Tronhjem

Jeg er ikke en statsviter, så hvis jeg skriver noe feil, må den som kan dette gjerne korrigere. Men slik jeg oppfatter det å være demokratisk (politiker) betyr at man kjenner til, respekterer og følger de demokratiske spillereglene som først og fremst er at: Folket skal styre hvilken politikk som utøves ved å velge ved jevne mellomrom hvilke representanter som skal få plass i de politiske organene (nasjonalforsamling, kommunestyre etc.) som bestemmer samfunnsutviklingen og politikkutøvelsen i de enkelte sakene. Den enkelte representant må akseptere og forstå at vedkommendes posisjon/politiske makt er et tillitsverv gitt av velgerne og at du kan miste plassen etter neste valg om velgerne vil det. Du skal tjene folket/samfunnet og ikke deg selv. Videre oppfatter jeg det å være demokratisk anlagt at man også må respektere og værne om maktfordelingsprinsippet, de rettsstatlige prinisppene, og presse og ytringsfriheten. Ergo oppfatter jeg enhver politiker og parti som ikke forstår hvilke grenser dette setter for en politkers handlingsrom eller som tar til orde for å endre alt eller deler av dette systemet slik at det svekkes eller slutter å verne om rettstatens prinsipper og ytringsfriheten som udemokratiske. Demokratiet har sine problematiske sider, men der sier jeg som Chuchill som sa: "Demoktratiet er verdens verste styringsform bortsett fra alle andre som er prøvd". Det er den beste styringsformen som tenkes kan. Det er fullt mulig for et demokrati å begå selvmord i den forstand at hvis velgerne gir via et valg politiske partier som sier de vil avvikle vårt demokrati og samle makten hos seg selv et styringsflertall som setter de i stand til å gjennomføre dette. Rødt er et parti som ber om velgernes mandat til å gjennomføre det de kaller et sosialistisk folkestyre, se side 19 i deres prinsipprogram fra 2029. De sier ikke hva dette er, men jeg tror vi trygt kan regne med at det blir noe annet enn dagens liberale demokratiske styringsform. Men dette er ikke udemokratisk, de er åpne på hva de vil/ønsker og ber om folkets mandat til å gjennomføre dette. Rødt lar oss, folket få velge om vi vil dette eller ei. Dette er ikke noe Rødt vil tre nedover ørene på oss enten vi vil det eller ikke slik folk som lever i diktaturer /enevelder opplever og hvor statens maktapparat brukes mot deg om du skulle forsøke å ytre kritikk eller protestere på behandlingen fra "herskeren". Det fins ytterliggående politiske krefter på alle sider av politikken som søker å samle makten hos seg på udemokratisk vis. I de senere årene (etter Sovjets sammenbrudd) har de ytterliggående på venstresida mistet mye av piffen, men de på ytre høyre har lenge styrket seg.

Argumentet til Venstre er at NATO kommer til å miste evnen til å være vår sikkerhetsgarantist fordi valgresultatet i USA vil innsette både en president og en kongress som står for en isjonalistisk politikk hvor USA skal være seg selv nok og vil ikke lengre ivareta rollen som Vest-Europas beskytter. Det gjenstår å se hvor langt den kommende Trump-administrasjonen og kongressen vil trekke USA ut av NATO og det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Europa, men erfaringene fra siste runde med Trump gir ingen grunn til optimisme. Denne gangen er han mer forberedt og vil mest sansynlig ha kongressens uforbeholdne støtte. Trump har langt mer makt til å endre USA dit han vil nå enn hva han hadde i forrige presidentperiode. Vi i Europa vil derfor gjøre oss selv en stor bjørnetjeneste om vi ikke tar denne nye sikkerhetspolitiske situasjonen på alvor og setter i gang med å finne ut av hvordan gjøre Europa militært sterkt nok og politisk nok samordnet til å kunne ivareta vår egen sikkerhet overfor f.eks. Putins Russland uten Onkel Sams hjelp. Det er vi langt fra å kunne i dag. Jeg ser ingen annen organisasjon enn EU som kan løse en slik oppgave. Hvis Trump ødelegger det lange sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom Europa og USA, som jeg tror han kommer til å gjøre, vil det etter mitt syn være uansvarlig å la prinsipiell EU-motstand stå i veien for en åpen debatt hvordan best sikre vår frihet uten en sikkerhetsgaranti fra USA.

Slik jeg forstår det er det to faktorer som må være tilstede for at en bilmodell skal kunne betegnes som premium. Den ene er at bilen må ha en opplevd kvalitet som gir føreren/passajerene en følelse av luksus og eksklusivitet. Setene er gode, kupeen er godt støyisolert, lydanlegget gir meget god lyd, materialvalgene virker mer luksøriøse etc. Den andre er at bilens merkevare må være så etablert i markedet at kundene er villige til å betale en god del ekstra for å få en bil av et slikt merke. Kort sagt er en premium slik jeg forstår begrepet en bil som har høy teknisk kvalitet og oppleves som eksklusive av folk flest og som derfor koster vesentlig mer i innkjøp og vedlikehold enn biler i normalbudsjettklassen. Jeg forstår dette også slik at før hadde premium biler vesentlig mer uttstyr og høyere byggekvalitet/holdbarhet enn biler i budsjettklassen. Automatiseringen av bilproduksjonen har gjort at slik er det ikke lengre. Nå bygges også mange modeller i budsjettklassen med høy kvalitet og mye utstyr. Men så lenge bilen prises lavt for å være konkurransedyktig i budsjettklassen blir den ikke premium uansett hvor mye utstyr den måtte ha eller hvor god teknisk kvalitet den måtte ha. En premium bil skal prises slik at bilen signaliserer at eieren har god råd.

