Neffi

132 009,-

Banner Entern fordi han er fiiiin! Bare. 🥰

Det irriterer meg skikkelig at vi ikke kan ha en latter-smily her, sammen med 'liker', 'hjerte' og 'innsiktsfullt', for da ville folk misbrukt den med å latterliggjøre alvorlige og sårbare erkjennelser. Nei, det irriterer meg ikke egentlig, det er mer dødstrist. (men hadde vi kunne hatt en, så hadde jeg brukt den på kommentaren din skaftetryne32. Fantastisk lang setning, som får fram poenget! 🤣)

Dokumentaren tar opp mange gode problemstillinger @DjSlayer, men løsningene de havner på er jo...ingen! Annet enn at man ikke skal snakke om kjønnsproblemene. Merkelig problemløsning. Fullstendig ulogisk. Videre litt trist at man ikke kan debattere dette med deg, siden du allerede har bestemt hva alle andre tenker og mener. Det gjør jo deling av filmen ganske bortkastet i et diskusjonsforum. Men nå vet jeg i alle fall hva og hvordan du tenker. Da kan jeg jo forstå deg litt bedre. Om ikke annet.

Gratulerer så mye med dagen @DjSlayer! Skal se dokumentaren. Gleder meg, og håper den har relevans til norske tilstander. Hvis ikke får jeg bare ta den som mer opplyning om hvor galt det bærer fram på den andre siden av atlanteren, uten velferd for folk! Håper du får en fin dag, og at noen gjør stas på deg! 🎉

Det er rett fram sjukt i hodet at ikke tannhelse er en del av det offentlige helsetilbudet. Også kaller vi dette for en sofistikert sivilisasjon. Null logikk og barbarisk rett og slett.

@AtterEnBruker At ulike mennesker kan ha ulike la oss kalle det 'stimuleringsbehov' for å finne en samtale interissant er det kanskje noe i, men vi som mennesker kan ikke forvente av hverandre at vi skal være hverandres kilde til informasjon eller underholdning som sådan. Hvis Torleif må gjøre seg til en spennende person, med 'hendelser' på fritiden, så blir det litt det samme som å 'vifte med merke-bilen' sin. Det er bare å vifte med en annen ting. Mottakelighet blir viktig. Evnen til å se/høre hverandre. Jeg skal komme med et eksemplel; En mann er ekspert på gressklippere. Han er et vandrende kartotek på både merker, deler, egenskaper og tilbehør. Og han snakker om gressklippere med en indre glød og lidenskap. Det er rett og slett fascinerende å høre på han! Å snakke med denne mannen vil kunne ta en med på en reise av detaljer man aldri før har tenkt på. Det generelle medmennesket vil så klart aldri komme på denne mannens nivå når det kommer til interesse for gressklippere, men; de kan beundre hans kunnskap, ha oppriktig respekt for hans lidenskap. Og selv om de ikke vet noen verdens ting om gressklippere, kan man beundre han og lytte, mens han danser i sitt gressklipper-univers. Allikevel blir hans gressklipper-univers ganske så ubrukelig hvis noen skal sitte i en sofa sammen med han å snakke om andre ting. Da trengs det mer at han har et 'godt' indre liv. Altså, om man skal elske han, eller skape en relasjon med han. Man elsker ikke noen fordi de har et veldig sofistikert liv. Heldigvis er ikke kjærlighet så overflødig. Den fester seg mer til en persons indre kvaliteter. Hvis Torleif er autist så gir ikke det han noen dårligere forutsetninger for å lykkes med Henriette. Autister er fryktelig lett å elske! På mange måter lettere å elske enn nevrotypiske. I stor grad fordi de har et så himla rikt indre liv, stor følsomhet og naturlig anlegg for fordypninger. Eksempelet med gressklippermannen kan godt være Torleif som autist. Men klart, autisme kan gjøre det forvirrende og vanskelig for han å 'ta sosiale hint', eller han kan føle former for nærhet som overstimulering. Kanskje Henriette har forsøkt å gi hint som Torleif ikke forstår? I så fall må Torleif være tydelig med egne intensjoner og evner. Tydlighet om intensjoner i konkrete ord er forøvrig en forutsetning for å lykkes med noen verdens ting. Det gjelder både Henriette og Torleif. Der tror jeg forøvrig mye av avstanden i mellom kjønnene ligger. Vi har flere kulturer og folk har ulike intensjoner. Hvis noen er ute etter en hock-up, så burde man si det. Hvis man ønsker seg en langvarig relasjon burde man også si det, og her vet jeg ikke Torleif sine intensjoner, vet bare at han ønsker å 'lykkes' med Henriette. Man trenger ikke være så direkte at man går bort til en tilfeldig fremmed å sier; "Hei, skal vi pule?" selv om det forøvrig kanskje kan fungere, men Henriette er jo ikke en fremmed for Torleif. Torleif kan formidle hva han ser etter på generelt grunnlag, uten å peke det mot Henriette. Da kan Henriette selv se om dette passer med hva hun ser etter. Både du og @Entern nevner at det fins mennensker som er styrt av en kapitalistisk/markedsliberalistisk adferd og tanker også når det kommer til relasjoner, både hvordan man ser seg selv og hvor man er i forhold til andre. Det går an å ha et slikt livssyn. Men det fins bare én vinner, den største fisken, og er et håpløst prosjekt på mange vis. Mest fordi det spiller på en herskedynamikk hvor man får det bedre av andres ulykke. Skadefryd fungerer som en hurtig fiks, men det ødelegger for alt langsiktig. Det er som rusmisbruk. Tisse i buksa for å få det varmt en stund. Men etterpå blir det kaldere enn før man tisset. Jeg aner ikke hvordan slike mennesker henger sammen, annet enn at noen mennesker lever fint med både deperesjoner, negativitet og nihilisme som en form for 'baseline'. De lider ikke, for lidelsen er normalen og målet. Det er bare når man befinner seg på et sted eller i en tilstand man ikke vil være i, at det blir ubehagelig.

