rozon

Verdimessig og historisk stemmer ikke dette. Norge, Sverige og Danmark tilhører det germanske folk. Polen, Tjekkia, Slovakia, Serbia, Ukraina, Slovenia, Kroatia og Bulgaria tilfører det slaviske folk. Verdimessig har vi mye mer til felles med Tyskland enn Polen. Når det kommer til en europeeisk union, så er motstanden mot EU ofte begrunnet i hvor stor ingripen unionen har i interne anliggende. Man skal ikke se bort i fra at dersom det ble lansert en union som knyttet felleskap, handel og samarbeid sammen, men likevel ikke gjorde større inngrep i selvstyre, så kunne vi vært medlem av en slik union. Men EU slik den foreligger er for mye for ganske mange mennesker.

Debatt er viktig, men den kan ikke pågå i 30 år uten at konsekvensene tas på alvor. Når selv de mest tilbakeholdne aktørene erkjenner at politikken har slått feil, handler det ikke om retorikk, men om realiteter. Jeg forstår at dette kan oppleves personlig for noen. Samtidig handler politikk om rammer og regelverk, ikke om hvem man liker eller misliker. Når regler endres, vil noen nødvendigvis omfattes annerledes enn før. Hvis ingen påvirkes, er det ikke reelle politiske endringer. Det betyr også at noen kan miste oppholdsgrunnlaget sitt. Det er en konsekvens, ikke et skjult motiv.

Jo, du tror. Jeg mener du leser SNL-artikkelen annerledes enn jeg gjør, men jeg er ikke interessert i en semantikkdiskusjon om begrepsbruk. Poenget mitt handler om samfunnsstruktur og konsekvenser, ikke ordvalg. Lave fødselstall er et symptom, ikke selve problemet. Å "rampe opp" fødselstallene i seg selv løser ingenting dersom samfunnet ikke evner å gi barn stabile rammer, utdanning og reelle framtidsmuligheter. Mange av landene vi i dag mottar innvandring fra har hatt for høye fødselstall i lang tid. Problemet er ikke mangel på barn, men manglende samfunnsstrukturer som klarer å ta ansvar for dem. Når dette svikter, flyttes konsekvensene til andre land gjennom migrasjon. Utfordringen for Norge er derfor ikke bare hvor mange barn som fødes, men hvilket samfunn vi bygger rundt dem – og hvordan vi sikrer sosial stabilitet, tillit og bærekraft over tid. Å redusere dette til et moralsk spørsmål om "å ta ansvar ved å få flere barn" er en forenkling som ikke adresserer årsakene. Dersom man da tar et skritt tilbake så har tåpene på tinget ført en politikk som ikke har gitt nordmenn lyst til å foryngle seg. Så for å kompensere for et fallende folketall tror de samme tåpene at å importere er en løsning, istedet for å løse rotproblemet - insentivene for å få barn er dårligere enn folk ønsker.

Hva du tror bryr jeg meg ikke så mye med - å blande seg borti andres overbevisninger er bare trøbbel. Jeg er etnisk norsk. Jeg er også etnisk vestlending. Jeg er etnisk europeisk. Alle disse er knyttet til geografisk lokasjon, tradisjoner, slektskap og tilhørighet. Jeg betegner meg ikke som samme etnisitet som naboen; født i Norge og bodd her hele livet... Men han har ingen tradisjoner og arv som går inn mot etnisiteten norsk. Vås. Det som er utfordringen er at det er så pokkers upolitisk å kalle en spade for en spade i dag. Derfor får man tulleavgrensninger som skal høres finere ut, men som i praksis er like treffsikre som russiske raketter. Skal du pålegge personer å inkludere personer de ikke ønsker å inkludere? Hvor mye tvang er du villig til å si man skal påføre for å tvangsgjennomføre dette? Det er dessuten nok av personer som er etnisk norske som fortsatt sliter med å føle seg inkludert i samfunnet.

