Tronhjem

Dette er den etablerte sanheten til høyresiden er om formuesskatten. Jeg omtaler dette som en etablert sannnet - dvs. noe som bare antas å være sant uten at det er tilstrekkelig bevist - fordi jeg har til gode å se beviser på at dette er et problem i det praktiske liv slik du og mange andre hevder. Jeg minner om at den siste Solbergregjeringen satte ned et eget utvalg med mandat til å undersøke effekten av denne skatten, men la den øyeblikkelig i skuffen fordi den viste slett ikke hva de blå var skråsikre på at den ville vise.

Det kan du ikke. For det første påstår jeg selvsagt ikke at det er konsensus innen økonomifaget om at formuesskatt tvinger aksjonærer til å svekke bedriftene ved å måtte ta ut utbytte. Du har vist til to økonomer på NHH som er enige i den påstanden opg som påstår at forskningen viser dette (uten å oppgi hvilke studier de lemer seg på). Det jeg har vist er at det fins flere studier av formuesskattens effekt på næringslivet basert på empiriske data som ikke viser den effekten du hevder er bevist. Du kan derfor ikke avvise min motpåstand med å vise til hva enkelte økonomer måtte mene om dette. En påstand er intet bevis. Jeg minner om Hambros udødelige aforisme: Det står enhver fritt til å redegjøre for den forvirring som måtte herske i ens hode" Uten sammeligning forøvrig, jeg kjenner til flere akademikere med svært imponerende CV som i ramme alvor mener at CO2-utslippene kun har gitt en neglisjerbar andel i den pågående globale oppvarmingen. Hva folk mener er underordnet. Det er hva de empiriske bevisene forteller som betyr noe.

Det spørsmålet må rette til Aaberge og de andre i SSB som har lagd denne studien Jeg, siden jeg er legmann i dette faget, forholder meg til hva SSB sier helt til at dette eventuelt er generelt akseptert som motbevist av fagøkonomene. De ordinære årlige utbetalte utbyttene fra norsk næringsliv er rundt 1000 milliarder kroner. Av dette går grovt sett 10 % til offentlig eierandeler, grovet regneet 20 % til utenlandske eiere. Norske privateide aksjer får grovt regnet 70 % Staten tar inn 30 milliarder kroner i formuesskatt. . At en skatteplikt på 30 av 700 milliarder i ordinært utbetalt utbytte skal medføre betalingsvansker som tvinger aksjnærer til å ta ut mer utbytte enn de ellers ville ga gjort, det er lite troverdig. https://www.ssb.no/virksomheter-foretak-og-regnskap/eierskap-og-roller/statistikk/aksjer-og-kapitalutdelinger

