Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

 

Konstant dårlig samvittighet ovenfor alt og alle, pga tingene jeg ikke kan eller klarer gjør meg så utrolig mye mer sint. 

 

Jeg er så utrolig lei av absolutt alt!

Anonymous poster hash: 22b25...fc7

 

Anonymous poster hash: 22b25...fc7

 

Alle er fantastiske på sin müåe og du har nok også mange positve og gode sider ved deg!

 

Kanskje de rundt deg bare er litt dårlige på å vise eller verdsette det? Eller så er du litt hard mot deg selv?

 

Men om det gjelder hverdagslige ting som i at du glemmer litt eller sånnt så snakk med dem rundt deg. De er sikkert veldig glad i deg og vil gjerne hjelpe om du åpner deg litt.  Så kan dem sikkert hjelpe til litt med å minne deg på ting eller du lager en kalender eller lignende.

Er viktig å ikke gjøre seg avhengig av andre, men det kan være en god start til å komme i gang med.

 

Og om man ikke kan ting så kan man alltid lære. Bare ikke gi opp og lær av noen som er tolmodige og har forståelse. Og man gjør litt feil iblant eller lærer noen ting saktere enn andre ting men man kan klare alt til slutt. Bare å ikke gi opp!  Et godt miljø eller noen å lære sammen med hjelper mye.

 

Bare vær konkret og jobb med en ting om gangen og ikke ta lt du ikke kan og la deg trekke deg ned. Du kan klare det og du kan sikkert mange ting som andre gjerne ønsker at dem kan.  Vi er allle fantastiske på vår måte så ikke la deg trekke deg så mye ned. Du vil få det til til slutt :)

Lenke til kommentar

Fikk Sobril 10mg av legen for angst og -panikkanfall. Hadde et samme dagen og tok 2 tabletter. Hjalp ingenting og følte meg ikke noe annerledes. Ved neste anfall tok jeg 7 stk og det hjalp ikke og jeg følte meg ikke noe annerledes.

 

Legen sa jeg kunne føle meg litt rusa av de og litt ut av kroppen og det skulle hjelpe meg slik at jeg slapp unna mesteparten av anfallet.

 

Har bare 15 piller igjen. Noen som har erfaring med Sobril? Bør jeg ta alle 15 ved neste anfall? 

Lest på nettet om folk som tar 1 og føler seg helt borte og leser om de som ruser seg på de som også bare tar 4-6stk. Er det normalt å være så resistent mot de at 7stk har ingen merkbar effekt?



Anonymous poster hash: 22b25...fc7
Lenke til kommentar

 

Sobril er ikke medisinen for deg. Gå heller tilbake til legen og snakk om alternativer. IKKE ta 15 stk på en gang.. vær så snill!

 

Får vel ikke noe effekt av 15 uansett kanskje. Men hva er det verste som kan skje? Orker ikke flere anfall.

 

 

Anonymous poster hash: 22b25...fc7

 

At du sovner og aldri våkner igjen. Så please, ikke ta dem. La legen din hjelpe deg å finne noe som faktisk kan hjelpe.

  • Liker 4
Lenke til kommentar

 

 

Sobril er ikke medisinen for deg. Gå heller tilbake til legen og snakk om alternativer. IKKE ta 15 stk på en gang.. vær så snill!

 

Får vel ikke noe effekt av 15 uansett kanskje. Men hva er det verste som kan skje? Orker ikke flere anfall.

 

Anonymous poster hash: 22b25...fc7

 

At du sovner og aldri våkner igjen. Så please, ikke ta dem. La legen din hjelpe deg å finne noe som faktisk kan hjelpe.

 

 

Jeg våknet igjen.

 

Men skulle ønske jeg ikke gjorde det.

Anonymous poster hash: 22b25...fc7

 

Anonymous poster hash: 22b25...fc7

Lenke til kommentar

At du sovner og aldri våkner igjen. Så please, ikke ta dem. La legen din hjelpe deg å finne noe som faktisk kan hjelpe.

Pfft. LD50 (medianverdien av dødelig dose) er så høy at det er ikke en faktor. Du må ha noe slik som 5000mg per kilo kroppsvekt. Blander man med alkohol så er det selvsagt mye lavere, men jeg tør påstå at du ikke klarer å ta livet av deg med Sobril.
  • Liker 2
Lenke til kommentar

Heisann! Jeg ble litt glad når jeg fant denne posten. Jeg sliter veldig nå med hva jeg skal gjøre!

