Tronhjem

Historien er full av pandemier som skapte et sant mareritt for de som levde den gangen og som kunne gjør dype innhogg i datidens befolkning. Dette er ikke et problem vi kan tillate oss å feie under teppet. Dette er en høyst reell og potensielt meget farlig trussel mot oss alle. Jeg har såpass tiltro til folk at dersom det skulle oppstå en ny pandemisituasjon tror jeg de fleste av oss forstår at helsemyndighetenes råd, anbefalinger og pålegg ikke er der for å plage oss, men er nødvendige tiltak for å bekjempe pandemien og kommer til å følge de så godt de evner. Men hvis folk skulle være så dumme og uansvarlige at de trosser smitteverntiltakene har jeg tro på og forventer at myndighetene setter inn nødvendige tvangstiltak mot disse individene. Vi kan ikke tillate at en potensielt livsfarlig sykdom får anledning til å spres som "ild i tørt gress" i vår befolkning fordi noen uansvarlige idioter nekter å høre på fornuft.

Da synes jeg du skal gi referanse til disse bevisene.

Siden tuberkolose er en bakterie har du helt rett i at antibiotika var en velsignelse for de som ble smittet og syke. Behandlingsmuligheten var som natt og dag før og etter at antibiotika kom. Men vaksinering handler ikke om å behandle/gjøre frisk mennesker som har utviklet en sykdom. Vaksinering handler om å provosere immunforsvaret i friske mennesker til å forberede seg på en infeksjon og stå "i beredskap" og være klar til å bekjempe de sykdomsgfremkallende mikrobene i tilfelle du blir utsatt for smitte.. Vaksinering handler om å bekjempe og hindre smittespredning og påfølgende sykdomsutvikling i en frisk befolkning. Antibiotika/legemidler handler om å hjelpe mennesker som er blitt syke til å bekjempe sykdom de har pådratt seg. Du sammeligner epler med pærer. Men siden vi er inne på tuberkolose. Folk har blitt behandlet for denne sykdommen i årtier verden over, og det fins bakteristammer som i dag har opparbeidet seg resistens mot (om jeg husker rett) alle kjente antibiotika unntatt ett. I det øyeblikk den utvikler reistens mot det siste virksomme antibiotikaet er vi tilbake til tilstanden vi var i før antibiotika ble oppdaget. Sykdommen kan vanskelig leges. Den eneste måten du, jeg og alle andre rundt oss da vil ha til å beskytte oss mot tæring blir i så fall massevaksinering for å hindre at smitten sprer seg ukontrollert i samfunnet.

Det er en gjennomgående svikt i argumentasjonen til vaksinemotstandere ved at den ensidig fokuserer på enkelttilfeller hvor noen antas å ha blitt syk p.g.a. vaksinen og bruke disse tilfellene som begrunnelse mot å vaksine oss. Denne innfallsvinkelen er feil fordi man kan ikke vekte nytteverdien av vaksineringen ene og alene opp mot hvilke negative helseeffekter den har. Man må også trekke inn og vekte de helsemessige konsekvensene av å ikke vaksinere seg vil gi. Jeg vil anbefale alle å ta en tur i operaen neste gang Puccinis La Boheme settes opp. Ikke bare er dette noe av operaverdens nydeligste musikk, man får også en problematisering av hvilken pest og en plage tæringen (tuberkolose) var for folk i deres daglige liv mot slutten av 1800-tallet. Den gangen var tuberkolose en av de valigste dødsårsaker, hele 1 av 7 i USA og Europa døde av denne sykdommen: https://www.cdc.gov/tb/worldtbday/history.htm Men når Dr. Robert Koch i 1882 fant hvilken bakterie som ga denne sykdommen kunne man lage en vaksine. Denne vaksinen har så godt som utryddet denne sykdommen i land som har gjennomført massevaksinasjon. Nå er det knapt noen som dør av tuberkolose i disse landene. Denne og en rekke andre suksesshistorier hvor vaksinasjonsprogram har utryddet eller sterkt desimert sykdommer som var enn sann pest og plage for våre forfedre gjør at jeg er sterkt for vaksinering. At vaksiner ikke alltid er 100 % trygge er selvsagt uheldig, men alternativet tatt i betraktining har jeg aldri betenkt meg på å ta vaksiner selv eller la mine barn ta de.

Jeg ser ditt poeng med at det er penger å spare på å velge lite batteri. Jeg ser også at spørsmålet om man kan klare seg med en bil nummer to uten langturkapasitet selvfølgelig avhenger av hvilket transportbehov husstanden har. Men trådstarter satte ikke som premiss at dette skulle være husstandens bil nummer to. Jeg svarte ut fra at dette skulle være husstandens eneste bil. Da mener jeg at vår erfaring med at vi tok feil og fant at vår erfaring. med at det var om ikke tvingende nødvendig, i alle fall sterkt ønskelig å ha to biler hvor man ikke trenger å tenke på om de har strøm nok til å nå korpsøvelsen eller hva det måtte være, er meget relevant for den problematikk trådstarer tok opp. Skal man ha bare en bil i husstanden og vil kjøre elektrisk, så er min erfaring og klare råd at da bør man velge en bil som går minst 40 mil (WLTP), kan hurtiglade og har temperering av batteriet. Helst også varmepumpe. Det vil vesentlig øke nytteverdien og anvendelsesområdet sammenlignet med en elbil med lite batteri uten hurtiglademulighet.

