Tronhjem

Man skal være bra blind for ikke å se at årets valgkamp fra den blå siden ble dominert av særinteressen til en meget liten men svært ressursterk gruppe i samfunnet som har kjøpt seg politisk innflytelse og mye medieplass til å fronte sin særinteresse. Det var formuesskatt her, formuesskatt der, formuesskatt over der og formuesskatt over her i n'te potens fra den blå siden. Erna gikk så langte som å hevde at gjenoppbygningen av våre militære kapasiteter kunne betales med å fjerne formuesskatt. Selv KrF var nå en meget varm forsvarer av at formuende privatpersoner får slippe byrden med formuesskatt. Vi lever i dag i en brytningstid man må generasjoner bakover i tid for å finne maken til både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk. I tillegg kommer naturmangfoldskrisen og klimakrisen. Til tross for dette var hovedfokuset fra de blå at landet trenger en ny kurs hvor det eneste de var enige om er fjerning av en skatt hvor 70 % av totalen betales av ca. 5000 svært formuende privatpersoner. Hvis noen trenger et bevis på at ordtaket "penger er makt" ikke er tatt ut av løse lufta, så er årets valgkamp en god plass å begynne å lete.

Når man argumenterer, sier man ikke bare hva man vil at noen skal gjøre eller mene, man sier også hvorfor dette bør skje. Et argument består derfor av to hoveddeler: en påstand og et belegg. https://issuu.com/fagbokforlaget/docs/intertekst_p_bygging_bm_9788211039118_/s/15576522 Dine argumenter i denne tråden er såvidt jeg kan se kun påstander blottet for begrunnelse/dokumentajson på hvorfor jeg skal tro på din fremstilling. Jeg svarer mer enn gjerne når du fremfører et saklig holdbart argument. https://snl.no/argument

Dette er ingen konklusjon, dette er en observasjon. Det er funnet en klar og entydig sammenheng mellom grad av økonomisk ulikhet og grad av de problemer nevnt ovenfor i mange land. Å bortforklare denne sammenhengen med en rent teoretisk beraktning at det kan teoretisk tenkes å være mye annet som spiller inn blirt derfor like lite overbevisnde og relevant som å hevde, etter å ha tatt gjeningsmannen på fersken, at det er ikke sikkert at denne brannen er påtent, det kan være mye annet som er årsake til at det begynner å brenne. Ingen diskusjon om noe tema blir interssant hvis folk ikke vil forholde seg til observasjoner/fakta.

Hvis du vil tas seriøst må du dempe ordbruken din og forholde deg til sak. Hva som motiverer en meningsmotstander til å innta den mening vedkommenge målbærer har du ingen mulighet for å vite noe om. Din antydning om denne tråden bygger på hat mot rike mennesker er en ufin hersketeknikk som søker å ødelegge troverdigheten til et budskap ved et karakterdrap på meningsmotstanderen.

Det forstår jeg fordi dette er ikke noe jeg har kommet frem til. Dette er hva SSBs analyser av deres datagrunlag forteller om hvor stor andel av den relle inntekten de 0.1 % rikeste har betalt i skatt i årene 2001 – 2018. Du får rette kritikken din dit.

Det er et veldokumentert faktum at økonomisk ulikhet er skadelig for folks levestandard både på individnivå og på samfunnsnivå. Det kan du enkelt finne ved å søke på "why is econimical inequality a problem", eller enda bedre lese "The spirit level"-boken jeg lenket til. Der vil du finne hundrevis av referanser til vitenskapelige studier som er grunnlaget for bokas budskap. Det er også veldokumentert at økonomisk ulikhet øker i Norge. Du finner noe av grunnlaget her: https://www.nrk.no/norge/de-rikeste-rykker-fra-i-norge-1.17380808#:~:text=Ifølge Perspektivmeldingen 2024 «Sterk vekst,kommet de rikeste til gode. Så lenge du ikke forholder til disse fakta er dine meninger om det tema jeg tar opp uinteressante.

