Tronhjem

Nei, på ingen måte. Det var et forsøk på å opplyse at verdens elkraftmiljøer er ikke så ubegripelig dumme som du forsøker å fremstille dem ved å vise deg at bransjen selvsagt forstår at strømforsyningen må settes i stand til å tåle variabiliteten til sol og vindkraft. Jeg ville i tillegg motbevise dine påstander om at vind og solkraft må ha tradisjonell varmekraft som reservekraft. Ditt tilsvar forteller at du er ikke interessert i en meningsutveksling bygd på fakta. Det gjør dine meninger useriøse og uten troverdighet. Det gidder ikke jeg forholde meg til.

Ja, det er den. Men dette er langt mer betydelig enn det kan se ut som ved første blikk. Det globale elektrisitetsforbruket har blitt doblet over de siste 25 årene, fra ca. 15 000 TWh til ca. 31 000 TWh i 2024: Kilde: https://database.earth/energy/electricity-demand Denne figuren viser hvilke energikilder som laget denne elkraften: Kilde: https://ember-energy.org/latest-insights/global-electricity-review-2026/global-electricity-insights/ NB! Mer at denne figur viser kun veksten/økningen i elkraftforbruket og hvilke kraftformer som dekte denne økningen. Som vist i figuren ovenfor er det ca. 15 000 TWh med "normalforbruk" av elkraft som ligger under denne kurven og kommer i tillegg til det forbruket man ser her. 4/5 deler av dette "normalforbruket" på rundt 15 000 TWh ble dekt fossil varmekraft og 1/5 utslippsfri kraft (stort sett vannkraft og kjernekraft) over hele perioden frem til i dag. Det grå feltet viser hvor mye av nevnte vekst som ble dekt av økt bruk av fossil varmekraft, det mørkeste grønne feltet viser hvor mye av nevnte vekst som ble dekt av økt bruk av sol- og vindkraft, mens det lysegrønne feltet viser hvor mye av nevnte vekst som ble dekt av økt bruk av annen utslippsfri kraftproduksjon. Denne figuren illustrere godt en av mine kjepphester om eksponenttell vekst. I årene 2000 til 2010 ble nesten 100 % av økt strømforbruk dekt av økt bruk av gass og kullkraft. 25 år senere er det sol og vindkraft som dekker litt over 100 % av veksten i verdens strømforbruk. Merk at dette har skjedd til tross for at verdens årlige strømforbruk har økt med 16 000 TWh. Dette er med andre ord en betydelig endring av den globale elkraftforsyningen. Merk at nesten alt av denne endringen er kommet i siste 1/8 av perioden 2000 til 2024, og i årene 2000 til 2021 er økningen i sol og vindkraft gått fra å være knapt synlig til moderat voksende. Dette at noe har en vekstkurve som knapt viser noe vekst til å begynne med for så plutselig å "skyte til værs" er et "gjærtegn" på at dette vokser eksponenttelt: I eksponenttell vekst, uansett hvor lite dette var til å begynne med, vil innen relativt få antall doblinger vokse seg stor og mektig. Her illustrert ved et lønnskrav som kan virke meget moderat men er noe helt annet. Lønnskravet er 0,01 kroner for første dag i jobb, det dobbelte av siste lønn (dvs. 0,02 kroner) for dag nr. 2, det dobbelte (0,04 kroner) for dag 3, osv. Plotter vi denne lønnen for hver dag får man denne kurven: Kilde: https://populationeducation.org/exponential-growth-and-doubling-time/ De tre første ukene på jobb er lønnen ubetydelig, men så "tar den av" så det virkelig smeller. Det tar ikke mange dagene til før at denne dagslønnen vokse seg større enn hva den totale verdensøkonomien kan dekke. Jeg har ikke regnet på det, men magefølelsen sier maks 2 til 3 uker til. Dette forløpet med en innledende periode der veksten er knapt synlig for så å ende karakter til stupbratt vekst etter relativt få doblinger er hvordan (uhemmet) eksponenttell vekst forløper. Årsaken er at det tar akkurat like lang tid å vokse seg til dobbel størrelse uavhengig av utgangsnivået. For eksempel, hvis installasjonen av solkraft vokser eksponenttelt (med uendret vekstrate) tar det like lang tid å installere fra 1 til 2 GW solkraft som det tar å installere fra 100 til 200 TW. Det er denne egenskapen som gjør at jeg leser diagrammet til EMBER gitt ovenfor som en bekreftelse på at nå kommer gjennombruddet til sol og vindkraft. De vil, forutsatt at veksten holder seg i 10 -15 år til, i stor grad fortrenge de etablerte strømprodusentene. I følge Statista (kilde: https://www.statista.com/topics/993/solar-pv/#topicOverview) var det globalt installert solcellekraftverk som til sammen kunne levere en gjennomsnittlig effekt på 40 GW (0.04 TW) elkraft i 2010. I 2024 hadde dette vokst til 2,2 TW, noe som tilsvarer en doblingsperiode på litt under 3 år. Dette er en vanvittig rask vekst. La oss for moro skyld illustrere hvor rask denne veksten er: Hvis vi setter en kapasitetsfaktor på 10 % får vi at 2,2 TW installert kapasitet tilsvarer et årlig gjennomsnitt levert effekt fra solceller på 0,22 TW i 2024. Fra den øverste figuren har vi at i 2024 var det globale strømforbruket på ca. 31 000 TWh. Det tilsvarer et årlig gjennomsnitt på ca. 3,5 TW. Med en eksponenttell vekstrate på 25 % per år (tilsvarer en dobblingstid på ca. 3 år) vil levert effekt fra solceller vokste til 0,44 TW i 2027, til 0.88 TW i 2030, til 1,76 TW i 2030, og til 3,52 TW i 2033. Konklusjon: I løpet av skarve 12 år vil solcellestrøm alene kunne dekke 100 % av dagens globale strømforbruk, forutsatt at den historiske vekstraten over installering av solceller de siste 15 årene holder seg uforandret de kommende 10 årene frem til 2036. Dette er hvorfor at den observerte tendensen at den fossile bruken i elektrisitetsproduksjonen er så godt som flat mens veksten dekkes av variabel fornybar kraft er en viktig milepæl og varsler et brått teknologiskifte i verdens strømforsyning. Redegjørelsen ovenfor er et tenkt tilfelle. I den virkelige verden vil eksponenttelle vekstperioder før eller siden møte en ressursknapphet som bremser opp og til slutt flater ut vekstraten. Dette kommer til å skje med denne eventyrlige veksten av solceller også. Jeg har ingen tro på at dette vil gå så fort som bare 10 år - det kan og vil sannsynligvis ta mye lenger tid. Men dette betyr ikke at "verden vil trenge norsk olje og gass i mange tiår til" slik det hevdes fra "olje og gass" interessene. Det faktum at den variable fornybare kraften har vokst fra praktisk talt ingenting til å ta over fossilenergiens tradisjonelle rolle i må sørge for å dekke økningen i verdens energiforbruk på bare et par-tre tiår er et ugjendrivelig bevis på at den variable fornybare kraften er konkurransedyktig overfor den etablerte kraftindustrien. Den vil derfor miste mer og mer av markedene som de tradisjonelt dominerte nesten totalt ved å dekke 4/5 deler av etterspørselen av energi. Det er allerede tall på at den globale veksten i bruken av solceller i 2026 vil vokse langt raskere enn tidligere. Stemmer disse tallene vil vi se at kull, gass og kjernekraftverk rundt omkring i verden for alvor vil merke konkurransen fra den variable fornybare kraften. Jeg tror vi nå endelig står på toppen av fossilenergiens utbredelse i verdens strømforsyning. Det kommer til å bli mye nedleggelser av kull og gasskraft fremover.

