Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[anon_83104]

Puke Nukem skrev (På 8.4.2010 den 12.01):

 

 

Nope, er ikke noe stor fan av alle disse kjemikaliene som de putter i folk!

Søvn er svært viktig. Det beste er å snakke med legen. De fleste sykehus har en egen søvnklinikk der du kan utredes for problemer. Be gjerne om å bli henvist til et. Og enkelte sovemedisiner er faktisk ufarlige. Melatonin-baserte er simpelthen av samme hormon som hjernen bruker for å få deg søvnig. 

Søvnhygiene er uansett et stort fokus. Skjermtid, hvordan du ter deg der du skal sove, hva du drikker og spiser, har alle muligheten til å spolere nattesøvn. Det kan også være psykiske lidelser til stede. Der begynner man også med å snakke med legen. 

 

Edit: La ikke merke til datoen av det besvarte innlegget. Haha

Endret 6. september 2021 av anon_83104

[RandomPersonSomewhere]

On 3/28/2021 at 9:15 AM, Guest ab3b5...44a said:

 Om en liten stund så kan vi jo kanskje få svaret på dette. Jeg kan faktisk tillate meg å dele det synet der. Kan jo ikke si en er så glad i livet når en ikke bryr seg om å gå ut. Dette har vart lenge. Har ikke vært deppa egentlig. En blir jo selvfølgelig litt det. Det er vel noe som følger automatisk med vil jeg tro. Vil kanskje kalle det likegyldighet? Jeg ligger ikke i sengen fordi jeg er deppa. Ligger der fordi jeg ikke vil leve. Når en da har ligget så lenge at det begynner å komme kramper, kløe, tungpusthet, smerte og «kulde» i kroppen uten å ville endre på ting... Fortsetter en å bare ville ligge der da så vil jeg kanskje si at selv om en da fortsatt befinner seg på denne kloden så vil ikke det si det samme som at en er så glad i livet. Det er ikke noe som har foregått over en uke, det er snakk om måneder. Jeg vet at det er ille men jeg får ikke gjort noe med det. 
 

Tidligere hadde jeg noe livsgnist i det minste.

Anonymous poster hash: ab3b5...44a

Høres ut som du kan ha en depresjon. Det fins det god behandling for. Anbefaler deg å ta en prat med fastlegen din.

Alle trenger hjelp iblant.

[Deechon]

Sliter en del med helseproblemer, dog ikke noe alvorlig men det går for det meste i tinnitus, muskelsammentrekninger og hodepine. Gidder ikke bruke noe særlig mere tid på kommunale helsetjenester da beskjeden ofte er å håndtere det selv og se det an... Blir ting virkelig ille kan jeg alltid gå til det private markedet.

 

Det som er et større problem derimot er at jeg føler at jeg ikke har noen sosiale støttespillere (med unntak av foreldre) lenger etter at corona kom. Føler ikke at kollegaene vil ha så mye å gjøre med meg og venner er forlengst borte. Jeg er så annerledes enn alle andre og har aldri møtt noen som meg selv. Det merkes godt når man har blitt voksen og ser forskjellen på hvordan man lever sammenlignet med andre. Asperger kan kanskje forklare noe av det men når jeg møter andre voksne som også har asperger så ser jeg at jeg ikke har noe som helst tilfelles med dem, hverken på en positiv eller negativ måte. Jeg er vel en anomaly.

 

Men jeg er robust, jeg klager ikke og gjør som jeg alltid har gjort. Håndterer det...

 

Har egentlig ikke noe agenda for denne posten men måtte bare få ut noen tanker.

 

 

[Laserbeam]

Angst (og anfall) og gjenopplevelser foregått litt av og på i ca 5 uker nå. Er slitsomt og utmattende, men jeg prøver å holde ut.  