Jeg synes du reagerer i overkant følsomt. Du stilte selv det retoriske spørsmålet "Blir jeg manipulert av John Fredriksen?" fordi du sitat: "... tror på de økonomiske teoriene og de empiriske bevisene som snakker om effekten det har." Sitat slutt. Jeg svarte med at det kan virke som du er lurt slik fordi det er lite belegg for den fremstillijngen av formuesskattens effekt som kommer fra mange på høyresiden og andre som vil den til livs og la frem en samling med studier for å underbygge at jeg snakker ikke ut av tom luft. Jeg ser at det kan fremstå som et forsøk på å vinne debatten med å gjøre deg svar skyldig. Men det har aldri vært min intensjon - jeg ville ikke annet enn å synliggjøre at det fins en rekke studier som finner det motsatte for å underbygge at jeg tror du er lurt når du har valgt å høre på John Fredriksen om hvordan denne skatten virker.. Dessuten ga jeg en henvisning til SSB's forskningsresultater som viser at bruttoinntekten til de fem prosent rikeste er runt 75 +/- 25 ganger større enn hva de måtte betale i utbytteskatt i perioden 2001 til 2018. Jeg finner dette til å rime veldig dårlig med elendighetsbeskrivelsen av formusesskatten som kommer fra mange som vil, den til livs. Utbytteskatten var ikke mer enn 1 til 2 % av deres bruttoinntekt. Et annet makroøkonomisk tall som også rimer veldig dårlig med John Fredriksens utsagn er at det typisk utbetales årlig mer enn 900 milliarder kroner i utbytte fra norsk næringsliv. Rundt 30 % av dette går til offenlige og utenlandsk eide aksjeposter. Private aksjeeiere i Norge får med andre ord grovt regnet 600 milliarder kroner i utbytte hvert år. Dette er ordinære utbytteutbetalinger. Staten tar inn ca. 30 milliarder i formuesskatt per år. Påstandene om at formuesskatten er et så tungt åk å bære for de med store privatformuer (eier aksjer verdt 3 og 4 sifrede millionbeløp) har jeg ingen tro på. Især ikke når vi også ser at de rikeste blant oss i lang tid har hatt en betydelig større inntektsvekst enn hva resten av samfunnet har fått. Kilder: https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/ulikheten-betydelig-storre-enn-statistikken-viser https://www.ssb.no/virksomheter-foretak-og-regnskap/eierskap-og-roller/statistikk/aksjer-og-kapitalutdelinger Hvis du vil imøtegå dette er det bare for deg å vise frem hvilke empiriske bevis er det for at formuesskatten tvinger norske bedriftseiere til å skade bedriftenes utvikling med å ta ut ekstraordinære store utbytter. Kronikken du viste til her gir ingen beviser. Den påstår at "forskningen viser at" uten å legge frem noe informasjon om hvilken forskning.