Jeg har en lillesøster som har forsøkt å ta livet sitt to ganger. Første gang var ikke så alvorlig, da hun kuttet seg litt dypt, men jeg tror ikke hun ønsket å dø da. Men nå, for to dager siden tok hun overdose og endte på sykehus nå i to dager. Det verste for meg er, at jeg føler at jeg tidligere har sklidd lengere og lengere unna henne. Jeg studerer i utlandet og har ikke så mye kontakt med søsteren min som jeg hadde før. Det er stor alderforskjell mellom oss, og jeg føler egentlig vi aldri har hatt noe nært forhold.

 

Men hun er lillesøsteren min, og jeg vil gjøre alt for at hun skal overleve. Jeg vil så gjerne ta kontakt med henne. Hun har nettopp lagt meg til på snapchat igjen (etter hun blokkerte meg) og jeg har snappet litt fram og tilbake med henne idag, bare generelle ting. Men bør jeg ringe henne? Sende en tekstmelding? Hva skal jeg si? Bør jeg vente?

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!? Jeg føler meg hjelpesløs og ubrukelig. Er det min feil at hun kom til det punktet med å ville ta selvmord (hun har jo også problemer sosialt, da hun ble mobbet som liten, og nå ikke sitter med noe sosial kompetanse, og ingen venner). Jeg burde vært der for henne. Og jeg ønsker å være der for henne nå. Det er ingenting i verden jeg ønsker mer! Om hun dør, noe hun kunne vært, jeg vet ikke hvor jeg skulle gjort av meg!

 

Noen av dere som har vært i samme situasjon? Eller som har forsøkt selvmord, som kanskje kan si noe om hva min søster ønsker å høre nå?

 

Jeg er 23 og søsteren min er 8 år yngre enn meg

Lenke til kommentar

Jeg er lei av at jeg nedverdiger meg selv. Lei angsten. Lei av mangelen på selvrespekt. Lei av å ikke være den jeg vil være, eller i det minste et menneske jeg kan leve med. Lei mine svakheter. Jeg er lei skammen, nevrotisismen og usikkerheten som styrer mitt liv. Kvalmen. Lei av å jobbe, lei av arbeid som ikke engasjerer og tapper meg fullstendig for energi. Lei av at jeg er avhengig av medikamenter og dop for å fungere i sosiale situasjoner. 

 

Det har lenge gått bra. Eller, lenge har jeg ikke følt noen ting. Hverken glede eller sorg. Det er så godt som det blir. Monotone dager uten selvrefleksjon. Jobb, trening og tiden imellom som helt blottet for mening. Bare sjelden skeier jeg ut og stapper skallen full av av alkohol, medikamenter og dopet jeg kan få hendene. Eller sjelden og sjelden. Det blir som regel hver helg. Og det angstdempende jeg tar har blitt en nødvendighet og en krykke enhver gang jeg må utsette meg for en ubehagelig eller stressende situasjon. Som hver gang jeg møter et nytt menneske, hver gang jeg skal omgås ubekjente, hver gang jeg skal gjøre noe nytt, hver gang jeg føler nervøsiteten sitre i kroppen. Og det er minst et par ganger i uka og blir stadig oftere. 

 

Det vil bli bedre. Eller, de ubehagelige følelsene vil igjen forsvinne et sted ned i dypet. Men etter å ha levd i så mange år med melankolien, mangelen på entusiasme, fraværet av gode følelser til meg selv og til mitt liv, samt den evig tilstedeværende følelsen av at livet bare er en sakte bevegelse mot døden og hver dag bare er ett nytt kryss i kalenderen, begynner jeg å frykte at det alltid vil forholde seg slik. At det er dette livet er. 

 

Det er kjemisk det jeg føler nå. Jeg har blandet ting jeg ikke skal blande og tatt for mye av det. Opptur gir nedtur. Godt jeg kan justere med beroligende og angstdempende. Men akkurat nå vil jeg ingenting annet enn å synke ned i jorden og la kroppen bli til jord. Helt smertefullt, helt uten refleksjon. Bare forsvinne inn i det stille og det tomme og det fjerne ingenting. 