Dette høres ut som et ekko av olje- og gassindustriens propaganda for å forsøke å bremse elektrifiseringen av våre samfunn. Dine argumenter er hverken nye eller sanne. Jeg anbefaler enhver som vil vite hvordan problemet med uregelmessigheten til variabel fornybar kraft inn på nettet håndteres av elkraftmyndigheter og elkraftbransjen å se dette foredraget av professor Giordano Scarciotti ved Imperial College i London. Han er professor innen elektrisk engineering ( industriell planlegging og utførelse av elkraftsystemer): Jeg gidder ikke gå i detalj hva Scarciotti forteller og gjengir kun kulepunktene. Strømnettverk som mottar mye variabel fornybar kraft bruker i dag en varierende grad en "pakke" bestående av fire tiltak for å stabilisere nettet og gjøre det istand til å tåle høye andeler variabel fornybar kraft. Disse er: Diversifisering og planlegging: Dvs. ha flere ben å stå på i betydning ha flere strømkilder å velge mellom enn bare ordinære kraftverk (nettoverføring, lagret strøm etc.) kombinert med forhåndsplanlegging (typisk en time eller så i forveien) av kommende etterspørsel og produksjon av strøm og hvor denne strømmen skal hentes fra. Overproduksjon. I dag er solceller og vindturbiner så rimelige at de ofte er den billigste komponenten i et sol/vindkraftverk. Det koster relativt lite å sette opp flere solceller eller vindturbiner enn hva man strengt tatt ville trengt for å nå et produksjonsmål. Dette gir overskuddskraft i nettet som kan sendes til et nabonett som har manko, brukes til energilagring for senere bruk etc. Energilagring som "tar av" forbrukertoppene på morgenen og ettermiddagen og bruker overskuddskraft lagd ved gunstige sol og vindforhold. Her er batteribanker en mye brukt løsning, men det fins mange andre lagringsmuligheter som Scarciotti omtaler. Styring av strømforbruket. Tradisjonelt har nettstabilisering vært å tilpasse produksjon av strøm til enhvers tid strømforbruk. Dette blir vanskelig når det er mye variabel kraft inn på nettet. Den er ikke styrbar slik som vannkraft eller gasskraft er, man må ta til takke det man får. Løsningen på dette problemet er å snu tankegangen og å regulere strømforbruket til tilgjengelig produksjon når det trengs. Det er mange anvendelser av elkraft i samfunnet som ikke er tidskritiske i en eller annen tidsskala. Disse kraftkonsumentene kan reguleres slik at de ikke trekker strøm når nettet sliter med å levere nok. Til sammen evner disse fire tiltakene å stabilisere et kraftnett som mottar store deler variabel fornybar kraft- inkludert perioder med Dunkelflöte (vindstille og ingen sol). Merk deg at dette kan man oppnå uten en eneste watt fossilenergifyrt varmekraft inn på nettet. Påstanden at vi er avhengige av en høy andel fossil varmekraft (eller kjernekraft) til å dekke bortfall av sol og vindkraft er usann. Den er en løgn fra de som har investert stort innen kull og gassutvinning. De vil ha oss til å tro at vi kommer ikke utenom gass og kullkraft. En siste bemerkning. I dag er det få strømnett som er satt sammen og fungerer ifølge disse fire punktene. Dette er heller ikke den eneste mulige måte å takle høy andel variabel fornybar kraft i et strømnett. Det fins andre løsninger. Det er derfor lett å finne eksempler på at jeg "tar feil" (strengt tatt at professor Scarciotti innen konstruksjon av elkraftforsyning tar feil), men det vil være et misforstått motargument. Poenget til Scarciotti er at det er teknisk mulig å lage stabile strømnett med mye variabel kraft uten en fossil backup og at det er den veien det går. Variabel fornybar kraft utgjorde til sammen bare noen få promiller av verdens elkraftforbruk for 25 år siden. I dag blir hver 6. kWh elektrisk kraft som produseres i verden lagd av solceller og vindturbiner. Totalt stod sol og vind for 17 -18 % av verdens totale strømproduksjon i verden i 2025. Dette er ifølge FN den raskeste teknologiskiftet innen energiproduksjon i menneskets historie. Det er intet i dag som tyder på at denne utviklingen vil stanse opp. Tvert om. Du trenger å oppdatere deg her også. Det er slett ikke bare Norge som har høye elbilandeler i nybilsalget. Globalt var en av fire nybiler på veiene i 2025 en elbil, og kurvene peker oppover der også: https://www.iea.org/data-and-statistics/data-tools/global-ev-data-explorer