Jeg hadde i vel 4 år en elbil uten hurtiglademulighet som familiens andre bil. Vi (min kone og jeg) trodde at vi hadde ikke behov for denne funksjonen fordi vi hadde en bil til. Det viste seg å være en liten feilvurdering. Ikke bare fordi at man uten hurtiglading begrenser sterkt mulighetene til å kjøre langtur med bilen (som noen ganger ville vært meget praktisk), men vel så mye fordi bilen er "dømt" til å lade langsomt. Vi erfarte at noen ganger fikk vi behov for bilen til turer i nærområdet, men måtte la den stå siden den ikke hadde nok strøm og vi ikke kunne vente i flere timer. Da savnet vi muligheten til å kunne raskt "fylle på tanken" nok strøm til å klare oss ut den dagen. Et annet moment er at biler uten hurtiglademulighet har gjerne små batterier og må relativt ofte lades også når man kun kjører i nærområdet. Det er etter vår erfaring mer praktisk om man ikke trenger å lade mer enn en gang i uka eller så. Dette tror jeg jeg gjelder i enda større grad om du ikke har lader hjemme og må baserer deg på kommunale ladere etc. Mitt råd er derfor velg en elbil som har minimum 40 mil (WLTP), helst 50 - 60 mil (slik at du ikke må lade "hele tiden") og som kan hurtiglades. Varmepumpen reduserer bilens strømforbruk til å varme opp kupeen og eventuelt batteriet. Dette gjør bilens strømforbruk mindre følsom for kulde og reduserer dermed rekkeviddetapet på vinteren. Min vurdering er at har du mulighet til varmepumpe, grip den. I tillegg vil jeg sterkt råde til å velge en elbil som kan temperaturegulere høyvoltbatteriet. De kjemiske prosessene i batterier er sterkt temperaturavhengige. De fleste elbilbatterier trives best og fungerer optimalt når batteriet har en temperatur rundt 25 °C. Her i Norge er det derfor kulda som oftest blir problematisk dersom bilen ikke tempererer batteriet til dets "trivselstemperatur". Jeg har kjørt noen vintre med en elbil som temperaturegulerer batteriet og merker ikke noe forskjell i motorkraften eller hurtigladeeffekten selv i sprengkulde. Min bror hadde derimot en elbil uten temperering og byttet den til slutt ut av den grunn alene fordi han opplevde så stor effektnedgang og treg hurtiglading på kalde vinterdager.

Slik jeg har forstått det er problemet med å lade elbil over en standard stikkontakt (schuko) at denne kontakten har relativt dårlig grep mellom stikkontaktens "hunkjønnede" del og stikkets "hankjønnede" del. Det kan derfor relativt lett oppstå en dårlig kontakt mellom dem, noe som kan føre til at det oppstår en strømoverførende lysbue mellom dem (inne i stikkontakten). En lysbue produserer mye varme avhengig av strømstyrken. Jo mer strøm som overføres, desto mer varme produserer den. Dette er grunnen til at å lade elbil (som trekker mye strøm over lang tid) over en schukokontakt ikke er å anbefale. Det er to grep du bør gjøre for å redusere brannfaren under ladingen. Det ene er å sørge for at stikket ikke utsettes for en mekanisk påkjenning (kraft) som kan gi dårlig kontakt. Dette gjelder særlig for krefter som trekker sideveis på stikket. Lag om nødvendig et opphengspunkt som kan ta vekten av kabelen slik at stikket kan settes inn uten at noe trekker i det. Det andre er å sørge for at bilens lader ikke trekker maks av hva kursen kan levere. Har du en 10-A kurs, sett maks ladestyrke på 8 A. Gjør du dette tror jeg at brannfaren er minimal.

Hvis du med frihet mener fravær av enhver regel/hensyn overfor andre mennesker er svaret at det er umulig å bli fri fremt du ikke er helt alene. Teoretisk kan man kanskje hevde at man er fri dersom man lever i et anarki. Men dette er kun i teorien fordi fravær av lov og orden betyr i praksis at den sterkestes rett vil råde. Anarkiet blir med andre ord et diktatur hvor diktatoren har frie tøyler til å herje som han vil. Enhver undersått gjør derfor klokt i å begrense sin livsførsel til hva makthaverne uttalt eller uuttalt ønsker i nuet for ikke å påkalle deres oppmerksomhet og vrede. Derfor bør ingen drømme om anarkiet. Det er alt annet enn fritt. Etter min oppfatning har du og jeg, altså individet, en optimal frihet i samfunn der det er en sterk stat som setter og sørger for å gjennomføre politisk vedtatte felleskjøreregler for alle såfremt staten er et liberalt demokrati som respekterer rettsstatsprinsippet og menneskerettighetene. Frihet slik jeg oppfatter den er optimal når det er reell likhet for loven og vi har en stemmerett til å påvirke hvilke lover og regler som skal gjelde. Jeg oppfatter derfor ikke det som enkelte på høyresiden foraktelig kaller formynderstaten som et problem, men en velsignelse fordi det store flertall får større reell frihet til å realisere og leve ut sine drømmer når alle gis de samme muligheter. Her kan jeg bruke meg selv som eksempel: Min morfar som vokste opp på 1920-tallet hadde et godt hode og gjorde det så bra i grunnskolen at han ble tilbudt et stipend for videre skolegang, men måtte takke nei fordi familien hadde ikke råd til å fø et "inaktivt" familemedlen. Han måtte ut i jobb rett etter grunnskolen. Han var bitter til sin siste dag for dette. Da jeg vokste opp på 1970/1980-tallet fikk jeg nyte godt av en "formynderstat" som ga alle barn samme grunnskoleutdannelse bygd over enhetsskoleprinsippet og hvor høyere utdannelse var tilrettelagt for alle ved at den var gratis og alle studenter fikk hjelp til livets opphold i form av en statlig lånekasse. Det gjorde det mulig for meg som også kom fra kår hvor familien ikke hadde råd til å fø et "inaktivt" voksent familiemedlem å ta en høyere utdannelse og realisere mine drømmer om å bli kjemiker. Derfor betyr frihet for meg et samfunn hvor alle, uavhengig av økososial status, får de samme muligheter til å realisere og leve sine liv slik man selv ønsker. Jeg oppfatter derfor den friheten som mange liberalister tar til orde for, en såkalt valgfrihet ved at "formynder"-statens monopoler oppløses og disse tjenester og tilbud privatiseres og konkurranseutsettes som en fiktiv og ikke-reell frihet. Det begrunner jeg med at uansett hvor gode intensjoner man måtte ha og hvordan man innretter konsesjonsrundene, så vil det å innføre markedsregulering av grunnleggende tjenester som utdannelse, helse, velferd, etc. uvegerlig føre til at det oppstår et tilbud til de som kan betale og et annet tilbud til de som ikke har råd og må ta til takke med minstestandarden. Jeg er derfor imot høyresidens "frihet". Den er forbeholdt de ressurssterke som kan betale. For alle andre betyr høyersidens "nye og moderne løsninger" en ufrihet.

