Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

 

Ja,jeg forstår akkurat hva du sier.

De få dagene jeg har opptur så vil jeg gjøre mest mulig og ideer blomstrer i hodet mitt, og jeg vil ikke sove fordi når jeg da våkner igjen så er jeg på bunnen igjen.

Så jeg er enig/har full forståelse for att nærme bunnen er kanskje det beste stedet å være.Ikke glad,men heller ikke suicidal.

tilbake til det samme gammle igjen, hvorfor skal jeg stå opp i morgen, noe jeg sikkert ikke gjør før langt utpå dagen uansett. hvorfor gidder jeg ha en jobb, trenger jo ikke pengene uansett, det jeg får på nav holder sikkert til mat.

hvorfor gidder jeg egentlig Anonymous poster hash: 2437d...137

Hvis du trenger noen å prate med må du gjerne kontakte meg

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Hvorfor skal det være vanskelig å ha venner?

 

Jeg har ingen venner lengre. Jeg har mistet alle jeg trodde var venner. Ingen er interessert i å snakke med meg, eller være med meg. Jeg har prøvd. Prøvd å snakke. Prøvd å vise at jeg vil være med. Likevel må jeg "nøye" med meg MyStory av vennene mine som er sammen.

De få vennene jeg ble venn med på studie skal alle skifte linje. Jeg ender opp med en klasse der ingen vil være venn med meg. Jeg har prøvd, men ingen er interessert i å bli bedre kjent med meg. På skolen henger det plakat at man skal sette seg ved de som er alene. Det skjer ikke. Jeg har opplevd det.

Jeg har prøvd å sende snap og snakke til mange folk (gode venner, venner og randoms) på Snapchat. Jeg får ingen respons der heller. Ingen vil snappe. Ingen vil snakke. Ingen vil være venn med meg. Hva gjør man når man ikke har venner lengre og ingen er interessert? Jeg har prøvd - men jeg gir opp nå.

 

Anonymous poster hash: f20ee...31b

Lenke til kommentar

Hvorfor skal det være vanskelig å ha venner?

 

Jeg har ingen venner lengre. Jeg har mistet alle jeg trodde var venner. Ingen er interessert i å snakke med meg, eller være med meg. Jeg har prøvd. Prøvd å snakke. Prøvd å vise at jeg vil være med. Likevel må jeg "nøye" med meg MyStory av vennene mine som er sammen.

De få vennene jeg ble venn med på studie skal alle skifte linje. Jeg ender opp med en klasse der ingen vil være venn med meg. Jeg har prøvd, men ingen er interessert i å bli bedre kjent med meg. På skolen henger det plakat at man skal sette seg ved de som er alene. Det skjer ikke. Jeg har opplevd det.

Jeg har prøvd å sende snap og snakke til mange folk (gode venner, venner og randoms) på Snapchat. Jeg får ingen respons der heller. Ingen vil snappe. Ingen vil snakke. Ingen vil være venn med meg. Hva gjør man når man ikke har venner lengre og ingen er interessert? Jeg har prøvd - men jeg gir opp nå.

 

Anonymous poster hash: f20ee...31b

Har du noen hobbyer? Kanskje du kan få deg venner gjennom felles interesser?

Lenke til kommentar

Teit at dette blir første innlegg med denne brukeren. Skrevet her med annen bruker før, men glemt innlogging, og nå trengte jeg denne tråden. Dette blir meget langt, og det blir meget negativt, så ikke mye vits i å lese. Men jeg ville gjerne ha et sted å bare skrive noe, få ut litt opparbeidet skitt.

Jeg tror jeg er på randen til et personlig kollaps. Jeg går bare og venter nervøst på at jeg skal falle utfor et mentalt stup. Og nå føles det som jeg er på vei, egentlig.

 

Jeg har slitt med at jeg ikke har klart å skaffe meg de virkelig gode vennene. Har vært den som gjerne har falt litt utenfor. Det er vel en kombinasjon at jeg periodevis har trivdes mest for meg selv og vært ganske sær, samtidig som jeg aldri har funnet helt de rette folka i mitt miljø. Jeg har aldri vært i noe som ligner på et kjærlighetsforhold, jeg er litt sent ute. Jeg merker at jeg etterhvert begynner å føle meg ensom.