Angst og gjenopplevelse 1:

Spoiler

Opererte ut en tvilling-cyste for en del år siden ved sete området. Såret måtte gro helt åpent uten å kunne sys igjen, pga fare for å danne seg nye fistelganger(?) som igjen
kunne skape en cyste.

Måtte være sengeliggende i ca 6 måneder, men kunne bevege meg litt etter hvert. Men måtte ligge ganske stille slik at såret ikke skulle "rifte" seg og skape komplikasjoner og blødninger.

Men med min flaks så ble det en del blødninger uansett, og var en del på legevakten (og noen ganger) akutten for å stoppe de blødningene. Var til overvåkning på sykehuset et par ganger siden jeg hadde blødd en del, og hadde litt lav oksygen prosent i blodet.

Den blødningen jeg "husker" best, var at jeg lå i senga, og jeg kjent operasjonssåret bare sprakk opp, og jeg kjente at det nærmest "fosset" ut, og jeg kjent at madrassen ble våt, ikke av vann, svette, men av blod.
Det ble selvsagt da en tur på legevakten for å stoppe blødningen, og en tur på overvåkning for å være parat hvis den plutselig skulle sprekke opp igjen. Husker jeg hadde noe intravenøst greier inn i den ene armen, samt pulsmåler og et par andre sensor-greier på meg. Husker ikke hva den inn i armen var til. Jeg har fortrengt ganske mye.
^
Det er den ene tingen jeg har mest gjenopplevelser av når det kommer til blødninger.

Angst og gjenopplevelse 2:

Spoiler

1-2 år etter at det operasjonssåret var leget ferdig, så klarte jeg å få kneskålen ut av ledd, beinet var helt vridd feil vei, og det er det vondeste jeg noen gang har opplevd.
^
Det er den dumme tingen jeg gjenopplever mest for tiden, som jeg også får en del panikkanfall over. Spesielt etter hvis jeg har brukt knea en del; gått turer, kjørt bilspill med ratt og pedaler, båret tunge varer fra dagligvarer i stor ryggsekk og syklet.

Så kort forklart:
- Blod, blødning og sårangst. Gjenopplevelser og panikkanfall relatert til komplikasjoner til et operasjonssår som for en del år siden ble friskmeldt og 100% ferdig grodd. Selv ikke arret syns veldig godt, men man ser den fort.
- Kne og gå-angst, og gjenopplevelser og panikkanfall relatert til en dum kneskål-ut-av-ledd-ulykke.
- Angsten og gjenopplevelsene kan også komme helt plutselig uten noen kjente triggere.

Er kanskje ikke det mest traumatiske jeg har opplevd. Men tror pga Asperger'n jeg har, så blir negativiteten (og de negative tankene rundt) av slike negative og "traumatiske" opplevelser forsterket.

Jeg bor i en omsorgsbolig med bemanning, så får nokså god hjelp og bistand herfra. Samt også er under behandling på FACT-teamet på DPS.  

Endret 12. mai 2021 av Sarcoex - Gnålern

[Gaea]

Sarcoex ❤️ Det er kjempeutmattende å oppleve angst og gjennoppleve traumer, ikke rart du er sliten! Selv har jeg behov for å sove 10 timer i strekk for å klare å være våken hel dag, har diagnosen PTSD. Noe som gjør meg helt utslitt av selv enkle gjøremål som å handle i matbutikken..eller være med venner..er helt utkjørt etterpå. Startet nylig med traumebehandling, og starter opp i juni med EMDR, håper på god effekt av dette. Har også hatt jevnlig oppfølging av fastlege. Så får også god hjelp her, men det er helt sykt tungt å gå gjennom. Å gå med spenninger i kroppen og være på vakt hele tiden er heftig shit, har selv en gråtedag idag

[Roger Roger]

Vet det er en enorm klisjè å deppe over nedstenging, beklager det altså. Med det vanvittig fine og varme været er byen jeg bor i, ironisk nok sommerbyen Kristiansand, den eneste byen i Norge som er i lockdown nå, noe som gjør det ekstra tungt. Unner selvfølgelig innbyggere i andre byer og spesielt Oslo gjenåpning med påfølgende utepils i nebbet, skulle bare ønske at det gjaldt min by og. Worst case scenario kan jo hele sommeren praktisk talt bli avlyst her.

