Neffi

Butikken har garantert selvbetjeningskasse, og går du med munnbind, så tror alle at du har korona og da unngår de deg. Sånn kan du gå helt trygt på butikken uten å bli konfrontert med noe ubehag. Sjekker du butikken på google, får du også opplyst hvilken tid det er minst kunder i butikken. Sånn kan du også øke 'sikkerheten' for å ikke treffe folk.

Masse lykke til @N-4K0! Håper du får en avslappet stund i stolen 🦷

6 Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i Etiopia – Wikipedia (Tampetitamp!)

Det bør være en tankevekker. På hvordan den som har ordet kan lede narrativet. Jeg har ikke sett noe så sjukt siden Trump ble president! Han hadde heller ikke så kul oppvekst. Verden er fullstendig desperat etter å bli bedratt. Som et stort svart hull som suger det inn.

Kommer litt an på hvordan man definerer 'knust'. Siden det står 'dyrt' der, teller heldigvis ikke hjerter med, men da teller kanskje biler og elekrtisk utstyr med? Aldri 'knust' en bil, men skadet en, så om man skal ta ordet knust bokstavlig, er det vel helst skjermer...mange. Plukket du noen gang opp en brukt tyggis og smakte på som barn?

Verdensatlasene

132 043

Banner Entern for å være høflig å takke 😍

Region

Sentralisering

41 423

4 https://no.wikipedia.org/wiki/Afrika

Hvis det var meg som hadde tannskadene, ville du dømt meg og jaget meg hjem i isolasjon?

Jeg skjønner veldig godt at tannproblemer kan oppleves som et stort tap av identitet. Det rammer en utvilsomt på den måten. Ganske likt med andre store kropslige endringer. Selv har jeg hatt perioder med eksem i ansiktet, og når det har oppstått har jeg hatt lyst til å bare stenge døra og sykemelde meg fra alt. Men det går jo ikke. Altså, det er ikke en bærekraftig løsning. Så er det da altså sårbarheten i det å møte mennesker slik som man er. Jeg har tenkt det sånn at mennesker som syns at sårene mine er stygge/ekkelt eller noe, ikke er gode mennesker i utgangspunktet, og ikke noen jeg vil ha 'på min side' i alle fall. Sånn sett blir mine 'feil og mangler' en gratis beskyttelse fra å få 'stygge på innsiden' mennesker nært meg. Spørsmålet handler i stor grad om hvordan man ser seg selv. Hvis man selv syns noe er ekkelt (og det er vanskelig å være glad i sine egne 'feil og mangler' på denne måten) så handler jo det i bunn og grunn om at man selv er veldig overfladisk. Ikke nødvendigvis 'av natur', men av hvordan samfunnet lærer oss til å tenke. Idealer og perfeksjonisme. Også skylder man det på andre. At andre ikke er empatisk og snill. At andre ikke bryr seg. Men for at tankerekken i det hele tatt skal kunne dukke opp i eget hode, er det gjerne en selv som dømmer...at man selv ikke er empatisk og snill (mot seg selv, og også andre), og at man ikke bryr seg om seg selv (og andre) på en sunn og kjærlig måte. Har man slike tanker, bør man spørre seg selv om hvordan man selv dømmer folk. Med øynene eller hjerte? Finner man error i tankesettet, må man ta ett oppgjør med det. Sortere og utvikle mer empati og kjærlighet i seg selv. Husk at endestasjonen til et levd liv er ett sted hvor vi fysisk går mer eller mindre i oppløsning. Vi skal alle dit. Og vi kan alle gå den veien sammen, uten å dømme, med empati og kjærlighet. Eller vi kan gjemme oss bort når tiden begynner å tære på oss. Jeg tipper den første løsningen er best for flest! Uten sammenligning forøvrig, men mye av det samme alikevel; Jeg syns fremdeles ikke eksemet mitt er fint. Men jeg klarer å ha medfølelse for meg selv på en sånn måte at jeg ikke dømmer eller straffer meg. Jeg går stolt rundt blant folk og er glad for at jeg tidvis har en godt synlig skavank som jager bort de verste i blant oss, og som sorterer ut de gode menneskene som rett og slett ikke bryr seg om eksemet, men bryr seg om meg. Men det startet jo med at jeg bryr meg om meg.

Hvorfor tør du ikke ta den risikoen? Hva er det du er redd for skal skje? Kan du beskrive hele scenarioet, hva du ikke makter, og hvordan dette i praksis vil se ut for deg? Altså, hvis du ser for deg en tur på butikken: Hvor blir det verre enn slik du har det nå? Hva ille kan skje på butikken? Hvordan vil du føle og oppleve det som kan skje? Kan du beskrive det? Så rikt som du klarer?

Tja, om kjede er på tur å ryke vet jeg ikke om vi kan si, men sitter et hjul feil/skjevt til keder eller reimer så kan du fort få slike lyder, samt at det kan gi følgeskader. Du kan også få ulelyd hvis det er sølt olje eller annen veske på kjeder/reimer. Så trenger ikke bety at noen holder på å takke for seg i den forstand, men kan bety lekkasje eller gris fra noe.