Jeg kan ikke svare for «venstresiden» hvem de enn måtte være, men jeg kan svare deg hvorfor jeg er opptatt av den økende sosiale ulikheten i Norge vi har sett over de siste 40 årene. Det er spesielt to bøker som åpnet mine øyne og fikk meg til å innse hvor skadelig inntektsulikhet er for samfunnet og at det er nødvendig å øke beskatningen av de rike skal man kunne løse ulikhetsproblemet. Den første boken er «The Spirit Level» av Richard Wilkinson og Kate Pickett. Jeg anbefaler enhver å lese denne: https://wilkinsonpickett.com/the-spirit-level/ I denne boken sammenstiller Wilkinson og Pickett samfunnsdata fra 23 av verdens rikeste land og statene i USA om en rekke forskjellige samfunnsforhold opp mot grad av inntekts­ulikhet, og finner en konsekvent og ugjendrivelig sammenheng som sier at jo større inntektsulikhet det er i samfunnet, desto større samfunnsproblemer er det knyttet til en rekke samfunnsproblemer fra voldelig kriminalitet, narkotikabruk, mental sykdom, sykelig overvekt, tillit mellom folk, sosial mobilitet, skoleprestasjoner, tenåringsgraviditet, folks lykkefølelse, samfunnspolarisering, politisk stabilitet, sosial uro, m.m. Forklaringen Wilkinson og Pickett gir for disse funnene er blant annet at folk som lever i samfunn med høy ulikhet blir mer tilbøyelige til å føle seg bedømt og utrygg, noe som gir mer defensive holdninger og mentalt stress. Dette er farlig for vår mentale og somatiske helse hvis det varer over tid. Dette kan nok høres ut som en stor overdrivelse, men mengden og omfanget av dataene som Wilkinson og Pickett har basert sine analyser på er så stor og konsekvent at dette lar seg ikke gjendrive. Det er slik våre samfunn virker. Den andre boken er Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundre. https://tv.nrk.no/serie/kunnskapskanalen/sesong/2015/episode/MDDP17000615 Dette er en tunglest mastodont av en bok. Piketty har samlet inn massive data over folks personøkonomi tilbake til begynnelsen av 1800-tallet til i dag fra England, Frankrike og USA, og finner at til tross for kriger og økonomiske kriser, som kan koste en investor store tap, vil investert kapital over tid alltid være større enn samfunnets økonomiske vekst. Dette høres kanskje ufarlig ut, men er i realiteten et kjempeproblem fordi det betyr jo rikere du er, desto mer vil dine inntekter øke mer enn andres inntekter i samfunnet og sette deg i en gradvis bedre og bedre posisjon til å kjøpe opp mer og mer av bedrifter, eiendommer, landareal, mm. Stanses ikke denne utviklingen vil samfunnet vårt ende opp som et oligarki hvor noen få ekstremrike mennesker eier nesten alt av det som er verdt å eie i samfunnet. Vi 99,9 % andre må finne oss i å dele på de smulene som er igjen. Til den som tror dette er feberfantasier vil jeg henvise til Forbes liste over verdens rikeste menn. Derfor er jeg opptatt av at vi må sørge for at de rikeste blant oss ikke får lov til å bli oligarker og omgjør (ufrivillig) våre sosialdemokratiske samfunn til det Trump-helvetet vi ser i dagens USA. Første skritt på veien er å i alle fall kreve at rike folk blir avkrevd samme skatteplikt på sine inntekter enn det vanlige lønnsslaver pent må finne seg i å betale av sin inntekt.

Dette er grunnleggende misforstått. Du og jeg (alle norske statsborgere) eier naturressursene som ligger innenfor Norges grenser. Oljen og gasen er med andre ord vår felles eiendom. Du og jeg (alle velgere) har gitt et mandat til stortinget (landets nasjonalforsamling) om å forvalte våre felles naturressurser til det beste for nasjonen og dens innbyggere. Slik må det være, du ville ikke vært fornøyd om jeg fikk eneretten til å forvalte våre naturressurser og jeg ville ikke vært fornøyd om du fikk den retten. Politikere som velges inn på stortinget kan generelt veldig lite om hvordan utvikle og drifte offshore olje og gassutvinning i praksis. Klokelig nok setter de derfor ut disse oppdragene til selskaper som kan dette faget. Disse selskapene gis en enerett (konsesjon) til å hente opp og selge oljen og gassen du og jeg eier sammen. Din indignasjon over at petroleumsbransjen må betale en grunnrenteskatt på 56 % (pluss ordinær bedriftsskatt på 22 %) av deres driftsoverskudd når de henter opp og selger din og min olje og gass er i mine øyne lite gjennomtenkt. Hadde stortinget kun krevd ordinær bedriftsskatt fra petroleumsselskapene på norsk sokkkel ville stortinget gitt bort 4/5 deler av din og min felleseiendom til de som eier aksjer i disse petroleumsselskapene. Min reaksjon er derfor motsatt av din. Jeg er kritisk til at grunnrenteskatten for petroleumsnæringen er satt så lavt som 56 %. Jeg mener grunnrenten burde vært satt vesentlig høyere fordi denne grunnrentesatsen betyr at rundt 1/5 av nettoinntektene (overskuddet) fra all petroleumsvirksomhet på norsk sokkel har tilfalt aksjonærene av operatørselskapene. Oljefondets størrelse beviser at dette er ikke småpenger. Ifølge SSB ble det i 2023 (som rett nok var et solid rekordår) ble det utbetalt grovt regnet 500 000 000 000 kroner i utbytte til de som eier aksjer i selskapene spm var aktive på norsk sokkel. Dette er penger som stammer fra salg av din og min felleseiendom, og utgjør grovt regnet 450 000 kroner rett i lomma på disse aksjonærene fra hver eneste norske statsborger. https://www.ssb.no/virksomheter-foretak-og-regnskap/eierskap-og-roller/statistikk/aksjer-og-kapitalutdelinger/artikler/fKraftig utbyttevekst Så, unnskyld ordbruken, men hvorfor i hælvete tillater stortinget at oljebransjen får lov til operere med så gode driftsmarginer når de på vegne av alle norske statsborgere gis en enerett til å hente opp og realisere verdien til denne naturressursen? PS! Jeg er klar over at det offentlige eier aksjer i flere petroleumsselskaper, men så lenge det offettlige eier mindre enn 100 % av selskapene står denne kritikken ved lag.