@AtterEnBruker Jeg tror Torleif er nærmere målet enn hva vi klarer å skjønne, samtidig så langt unna fordi vi vil så gjerne peke på konkrete enkle 'fiks'. Ala, løft stenene i hagen og legg de i en riktig vinkel. Spennende gode mennesker er mennesker som har gode tanker og som klarer å formidle de. Man kan ha utrolig givende samtaler og samvær så lenge lyset er på i 'sjelen'. Klart en sunn livsstil hjelper, kunnskap fra interesser osv. Men det hjelper ikke særlig mye hvis man bli nedstemt av å prate med mennesket. Vi trekkes mot flåsete ting som håp, humor og varme. Positivitet og godhet. (Og det snakkes det jo ikke om når vi prøver å definere hva en mann er. Da nevner vi styrke, snakker om autoritet og alvorlige ting. Ikke rart Torleif blir forvirret og usikker.) Nå kjenner ikke jeg Torleif, og det kan hende han har dyksleksi. Da vil det ikke hjelpe å be han lese bøker. Da må han finne gode ideer og tanker andre steder. Kanskje gjennom annen kunst og kultur. Torleif er kanskje ikke kreativ av natur, men kanskje han er jordnær av natur. Natur har en egen poesi. Kanskje den kan være en brobygger for et rikt og drømmende indre? Og Torleif må være rundt gode varme mennesker, for fri, varm og trygg kommunikasjon er smittsomt. Et menneske som er hjemme i seg selv kan se de mest utroligste ting ifra tomme luften, eller i et lite snøfnugg. Så Torleif trenger ikke å reise jorden rundt, eller grave opp 'skatter' hver helg for å ha noe mer spennende å fortelle. Det skaper jo bare en imponeringsmani. Det som trengs, sa Hans Børli best av alle: Ett er nødvendig – her i denne vår vanskelige verden av husville og heimløse: Å ta bolig i seg selv Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen. Slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne. Høres enkelt ut, gjør det ikke? 😉Det snakkes veldig om tiltrekning og sex, men ingen snakker om klemmer og det å ha noen som ser når man trenger enkel nærhet. Det syns jeg er så rart. At det er lettere (et marked for) å få tak i sex, enn bare oppmuntring og støtte. Begynner man i den andre enden så kommer man til slutt antagelig til sex også, men da i en bedre innpakning. Henriette vet det intuitivt med en gang om Torleif er en god fyr. Det hjelper ikke om Torleif bare ser henne. Han må se alle rundt seg. Hvem har hatt en kip helg? Hvem har noe godt å dele? Har noen hengt ut mat til småfuglene? Slike ting. Menneskelighet. Lever man ekte liv, med ekte tilstedeværelse, så blir intrykk, følelser og opplevelser like store som det å pakkes inn i en flyvende hermetisk boks på vei til 'granca'. Hvordan Torleif beskriver dagene sine er av større betydning enn hva han opplevde. Vi mennesker vil ha hverandres innside, for innsiden fyller rommet vi er i og tar bort andres ensomhet. Da må vi være slik at rommet pyntes opp når vi åpner oss. (Nå overgår jeg nesten Børli her.) Men, det er et stort men her. Hvis Henriette er et ganske overfladisk menneske, uten dybde og medmenneskelige verdier, så er det jo ikke sikkert hun fortjener denne versjonen av Torleif. Men det gjør egentlig ikke så mye, for det betyr bare at Torleif kommer til å finne noen bedre, litt senere.