Takk for gode svar. Jeg er ikke enig med deg i at det er drøyt av Norge å ta i bruk en stedlig naturressurs for å sikre vår energiforsyning og sørge for at innbyggerne og næringslivet her til lands får tilgang til den elkraft de måtte behøve til en akseptabel pris. Det er etter mitt syn godt innenfor det akseptable både juridisk, politisk og etisk . Det motsatte ville vært drøyt, at Sverige, annet naboland eller EU skulle nekte Norge å ta i bruk egne naturressurser til innenlandsbruk. Men jeg ser poenget ditt med at det kan bli store naturødeleggelser om man bygger ut mange titalls TWh vindkraft i relativt urørt natur. Jeg deler rett nok ikke de mange elendighetsbeskrivende påstander om konsekvensene for naturen som florerer i vindkraftdebatten. Jeg forbeholder meg til utredninger av konsekvensene av de forskjellige tilgjengelige kraftproduksjons teknologier så som denne IPCC -rapporten som finner at vindkraft og kjernekraft er to av de beste (eksisterende) energiteknologiene sett i et natur- og miljøperspektiv: https://unece.org/sites/default/files/2021-11/LCA_final.pdf Du har rett i at jeg synes kjernekraft er et dårlig valg. Det skyldes en rekke forhold som jeg lar ligge her for ikke å avspore temaet til å bli en debatt om for og imot kjernekraft. Mitt førstevalg for hvordan Norge og andre land med kyst ut mot Atlanterhavet (muligens også Østersjøen) er havvindkraft. Den koster rett nok, slik du skriver, så mye per produsert kWh, at det er i praksis umulig å få lønnsomhet i utbygging av (særlig) flytende havvindkraftverk på ren kommersiell basis (enn så lenge). Skal det bli noe av en massiv utbygging for å høste av vindressursene på norsk sokkel må staten inn på en eller annen måte. (Det samme gjelder forøvrig også kjernekraften, jamfør med diskusjonen om støttepakkene den svenske staten må gi for å få satt opp tre nye reaktorer til kjernekraftverket på Ringhals). Jeg mener imidlertid at dette vil være en god og fornuftig investering av den norske staten fordi en slik utbygging vil gi det norske samfunnet og næringslivet tilgang til rikelig med billig elektrisk energi og dermed gode forhold for å utvikle nye næringer osv. Det er ikke konkurransedyktig, verken for det norske eller for noe EU-lands eksportrettet næring/industri at energiprisene i vår del av verden er høyere enn de er i USA, Kina og andre land vi konkurrerer mot.

Ute i Nordsjøen blåser det så jevnt at kapasitetsfaktoren til vindturbiner er rundt 50 - 60 % på de mest egnede stedene. Dagens regjering planlegger å utlyse 30 GW havvind innen 2030. I første omgang er to prosjekter á 1,5 GW utlyst. Når disse to parkene er satt i ordinær drift vil de begge årlig levere rundt 7 TWh elkraft inn på strømbørsene i Sør-Norge. 14 TWh mer strøm per år inn i det sørnorske strømmarkedet vil gi en kraftig endring av tilbud-etterspørselsbalansen. I dag er typisk størrelse på vindturbiner til havs rundt 15 MW makskapasitet. En slik turbin når den har en kapasitetsfaktor på 50 % vil årlig levere 65,7 GWh elkraft. Det trengs kun 15 slike turbiner for å produsere rundt 1 TWh per år. For å lage 40 TWh trengs det rundt 600 - 650 slike turbiner. I følge Global Wind Power Net, var det ved utgangen av 2025 globalt satt i drift vindkraftverk som til sammen har en maks produksjonskapasitet på rundt 1,3 TW. Bare i 2025 kom det til 165 GW ny vindkraftkapasitet. Samlet produserte verdens vindturbiner ca. 2700 TWh i 2025. Det er 8 til 9 % av verdens totale strømforbruk samme år. kilde: https://www.gwec.net/news/global-wind-installations-rise-record-40-as-industry-charts-way-out-of-energy-crisis https://energynews.pro/en/global-wind-power-reaches-2715-twh-in-2025-driven-by-chinas-surge Disse tallene viser at teknologien som trengs for å bygge vindkraftparker til lands og til vanns finnes og er tilgjengelig. Disse tallene viser at produksjonskapasiteten til å produsere langt fler vindturbiner og møller enn det som trengs for å dekke de skarve 40 TWh finnes og er tilgjengelig. Det eneste som hindrer det norske samfunnet å bygge ut vindkraft som vil gi 40 TWh per år er politisk vilje til å gjennomføre det. Et hjertesukk: Jeg har siden årtusenskiftet med begeistring fulgt med utviklingen av grønn energiteknologi, og har skrevet mange innlegg i diverse debattfora om veksten innen solceller, vindkraft, batterier, og annet som trengs for det grønne skiftet, og hevdet at dette betyr fossil energi kommer snarlig til å måtte vike plassen for variabel fornybar kraftproduksjon. Jeg har helt siden vindkraften, solcellekraften og batterilagring var langt dyrere enn gass og kullkraft vært sikker på at disse energiteknologiene kommer til å ta over for kull og gass i nær fremtid av flere grunner. Jeg har ikke tall på hvor mange som har forsøkt motbevise min begeistring med å vise til at det er langt igjen til at sol og vind dominerer i energimarkedene. Jeg hadde forståelse for dette argumentet den gangen sol og vind var mye dyrere enn gass og kullkraft og bare var et nisjeprodukt som knapt dekket en promille av verdenssamfunnets strømforbruk. Men etter å ha konsekvent tatt feil i disse 26 årene, sol, vind og nettlagringsbatterier har ikke bare blitt det billigste alternativet de har også blitt plassert ut i samfunnet i et sterkt økende tempo og blir et mer og mer vanlig syn «over alt». I dag har produserer variabel sol og vindkraft hver 6. kWh strøm som forbrukes i verden, og det er intet som tyder på at veksten opphører. Tvert om tyder alle gjærtegn på at veksten vil fortsatt bli sterk fremover. Det er på høy tid å løfte hodet opp av sanden og se seg rundt.

Hvorfor er dette helt urealistisk? Det må du forklare.