Naturlovene sier at det må til enhver tid være balanse mellom produksjon og forbruk i et strømnett, hvis ikke blir det frekvens- og spenningsavvik som kan føre til at nettet kollapser Et annet særpreg ved strømnettet (se NVEs artikkel) er at kundene kan fritt "forsyne seg selv" innenfor den ramme som din boenhets stigeledning tillater. https://www.nve.no/reguleringsmyndigheten/slik-fungerer-kraftsystemet/i-kraftsystemet-handler-mye-om-fysikk/ Dette gjør det nødvendig å lage en ordning for å sikre at strømkundene ikke "forsyner" seg med mer strøm enn det som fysisk kan mates inn på nettet i øyeblikket. I dag benyttes markedets prisreguleringsmekanisme hvor balansen mellom tilbud og etterspørsel bestemmer prisen på elektrisk kraft til dette formål. Markedsstyringen av strømprisen med billig strøm når det er mer enn nok av den og høye priser når det er for lite strøm inn på nettet regulerer strømforbruket og forskyver produksjon/etterspørselsbalansen i den retning naturlovene sier den bør gå for at strømnettet skal kunne forbli stabilt. Vinteren/våren 2022 skjedde noe som de færreste hadde forutsett. Russland startet en fullskala militær invasjon i Ukraina. En konsekvens av dette ble at Russlands leveranser av naturgass til Europa/EU ble "over natten" sterkt redusert. Det rammet den europeiske strømproduksjonen fordi gasskraft en stor andel av EUs strømmiks. Det var med andre ord nødvendig å redusere strømforbruket i vår region for å unngå at strømforsyningen brøt sammen og kollapset. (Dette skjedde i New York regionen i USA i 2011, det tok om jeg husker rett flere måneder å reparere strømnettet.) Strømmarkedene svarte på dette underskudded med å sende strømprisen opp i smertefulle nivåer for de fleste forbrukere og "tvang frem" sparing hos europiekse strømkunder. Jeg mener å ha sett tall på at dette førte til en nedgang på rundt 10 % av elektrisk kraft i Nord-Europa slik at vi beholdt en sunnere kraftbalanse. Hadde man i den situasjonen innført en makspris på elektrisk kraft på et normalnivå (som f.eks. 35 øre/kWh) ville strømforbruket mest sannsynlig også holdt seg på et normalnivå og ført til en relativt stor ubalanse i det nordeuropeiske strømnettet med tilsvarende risiko for at strømnettet vårt ikke tålte belastningen og ville bryte sammen. Derfor er en makspris på strøm (alene) en dårlig ide. Det er nødvendig å ha en mekanisme som reduserer strømforbruket når kraftbransen ikke klarer levere nok til å dekke etterspørselen. Jeg har sansen for å gjeninnføre tariff-modellen man hadde tidligere (før man lot markedet styre tilbud og etterspørsel) hvor det var satt en lav strømpris inntil et definert normalforbruk og at strømforbruk utover dette (såkalt overforbruk) kostet langt mere per kWh. Overforbruket kan gjerne markedsreguleres. Da får man både sikret at strømregningene ikke stiger til himmelen om man holder strømforbruket innenfor normalnivået og innført en mekanisme som gjør overforbrulet svindyrt i tider med kraftunderskudd. Denne modellen betinger at summen at strømkundenes definerte normalforbruk er en del lavere enn krattbransjens normale produksjonskapasitet for å ha en buffer å gå på.

Den som lever får se. Hvis vi skal spekulere i fremtidens militære konflikter tror jeg at denne trådens tema er irrelevant. På samme vis som at flybårne bomber gjorde slagskipet, den maritime slagmarkens dronning i århundrer, til superdyre og svært ressurskrevende feilinvesteringer i andre verdenskrig, kommer dagens rivende utvikling av droner og sensorautomatikk til å totalforandre morgendagens slagmark. Vi ser kimen til dette i Ukraina. Teknisk avanserte og svindyre pansrede mobile våpensystemer har vist seg å være oppsiktsvekkende sårbare for teknisk langt mer primitive og often håndmodifiserte droner. De har ødelagt flere tusen av "stålmonstrene" som inntil nylig var sjefen på slagmarken. Dette har ikke gått ubemerket hen hos militære myndigheter og våpenutviklere. Jeg så nylig en notis (husker ikke hvor) i nyhetene om at USAs hær har satt ned en ekspertgruppe til å utvikle selvdrevne droner som skal styres av kunstig intelligens . Om jeg husker rett er målet å utvikle droner som ikke trenger en operatør til å fly og velge ut mål, men som styres av medbrakt kunstig intelligens som leser av sensorene på svære svermer av slike droner og får hele svarmen til å samarbeide om å angripe mål og reagere defensivt mot innkommende trusler/motvåpen langt hurtigere, presisit og måltrettet enn det en menneskelig operatør kan få til. Marerittfremtiden i science fiction romaner om smarte hurtigflyvende og dødbringende maskiner som terroriseerr folk virker (dessverre) å være i ferd med å bli en realtitet. Jeg vil ikke overraskes om denne utvikklingen går så raskt at Norges innkjøp av nye stridsvogner viser seg å være et bomkjøp ala Storbritannias forsøk i mellomkrigstiden på å beholde herredømmet over verdens hav med en stor flåte slagskip - som viste seg å bli enkle mål for Japans hangarskipsbaserte luftstyrker og førte til at England ble jagd ut av flere av sine kolonier i østen. Det gjelder å henge med i tiden. Gårsdagens beste løsninger blir før eller siden avlegse. Det samme vil skje med bensin eller dieselslukende interne forbrenningsmotorer. De var lenge det beste man kunne frembringe for å skaffe motorisk kraft til kjøretøy og andre maskiner. Det gjelder ikke lengre. Nå som batterier er blitt så effektive blir batteridrevet elektrisk drift et langt bedre alternativ. Det er en grunn til at selv etter dagens "rødgrønne" regjerings mange tilbaketrekkinger av elbilfordeler holder andelen av elbilsalg seg oppe rundt 90 %. Undersøkelser viser at folk flest som prøver ut en elbil i hverdagen oppdager at elektrisk drift på flerfe måter er overlegen driftslinjen til en ICE-bil og ønsker seg ikke tilbake. Det gjelder meg også. Jeg har kjørt 100 % elektrisk i fire år nå, og kan aldri tenke meg å kjøpe en bil med en støyende, vondtluktende giftgassspyende motor som dessuten er mye svakere og tregere i responsen enn en elmotor.

Dette argumentet er bare dumt. For det første er det sikkert som banken at militære styrker må etter hvert over på elektrisk drevne kjøretøyer eller gå tilbake til å bruke hester. Det er begrenset med olje i verden og den brukes opp i et forrykende tempo, ca. 100 millioner fat om dagen. Dette kommer ikke til å holde noe i nærheten av "evig". For det andre er ikke de ingeniører og fagmilitære som utvikler våpensystemer og kjøretøy så korka i hodet at de konstruerer militære kampkjøretøy som trenger å stå mange timer til lading hver gang batteriet tømmes. Prøv å være litt seriøs i dine motforestillinger.

Hvilke satser for fartsbøter man bør ha er langt på vei et politisk spørsmål. Det handler mye om hvilke holdninger samfunnet ønsker bilistene skal ha til veitrafikklven. Jeg har derfor ikke sterke meninger om satsene utover at jeg tror det kan være skadelig for folks respekt for veitrafikkloven og dermed virke kontraproduktivt, om de blir urimelig høye i forhold til bøter/straffereaksjoner for andre lovbrudd. Når det gjelder bestemmelse fartsgrenser som skal gjelde og hvilke terskler av fartsoverskridelser ordensmakten skal gripe inn med forskjellige straffetiltak, bøter, beslaglegge førerkort m.m., er det nødvendig med en sentral myndighet som bestemmer fartsgrensene og en ordensmakt som håndhever de rigid. Det kan ikke være opp til den skjønnsmessige forståelsen fra verken bilfører eller politbetjent som utførte kontrollen å vurdere hva som burde være rett bot der og da. Man må ha et system der reaksjonen gis uten noen dikkedarer. Dette er nødvendig for å sikre likhet for loven. Du ville nok ikke følt det greit om jeg ble tatt for å kjøre 10 km/t for fort på en gitt strekning og møtte en "snill" politibetjent som etter en skjønnsmessig vurdering lot meg slippe med en advarsel, og hvis du hadde blitt tatt for samme fartsovertredelse på samme strekning og møtt en "streng" politibetjent som mente at du kjørte så uforsvarlig at du fikk førerkortet beslaglagt og gitt en stor bot. Kjører du f.eks. 10 km/t fortere enn fartsgrensen på stedet blir det en fartsbot etter gjeldende sats, ferdig snakket.

