jeg må sykle 6 km for å komme meg til butikken. Den sykkelturen kan på tunge dager føles som et helvete. På andre dager, føler jeg at jeg bare flyr med vinden. Det verste jeg vet er når jeg må "tvinge meg" til forpliktelser. En gang jeg skulle til Krakow for å besøke venner som bor der, hadde jeg en særdeles dårlig dag. Joda, jeg kom meg til flyplassen. Men for å gjøre en lang historie kort. Jeg konsentrerte meg så mye bare for å holde kroppen oppe, at jeg ikke registrerte at jeg sto på feil gate. Så når jeg skulle gå vise boardingkortet mitt, fikk jeg beskjed om det var feil gate..... og mitt fly, ja det gikk 10 minutter tidligere. Slike ting skjer dessverre av og til. Men DEN følelsen det gir deg. Fysj. Nei.
  14. Mange sykehjem og lignende har en regel om at de kun tillater hjelp av medlemmer fra organisasjoner som Røde Kors. Dersom "hvem som helst " slapp inn til eldre sårbare, med redusert kognitiv. Er disse lette ofre for identitestyveri og bedrageri o.l. Dessuten syns jeg det er et lite paradoks at "de svake skal hjelpe de svake". Hva er egentlig å regne som "jobb"? Hva skal til for å tilfredsstille "folket" som stigmatiserer oss uføre? Det flåsete eksempelet med å koste gatene for støv; er altså et monotont type fysisk arbeid som er innafor. Fra egne bekjente, har jeg også blitt forespeilet å luke rundkjøringene fri for ugress, klippe gresse på kirkegården og plukke søppel i sentrumsgatene. Joda, alle disse jobbene er viktige for samfunnet i sin helhet. Men det finnes jo roboter og biler som tar seg av dette på 1-2-3. Men tanken er vel at jeg skal ligge på alle fire med gul refleksvest der det står "UFØR I JOBB". Slik at folk kan smile tilfredsstillende når de kjører forbi. (Satt veldig på spissen). Utdannelsen min, mine to fagbrev og mange kurs - og mange års arbeidserfaring betyr altså ingen ting her... luke gress skal jeg. 24% er allerede i jobb. Mange har en såpass alvorlig funksjonshemning - at det rett å slett er fysisk umulig å jobbe. Vi er 300 000+ uføre her i landet. Men vi har også 50 000 rullestolbrukere. Faktisk har hele 15 til 18% av hele befolkningen en grad av funksjonshemning. Andelen ufør er langt lavere. Joda, vi har noen snyltere som sitter på granka og pøser nedpå med øl og ler av Norge. Men i absolutt alle samfunnslag - også blant uføre - finner du noen som utnytter tillitten i samfunnet. Tross alt; var det langt nettere å bli ufør på 90-00 tallet enn det det er i dag. At "vi" er såpass uheldig at vi blir påtvunget denne ordningen skal møte så stor stigmatisering i samfunnet er bare trist og leit. Det er kanskje vanskelig for folk som ikke er ufør (eller som ikke har kjennskap til det "helvete") å se denne stigmatiseringen mot oss. Men den er like synlig som sola på en blå solskinnsdag for slike som meg, @Duriello.& flere som har følt på dette i en årrekke. Slike diskusjoner er veldig provoserende. Kanskje fordi så mange folk rett å slett mangler kunnskap om dette feltet. Bør man egentlig uttale seg så mye om ting man ikke har greie på?
  15. Mellom linjene så var det vel jeg som opplyste om at 24% som er uføre er i jobb. 😁 okidok... jeg regner med vi bare misforsto hverandre. Lett å mistolke ting på nett.
  16. Du skrev det selv: Så siden 24% allerede er i en eller annen type jobb.... Så sitter vi igjen med 76%. Jeg syns det er mer givende å snakke om personer med nedsatt funksjonsevne - og ikke bare bare "slå alle uføre under en kam". https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/statistikk/personer-med-nedsatt-funksjonsevne-arbeidskraftundersokelsen Her ser man kun 37,50% av alle med nedsatt funksjonsevne er i jobb i Norge. Hvorfor er det slikt? Manglende tilrettelegging. Man bør heller tilrettelegge for de som faktisk vil i jobb - fremfor å tvinge de som ikke kan!
  17. Mange gjør det også. 24% - altså 1 av 4 uføre. Jeg syns det tallet er ganske bra! Det er for meg en ganske provoserende uttalelse. Mellom linjene sier du altså at uføre er late folk som ikke gidder, som snylter og som bør "jobbe for penga de får av staten". HVEM som helst kan bli ufør. Ville du sett en av dine egne foreldre gjøre dette i egen person ute i gata? Syns du det virker riktig? Plukk en håndfull av dine egne bekjente..... Ville du "kost deg" dersom de ble fratatt helse, inntekt og verdighet - ilagt en kost og kommandert ut på fortauet for å koste et par timer pr dag? Syns du virkelig det høres rettferdig ut?