Det er ikke mitt inntrykk. Vi har slik jeg oppfatter det, over de siste årene sett et stadig sterkere fokus i den offentlige debatten på den angivelige næringsskadelige formuesskatten. Valgkampen foran forrige stortingsvalg var det først og fremst de blå partiene som frontet budskapet om den næringsskadelige formuesskatten. De blå vant som kjent ikke i 2021 og vi fikk et rødgrønt stortingsflertall og regjering. De rødgrønne endret formuesskatten i forrige stortingsperiode ved: - å øke bunnfradraget beskjedent (fra 1,5 til1,75 millioner kroner), - øke ligningsverdien på aksjer fra 55 % til 80 % av aksjenes markedsverdi, og - øke skattesatsen fra 0,7 til 1,0 prosent av ligningsverdien til ens personlige formue. Det ble i tillegg innført en «kakseskatteendring» i ligningsverdien til primærboliger fra 25 til 70 % av markedsverdien som overskyter 10 millioner kroner. For de første 10 millioner er ligningsverdien uendret. For en vanlig lønnstager som eier en bolig/leilighet og kanskje en hytte betyr denne endringen i formuesskatten for vedkommendes personlige skatteplikt, vi snakker noen hundrelapper. Men for en person som eier aksjer med markedsverdi på 1 milliard kroner (om de selges) og gjerne bor i en bolig til mange titalls millioner kroner og tilsvarende dyre hytter betyr dette at vedkommendes personlige skatteplikt på aksjeformuen økte fra 38,4 til 87,8 millioner kroner i denne perioden, og at formuesskatten på vedkommendes eiendommer økte med 4500 kroner for hver million kroner utover 10 millioner av disse eiendommenes markedsverdi. Formuesskatten er som kjent den eneste personlige skatten det ikke er mulig å sno seg unna ved skatteplanlegging. Bor du i Norge og har en formue kommer du ikke unna å måtte betale den personlige skatteplikten som denne formuen utløser. Dette er hva jeg er overbevist om er den reelle årsaken til at det i denne stortingsperioden "tok fyr» i debatten rundt formuesskatten som kulminerte med at noen titalls styrtrike personer forsøkte seg med skatteutpressing ved under full mediedekning å «flykte» til Sveits for å slippe unna formuesskatten, ved at det oppstod en organisert påvirknings­kampanje «Aksjon for borgerlig valgseier» som brukte et hundretalls millioner kroner på å kjøpe politisk innflytelse (kalles valgkampstøtte) hos alle de borgerlige partiene som fikk selv KrF til å bli en varm forsvarer av rikfolks rett til å slippe formuesskatt i siste valgkamp og som også gjennomførte en omfattende annonsekampanje gjennom hele sommeren opp til valget med gjentatte dobbeltsidige annonser i alle landets store aviser med en tendensiøs skjevfremstilling av fakta forkledd som folkeopplysning for å påvirke folk til å støtte milliardærenes kamp for å slippe lettere unna sin personlige skatteplikt på sin personlige formue. Hva denne aksjonen for borgerlig valgseier har kostet vet jeg ikke, men det er beløp i en størrelsesorden som krever at man er milliardær for å kunne betale. Vi snakker helt sikkert om et tresifret millionbeløp. Heldigvis klarte ikke pengemakten å påvirke opinionen til å gi borgerlig valgseier. En annen episode jeg vil trekke frem som viser de grunnrikes sanne skatteansikt og manglende vilje til å bidra til å drifte det samfunnet som legger forholdene til rette for at det er mulig å lykkes med å drifte og eier næringsliv/bedrifter i Norge, er skattedebatten som kom høsten 2022 da den rødgrønne regjeringen la frem et forslag om å innføre grunnrenteskatt på fiskeoppdrett – som ikke er annet enn at den som lever av å benytte naturresurser tilhørende det norske folket betaler en leie (grunnrente) til eieren av disse naturressursene. Samme høst fikk vi en dyrtid grunnet krigen i Ukraina og andre internasjonale forhold som medførte at det norske samfunnet opplevde for første gang siden mellomkrigstiden at grupper i samfunnet ikke hadde råd til å spise seg mette hver dag. Prisstigningen på basisvarer og energi den høsten lagde lange køer av folk som ble avhengige av matutdeling fra ideelle organisasjoner. Denne forekomsten av reell fattigdom er noe som i mine øyne burde vært en oppsiktsvekkende og uakseptabel samfunnsutvikling som burde utløst en intens tverrpolitisk samfunnsdebatt hvordan skal vi løse denne uholdbare situasjonen. Vår velferdsstat og høye skåringer på levekårs- og trivselsundersøkelser er noe vi gjerne fremhever og er stolte av som en viktig verdi ved vårt samfunn. Men den fattigdoms­diskusjonen kom bare halvhjertet i media til tross for Rødt og SVs iherdige forsøk på å løfte opp fattigdomsdebatten. Det som ble den høstens store fokus innen økonomisk politikk i media og blant politikere flest var i stedet forslaget om grunnrenteskatt for en næring som levde fett på å kunne gratis bruke en verdifull naturressurs. Det ble mye bråk og oppstyr over hvor angivelig skadelig denne skatten ville bli for næringen. Men skatten kom, og næringen består i beste velgående. Det er utbetalt mange milliarder i utbytte til eierne av oppdrettsanleggene langs kysten vår siden 2022. Dette ble for meg en øyeåpner om at det pågår en interessekonflikt (som man før ville kalt en klassekamp) i dagens Norge med motsatt «Robin Hood»-motiv og at ordtaket «penger gir makt» ikke er tomme ord. I stedet for at samfunnsdebatten har hatt fokus på at vi har en relativt stor gruppe i det norske samfunnet som lever så marginalt at de tåler ikke en «dyrtid», har den offentlige debatten i Norge, både i politiske fora og i mediene, de senere årene dreid seg mer og mer over til å fokusere på de gjentagende, men like fullt falske og løgnaktige påstandene om at beskatning av privatpersoners personlige formue skader norsk næringsliv og fører til redusert verdiskaping og sysselsetting. Vi har en ultrarik næringselite som siden 1990-tallet har hatt det privilegium å få gradvis skattelettelser begrunnet i en politisk ideologi hvor privat investeringskapital er ansett å være lokomotivet som driver samfunnets verdiskaping, og hvor denne økte verdiskaping denne, for å låne dine ord, « menneskelige kapitalen som bidrar til etablering av arbeidsplasser og innovasjon» skaper, skal sildre ned og løfte alles økonomi og mer enn kompensere bortfallet av statens fiskale inntekter som skattelettelsen utgjør. Det er ikke små skatteletter vi snakker om. Før høyrebølgen som brakte den politiske ideologien som har rådet i snart femti år kom, var lønnsinntekt og kapitalinntekt sidestilt (hadde samme skattesats) med en marginalskattesats på 70 – 80 %. Denne marginalsatsen var reell for de aller fleste fordi det var langt færre muligheter til å avskrive på skatten. I dag er marginalskatten på lønnsinntekt senket til 47 %, mens kapitalinntekt beskattes flatt med 22 %. Aksjeutbytter skattlegges i dag flatt med 37,8 % (egentlig med 32,8 % fordi da utbytteskatten økte med 5 -poeng for noen år siden ble selskapskatten senket med samme sats slik at bedriftene utbetaler en tilsvarende større pott i utbytte). Formuesskatten på 1970-tallet hadde ca. dobbelt så høy sats som den har i dag, men reelt var den betydelig høyere fordi i 1970 var det ikke "rabatt" på ligningsverdien av primærbolig og aksjer. De ble utlignet med full markedsverdi. Det er med andre ord skattemessig betydelig bedre å være rik i dag sammenlignet med for 50 år siden. Men, som nevnt i åpningsinnlegget virker ikke denne politiske ideologien som antatt. Det ble ingen sildring av rikdom fra toppen ned til resten av samfunnet. Tvert om gikk pengestrømmen den andre veien. Vi har over de siste 40 årene fått en gradvis større og større ulikhet i inntekt og formue hvor den ultrarike næringseliten satt som plommen i egget og fikk en eventyrlig inntekts- og formuesøkning langt større en det resten av samfunnet fikk i samme periode. Det er kampen for å beholde dette privilegiet som er den egentlige årsaken bak dagens formuesskattedebatt. Som Aaberge i SSB har vist, har ikke denne ultrarike næringseliten noe som helst problem med å betale sin personlige formuesskatt – dette fokuset er vikarierende. Det jeg er tror fullt og fast som skremmer de til å lage denne kampanjen mot formues­skatten er en form for skråplanseffekt. Den ultrarike næringseliten frykter konsekvensene av Rødt og SVs fokus på ulikhets­problematikken og de ultrarikes privilegerte posisjonen som fikk et nølende Ap til å innføre en litt skjerpende justering av formuesskatten på høye formuer i forrige periode blir et første skritt på vei mot en holdningsendring