Endringene av energiloven etter 1991 har stort sett bestått i å innlemme energiloven i EØS-avtalen og knytte den tettere opptil EUs energilovgivning (via energipakkene som kalles ACER). EU demper ikke markedsreguleringen, tvert imot utvides den til å gjelde på tvers av landegrense. Grunnprinsippet om at kraft skal omsettes i et konkurranseregulert marked etter marginalprismodellen står fast. Så jeg prater alt annet enn tull. Skal du kunne forstå hvordan prisen på strøm settes og hvilke faktorer som presser den opp eller ned, må du forstå hvordan strømbørsen fungerer og hvilke faktorer/mekanismer som gjør prisen ustabil og kan variere fra negative priser (får betalt for å bruke strøm) til å måtte betale flere kroner per kWh. Jeg er såpass gammel at jeg husker den omfattende energidebatten før omleggingen av kraftforsyningen fra et politikerstyrt statsmonopol til en markedsregulering ble innført i 1991, og jeg har konsekvent siden den gangen ikke trodd på forsikringene fra markedsapologeter om at markedet er langt bedre enn politiske myndigheter i å sørge for en stabil strømforsyning og å holde strømprisene lave. Det er to hovedgrunner for mitt syn om at strømforsyningen bør være et politikerstyrt statlig ansvar: Den første er at det er to grunnleggende forutsetning for at markedsregulering skal kunne fungere etter hensikten og gi lave strømpriser jeg mener ikke er tilstede i dagens strømmarkeder. Den første at både selger og kjøper skal stå helt fritt til om de vil inngå en salgs/kjøpsavtale. Den andre er at det må være balanse mellom tilbud og etterspørsel. Den første betingelsen mener jeg ikke er tilstede fordi tilgang til elkraft handler om så grunnleggende og livsnødvendige behov som å holde vinterkulda ute fra din bolig, ha mat å spise, en jobb å gå til, osv. Det er derfor ikke er fritt valg for forbrukerne om de vil kjøpe kraft fra en tilbyder eller ikke. Strøm bare må du ha det. Det gjør deg villig til å betale langt over det ville gjort om det var et fritt og ikke et tvunget valg om du vil kjøpe strøm. Dermed er markedsmekanismen som skal regulere kundens kjøpvillighet dysfunksjonell i dagens strømmarked. Den andre betingelsen mener jeg heller ikke er tilstede fordi det er ikke opp til strømprodusentene/kraftverkene å velge fritt hvor mye kraft de vil produsere eller med hvilken teknologi de skal produsere kraften. Ei heller er det fritt opp til kraftselskapene å bygge strømkabler/nettverk for å bringe strømmen de produserer ut til kundene. Begge deler, både produksjon av kraft (utover mikroanleggskala) og strømnettverk er konsesjonsbelagte. Dermed er markedsmekanismen som skal regulere tilbudssiden til etterspørselen i dagens strømmarked dysfunksjonell. Den andre grunnen er at når strømforsyningen er et statlig politikerstyrt ansvar, så er det et direkte ansvarsforhold mellom strømprodusenten og kundene som gjør det mulig for oss velgere å stille de politiske myndighetene som regulerer kraftproduksjonen og omsetningen til ansvar ved neste valg. I et markedsregulert strømmarked er det intet direkte ansvarsforhold mellom produsent og kunde utover å vise forbrukermakt - noe som ikke fungerer når markedskreftene verken står fritt til å regulere verken tilbudssiden eller etterspørselssiden. Dette er hva jeg mener er hovedårsaken til at vi for tiden opplever sterkt varierende og tidvis meget høye strømpriser. Med andre ord: Energiloven av 1991 med etterfølgende endringer har overlatt prisreguleringen til et dysfunksjonelt marked der både tilbudssiden og etterspørselssiden er "kneblet" ved å være henholdsvis konsesjonavhengig (politikerstyrt), noe som har ført til et underskudd i markedet (EU og Norden er koblet sammen til et marked), og ved at strømkundene er avhengige av å få kjøpt strøm og betaler hva de må så lenge de kan. Jeg står derfor på at alle som mener at statsmonopoler er dyre og dysfunksjonelle, markedsløsninger er bedre, bør gå stille i dørene og frastå fra å kritisere dagens regjering for de høye strømprisene. Den kritikken bommer grovt fordi det er innført markedsregulering av strømomsetningen slik at ansvaret for høye strømpriser ligger ikke lengre hos myndighetene, men hos daglig ledelse og styrerommene til kraftprodusentene. Dessuten er det tverrpolitisk enighet i Norge om at strøm bør markedreguleres. Dette er ikke noe Jonas og Terje har valgt. Det som derimot er berettiget kritikk mot politiske myndigheter (dagens og de foregående regjeringene) er at over lang tid er tildelt alt for lite konsesjoner til å sette opp mer kraftproduksjon. Dette har skapt en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel (selv om Norge fortsatt er en nettoeksportør) og dermed et stramt prisdrivende marked. Her har alle de som er imot å bygge vindkraft i Norge og som til sammen danner en bastant og standhaftig opinion som gjør det til politisk selvmord å gå inn for å bygge mer kraftproduksjon her til lands en stor del av ansvaret for at vi tidvis sliter med høye strømpriser. Det er ris til egen bak. Det samme gjelder alle de som er imot og protesterer/forsøker hindre sittende regjerings planer om å sette opp 30 GW havvindkraft som skal ensidig ilandføres i Norge fordi denne kraften vil trenge statsstøtte. De har også en del av ansvaret for at vi opplever høye kraftpriser. Disse 30 GW med subsidiert havvind ville fundamentalt endret kraftbalansen i Norge og ville gitt en helt annen balanse mellom tilbud og etterspørsel som ville presset ned strømprisen på børsen, og gitt rom for å bygge mange datasentre og annen næring/industri landet vårt vil trenge fremover. Jeg forventer at noen vil innvende mot mitt resonnement at vi har nok strøm i Norge og ville klart oss fint selv uten datasetrene og ikke minst uten utenlandskablene og prisimporten fra EU. Jeg svarer derfor på dette her og nå: Dere tar feil. Å kutte utenlandskablene og hive ut datasentrene ville hjulpet på kort sikt. Men det ville gjort oss sårbare for tørrår (år med uvanlig lite nedbør). Uten muligheter til import av strøm, ville vi måttet rasjonere strømmen i slike år. Da holder det ikke med dagens strømproduksjon her til lands. Men den verste skadeeffekten av å isolere oss på denne måten er at vi kveler mulighetene til å bygge ny industri og næring som skal ta over for petroleumsindustrien. Jeg så nylig et nyhetsinnslag om at aktiviteten i petroleumsindustrien vil begynne å falle markant fra ca. 2030 grunnet manglende reserver. De som hevder at Norge har nok strøm er altfor korttenkte. Norge vil trenge flere titalls TWh økt årlig kraftproduksjon skal vi kunne lykkes med overgangen fra oljealderen til fremtidens næringsliv. Noen kan og tenkes å argumentere med at vi bør heller bygge kjernekraftverk. Til de er mitt svar at det toget har gått, og ville uansett kostet langt mer enn det smaker. Å bygge kjernekraft tar 10 til 20 år fra konsesjonssøknaden sendes inn. Så selv om kjernekraften er så velegnet som enkelte vil ha det til, er det for sent å begynne nå. Kjernekraften vil komme mange år etter at den behøves. Den eneste kraftformen som er tilgjengelig i Norge i store nok mengder og som kan bygges ut på 2-4 år om vi vil er landbasert vindkraft. Hvis det satses for fullt vil vi også kunne få betydelig havvind innen 2030.