Det mest patetiske opp i det hele er at jeg jeg graver meg ned, for ting jeg ikke får gjort noe med. Men den bipolare åpning - nedstenging syklusen gjør meg dessverre helt apatisk.

[Gjest 5b148...bbb]

Vet ikke hvor poste dette... endte opp her.

Tunge dager😢

Når tiden er kommet...

 

Pappa skal dø. 

Dette er en vond tid.

 

Skikkelig vondt å ikke vite hvor lenge han har igjen.

Vondt å vite at all ernæring og væske er stanset.

Vondt å se han prøver å reise seg.

Vondt å se hvordan han jobber med å puste.

Kun lindrende behandling. 

Hvor lenge klarer et alvorlig sykt menneske seg uten vann?

Vil de føle ubehag uten væske ?

Hvordan vil vi merke at det går mot slutten? 

 

Godt å få være tilstede og få med seg tingenes gang.

Godt å få være tilstede mens han enda lever og man får litt ekstra tid sammen

Godt å få god informasjon fra helsepersonell. 

 

Skulle ønske det gikk fort for pappa’s del. Se han vil visne bort dag for dag er tungt. 

Seigpining er rette ordet for alle parter.

 

Nå vet jeg mer hva ventesorg er. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 5b148...bbb

[Mechablast]

Prøver å slutte med røyk igjen, problem med å konsentrere meg, føler meg ikke bra

røyka 2 rulletobakkpakker i uka

Kjefta på en på butikken idag pågrunn av sjokolade.

Har hummørsvingninger, sint i ene øyeblikket og gråter i det neste

 

 

[Gjest ef045...fcc]

Jeg har grei inntekt, men alt for mye gjeld (gjeldsordning på gang). Hver gang jeg setter opp budsjett for kommende måned, er det like deprimerende å titte ned på tallene, for inntil 80% går til faste utgifter, gjeld or regninger.

Sol og fint vær. Venner drar å ferie. Jeg sitter her og tvinger i meg nudler jeg kjøpte på datosalg, 99 kr,- for 30 stk. I blandet litt FirstPrice brokkoliblanding - toppet med litt urter jeg har plantet. For så vidt en god middag det. Hadde det ikke vært for at lukta fra grillen til naboen pirret meg i neseboret og lyden av en ølboks som åpnes fester seg i ørekanalen. Bare for å minne meg om hva jeg går glipp av.

"Alle" sosiale aktiviteter skal koste penger tydeligvis. Bli med å ta en øl på Hansen-hjørnet a? -Nei, jeg har faktisk ikke 68 kr,- til det.

Nærmer meg 40 år og kjøper fremdeles FristPrice brød til 7,90 og plukker med meg tomflasker jeg finner på gata. Mens jeg vurderer å sy igjen et hull på boksershortsen min; men hvor skal jeg få nål & tråd fra? Hmmm..... Sommerens store dilemma.

Nåja, hverdagen har sine lyspunkter også. Ferievikarer på den lokale ferja her jeg bor - så lett å snike. ^^ Så sparer jeg 59 kr,- på overfarten. Så kanskje jeg skal unne meg en øl til 24,90 kr,- + pant i morgen... (men bare kanskje :p) 

God sommer!

Anonymous poster hash: ef045...fcc

[Deechon]

Skjønner ikke at det ikke forskes mer på tinnitus rundt om i verden, og at man ikke er interresert i å finne noe som hjelper. Hatt det i 16 måneder nå og det er fortsatt slitsomt. Gjør vondt også av og til.

 

Tanken på at jeg antageligvis må ha dette i 50-60 år til er mildt sagt slitsomt...