Korrekt. Nei, du er ikke etnisk norsk om du har en bestefar som er fra Sveits. Det beste du kan bli er 75% etnisk norsk. Etnisitet beskriver avstamming - og hvem du stammer fra kan du ikke endre. Det har ingenting med rase å gjøre - alle er samme rase. Men vi har ikke samme etnisitet. Å der kom rasisme-flagget. Dessverre er dette ikke rasisme. Det er lov å ønske å verne om sin etnisitet uten at man trenger være verken rasist eller å bedrive ulovlig diskriminering. Nei, du er ikke etnisk norsk. Du er assimiliert ja, men du kan ikke påberope deg å stamme fra norske aner. Hvorfor dette jaget for å definere deg som etnisk norsk? Det gir ikke ekstrapoeng noe sted å være etnisk norsk, så hvorfor forsøke så febrilsk å omdefinere etnisitet for å kunne stemple deg med en annen etnisitet? Er du ikke stolt av din egen etnisitet?

Da misforstår du meg. Du trenger ikke akseptere noe som helst. Men arbeidsgiver sjelden har en agenda for å gjøre arbeidsdagen din utrivelig, og spørsmålet kommer mest sannsynlig fra et behov. Dette behovet gir i praksis arbeidsgiver større rom innenfor styringsretten (som er å ansette og si opp arbeidstakere og til å organisere, lede, fordele og kontrollere arbeidet). Når du sier nei, så løses ikke behovet. Og nei, det er heller ikke sånn at du for enhver pris skal være den som dekker det. Det du sier mellom linjene med "...ikke minst at dem har mere behov..." og "...sommeren hadde kommet så hadde dem bare sagt at vettu hva nå er det ikke lengre behov for flere ressuser i softwareavdelingen..." er at det kan bli en situasjon der det kan bli mindre på softwareavdelingen. Men seriøst, det kan det over alt - men syntes akkurat det du sier gir en sterk pekepinne hvor nåla viser. Og det å redusere bemanning er innenfor styringsretten.

Det du sier mellom linjene i slutten her er mer eller mindre at du kommer til å få fyken til sommeren - for softwareavdelingen har mindre å gjøre. Og du har jo allerede sagt at du ikke er åpen for å bidra andre steder. Du jobber ikke tilfeldigvis hos NOV, MH Wirth elns? Synes det er ryddigst å gjøre dette skikkelig, så jeg har pleid ha med 3 versjoner til den ansatte etter vi er ferdige med drøftingsrundene. En endringsoppsigelse (i praksis kun en ny arbeidskontrakt), en fratredelsesavtale (frivillig oppsigelse med etterlønn) og en oppsigelse. Men som ferjekaptein kan du måtte fylle sveleautomater. Mellom linjene kan man da si at styringsretten på oppgaver som tar mindre enn 15% (6 timer av 40 timer / uke) av arbeidstiden er innenfor styringsretten i følge tingretten.

På samme tid er det lite behov for medarbeideren som kun tar telefonen og ikke kan ta seg av supporthenvendelsene på chat. Det er sikkert flere fotografifremkallere som tviholdt på jobbene sine, men arbeidslivet er i endring. Hvis du ikke evner å tilpasse deg så er det fort at du blir forbigått. Juridisk sett kan de nok beholde en ikke-lengre eksisterende jobb, men middelveien ble å gå ut i butikken og selge fotoutstyr. Det er jo mange typer software utvikling. Dersom du eksempelvis utvikler PLS styringer er det urimelig å si du ikke skal være med på igangkjøring hos kunde. Det er en del av prosessen. I motsatt fall om du sitter å utvikler et regnskapsprogram som selges i bulk så er det litt vanskeligere å si du skal delta i installering hos kunde.