Som så mange fikk jeg heldigvis en del venner på VGS, men det har blitt skrenket inn til noen få nære etterhvert, på en måte. Og nå blir det bare mindre og mindre kontakt med de også. Alle stikker jo etterhvert dra hvert til sitt.

 

Jeg opplevde for en stund siden å få utrolig god kontakt med en person. Vi hadde kjent hverandre/vært venner en stund, men ble vel så og si bestevenner i løpet av ganske kort tid, på et vis. Det som iallfall skjedde fort var at jeg følte at det utviklet seg til å bli mer enn bare kompisforhold. Litt småforelskede følelser. Faen, til en person av samme kjønn, liksom. Fikk stadig meldinger på messenger, noen ganger flere daglig om bare helt random ting og svar på hver bidige sendte snap - det ble jo tydelig at han ønsket kontakt. Felles humor og mange interne spøker, og vi snakket om det meste. Fant stadig på noen småting med hverandre, og jeg følte jo på meg at det faktisk var en connection mellom oss som ble spesiell. Akkurat som vi gikk inn i en egen, helt spesiell boble når vi var bare oss to. Vi forstår hverandre liksom på en litt spesiell måte, selv om vi ikke er veldig like som personer følte jeg at vi gikk så utrolig bra i hverandres selskap. Føltes alltid bare fullstendig tilfredsstillende å være i hans selskap.

 

Jeg har gang på gang følt hinting til hans legning, og han virker redd for å hinte om sånt til andre enn meg. Noe har jeg sett på som et soleklart hint, men fyren er vanskelig å tolke. En dag kan han snakke som om vi skulle være "mer enn venner" (æsj, fjortisklisje), mens en annen dag kan han virke som han prøver å holde seg på vennskapsfronten, ved å snakke som en vanlig kompis. Det gjelder spesielt når andre er til stede, akkurat som om han forsøker å skyve unna det han eventuelt har følt for meg. Og da er det som om det er om å gjøre for han å virkelig være mest mulig hetero. Flere har nok merket/reagert på at vi plutselig begynte å henge en del sammen vi to, og at vi fikk en spesiell kontakt etc. Og jo mer slikt som har kommet frem, jo mer føler jeg at det har gått mot kompis-prat spesielt når vi har vært rundt flere andre. Men fortsatt, når det bare har vært oss to, har saken gjerne vært en annen. Inntil ganske nylig, egentlig.

Disse episodene har ført til ganske lang tid i konstant spenning. Og det at han i det siste forandrer seg rundt andre er så intenst sårende. Hva er det han vil? Hva kommer til å skje? Og det har gått periodevis. Kontakten har gjerne vært meget på, vær bidige dag, så er det plutselig helt off. Og typisk har det vært at når jeg har følt kontakten har vært virkelig god, blir det stille. 

 

Nå har jeg mistet håpet. Det er ikke noe mer å håpe på her. Jeg er bare totalt utslitt av dette her. Det finnes utallige detaljer i denne historien, altså, små hendelser o.l, men det er på offentlig nett jeg skriver, så best å holde det slik at historien kan ligne på alle ulykkelige kjærlighetshistorier mellom to kompiser... 

Jeg er ødelagt, jeg er kun negativ, kun trist. Jeg følte en periode at følelsene liksom dabbet av, jeg fikk litt mer pusterom. Så jeg et bilde av han, fikk jeg ikke samme intense følelsen som når det "holdt på som verst". Men samtidig kunne jeg aldri tenkt på noen annen person i verden på samme måte. Før har jeg faktisk alltid klart å tenke at "jaja, går det skeis med denne jenta er det mange som ligner og bare er bedre", men problemet er at denne gangen er det ikke sånn i det hele tatt. Jeg har aldri møtt et menneske som har fått frem sånne ekstreme følelser i meg, som har fått meg til å føle meg så totalt tilfreds når ting har sett litt lyst ut mellom oss. Jeg har aldri møtt et menneske som har den samme væremåten eller som jeg har en sånn kjemi med overhodet. Har nesten ikke hatt venner jeg har følt meg komfortabel med å være med under fire øyne før, liksom. Men denne personen ble det veldig, veldig forandret. 