[Mechablast]

Savner røyken noe så innmari til tider, drømte at jeg hadde en sigarett i lommen

[Laserbeam]

Alt for mye angst og gjenopplevelser. Holder på å bli sprø. Føles ut som at hodet og brystet skal eksplodere. Jeg hater meg selv  

Jeg har snudd døgnet fullstendig på hodet, har skyvet folk, og ansatte i boligen, fullstendig unna. Jeg isolerer meg igjen, og spiller meg «til døde» på diverse dataspill og mobilspill. 

[Gjest 71836...4d4]

Dette er en post.

Det er ganske lett å føle seg utenfor, eller for å føle seg hjelpesløs.
Det går ofte i sirkel i hodet mitt. Samme tankene som kommer igjen og i gjen. Hvordan skal jeg klare meg? er jeg bare håpløs? hva feiler meg? hvorfor gidder jeg å leve, å fortsette uten å faktisk komme meg noen sted?

Jeg er 22 år nå, og bor i mammas kjeller. Jeg får dagpenger, men har vært arbeidsløs siden desemberi fjor, etter jeg i en depressiv episode lot hele livet jeg badde bygd meg opp i 2 år brenne. Jeg er engstelig, sinnt, og forvirra. Hvorfor får jeg ingen oppfølging? første møte med nav kommer nå snart, endelig etter 10 mnd som registrert arbeidssøker. Da er tema at jeg ikke gjør en god nokk innsats, og videre tiltak de skal prøve å sette meg på.

Så er det spørsmålet om innsats. Hva er en god innsats? Jeg har alltid vanskelig for å fokusere. Det føles som en anstrengelse det å bare skrive dette. Jeg fikk kjeft hjemme fra når jeg var liten. Jeg klarte ikke å holde styr på ting. Skolesekken var et kaos, jeg klarer ennå ikke å spise brødmat noe særlig. Gamle matpakker og skolemelk som jeg ikke drakk ble liggende i sekken i flere uker, jeg hadde ikke fokus og fikk aldri hjelp til å rette noe av dette. Foreldrene mine tok meg aldri til legen, ettersom søstra mi fikk ADHD Diagnose og jeg skulle ikke bli "stempla for livet" slik som hun.

Kjefting. Det skjer ennå at jeg har mareritt hvor det er faren min som er skurken, men det var mye værre før når jeg var liten. Roping, kjefting og ting som flyr i veggen. Jeg takler ikke roping. Hvis noen hever stemmen mot meg fryser jeg opp, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og panikken slår inn, pulsen går til 110, hjertet synker og jeg bryter sammen.  Foreldra mine ble separert når jeg var rundt 2-3 år gammel, men jeg har minner som strekker tilbake hele veien.

Igjennom hele oppveksten min har konflikt vært en konstant, enten mellom samboeren til min mor, eller til min far. Det var kjefting og krangling hele tiden, voksne mennesker som ikke klarer å oppføre seg, og slik er det ennå, og jeg har et litt betent forhold til farsiden.

Jeg ble mobba på barneskolen, og husker ennå da en medelev spurte om familien min var fattig. Opplevde at en av "vennene" mine holdte en speiderkniv mot underarmen min og truet med å kutte meg flere ganger. Ungdomsskolen var ikke like fæl, men jeg var definitivt en av klassens klovner og en problematisk elev å ha med å gjøre.

Her gikk også fokuset over på dataspill istedet for konsoller for meg. Jeg begynte å spille CS:GO, og fikk fort en interesse for skins. Dette åpnet en dør for Gambling i ung alder. Sparepenger, bursdagspenger o.l ble brukt for å kjøpe skins, som jeg senere mistet. Tror jeg var 15 år når det startet. Jeg sluttet å gå ut, og ble bare mer og mer tilbaketrukken mot videregående.