Her er du inne på noe vesentlig jeg var på vei til å kommentere selv. Denne tråden diskuterer drivstoffberedskapen under en krig uten å ta med et viktig kriterium: Fordeler og ulemper ved en desentralisert energiforsyning kontra en sentralisert energiforsyning. Som mange er inne på vil en angriper høyst sannsynlig prioritere å ødelegge kritisk energi-, logistikk- og IKT-infrastruktur for å forsøke lamme vårt samfunn og vår evne til å opprettholde fungerende militære styrker. Oljeplattformer, oljelagre, gassterminaler, oljeraffineri, veibroer, jernbanebroer, motorveikryss, kraftverk, trafostasjoner, kraftlinjer, mobilmaster etc. vil høyst sannsynlig være prioriterte bombemål. Debatten rundt hva som er best egnet av ICE-bil (fossilbil) og elbil i en krig avgjøres derfor av hvilke av disse bilalternativenes energiforsyning som kan gjøres mest robust og motstandsdyktig mot en slik bombekampanje. En moderne hær har våpensystemer som effektivt kan ødelegge hva som helst av slik infrastruktur. Dette gjør det etter min forståelse vesentlig mer robust og tryggere å bygge ut en desentralisert energiforsyning bestående av tusentalls små kraftverk spredt utover landet som omgjør lokale energiressurser til elektrisk kraft uavhengig av tilgang til det sentrale srtrømnettverket fremfor noen få titalls sentraliserte (store) elkraftverk som i mange tilfeller er avhengige av importert brensel for å produsere elektrisk kraft som sendes ut og distribueres til et høyt antall strømkonsumenter over lange avstander via et sentralt strømnett. For angriperen er det langt mye lettere å slå ut en motstanders energiforsyning når den består av noen få kritisk viktige anlegg knyttet sammen av et felles strømnett fremfor en energiforsyning bestånde av tusentalls små anlegg spredt utover landskapet og som fungerer uavhengig av hverandre. Dette er en av de store fordelene til lokale relativt små vindkraft og/eller solcellekraftverk med batteribacup. Dette besvarer også trådstarters spørsmål. Hæren vår ville vært vesentlig mindre sårbar fra å gå i stå fordi drivstofforsyningen blir ødelagt av fienden dersom den hadde elektrisk batteridrevne strids- og transportkjøretøy enn dagens bensin og dieselslukende kjøretøyer. Jeg ser at noen argumenterer med at det er uholdbart for en hær i krig å måtte la sine kjøretøy stå stile i timesvis for å lades opp. Det er jeh enig i, men hvorfor i all verden må de lades opp over mange timer? Hvis jeg var ansvarlig for å utarbeide og følge opp forsvarets innkjøpsanbud ville jeg passet på at de elektrisk drevne kjøretøyene fikk utskiftbare batteripakker som kan byttes i en egnet automat på et par-tre minutter og så tatt med det tomme batteriet til en egnet ladestajon bak frontlinja.

Takk for godt svar. Jeg er enig i mye av det du skriver, spesielt det du skriver om hvorfor det er rettferdig at man har en trinnvis progressjon i skattetrekket på lønnsinntekt. Det er en god og lærerik fremstilling. Jeg er imidlertid ikke enig med deg når det gjelder formuesskatten. Jeg velger å se på den som en følge av det samme prinsippet (og moralen) som gjør det riktig å ha en progressiv inntektsskatt, at den med den sterkeste ryggen tar den tyngste børa. Det som ofte ikke tas med når man debatterer skatt på privateid formue er at den som utlignes formuesskatt eier svære reelle omsettbare verdier (i forhold til de som ikke er formuende). Vedkommende har derfor en langt større økonomisk trygghet og betalingsevne enn den som ikke er formuende. Og da synes jeg det er rett og riktig at denne personen avkreves et større bidrag til skatteplikten enn den som ikke er formuende - på linje med at den som har høy inntekt får et høyere marginalskattetrekk. Jeg ser ikke noe problem med at dette er skatt på allerede skattlagte inntekter. Det er dette Kalle Moenes kommentar tar opp. Hvis man kommer i en posisjon der din privateide formue utløser en formuesskatt du ikke klarer betale med din inntekt, så er løsningen å selge ut noe av denne formuen, og ikke kreve at samfunnet skal frafalle en plikt til å betale skatt etter betalingsevene.

Omleggingen av skattesystemet slik at utbetalte utbytter ble skattepliktige (i 2006) som du viser til gjelder kun når utbyttet utbetales til den fysiske eierens private bankkonto. For å unngå beskatning av såkalt arbeidende kapital ble det innført at såkalte holdingselskaper kan motta utbytter på vegne av eieren og disponere disse midlene skattefritt så lenge verdiene er i holdingselskapet. Det er først når eier overfører penger fra holdingeselskapet til privat konto at utbytteskatten utløses. Et raskt søk i avisene fant tre måter landets aller rikeste har utnyttet denne ordningen til å hente store privatinntekter uten skatteplikt. Vi snakker om svære milliardbeløp. Den første er at utbytter tatt ut før 2006 var skattefrie. Jeg husker godt at datidens aksjonærer i 2005 tok ut ekstraordinære utbytter i den grad det var mulig (ikke mye bekymring om at bedriftene ble skadelidne av heftige utbytter å se den gangen) og satte de inn i privateide holdingsselskaper. Det ble tatt ut så mye i ekstraordinære utbytter den gangen at det er godt synlig i Ginikoeffisienten. Disse verdiene utløser ikke utbytteskatt når de tas ut av eieren. Dagens Næringsliv har navngitt en superriking som sikret seg fem milliarder kroner i skattefri inntekt på dette vis. Den andre måten var at, og vil bli på nytt igjen dersom Høyre kommer til makta i neste valg, man kan flytte til utlandet og ta med seg verdiene som ligger i ditt holdingsselskap skattefritt ut av landet uten at det utløste den ordinære utbytteskatten vedkommende ville fått om han tok ut disse pengene med norsk bostedsadresse, Og hvis vedkommende bodde i minst fem år i utlandet ville kravet om utbytteskatt på disse pengene frafalles. Da kunne man flytte tilbake igjen og bruke disse pengene skattefritt her i landet. Den tredje metoden er antagelig på grenses til ulovlig og er at i stedet for å ta ut penger fra holdingselskapet til å betale for dyre kapitalvarer (bil, hus, båt, hytte etc.) du vil benytte privat, og som ville utløst utbytteskatt på uttaket, lar holdingselskapet kjøpe kapitalvaren. Da står verdiene kapitalvaren representeter i selskapet og transaksjonen blir skattefri. (Det er mulig jeg har misforstått noe av dette eller gjengir noe litt upresist, men ber om at man ikke henger seg opp i detaljer og avleder tema med å løfte opp slurv. Er feilen så grov at den endrer konklusjonen kan og bør den selvsagt korrigeres.) Her synes jeg pensjonert økonomiprofessor Kalle Moene svarer utmerket: – Milliardær og investor Jens Rugseth beskrev det nylig til DN som økonomisk krevende å betale alle skatter han er pålagt, og at de enten må selge aksjer, ta opp lån eller ta ut utbytte fra selskapene for å kunne dekke skatten. Det mener han vil sette bedrifter i en farlig situasjon. Deler du denne oppfatningen? – Nei, jeg deler ikke den oppfatningen. Det er en underliggende premiss blant enkelte rike skattytere, at skatteendringer skal bidra til at de skal kunne leve som før. Skattene skal i alle fall ikke berøre deres formue. Dersom ikke de løpende inntektene er høye nok til å dekke skatter på formue og utbytte, er det noe galt med reglene – hevder noen. Lønnsmottakere derimot vet godt at skattene endrer leveforholdene deres. En lønnsmottaker som for eksempel får høy restskatt, må kanskje selge bilen for å betale skatten. Han appellerer sjelden til at reglene må endres av den grunn, sier Moene. [Min utheving] https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2022/12/15/skatt-for-de-super-rike-de-som-gar-inn-for-det-kan-finne-nye-smutthull/ Jeg reagerer som Moene. På hvilket grunnlag kan det rettferdiggjøres at bare man er superrik bør samfunnets skatteplikt justeres slik at den superrike ikke taper formue hvis vedkommendes investeringer gir for lav inntekt til å dekke skatteplikten? Det er ingen andre i Norge som er i nærheten av en slik priviligert status.