Dette er et merkelig argument fra en jusprofessor. Et grunnleggende trekk ved den demokratiske styreformen er at man deler opp statsmakten i tre uavhengige institusjoner som gjensidig kontrollerer hverandre for å hindre maktmisbruk fra staten/myndighetene. https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Storting-og-regjering/Fordeling-av-makt/ Den lovgivende statsmakten (Stortinget/Odelstinget) er den som ene og alene bestemmer hvilke lover og regler som skal gjelde i kongeriket Norge. Stortinget står fritt til å lage de lover de vil. For å hindre at dette skal føre til misbruk/tilraning av makt/statskupp fra et stortingsflertall er det lagt inn en "sikkerhetsventil" i form av en grunnlov som bestemmer den politiske forfatningen kongeriket Norge skal ha, grunnleggende rettigheter som landets statsborgere skal ha, etc. Maktfordelingsprinsippet sier at den dømmende statsmakten (domstolen) er suveren i å bestemme hvordan lovens bokstav, herunder grunnloven, skal tolkes/forstås og praktiseres i de enkelte tvistemål/straffesaker. Det er m.a.o. kun domstolen, og den alene, som kan bestemme hvor går grensen for hva den norske loven sier skal være tillatt eller ikke tillatt å gjøre. Ingen andre, inkludert politiske myndigheter, har anledning til å instruere hvordan domstolen skal praktisere norsk lov. Menneskerettighetene slik de oppfattes av FNs tvisteorgan (EMD) ble om jeg husker riktig innført i grunnloven ved revideringen til 200-årsjubileet i 2014. Det var et bredt tverrpolitisk flertall som gikk inn for dette. Stortinget har m.a.o. vedtatt at EMDs avgjørelser skal være gjeldende for norsk lovanvendelse/rettspraksis. Jeg finner det derfor utrolig at en av landets mest profilerte jusprofessorer går ut i media og forsøker stemple en dom fra EMD som politikk. Jeg forventer at en jusprofessor skal forstå og respektere at dersom han er uenig i hvordan lovens bokstav forstås av domstolen, at han henvender seg til den lovgivende statsmakten og forsøker å få den til å endre loven. Det er selvsagt legitimt å være uenig i en dom dersom man mener domstolen har feilvurdert faktagrunnlaget eller brukt feil lovanvendelse. Det er derimot alt annet enn greit å angripe domstolens integritet ved å hevde at domstolen har dømt ut i fra politiske føringer og ikke etter lovens bokstav. Slike beskyldninger angriper integriteten og uavhengigheten til den dømmende statsmakten og er dermed et angrep på demokratiet. Dette er hva jeg forventer av typer som Donald Trump. Jeg har vanskelig for å tro at professor Gjems-Onstad beskyldning om at EMD-domstolen utøver politikk, ikke jus, er ment som et angrep på domstolens integritet. Jeg velger derfor å tolke dette utspillet som et klønete ordvalg, dvs. at Gjems-Onstad egentlig mener at EMD-domstolen har feilvurdert faktagrunnlaget den dømte ut i fra.

Dette handler om dyrevelferd og grensene for hvor mye lidelse vi mennesker (lovlig) kan tillate oss å påføre skadedyr som skal avlives. Det er etter mitt syn en vikitg sak. Både for de dyrene dette gjelder og for humanismen. Hvordan vi oppfører oss mot våre medskapninger forteller mye om hvem vi er - og kan derfor få betydning for/smitte over på hvordan vi behandler hverandre.