  18. Helt feil. Har man spotpris betaler man timeprisen. Enkelt og greit. Har man en variabel strømavtale betaler man gjerne et snitt av markedsprisen i en gitt periode. Fallgruven er derimot strømstøtten, som blir beregnet ut fra et gjennomsnitt fra hele måneden. Denne beregningen er unøyaktig på begynnelsen av måneden - men mer nøyaktig senere. Så her kan det gå begge veier.
  19. Blåser godt ute. Vindturbinene går for full pupp. Da produseres det mer strøm enn markedet konsumerer. Som fører til nesten gratis strøm. Det er enkel markedsøkonomi. Men ikke lar deg lure av "gratis strøm". Du betaler fremdeles skatter og avgifter. Så reelt er det vel 60-70 øre kwh.
  20. Jeg er selv ufør - og er helt enig. Det å være ufør er ingen dans på roser som mange kanskje tror. Det å være isolert fra samfunnet og ikke kjenne at man bidrar lengre, samt manglende tilhørighet, mestring og sosial omgang med kolleger og rutiner det medfører. I tillegg må man dille & dalle med sykdomsbildet sitt - i mitt tilfelle; en kronisk inflammatorisk sykdom. Hyppige besøk på sykehus, daglige piller og smerter - kombinert med mange stigmatiserende holdninger fra flertallet av befolkningen. Ja; hjelper heller ikke med lav inntekt. + + + + Helle denne suppa gjør at motivasjonen til å organisere noe på egen hånd, eller "ta seg sammen" i så stor grad til at man selv finner initiativ til frivillig arbeid eller lignende Der man forplikter seg. Gjør at det koster mer enn det smaker. Problemet for meg (og sikkert mange andre også) er at ingen dag er lik. Jeg aner ikke hvor mye smerter og hva jeg må håndtere i morgen, før jeg står opp. Så har jeg noe på timeplanen jeg ikke kan utsette/avlyse - medfører det mye stress. Som ironisk nok igjen forverrer sykdomsbildet mitt. Jeg tror nok mange føler på at den type stress bare gjør at man blir mer syk. Så det er et problem - absolutt. Derfor er det beste for min del å dulle med egne prosjekter. Som innebærer litt fysisk arbeid og noe sosial kontakt. Noe jeg også gjør. For da kan jeg selv velge hvor mange timer jeg ønsker å bruke på denne jobben dag for dag. Så er det noen som har sagt - rett ut til meg - at jeg burde gjøre noe kontorarbeid som å lime konvolutter sammen, eller noe fjollete som å sortere binderes på vegne av staten. For det kan jeg jo? Joda.... Jeg KAN. Men altså. Hva gjør det med meg? Jeg har to utdannelser og mange år i arbeidslivet bak meg. Så mener enkelte i selv egen omgangskrets at jeg skal lime konvolutter sammen for å "bidra". Snakk om å føle seg undertrykket. Mange som er uføre har nemlig god utdannelse, mange år i arbeidslivet bak seg. Så det å gi monkey jobs - føles bare vondt. Dessverre er det så mange uføre her i landet. At det har blitt nærmest et skjellsord å bli ufør her i landet i dag. Selv om regelverket for dette har blitt skjerpet kraftig inn det siste årene. Joda, tallene øker ennå. Men det er et stort etterslep som følge av AAP-ordningen og lignende. I tillegg til sosiale kulturelle forhold her i Norge. Samt økt innvandring fra krigsherjete land der man tar med seg traumer jeg ikke engang unner min verste fiende. Jeg syns det er rett å slett trist at man skal dømme så mange, stigmatisere ulike grupper i samfunnet fordi man blir en "naver". Kommer du fra krig og helvete, har blitt utsatt for tortur og psykisk terror i en årrekke. Uten å kjenne kulturen, språket - eller noe som helst. Skal man da forvente at vedkommende går rett ut i arbeid? Det krever mye tilrettelegging. og til sist.... Joda, jeg fremstår ganske fin og fjong fra utsiden. Ingen rullestol eller synlig handikapp. Så det er lett å tenke "hvorfor er ikke han der i jobb?" - men tilbring noen uker med meg, så skjønner man fort hvorfor. For mange er sykdommen "usynlig". Har man venner og kjente som er uføre. Vil disse ofte etterstrebe å vise seg fra sin beste side når du/dere kommer. Det klarer mange, i korte eller lengre perioder. Så betaler man heller "prisen" når dere har gått hjem igjen.