Dette er en av grunnene hvorfor variabel fornybar energi vinner frem. Det gjør underverker for energisikkerheten og handelsbalansen å gjøre seg uavhengig av å importere energien man trenger fra de landene du nevner. Takk for lenken til denne IEA-rapporten. Den har mye interessant informasjon. Jeg bet meg merke i at andelen konvensjonell olje i det globale forbruket falt fra 97 % i år 2000 til 77 % i fjor, og at andelen konvensjonell gas er nede i 70 %, og at oppimot 90 % av verdens investeringer i olje og gassutvinning brukes til å opprettholde produksjonsnivået. Det er en interessant utvikling som forsterker behovet og incentivet til å bygge ut mer fornybar kraft.

Mitt argumenr var at det lar seg ikke gjøre når det norske samfunnet bruker så mye resurser som det gjør i dag for å "utvikle, ikke avvikle oljenæringen" for å låne statminiserens ord. Norge er folketallsmessig et meget lite land. Det betyr begrenset tilgang på ingeniører og andre med teknisk- og forretningutviklingskompetanse til å utvikle og få etablert alternative konkurransedyktige industrier når landets desidert største næring går så det griner og har et "umettelig" behov for de samme kloke hodene. Jeg argumenterte derfor med at det er nødvendig å frigjøre noe av kompetansen som i dag er opptatt med å utvikle petroleumsnæringen dersom vi skal ha ressurser vi kan bruke til å utvikle morgendagens industrinæringer. De kan vi skaffe ved å begynne en målrettet utfasing av petrolumsnæringen nå. Jeg bruker begrepet "utfase" , som betyr en gradvis avvikling over tid, med overlegg. Jeg har aldri ment eller tatt til ordet for å legge ned næringen av akkurat samme grunn som du argumenter mot mitt utsagn med. En utfasing har også den fordel at vi får en langt roligere og behageligere overgang enn om vi venter til at den pågående fornybarrevolusjonen i verdens energimarkeder som denne tråden handler om tar over markedet og tvinger frem petroleumsindustriens Kodakøyeblikk. Det vil gi den bråe og smertefulle nedleggingen du advarer mot.

Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror at årsaken til at FrP gjør det bra i årets valg er at de sopet opp proteststemmene som forlot Sp da de kom i posisjon, og som Sp tok Fra FrP da de sist var i posisjon og hadde ansvar for den politikken som ble ført. Hvis Ap av en eller grunn skulle måtte gi fra seg regjeringsmakten i denne peridoen og slippe til FrP, så tror jeg at vi igjen vil se at Sp vil ta et betydelig antall velgere fra FrP.