Du har rett og slett funnet deg en Torleif! 😍

Folk skilte seg før i tiden også. Det ble bare hysjet veldig ned (for skammelig til å snakke høyt om), og familiene sørget for å parre de ulykkelige med nye (enkemenn og -kvinner, osv.). Lavere levealder har også hatt mye å si for bedre statistikker på den fronten. Man må helst overleve gjennom uårene for å kunne skille seg.

Ja, da må du faktisk kunne få mennesker til å le, føle seg sett og forstått, ha respekt for, osv. Ellers så klarer folk seg bedre uten.

Er enig med deg hvis man snakker om lav-verdi partnere. Altså, de som eksempelvis tror de tilfredstiller partneren sin med lommeboka, og som gjør en deperimert hver gang de åpner munnen. Da er substitutter bedre. Men nå snakket vi om Torleif. Høyverdi-mann. Kvalitet.

Jo, men det er jo substitutter. Syns du porno og napping er bedre enn sex? Og kompiser bedre enn kjæreste?

Jeg skjønner ikke hva du mener? Kvinner trenger menn som kan gi henne orgasmer, god mat og en grunn til å le. Hva snakker du om?

Vi har kjørt oss fast i en kultur som ikke er bærekraftig. All forskning på dating-apper sier det samme. Det legger grunnlag for kolaps av pardannelse ut ifra hvordan pardannelse biologisk fungerer. Det slike apper kan fungere for er et kort-tids marked, for noen få brukere. Og der stopper det. Mye av pardannelsen stoppet med internett (ikke feminismen), og det er flere/mange sider ved dette som kompliserer bildet. Deling av "spennende personligheter", porno, sosial småprat, arenaen har tatt bort både møteplassene og behovene, og det mens man kan fremstå som en "on top of the world" personlighet om man orker å være fange i hamsterhjulet. Helt vanlig kommunikasjon, med all sårbar menneskelighet er på tur ut. Siste er at ungdommer ikke liker å snakke sammen på mobiler, fordi det blir for direkte. Fasiten er at man melder noen ord. Det er den nye 'høfligheten'. Sosialt samspill er saga blott. Ensomhet er et folke- og helseproblem. For alle. Vi er ikke laget for alenetilværelser, men uten premisser for noe annet, finner folk substitutter. Jeg aner ikke hvordan man skal få tilbake arenaen for normal pardannelse. Tror ikke forskerne vet svaret de heller. Vi har aldri kjørt denne veien før, men noe må skje. Vi kommer neppe til å gå tilbake til gamle sosiale system, slik vi kjente de før, men noe nytt må tilføres. Kan hende vi bare er noen få erkjennelser ifra å 'ta tilbake' samhold og samliv. Kanskje vi overlater det til algoritmen? Den burde vite hvem som passer med hvem!? Den kan bli som en mer troverdig arrangør av arrangerte ekteskap. (usj!) Forøvrig er det rart at ikke staten selv, kommuner, lager alternative arenaer for enslige (Drikking på byen er ikke for alle, og heller ikke en perfekt arena for par-dannelse. Det å oppsøke kurs, veldedighet osv. i håp om å treffe noen blir fort så søkt at det ikke kan regnes som middel for måloppnåelse). Disse arenaene/begivenhetene hadde ikke trengt å være ment for å skulle koble sammen ensomme til par, men ment for å sørge for at enslige traff andre enslige mennesker rett og slett. At det ville blitt par ut av det, ville jo bare vært en bonus. Eller at alle enslige selv dannet enslig-foreninger i sine nærmiljøer. Med fokus på samvær bare. Da ville resten i en større grad ordnet seg selv. Jeg lurer på om folk i dag er mer redd for å lykkes, enn hva de er redd for avvisning. Og den ubevisste frykten manifisterer seg fort i 'gode' unnskyldninger, slikt som økonomi, avstander og andre ting. Vil man det nok, så får man det gjerne til. Men frykt er for svært mange mennesker paralyserende. Det kan jo også hende Torleif har behov for å være alene av andre grunner, som han kanskje ikke klarer å sette ord på? At han bearbeider noe dyptliggende eller er i en utviklingsfase og trenger seg selv? Han kan jo fremdeles lengte og drømme om noe annet, selv om han ikke er klar for det? Er det ikke sånn, og Torleif faktisk er klar for noen, må han nok både lete opp enslige han liker, kommunisere intensjoner og 'leke' med mennesker for å finne ut om det har 'livets rett'. Vet folk i det hele tatt at Torleif er singel? At han drømmer om å finne kjærligheten med noen? Syns han i bunn og grunn høres ut som en som jeg skulle ville hatt selv. Hvor finner man han? Blink med lysene Torleif!

2 https://no.wikipedia.org/wiki/1946

6 https://no.wikipedia.org/wiki/FNs_økonomiske_og_sosiale_råd (tamp!)