 

Og sorgen av avløses av sinnet. 



Anonymous poster hash: 2caf1...51b
Lenke til kommentar

Heisann! Jeg ble litt glad når jeg fant denne posten. Jeg sliter veldig nå med hva jeg skal gjøre!

Jeg har en lillesøster som har forsøkt å ta livet sitt to ganger. Første gang var ikke så alvorlig, da hun kuttet seg litt dypt, men jeg tror ikke hun ønsket å dø da. Men nå, for to dager siden tok hun overdose og endte på sykehus nå i to dager. Det verste for meg er, at jeg føler at jeg tidligere har sklidd lengere og lengere unna henne. Jeg studerer i utlandet og har ikke så mye kontakt med søsteren min som jeg hadde før. Det er stor alderforskjell mellom oss, og jeg føler egentlig vi aldri har hatt noe nært forhold.

 

Men hun er lillesøsteren min, og jeg vil gjøre alt for at hun skal overleve. Jeg vil så gjerne ta kontakt med henne. Hun har nettopp lagt meg til på snapchat igjen (etter hun blokkerte meg) og jeg har snappet litt fram og tilbake med henne idag, bare generelle ting. Men bør jeg ringe henne? Sende en tekstmelding? Hva skal jeg si? Bør jeg vente?

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!? Jeg føler meg hjelpesløs og ubrukelig. Er det min feil at hun kom til det punktet med å ville ta selvmord (hun har jo også problemer sosialt, da hun ble mobbet som liten, og nå ikke sitter med noe sosial kompetanse, og ingen venner). Jeg burde vært der for henne. Og jeg ønsker å være der for henne nå. Det er ingenting i verden jeg ønsker mer! Om hun dør, noe hun kunne vært, jeg vet ikke hvor jeg skulle gjort av meg!

 

Noen av dere som har vært i samme situasjon? Eller som har forsøkt selvmord, som kanskje kan si noe om hva min søster ønsker å høre nå?

 

Jeg er 23 og søsteren min er 8 år yngre enn meg

Si at du bryr deg, du elsker henne, gi henne oppmerksomhet regelmessig, snakk med henne så mye du kan, hun føler seg sikkert veldig alene i dette. 

 

MEN, hvis ting blir for mye for deg, ikke engang våg å si noe som indikerer at du er frustrert og at hun burde bare ''grow the fuck up'', det er veldig vondt å høre når man prøver å finne trøst i sin storesøster. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar

 

Heisann! Jeg ble litt glad når jeg fant denne posten. Jeg sliter veldig nå med hva jeg skal gjøre!

Jeg har en lillesøster som har forsøkt å ta livet sitt to ganger. Første gang var ikke så alvorlig, da hun kuttet seg litt dypt, men jeg tror ikke hun ønsket å dø da. Men nå, for to dager siden tok hun overdose og endte på sykehus nå i to dager. Det verste for meg er, at jeg føler at jeg tidligere har sklidd lengere og lengere unna henne. Jeg studerer i utlandet og har ikke så mye kontakt med søsteren min som jeg hadde før. Det er stor alderforskjell mellom oss, og jeg føler egentlig vi aldri har hatt noe nært forhold.

 

Men hun er lillesøsteren min, og jeg vil gjøre alt for at hun skal overleve. Jeg vil så gjerne ta kontakt med henne. Hun har nettopp lagt meg til på snapchat igjen (etter hun blokkerte meg) og jeg har snappet litt fram og tilbake med henne idag, bare generelle ting. Men bør jeg ringe henne? Sende en tekstmelding? Hva skal jeg si? Bør jeg vente?

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!? Jeg føler meg hjelpesløs og ubrukelig. Er det min feil at hun kom til det punktet med å ville ta selvmord (hun har jo også problemer sosialt, da hun ble mobbet som liten, og nå ikke sitter med noe sosial kompetanse, og ingen venner). Jeg burde vært der for henne. Og jeg ønsker å være der for henne nå. Det er ingenting i verden jeg ønsker mer! Om hun dør, noe hun kunne vært, jeg vet ikke hvor jeg skulle gjort av meg!

 

Noen av dere som har vært i samme situasjon? Eller som har forsøkt selvmord, som kanskje kan si noe om hva min søster ønsker å høre nå?