Det å lete etter olje/gass i havbunnen og ikke minst å bygge ut infrastruktur for å kunne hente opp ressursene er ekstremt investeringskapitalkrevende. Investeringskostnadene kan fort bli 2 og 3 sifrede milliardbeløp og tidsperspektivet fra letefunn til man får satt nye felt i produksjon kan fort bli 10- 15 år. Fra et rent kommersielt synspunkt bør det derfor være en stor "gulerot" å hente (realistiske utsikter til å finne store reserver) for å forsvare investeringsnivået og leterisikoen. De største reservene i Nordsjøen var stort sett funnet og satt i produksjon rundt årtusenskiftet. Området ble derfor betraktet som "modent" og mindre interessant av petroleumsselskapene som så seg etter andre områder hvor det var mer å hente. Som et svar på den reduserte interessen fra oljeseleskapene til å investere i Nordsjøen innførtes leterefusjonsordningen i 2005. https://www.offshorenorge.no/om-oss/nyheter/2019/01/leterefusjonsordningen-pa-1-2-3/ Denne ordningen går i korte trekk ut på at staten tar 4/5-deler av av risikoen og kostnadene med å lete etter nye reserver og bygge ut nye felter slik at det skal bli kommersielt interessant å drive mindre felter. Hvis selskapene treffer "blink" og får satt feltet i produksjon kan de trekke fra minst 78 % av alle investeringskostnader det har hatt på skatten som inntektene som oljen/gassen genererer. Hvis de bommer og brønnen viser seg å være tørr får selskapene i stedet utbetalt minst 78 % av sine investeringskostnader i kontanter fra staten. Leterefusjonsordningen har typisk betydd en årlig utgift for staten på 100 til 200 milliarder kroner. Men i de snart 20 årene leterefusjonsordningen har virket har den allikevel vært en gullgruve for staten. Aktivitetsnivået i Nordsjøen er opprettholdt på et nivå og det ble funnet nok små felter til at produksjonsvolumet har gitt et betydelig overskudd for både oljeselskapene og staten. Det er verdt å merke seg at uten denne ordningen hvor staten tar nesten all risiko og kostnader med å sette nye felt i drift, er det høyst tvilsomt at de mange små feltene som har generert betydelige olje og gassinntekter i denne perioden ville blitt satt i drift. Jeg personlig synes det er et tankekors at selv i en bransje med så store marginer som i olje og gass trenger det private næringslivet en betydelig drahjelp fra staten for at de skulle "ta sjansen" på å realisere verdiene på norsk sokkel. Dette er et apropos til de som kritiserer at de nye grønne energiteknologiene trenger drahjelp fra staten for å bli realiserte. På den annen side er det ikke uten grunn at oljeselskapene ikke tar sjansen på å drifte "modne" områder (med stort sett kun mindre reserver) på ren kommersiell basis. De vet at når investeringskostnadene er i størrelsesorden trefsifrede årlige milliarbeløp kreves det mange små og mellomstore drivverdige funn for å genere et overskudd. Dette får den ubønnhørlige konsekvensen at det går en grense for hvor uttarmet et område kan bli før det er umulig å generere et overskudd som kan dekke investeringene. Det gjelder med andre ord å avvikle leterefusjonsordningen i tide før den blir et gigantisk tapssluk for staten. Jo lengre den opprettholdes, desto større blir sannsynligheten for at den koster mer enn den smaker (i et rent økonomisk perspektiv).

Det har du rett i. EMD styrer selvsagt ikke markedets etterspørsel etter olje. Men denne dommen fra EMD slår fast at det er en menneskerettighet å slippe å bli offer for en menneskeskapt klimakatastrofe. Dette er bindende jus for alle nasjoner som har ratifisert FNs menneskerettighetskonvensjon. Jeg er derfor sikker på at enhver investor som tenker gå inn i petroleumsvirksomhet følger ekstra nøye med på hvordan rettspraksisen i klimasøksmål utvikler seg fremover etter denne dommen. Det samme gjelder eiere av reserver og styrene i de selskaper som skal utvinne reservene. Enn så lenge er det ikke etablert en rettspraksis som gjør det enkelte oljeselskap/eier av reservene direkte ansvarlig for den andel av klimarelaterte skader som kan tilskrives dette feltets bidrag til den globale oppvarmingen. Kanskje kommer ikke en slik rettspraksis, men slik jeg oppfatter EMD-dommernes tankegang bak denne dommen og et par-tre nyere nasjonale høyesterettsdommer ville ikke jeg satt penger på det. De omtalte dommene betyr at det ikke lengre er slik at oljeutvinning ene og alene er et politisk spørsmål domstolen skal holde seg unna å mene noe om. I det pågående norske klimasøksmålet har tingretten kjent noen PUD'er ulovlige fordi det var ikke godt nok utredet hvilke globale bidrag disse feltenes fossile karboninnhold vil gi til den globale oppvarmingen. Blir denne dommen stående, noe som EMDs dom har gjort mer sannsynlig, ville det gitt meg en real kalddusj om jeg var aktør/investor i disse feltene fordi den utredningspraksis som tingretten krever er i realiteten å tallfeste hvor mye av klimarelaterte skader skal eierne/operatøren stå ansvarlig for. Det vil om denne omtalte rettspraksis etableres bli veldig mye enklere for ofrene å saksøke eiere av reservene/oljeselskapene og kreve erstatning. Jeg ser at enkelte harselerer over hvor liten andel disse tre feltene vil bidra til den (totale) globale oppvarmingen. Den tabben gjør nok ikke investorer og aktørene i oljebransjen. De er garantert vel informert om det abnorme omfanget av skadepotensialet knyttet til den globale oppvarmingen og forstår utmerket godt hvilke astronomiske erstatningsbeløp det kan bli snakk om.

Nei, det er vi ikke. Budskapet i dommen fra EMD er at siden vitenskapen sier at bruken av fossile brensler skaper en farlig sterk global oppvarming som truer individets rett til liv, vil nasjoner som ikke makter å oppfylle sine målsetninger/forpliktelser inngått i Parisavtalen i 2015 bli ansett å bryte individets menneskerettighet, nærmere bestemt retten til liv. Målsetningen i Parisavtalen bygger på det beste estimatet vitenskapen kan gi for hvor mye mer klimagasser som kan slippes ut og holde totalen innen trygge mengder. Vi kjenner dette som 1,5 gradersmålet og tilhørende karbonregnskap for å holde oppvarmingen under 1,5 grader Celcius sammenlignet med førindustriell tid. Spørsmålet er derfor motsatt av hva du hevder spørsmålet er. Det er ikke snakk om hvor oljen skal komme fra, men hvordan kan vi best endre våre samfunn slik at vi kan kutte ut bruken av oljen i et tempo som oppnår å beholde et levelig klima.