Når forelskelsen liksom dabbet litt av, var det akkurat som om hele mitt følelsesliv dabbet av. Som om jeg fikk piller på resept som bare sløvet følelsene mine. Jeg ble bare sløv på alle områder. Det var litt befriende. Nå har det vonde tatt overhånd, og jo mer jeg tenker, jo vondere blir det. Det er intenst bittert å tenke tilbake på det gode, at det ikke ble til noe mer.
 

Følelsene gikk altså fra små sommerfugler til å ta over livet mitt. Hadde faktisk litt følelser for og litt god kontakt med ei jente før dette her begynte å skje, så bare tok han over alt. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det har kontrollert alt jeg har gjort i månedsvis, jeg har hatt denne personen i tankene hele tiden. Venter på melding, venter på snap. Bare et jævla livstegn. Kunne vært med han konstant. Og periodene uten disse tegnene, eller uten å ha vært med han har vært så fulle av stresshormoner at jeg føler det ikke har vært bra...

 

Jeg følte en periode på at mange av brikkene jeg manglet i puslespillet over livet mitt endelig falt på plass. Brikkene som viste hvordan jeg burde ha det og hva jeg burde ha opplevd på mitt stadium i livet begynte liksom å vise seg, fordi jeg opplevde litt av det. Jeg hadde noen nært, vi snakket åpent om ting og vi fikk noe spesielt sammen. Og når dette, som alltid har vært et savn, bare begynner å rakne igjen, smuldre opp og falle fra hverandre, etter utallige timer brukt bare på å vie meg selv til en person... det har kommet til et punkt hvor jeg ikke fysisk klarer å holde psyken min i sjakk. Jeg var som nevnt forholdsvis kontrollert følelsesmessig ganske lenge, følte jeg, men de siste dagene har vært de verste på flere måneder, tror jeg. Jeg får ikke sove før "langt på natt", og når jeg er på jobben gnager tankene konstant. Og oppi alt dette har jeg bare glemt det faktum at jeg må være homse. Og hvordan i helvete skal jeg forholde meg til det? Jeg vil ikke være enda mer annerledes enn jeg allerede er. Jeg har fått så nok av å være spesiell, bli sett på som litt sær. Jeg har likt jenter, altså, men jeg føler bare at det tipper over mot "the other side". Akkurat nå er jeg dog bare forvirret. Men jeg klarer ikke gå og fortelle familien at de kanskje får en svigerSØNN en dag.

 

Jeg kan lese alt jeg vil om kjærlighetssorg, hvordan jeg skal bli kvitt det osv. Men jeg orker ikke å gi slipp. Tanken på å se han med en jente eller en annen fyr gjør meg bare gråtkvalt. Jeg har alltid følt det så fjernt at noen skulle like meg, at jeg skulle klare å finne noen jeg kunne bli forelsket med og tilbringe tid med. Jeg har aldri fått kontakt med noen på en sånn måte, som nevnt. Og når jeg føler at det faktisk skjer fyller det et stort tomrom i livet mitt. Et tomrom som har vært med på å gjøre meg deppa, ensom. Og så skal jeg bare la det seile, gå tilbake til dit jeg har vært alt for lenge.

 

Jeg orker ikke mer. Jeg vil ikke mer, jeg har veldig lyst til å bare forsvinne. Jeg vil ikke våkne i morgen og gå ut i verden og på jobb. Har aldri hatt mørkere tanker enn den siste tiden, tror jeg. Alt negativt bare samler seg til en klump og ødelegger meg. Jeg liker ikke å snakke om selvmordstanker, har aldri gjort det, selv om jeg har hatt perioder hvor jeg har vært langt nede flere ganger gjennom årene. Men nå er livet mitt kun negativt og trist, preget av mye rart som har skjedd over mye lenger tid enn denne perioden. Tankene mine nå er iallfall der at hadde det ikke vært for familien min som måtte levd resten av livet med tapet av en sønn... hvorfor ikke bare avslutte det. Få tak i en jævla overdose eller noe. Ikke ser jeg noen fremtid heller, aner ikke hva jeg skal gjøre ut av livet som den personen jeg er, og det blir bare verre, verre og atter verre. Tenk hvor deilig å bare slippe unna alt. Så enkelt og greit. 