  21. 🔝 Smarte mannen @Pliscin. Personlighetstrekk er det vanskelig å gjøre noe med. Det må man bare lære seg å akseptere. Eksemplene du ramser opp er i det store bilde "småting" - sett fra mitt ståsted. Men det høres ut som en liten emosjonell ubalanse her. Hun virker rett å slett smått usikker, og har som Pliscin nevner kanskje et behov for mer eierskap. Sannsynligvis har hun sett hva du har gjort i forhold til økt omsetning og andre ting. Du er nok en ganske oppegående person. Men dersom du ønsker mer bekreftelser og anerkjennelse for dette (noe jeg leser mellom linjene i innlegget ditt) - så går det i stikk motsatt retning av din partners behov. To motstridende poler der altså. Får du det du ber om. Går det på bekostning av hennes behov. Som igjen (etter mitt syn) skaper en enda mer skjev maktfordeling i forholdet. Et tips er å bare være en lyttende part. Ikke involver deg så mye - men dersom partneren din får nye innfall eller ideer. Gi hu rom og makt til å styre på som hun vil. Og ja; det er faktisk viktig å gå på tryne av og til. Det er slik man lærer. Så selv om du ser ting du ville gjort annerledes. Ikke "gå inn" - med mindre hun ber konkret om det. Men selv da; gå varsomt inn. Kanskje gjør dine emosjonelle behov som har bygget seg opp over tid, at partneren din "lukker ørene" litt - selv om jeg også tror at hun lytter. For å ikke skape motpoler til de ulike behovene dere har. Om det var forståelig skrevet? Slik jeg leser det. Er det ikke slik at hun "gjør noe feil" - slike ting du ramser opp er ganske vanlig i alle forhold. I stor eller mindre grad. Men dersom du merker at disse tingene går ut over hverdagen og barna. Da er det nok på tide med litt Familieterapi. Noe som alle kan ha godt nytte av til tider i ethvert forhold. Når der er sagt; vanskelig å være objektiv når man kun har en side av en sak. Men man kan lese mye "mellom linjene" i innlegget ditt.
  22. Dersom flyet blir kansellert er det vanlig å bli ombooket. Dette går ofte automatisk - slik at man får tilsendt nye billetter. Om man ønsker noe annet enn dette; MÅ man ta kontakt med SAS før avgang. Det er ikke nok med bare en epost. Det enkleste er å henvende seg til serviceluka på flyplassen direkte - dersom dere allerede var på flyplassen når dere ble ombooket. Alternativet er at dere kansellerer de nye billettene direkte på nettsidene til SAS. Dette burde dere ha gjort før avgang. Slik det ser ut nå - hadde dere billetter, som ikke ble benyttet. Dersom flyet ble vesentlig forsinket kvalifiserer dere til EU 261/2004 - som betyr erstatning på mellom 250 og 600 euro pr reisende - alt etter hva som var årsaken til kanselleringen/ombookingen, Men jeg er usikker på om dere kvalifiserer til dette, da billettene dere fikk ikke ble brukt - og dere valgte å fly med et annet selskap. Det kan høres ut som dere muligens kvalifiserer til EU 261 erstatning; men jeg er en smule usikker på dette. Men noe refundering av selve billettene får dere ikke, da de ikke ble kansellert før avgang. Dersom flyskatten kun var på 119 kr,- høres det ut som en innenriks-billett. Da er nok maks erstatning 250 euro (+ eventuell mat & drikke, dersom dere har kvitteringer på dette). Du kan forsøke å sende inn en klage - det må gjøres her: https://www.flysas.com/en/customer-service/contact/forms/claim-other-matters/ Sjekk også https://www.forbrukerradet.no/fly/ Bonus tips: "Last minute" billetter er ofte dyre. Men dersom man har Eurobonus-poenger kan man ofte få nye billetter og betale med bonuspoeng til en langt lavere pris. Dette er nokså genialt dersom man må ha flybilletter i siste liten.... Forutsetter at man har noen poeng tilgjengelig. Har man Trumf kan man sette opp automatisk sparing til Eurobonus-poeng. Innenriksfly koster stort sett alltid mellom 6000 og maks 12000 poeng + 119 kroner i skatter og avgifter - også på kort varsel. 1 krone i Trumf gir 13,50 poeng 450 Trumf-kroner = 6000 poeng +119 kr,- i skatter og avgifter. Så med andre ord kan man "alltid" få billetter til drøyt 600 kr,- på kort varsel på denne måten. (Ikke til de aller minste flyplassene).
  23. Tenker man må skille mellom vindbasert "gratis" kraft som følge av kraftig vær og det øvrige markedet. Slike tilstander som kommer i morgen, der vinden er så heftig - at produksjonen av vindkraft vil gå for full. Da flyter markedet over av kraft - der tilbud er langt større enn etterspørsel; og derav kunstig lav pris. Vindkraft kan ikke lagres. Vannmagasinene våre er litt mer stabile, da de kan tømmes ved behov - og derfor gi mer "flyt" i markedet . Så slike tilstander som vi får i morgen er som regel veldig kortvarig. Når vinden avtar - hopper strømprisen opp til "normalnivået" som for tiden ser ut til å være på ca 400 øre pr kwh.
  24. Du trenger et nytt batteri. Enkelt og greit.
×
×
  • Create New...