Norge la om fra en offentlig eid og politisk styrt regulering inkludert prising av kraft til konkurransebasert markedsstyring og marginalprisingsmodellen den 1. januar 1991. Denne omlegging fra politisk kontrollert statsansvar til markedsstyring var typisk for datidens ideologiske "høyrevind" (nyliberalisme) som først og fremst preget borgerlig side men ble også tatt godt imot og adoptert av den "lilla fløyen" i Ap. Det var Gro Harlem Brundtlands regjering som satte i gang med utredning og utforming lovproposisjonen og det var Jan P. Syses regjering med energiminister Eivind Reiten (Sp) i spissen fikk ferdigstilt lovforslaget og vedtatt den i juni 1990. Loven trådte som nevnt i kraft 1. januar 1991. Det eneste partiet som stemte imot var SV. Alle andre stemte for. Ergo enhver som mener at politikerregulerte statsmonopoler er ineffektive og dårlig fungerende løsninger sammenlignet med konkurransestyrt markedsregulering bør være fornøyd med dagens strømpriser og forsyningssikkerhet. Å skyte på den sittende energiministeren/regjeringen blir derfor en skivebom og urimelig. Dere har fått viljen deres. Det er markedskreftene som har regulert norske strømpriser de siste 36 årene.

FrP har aktivt deltatt i utformingen av den borgerlige blokkens politikk siden Siv Jensen tok over etter Carl Ivar Hagen i 2006. Siv tok over et stort FrP fra Carl, nesten like stort som i dag. Carl førte imidlertid en populistisk protestpartilinje som konsekvent snur kappa etter vinden (inntok det som til enhver tid er populære standpunkter i velgermassen), kritiserer og katastrofestempler konsekvent andre partiers løsninger på disse områdene og servere et enkelt tilsynelatende overbevisende svar som uten tanke på helheten i politikken. Den linjen var for datidens Høyre "uspiselig" useriøs. Carl I Hagens FrP ble "satt på gangen" og fikk ikke være med å påvirke den blå blokkens politikk selv ikke når de vokste til å bli nesten like stor som Høyre og de blå var avhengig av FrPs støtte for å ha parlamentarisk grunnlag. Siv Jensen ville at FrP skulle få til mer enn å bare skrike og protestere høylytt på sidelinja. Hun ville inn i maktens korridorer for at FrPs politikk skulle være med å utforme det norske samfunnet slik hun og FrP mener det bør være, og endret FrPs linje og retorikk til å bli mer såkalt ansvarlig og forutsigelig. Resultatet ble at Erna og Siv dannet et tett og nært politisk samarbeid og fikk fikk stor innflytelse på utøvd politikk som ett av de to store partiene på blå side, og kronet det hele med å sitte i 7 av de 8 årene i Ernas andre og tredje regjering. I de siste 20 årene har FrP og Høyre med vekslende innbyrdes styrke vært de to desidert største partiene på borgerlig side og jobbet tett sammen om å utvikle og få gjennomført borgerlig politikk når de hadde et parlamentarisk grunnlag for det. FrP har sammen med hovedansvaret/æren for det meste av borgerlig politikk ført de siste 20 årene. FrP kan defitivt ikke løpe fra dette ansvaret. Det kan dog tenkes at dette vil endres fremover, noe jeg svært gjerne vil se. Regjeringsdeltagelsen tærte hardt på FrPs velgeroppslutning. Protestvelgere liker ikke å se at "deres" parti er som alle de andre partiene når de kommer i posisjon og går med på kompromisser i selv sine kjernesaker for å føre en ansvarlig politikk. Det kom innvandrere til Norge selv om FrP hadde justisminsterposten og det ble bomfinansiering av nye veier selv om FrP hadde finansministerposten. Ett år før valget i 2021 fikk FrPs partiledelse nok av dalende velgeroppslutning og partiet gikk på eget initiativ ut av Ernas regjering for å finne seg selv. Siv Jensen ga seg og partiets nye leder ble Sylvi Listhaug. Hun gjenninnførte FrP som et populistisk protestparti som spyr ut kritikk iblandet karikeringer og forvrengninger av andre partiers politikk, og presenterer enkle svar på selv de mest kompliserte aktuelle samfunnsproblemer. F.eks. det er bare å bygge kjernekraft så er kraftproblematikken borte vekk. Sylvis råpopulisme gjorde susen. Siden 2021 har FrPs velgeroppslutning vokst over all forventning og er i dag det største partiet (på opinionsmålingene). Mange velgere har nå glemt at det ble satt rekord i nye bomveier da FrP hadde ansvaret, at det ble gitt konsesjoner til massiv utbygging av vindkraft da FrP hadde energiministeren osv. Men i mellomtiden har også Erna gått ut av politikken og Høyre ledes nå av Ine Eriksen Søreide. Hennes linje har så langt vært å tydeliggjøre klassisk høyrepolitikk for å spisse og distansere partiet fra både Ap og FrP. Det faller ikke i god jord hos Sylvi. Det var en (for en fra rødgrønn side) kostelig seanse på Politisk Kvarter forrige uke da Ine og Sylvi braste sammen i åpen uenighet over Ines etterlysing av mer ansvarlig og langtidsretter politikk på hvordan møte dyrtider/prisvingninger på strøm og drivstoff enn å tidvis glatte over problemet med midlertidig statstøtte. Det skal derfor bli spennende å se hvordan H og FrP vil forvalte sin store velgeropppslutning før og etter neste stortingsvalg. De må for meg gjerne skilles som uvenner slik at FrP kan sitte med sine protestvelgere på gangen og spy ut eder og galle over håpløsheten og dumskapen til alle oss andre.