Høyst sannsynlig ja siden du hevder at det fins empiriske beviser for at formeusskatten i Norge har de negative effektene på næringslivet som det hevdes fra mange hold. Her er en liste over internasjonale og nasjonale studier av hvordan skatt på rikdom påvirker samfunnet. Denne listen er satt sammen av Asle Olsen som er aktiv i et lokallag i SV, men jeg ser ingen grunn til å tvile på listen av den grunn såfremt noen kan påvise at dette er et skjevt utvalg. Listen fins her: https://www.faktaomformuesskatt.no/start/studier-og-rapporter-om-formuesskatt😞 Internasjonale rapporter og studier OECD (2018) – "The Role and Design of Net Wealth Taxes in the OECD" Land med bred kapitalbeskatning og velfungerende arveavgift trenger ikke formuesskatt Dersom kapitalbeskatning og arveavgift er lav eller fraværende, er formuesskatt en viktig substitutt. Saez & Zucman (2019) – “Progressive Wealth Taxation” Analyserer hvilke effekt formuesskatt ville hatt på formueskonsentrajson i USA. Wealth Tax Commission (UK, 2020) – “A Wealth Tax for the UK” En uavhengig britisk kommisjon som så på fordeler og ulemper ved formuesskatt. Anbefalte ikke en permanent formuesskatt. Anbefalte heller å reformere eksisterende skatter på formue (arveavgift, kapitalinntektsskatt, eiendomsskatt). Mente en engangs-formuesskatt som et effektivt og rettferdig grep for å skaffe betydelige inntekter og redusere ulikhet. OECD (2021) – "Inheritance Taxation in OECD Countries" Handler om arveavgift, men formuesskatt er nevnt i den sammenheng. Mener en godt utformet arveavgift har færre negative effekter enn formuesskatt. Rapporten anbefaler reformer for å styrke arvebeskatningen, bl.a. å vurdere en mottakerbasert arveavgift (progressiv skatt basert på hva den enkelte arving mottar). IMF (2021) – "Fiscal Monitor" (COVID-19-innhenting) Foreslo en midlertidig skatt på høye inntekter og formuer for å dekke inn kostnadene ved Covid-19. Piketty, Saez & Zucman (2022) – "Rethinking Capital and Wealth Taxation" Argumenterer for en helhetlig skattereform. Mener inntekt, formue og arv må skattlegges progressivt. Arvede formuer bør skattlegges hardere enn opptjent formue. Mener en global progressiv formuesskatt er nødvendig for å bremse den voksende formuesulikheten. IMF (2024) – "How to Tax Wealth" (policy note) Støtter å skattlegge formue, men mener kapitalinntektsskatt er bedre enn formuesskatt. Mener land må tette hull i kapitalgevinstbeskatningen. Arve- og gaveskatt fremheves som viktige verktøy mot oppbygging av dynastiske formuer. Norske rapporter og studier Røed, Markussen, Bjørneby & Alstadsæter (Frischsenteret/NMBU), 2020. “Formuesskatt, norske bedrifter og eierskap” Har sett på kausale effekter av formuesskatten på investeringer og sysselsetting i små og mellomstore bedrifter som eies av formuesskattepliktige personer. Hovedfunnet var at økt formuesskatt øker sysselsettingen svakt. Halvorsen & Thoresen (SSB), 2021. “Fordelingsvirkninger av formuesskatten over livsløpet” Konkluderer med at formuesskatten i stor grad treffer dem med høy samlet økonomisk kapasitet, og bidrar dermed til progressivitet i skattesystemet utover det inntektsskatten gjør. Thoresen, Ring, Nygård, Epland (SSB), 2022. “A wealth tax at work” Studien er både en oppsummering av nyere forskning og en empirisk gjennomgang med norske registerdata. Hovedkonklusjonen er at funnene ikke svekker begrunnelsen for å ha formuesskatt; de anslåtte effektivitets­tapene fremstår som begrensede. Det finnes lite evidens for store negative virkninger på sparing/investering, og likviditetsproblemer i familieeide/privat eide foretak virker sjeldne. Masteroppgaver Maren Stranger (UiO, 2009): “Fordelingsvirkninger av endringer i formuesskatten” Analyserer hvordan endringer i formuesskatten påvirker fordelingen av inntekt og formue i befolkningen. Hovedfunnet er at formuesskatten virker omfordelende – den betales nesten utelukkende av de rikeste husholdningene. Mari Sakkestad & Kristina Kjetland Skarsgaard (NHH, 2013): “Den norske formuesskatten – en analyse av skattens virkninger på SMB-bedrifter” Undersøker om formuesskatten “tapper” små og mellomstore bedrifter for kapital til investeringer. Konklusjonen er at det ikke finnes grunnlag for å hevde at formuesskatten skader bedriftenes finansielle situasjon eller hemmer verdiskaping. Ine Marie Volden (HiMolde, 2022): “Formuesskattens påvirkning på børsnoterte selskaper med konsentrert eierskap” Analyserer hvordan formuesskatten påvirker selskaper notert på børs når disse har én dominerende eier. Hovedfunnet er at formuesskatten ser ut til å påvirke eiernes utbytteatferd, i noen tilfeller, ved at utbytteutbetalingene for å økes for å dekke skatten. Mats S. Beneventi & Andreas M. Arntsen (BI, 2024): “En juridisk utredning av den norske formuesskatten” Vurderer hvorvidt dagens formuesskatt er effektiv, samt om det finnes alternativer til dagens modell. Konklusjonen er at formuesskatten har betydelige svakheter mht. effektivitet og rettferdighet. Forfatterne argumenterer for at alternative former for kapitalbeskatning – som en riktigere eiendomsskatt eller arveavgift kombinert med lavere formuesskatt – kan oppnå fordelingsmålene på en mer effektiv måte. Her er hvordan Olsen summerer funnene i disse studiene: "De fleste internasjonale rapporter og økonomiske analyser er enige om at formueskonsentrasjonen har økt, og at beskatning av formue er et nødvendig virkemiddel for å dempe ulikhet. Samtidig fremhever mange (IMF, OECD, Verdensbanken) at arveavgift og eiendomsskatt ofte er mer målrettede og mindre vridende verktøy enn en ny eller styrket årlig nettoformuesskatt. Norske registerstudier (Frischsenteret, SSB) finner ingen store negative effekter av dagens formuesskatt på investeringer eller sysselsetting, og tvert imot svake positive utslag i enkelte familieeide bedrifter. Internasjonale studier anbefaler gjerne at land uten formuesskatt først skal styrke arve- og kapitalinntektsskatter, mens land som allerede har en formuesskatt, kan velge å beholde den, eventuelt i en mer optimal utforming. Avsluttende kommentar Torvik-utvalget (NOU 2022:20) illustrerer nettopp det politiske kompromisset: Ved å redusere formuesskatten for å lette byrden på mange, samtidig som en gjeninnført arveavgift sikrer at store formueoverføringer fortsatt beskattes, oppnås et balansepunkt mellom effektivitet og omfordeling. Til syvende og sist er nivået på den totale beskatningen av formue – kombinasjonen av formuesskatt, arveavgift, eiendomsskatt og kapitalbeskatning – ikke et rent teknisk spørsmål, men et politisk valg om hvordan man vil fordele skattebyrden i samfunnet, og hvor store økonomiske forskjeller man ønsker." Rolf Aaberge, Jørgen Heibø Modalsli og Ola Lotherington Vestad i SSB har undersøkt hvor mye landets rike (og vi andre) betalte i skatt i andel av vår bruttoinntekt i årene 2001 til 2018. de fant blant annet at: "Figurene 6, 7 og 9 viser dessuten at både selskapsskatten og formuesskatten utgjør en ubetydelig del av skatten til de fleste skattebetalerne. Unntaket er de 5 prosent rikeste. Men selv for denne gruppa er disse skattene relativt små målt i forhold til bruttoinntekten. Selskapsskatten utgjør mellom 4 og 7 prosent av bruttoinntekten til de 5 prosent rikeste personene, mens formuesskatten utgjør mellom 1 og 2 prosent av bruttoinntekten." De fem prosent rikeste i dette land betaler rundt 1 - 2 kroner i formuesskatt av hver hundrelapp de får i bruttoinntekt. Jeg er for å si det pent sterkt tvilende til at NHO, Spetalen, Sissner, Listhaug, Solberg og mange andres påstander om formuesskattens negative effekter på utviklingen av næringsliv i Norge er riktige. Jeg ser at det teoretisk kan tenkes å være et problem at formuesskatten utlignes også om bedriften går dårlig og eieren er pengelens, men det betyr på langt nær at dette i prraksis er noe i nærheten av det elendighetsbildet de ovenfor omtalte under valgkampen. Jeg ser at mange økonomer finner at skadevirkningene av skatteplikten vil reduseres om man endrer foemuesskatten slik at den først og fremst rammer de virkelig ressursterke (milliardærene) og i stedet tar inn mer i eiendomsskatt og arveavgift slik blant annet Torvikutvalget anbefaler.