Hvis VGs gjengivelse er korrekt, at lagmannsretten kritiserer tingrettsdommen for å ta for lite hensyn til økonomiske og samfunnsmessiige hensyn, så mener jeg ar det er lagmannsretten som er på ville veier fordi Stortinget har endret grunnloven slik at norske myndigheter (stat, fylke og kommune) må oppfylle menneskerettighetstraktatens lovartikler slik de tolkes av menneskerettighetsdomstolen (EMD). Norske myndighheter og domstoler skal forholde seg til dommmer fra EMD ved for eksempel å gjøre de til rettspraksis i lovanve ndelsen av den norske grunnloven. Kort sagt er det EMD som har det siste ordet når det gjelder å bestemme hva som er et menneksrettighetsbrudd og når det ikke er det. Det er hva Stortinget har grunnlovsfestet og som norsk rett dermed skal forholde seg til. EMD avla nylig en dom som fastlegger at: "Domstolen kom til at klimaendringene er en reell og umiddelbar trussel mot retten til privatliv, som innebærer at myndighetene må treffe tiltak for å beskytte sine innbyggere mot klimaendringene. I grove trekk uttalte EMD at myndighetene må ha et tilstrekkelig godt rammeverk for å beskytte mot klimaendringene" Dette gir føringer for norsk rettspraksis i klimarelaterte søksmål: "Avgjørelsene fra EMD er grundige, og gir viktige avklaringer om hvordan EMK skal tolkes. Dette får avgjørende betydning også i norsk rett, fordi EMK gjelder som norsk lov. Avgjørelsene innebærer at individer gjennom sin rett til privatliv tilkjennes en viktig og betimelig beskyttelse mot klimaendringene, som er en av de største menneskerettsutfordringene i vår tid" https://www.nhri.no/2024/historisk-dom-fra-menneskerettsdomstolen-i-strasbourg-manglende-kutt-av-klimagassutslipp-fra-myndighetene-kan-krenke-menneskerettighetene/ Overfører vi dette til det pågående klimasøksmålet som er anket til lagmannsretten bør det etter min forståelse legge sterke føringer på lagmannsretten til å vurdere dette søksmålet ut i fra individets rett til å beskyttes mot klimaendringene. Det er ikke anledning til å la samfunnsøkonomiske hensyn overskygge individets menneskerettigheter.I

Det som går de fleste av denne trådens deltagere hus forbi er at "et grønt skifte" er absolutt nødvendig også om man ser helt bort fra klimaproblematikken. Våre samfunn har i rundt 150 år blitt utbygd og utviklet basert på bruk av kjemiske energibærere (kull, olje og gass) som omvandles til nyttig energi/arbeid ved å forbrennes. Dette er en ikke-fornybar energikilde. Den vil gå tom. Dessuten, siden det ikke fins andre kjemiske energibærere i naturen som kan ta over den viktige energifosyningsrollen til kull, olje og gass, kommer våre samfunn før eller siden til å tvinges over på elektrisk energi. Dette er eneste eksisterende alternativ. Dette er hva det grønne skiftet er, en omlegging fra kjemisk energibærer til elektrisk energi i alle sektrorer av vårt samfunn. Siden rundt 80 % av energien vi mennesker bruker til å drifte våre samfunn er nevnte kjemiske energibærere, er dette er formidabel oppgave. Men vi har ikke noe valg. Alternativer er å bokstavelig talt sulte ihjel hvis vi ikke har fått opp en tilstrekkelig stor elektrisk energiforsyning før de fossile reservene begynner å bli merkbart tomme. Folk kan protestere så mye de bare vil, de kan gremmes over "klimagalskapen" så mye de bare vil, det vil garantert bli bygd ut mye utenlandskabler, kraftledninger og ikke minst mange vindkraftverk, solkraftverk, sikkert også noen kjernekraftverk i årene som kommer. Det eneste som kan endre dette er om det skulle oppdages en hittils ukjent form for energi som er mer egnet den elektriske energien, men det blir som å tro på julenissen. Det at EU har kommet i gang med dette grønne skiftet er derfor ingen klimagalskap slik der hevdes fra mange, men ren snusfornuft. Det gjør våre samfunn og næringsliv forberedt på fremtiden.

Det som gjør det norske hykleriet komplett er at det norske samfunnet bruker langt over 90 % av investeringer i energisektoren på å lete etter og sette nye felter i produksjon. Jeg skjønner ikke at Støre, Solberg og de andre med hovedansvaret for norsk petroleunmspolitikk kan stå på TV og skryte av klimapolitikken de fører. Maken til mangel på skamvett.

Flott logikk. Jeg vet det jeg gjør er galt, men hvis ikke jeg gjør det som kan gjøre det bitelitt mer skånsomt gjør dette, kommer noen andre som er mye verre enn meg til å gjøre det. Jeg gjør derfor verden en tjeneste med å påta meg å være versting. Dette kvalifiserer ikke engang til livsløgn, det er bare trist.

Jeg har ikke interessert meg i eller svart deg på hva du eller nemda måtte mene om skyldspørsmplet til denne konkrete masteroppgaven. Det jeg har argumentert med er at når forskjellige undersøkelser av denne oppgaven kommer til forskjellige resultat så bør og skal man være forsiktig med å være bastant på at her er det juks. Dette har jeg gjort på et generelt grunnlag uten å ta stiling til skyldsspørsmålet i denne oppgaven fordi jeg anser det som et problem at folk, og spesielt politikere, risikerer å bli massivt forhåndsdømt når saksrealiteten er at de lærde er uenige om skyldspørsmålet. Det bryter med rettstatsprinsippet at enhver er å regne som uskyldig til det motsatte er bevist. Så har jeg prøvd å løfte blikket til å diskutere på generell basis hvordan jeg mener slike saker bør håndteres for å sikre "likhet for loven" fordi jeg synes det er kritikkverdig at det fins så mye forskjellige oppfatninger om hva som bør regnes som juks. Det skaper en rettsusikkerhet for oss alle sammen. Jeg har også tatt opp (fortsatt på generell basis) hvor jeg mener lista for juks bør ligge og argumentert med hvorfor jeg mener at tekstlikheter (i seg selv) ikke bør og ikke skal føre til juksanklager og risiko for å få lagt sin akademiske karriere i grus. Intet av dette har du oppfattet. Du har konsekvent svart med å forklare hvorfor du mener Kjerkhols oppgave er juks. Jeg ser ikke noen grunn til å fortsette med slik "god dag mann, økseskaft"-diskusjon.