Jeg foreslår at du lar meg selv fortelle hvorfor og hva jeg måtte mene om formuesskatten og annen skattelegging. Da blir det gjerne mer presist og korrekt fremstilt. I det innlegget du svarte på forklarte jeg tydelig hvorfor jeg mener det er riktig og rettferdig å fordele byrden med å finansiere samfunnet/staten (som vi alle trenger) progressivt i forhold til den enkelte skatteyters innteksnivå/betalingsevne. Der viste jeg til at i miljøer vi alle kjenner hverandre godt tar de fleste det som en selvfølge at de med mindre arbeidsevne (små barn, eldre, de som er syke etc.) slipper å måtte ta like mye av jobben på dugnaden som friske arbeidsføre voksne. Det er slik de fleste oppfatter er mest rettferdig og riktig å fordele arbeidsbyrden. Jeg mener det samme bør gjelde på statsplan også. Den som har god råd bør ta en større andel av statens fiskale skattebehov enn de som har dårlig råd fordi det er det mest rettferdige og riktige å gjøre. Derfor mener jeg at personlige skatteytere bør skattes progressivt etter inntektsnivå. Alternativet (flat skatt) vil bety at de med dårligst råd må ta en større andel av statens finansieringsbehov enn de gjør i dag (fordi noen må betale hva det koster å drifte staten vi alle trenger). Det synes ikke jeg er riktig. Min kommentar om de rike som flykter til Sveits for å slippe unna norsk skatt, herunder formuesskatten, var rettet mot at denne gruppen med særpriviligerte mennesker i snitt slipper unna med lavere andel av innteksbeskatning på deres personinntekt enn hva en gjennonsnittlig lønnsmottager må finne seg i og underbygde med å vise til SSBs analyse. Jeg har derfor lite gehør for deres sak og absolutt null sympati med de av milliardærene som flytter ut av landet for å slippe billigere unna skatteplikten. I mine øyne er det en skamløs egosime som grenser til forakt for det samfunn som la forholdene til rette og støttet deres næringsinteresser slik at de kunne vokse og gjøre eierne søkkrike.

Jeg synes det skal være slik. Det å leve i et liberalt demokrati og velferdsstat som det norske samfunnet er en velsignelse de fleste andre på jorda misunner oss. Tryggheten og friheten det er for den enkelte norske statsborger å vite at om du får behov for helsehjelp, behov for økonomisk understøttelse om man mister jobben, gratis utdannelse av deg selv og dine barn, og en rekke andre velferdsgoder kan knapt overdrives. Dette er det som gjør at det norske samfunnet år etter år kommer blant de beste samfunnene i levekårsundersøkelser. Jeg tror vi alle skjønner at denne friheten og velferden kommer ikke gratis. Det koster et betydelig beløp for å opprettholde og drifte de nødvendige institusjonene og tjenestene. I tillegg kommer behovet for fungerende transportinfrastruktur, energiforsyningsinfrastruktur, IKT-infrastruktur, ordensmakt (politi, påtale og domstolsmyndighet), forsvar m.m. Kort sagt, det er en lang liste av funksjoner og tjenester du og jeg og alle andre norske statsborgere trenger og nyter godt av som storsamfunnet leverer. Dette gildet må betales av noen, hvis ikke mister vi en eller flere av de tjenester og goder som gjør det norske samfunnet til et godt sted å leve i. Staten avkrever derfor skatt og avgifter fra oss alle for å skaffe inntektene som trengs for å drifte dette samfunnet. Jeg har sett brukt begrepet sivilasjonsavgift om denne fiskale skatteplikten. Det synes jeg er et godt begrep. Du tar opp spørsmålet er det meningen at du må betale så høy marginalskatt av din inntekt som du omtaler som vanlig? Den første kommentaren min er at din inntekt er ikke vanlig, kun 6 % av oss hadde en samlet inntekt på over en million i året i 2019: Figuren er hentet fra: https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/hva-er-en-vanlig-lonn-i-norge-dette-sier-statistikken-6.158.795580.c6ce3ac0eb Den som tjener 1,9 millioner i året har en inntekt langt over gjennomsnittet. I følge denne figuren har 62 % av oss en inntekt på 500 000 eller mindre. Mitt svar til ditt spørsmål er derfor et klart ja. Jeg synes det er rett og rimelig at byrden med å betale sivilisasjonsavgiften fordeles etter folke betalingsevne. Innad i en familie er det en selvfølge at far bærer en større ryggsekk enn bestemor når noe skal bæres. Slik bør det også være i resten av samfunnet. De av oss med best råd bør ta en større andel av sivilisasjonsavgiften enn de av oss med dårlig råd. Derfor er ordningen med en trinnvis progressiv marginalskatt på økende inntektsnivå en god og en riktig ordning etter mitt syn. Alternativet er, noe spissformulert, at minstepensjonsenka som knapt har råd til å varme opp boligen sin om vinteren må betale en økt andel av sin beskjedne pensjon som virkelig svir for at den gjeldfrie villaeieren med millioninntekt, en fritidsbolig ved sjøen og en på fjellet og tre biler i hustanden skal slippe å avkreves en trinnvis økt marginalskatt på de øverste delene av hans inntekt. Jeg synes det blir feil. Av samme grunn er jeg oppgitt av de mange virkelige rikes kampanje mot formuesskatten og all annen beskatning forøvrig. Dette er mennesker som har de aller, aller største persolnlige inntektene og som i snitt slipper langt billigere unna skatteplikten enn det en gjennomsnittlig lønnsmottager (f.eks. en sykepleier) må betale. https://www.forskning.no/okonomi/ssb-forskere-det-er-de-aller-rikeste-som-betaler-minst-skatt-i-norge/1747382 Jeg liker ikke trenden med at så mange ser på skatteplikten utelukkende fra egen navle og er totalt blinde for samfunnsperspektivet. Jeg oppfatter ditt innlegg slik.