Som leder ville jeg utarbeidet en avtale om midlertidig omplassering og presentert denne for deg. Jeg ville sagt at jeg betrakter dette innenfor styringsretten, og gitt en forklaring om nødvendig hvorfor jeg så dette som nødvendig. Eksempel: Mer og mer av supporten har dreid seg over til software spørsmål, og vi må derfor imøtekomme denne endringen med mer personnel som kan bidra. Vi ser for oss en periode frem til sommeren [nyutdannede kommer på "markedet" og vil være lettere å ansette f.eks]. Beskyttelsen ansatte har er meget god i Norge, men arbeidslivet er også i konstant endring. Vernet er spesielt godt på punktet om ansettelse og lønnsvilkår i disfavør for den ansatte. Vernet er svakest på hva som skal gjøres og hvordan det skal gjøres - ofte faller dette inn i styringsretten. Det er jo innenfor din rett. Og der forsvant all sympati. Endringsoppsigelse brukes når man skal gjennomføre et tiltak som ikke er dekket i styringsretten. Altså stilles samme krav til saklighet på oppsigelsen. Det er fortsatt rom til å forhandle avtaler eller gjøre endringer på andre områder uten å måtte gjøre en endringsoppsigelse. Ta et tenkt eksempel: Bedriften vil slå sammen software avdelingen med service avdelingen. En normal omstillingsprosess i et firma. Alle ansatte skal beholde sin lønn og vilkår, men det vil bli behov for å jobbe litt mer på kryss av oppgavene. Mener du da seriøst at dette vil kreve en endringsoppsigelse, eller er dette innenfor styringsretten?

Du finner helt sikkert en AI du kan snakke med som ikke har noe annet ønske enn å hjelpe deg å lykkes.

Dette er en kategorifeil. Sex er en regulert biologisk atferd, ikke et rusmiddel. Atferdsavhengighet er ikke det samme som stoffavhengighet, og voldtekt handler om makt – ikke sex. Å blande dette sammen er faglig galt. Dette er en dårlig sammenligning. Rusmidler overstyrer kroppens reguleringssystemer og skaper en ubalanse som ikke oppstår ved naturlig hormonfrigjøring. Å bruke "rus" om både sex og rusmidler er språklig løst og biologisk upresist. Med samme logikk måtte man også omtale trening som rus – og da mister begrepet enhver forklaringsverdi.

Hvem er Emilie og Henrik? (spør for en venn)

Det forventet jeg ikke heller. Så la oss bryte dette ned. Påstanden er korrekt, men perspektivet forutsetter at risiko bør defineres og forvaltes kollektivt, fremfor individuelt. Historisk har forsøk på å eliminere risiko snarere redusert menneskers evne til å gjenkjenne og håndtere den. Resultatet er ikke et tryggere samfunn, men et mer sårbart ett. Når ansvar flyttes fra individet til systemet, oppstår en implisitt forventning om at alvorlige konsekvenser alltid vil være forebygget på forhånd. Det svekker forståelsen for at risiko er et uunngåelig element i menneskelig aktivitet og at modenhet nettopp består i å forholde seg til den, ikke å bli skjermet fra den. Et samfunn som konsekvent forsøker å nøytralisere risiko, risikerer å produsere mennesker som er dårligere rustet til å ta selvstendige vurderinger når de faktisk står overfor reell fare. Innenfor rus har tilsynet for høy moral inntatt en holdning basert på at alt er farlig – og i praksis like farlig. Gjennom de siste 40 årene har vi blitt fortalt at tenner vi en rev, så ender vi snart med en kopp utenfor Oslo S. Men virkeligheten er langt mer nyansert, og denne nyanseringen veier tyngre i risikovurderingen enn uttalelsene fra tilsynet for høy moral. Ved å innta denne posisjonen risikerer vi å drive unge til å prøve mer. Vi har i økende grad fratatt dem evnen til å forstå og frykte konsekvenser, fordi de er oppvokst i et system som søker å eliminere dem. Resultatet er dårlige valg, som igjen fostrer flere dårlige valg. Når psykiatrien til slutt fanger dem opp, er skaden ofte allerede skjedd – og i beste fall handler det da om reparasjon, ikke utvikling. Mennesker er forskjellige, og ikke alle passer like godt inn i de normative rammene samfunnet definerer som «korrekte». For mange kan det være krevende å fungere innenfor disse rammene over tid, og behovet for mestringsstrategier vil derfor variere. Noen finner stabilitet gjennom struktur, fellesskap eller tro. Andre gjennom fysiske eller mentale ventiler. For enkelte kan også moderat bruk av rus fungere som en midlertidig mestringsstrategi – uten at det dermed er en universell eller risikofri løsning. Problemet oppstår når samfunnet nekter å anerkjenne denne variasjonen, og i stedet insisterer på ett moralsk korrekt svar. Da skyves mennesker enten dypere inn i skjul, eller helt ut av fellesskapet.