 

Jeg er 23 og søsteren min er 8 år yngre enn meg

Si at du bryr deg, du elsker henne, gi henne oppmerksomhet regelmessig, snakk med henne så mye du kan, hun føler seg sikkert veldig alene i dette. 

 

MEN, hvis ting blir for mye for deg, ikke engang våg å si noe som indikerer at du er frustrert og at hun burde bare ''grow the fuck up'', det er veldig vondt å høre når man prøver å finne trøst i sin storesøster. 

 

Jeg er jo ikke dum heller da. Jeg kommer aldri, vertfall ikke i denne situasjonen, til å si noe slikt til henne! Jeg skal møte henne snart, men foreløpig ligger hun på sykehus for de skadene hun har påført seg selv, og det er ikke mye rom for kommunikasjon. Men jeg skal si til henne, nå som jeg ofte gjør, at jeg elsker henne, og minne henne på at jeg er her for henne, enten om hun vil prate, eller bare ha en " se på film" partner eller noe. Hun er snart 16, og det å si til en i den alderen, med selvmordstanker eller ikke, at "grow the fuck up" er svært upassende. Jeg utdanner meg som lektor, så jeg har da litt barmhjertighet.

Lenke til kommentar

 

 

Heisann! Jeg ble litt glad når jeg fant denne posten. Jeg sliter veldig nå med hva jeg skal gjøre!

Jeg har en lillesøster som har forsøkt å ta livet sitt to ganger. Første gang var ikke så alvorlig, da hun kuttet seg litt dypt, men jeg tror ikke hun ønsket å dø da. Men nå, for to dager siden tok hun overdose og endte på sykehus nå i to dager. Det verste for meg er, at jeg føler at jeg tidligere har sklidd lengere og lengere unna henne. Jeg studerer i utlandet og har ikke så mye kontakt med søsteren min som jeg hadde før. Det er stor alderforskjell mellom oss, og jeg føler egentlig vi aldri har hatt noe nært forhold.

 

Men hun er lillesøsteren min, og jeg vil gjøre alt for at hun skal overleve. Jeg vil så gjerne ta kontakt med henne. Hun har nettopp lagt meg til på snapchat igjen (etter hun blokkerte meg) og jeg har snappet litt fram og tilbake med henne idag, bare generelle ting. Men bør jeg ringe henne? Sende en tekstmelding? Hva skal jeg si? Bør jeg vente?

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!? Jeg føler meg hjelpesløs og ubrukelig. Er det min feil at hun kom til det punktet med å ville ta selvmord (hun har jo også problemer sosialt, da hun ble mobbet som liten, og nå ikke sitter med noe sosial kompetanse, og ingen venner). Jeg burde vært der for henne. Og jeg ønsker å være der for henne nå. Det er ingenting i verden jeg ønsker mer! Om hun dør, noe hun kunne vært, jeg vet ikke hvor jeg skulle gjort av meg!

 

Noen av dere som har vært i samme situasjon? Eller som har forsøkt selvmord, som kanskje kan si noe om hva min søster ønsker å høre nå?

 

Jeg er 23 og søsteren min er 8 år yngre enn meg

Si at du bryr deg, du elsker henne, gi henne oppmerksomhet regelmessig, snakk med henne så mye du kan, hun føler seg sikkert veldig alene i dette. 

 

MEN, hvis ting blir for mye for deg, ikke engang våg å si noe som indikerer at du er frustrert og at hun burde bare ''grow the fuck up'', det er veldig vondt å høre når man prøver å finne trøst i sin storesøster. 

 

Jeg er jo ikke dum heller da. Jeg kommer aldri, vertfall ikke i denne situasjonen, til å si noe slikt til henne! Jeg skal møte henne snart, men foreløpig ligger hun på sykehus for de skadene hun har påført seg selv, og det er ikke mye rom for kommunikasjon. Men jeg skal si til henne, nå som jeg ofte gjør, at jeg elsker henne, og minne henne på at jeg er her for henne, enten om hun vil prate, eller bare ha en " se på film" partner eller noe. Hun er snart 16, og det å si til en i den alderen, med selvmordstanker eller ikke, at "grow the fuck up" er svært upassende. Jeg utdanner meg som lektor, så jeg har da litt barmhjertighet.