Jeg setter et skille mellom politisk holdning, dvs. ideologisk ståsted, og fortløpende enkeltsaker som preger den politiske dagordenen. Jeg vokste opp i en typisk arbeiderklassefamilie i en blokkleilighet i en drabantby. I hvor stor grad det har påvirket mitt politiske grunnsyn er vanskelig å svare på, men jeg har siden ungdommen til i dag alltid ansett det politiske samfunnsynet som kan oppsummeres i arbeiderbegelsens gamle slagord "skape og dele" og "kapitalismen er en utmerket tjener, men en elendig herre" som viktige grunnverdier i mitt politiske syn. Jeg fylte 18 år i 1981 og stemte første gang i stortingsvalget det året. Jeg stemte på Ap. Dette var en tid preget av nyliberalismen fremmarsj i hele den vestlige verden. Dette ble kalt for høyrevinden og ga Kåre Willochs Høyre et skikkelig løft og fikk over 30 % av stemmene for første gang siden valget i 1921. Jeg husker at jeg mislikte denne "nye" politikken og Høyres store oppslutning, men var ikke mer politisk bevisst enn at jeg kunne ikke forklare hvorfor. Høyrevinden bare føltes feil for meg. Den grunnholdningen har jeg beholdt siden. Nå er jeg en godt voksen mann og vet langt mer om hvorfor jeg føler meg best hjemme på den røde siden av den politiske skalaen. Det kan oppsummeres i at jeg finner høyresiden til å legge alt for stor vekt på å skape verdier og alt for lite vekt på å dele de og at de tror at samfunnsstyring via markedsøkonomi gir individuell frihet - noe som er det rene skjære sprøytet. Det fins ikke mange trangere og mindre tilgivende tvangstrøyer enn å måtte leve et liv der man må "vinne" i et marked for å få utdannelse, få en lobb og deretter å unngå at arbeidsplassen din blir utkonkurrert. Jeg tviler på at noen vil kunne klare å overtale meg til å slippe dette grunnsynet som jeg finner den røde fløyen i Ap er de som best ivaretar i den norske partifloraen. Jeg har nok hørt alle argumenter som er og vurdert de. Her er jeg trygg på mitt valg. Men dette betyr ikke at jeg upårvirkelig. Etter hvert som jeg ble klar over i hvor stor grad våre moderne samfunn forbruker naturens ressurser, forurenser og sprer oss utover og fortrenger vill natur, har miljøvern og behovet for en omlegging av økonomien bort fra en evigvoksende bruk og kast modell til en ikke-voksende sirkeløkonomi drevet på forurensingsfri fornybar energi blitt en stadig viktigere politisk grunnverdi for meg. Her er Ap dessverre like dårlig som de blå. Ingen av dem forstår alvoret. Jeg har derfor gått fra å være en såkalt kjernevelger til Ap til å melde meg inn i MDG. De er det eneste partiet som våger å sette naturhensynet foran økonomiske hensyn i ett og alt. I enkeltsaker har jeg mange ganger endret oppfatning når jeg har blitt konfrontert med fakta eller grunner jeg fant overbevisende.