Prisen på elektrisk energi i EU er markedsregulert kombinert med marginalprising. Dette betyr at strømmarkedet deles opp i regioner som hver har en strømbørs som fortløpende setter strømprisen vi strømkunder må betale for et gitt tidsrom litt frem i tid. Børsen fungerer slik at strømprodusenter som kan levere kraft til denne region tilbyr/melder inn til børsen hvor mye kraft de forventer å kunne levere i denne fremtidige perioden og til hvilken minstepris de selger denne kraften for. Strømbørsen velger så hvem av strømprodusentenes tilbud som får akseptert sitt tilbud akseptert (som får levere kraft i denne fremtidige perioden) ut i fra et estimat over forventet strømforbruk i samme periode. Marginalprisingen er at strømprodusentenes tilbud rangeres etter hvor billig strøm de tilbyr og så settes prisen for all levert kraft i denne perioden etter hva den sist valgte strømprodusenten som trengtes til å dekke tilbudet satte som sin minstepris. Dette prinsippet kan illustreres av dette tenkte eksemplet (tallene er fiktive). La oss si at en slik strømbørsregion kan fra klokken 11 til 12 i morgen motta 20 MWh solcellekraft til en minstepris på 10 øre/kWh, 25 MWh vindkraft til en minstepris på 15 øre/kWh, 30 MWh vannkraft til 20 øre/kWh, 20 MWh gasskraft til en minstepris på 45 øre/kWh og trenger 5 MWh kjernekraft til en minstepris på 80 øre/kWh for å dekke et strømforbruk på 100 MWh i denne timen, så vil marginalprisprinsippet gjøre at til tross for at 75 % av strømforbruket i denne perioden vil dekkes av fornybar kraft til en snittpris rundt 15 øre/kWh, så vil all kraft som omsettes på denne børsen i denne timen bestemmes av det lille tilskuddet med dyr kjernekraft. Her er to lenker som forklarer dette i detalj: https://www.nve.no/reguleringsmyndigheten/slik-fungerer-kraftsystemet/hvordan-settes-stroemprisen/ Denne videoen anbefales varmt. Den forklarer ikke bare marginalprisingen men viser også hvordan strømforsyningen i England (andre land har noe tilsvarende) takler problemet hvordan stabilisere strømforsyningen 24/7 med store andeler variabel fornybar kraft. Dette er ikke på langt nær så vanskelig, dyrt eller problematisk som mange vil ha det til å være. Nå tilbake til tema: Ideen bak marginalprisløsningen er at når strømprisen settes etter den dyreste kraften som er nødvendig for å dekke etterspørselen, så vil to markedsmekanismer sørge for over tid å presse ned strømprisen. Den første er at marginalprisingen gir en relativt stor fortjenestemargin til de produsenter som leverer den billigste kraften, og den andre er at når strømprisen blir høy gir det et initiativ til strømkundene om å spare på strømmen og redusere sitt forbruk. Dette høres kanskje ut til å være et skikkelig Kinderegg ved at marginalprisingen gjør at markedskreftene både på tilbuds- og på etterspørselsiden vil presse ned strømprisen. Det store spørsmålet blir derfor hvorfor har vi da så høy strømpris? Etter min forståelse er svaret at elektrisk kraft er ikke et luksusgode blant mange alternativer omsatt i samme marked. Strømforsyningen er en essensiell basisvare på lik linje med mat. Tilgang på strøm handler om så grunnleggende behov som f.eks. å kunne varme opp huset ditt, koke mat, ha en jobb å gå til, osv. Det er derfor en strengt begrenset valgfrihet hos den enkelte forbruker om de vil kjøpe strøm, det er tvingende nødvendig selv om strømmen skulle koste det hvite ut av øyet. Men heller ikke på produsentsiden er det den nødvendige "valgfriheten" som trengs for at markedskreftene skal virke fordi all produksjon av elektrisk kraft over en viss effekt er konsesjonsbelagt og dermed politisk styrt. I Norge vil politiske myndigheter på kommunenivå, fylkesnivå og statlig nivå alle ha et ord med i laget på om det skal bygges et kraftverk, hvor det skal ligge og hvilken kraftteknologi som kraftverket skal benytte. Vi har m.a.o valgt å bruke markedsregulering i et ikke-fungerende marked til å sette strømprisen kombinert med at politiske myndigheter har vært unnfallen i mange år til å innvilge konsesjoner fra kraftprodusenter som ville sette opp vindkraftparker selv om næringslivet er tørsteforet og etterlyser mye mer kraft. Dette mener jeg er hovedårsaken til at det er strømmangel i Norge.

Herlig sarkasme.

Argumentet at den etablerte dominerende teknologien vil beholde sin dominerende markedsposisjon i lang tid fremover med begrunnelsen at en ny utfordrende teknologi fortsatt er beskjeden i markedene, bør leses og forstås som et lobbyistutspill rettet mot politikere, investorer og andre beslutningstakere om å hegne om og å beskytte de bestående aktørenes markedsandeler mot trusselen fra den raskt voksende nykommeren. Dette gjelder især når den nye utfordrende teknologien kan tilby både bedre og billigere løsninger enn hva de etablerte aktørene kan tilby, slik som er tilfellet med fossil energi versus variabel fornybar energi kombinert med batterier. Jeg har mange ganger vist til og forklart hvorfor vindkraft og/eller solkraft med batterilagring kommer til å erstatte mesteparten av den fossile energien (og kjernekraften) og vil etter alle solemerker ta over det meste av verdens energimarkeder grunnet disse fordelene: Energiforsyningssikkerhet: Vind og solskinn fins i varierende grad over alt på jorda. Vind og solskinn kan ikke boikottes av andre - les: Gir en overlegen energisikkerhet sammenlignet med å være avhengig av import av en eller flere av olje, gass og kull. Økonomi: Vind og solskinn er gratis tilgjengelig, dvs. "drivstoffet" for å lage 1 kWh elektrisk energi koster ingenting i motsetning til tradisjonell varmekraft, enten de går på fossile eller kjernefysiske brensler. Disse "drivstoff" vil alltid ha en kostnad knyttet til å ekstrahere og foredle de til et anvendbart drivstoff for varmekraftverket som er direkte proporsjonal med antall kWh produsert elkraft - les: når utbygging og drift av vind og/eller solcellekraft med batterilagring blir biligere enn hva det koster å bygge og drifte tradisjonelle varmekraftverk blir det umulig for de å konkurrere på pris. Forbrenning av fossile brensler er et av de største forurensingsproblemene vi har med bakkenær ozon, sur nedbør og smog som ødelegger helsen til mange millioner mennesker globalt (anslagene spriker en god del) hvert år som blir arbeidssuføre og tunge brukere av sykehus/helsetjenster. Dette utgjør et enormt økonomisk tap som vli bli langt på vei borte med en fornybar energiforsyning. Trivsel: Våre bysamfunn og tettbygde steder blir langt mer trivelige når eksosen og støyen fra forbrenningsmotorene erstattes av nesten lydløse og nullutslippende elmotorer. Dette merkes godt i Oslo. Disse fordelene med fornybar kraft med batterilagring er så store og viktige at nå som utvilingen av vind- og solkraft inkludert lagringsbatterier er blitt billigste alternativ for den som vil bygge kraftverk i store deler av verden at fossilenergiindustrien i praksis har tapt "krigen". Det samme gjelder i bilindustrien. Det er intet som lengre kan stanse at elbilen kommer til å ta over bilmarkedene og send fossilbiene på museum. Dette skjer nå så hurtig i verden at FN karakteriserer det pågående grønne skiftet for tidenes raskeste teknologiskifte innen energi.