"Jeg mener at det norske folk ikke vet sitt eget beste, dette valget er et nytt eksempel på det. I økonomisk sammenheng gir altfor mange inntrykk av at de er utstyrt med finansiell babyhjerne" Sier milliardær og skatteflyktning Kjartan Aas etter gårsdagens valgresultat. https://e24.no/norsk-oekonomi/i/3Mv1mA/sissener-forventer-at-erna-trekker-seg-jeg-synes-synd-paa-norge Jeg ser gårsdagens valgresultat som et sunnhetstegn. De som måtte ha, for å låne Kjartans ord, «har finansiell babyhjerne» her, er de mange som lot seg blende av høyresidens kraftige bombardement av det offentlige rom som ble betalt av søkkrike privatpersoner, om at de rødgrønne er næringsfiendtlige, landet trenger en ny kurs som skal gi folk flest bedre økonomi og økt frihet ved å beholde pengene sine selv. Jeg mener man skal være bra naiv for å tro at milliardærer til sammen bruker et hundretalls millioner kroner fra egen lomme på en annonsekampanje og valgstøtte til utvalgte politiske partier for å bedre forholdene til folk flest. Rolf Aaberge, forsker hos SSB, sa til Klassekampen 12. juli i sommer: «Vi har hatt formuesskatt hele tida, allikevel har inntekts- og formuesandelen til de aller rikeste økt jevnt og trutt siden 2001.» Aaberg sa videre at ifølge SSBs tall har Norges én-prosent rikeste personer sin andel av den totale markedsinntekten økt fra 12 % i 2001 til 29 % i 2021. Her viser Aaberge hva den siste tids sterke fokus på formuesskatten egentlig handler om. Dette har intet å gjøre med å bedre vanlige folks hverdag, men å beskytte særinteressene til en liten men meget privilegert gruppe, de søkkrike blant oss, som de siste tiårene har fått lov til å stadig øke sin makt, innflytelse og eierskap til den totale verdiskapingen i det norske samfunnet. Dette privilegiet har de rikeste av oss fått fordi den rådende politiske ideologien i de fleste vestlige land siden 1980-tallet har vært en ideologi hvor blant annet privat investerings­kapital i en markedsstyrt økonomi hevdes å gi størst mulig økonomisk vekst. Frem til 1980-tallet hadde Norge i likhet med de fleste vestlige land langt høyere skatt på personlig rikdom enn i dag. Lønnsinntekt og kapitalinntekt var likestilt (samme skattesats), marginalskatten var 70%, noen ganger 80 %, og det var langt færre fratrekksmuligheter da enn nå. Med den nye ideologiens ankomst ble det ansett viktig å skape privat investeringskapital og skattesatsene for de på toppen ble kraftig reduserte. Dette ville selvsagt redusere statens inntekter og det ville øke realinntektene til de på toppen mye mer enn til de som var nederst på lønnsstigen, men det kom ikke til å bli et problem fordi ifølge denne ideologien vil skatteletter til de rike føre til at deres investeringskapital ville skape økonomisk vekst, «bake en større kake», som ville kompensere for statens bortfall av skatteinntekter og komme alle samfunnslag til gode «trickle down econimics». Førti års erfaring med denne politikken i de fleste vestlige land viser at samfunns­økonomien fungerer ikke slik denne ideologien sier den skal gjøre. Staten har ikke fått kompensert skattelettene og har gått fra rik og mektig til fattig og kompensert med å akkumulere statsgjeld til krisenivåer og (Norge er et unntak grunnet oljen), og store lavlønnsgrupper har fått liten eller ingen realinntektsøkning – mange av dem har med rette mistet tilliten til de tradisjonelle statsbærende partiene og gir økende politisk makt til antidemokratiske ytrehøyrepartier (gjelder ikke Norge, FrP er demokratisk). Til tross for disse alvorlige samfunnskonsekvensene av de superrikes akkumulering av verdiskapingen er utrolig nok de blå partiene i Norge fortsatt blinde og forsvarer iherdig politikken som gir de superrike privilegiet å slippe lett unna personlig skatteplikt og beholde mulighetene til å samle mer og mer av eierskapet og inntektene i norsk næringsliv i eget privateie. Men på den røde siden, især Rødt og SV, og i økende grad Ap blir man mer og mer bevisst på at dette kan ikke fortsette. Fra den kanten øker kravene om at også de superrike i Norge må bidra mer til å finansiere velferdsstaten og at det er nødvendig å redusere (les ta vekk privilegiet til de superrike), og konfiskere deler av de svære privatformuene via arveskatt eller lignende før samfunnet vårt ender opp som et oligarki der en håndfull supermegarike familier eier alt som er verdt å eie og at alle vi andre har bare smuler å fordele mellom oss. Dette er grunnen til at vi så pengemakta i Norge bruke til sammen et hundretalls millioner kroner på å hjelpe de blå partiene som er mer enn villige til å være milliardærenes støtteforening og politisk garantist mot at et Ap som presses av Rødt og SV skal få makt til å rette opp noe av den ulikheten som nyliberalismen har medført. Det stod uvanlig mye på spill i årets stortingsvalg. Jeg er derfor veldig lettet og glad for at årets valg gikk slik det gikk og stolt over å være en som er utstyrt med «finansiell babyhjerne». Og til alle andre med «finansiell babyhjerne» vil jeg komme med en oppfordring og advarsel. Nå gjelder det ikke å sove. Pengemakta tapte dette slaget, men de kommer garantert ikke til å gi opp. De vil søke etter nye måter å bevare sine privilegier og det blir garantert en ny runde om fire år og da gjelder det å sørge for at de blå ikke kommer i posisjon. Og i mellomtiden er det bare å finne frem popcornet og bivåne sytekoret fra de ene stakkarslige milliardæren etter den andre som rømmer landet fordi skattetrykket gjør det umulig å leve her. God tur.