 

Beklager rotete innlegg, sikkert fullt av hundre gjentakelser. Orker ikke rydde mer i egne ord, er trøtt. Dette var mest for å blåse ut litt gørr.

Endret av Mokkis
Lenke til kommentar

 

Hvorfor skal det være vanskelig å ha venner?

 

Jeg har ingen venner lengre. Jeg har mistet alle jeg trodde var venner. Ingen er interessert i å snakke med meg, eller være med meg. Jeg har prøvd. Prøvd å snakke. Prøvd å vise at jeg vil være med. Likevel må jeg "nøye" med meg MyStory av vennene mine som er sammen.

De få vennene jeg ble venn med på studie skal alle skifte linje. Jeg ender opp med en klasse der ingen vil være venn med meg. Jeg har prøvd, men ingen er interessert i å bli bedre kjent med meg. På skolen henger det plakat at man skal sette seg ved de som er alene. Det skjer ikke. Jeg har opplevd det.

Jeg har prøvd å sende snap og snakke til mange folk (gode venner, venner og randoms) på Snapchat. Jeg får ingen respons der heller. Ingen vil snappe. Ingen vil snakke. Ingen vil være venn med meg. Hva gjør man når man ikke har venner lengre og ingen er interessert? Jeg har prøvd - men jeg gir opp nå.

 

Anonymous poster hash: f20ee...31b

Har du noen hobbyer? Kanskje du kan få deg venner gjennom felles interesser?

Har ikke tid til hobby pga studie ;( Trodde studering og ny skole skulle gi meg nye og fler venner. Jeg tok feil. Hater alt nå ...

 

Anonymous poster hash: f20ee...31b

Lenke til kommentar

Teit at dette blir første innlegg med denne brukeren. Skrevet her med annen bruker før, men glemt innlogging, og nå trengte jeg denne tråden. Dette blir meget langt, og det blir meget negativt, så ikke mye vits i å lese. Men jeg ville gjerne ha et sted å bare skrive noe, få ut litt opparbeidet skitt.

Jeg tror jeg er på randen til et personlig kollaps. Jeg går bare og venter nervøst på at jeg skal falle utfor et mentalt stup. Og nå føles det som jeg er på vei, egentlig.

 

Jeg har slitt med at jeg ikke har klart å skaffe meg de virkelig gode vennene. Har vært den som gjerne har falt litt utenfor. Det er vel en kombinasjon at jeg periodevis har trivdes mest for meg selv og vært ganske sær, samtidig som jeg aldri har funnet helt de rette folka i mitt miljø. Jeg har aldri vært i noe som ligner på et kjærlighetsforhold, jeg er litt sent ute. Jeg merker at jeg etterhvert begynner å føle meg ensom.

Som så mange fikk jeg heldigvis en del venner på VGS, men det har blitt skrenket inn til noen få nære etterhvert, på en måte. Og nå blir det bare mindre og mindre kontakt med de også. Alle stikker jo etterhvert dra hvert til sitt.

 

Jeg opplevde for en stund siden å få utrolig god kontakt med en person. Vi hadde kjent hverandre/vært venner en stund, men ble vel så og si bestevenner i løpet av ganske kort tid, på et vis. Det som iallfall skjedde fort var at jeg følte at det utviklet seg til å bli mer enn bare kompisforhold. Litt småforelskede følelser. Faen, til en person av samme kjønn, liksom. Fikk stadig meldinger på messenger, noen ganger flere daglig om bare helt random ting og svar på hver bidige sendte snap - det ble jo tydelig at han ønsket kontakt. Felles humor og mange interne spøker, og vi snakket om det meste. Fant stadig på noen småting med hverandre, og jeg følte jo på meg at det faktisk var en connection mellom oss som ble spesiell. Akkurat som vi gikk inn i en egen, helt spesiell boble når vi var bare oss to. Vi forstår hverandre liksom på en litt spesiell måte, selv om vi ikke er veldig like som personer følte jeg at vi gikk så utrolig bra i hverandres selskap. Føltes alltid bare fullstendig tilfredsstillende å være i hans selskap.