Det har de, men du har antagelig lagt merke til utviklingen innen KI de siste årene, En datamaskin kan i dag gjøre oppgaver som var utenkelig for bare få år siden og utviklingen går med syvmilsstøvler. En annen meget viktig faktor er at slike roboters KI-"hjerne" kan, om jeg har forstått dette riktig, settes i stand til å utveksle KI-lærdom med hverandre. Når en robot øves til å gjøre en konkret praktisk oppgave kan denne "erfaringen" mates inn i KI-hjerne til alle andre og så kan de også gjøre denne oppgaven. Dette betyr at robotene blir mer og mer nyttige desto flere roboter som trenes opp til å gjøre forskjellige konkrete praktiske oppgaver. Til sammen gir disse faktorer at menneskelignende roboter utvikles til å bli en maskin som kan gjøre et raskt økende antall forskjellige arbeidsoppgaver som tidligere måtte utføres av mennesker - dvs. en ansatt. En god «free access»-artikkel som summerer opp utviklingen av menneskelignende roboter kan lastes ned ved denne lenke: https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1002/smb2.12008 Legger vi på en fjerde faktor så ser vi hvorfor mange advarer mot disse robotenes utvikling. Denne faktoren er læringskurven som den kommende robotproduksjonsindustrien vil få. Denne læringskurve gjelder stort sett alltid når ny teknologi kommer på markedet og består av to effekter som begge presser ned produksjonskostnadene. Den ene er at produksjons­teknologien utvikles og blir mer og mer effektiv desto mer erfaring industrien får med å lage slike roboter. Den andre effekten er den som ofte har størst betydning og er at jo desto større produksjonsvolumer, desto flere enheter kan utviklingskostnadene fordeles på. En artikkel om slike læringskurver kan lastes ned her: https://www.investopedia.com/terms/l/learning-curve.asp Slike læringskurver kan være betydelige. Produksjonskostnaden for en solcelle i 1976 var rundt 10 000 ganger mer per KWh «peak power» enn hva en slik solcelle koster å produsere i dag. Du finner denne læringskurven her: https://www.scalingcarbonremoval.com/solar.html En økonom som er overbevist om at menneskelignende roboter får en meget bratt læringskurve er Tony Seba. Hans argument er at en slik robot som typisk koster noen hundre tusen USD i dag gir økonomisk mening for en arbeidsgiver fordi maskinen blir ikke lei eller kjeder seg ved å gjøre monotont arbeid. Ei heller trenger den søvn. Den kan gå jevnt og trutt 24/7 uten å kreve lønn. Det gjør at de i dag blir billigere enn å ansette et menneske til å gjøre samme jobb i mange land med relativt høy levestandard. Seba hevder derfor at slik roboter kommer til å tas i bruk og utløser denne læringskurven så snart de er utviklet godt nok til å bli anvendelige i det virkelige arbeidslivet. Legger vi sammen alt dette før vi et skremmende resultat ved at humanoide roboter får en læringskurve så snart de tas i bruk, og at jo mer de tas i bruk desto raskere læres de opp til å gjøre flere oppgaver (ved at de koplet i nettverk og «lærer» av hverandre) og desto raskere synker de i pris (grunnet læringskurven) og blir derfor desto mer attraktive for flere og flere arbeidsgivere ute etter å kutte kostnader. Dette er en selvforsterkende spiral og betyr at om Siba får rett, så kommer denne utviklingen til å gå veldig raskt når den først setter i gang for alvor. Politiske myndigheter, universitetsmiljøer og andre bør i dag begynne å finne løsninger på hvordan sikre de som jobber i manuelle yrker og blir erstattet av en humanoid får et godt og interessant liv, og like viktig hindrer at et knippe superrike investorer får eierskapet til de fremtidige verdikjedene knyttet til produksjon og bruk av humanoidene.

Det er ingen grunn til å male fanden på veggen. Putin og forsvarsledelsen i Russland er smertelig klar over at vestlige våpensystemer gitt til Ukraina var et viktig bidrag til at overfallet i februrar 2022 feilet. Ukraina var langt sterkere militært enn hva russlands ledelse hadde forbentet. Det skyldes blant annet at vestilge våpen var minst like gode og ofte bedre enn de russiske variantene. Putin og forsvarsledelsen i Russland er dessuten fullt klar over at den samme vestlige støtten har gitt en stort og viktig bidrag at russerne heller ikke lyktes i å utmatte de ukrainske styrkene men kun har hatt en fremgang som går saktere enn skyttergravskrigføringen i første verdenskrig og til horrible tapstall av tunge våpensystemer, luftstyrker og ikke minst godttrente soldater. Om man skal tro blogosfæren er Ukraina i ferd med ta over initiativet og ser ut til å kunne ta tilbake store arealer. Jeg tror at Puting og mange i ledelsen rundt ham er pissforbanna på oss for hjelpen vi har gitt Ukraina og ønsker å ta igjen, men enn så lenge har Russland mer enn nok med å hindre at de taper krigen i Ukraina. Man kan si mye om Putin, men han er hverken en idiot eller selvmordskandidat. Hadde Trump styrt Russland ville jeg ha sovet mye mer urolig. Jeg anser det mer sannsynlig at USA angrier og hærtar Grønland enn at Russland angriper Polen. Polen er en militær stormakt.

Godt poeng. Det blir enda mer presist å legge til at den nyliberalistiske ideologien som feide innover Vesten på 1980 tallet hvor næringsnøytralitet, skattelette til "arbeidende kapital", næringsrelaterte dereguleringer og bortfall av beskyttelsestoll for å fremme konkurranse og handel over landegrensene ble den hellige gralen for å skape økonomisk vekst gjorde det ikke bare mulig, men også økonomisk svært attraktivt for aksjonærer å flytte sine produksjonensbedrifter til Kina.

Nå skifter du tema. Hvor mye fattige i samfunnet rammes av energipolitikk handler først og fremst om fordelingspolitikk - hvem skal ta regninga for dyr kraft. Du hevdet at klimapolitikken har i hvert fall delansvar for at Europa er rammet av energifattigdom som har gitt en industridød. Jeg ser ingen annen tolkning av ditt utsagn enn at du mener det er kritikkverdig av EU å satse på sol og vindkraft og annen grønn energiteknologi i energiforsyningen. Derfor reagerte jeg på avslutningen på ditt innlegg hvor du signaliserer at du ikke er en som snakker for fossil energi, og lurte av samme grunn på hvordan du mener EU burde ha sikret en bedre energiforsynjng enn den de har i dag. Å svare med fordelingspolitikk er mildt sagt en avsporing. Du er fortsatt svar skyldig på hvilken energi du mener EU heller burde ha satset på?