Jeg hadde 10 av 10 ganger ville valgt å forholde meg til en ufullstendig statistikk fremfor enkeltpersoners subjektive synsing om hva de tror er tilfelle.

Dette er irrelevant. Dette gjelder skolelever på videregående som blir småsyk og holder sengen et par-tre dager, men som må ha legeattest fordi Høyres mistillit mot elevene, deres foreldre og lærerne fikk de til å innføre et autoritært og rigid fraværsregelverk for videregående skole hvor verken lærer, eleven selv eller dens foreldre kan avgjøre om man er syk, men må ha legeattest selv for vanlige sesongsykdommer for at fraværet kan anses som gyldig fravær. Dette har ingen relevans for sykelønnsdebatten.

Ja. Alle som argumenterer med at norske arbeidstakeres høye sykefravær kan reduseres med å redusere sykelønnen utrykker mistillit mot de som sykmelder seg og fastlegene deres. Da signaliserer man at minst en andel av sykefraværet skyldes misbruk og ikke et reelt behov for å slippe belastningen med å gå på jobb.

Dette perspektivet skulle jeg ønske ble løftet mye høyere i sykelønnsdebatten. Sykelønnsdebatten blir etter mitt skjønn fokusert i alt for stor grad på hva denne goden koster arbeidsgiver/samfunnet fremfor å fokusere på hva det betyr for de som er mye syke å vite at de beholder inntekten og slipper bære kostnaden med sykdommen selv. Vi som bor i Norge har siden 1960-tallet opplevd tidenes største velstandsutvikling. Vi har ingen problemer med å ha råd til sykelønnsordningen om vi vil. Det sier derfor en del om hvilke prioriteringer de legger vekt på de som vil sykelønnsordningen til livs. Især når enkelte også argumenterer med en sterk mistillit mot syke mennesker ved å hevde indirekte at sykelønnsordningen misbrukes av mange som sykemelder seg selv på falskt grunnlag, dvs. argumentere emd at sykefraværet vil gå ned når det ikke lengre lønner seg økonomisk. Jeg oppfordrer enhver som tror at folk bare kan bestille en sykemelding å ta seg en tur til legen og prøve lyve på seg en sykdom.

For alle andre enn de som (inntil videre) pålegges å kjøre biler med manuelt gir på jobben ser jeg ingen problemer med å kjøre opp med rett til kun å kjøre automatgirede biler. Jeg har gammelt førerkort og kan kjøre begge deler, men har ikke hatt behov for å bruke kløtsjfoten på mange år. De gangene jeg har leid bil har det aldri vært noe problem å få en automatgiret bil, verken her til lands eller i utlandet. I dag kjører jeg en bil som har en kjøreassistentpakke som kan kjøre bilen selv inkludert styring og tilpasse farten i henhold til bilen foran. Å kjøre i saktegående kø med stadige rykk og napp i hastigheten er nå veldig mye behageligere enn den gangen jeg måtte gire selv, avpasse farte selv, og holde bilen på veien selv. Alt jeg behøver er å følge med på at bilens automatikk leser trafikken korrekt og avpasse fart og styring riktig og være klar til å ta over styringen ved behov. Systemet er ikke så bra at man kan sove bak rattet. Bilene kommer til å bli bedre og bedre til å kjøre selv fremover. "Stick-shift" er snart kun tilgjengelig på bilmuseer og veteranbiler.

Det hadde jeg tatt på alvor. Forsikringsbransjen slik jeg kjenner den overser ikke en mulighet til å dytte erstatningsansvaret helt eller delvis over på kunden dersom de kan påvise noe ureglementert eller uaktsomt.

Jeg ga 720 000 kroner for den. Vi (min kone og jeg) selger den fordi vi kjøper oss en ny bil av samme merke.

Hvis du inkluderer brukte biler ville jeg sterkt vurdert en 3-4 år gammel Mercedes EQC. Jeg selger min nå (2020 modell) for 375 000 kr, bilen har kjørt rundt 50 000 km og er så godt som som ny. Da får du en av de best støydempede bilene på markedet, svært komfortable seter, supert lydanlegg, HUD, supergode langlys med automatisk avblending, en av markedets beste kjøreassistentpakker og en råsterk motor samt et mellomstort lasterom og slepekrok som er godkjent for 1800 kg. Jeg har med god margin aldri kjørt en så komfortabel, råsterk og luksuriøs bil som denne (har hatt noen, jeg kjøpte min første bil i 1986). Å få en slik til under 400 000 NOK er veldig mye bil for pengene. Hvis du legger til grunn at det skal være en 2024-modell er jeg sikker på, uten å ha satt meg inn i hvilke modeller som fins og hva de tilbyr eller hva de koster, at kineiske biler gir mest for pengene. I de siste årene har det kommer en rekke bilmodeller fra Kina som selges til priser de europeiske og amerikanske bilfabrikantene er sjanseløse til å møte. Det jeg har sett av biltester viser at disse bilene teknisk og funkjonsmessig er fullt på høyde med europeiske og amerikanske modeller. Derfor får du som forbruker mest for pengene ved å velge en kinesisk modell. Jeg er ikke i et øyeblikk i tvil om at vestlig bilindustri har rett i sine anklager om at de kinesiske bilfabrikkene selger bilene sine med statlige subsidier som gjør det umulig å konkurerre på ren kommersiell basis. Jeg tror de på at Kina ved kinesiske bilfabrikker forsøker å "drukne" bilmarkedene i vesten for å tvinge bilprisene ned til nivåer kun fabrikker med staten i ryggen kan overleve for å kvitte seg med og ta over markedene fra de vestlige konkurrentene som følger Verdens Handelsorganisasjons regelverk for frihandel. Vi har sett samme fremgangsmåte fra Kina på solceller, vindmøller og batteriteknologi hvor Kina har feid den vestlige industrien av banen og har tatt en verdensledende posisjon og kontroll i markedene. De tidligere vestlige aktørene er borte eller har alvorlige problemer med lønnsomheten. Jeg tviler derfor ikke et sekund på at Kina nå prøver seg en ny runde på å utnytte vestlig markedsnaivisme til å ta rotta på vestlig bilindustri. Derfor kommer ikke jeg til å kjøpe en kinesisk bil selv om de gir aldri så mye mer for pengene enn en vestligprodusert bil.