Elektro VG1 gikk ganske greit, jeg hadde O-K karakterer uten å anstrenge meg mye, jeg studerte ikke som alle andre og tok det meste på hukommelsen. Hvis jeg tok notater fikk jeg ikke med meg hva som ble sagt i undervisningen, siden alt fokus gikk på et forgjeves forsøk i å notere uten å få med meg hva som faktisk ble sagt. Jeg ble forsøkt lært studiemetoder som aldri klikket i hodet mitt, og jeg forstår ikke helt hvordan folk klarer å sitte på en skolebenk i nærmest 20 år før de er lei med en Master og Bachelor. Praktisk læring er hvor jeg treffer best.

VG2, fraværsgrensa trer i kraft. Jeg sliter mer med tankene mine, om hvem jeg er. Jeg har litt fravær fra skola, men lander innafor og får karakterer i alle fag, laveste var 3. og 6 på tværrfaglig eksamen i IKT. Tusen takk til fantastiske klassekamerater, lærere og støtten jeg fikk. Jeg kommer ut av skapet som homofil når jeg er 18 år. Det gikk egentlig smærtefritt, værste responsen innad i familien var "jeg visste det!" fra en stefar. Han var veldig grei, men det ble brudd etter jeg flytta ut hjemme fra første gang.

 VG3 Påbygg.  Jeg møtte ei i samme båt som meg i klassen. Engstlig, nervøs og nokså traumatisert. Vi ble gode venner, og hjalp hverandre gjennom skoleåret. Jeg hadde mye fravær dette året, langt over grensa og opplevde det som spesilet tungt. Det var mye trøbbel i hjemmet, og jeg sluttet å besøke faren min annen hver uke. Det var lettere å bo hos moren min, men det var dager jeg ikke klarte å stå opp. 

Med en fraværsprosent på vel over 15% i alle fag, fant skolen ut at de kanskje skulle ta en prat med meg. Jeg fikk timer hos helsesykepleier hos skolen, som hjalp en del med å få ut noe av det som var på hjertet til den tid. Jeg fikk tilbud om henvisning til psykiatrer, men sa nei i frykt for hvilke konsekvenser det ville få. Jeg har tross alt ikke noen diagnose, hvorfor skulle jeg risikere å få en nå? da blir jeg annerledes, og stempla for livet. fratatt friheten og satt på medisiner! I ettertid angrer jeg sterkt på at jeg sa Nei. ikke bare en, men to ganger. 

Jeg hadde det ikke bra med megselv, og pinte meg gjennom skoleåret med hjelp av en fastlege som hjalp meg med å etterdokumentere fravær, og klarte å få utvidet grensa til 15% for meg slik at jeg akkurat traff.

Velkommen til helvette.

Jeg strøk på skriftlig eksamen i Nynorsk. Jeg var ikke i slaget dagen eksamen ble tatt, men møtte opp uansett. Jeg bommet helt på oppgaven, men sendte inn en klage uansett for å prøve. Eposten jeg sendte er klippet og limt.

"Hei!

 

Etter eksamen i norsk sidemål fikk jeg vite at jeg strøk.

 

Vil jo da derfor selvfølgelig kalge på karakteren, og velger å da gjøre dette via mail.
Er avhengig av å få en ny vurdering for at det neste året ikke stryke med og, mener selv der er godt grunnlag i oppgaven jeg skrev, og er overasket av resultatet.

Fristen for å få "ekspress sensur" var nå Tirsdag for å få ny sensur eller saken vurdert før fristen til samordna opptak er over."

Mvh xxx"

Jeg fikk svar på klagen etter 3 uker skriftlig i posten. Den nye sensuren var ikke en endring fra den tidligere. Karakter 3.
Karakter 3? Men jeg strøk jo? Hvordan er ikke dette en endring? Jeg gikk over brevet flere ganger før det traff meg. Klagen gjalt bokmål, altså hovedmål.

Norland Fylkeskommune. Fy faen.