 

Jeg har gang på gang følt hinting til hans legning, og han virker redd for å hinte om sånt til andre enn meg. Noe har jeg sett på som et soleklart hint, men fyren er vanskelig å tolke. En dag kan han snakke som om vi skulle være "mer enn venner" (æsj, fjortisklisje), mens en annen dag kan han virke som han prøver å holde seg på vennskapsfronten, ved å snakke som en vanlig kompis. Det gjelder spesielt når andre er til stede, akkurat som om han forsøker å skyve unna det han eventuelt har følt for meg. Og da er det som om det er om å gjøre for han å virkelig være mest mulig hetero. Flere har nok merket/reagert på at vi plutselig begynte å henge en del sammen vi to, og at vi fikk en spesiell kontakt etc. Og jo mer slikt som har kommet frem, jo mer føler jeg at det har gått mot kompis-prat spesielt når vi har vært rundt flere andre. Men fortsatt, når det bare har vært oss to, har saken gjerne vært en annen. Inntil ganske nylig, egentlig.

Disse episodene har ført til ganske lang tid i konstant spenning. Og det at han i det siste forandrer seg rundt andre er så intenst sårende. Hva er det han vil? Hva kommer til å skje? Og det har gått periodevis. Kontakten har gjerne vært meget på, vær bidige dag, så er det plutselig helt off. Og typisk har det vært at når jeg har følt kontakten har vært virkelig god, blir det stille.

 

Nå har jeg mistet håpet. Det er ikke noe mer å håpe på her. Jeg er bare totalt utslitt av dette her. Det finnes utallige detaljer i denne historien, altså, små hendelser o.l, men det er på offentlig nett jeg skriver, så best å holde det slik at historien kan ligne på alle ulykkelige kjærlighetshistorier mellom to kompiser...

Jeg er ødelagt, jeg er kun negativ, kun trist. Jeg følte en periode at følelsene liksom dabbet av, jeg fikk litt mer pusterom. Så jeg et bilde av han, fikk jeg ikke samme intense følelsen som når det "holdt på som verst". Men samtidig kunne jeg aldri tenkt på noen annen person i verden på samme måte. Før har jeg faktisk alltid klart å tenke at "jaja, går det skeis med denne jenta er det mange som ligner og bare er bedre", men problemet er at denne gangen er det ikke sånn i det hele tatt. Jeg har aldri møtt et menneske som har fått frem sånne ekstreme følelser i meg, som har fått meg til å føle meg så totalt tilfreds når ting har sett litt lyst ut mellom oss. Jeg har aldri møtt et menneske som har den samme væremåten eller som jeg har en sånn kjemi med overhodet. Har nesten ikke hatt venner jeg har følt meg komfortabel med å være med under fire øyne før, liksom. Men denne personen ble det veldig, veldig forandret.

Når forelskelsen liksom dabbet litt av, var det akkurat som om hele mitt følelsesliv dabbet av. Som om jeg fikk piller på resept som bare sløvet følelsene mine. Jeg ble bare sløv på alle områder. Det var litt befriende. Nå har det vonde tatt overhånd, og jo mer jeg tenker, jo vondere blir det. Det er intenst bittert å tenke tilbake på det gode, at det ikke ble til noe mer.

 

Følelsene gikk altså fra små sommerfugler til å ta over livet mitt. Hadde faktisk litt følelser for og litt god kontakt med ei jente før dette her begynte å skje, så bare tok han over alt. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det har kontrollert alt jeg har gjort i månedsvis, jeg har hatt denne personen i tankene hele tiden. Venter på melding, venter på snap. Bare et jævla livstegn. Kunne vært med han konstant. Og periodene uten disse tegnene, eller uten å ha vært med han har vært så fulle av stresshormoner at jeg føler det ikke har vært bra...