Det er slett ikke sikkert: Det raske skiftet i foretrukken teknologi vi ser i disse fotografiene fra begynnelsen av forrige århundre er mer regelen enn unntaket. Det typiske forløpet når ny teknologi tar over for en gammel er at den nye til å begynne med er langt dyrere og har ofte ikke like god bruksnytte/funksjonalitet som den gamle etablerte teknologien. I denne peridoen er det teknofreaker og andre nysgjerrige som tester ut det nye, mens den store kundemassen er skeptiske og velger den trygge gamle teknologien. Den nye teknologien introduseres langsomt, nesten ubemerket. Slik kan det være i lang gtid. Men etter hvert som flere ser at det nye har noe for seg øker salget bit for bit og gir produksjonsindustrien økende erfaring med å lage dette nye. Da oppstår det man kaller industriens lærekurve (for umoden teknologi) som senker produksjonsprisen og gir stadige teknologiske forbedringer. På et eller annet tidspunkt har mange nok erfart at dette nye er trygt og ofte bedre enn den gamle teknologien samtidig som industriens læringskurve har senket prisen og gitt gode nok produkter til at det skjer en markant holdningsendring i kundemassen. Når det skjer tar den nye teknologien over og snur markedene opp-ned på kort tid. Det er hva vi ser har skjedd på dette bildet. Bilen hadde blitt billig nok og tilstrekkelig pålitelig til at hestens rolle ikke lengre var nødvendig eller ønskelig, og da gikk overgangen fra at hesten dominerte til at bilene tok over på noen få år. Jeg tror vi har vært gjennom dette omslagspunktet når det gjelder elbiler i Norge. Salget av ICE-biler er blitt marginalt. Elbilen tar mer enn 90 % av nybilsalget. Det er ikke mange årene siden det var motsatt.

Du tar opp to temaer. Det ene temaet er veksten i Kinas CO2-utslipp. Den er som du dokumenter enorm over de siste 25-årene og det er fort gjort å "se seg blind" på veksten i denne kurven og tro at Kina gir blaffen i klimaproblemet. Men det er langt fra riktig. For det første må man ta med i betraktningen at frem til 1980-tallet var Kina et lutfattig uland med mange hundre millioner fattige som levde på eksitensgrensen. Kinas ledelse bestemte seg rundt 1980 for å bekjempe fattigdommen med å åpne landet for privat investeringskapital og privat eierskap av produksjonsbedrifter. Kina lokket met potensielt kjempedigert hjemmemarked og arbeidskraft som kunne lønnes ned mot 1/100 av vestlige lønninger. Det ga en spinnvill økonomisk vekst på tosifrede årlige vekstrater og tilsvarende økt behov for elektrisk kraft. Kina bestemte seg, klokelig nok, for å dekke elkraftbehovet med hjemlige ressurser - dvs. kull. Kina har enorme reserver kull å ta av. Dette er årsaken til at Kinas kullforbruk og dermed CO2-utslippene er økt så mye. Men dette betyr slett ikke at landet gir blaffen i klimaproblemet. Jeg vet selvsagt ikke hva den kinesiske toppledelsen tenker, men jeg tror at de for lenge siden har innsett og forstått at et grønt skifte er en nødvendighet både for å stanse en farlig menneskeskapt global oppvarming men vel så mye fordi den fossile energien kommer ikke til å vare evig. Tilgang til (utnyttbar) energi er akkurat like livsviktig for samfunnet som det å spise er for menneskekroppen. Å fortsette med å være avhengig av å dekke 4/5 av verdensamfunnets energibehov med en engangsressurs uten å gjøre noe med det er derfor ganske enkelt idioti. Dette er et svar på ditt spørsmål hvorfor holde på med grønn energi. Dette tror jeg den kinesiske toppledelsen har forstått og insett lenge fordi Kina har i mer enn 20 år jobbet målrettet og systematisk mot at Kina skal dominere og ha kontrollen over morgendagens fornybare energiforsyning ala det Vesten har hatt over oljeresursenene i oljealderens energiforsyning. Kinesiske utsendinger har i et par-tre tiår reist rundt i Afrika, Sør-Amerika og andre steder og kjøpt eller på annet vis sikret seg kontroll over naturressurser som sjeldne jordmetaller og andre materialer som er essensielle for å produsere vindmøller, batterier, elmotorer etc. https://www.forbes.com/sites/miltonezrati/2023/12/11/how-much-control-does-china-have-over-rare-earth-elements/ https://www.csis.org/analysis/what-chinas-ban-rare-earths-processing-technology-exports-means Kina har i tillegg jobbet systematisk og målrettet for at landet skal være ledende og ha kontrollen over verdensmarkedet for solkraft, vindkraft, høykapasitetsbatterier for elbiler, batterier for energilagring, osv. https://www.reuters.com/business/energy/chinas-dominance-wind-turbine-manufacturing-2024-04-10/ https://www.theecoexperts.co.uk/solar-panels/china-solar-industry-dominance https://www.adamasintel.com/charts-china-global-electric-car-dominance/ https://www.autocango.com/blog-detail/china-battery-manufacturers-global-lead https://www.npr.org/2023/07/22/1189580644/china-dominates-the-ev-battery-industry-can-the-rest-of-the-world-catch-up