Jeg sendte mail til skolen, til NFK og fikk aldri noe konkret svar på hvordan dette skulle, eller kunne rettes opp i.
Alt håp om å fortsette en utdannelse gikk rett til f. ettersom jeg ble tvunget til å ta eksamen som privatist, og standpunkt karakteren frafalt.

Ikke hadde jeg jobb, ikke hadde jeg studieplass, ikke hadde jeg arbeidserfaring.
Jeg søkte jobber i ny og ne, overalt. 

Til slutt fikk jeg svar på en søknadd. Jeg hadde søkt en teknisk jobb i Irland.
Jeg gikk videre til intervju, og lot samme del av meg skinne som i VG2 eksamen og klarte å prate meg til et jobbtilbud.
Ikke hadde jeg sparepenger, fordi de forsvant med en tidlig spilleavhenginghet. 

Jeg solgte alt jeg hadde, og flyttet til Irland. 19år
Jobben var grei, litt krevende å snakke med brukere. For hver gang telefonen ringte, kjente jeg et press om brystet og det ble vanskelig å puste. i 2 år klarte jeg å tvinge meg gjennom det, med lite fravær og OK lønn og noen bonuser.
Jeg hadde en fantastisk sjef, som klarte å jobbe rundt all den "corporate bullshitten" som var i bedriften for oss som var on call.

På vei mot jobben gikk jeg over ei bru over motorveien. Det var høye gjærder vinklet innover for at man ikke skulle klare å klatre over.
Tanken var der mer enn en gang. Alt falt sammen hjemme, hvorfor gidder jeg.

Jeg reiste rundt mye med de feriedagene jeg hadde. Tur til Russland, Polen, Nederland og til USA.
I USA møtte jeg mitt livs kjærlighet. Så kom COVID.

Folk sluttet i jobben etterhvert som vi ble flyttet på hjemmekontor. Det sosiale som holdte meg i sjakk falt sammen, og jeg ble isolert i bakgården til en eldre Irsk mann ettersom romkammeraten min flyttet til Sverige til ny jobb... Dagene gikk i ett, jobb, fritid. Alt ble tilbrakt på samme sted foran PC skjermen.

Jeg begynnte å gamble smått igjen. 

Huseier prøvde å forlange at jeg betalte full leie for begge rommene, ettersom ett sto tomt nå, ennå jeg ikke hadde signert noe ny kontrakt eller leieavtale, og sto ikke som eneste leietager. og da fant jeg ut at leiekontrakten ikke var registrert, og at han var en skattesnylter. Han ble frekkere og frekkere, trakassering, trussler om vold og til slutt drapstrussler da sluttet jeg helt å betale leia en måned i protest.

Jeg hadde lite med sparepenger, og å betale hele leia ville bety Ramendan. Å spise nuddler er ikke å leve. Alt av penger jeg hadde til overs, ble spilt vekk dagen før lønning. Jeg mistet kontrollen, sa opp jobben og flyttet hjem.


Nå sitter jeg hær.
Det er vanskelig å spise.
Jeg sliter med å sove. Våkner hver 2 time, er urolig og kan våkne med panikk, som gjør jeg ikke klarer å sove lengre den natten.

Jeg skal ifølge et brev fra sykehuset til Psykiatri i uke 37.
Denne uka nå.

Jeg har ikke fått noe tidspunkt til time.

Jeg er redd for at det er en til sprekk.

Faller jeg?




 

Anonymous poster hash: 71836...4d4

[Laserbeam]

Er fortsatt ikke i form om dagen. Mye angst, gjenopplevelser og flashbacks. 😑 Lå med det i hele går, i over 24 timer.. Sovna med det, og våkna med det. Slik var syklusen i hele går.. Klarte å karre meg ut av senga ved midnatt i dag, og har vært våken siden.