Du må gi meg mer å gå på enn det. Hva er det du ikke forstår? Parti-verdiene, konsekvensene av disse, eller hva den giftige mannekulturen består av?

Det er forskjell på familier. Noen familier stiller opp med egenkapital for barna når de skal kjøpe seg bolig, andre ikke. Noen klarer å skaffe til veie nødpenger til behandlinger samfunnet ikke vil betale, andre gir rett og slett f. Noen gir bort biler til hverandre, og lar det meste av eid være til hele familiers bruksglede. Det er rett og slett ulike familietradisjoner. Så kan vi jo gjerne diskutere hvilken familietradisjon som er best, men det syns jeg er en avsporing fra tråden.

Som sagt vet ikke vi alle detaljene i denne situasjonen. Kan hende moren eier 1/4 del av boligen som arvet del? Hvem vet? Øvrige avtaler vet vi heller ikke om, og syns det er ganske usmakelig å diskutere. Her kan alder, helse og andre utgifter også spille inn. Men klart, noen krever betalt for å ha egne uføre voksne barn boende hjemme, andre ikke. Mennesker er forskjellig. Situasjonen blir den samme som å skulle ta 'husleie' når familie besøker en. Merkelige holdninger på folk.

Kan jo forsåvitt være noe i å skrive en leiekontrakt og søke om bostøtte i alle fall, for med et slikt regnestykke til grunn vil han muligens kunne få noen tusen til, uten at hun betaler mer av egen lomme, kankje tvert imot mindre. Men jeg ville ikke lagt det fram som et krav om mer betalt i leia, jeg ville foreslått det som en ordning begge parter kunne tjent på. Er jo ikke uvanlig å ha foreldre boende gratis i kårboliger og lignende. Her vil jeg tippe moren har bodd sammens med far, men så døde far, og sønn arvet bolig. Da har hun vel borett på papiret, men kipt om hennes 'del' av leia går opp etter fars bortgang. Er flere slike detaljer i denne saken vi ikke vet om. Eller sagt med andre ord, man er bra fattig om man ser på familiemedlemmer som leietakere.

Kjøp 2, og gi et av de bort til en venn. Om du ikke har venner og lever i fullstendig isolat, så har du nå en god grunn til å få deg en venn.

Med mindre du sliter med å få dekt opp dine utgifter pr i dag, er det ingen logisk grunn til at du trenger å melke ut mest mulig i den relasjonen. Man tar vare på foreldrene sine, på lik linje med at du hadde fått flyttet hjem til henne, hvis du hadde havnet i en skvis (sikter da til tidligere i livet). For å snu på flisa, huslån arver man fra foreldre når de forlater. Lån til å dekke pleiebolig óg. Foreldres kjøpekraft påvirker vår, før eller siden. Syns ikke du skal høre på 'markedspris'-rytterene i tråden. De har ikke den sikkerheten du har (som krever gjendidighet og tillit), og tydligvis ikke et tilsvarende hode. Var vel gjerne derfor akkurat du fikk den arven også, fordi noen visste at du ville forvalte rettferdig og med respekt for innvolverte parter.

Det er jo fordi politikken i seg selv setter mennesker i en kjønnsbasert krig med det vi relasjonsmessig vil kalle et giftig avhengighetsforhold. Velferdsordninger er ment for å utgjevne de ulike biologiske betingelsene mennesker kommer med. Være seg om en ikke er arbeidsdyktig, om man pleier noen, at alle får undervisning etter egne forutsetninger osv. Tar man dette bort, skapes det giftige maktkonflikter blant folk. Hvordan er ikke dette soleklart og fullstendig logisk? Høyreektremister må jo gjerne melde seg ut av storsamfunnet og dyrke antisosial adferd, det valget er fritt for alle, men man må faktisk hallusinuere for å ikke se en tydelig sammenheng mellom politikken og giftig maskulinitet.