Jeg leste for ikke lenge siden (husker ikke hvor, men tror det var Teknisk Ukeblad) hvordan Kina tok kontrollen over verdens solcellemarkeder. Solcelleutviklingen begynte i Europa og USA på 1990-tallet. I Norge hadde vi REC som til å begynne med var et industrieventyr. Kina kom på banen utover 2000-tallet. Først opprettet de enorme nasjonale forskningsmiljøer som kjøpte inn de beste solcellene vestlig industri kunne lage og ved å sende ut horder av utvekslingsstudenter ved vestlige universiteter som tok med seg kunnskapen hjem opparbeidet egen kompetanse. Når disse miljøene ble faglig/vitenskapelig på høyde med vestlige miljøer satte landet i gang en hinsides utbygging av solcellefabrikker som var vel så gode som det vesten kunne by på og som kunne levere mye mer enn det markedet etterspurte. Kina gjorde dessuten en feilberegning og underslo hvor viktig det er å ha tilgang til silangass (et viktig råstoff for å lage solcellesilisium) slik at deres "flåte" av splitter nye solcellefabrikker ble stående uvirksomme et par år uten oppdrag til at landet klarte å bygge ut en sterk nok forsyning av silangass. Når det var på plass begynte landet å "oversvømme" solcellemarkedene i verden med like gode solceller som det vestlige selskaper kunne levere. Dette sendte markedsprisen på cellene godt under det solcelleprodusenter som ikke levde at statens subsidier kunne tjene penger på og de vestlige selskapene gikk konkurs i tur og orden. REC gikk fra gode fortjenestemarginer til konkurs på 2-3 år om jeg husker riktig. Nå ser jeg i mediene at europeiske bilfabrikanter klager over at de er sjanseløse på å konkurrere mot de mange superbillige kinesiske elbilmodellene (som teknisk sett er vel så gode som de europeiske bilene). Dette er et eksempel på hva en stor og sterk planøkonomi som rått og kynisk utnytter vestlig frihandelsnaivisme kan få til. Hvis noen lurer på hva dette har å gjøre med det grønne skiftets berettigelse i Europa er svaret at det viser hvor høyt prioritert det er fra kinesiske myndigheter at landet er ledende innen grønn energi og transportteknikk. Kina er overbevist om at dette er morgendagens løsninger og vil sikre seg at vesten ikke tar hegemoniet og kontroll over morgendagens markeder. Dette er svaret på det andre teamet du tok opp: "Så hva er vitsen med å kaste bort så mye penger på "det grønne skiftet" i Europa". Europa kommer som resten av verden med 100 % sikkerhet til å måtte finne seg en annen energiforsyning når den fossile energien er brukt opp/ikke lengre kan dekke energietterspørselen. Hvis vi ikke ønsker å leve i en verden der Kina har total kontroll over den nødvendige energiteknologien og tvinger oss til å leve på deres nåde og betale det de måtte forlange og leve med det kvantum de er villige til å selge til oss (kort sagt slik Vesten har utnyttet sine monopoler overfor tredje verden), så må vi skaffe oss vår egne kompetansemiljøer og produksjonskapasiteter slik at vi kan pent takke nei til Kinas fremstøt og sikre oss en levelig selvberging av vårt fremtidige energibehov. Det er en stor økonomisk fordel å komme i gang tidlig med dette slik at vi har tid til å gjøre overgangen rolig og kontrollert, noe som definitvt ikke vil være mulig om vi venter til at fossilenergiforsyningene blir stramme og sender energiprisene til himmels slik vi så det da Russland stengte ned deler eksporten av gass og olje til EU-regionen. Hensynet til klimgassutslippene tilsier også at det er lurt å sette i gang nå. Derfor er det lurt av EU å "kaste bort" penger på et grønt skifte. Til den som lurer på hvorfor Kinas CO2-utslipp fortsatt øker og hvorfor de fortsatt bygger mange kullkraftverk når det satser så sterkt på grønn energi som jeg hevder, er svaret dels at Kina har et stort behov for å rense luften ved å erstatte gamle stygt forurensende kullkraftverk med nye mer rentbrennende kraftverk og dels at energibehovet i landet er så enormt og vokser med en takt som gjør at det tar tid selv med en massivt voksende fornybare energisektor å nå et volum som vises tydelig på CO2-utslippene. Jeg vil hevde at vi er nå ved et skjæringspunkt. Kurven over Kinas CO2-utslipp har vokst tydelig langsomere de siste 10 årene til tross for at økonomien har vokst betydelig i samme periode. Medier melder at det er grunn til å vente en liten pause i Kinas utbyggingstakt av fornybar energi de neste to årene fordi de nådde denne 5-åsplanens mål lenge før tiden, men jeg vil bli overrasket om ikke neste 5-årsplan blir vel så ambisiøs og setter fart i uybyggingen igjen. Jeg tror at vi i løpet av få år vil se at Kinas kullforbruk vil synke, og at når det først begyner å synke kommer nedgangen til å bli rask. Det hører med til bildet at Kina har planlagt å øke kullforbruket frem til 2032 for så å kutte utslipp. Det er hva de har forhandlet frem i FNs klimtoppmøter. Kina ligger nå flere år foran dette skjema.