Her bekrefter du mitt poeng om at regelverket praktiseres ulikt og at det er forskjellige regelverk i de forskjellige utdanningsinstitusjonene. Det er akkurat derfor jeg er kritisk til at denne nemdas forståelse av regelverket skal ses som den absolutte sannheten. Men dette viser i enda større grad behovet for en opprydding i regelverket og hvordan det skal forstås og anvendes overfor forskningspublikasjoner/masteroppgaver etc. Vi trenger ett nasjonalt regelverk som håndteres av én nasjonal myndighet og som etablerer en (retts)praksis slik at forskere, vitenskeplig ansatte og studenter vet hva de har å forholde seg til. Vi kan ikke ha det slik at folk risikerer at deres akademiske karrierevalg legges i grus fordi en nemd har bestemt seg for å lese regelverket mer rigid enn hva andre nemder har gjort. Jeg ber deg tenke over hvor kraftig myndighetsinngrep det er å underkjenne en hovedoppgave fra et høyere studium . Den som utsettes for dette mister mange års studieinnsats og får lagt sin karrievalg om å satse på et akademisk yrke lagt i grus. Er man ansatt som vitenskapelig ansatt går også jobben med i dragsuget. Du har f.eks. brukt mange år på å kvalifisere deg til å bli f.eks. en lege, men står plutselig på bar bakke. Dette er ikke noe som skal tas lettvint på. Dette betyr ikke at jeg mener vi skal se mellom fingrene med akademisk juks. Det akademiske systemet er lagt opp slik at det følger ære og heder og jobbmuligheter med det å bringe ny kunnskap/innsikt i et fag. Forskere måles på hvor flinke de er til å øke kunnskapen/innsikten i sitt fag. Det er derfor en kardinalsynd å la være å sitere den som opprinnelig frembrakte kunnskap/innsikt du benytter i ditt arbeide slik at det fremstår som om dette er ditt bidrag. Det er hva jeg legger i begrepet forsknigsjuks og hva som ble innprentet i meg fra mine veiledere under mine studier på 80-tallet. Vi studenter fikk klar beskjed om å forsøke fremstille andres forskningsinnsats som ditt bidrag til faget ikke ville bli sett nådig på. Merk deg at jeg snakker nå om det faglige innholdet - ikke ordvalg/semantikk. Jeg mener det er grunnleggende misforstått at man skal avkreve at vitenskapelige publikasjoner herunder masteroppgaver skal være 100 % originale i språkdrakten - dvs. at det skal ikke være noen forekomster av identiske eller svært like setninger sammenlignet med en annen publikasjon. Dette er et hårete og urealistisk krav fordi i de fleste fagområder blir det publisert et høyt antall publikasjoner i året og det er et kjempedigert arkiv på gjerne titusenvis, kanskje hundretusener publikasjoner/tidligere masteroppgaver. Når man kjører en plagiatkontroll med dagens datamaskinbaserte verktøy gjennomleses all denne tekst og sammenlignes med ordvalget i oppgaven som kontrolleres. Når man har så store mengder tekst (som det er umulig for et menneske å lese gjenmom og holde oversikt over) som gjelder et enkelt fagområde er det høy sannsynlighet for at det vil oppstå tekstlikheter rent tilfeldig mellom din oppgave og en av de mange tusen publikasjoner den kontrolleres mot. Det er begrenset hvor mange måter man kan ordlegge seg i en omtale av samme tema. Og siden det er umulig for et menneske å holde oversikt over valg av ordlyd for å omtale noe i fagfeltet i så mange publikasjoner, blir det i mine øyne urimelig og uakseptabelt at funn av tekstlikheter automatisk skal medføre anklager om plagiat fordi det er i praksis ikke mulig å unngå om en aldri så mye vil det. Sammenlign dette med å studere partitouret til en symfoni av Brahms opp mot partitouret til en symfoni av Beethoven. Du vil finne mye "notelikheter" fordi det er et begrenset antall noter i en skala, men de færreste vil når de hører musikken hevde at Brahms har plagiert Beethoven. Det musikalske helhetsinntrykket er lett gjenkjennlig og tydelig forskjellig hos begge disse komponister. På samme vis kan det være en tydelig forskjell i meningsinnhold i en akademisk tekst når man leser den i helhet selv om det skulle være mange tekstlikheter med ordvalget til andre publikasjoner. Jeg er derfor sterkt uenig med og skremt av at denne nemnda begrunner kjennelsen om juks ved at de oppfatter regelverket til ikke å kunne sette "...et skille mellom generelle formuleringer og formuleringer av unikt meningsinnhold, og på den måten foretatt en avgrensning av hva som regnes som plagiat, og dermed også fusk." slik det forrige utvalget la vekt på. Denne nemdas oppfatninjg legger opp til en rettspraksis hvor mange vil bli uskyldig dømt for å jukse. Med dette har jeg sagt hva jeg ønsker å få frem i dette tema og har ikke mer på tilføye.