 

Bare nevnte det da jeg har opplevd det selv, det gjør veldig vondt når du trenger noen og du strekker hånden til din storesøster som påstår at hun bryr seg, bare til å bli møtt med frustrasjon og irritasjon på at jeg ikke bare kan manne meg opp og komme ut av det selv. Du virker som en god storesøster, lillesøsteren din er veldig heldig! <3

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Føler meg så jævlig som søppel nå. Klarer ikke å komme meg noen vei, og jeg har absolutt ingen tro på fremtiden. Driiit...

 

Endret: Meh. Føler meg allerede bedre. Fant noe å se frem til, også fikk jeg i meg noe mat. Håper bare jeg klarer å holde humøret oppe nå da.

Endret av Cutthroat Bill
Lenke til kommentar

Kommer ingen vei jeg heller. Men har nok gitt opp, på endel områder av livet.

 

Lurer egentlig på hvordan det er å være "nær" noen. Jeg er veldig reservert og har ingen erfaring med det. Det virker som en fin ting, men jeg vet egentlig ikke om jeg selv liker det, og/eller det er noe jeg får til.

 

Tenker egentlig ikke på sex. Men føle seg trygg på noen, og kjærtegn etc.

 

Men hva vet jeg om det. Kanskje jeg er ufølsom.



Anonymous poster hash: d80af...bb6
Lenke til kommentar

Av og til kan det bli litt for mye, hvis du er for nær noen og du er deprimert og har lyst til å dra deg selv ut av situasjonen og trekke tilbake, men de merker det og drar deg inn igjen. Blir litt av en drakamp, som som regel ender opp med at jeg er lykkelig over at jeg har noen som er så glad i meg at de ikke vil la meg isolere meg selv fra dem <3

Lenke til kommentar

Av og til kan det bli litt for mye, hvis du er for nær noen og du er deprimert og har lyst til å dra deg selv ut av situasjonen og trekke tilbake, men de merker det og drar deg inn igjen. Blir litt av en drakamp, som som regel ender opp med at jeg er lykkelig over at jeg har noen som er så glad i meg at de ikke vil la meg isolere meg selv fra dem <3

 

Jeg tror endel kanskje blir vant med å være alene, slik at det krever mye å forandre det tilbake til "vanlige" sosiale behov og evner. Jeg er nok der. Men jeg tror det er damer som syns det er ok også, f.eks. hvis de er slik selv, eller er mer rettet mot venner og at "kjæresten" kanskje er mer på av og til basis. Mange forskjellige folk.

 

Men hva vet jeg?

 

Anonymous poster hash: d80af...bb6

Lenke til kommentar

Gjør det bra på skolen, trener mye, har gode sosiale evner når jeg er i riktig humør. Min store svakhet er jenter. Er det ei jente som er noenlunde pen på samme fest, eller i samme rom, så føler jeg et voldsomt behov for å bli kjent med henne. Problemet er at jeg blir manisk opptatt av at hun skal like meg, blir megasjalu på all flørting eller snakking mellom henne og andre, selv om jeg såvidt har hilst på henne. Også jenter jeg har datet så blir jeg sykelig sjalu etter bare én date. Jeg blir så opptatt av denne jenta eller flere jenter at jeg mister fokus på å faktisk være med venner.

 

Dette har blitt så ille at jeg, uten unntak, har kommet hjem fly forbannet, gråtende eller dypt trist fra alle fester eller sosiale sammenkomster det siste året. Jeg har ikke draget, og dette tankemønsteret jeg har tillagt meg gjør ikke saken bedre. Flere kompiser som har spurt meg om hvorfor jeg har gjort ulike irrasjonelle ting de siste månedene, som når jeg plutselig stakk hjem fra fest fordi jeg følte meg akutt ensom, gråt på bussen på vei hjem. I dag så har jeg kjent på mange vonde følelser også, da jeg i går på fest observerte jenta jeg likte i intimdans med annen gutt, dem lå sikkert sammen også etter hvert, men hva vet jeg, jeg måtte flykte da jeg ble for overveldet.

​Veldig smått problem i forhold til hva mange andre sliter med, men likevel. Er det noen som kjenner seg igjen og har råd å komme med? Har ikke lyst å bli det "trygge valget" som jentene slår seg ned med i 30-årene etter å ha ligget rundt med alle og enhver i 20-årene.



Anonymous poster hash: de1a1...4b8
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...