Restavfallet blir vel fult hos de fleste pga. dårlig sortering i utgangspunktet. Selv deler jeg dunker med flere husstander, og det aller mest irriterende, og langt mer irriterende enn at man faktisk må sortere, er jo de brød-huene som ikke klarer å sortere, men kaster alt i restavfallet, eller ikke bretter pappen, sånn at de dunkene alltid er fulle. Disse menneskene burde fått inndratt statsborgerskapet sitt. Hvor vanskelig kan det være å brette papp? Hvor kort må man være for å ikke klare det? Hva verre er, hva er poenget med å gjøre seg til kjendis i et nabolag som komplett idiot? Hva oppnår man?

Det fine hodet ditt! ❤️

@Krøvel Vellevoll Klart, noen og sikkert de fleste kvinner liker å bli sett på i positivt lys. Alle mennesker liker det. Men forskjellen her er når det forventes av en, og ikke drives av en 'giverglede'. Autonomi til å selv ta valg, og kjenner på egne grenser og rom for å også kunne se sitt eget beste blir avgjørende. Når det tulles med disse grensene får man slike som meg, som helst viser et rastaflettet rævhull til hele rolledefinisjonen, og da blir det eneste stedet man føler seg vel og kan være, blir i rom som eksempelvis slike som TS skaper. Disse forventningene og presset, som klart kan komme fra både utsiden og innsiden samtidig og forsterket av hverandre, kjører kvinner til fullstendig krasj i veggen, så tydelig at det er fullstendig synlig i statistikk om kvinners helse. Altså, blir man kalt egoistisk for å ta vare på seg selv, så får man jo så klart mindre lyst til å gjøre det, helt til man blir presset ut på kanten hvor det blir nødvendig å ta et valg for å overleve. (Disse kvinnene vi hører om som knasker alskensk tabletter og bagatelliseres og ansees som 'nervøse'). Velger man da seg selv, (ala Nora i ett dukkehjem), så er man på 'utsiden' av spillet, ikke ulikt 'red-pillere' (som med sine uselvstendige kvinner og mangel av velferd, havner i en økonomisk saks i forhold til forsørgeransvar ovenfor kvinner. Situasjonen låses, skapt av et politisk system). Begge disse ekstremitetene er jo drevet fram av den samme politikken; tradisjonelle politiske og sosiale spilleregler som mennesker faktisk ikke passer inn i. Fordi de er basert på illusjoner og idealer som om at mennesker er perfekte eller 'maskiner', som kan 'programeres' til en adferd som ikke er menneskelig.

Vet du hva? Jeg kjenner ca 200 familier i min private omkrets. Såpass godt at jeg kjenner verdier/politisk ståsted og familiesituasjon. Og det jeg gjennomgående ser er at kvinner og menn som lever sammen, og får fler enn 2 barn, er ganske så utradisjonelle og frigjorte i sitt syn. Det er jo litt rart? Klart, mange av de har flerkullsbarn, kanskje 2 fra ett eller annet tidligere forhold og to i sin nye familie. Men summen er at det er de som får opp fødselstallene. På samme måte ser jeg at de tradisjonelle mennene ofte ender opp oversett. Noen få innen religiøse miljøer skiller seg ut med flere barn, men de utgjør en liten minioritet fordi det blir veldig sært. Her igjen kommer @AtterEnBruker sin kommentar om at det ofte er dette tradisjonelle synet som selv stenger menn inne i den situasjonen de selv 'jobber' imot.