Europa er ikke farlig nær tomme for kriseressurser. Europa kjører et ufattelig luksuskjør som ingen andre har råd til når det gjelder miljøvern for eksempel. Hvis vår eksistens er så truet som du indikerer, så er det lite nytte i å grønnifisere industrien. Svært lite industri har blitt "tvunget" over til å produsere krigsrelatert materiell. Alt skjer per nå på "profitt" basis der vår industri (og rike bakmenn) tjener grovt på krigen. Det er mange flere "knepp" enkelt-land og felleskapet kan sette i kraft dersom det virkelig stod om vår eksistens. Hva mener du gjør Kina til en aktør i en utmattelseskrig? At de med et pennestrøk kan absorbere gigantiske fabrikker som produserer viktige varer til Vesten? De kan mye heller bruke handel som et våpen, og få det meste av verden ned på kne. Om de vil... At du sier noe, og gjentar det i flere år, gjør ikke mer sant.

Du inntar en posisjon der dine valg er bedre enn andres, og alle dømmes i forhold til dine forutsetninger. Bedrevitere er en av de store problemene man har med rusbehandling og ruspolitikken. Kom deg ned av din høye hest. Alle valg har konsekvenser, og det er ikke noe unikt med dette temaet.

Å bruke rus er et valg. Alle valg har konsekvenser. Deal with it. De som trenger hjelp er de som bruker rus istedet for psykisk hjelp. For noen er også det et valg, men mange ser ingen annen løsning. Disse fortjener hjelp om de ønsker. Ellers må folk få lov å røyke seg skakk ihjel. Så lenge ikke andre skades.

Kina er en handelskjempe. Per i dag er Taiwan gråsonen de bruker for å kunne bedrive handel på områder der Kina er ekskludert fr aå handle. Jeg tror ikke Kina har et ønske om å endre denne fungerende bakveien til å bedrive det de gjør best; handel. Men dersom USA forsøker å endre Taiwan sin status, så vil Kina garantert gjøre "noe". Ikke fordi de nødvendigvis ønsker, men det vil hindre hovedmålet dems; handel.

Jeg er ideologisk sett ikke langt unna egentlig. Jeg synes ikke dødstraff er en grei avstraffelse, men per i dag mangler vi metoder til å skille farlige individer fra resten av samfunnet på en trygg nok måte. Rehabilitering er ikke samfunnet sin kostnad. Dersom en forbryter vil rehabiliteres, så er dette en kostnad den må bære. Hvordan samfunnet skal kompenseres for rehabiliteringen er ett spørsmål, og et annet er hvordan skal vi garantere rehabiliteringen er god nok. Målet i en straffereform må bli at samfunnet skal bli sikret fra gjentagende kriminelle handlinger, samt at kostnaden må ned. Dette er ikke urimelige krav.