Hvilken utvei er det du mener EU burde heller ha satset på for å unngå energifattigdom?

Jeg tror dessverre også at du har rett.

Det er etter mitt syn verken relevant eller interessant å sammenligne historiske tall over dødsfall som følge av sterk kulde opp mot sterke hetebølger. Om disse tallene er merkelige eller ei er derfor underordnet. Det jeg mener bør være hovedfokuset i debatten rundt de varmeste hetebølgene og global oppvarming er at enn så lenge har vi kun fått små «smakebiter" av det varslede farlig varme fremtidige klimaet som klimaforskerne har advarer om siden 1980-tallet. Rundt 1/3 av jordas befolkning bor i dag i de sub-tropiske beltene. Det lokale klimaet i disse områdene er i dag periodevis så varmt at selv unge friske mennesker finner varmen ubehagelig, men sjeldent helseskadelig. Dette klima er gunstig for dyrking av korn og ris, og er våre viktigste kornkamre. Får vi en global oppvarming på rundt 3 °C sier de globale klimamodellene at det lokale klimaet i deler av de subtropiske strøkene kan bli så varme at de fremtidige varmeste værfenomenene vil gi dødelig varme lufttemperaturer for mennesker og dødelige tørkeperioder for kornavlinger. Vi snakker om et klimaskifte som potensielt kan ødelegge livsgrunnlaget for hundretalls millioner korn og risproduserende bønder og sende de på flukt mot kaldere klima. Den pågående globale oppvarming hovedsakelig skapt av vårt forbruk av olje, gass og kull ligger an til å gi en global oppvarming på 3 – 4 °C dersom verdenssamfunnet gjør som fossilenergiens særinteresser vil. Dette er hva jeg mener bør være det sentrale fokuset. Så i stedet for å svare på irrelevante avledningsforsøk fra ekkokamrene til fossilenergiens særinteresser - her det faktum at historisk har flere dødd av ekstrem kulde i Europa enn av ekstrem varme – bør de konfronteres med om det mener at et «thermageddon» i mange subtropiske strøk er en akseptabel kostnad å ta for å kunne fortsette med fossil energi o.l.

Jeg er temmelig sikker på at du kan bedre enn dette stråmannsargumentet. Det ble for tydelig og gjennomskuelig. Prøv igjen.

Hvorfor emigrerer du ikke til en øde og statsløs holme eller annet sted hvor du slipper å ta hensyn til et fellesskap/samfunn. Der vil du få full frihet til å realisere deg selv fri fra sosialister og andre som vil ha av dine penger. Det må da være bra? Det er en grunn til at så ikke skjer. Enhver, om hen er aldri så dyktig og arbeidsom, ville vært absolutt sjanseløs til å etablere en næring og få den til å lykkes uten å ha et fungerende samfunn rundt seg som legger forholdene til rette. De nordiske landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige har valgt å legge relativt mye av ansvaret for de tjenester og infrastruktur vi trenger til staten. Forsvar, sivil ordensmakt, domstol/påtalemyndighet, transportinfrastruktur på vei, sjø og luft, IKT, skole og utdanning, helse og omsorg, energiforsyning, m.m. er i stor grad et statlig ansvar. Dette er et bevisst politisk valg for å sikre at alle norske statsborgere får et likt tilbud uavhengig av økososial status. Det koster selvsagt en god del penger å drifte og å opprettholde en så omfattende stat. Disse nordiske landene har derfor relativt høye skattetrykk. Men de samme landene skårer også nesten uten unntak mellom topp 10 i alle levekårsundersøkelser. . Vi er blant de lykkeligste, vi er blant de som har størst tillit mellom folk og overfor våre myndigheter, vi er blant de med minst korrupsjon, vi er bant de med lavest kriminalitet, vi er blant de som lever lengst, osv. Når dette samfunnet krever at du skal betale skatt av din innsats, så er ikke det et ran, men et høyst legitimt krav om at du som alle andre i samfunnet skal bidra etter evne til å drifte denne staten som gir deg tryggheten og mulighetene du trenger for å lykkes.

Det vil i så fall være force majeure, bad luck, sjebnen eller hva man måtte kalle en farlig utvikling man er maktesløs å kunne gjøre noe med. Dette derimot, det er kun en dårlig unnskyldning/begrunnelse for ikke å være villig til å endre egen adferd. Det beste valget er ikke å tilpasse seg konsekvensene av en handling du selv gjør og som du vet kan være livsfarlig, det beste valget er å la være å gjøre denne handlingen. Spiller du russisk rulett er det et fryktelig dårlig valg å heller tilpasse seg hva som måtte komme fremfor å legge vekk revolveren. Akkurat det samme gjelder i klimaproblematikken, dog ikke så klart og tydelig som i dette spisseksemplet. Vi vet at opptak av fossilt karbon skaper en global oppvarming og en havforsuring som er en reell eksistensiell trussel for mye av livet på jorda. Det er rett nok uenigheter blant de lærde og usikkerheter om hvor ille det vil bli, men mange av de mulige konskevensene som "ligger i potten" er så alvorlige at det på ingen måte blir best å ta sjansen på hva som måtte komme fremfor å være villig til å endre vår felles adferd slik at vi kan eliminere denne trussel som dagens felles adferd skaper.

Jeg har nå brukt 10 minutter på skumlese og søke etter dette tallet i denne 272 siders lange utredning uten å finne noe. Derfor spør jeg, hvor i denne utredningen finner du tall for hva det vil koste det norske samfunnet å ikke gjøre noen tilpasning til den pågående globale oppvarmingen? Og når du først er i gang, hvilke kriterier er lagt til grunn i denne utredning for dette tallet?

Det har vært forsket på fusjonskraft siden 1950-tallet i en rekke svære internasjonale og nasjonale forskningsprogrammer. Det er først de siste årene at man har klart å opprette reaksjonsforhold i et maks ett milisekund eller så som ga en fusjonsreaksjon som gir mer energi enn hva man brukte for å "varme opp" reaktoren. Et kraftverk må klare å gå konstant med slike betingelser døgnet rundt. Det er en helt annen utfordring.

Her ser du hva som skjer når flytende bordsalt (natriumklorid) kommer i kontakt med vann: Å fremstille systemer som opererer med flytende salter som trygge er forskingsetisk tvilsomt. Spesiel når dette flytende saltet varmeveksles mot og dermed er i nær kontakt med et varmt atombrensel.