 

Jeg følte en periode på at mange av brikkene jeg manglet i puslespillet over livet mitt endelig falt på plass. Brikkene som viste hvordan jeg burde ha det og hva jeg burde ha opplevd på mitt stadium i livet begynte liksom å vise seg, fordi jeg opplevde litt av det. Jeg hadde noen nært, vi snakket åpent om ting og vi fikk noe spesielt sammen. Og når dette, som alltid har vært et savn, bare begynner å rakne igjen, smuldre opp og falle fra hverandre, etter utallige timer brukt bare på å vie meg selv til en person... det har kommet til et punkt hvor jeg ikke fysisk klarer å holde psyken min i sjakk. Jeg var som nevnt forholdsvis kontrollert følelsesmessig ganske lenge, følte jeg, men de siste dagene har vært de verste på flere måneder, tror jeg. Jeg får ikke sove før "langt på natt", og når jeg er på jobben gnager tankene konstant. Og oppi alt dette har jeg bare glemt det faktum at jeg må være homse. Og hvordan i helvete skal jeg forholde meg til det? Jeg vil ikke være enda mer annerledes enn jeg allerede er. Jeg har fått så nok av å være spesiell, bli sett på som litt sær. Jeg har likt jenter, altså, men jeg føler bare at det tipper over mot "the other side". Akkurat nå er jeg dog bare forvirret. Men jeg klarer ikke gå og fortelle familien at de kanskje får en svigerSØNN en dag.

 

Jeg kan lese alt jeg vil om kjærlighetssorg, hvordan jeg skal bli kvitt det osv. Men jeg orker ikke å gi slipp. Tanken på å se han med en jente eller en annen fyr gjør meg bare gråtkvalt. Jeg har alltid følt det så fjernt at noen skulle like meg, at jeg skulle klare å finne noen jeg kunne bli forelsket med og tilbringe tid med. Jeg har aldri fått kontakt med noen på en sånn måte, som nevnt. Og når jeg føler at det faktisk skjer fyller det et stort tomrom i livet mitt. Et tomrom som har vært med på å gjøre meg deppa, ensom. Og så skal jeg bare la det seile, gå tilbake til dit jeg har vært alt for lenge.

 

Jeg orker ikke mer. Jeg vil ikke mer, jeg har veldig lyst til å bare forsvinne. Jeg vil ikke våkne i morgen og gå ut i verden og på jobb. Har aldri hatt mørkere tanker enn den siste tiden, tror jeg. Alt negativt bare samler seg til en klump og ødelegger meg. Jeg liker ikke å snakke om selvmordstanker, har aldri gjort det, selv om jeg har hatt perioder hvor jeg har vært langt nede flere ganger gjennom årene. Men nå er livet mitt kun negativt og trist, preget av mye rart som har skjedd over mye lenger tid enn denne perioden. Tankene mine nå er iallfall der at hadde det ikke vært for familien min som måtte levd resten av livet med tapet av en sønn... hvorfor ikke bare avslutte det. Få tak i en jævla overdose eller noe. Ikke ser jeg noen fremtid heller, aner ikke hva jeg skal gjøre ut av livet som den personen jeg er, og det blir bare verre, verre og atter verre. Tenk hvor deilig å bare slippe unna alt. Så enkelt og greit.

 

Beklager rotete innlegg, sikkert fullt av hundre gjentakelser. Orker ikke rydde mer i egne ord, er trøtt. Dette var mest for å blåse ut litt gørr.

Hvor lenge er det siden du hørte fra han sist?

Og hvordan vet du at dette er over? Det kan jo hende at han bare tenker akkurat nå, og er litt på 'delay'.

 

Hvem av dere tok mest initiativ når det stod på som verst? Utifra det du har skrevet høres det ut som det var han.

Vet du hvordan han tenker og føler nå?

Stakk han bare uten å si noe som helst?

 

Mange spørsmål her, som du sannsynligvis ikke ønsker å svare på pga anonymitet. Men det var hvertfall de spørsmålene som poppet opp i hodet mitt etter å ha lest teksten.

 

Jeg syns i alle fall, for din egen del, at du burde snakke med han. Om det ikke skulle føre noen steds hen får du hvertfall fortalt han det. Ordentlig.