Og skal ha samarbeidsmøte med mine kontaktpersoner i boligen, mine behandlere i FACT-Teamet i komummen, samt også mine foreldre. Nervøs.
Har egentlig ikke lyst til å bli lagt inn noe sted. Selvom ting begynner å eskalere skikkelig, og jeg har startet med lett selvskading igjen (overfladisk).
Jeg har fysisk sperret meg inne i leiligheten og ønsker egentlig ikke å ha noen inn til meg. Jeg ønsker ikke at noen skal se meg i den tilstanden jeg er i.
Prøver å distrahere meg med diverse dataspill, tv serier, streams og YouTube. Men ikke lett..
Har heller lyst til å være våken enn å sove, så er våken i 18-30 timer om gangen.
Og verden og livet mitt føles "fremmed" på en måte. Jeg blir lettere irritert, fått noen hull i hukommelsen, og blir fort redd og engstelig.

Endret 29. september 2021 av Sarcoex - Gnålern

[Skogslik]

Tilbakeblikk på tiden for 10-12 år siden.
Fin tid, som jeg savner...

Tiden med exen, reisene vi hadde.
Sett på youtube nå fra plasser vi reiste til.
Hvorfor torturer meg slik egentlig.

Nei, downhill fra nå med livet.
Meh, får bare henge med.

 

 

Endret 30. oktober 2021 av Skogslik

[Ola Drunk]

Det er trist.

Endret 6. november 2021 av Ola Drunk
Var litt overdrevet

[Gjest 3e7bd...d7e]

Et lite hjertesukk...

Jeg trodde jeg var over perioden med selvdestruktive tanker og sosial angst, men nå er de jammen meg tilbake. Har følt meg rimelig ensom og patetisk i hele mitt voksne liv og straks ei jente viser et snev av interesse i meg, så blir jeg betatt, kollapser sammen og blir til eremitten igjen som "ikke fortjener noe uansett" og "er bare en belastning uansett". Så blir jeg sjenert, kald og uinteressert, og kontakten forsvinner...

Er jeg den eneste som krever konstant bekreftelse på at jeg er ønsket?

 

 

Anonymous poster hash: 3e7bd...d7e

[Skogslik]

Gjest 3e7bd...d7e skrev (På 10.11.2021 den 19.33):

Et lite hjertesukk...

Jeg trodde jeg var over perioden med selvdestruktive tanker og sosial angst, men nå er de jammen meg tilbake. Har følt meg rimelig ensom og patetisk i hele mitt voksne liv og straks ei jente viser et snev av interesse i meg, så blir jeg betatt, kollapser sammen og blir til eremitten igjen som "ikke fortjener noe uansett" og "er bare en belastning uansett". Så blir jeg sjenert, kald og uinteressert, og kontakten forsvinner...

Er jeg den eneste som krever konstant bekreftelse på at jeg er ønsket?

 

 

Anonymous poster hash: 3e7bd...d7e

 

Helt med deg.
Jeg har gitt opp folk, synd som faen da jeg skulle ønske jeg hadde noen.

[Mechablast]

Gjest 3e7bd...d7e skrev (På 10.11.2021 den 19.33):

Et lite hjertesukk...

Jeg trodde jeg var over perioden med selvdestruktive tanker og sosial angst, men nå er de jammen meg tilbake.

Anonymous poster hash: 3e7bd...d7e

Vet ikke om du skjønner hva jeg sier.

Du kan ikke la dette kontrollere deg!!

[Gjest 3e7bd...d7e]

Mechablast skrev (16 timer siden):

Vet ikke om du skjønner hva jeg sier.

Du kan ikke la dette kontrollere deg!!

Jeg skjønner veldig godt hva du sier.

Har jobbet lenge med å identifisere min egen katastrofering og selvdestruktive oppførsel, og prøver så godt jeg klarer å navigere meg rundt de tankene i hverdagen. Dessverre så hjelper ikke det mot ensomheten og depresjonen som kommer som følge av dette, og da får gjerne slike tanker helt frie tøyler.

Anonymous poster hash: 3e7bd...d7e