Det stemmer at USA lenge stilte strenge krav til hvordan våpnene kunne brukes, blant annet forbud mot angrep på mål inne i Russland. Samtidig var ikke dette noe særtilfelle for USA da også europeiske bidrag var i lang tid ment for forsvar og underlagt tilsvarende begrensninger. En viktig forskjell er at amerikanske våpensystemer ofte har langt større rekkevidde enn de europeiske. Brukt feil kunne de gitt en helt annen eskalering, og det er nok mye av forklaringen på hvorfor USA var forsiktige og hvorfor våpen med reell offensiv rekkevidde kom gradvis. I tillegg var Russland lenge sett på som en "sovende bjørn": tilsynelatende tilbakeholden, men potensielt svært uforutsigbar hvis den først ble provosert direkte. Usikkerheten rundt hvordan Moskva faktisk ville reagere veide tungt, spesielt tidlig i krigen.

Det er et misvisende bilde. Selv om støtten til Ukraina ikke er en NATO-operasjon, betyr ikke varierende donasjonstempo at alliansen står svakere eller at USA er mindre villige. USA leverer kapasiteter med langt større strategisk effekt – som HIMARS, luftvern og presisjonsvåpen – ofte direkte fra egne operative lagre. Det gir en reell strategisk kostnad, siden materiellet må produseres tilbake til egen beredskap. Europeiske bidrag har i større grad vært utrangert eller overskuddsmateriell. Selv om tempoet varierer, er USA fortsatt den klart største militære bidragsyteren til Ukrainas forsvar. Inkluderer man også humanitær og økonomisk støtte, bidrar skattebetalere i California fortsatt betydelig mer per capita enn en skattebetaler i Berlin.

Du kan være uenig, men det endrer ikke at det vil være usannsynlig. Ingen land kan militært stå mot den militære kapasiteten USA kan mønstre mer eller mindre umiddelbart. Og en "vent 10 år til vi har bygget opp militær kapasitet" er ikke en særlig god politisk platform for demokratisk valgte ledere. Hva snakker du om? Artikkel 5 er ikke en bryter, men går på konsensus i NAC. På kort sikt ville det innenriks kunne sees på som en sterk president som står opp for USA. Hva konsensus i en befolkning finner på er vanskelig å spå. Konsekvensene vil komme senere og over lang tid, og Trump sin periode vil være over før tannhjulene er ferdige å rulle. På samme tid er konsekvensene ugjenkallige. I Trump-stil handler konfrontasjon ofte mindre om faktiske handlinger og mer om hvordan eksisterende hendelser fremstilles. Små, legitime militære bevegelser kan løftes ut av sin sammenheng og spilles opp i mediene som dramatiske gjennombrudd, først og fremst for et innenrikspolitisk publikum. I et tenkt scenario kan en pågående NATO-øvelse på Grønland brukes som råmateriale for et slikt narrativ. Amerikanske styrker landsetter tropper som del av øvelsen, uten motstand og uten at det etableres noen form for okkupasjon eller ny kontroll. Juridisk og militært er situasjonen uendret. Likevel kan dette i amerikansk kommunikasjon fremstilles som at USA "gikk inn" eller "tok kontroll" over Grønland. Bilder av amerikanske fartøy og soldater på land gir et sterkt visuelt uttrykk, selv om det ikke representerer en invasjon i folkerettslig eller praktisk forstand. Etter en periode med intensiv mediedekning er poenget oppnådd. Presidenten har demonstrert handlekraft, og oppmerksomheten flyttes videre. Den faktiske situasjonen er den samme som før, men narrativet har gjort jobben sin.