Men trådstarter stiller egenetlig et veldig interessant spørsmål. Har matematikk noen mening i et fysisk univers? Hvordan kan det henge sammen at matematikk, som strengt tatt er bare en tankelek med tall og noen logiske operatorer (som virker på tallene), kan brukes til å predikere endringer i den fysiske verden. Hvorfor kan jeg stole på at utregningen av f.eks. minimum bremsetrekke er korrekt ved gitt utgangsfart og friksjonskoeffisient? Et i mine øyne fascinerende eksempel på denne problemstilling er at Norges største matematiker, Niels Henrik Abel, syslet på første halvdel av 1800-tallet med å utvikle en type matematiske grupper. Dette er superabstrakte matematiske konsepter ingen så noen "nytte" av den gangen. Det var kun en tankelek. Rundt 100 år senere utvikles kvantemekanikken og den moderne forståelsen av kjemi, nærmere bestemt hvorfor materien/stoffer reagerer kjemisk slik den gjør. Nå er det så mange år siden jeg var borte i dette at jeg tør ikke forsøke meg på noen detaljert fremstilling eller forklaring, men nøyer meg med å nevne at svaret henger sammen med hvordan (kvantemekanikken sier) atomets elektroner vil fordele seg både romlig og energimessig rundt atomkjernen. Det kan vanskelig overdrives betydningen av kvantemaknikken i kjemifaget. Faget gikk fra å være et rent erfaringsbasert fagområde til et å bli et forståelsesbasert fagområd. Kjemikere kan i dag regne seg frem til om to stoffer vil reagere og hvilke stoffer de vil reagere til. Frem til for 100 år siden hadde man intet annet valg enn å gjøre omfattende tester på labben. Jeg synes det er et meget interessant spørsmål hvordan kan en tankelek med logikk og regneregler utvikle konsepter som senere viser seg å passe perfekt som hånd i hanske på nye oppdagelser av den fysiske verdens egenskaper? Kort sagt, hvordan kan det ha seg at matematikk har mening i en fysisk verden?

Nemnda har selvsagt sine begrunnelser for hvorfor de konkluderer som de gjør. Men denne nemda er ingen Gud som besitter den absolutte og eneste sanne innsikt. Den er et knippe mennesker som gjør subjektive skjønnsmessige valg om hva som bør vektlegges og på hvilken måte i deres vurdering av om disse tekstlikheter bør anses som så omfattende at de kan regnes som juks og bør føre til at oppgaven kjennes ugyldig. Som du selv skriver så har utvalget Klemetsdal var med i en annen oppfatning i hvordan disse tekstlikheter bør oppfattes og vektlegges. Jeg personlig er mer enig med Klemetsdal. Jeg finner hans syn på at tekstlikheter som ikke kan oppfattes som forsøk på å stjele og fremstille andres forskningsresultater/ny innsikt som ditt bidrag til forskningen skal oppfattes mildere og bør straffes med nedsatt karakter. De er å regne som slurv - ikke juks. Men det er strengt tatt underordnet hva jeg (og andre) måtte mene om disse tekslikheter skal regnes som juks eller ei. Det som opprører meg mest i denne saken er at mange tar nemdas beslutning som om den var Guds sanning og fordømmer Kjerkhol og hennes medstudent som juksemakere. Det oppfatter jeg som en urett overfor dem fordi det er ikke en utvilsom sannhet at de jukset - det er kun den subjektive meningen til én nemnd. Av samme grunn har jeg derfor tatt til orde (lengre opp i tråden) at det norske samfunnet bør innføre tilsvarende sikringsmekanismer som man har i straffesaker (rettsstatsprinsippene) for å sikre individet mot vilkårlig (varierende og uforutsigelig) myndighetsmakt. Det å frata et menneske graden det har oppnådd etter flere år med høyere studier er så inngripende og rammer vedkommende så hardt at det kan ikke samfunnet tillate skjer vilkårlig. Her mener jeg det må på plass et felles nasjonalt regelverk og at juksesaker/plagiatssaker behandles av en nasjonal nemd som følger en etablert (retts)praksis for hvordan forstå regelverket. Dette for å gi oss alle en forutsigbarhet for hva som er greit og hva som er ugreit å gjøre i en masteroppgave.

Jeg har ikke førstehåndskjennskap til saksforholdet her og forholder meg derfor til hva som omtales i media. Ifølge Gunnar Stavrum i Nettavisen ble disse tekstlikhetene oppdaget under sensuren og (selvsagt) vurdert av sensorene. De kom fram til at disse likhetene ikke var alvorlige nok til å oppfattes som juks. Jeg ga en lenke til Nettavisens artikkel lengre opp i denne tråden. Så fremt Gunnar Stavrum/Nettavisen melder korrekt - at sensorene vurderte disse tekstlikhetene - blir det et objektivt og ubestridelig faktum at de vurderte disse tekstlikhetene til ikke å være juks fordi masteroppgaven passerte sensuren og ble godkjent. Det hadde garantert ikke skjedd om de mente oppgaven bygde på juks. Jeg tviler sterkt på at du har noe mer førstehåndskjennskap til hva som har skjedd i denne saken enn det jeg har og anser det derfor meningsløst å diskutere hva som er fakta eller ei. Det kan ingen av oss vite sikkert. Jeg har opplyst hva jeg bygger min oppfatning på og så får du bestemme deg om vil stole eller ikke stole på Gunnas Stavrum/Nettavisens omtale av de faktiske forholdene rundt sensuren. Her legger du ensidig vekt på nemdas oppdatning og overser glatt hva sensorene og hva kommisjonen som Lars Klemsdal var med i kom frem til i januar i år. Det gjør dine argumenter lite troverdige fordi du fremstår som forutinntatt. Du må i det minste vise hvorfor du mener nemnda har kommet til den riktige konklusjonen og hvorfor sensorenes og nevnte kommisjons vudering ikke bør vektlegges skal du ha troverdighet på at Kjerhol utvilsomt har jukset. Slik jeg ser det ikke grunlag til å trekke en bastant konklusjon den ene eller den andre veien når det er avvikende oppfatninger i kommisjoner/nemder som har vudert det samme bevismaterialet.