Er dette resultatet overførbart til andre land? USA er et land med ekstreme sosiøkonomiske ulikheter og har store befolkningsgrupper som opptil vår tid har opplevd mye rasisme og annen etnisk forskjellsbehandling.

Dette er en "arv" fra Tony Blairs (i det engelske arbeiderpartiet Labour) popularitet og iver for New Public Management som smittet over på det norske arbeiderpartiet og gjrode at Jens Stoltenbergs første regjering (rundt årtusenkiftet) oppprettet sykehustjenesten som "foretak". https://www.samfunnogokonomi.no/category/new-public-management/page/2/

Avhengig av hvor du bor i Asker vil det gå raskere å kjøre til det nye Drammen sykehus enn å kjøre til Bærum sykehus for ikke å snakke om Akershus sykehus. Det er lagt opp til at man skal lett kunne komme seg til/fra det nye sykehuset. Sett fra et trafikkmessig ståsted) kan ikke neliggenheten bli mer gunstig. Sykehuet er lagt mellom av- og påkjøringskrysset E18 til/fra Drammen og Brakerøya togstasjon. Jeg vet ikke om noe sykehus i landet som ligger så enkelt til for å komme dit med bil eller tog. En gangbro sender deg rett fra stasjonen til sykehuset med under 200 meter gangavstand. Det er satt av 600 P-plasser for besøkende/dagpasienter. Men sykehuset har lagt opp til at folk skal først og fremst reise kollektivt. Ruten til en rekke lokale busser er lagt om til at de kjører via sykehuset og det er opprettet en egen busslinje med 8 avganger i timen fra Drammen sentralstasjon til sykehuset. Det som kan virke dustete er at togstasjonen ligger kliss ved sykehuset, men at inntil videre vil de fleste togene ikke stanse der. Jeg slutter meg ikke til kritkerne av dette fordi jeg pendler daglig med tog fra Asker stasjon inn til Oslo og ser at jernbanekapasiteten er utnyttet på grensen til bristepunktet mellom Asker og Oslo. Det er derfor ikke "bare" å la alle togene som passerer sykehuset i dag stanse der. Den tidsforsinkelsen vil forplante seg og skape problemer for øvrig togtrafikk i området. Det er nødvendig å justere alle ruter under ett. Det skal etter planen skje i desember 2026 da den nye Vestfoldbanen skal settes i drfit. Da må logistikken for tografikken i området legges om. Hvis Bane Nor, Norske Tog, eller hvem det er som etter kaoset Erna lagde med sin oppsplitting av NSB i en rekke selskaper for å skape "konkurranse" har ansvaret for rutetabeller/trafikkavviklingen, ikke leger inn flere togstans på Brakerøya stasjon, skal jeg bli med i kritikkoret. Men uansett hvordan man snur og vender på dette, blir det mye lettere for de som sokner til Drammen sykehus å komme seg til og fra enn slik det var med det gamle sykehuset som lå inne i Drammen by