Da er det også mye enklere for deg å komme deg videre.

Endret av Zoot Allures
Lenke til kommentar

 

 

Ja,jeg forstår akkurat hva du sier.

De få dagene jeg har opptur så vil jeg gjøre mest mulig og ideer blomstrer i hodet mitt, og jeg vil ikke sove fordi når jeg da våkner igjen så er jeg på bunnen igjen.

Så jeg er enig/har full forståelse for att nærme bunnen er kanskje det beste stedet å være.Ikke glad,men heller ikke suicidal.

tilbake til det samme gammle igjen, hvorfor skal jeg stå opp i morgen, noe jeg sikkert ikke gjør før langt utpå dagen uansett. hvorfor gidder jeg ha en jobb, trenger jo ikke pengene uansett, det jeg får på nav holder sikkert til mat.

hvorfor gidder jeg egentlig Anonymous poster hash: 2437d...137

Hvis du trenger noen å prate med må du gjerne kontakte meg
Takk for det, men er ikke som om det hjelper på noe. Jeg har prøvd det ett par ganger før, totalt meningsløst.

Jeg kan ikke se for meg at noe som helst skulle endre noe egentlig.

 

Anonymous poster hash: 2437d...137

Lenke til kommentar

Jeg har nylig flyttet til en ny by i et nytt land. Den første tiden har vært ganske kaotisk og det har vært mye som har skjedd. Etter en tur hjem til familien nylig, opplever jeg for første gang i livet en sterk hjemlengsel. Selv om det er mange år siden jeg bodde hjemme, kjenner jeg nå et voldsomt savn etter familien og etter barndomshjemmet. Jeg savner mine foreldre og søsken. Jeg savner kjente omgivelser, vaner og det nære. Jeg savner å kjøre på veier jeg kjenner, språket i radioen, se de samme gamle programmene på TV, varene i butikken, vante systemer, rutiner og opplevelser. Alt jeg har vokst opp i og med. Og mest av alt savner jeg tryggheten. 

 

Det er utryggheten og den mangelen på stabilitet på et helt nytt sted får meg til å lengte slik hjem. Det er en tryggheten jeg søker, tryggheten jeg ikke kjenner at jeg har her. Det er rart, for jeg har de siste årene bodd på en rekke ulike plasser i hele Norge og i verden, men det er først nå denne hjemlengselen har kommet. Kanskje fordi jeg ikke føler meg trygg her. Nå føler jeg meg alt annet enn trygg. Plutselig bor jeg et sted der alt er nytt, her jeg kjenner hverken mennesker eller systemer. Alt er så fremmed. Og det fremmede blir truende. Ikke i en faktisk forstand, landet og byen er like trygg som en hvilken som helst norsk by, men truende som i en opplevelse av at om jeg faller her, er det ingen som vil ta meg i mot og ingen som vil hjelpe meg opp. Jeg føler meg hjelpeløs på en måte. Samtidig føler jeg at denne mangelen på trygghet kanskje ikke bare henger sammen med nye, ukjente omgivelser, men heller en gryende forståelse av meg selv. For det jeg ser i meg selv, det skremmer meg. 

 

Etter at jeg kom hit har jeg fått en del tid til å reflektere over meg selv. Jeg har vært mye deprimert siden barndommen, gjennomgående har jeg hatt en ganske negativ oppfatning av meg selv. Nå i det siste har det blitt mye verre, kanskje utløst av den utryggheten jeg føler. Jeg blir tvangsmessig, usikker og selvsentrert. Snikende har erkjennelsen om at det er jeg jeg er kommet. Dette jeget er ikke den personen jeg har ønsket å bli, men en person som sakte har fått utvikle seg til den personen jeg er

i dag. Jeg liker ikke meg selv. I mine mørkeste stunder har jeg nærmest blitt grepet av en panikk over at jeg må leve med meg selv, jeg kan aldri bli kvitt meg. Uansett hvor jeg drar, hva jeg gjør, vil det alltid være med meg. Kanskje er det også den erkjennelsen som har drevet meg hit jeg er i dag. Alt jeg gjør er dypest et forsøk på å flykte fra meg selv. Men det går jo ikke, det er klart. 

