Nedward

Det er kanskje ikke helt riktig å sammenligne med Japan. Det er vesentlige forskjeller på det meste, ikke bare hvordan man forvalter jernbanen. I USA finnes det knapt tog som frakter mennesker, når man ser på hvor mye folk som bor der. Og tog som går på strøm er stort sett science fiction der borte. I Sveits er jernbanen godt utbygget. Men det koster også å bruke den. Overføringene fra staten er betydelig. Bedre befolkningsgrunnlag og folk bor tett, som gjør at det ikke er hundrevis av kilometer mellom stasjonene. Du får med andre ord igjen mye mer for hver krone du legger i vedlikehold. Men vi kan være enige om at VY, Bane-Nor og hva nå alle disse selskapene heter, med fordel kunne blitt slanket på administrativt nivå. Og det ene togselskapet som leverte bra, Flytoget, har dem begynt å ødelegge.

Mange sier ikke så mye om slike ting. Kanskje mest fordi man frykter for å bli stigmatisert. Selv har jeg en halvbror som har russisk mor. Naboen har vært gift med en russisk kvinne i en årrekke og de har flere barn sammen. Skulle ønske jeg kunne si at jeg forstår hvordan du har det, men det gjør jeg nok ikke. Men jeg forstår at det er vanskelig. Broren min har eksempelvis ikke kunnet reise til Russland de siste 6 årene fordi han risikerer å ende opp med å måtte avtjenr førstegangstjeneste. Broren hannes har ikke kunnet dratt til Russland siden 2003 av samme grunn. Slektninger har dem møtt i Ukraina. Men det har blitt umulig de siste årene. Ikke helt lik situasjon. Men det er altså flere som har helt uskyldige relasjoner til det landet, og må forholde seg til problemene det skaper. Det er virkelig ikke enkelt.

Hvordan blir det å rasere utbyttefesten?

Kanskje Trump-Putin-Traktaten. Der Trump og Putin deler Svalbard og Grønland mellom seg.

Det er faktisk ikke sikkert. Nord Stream var en seddelpresse for Russland. Å slå den ut har definitivt påvirket Russland negativt, økonomisk.

Den ene prosenten kommer ikke til å velte noe, verken opp eller ned. Så du har jo tenkt riktig, og fulgt en plan om diversifisering. Jeg tror ikke at det er ulønnsomt å velge et slikt fond som en del av en større strategi. På 10-årsbasis har ikke DNB global indeks gjort det bedre enn DNB sitt retail private equity-fond. Jeg har egentlig bare landet på at jeg ikke får det jeg vil ha. Jeg nevnte egentlig bare disse momentene i fall folk ikke er klar over hva de putter pengene sine i. For det er en vesentlig forskjell på et "ekte" PE-fond og det du kan kjøpe igjennom en aksjesparekonto.

Det er én måte til, det er å ha pensjonskonto hos DNB og velge en av deres pakker. Da er du direkte eksponert mot deres PE-fond, som normalt er forbeholdt dem som kan investere minst 500k €. Jeg hadde tenkt tanken om å sette litt penger i et slikt "listed private equity"-fond. Men motargumentene er ganske betydelige. Du er investert i selskapet som eier et PE-fond eller fond i fond. I noen tilfeller er det selskapet som er direkte eier. Det som skjer når du investerer i et selskap som eier fondet, er at den sitronen er klemt noen ganger før det blir din tur å klemme. Det du i praksis sitter igjen med er overskuddet av forvaltningshonorarene, etter morselskapets driftsutgifter. Andelseierne har tatt sitt, forvalter har tatt sitt, kreditorene har tatt sin bit av kaken som går til morselskapet, morselskapet har tatt sitt og forvalter av fondet ditt har tatt sitt honorar, og det du får er resten. Jeg synes ikke det er så veldig attraktivt. Med det sagt, så er det ikke slik at det nødvendigvis er en dårlig investering. Men det er ikke det samme som å være investert i PE.

Selvsagt burde jeg ha gjort det før. Problemet med å gjøre ting for første gang er dog at feil begås. Den ene kreditoren hadde ikke sendt noe krav, så jeg har naturligvis heller ikke vedkjent meg noe. Men nå har jeg fått det. Så da er jo det i orden. Det viktigste for meg er uansett at jeg får satt en strek for hele oppgjøret. Utfra det @Herr Brun skriver så virker det relativt greit å gjøre.

Har overtatt et dødsbo til skifte og er solidarisk ansvarlig for gjelden. Har skaffet meg relativt god oversikt ved hjelp av gjeldsregisteret og kontakt med banken. Men jeg sliter med to kreditorer, som bruker eviglang tid på å besvare e-post. Den ene er også svært tidkrevende å ringe til. Spørsmålet er som følgende: Kan jeg få utstedt proklama, og dersom disse kreditorerne ikke gir seg til kjenne, bortfaller kravene? Hensikten er todelt, å faktisk få en oversikt. Den andre er å få bort disse kravene og sperre for nye krav fra ukjente kreditorer. Det hører med at den ene kreditoren sendte meg et krav dagen etter at skifteattesten ble utstedt.

Hvordan er det åpenbart at det er et stort problem man er lite risikovillig i Norge? Kan du gi noen eksempler? Når det gjelder forskning, så er det delt. At staten finansierer bidrar til å gjøre det tilgjengelig for flere, framfor at det skal være et selskaps intellektuelle eiendom. Ikke nødvendigvis svært lønnsomt for ett enkelt selskap, men lønnsomt for samfunnet. Dog kan det bidra til bias, eller styring av forskning. Men udelt negativt er det ikke.

USA er en del større enn Norge og har en annen sammensetning av næringslivet. Det samme gjelder Sverige. Man får god nok avkastning i tradisjonelle næringer i Norge, da er det ikke like mye appetitt på spekulative investeringer innen teknologi og biotech. Det er fortsatt mer enn nok lønnsomt å investere milliarder i olje. Hvorfor skal frie markedskrefter ta unødvendig risiko innen f.eks. teknologi da? Den dagen det ikke er tilstrekkelig avkastning innen olje, så vil også pengeflyten skifte retning.

Pengene blir plassert i aksjer og obligasjoner. Det har blitt notert flere titalls om ikke over 100 selskaper på Oslo børs i den samme perioden. Det hentes MASSE penger i lån og aksjekapital i Norge. Det er energi, industri, finans, konsumerselskap, shipping. Hele spekteret. Dog med overvekt på shipping og offshore.

At det er svak BNP-vekst er ikke det samme som at det ikke er avkastning i aksjer og obligasjoner, eiendom osv. Edit 2: Det var@agvg som skrev dette.

Er det noen av partiene som har satt fokus på kommunalt vannstyre? Som i at dem ønsker å begrense kommunenes muligheter til å investere i ting som ikke er nødvendig for drifta. Eller å forsere vedlikehold for å unngå avgiftsøkninger. Dere skjønner tegninga.

Noe har i alle fall skjedd med bruktpriser på enkelte biler. Jeg kjøpte en 2015 mod. Peugot 208 diesel i 2017 til den nette sum av 110 000. Solgte den i 2020 for 89 000. Det var jeg fornøyd med. I dag ligger det 2012-2013 modeller ute til 70 - 90 000 på finn. Det er stort sett de samme prisene som var for en 3 år gammel bil i 2020.