Pengemakta gir seg desverre ikke så lett. Om fire år blir det omkamp hvor de blå med milliardærenes hjelp til å bombardere det offentlige rommet med reklamer, podkaster , kronikker osv. advarer Ola og Kari Nordmann om at de rødgrønne er næringsfiendtlige og hevder at landet trenger en ny kurs som fremstiles som om den skal gi alle frihet, men som i virkeligheten er å tilpasse samfunnsøkonomien enda mer til gunst for de superrike. Det pågår en klassekamp i dagens Norge med motsatt fortegn av arbeiderklassens kamp i begynnelsen av forrige århundre. Den gangen var målet å skyve maktforholdet i arbeidslivet over aksjonærenes og mer mot arbeidernes interesser for å forbedre levekårene til de mange. I dagens klassekamp er målet å gjenopprette maktforholdet slik det var før arbeideiderbevegelsen kom og "ødela" for pengemakta. Jeg er derfor veldig lettet og glad for at årets valg gikk slik det gikk.

Det er et "høna og egget"-problem ved dette argumentet: Hvordan skal man klare å lage et alternativ til en svært lukrativ lønnsledende industri som har en kvart million ansatte (les: som soper opp det beste og meste vi har av marin fagkunnskap) og som er så attraktiv at vi bruker 150 til 250 milliarder i året på opprettholde fullt trykk i olje og gassaktiviteten. I Norge går det grovt regnet rundt 30 ganger så mye investorkroner til olje og gass som til annen energiteknologi. Hvem skal skape alternativet og for hvilke midller når alt vi har av "remmer og tøy" ledes til olje og gass?

Vi var vist ikke så enige allikevel 😞 Dette argumentet er en av de norske oljeinteressenes livsløgner for å rettferdiggjøre at Norge velger å trosse de krystallklare advarslene fra verdens vitenskapsmiljøer om konsekvensene av å fortsette å overføre enorme mengder fossilt karbon fra jordskorpa til atmosfæren. Jeg mener dette argumentet umoralsk og sterkt misvisende. Det misvisende ligger i at utslippene knyttet til produksjonen av olje og gass er typisk rundt 1-2 % av de totale utslippene når denne oljen/gassen forbrennes. At norske oljeselskap (om det stemmer, noe jeg tviler på) er best i verden på redusere produksjonsutslipp betyr derfor så godt som ingenting. Norge produserte anslagsvis 240,6 millioner salgbare standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ o.e.) i 2024. Kilde: https://www.norskpetroleum.no/produksjon-og-eksport/produksjonsprognoser/ En standard kubikkmeter oljeekvivalent inneholder 720 kg karbon som blir til 2,64 tonn CO2 ved forbrenning. I 2024 eksportere Norge med andre ord 173 millioner tonn fossilt karbon som ved 100 % forbrenning blir til 635 millioner tonn CO2. Dette er alt annet enn neglisjerbart i en hvilken som helst målestokk - inkludert en sammenligning med Kina. Det umoralske ligger i at når man vet man gjør noe galt, så er eneste akseptable løsning å slutte med det, ikke å unnskylde seg med at det er best jeg gjør dette fordi jeg kan gjøre det litt mindre skadelig/mer skånsomt enn hva andre får til. Logikken i oljeinteressenes livsløgn tilsier f.eks. at det OK å være narkolanger så lenge man pusher litt mindre aggressivt enn hva andre narkolangere gjør.

Du og jeg er stort sett enige om det meste. Vi har litt forskjellige oppfatninger/forventninger om hvor fort den kommende energiomveltningen vil skje, med det er uansett stort sett bare gjetning/synsing. Tiden vil vise hvem som traff best. På ett punkt skiller vi lag. Den norske oljedebatten og oljepolitikken er absolutt irrasjonell etter mitt syn. Jeg skiller her mellom de såkalte TFO-utbyggingene hvor man utvikler felt i områder hvor det allerede er utbygde større felter og kan spare vesentlige investerings­kostnader og komme mye raskere til driftsfasen ved å koble seg opp til eksisterende infrastruktur og utvidelse av petroleumsaktiviteten til nye områder, og især den planlagte utbyggingen opp mot iskanten i Barentshavet. I såkalte TFO-utbygginger er den økonomiske risikoen mye mindre enn for utbygginger i nye ikke tidligere utbygde områder. Der er jeg enig med deg i at det fra et rent økonomisk ståsted til eierne av ressursene og operatørselskapene kan være rasjonelt å investere i nye felter. Men fra et klima og miljømessig standpunkt er også TFO-utbygginger absolutt høl-i-hue. Det samme gjelder om man ser dette økonomisk fra de ansatte i petroleums­industriens side, noe som alt for ofte underslås eller vrangstilles i oljedebatten, fordi jo lengre vi opprettholder «full fart» i petroleumsaktiviteten, desto bråere kommer den uunngåelige nedstengingen til å bli. Jeg er overbevist om at for de ansatte er det mye bedre å starte en kontrollert og planlagt utfasing nå som gir tid til å avhjelpe/gi nytt arbeid til de som må gå enn at man gir full gass i denne industrien til at utenomverden eller ressursutarming tvinger frem en bråstopp og setter 250 000 arbeidere «på gata» over et kort tidsrom. Men verken LO, Ap eller andre som normalt taler arbeidernes sak ser eller er opptatt av dette perspektivet – de støtter i stedet helhjertet opp om eiernes og oljeaksjonærenes interesse av å få opp så mye olje og gass som mulig og omsette det i penger før omverdenen eller ressursmangelen tvinger frem en bråstans. Det finner jeg absurd. Men når vi snakker om den planlagte utvidelsen av petroleumsaktiviteten opp til iskanten i Barentshavet, som er veldig langt fra land i et særdeles ugjestmildt og utfordrende klima og som sist, men ikke minst, er en av jordklodens viktigste marine matfat som er essensiell for livet i havet i Nord-Atlanteren, da er ikke ordet «irrasjonelt» lengre dekkende. Dette er i mine øyne så hinsides dumt og vondt at ord strekker ikke til fordi nå snakker vi om utbygginger langt ute i «ødemarka» med noe av jordas aller minst gjestmilde og utfordrende værforhold (les: særdeles høye investering- og driftskostnader) med høy ulykkesrisiko i et av verdens viktigste matfat, og som skal komme i produksjon først rundt midten av dette århundret. Dette drømmer mange i Norge om å få til tross for at verdenssamfunnet via FNs Klimakonvensjon jobber målrettet mot å komme ned i nullutslipp i 2070, at det, som er denne trådens tema, pågår en disruptiv fornybarrevolusjon i verdens energimarkeder og til tross for at den globale oppvarmingen nå er blitt synlig for alle og enhver og påfører stadig større skader på folk og samfunn (les: skaper økende politisk aksept for klimapolitikk). Hvordan noen kan tro, i en slik situasjon, at det smarteste vi i Norge kan gjøre økonomisk vil være å investere mange hundre milliarder kroner på å bygge ut disse feltene i det høye nord kan jeg ikke forstå på annet vis enn at de som forsvarer denne oljepolitikken har mistet kontakt med virkeligheten. Dette er alt annet enn rasjonelt.