Hvis du har en 40 A hovedsikring tviler jeg på at det vil fungere å lade en elbil på 32 A fordi elbilen trekker denne strømstyrken konstant i opptil mange timer. Da har du bare 8 A igjen til å dekke resten av hustandens strømforbruk mens bilen lader. Det er ikke en situasjon jeg ville vært komfortabel med. Har du en induksjonplatetopp vil den alene trekke kunne trekke 7 -8 A. Da har du null strømkapasitet til alt annet i husstanden. Jeg ville i alle fall satt grensen til 16 A på billadingen, og hvis det er mulig oppgradert stigeledningen til en 63 A hovedsikring.

Jeg tror at den kanskje største årsaken til ytre høyres vekst er konsekvensene mange føler på kroppen fra en omlegging av den økonomiske politikken på 70/80-tallet kombinert med en stor demografisk endring som følge av innvandring. Dette begrunner jeg med følgende: Den andre verdenskrig var en voldsom hendelse som skapte et sterkt samhold fra bunn til topp i samfunnet. Dette samholdet la grunnlaget for en økonomisk politikk i etterkrigstiden som ble innrettet for å gi flest mulig en trygg jobb og til å innrette fordelingen av verdiskapingen mot små økonomiske ulikheter. Alle skulle få sitt. De vestlige landene fikk en sterk økonomisk vekst i etterkrigstiden som kom alle samfunnslag til gode. Folk flest følte seg inkludert og behandlet som likeverdige av storsamfunnet. Denne politikken ble fremmet av sentrumsnære partier. Det skapte en stabilitet i politikken fordi det store flertall av velgermassen følte at disse partiene så og tok hensyn til deres behov/interesser. Ytterfløyene var marginale. Omleggingen av den økonomiske politikken kjent som den blå bølgen som kom på slutten av 70-tallet og fikk "fotfeste" i de fleste vestlige land på 80- og 90-tallet endret mye. Den økonomiske politikkens hovedprioritering med å holde arbeidsledigheten nede (gi flest mulig en trygg jobb) ble endret til å holde et inflasjonsmål. Nå ble det ansett viktigere å beskytte privat kapital mot å forvitre i høy inflasjon enn å skaffe folk en trygg arbeidsplass. Tvert om, omleggingen til inflasjonsmål betyr at samfunnet godtar at noen må miste jobben og sin inntekt for "å kjøle ned" økononomien. En annen grunnleggende omprioritering i den økonomiske politikken ble økonomisk effektivitet. Det å få mest mulig igjen for hver krone ble et overordnet styringsmål og et viktig middel for å oppnå dette effektivitetskravet ble en mye større vekt på konkurranseregulerte markeder. Noen av konsekvense ble: Statsmonopoler på en rekke tjenesteområder ble oppløst og erstattet av privat eller offentlig eide bedrifter som konkurrerte om å levere tjenestene via anbud. Det som engang var trygge jobber ble nå i praksis åremålsjobber. Tollbarrier og handelshindre ble fjernet for å åpne for konkurranse over landegrensene - det gjorde vestlig industri langt mer utsatt for konkurranse fra lavkostland enn de var tidligere og førte til massiv flytting av industri fra vesten til lavkostland i Østen. De som først og fremst fikk føle denne omleggingen på kroppen var lavtlønte og ufaglært arbeidskraft. De fikk langt færre jobbmuligheter og mange ble langtidsledige. Det ble en økende økonomisk ulikhet som gjorde at en liten elite tok en voksende andel av verdiskapingen mens de med de laveste inntektene måtte ta til takke med å dele på en minkende andel av verdiskapingen. De fikk derfor en mye dårligere reallønnsvekst (om enn noen) enn det middelklassen og ikke minst hva den økonomiske overklassen fikk. Denne mer markedsorienterte økonomiske politikken skapte med andre ord en nokså stor gruppe i våre vestlige samfunn som mistet mye av tilgangen til en trygg jobb med anstendig lønn som før var en høyt prioritert oppgave politiske myndighetene. Mange av de kom aldri inn i arbeidslivet og ble sosialklienter. Og om de fikk en jobb opplevde de at lønna ikke hang med prisutviklingen og gjorde det gradvis verre og verre å få privatøkonomien til å gå rundt. Denne gruppen kalles noen ganger for prekariatet. Men det kanskje verste er at de sentrumsnære partiene som tidligere hadde som hovedprioritet å sørge for at denne gruppen fikk "være med på laget" i dag hegner om den nye økonomiske tankegangen hvor marked og økonomisk effektivitet er det hellige målet. Det gjør at denne gruppen med rette føler seg oversett/sviktet av det etablerte politiske flertallet i sentrum. Det er oppstått et betydelig "politisk vakuum" i de vestlige landene. Prekariatet er på utkikk etter nye politiske krefter som taler deres sak. Legg så på at vi samtidig har hatt en tidvis sterk innvandring som har ført til store demografiske og sosiøkonomiske endringer i våre samfunn over de siste 30-40 årene. Mange av våre nye landsmenn har av ymse årsaker hatt problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet og ender som sosialklienter. Innvandringen oppfattes derfor av mange i det såkalte prekariatet som en uvelkommen konkurranse om velferdsgodene og arbeidsplassene. Jeg tror at mye av forklaringen på hvorfor ytre høyre går så mye frem er at preakriatet av disse grunner stoler ikke lengre på de etablerte partiene inn mot sentrum, de er på utkikk etter nye politiske krefter som taler deres sak og velger ytre høyre fordi disse partiene er som regel ekskluderende nasjonalistiske og dermed innbitte motstandere av innvandringen. Ytre høytre asnes derfor som løsningen på deres problemer med å "tilhøre samfunnet". Det jeg vil kalle det tragikomiske oppi dette er at analysen deres er feil. Det er ikke økt konkurranse fra innvandrere som skaper prekariatets problemer med å komme i jobb med anstendig lønn. Det er den rådende økonomisk politikken som er ført de siste 30-40 årene og dens sterke prioritering av økonomisk effektivitet som er problemet. Det er "ikke rom" for å bruke statens muskler til å opprette trygge arbeidsplasser til ufaglærte og andre som dagens konkurransebaserte næringsliv ikke har behov for. Det vil være inflasjonsdrivende og ineffektivt som vil skade vår konkurannsekraft sier etablissementet. Men partiene på ytre høyre fløy er sjeldent for å endre den økonomiske politikken til det beste for prekariatet. Det er det kun partiene ute på venstrefløyen som er i dagens politikk. Det gir den tragiske situasjonen at en voksende økonomisk ulikhet skaper et voksende prekariat som forlater det politiske sentrum og går til ytre høyre som står for den samme økonomiske politikken. Dette er en ond sirkel som truer med å velte våre demokratier ved at de stabiliserende politiske partiene mister oppslutning i valg til fordel for ofte autoritære antidemokratiske partier som får mer makt. Jeg skulle sterkt ønsket at prekariatet heller gikk til SV og gjorde de sterke på Stortinget. SV ser og forstår at det er en urettferdig økonomisk politikk som er det underliggende reelle problemet her.

Det å leve i et sivilisert samfunn innebærer at det lages en rekke felles lover, forskrifter og andre bestemmelser som det enkelte individ må følge. Disse kjørereglene lages og vedtas av politiske myndigheter og håndheves med makt om nødvendig. Hvis klimaproblemet vokser såpass at klimahensynet tilsier at det bør bli forbudt å ha bil, fritidsbåter, reise til syden... og de politiske myndighetene innser dette behovet,blir det statens maktapprat og påtalemyndighet som tar den saken. Mitt budskap til de som synes det er viktig å beholde adgangen til å ha og bruke bil, fritidsbåter, reise til syden, etc. er derfor at dere burde tenke over følgende: Drivhuseffekten er et naturfenomen. Naturfenomener "hører kun på" naturlovene. De sier at drivhuseffektens aktivitetsnivå er proporsjonal med hvor mye klimagasser det er i atmosfæren. Dette betyr at jo lengre tid samfunnet bruker på å innføre klimatiltak som får ned utslippene, desto mer klimagasser ender i atmosfæren og desto sterkere blir den globale oppvarmingen. Det vil øke behovet for å prioritere klimahensynet over andre hensyn og medføre mer drastiske og inngripende klimatiltak. Det jeg sier nå er at den som synes individuell frihet til å kjøre hva man vil, reise hvor man vil, etc. er en viktig verdi bør legge fra seg enhver klimaskeptisk tanke og istedet aktivt støtte klimaaktivister i å øke presset på myndighetene for å få fart i klimaomstillingen. Jo tidligere man kommer igang, desto billigere, mildere og mindre inngripende klimatiltak er nødvendige. Jeg husker optimismen fra FNs Klimakonvensjons første hovedmøtet i Rio De Jandeiro i 1992. Det ene statsoverhodet etter det andre kom smilende ut og lovte at dette problemet skulle løses. Verdens nasjoner var enig om å få halvert utslippene på 20 år mener jeg å huske. Den gangen var klimagassutslippene rundt halvparten av dagens nivå, atmosfærens innhold av CO2 var på 345 ppm, og den globale oppvarmingen var i den spede begynnelsen og var knapt synlig over den normale værvariasjonen. Men så våknet motkreftene i samfunnet. Det oppstod en sterk næringslivslobby som fokuserte på kostnadene og det oppstod en organisert "klimaskepsis" som skapte en sterk mistro i mange mot klimavitenskapen og dens troverdighet. Så i stedet for en halvering av datidens klimagassutslipp har vi fått en dobling. Dagens behov for klimagassreduksjoner er rundt firegangen så stor som de ville ha vært om Rio-avtalen ble fulgt. Vi har i tillegg fått mye mindre tid å gjøre det på. Det grønne skiftet er nå av denne grunn langt dyrere og trenger bli langt mer inngripende i samfunnet og våre liv enn det ville som ville vært nødvendig om Rio-avtalen ble fulgt. Klimaskepsisen og ikke minst kynismen hos de næringslivsaktører som brukte sin innflytelse til å blokkere klimapolitikk og opprettholde business-as-usual koster oss alle dyrt.