Det er verd å være ærlig på at verken EU eller Danmark kommer til å møte USA med militærmakt dersom USA skulle ta kontroll over Grønland. Å mobilisere til krig i et slikt scenario er politisk utenkelig. Ingen europeiske ledere vil argumentere for å sende unge mennesker i kamp over dette. Det betyr imidlertid ikke at handlingen ville vært uten konsekvenser. Tvert imot ville den få umiddelbare og alvorlige følger for forholdet mellom USA og Europa, og også for USAs relasjoner til andre land. Dette handler ikke om militær eskalering, men om hvordan makt faktisk utøves mellom allierte. I denne sammenhengen er det viktig å avklare NATO og artikkel 5. Bestemmelsen er ikke automatisk, og den er ikke ment å gjelde dersom et medlemsland selv er den aggressive parten. Et slikt scenario ville derfor ikke utløse kollektivt forsvar, men snarere kaste NATO ut i en politisk krise. Resultatet ville ikke være krig mellom allierte, men et alvorlig brudd i tillit og samarbeid. De mest umiddelbare konsekvensene ville komme på det logistiske og politiske planet. USAs militære tilstedeværelse globalt er i stor grad avhengig av europeisk infrastruktur, basetilgang og politisk samarbeid. Dersom dette samarbeidet trekkes tilbake, vil styrkene fortsatt være der, men evnen til å operere effektivt, særlig i Midtøsten og Afrika, vil bli kraftig svekket. Det er ikke snakk om at USA mister sin militære makt, men at den blir langt dyrere, tregere og mindre fleksibel å bruke. Når europeiske ledere sier at de står samlet med Danmark, betyr det derfor ikke at man forbereder krig. Det betyr at man er villig til å bruke politiske og økonomiske virkemidler, selv om det også får en kostnad for Europa. Nettopp det gir uttalelsene tyngde. Det er en erkjennelse av at alternativet – å la en slik handling passere uten reaksjon, vurderes som verre. Poenget er ikke militær konfrontasjon, men konsekvens. Og de konsekvensene vil være reelle, langsiktige og merkbare for alle parter.

Det er avgjørende å skille tydelig mellom diplomati, politiske virkemidler og krig. Disse nivåene glir ofte over i hverandre i debatten, men de representerer fundamentalt ulike former for maktbruk. I vurderingen av Trump er det særlig viktig å forstå hvordan han aktivt forsøker å provosere andre aktører til å handle – ofte på en måte som gagner ham strategisk. I denne sammenhengen fremstår EUs treige og byråkratiske beslutningsprosesser paradoksalt nok som en styrke. EU har i liten grad endret sin institusjonelle tilnærming i møte med USA, og lar seg i stor grad ikke rive med av tempoet eller retorikken. Problemet oppstår derimot når enkeltledere velger å reagere direkte på Trumps provokasjoner. Slike individuelle utspill spiller ofte rett inn i strategien hans og bidrar til splittelser mellom EU-landene. Over tid kan dette svekke EUs funksjon som et samlet politisk og strategisk "buffer". Et NATO uten USA representerer samtidig et vesentlig endret NATO. Det er lett å tenke at alliansen er jevnt sammensatt, med bidrag fra alle medlemsland på tvers av strukturer og avdelinger. I praksis er imidlertid flere kritiske kapabiliteter helt eller delvis basert på amerikansk materiell, kapasitet eller støtte. Strategisk transport er et tydelig eksempel: store deler av lufttransportkapasiteten er gitt, lånt eller leid fra USA. Uten denne støtten endres ikke bare styrkeforholdet, men også NATOs reelle operative evne. Til slutt er det verdt å hente frem det gamle uttrykket sticks and stones may break my bones, but words will never hurt me – ikke som en sannhet, men som en bevisst strategi. Ord er et sentralt politisk virkemiddel nettopp fordi de skal utløse reaksjoner. Å ikke la seg styre av dem, når handling ikke er påkrevd, er derfor ikke passivitet, men disiplin. I møte med en politisk stil som lever av provokasjon, er evnen til å absorbere retorikk uten å fragmentere egen posisjon en av de viktigste formene for motstand.

Jeg har ikke noe grunnlag til å bedømme personen sin intelligens. Men man trenger heller ikke gjøre det, fordi uvitenhet og kunnskapsløshet ikke er grunnlag for straffereduksjon. Jeg synes ikke det er ille å låse inn kriminelle. Mordere derimot bør avlives. Det er feil å sløse bort samfunnsmidler på dem.

https://www.vg.no/nyheter/i/9pO9qW/trump-taler-til-verdens-oekonomiske-forum