Hvorfor i all verden skulle jeg det? Dette er kun aktuelt i ditt hode.

Hvem er den naive her? Jeg startet denne tråden med å dokumentere at markedskreftene over stort sett hele verden har over de siste 10 årene i økende grad prioritert sol og vindkraft foran fossil energi. I verden går nå 2 av 3 kroner som brukes på energi til fornybar energi. I kroner og øre utgjør det ca. 2 billioner (10 i 12'te potens) USD i året som går til variabel fornybar energiteknologi. Jeg dokumenterte videre at i 2023 var hele 96 % av alle elektiske kraftverk som ble satt i drift det året et solkraftverk eller et vindkraftverk. Jeg viste videre til en fersk FN rapport utgitt for tre uker siden som sier at nå har utviklingen til fornybar energiteknologi innen elkraftproduksjon og elbiler (underforstått batterier) kommet så langt at disse teknologiene er blitt så gode (anvendelige) og billige at verdenssamfunnet står foran en voldsom vekst i volum og utbredelse i verdens markeder. Dette hevder jeg at norsk petroleumsnæring og ikke minst politske myndigheter her i landet bør merke seg fordi dette kommere til å endre verdens energimarkeder fundamentalt på mye kortere tid enn hva norsk næringsliv og oljepolitikk legger til grunn. Du og mange andre som søker å skyte ned dette budskapet hopper glatt bukk over denne dokumenterte pågående utviklingen/omveltningen av verdens energimarkeder og argumenter som om alt er som normalt og kommer til å forbli det i lang tid. Det er derfor utenkelig at investeringer i olje og gass kommer til å bli annet enn gullkantede slik de har vært lenge. Intet er så lønnsomt som olje og gass. Det er mulig jeg er naiv, men jeg har i så fall godt selskap i det økende flertallet av profesjonelle fondsforvaltere og investorer verden over som finner i sine markedsanaklyser at nå er detmer avkastning å hente innen grønn teknologi og styrer i økende grad unna fossil energiteknologi.

Du klamrer deg til halmstrå nå.......

Denne kurven du henviser til støtter mitt budskap. Din kurve viser en fin historisk oversikt over verdenssamfunnets energiforbruk fra 1965 til i dag. Det er som ventet sterkt dominert av fossile brensler. Men rundt 2005 blir det så vidt synlig en tynn grønn skive i bunnen av diagrammet som vokser nesten meget sakte frem til rundt år 2020 da den begynner å utvide seg. Det vi ser her er dette (det er også et bidrag med vindkraft i den gul-grønne "kilen" i diagrammet du viser til, men solceller er den kraftformen som dominerer utviklingen blant de fornybare kraftformene) : Kilde: https://www.solarpowereurope.org/insights/outlooks/global-market-outlook-for-solar-power-2025-2029/detail Den essensielle informasjonen i dette søylediagrammet over global installert solcellestrøm per år er at søylene vokser raskere og raskere for hvert år. Dette forteller at veksten er eksponentiell. I tillegg er det grunn til å merke seg vekstraten i 2024 og 2023 på henholdsvis 38 og 36 %. Dette er en "sinnsyk" sterk eksponentiell veksthastighet med en dobling hvert annet år, noe man også ser på figuren. Det tok kun to år (fra 2022 til 2024) å doble installert kapasitet fra 1 TW til 2 TW. En eksponetiell vekstrate kjennetegnes ved at det tar like lang tid på å vokse til dobbelte uansett hvor mye du starter med. Det er en fin forklaring på eksponetiell vekst i denne lenken: https://www.youtube.com/watch?v=Qk33zVR_I48 Hvis denne eksponentielle vekstraten opprettholdes i 10 år til (frem til år 2036) vil vi få følgende utvikling: Vi vil gå fra 2 TW til 4 TW i 2026, til 8 TW i 2028, til 16 TW i 2030 til 32 TW i 2032 til 64 TW i 2024 og til 128 TW i 2036. Det er forskjellige meninger blant de lærde hvor raskt soleenergien vil vokse fremover. Rapporten jeg henter denne figuren fra anslår en heftig men langt mer konservativ vekstrate på 10 % per år (samme som Kinas økonomi hadde). En slik vekstrate betyr en dobling hvert 7 år. Da vil vi se at solenergien vokser globalt til 4 TW i 2029, til 8 TW i 2036, til 16 TW i 2043 til 32 TW i 2050 til 64 TW i 2057 og til 128 TW i 2064. EIAs rapporter legger seg også på den konservative siden. Men jeg har sett økonomer, blant annet Tony Seba, som er eksperter på disruptive teknologiskifter i markedene som mener at nå kommer en brå omvelting av markedene som måles i år, ikke i tiår. FN-rapporten jeg bygger denne tråden på mener også at nå vil utviklingen gå så fort fremover at fossilenergiinteressene bør merke seg at etterspørselen etter fossil energi vil begynne å synke merkbart innen noen få år. Jeg personlig har ingen forutsetning for å gi noe vettugt estimat over utviklingen av verdens energimarkeder. Men jeg håper og tror at dette skifet over til solenergi kommer til å gå raskt. Erfaringene fra tidligere disruptive teknolgiskifter er at når den disruptive teknologien blir anvendelig nok og billig nok til at kunder flest vil velge de disruptive over de tradisjonelle varene, dvs. når markedskreftene tar styringen, så går det ekstremt fort, rundt 10 år eller så. Jeg er derfor optimist og tror at Seba har rett i at nå tar det av for alvor og at den som i dag investerer i fossil energi tar en stor risiko og vil sannsynligvis tape mye av investeringene.