Man skal være bra blind for ikke å se at årets valgkamp fra den blå siden ble dominert av særinteressen til en meget liten men svært ressursterk gruppe i samfunnet som har kjøpt seg politisk innflytelse og mye medieplass til å fronte sin særinteresse. Det var formuesskatt her, formuesskatt der, formuesskatt over der og formuesskatt over her i n'te potens fra den blå siden. Erna gikk så langte som å hevde at gjenoppbygningen av våre militære kapasiteter kunne betales med å fjerne formuesskatt. Selv KrF var nå en meget varm forsvarer av at formuende privatpersoner får slippe byrden med formuesskatt. Vi lever i dag i en brytningstid man må generasjoner bakover i tid for å finne maken til både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk. I tillegg kommer naturmangfoldskrisen og klimakrisen. Til tross for dette var hovedfokuset fra de blå at landet trenger en ny kurs hvor det eneste de var enige om er fjerning av en skatt hvor 70 % av totalen betales av ca. 5000 svært formuende privatpersoner. Hvis noen trenger et bevis på at ordtaket "penger er makt" ikke er tatt ut av løse lufta, så er årets valgkamp en god plass å begynne å lete.

Når man argumenterer, sier man ikke bare hva man vil at noen skal gjøre eller mene, man sier også hvorfor dette bør skje. Et argument består derfor av to hoveddeler: en påstand og et belegg. https://issuu.com/fagbokforlaget/docs/intertekst_p_bygging_bm_9788211039118_/s/15576522 Dine argumenter i denne tråden er såvidt jeg kan se kun påstander blottet for begrunnelse/dokumentajson på hvorfor jeg skal tro på din fremstilling. Jeg svarer mer enn gjerne når du fremfører et saklig holdbart argument. https://snl.no/argument

Dette er ingen konklusjon, dette er en observasjon. Det er funnet en klar og entydig sammenheng mellom grad av økonomisk ulikhet og grad av de problemer nevnt ovenfor i mange land. Å bortforklare denne sammenhengen med en rent teoretisk beraktning at det kan teoretisk tenkes å være mye annet som spiller inn blirt derfor like lite overbevisnde og relevant som å hevde, etter å ha tatt gjeningsmannen på fersken, at det er ikke sikkert at denne brannen er påtent, det kan være mye annet som er årsake til at det begynner å brenne. Ingen diskusjon om noe tema blir interssant hvis folk ikke vil forholde seg til observasjoner/fakta.

Hvis du vil tas seriøst må du dempe ordbruken din og forholde deg til sak. Hva som motiverer en meningsmotstander til å innta den mening vedkommenge målbærer har du ingen mulighet for å vite noe om. Din antydning om denne tråden bygger på hat mot rike mennesker er en ufin hersketeknikk som søker å ødelegge troverdigheten til et budskap ved et karakterdrap på meningsmotstanderen.

Det forstår jeg fordi dette er ikke noe jeg har kommet frem til. Dette er hva SSBs analyser av deres datagrunlag forteller om hvor stor andel av den relle inntekten de 0.1 % rikeste har betalt i skatt i årene 2001 – 2018. Du får rette kritikken din dit.