For det første ligger det i hva som blir fremsnakket og fremelsket i alle interaksjoner kvinner befinner seg i. "Så snill du er", "Så omtenksomt av deg", "Kanskje du skulle baket en kake sånn at vi kan kose oss?". Videre blir vi kritisert på det som ikke tilhører den samme adferden. Da med kommentarer som "Nå er du egoistisk", "Tenker du bare på deg selv?", "Så arrogant av deg." osv. Menn, allerede som små gutter blir fryktelig provosert hvis man ikke framstiller seg selv som et innbydende eple, klar til å fortæres, være seg; om man ikke sminker seg eller fremhever kropslig feminitet, godt støttet opp fra foreldre og omgivelser ellers som sier "Så slank og pen du er.", "Så stolt jeg er av deg" når man viser minste tegn til å fremheve disse sidene. Videre med tilsvarende negative kommentarer når man ikke gjør det. Kvinner blir også 'styrt' på samme vis når det kommer til interesser. Mange menn (de fleste) blir rett og slett fornærmet hvis du monterer møbler selv, fikser på bilen, bruker verktøy osv, for da setter du ikke pris på de; "Jeg føler ikke du trenger meg når du aldri ber meg om hjelp." (da med peker på disse 'manne-tingene'). Man blir rett og slett puttet inn i en veldig smal og liten boks, som både er intellektuelt marginalisert (gørrkjedelig), fysisk selvoppofrende (høye heler er direkte skadelig, og 'innbydende eple' leken har ingen grense, eller noe stoppested.), og på toppen av det skal man altså smile og tenke på alle andres beste. Når kvinnens verdi måles i hva hun gjør for andre, hvem tenker da på kvinnens beste? Er det noen som gjør det? (Om ikke henne selv?) Det fins menn som tror de har autoritet fordi de er mann. Det blir gjennomskuet ganske fort. Autoritet er et naturlig produkt av det å vite hva som må til, hva som må gjøres, hva som er prososialt gunstig for flokken. En mann som krever autoritet fordi han er mann (uten kunnskapene som kreves) vil bli møtt med øyerulling. Derfor er det viktig å ikke legge autoritet til kjønn. Tenk eksempelvis på de russiske kampsten-kvinnene som går under kallenavnet "Babushka". Når disse kvinnene setter foten ned lytter til og med Putin. Jeg tror en stor del av giftig maskulinitet kommer av akkurat dette misforståtte ordet autoritet. Og det handler her om å ikke sette menn inn i en selvoppfyllende taps-situasjon. Det gjør man hvis man skaper en forventing hos menn at de vil få autoritet bare fordi de har en utovertiss. Det skal mye mere til enn det. Ellers vandrer disse mennene rundt som keisere uten klær. Og selv om keiseren tror på sin egen historie, vil han jo før eller siden måtte forstå at hviskingen og latteren ikke kommer av beundring. Hvor vond blir ikke den erkjennelsen?

@Krøvel Vellevoll Min umiddelbare tanke er at du kanskje ser på kvinner med litt naive øyne, men når jeg tenker videre kan du ha noe rett i det i alle fall. Det kan faktisk tenkes at kvinners 'dyr' vokser fram i møte med menn sine 'dyr'. Det blir helt umulig å se det for seg uten hverandre, siden ingen av partene vokser opp i et vakum. Men liker at du ser det meste aldersrelatert i dine beskrivelser, for det spiller veldig inn. Kvinner tror jeg finner 'dyret' sitt som et svar på den engstelsen/angsten som naturlig kommer med pubertert. Plutselig er man ikke bare et menneske, men befinner seg i en 'speiling' til menn. Eneste veien ut av denne angsten er å ta kontroll på sett og vis. Få seg en bevissthet på at selv om man er mindre og med et reproduktivt organ andre også har et interesseforhold til, så kan man fremdeles forsvare seg, osv. For å kunne komme til et sted med kontroll, må man også bli klar over sine destruktive evner. Ingen som orker gå rundt med engstelse over så veldig lang tid. Man vil automatisk trekkes videre fra slike ståsted. For å dra inn litt filosofi, Benthams to drivere, pleasure seeking or pain avoidance. Hva som trigger oss fremover. Og du nevner opplevd vold eller omsorgssvikt som en årsak bak aggresive kvinner, men det holder nok i massevis at kvinnen blir truet én gang. For på samme måte som at kvinner kan ta kontroll over sine destruktive evner, kan kvinner også holdes i en 'barnetilstand' med å overbeskytte de, slik at de aldri må ta et oppgjør med det å kunne være truet. Slike kvinner forblir gjerne søte og ydmyke, fram til 30/40 årene en gang, hvor de plutselig får slått på lysene og hele illusjonen om verden brytes (forløst av en episode hvor de finner seg selv sviktet eller truet). Da får man en tilsvarende angstperiode, hvor eneste veien ut er å møte dyret og egen destruktivitet, for å så ta kontroll. Her må det også legges til at kvinner har et voldsomt mye større press på seg i forhold til å være omtenksom, søt og snill. Det er kanskje mye mer snakk om en sosialt påført forventing enn en kjønnsegenskap. Noe vi kanskje til og med trenger for å holde kvinner som gode omsorgspersoner? Men det trykket om å være 'snill' som menn kan føle seg undertrykket under, er der i større grad for kvinner. Og joda, den venne sonene som du beskriver er relevant i din framstilling, fordi det er jo historien disse avvikene forteller seg selv. Da blir det jo også sånn. Dannet på et 'snapshot' av en episode de opplever tidlig i livet en gang. Her blir poenget @AtterEnBruker legger fram med egen ideologi/politikk som fanger en inn i den samme tragiske historien de befinner seg i, sann. For en venn som føler seg avvist og som er sur på grunn av dette, mister jo også sine fordeler som en troverdig venn. En venn er jo en ærestittel, ikke en avvisning. Så tanken selvforsterker problemene.