Dette er et viktig poeng. Det å gjennomføre et høyere studium er et av de største veivalgene man kan ta i ens liv. Det fordrer som regel flere års studier/innsats å gjennomføre og de fleste tar opp et betydelig studielån underveis. Graden som følger med gjennomført studium åpner en del dører/karrieremuligheter i arbeidslivet som ellers ville vært stengt. Det er derfor alt annet enn en bagatell for den det gjelder om ens masteroppgave blir underkjent/trukket tilbake. Jeg mener derfor at etterprøvinger/kontroller av forskningsjuks bør underlegges de samme føringer og kontrollmekanismer som rettsstatsprinsippene krever av straffesaker for å sikre enkeltindividet mot vilkårlig maktutøvelse. Rettsstaten er et svar på den utrygghet og ofte blodige urettferdighet som fulgte med det eneveldige kongedømmene hvor kongen var både lovgivende, dømmende og utøvende myndighet som gjorde alle undersåtter avhengige av kongens gunst, vims og innfall. En ubegrunnet mistanke om illojalitet eller bare det at kongen gikk lei av deg kunne bokstavelig talt koste deg hodet. Derfor har alle fått et vern mot vilkårlig myndighetsutøvelse i form av at man kan kun straffes om man bryter et regelverk (lov), at alle skal ha likhet for loven, at saken skal prøves av en uavhengig domstol, at man har krav på kontradiksjon (gi din versjon av saken og svare på tiltalen/anklagen), at man skal betraktes som uskyldig inntil det motsatte er bevist, at bevisbyrden hviler på anklager, at tvil skal komme tiltalte til gode, fellende dom skal kun gis når bevisbildet levner ubetydelig tvil om skyld, og sist men ikke minst, at man har krav på å bli ferdig med saken og kunne gå videre i sitt liv. Når endelig dom er avsagt kan ikke saken gjenopptas uten at det kommer nye beviser som stiller saken i et nytt lys. Overført til vurderinger av plagiat og forskningsjuks mener jeg at det bør komme nasjonale regler som klart og tydelig definerer hva som regnes som plagiat og/eller juks, at det opprettes en nasjonal nemd som utfører disse etterprøvingene, at den som anklages får svare på anklagene overfor nemnda, at tvil skal komme den anklagede til gode (høy bevisbyrde for fellende dom), at det opprettes en uavhengig klagenemd, og sist at når endelig kjennelse er gitt kan ikke denne saken gjenopptas uten nye beviser. Det Kjerkhol og hennes medstudent opplevde med at Nord universitet først finner at disse tekstlikheter ikke er juks, så kommer en andre vudering av samme bevismateraile som finner mistanke og juks, for så å bli utsatt foe en tredje vurdering av en nemnd som kommer til "utvisomt juks" og fratar de graden er horribel og en rettsstat uverdig. Slik skal vi ikke behandle folk.

Man har det faktisk foregått juks? Jeg ville vært forsiktig med å ta nemdas avgjørelse for god fisk når to tidligere vurderinger av de samme tekstlikhetene kom til et annet resultat. Man bør ha i mente at slike vurderinger av om tekstlikheter er plagiat eller ei er ikke eksakt vitenskap hvor objektive beviser uten tvil avgjør utfallet dene ene eller andre veien. Det er ikke så enkelt at finner man tekstlikheter så er det plagiat ferdig snakka. Det er mye subjektive skjønnsmessige betraktninger i slike vurderinger. For eksempel, når mange studenter skriver gjør en masteroppgave som bygger på og benytter samme vitenskeplige metoder og teoretisk bakgrunnsforståelse så vil det nødvendigvis oppstå tekstlikheter i beskrivelsen av studiens grunnlagsforståelse og arbeidsmetodikk. Det er det samme stoffet de skriver om. De tekslikheter jeg har sett omtalt i media gjelder denne bakgrunnstoffdelen av masteroppgaven. Det samme vektla også de to første vuderingene. Min subjektive oppfatning er enig med den andre av dem. Det er så mye tekstlikheter i oppgaven at det gir grunn til å mistenke juks, men at siden dette gjelder en del av masteroppgaven som omtaler grunnleggedne teorier i dette faget som oppgaven bygger på, så kan man la tvilen komme studentene til gode. Det er ikke her plagiatkontrollen er viktig. Etter mitt syn ville denne saken vært mye verre for Kjerkhol om man kan påvise at Kjerkhol og medstudenten har unnlatt å sitere og dermed gir inntrykk av at andres forskningsresultater og/eller nye hypoteser/innsikt er deres bidrag til fagets utvikling. Hensikten med siteringskravet innen akademia/forskning er at den skal æres den som æres bør. Forskning/vitenskap handler om å skaffe ny kunnskap og forståelse i et fag og det akademiske systemet er lagt opp til at det følger ære og berømmelse (samt jobb/karrieremulighter) med å være den som først bringer ny innsikt/kunnskap. Forskere måles på hvor gode de er til å utvikle ny kunnskap og forståelse i faget. Derfor er det å stjele andres forskningsresultater/innsikt og fremstille det som ditt bidrag en utilgivelig kardinalsynd. Her skal og bør siteringskravet være absolutt. Men i deler av en oppgave hvor man omtaler generell bakgrunnsteori er det i mine øyne misforstått å være "nazi" på siteringskravet.