 

Jeg har mistet de ambisjonene jeg hadde som ung. Jeg er i ferd med å vokse opp. Jeg er i ferd med å resignere. Bli noen jeg ikke vil være. Et menneske jeg har vanskeligheter for å leve med.

 

Jeg vet ikke om valget jeg tok da jeg flyttet hit var godt eller dårlig. Det er tatt, jeg får gjøre det beste ut av det. I verste fall så flytter jeg bare hjem til Norge. Det er ingenting som egentlig holder meg her annet enn studiene og avtalene jeg har gjort. Trolig kommer jeg til å føle meg bedre når jeg igjen får en struktur i hverdagen og jeg begynner å bli kjent med byen og menneskene som bor her. Dette beksvarte humøret kommer til å gå over, lengselen kommer til å blekne. 



Anonymous poster hash: 2468d...9b3
Lenke til kommentar

 

[innlegg]

Hvor lenge er det siden du hørte fra han sist?

Og hvordan vet du at dette er over? Det kan jo hende at han bare tenker akkurat nå, og er litt på 'delay'.

 

Hvem av dere tok mest initiativ når det stod på som verst? Utifra det du har skrevet høres det ut som det var han.

Vet du hvordan han tenker og føler nå?

Stakk han bare uten å si noe som helst?

 

Mange spørsmål her, som du sannsynligvis ikke ønsker å svare på pga anonymitet. Men det var hvertfall de spørsmålene som poppet opp i hodet mitt etter å ha lest teksten.

 

Jeg syns i alle fall, for din egen del, at du burde snakke med han. Om det ikke skulle føre noen steds hen får du hvertfall fortalt han det. Ordentlig.

Da er det også mye enklere for deg å komme deg videre.

Det er ikke lenge siden vi hadde kontakt, men jeg merker vel at ting er litt annerledes enn de var, av diverse grunner. Den siste episoden var vel utløseren for en ekstremt bitter og vond følelse jeg nå sitter med. Samtidig... det er heller ikke lenge siden jeg merket litt av det motsatte.

Men alt er så spesielt og komplekst. Jeg har vært konstant forvirret lenge. Jeg skal ikke spekulere og prøve å gå inn i en annens hode, selv om forklaringen på min forvirring nok befinner seg nettopp der; i en annens hode. Min oppfatning blir liksom basert på den kontakten vi har, og den har jo variert veldig hele veien.

 

Uansett har jeg blitt intenst glad i et menneske, og det gjør så jævlig vondt hvis det rakner. Det er liksom begeret som renner over så til de grader. Flodbølge i begeret, egentlig, siden dette har tatt så mye plass såpass lenge, i mitt hode som ellers ikke akkurat er fylt med positivitet og glede. Jeg liker ikke egentlig å legge ut om dette ettersom det er tvers gjennom personlig og sært, men å sette ord på det er faktisk veldig, veldig befriende.

 

Jeg ser det kunne se ut som om jeg var den som ikke gadd å ta noe initiativ, sånn har det iallfall ikke vært. Jeg vil vel si at det har vært ganske likt fordelt, egentlig... jeg har vel vært minst like mye initiativtaker selv.

 

Og joda, jeg burde nok tatt en prat, på en eller annen måte. Prating hjelper, det har jeg merket før og det vet jeg. Før eller siden kan det bli anledning for det, håper jeg. Om ikke det blir en helt rett ut og direkte samtale, er det nok mulig å snakke litt om følelser og tanker og samtidig få han til å forstå litt tegninga her.

Takk for at du gadd å komme med noen innspill iallfall, Zoot Allures! Jeg setter veldig pris på det. Det er godt å bare få ut litt guffe.

Lenke til kommentar

Å gå ute i bekmørk og grå skumring, se et lite hus langt oppe i åsen like ved skogkanten, med et varmt og stille lys i et av vinduene.

 

Der inne sitter det noen som har funnet ro, som kan nyte en slik kveld, som bare kan slukke lyset og legge seg ned på puta med et smil om munnen.

 

Mens her er jeg ute i mørket, vandrer avgårde mutters alene.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...