@Krøvel Vellevoll Dyp og stor beskrivelse av noe ganske så abstrakt. Dette var godt reflektert! Syns mye av det du beskriver også 'ringer' noe sant i mine observasjoner, men det er noen store men der. Og jeg har prøvd å si det før, men skal prøve en gang til; Kvinner er også dyr. Kvinner føler også sinne, frystrasjon og ganske primitive følelser. Selv om dere (menn) kanskje oftest møter det overfladiske av kvinnen, slikt som fnising og smil, betyr ikke det at det ikke skjer andre ting under overflaten. Og i forsøk på å forklare bedre; akkurat som at det fins menn som på sett og vis vet om 'dyret' sitt, dog har kontroll på det, fins det også kvinner som er slik. Og motsatt. Kvinner og menn som er mer la oss kalle de 'push overs'. Det har i andre tråder blitt sagt at kvinner kan klare seg med å bare være snill. Det er renspikka tull. Slike kvinner vil slite like alvorlig, både i sosiale sammenhenger, samt med selvfølelsen, som menn. Og man kan se det i ulike responser kvinner får. Noen kvinner får eksempelvis ikke dick-pics. Menn plukker opp at 'det dyret der kødder vi ikke med'. Andre kvinner får slike tilsendt. Nettopp fordi de i høyere grad utstråler en usikkerhet. Det er den samme greia som du snakker om. Kanskje det blir lettere for dere (menn) å se det, hvis vi løfter fram eksempler på kvinner som ikke har kontroll på dette 'indre dyret' sitt? Kvinner som rett og slett slår, sparker og kaster kniver? De kvinnene fins! Alvorlig talt. Det er ikke bare i filmer. Andre eksempler kan være 'Karen' kvinner. Det er jo kvinner som i stor grad bare gir blaffen og lar dyret styre showet. Siden dette dermed er å være menneske, vet jeg ikke om vi kan legge det på vekten når man skal definere menn? At det er en manne-egenskap? Selv om det kanskje kan definere hvor ting går feil, akkurat som med 'Karen' eller andre 'løse kanoner' av kvinner? Så vil jeg også legge til en kommentar på det du skriver om 'friend zone'. Det begrepet tror jeg blir fullstendig misforstått i den sammenhengen det blir brukt. I en kortsiktig hock-up situasjon kan så klart 'en venn' havne i sonen fordi man ikke er interissert i noe der og da, da basert på øyeblikkelig tiltrekning men så har vi mange fler eksempler på at hvis man ser på langsiktig par-dannelse, så blir 'venner' oftere til livsledsagere, enn disse mer flyktige og overfladige attraksjon-flingene. Det kommer av at en av de største faktorene som kvinner velger partnere ut ifra er trygghet. Og denne tror jeg også misforstås en del. For det handler ikke nødvendigvis om trygghet i den forstand om mannen kan beskytte mot en flokk tullinger, men trygghet som i om partneren er troverdig og til å stole på i en to-veis relasjon. En venn man kan stole på er mer attraktivt for en kvinne enn en mann som kan fremstå som 'Tøff' (hvis vi bruker det begrepet om en sånn veldig 'kontroll på dyret' mann).

Få planter inn i leiligheten din. De produserer oksygen av CO₂ i luften, vannet i både bladene og potten avgir damp og får opp luftfuktigheten. Også er de fine og gode samtalepartnere i og med at de aldri sier en imot! Og her er stoffer planter kan rense ut av luften (kan være flere):

Folk liker ikke mine 'avhandlinger', så andre får veilede her, evn bare velg det som 'snakker til deg'. Det du vil.

16k 'ish