Takk for svar. Hvis jeg forstår ditt argument riktig hevder du at dagens volum/markedsandel for den variable kraften er for lav til at den kan skape en disruptiv omveltning innen 10-15 år, det vil ta mange tiår mer enn det, slik at de norske olje og gassinvesteringene er trygge. Mitt svar til den påstanden er at du undervurderer sprengkraften i eksponensiell vekst og ser bort fra erfaringene fra tidlgere disruptive teknologiskifter i markedet. De går typisk veldig langsomt i lang tid, kan være flere tiår for så å plutselig eksplodere og snu markedene opp-ned på få år. Det er hva vi ser i disse fotografiene: De første bilene kom på 1870-tallet, det var først 30 år senere at den ble god nok og billig nok til å bli prioritert foran hesten: Morsomt at du dra inn elbilen. Jeg var av entusiastene som ønsket den velkommen og som ble oppmuntret av at salget av elbilen økte eksponentielt og argumenterte for at elbilen ville ta over for ICE-bilen. Jeg ble imøtegått av mange som argumenterte som du gjør her, viste til at elbilen hadde alt for liten andel til å kunne ta over. Det tok ti år fra salget av elbiler begynte å øke eksponentielt i Norge til at elbileandelen er godt over 90 %. I Norge ble denne utviklingen skapt av politikk - dvs. rundhåndede subsidier. Men nå ser vi en enda sterkere vekst i det globale elbilsalget. Det har vokst de siste tre årene med vanvittige 30 % per år, en eksponentiell vekst som tilsvarer en dobling ca. hvert 2,5 år. I 2024 ble det solgt 17 millioner elbiler i verden - noe som utgjør ca. 1/5 av det globale bilsalget. Hvis samme vekstrate fortsetter, noe man selvsagt ikke kan garantere og som selv jeg ikke tør tro på, vil vi i 2027 se at andelen elbiler er steget til 2/5 av det globale salget av biler, til 4/5 i 2030 og nær 100 % i 2031. Ikke undervurder kraften i eksponentiell vekst. Dette fiktive eksemplet er bare en ilustrasjon av hvor fort det går når ting vokser eksponentielt. Hvor fort elbilsaget vil vokse og hvor hardt det slår inn på verdens salg av autodrivstoff er vanskelig å si noe sikkert om. IEA anslo i sin World Energy Outlook rapport 2024 at verdensamfunnet vil nå peak oil rundt 2030 - 2035. Jeg tror det kommer noe raskere, time will tell. Men, som påpekt av andre i denne tråden, den kommende peak oil vil komme som konsekvens av redusert etterpørsel grunnet elbiler og annen elektrifisering av våre samfunn, ikke av oljemangel (slik jeg og mange andre trodde for rundt 10 pår siden var nært forestående, der tok vi feil). Det er nok olje og gass igjen til å hold edet gående flere tiår lengre enn hva jeg trodde for noen år siden. Det er dårlig nytt for Norge fordi så snart etterspørselen begynner å falle oppstår det et produksjonsoverskudd som vil drive markedspisen nedover, og vår olje og gass som ligger under havbunnen langt til havs er uunngåelig dyrere å få opp enn olje som ligger grunt på tørt land slik som Russland og Midt-Østen har mye av. Vår olje og gass blir noe av den første produksjonen som blir ulønnsom.

Selvsagt stiger kostnadene med å tilpasse strømnettet i takt med at andelen variabel fornybar kraft øker. Det i seg selv er ikke mer interessant enn at jo mer man kjører bensinbil, desto mer stiger kostnadene til bensin.

Her var det mange skråsikre påstander om ting som lar seg måle og bli til fakta, men ikke ett eneste fnugg av dokumentasjon. Det gjør dine utsagn veldig lite troverdige.

Dette er et godt poeng. Jeg vil tilføye at FN-rapporten jeg bygger denn trådens tema på viser at 3/4-deler av den fornybare kraftproduksjonen som settes opp i verden er i områder hvor forholdene for sol eller vindkraft er så gunstige at de leverer elkraft til en kostpris som er billigere enn driftskostnadene til et gass- eller kullkraftverk. Det vil med andre ord lønne seg for en kraftselskap å legge ned sitt nedbetalte fullt operative gass eller kullkrafttverk og sette opp et sol eller vindkraftverk.