Det er et veldokumentert faktum at økonomisk ulikhet er skadelig for folks levestandard både på individnivå og på samfunnsnivå. Det kan du enkelt finne ved å søke på "why is econimical inequality a problem", eller enda bedre lese "The spirit level"-boken jeg lenket til. Der vil du finne hundrevis av referanser til vitenskapelige studier som er grunnlaget for bokas budskap. Det er også veldokumentert at økonomisk ulikhet øker i Norge. Du finner noe av grunnlaget her: https://www.nrk.no/norge/de-rikeste-rykker-fra-i-norge-1.17380808#:~:text=Ifølge Perspektivmeldingen 2024 «Sterk vekst,kommet de rikeste til gode. Så lenge du ikke forholder til disse fakta er dine meninger om det tema jeg tar opp uinteressante.

Jeg kan ikke svare for «venstresiden» hvem de enn måtte være, men jeg kan svare deg hvorfor jeg er opptatt av den økende sosiale ulikheten i Norge vi har sett over de siste 40 årene. Det er spesielt to bøker som åpnet mine øyne og fikk meg til å innse hvor skadelig inntektsulikhet er for samfunnet og at det er nødvendig å øke beskatningen av de rike skal man kunne løse ulikhetsproblemet. Den første boken er «The Spirit Level» av Richard Wilkinson og Kate Pickett. Jeg anbefaler enhver å lese denne: https://wilkinsonpickett.com/the-spirit-level/ I denne boken sammenstiller Wilkinson og Pickett samfunnsdata fra 23 av verdens rikeste land og statene i USA om en rekke forskjellige samfunnsforhold opp mot grad av inntekts­ulikhet, og finner en konsekvent og ugjendrivelig sammenheng som sier at jo større inntektsulikhet det er i samfunnet, desto større samfunnsproblemer er det knyttet til en rekke samfunnsproblemer fra voldelig kriminalitet, narkotikabruk, mental sykdom, sykelig overvekt, tillit mellom folk, sosial mobilitet, skoleprestasjoner, tenåringsgraviditet, folks lykkefølelse, samfunnspolarisering, politisk stabilitet, sosial uro, m.m. Forklaringen Wilkinson og Pickett gir for disse funnene er blant annet at folk som lever i samfunn med høy ulikhet blir mer tilbøyelige til å føle seg bedømt og utrygg, noe som gir mer defensive holdninger og mentalt stress. Dette er farlig for vår mentale og somatiske helse hvis det varer over tid. Dette kan nok høres ut som en stor overdrivelse, men mengden og omfanget av dataene som Wilkinson og Pickett har basert sine analyser på er så stor og konsekvent at dette lar seg ikke gjendrive. Det er slik våre samfunn virker. Den andre boken er Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundre. https://tv.nrk.no/serie/kunnskapskanalen/sesong/2015/episode/MDDP17000615 Dette er en tunglest mastodont av en bok. Piketty har samlet inn massive data over folks personøkonomi tilbake til begynnelsen av 1800-tallet til i dag fra England, Frankrike og USA, og finner at til tross for kriger og økonomiske kriser, som kan koste en investor store tap, vil investert kapital over tid alltid være større enn samfunnets økonomiske vekst. Dette høres kanskje ufarlig ut, men er i realiteten et kjempeproblem fordi det betyr jo rikere du er, desto mer vil dine inntekter øke mer enn andres inntekter i samfunnet og sette deg i en gradvis bedre og bedre posisjon til å kjøpe opp mer og mer av bedrifter, eiendommer, landareal, mm. Stanses ikke denne utviklingen vil samfunnet vårt ende opp som et oligarki hvor noen få ekstremrike mennesker eier nesten alt av det som er verdt å eie i samfunnet. Vi 99,9 % andre må finne oss i å dele på de smulene som er igjen. Til den som tror dette er feberfantasier vil jeg henvise til Forbes liste over verdens rikeste menn. Derfor er jeg opptatt av at vi må sørge for at de rikeste blant oss ikke får lov til å bli oligarker og omgjør (ufrivillig) våre sosialdemokratiske samfunn til det Trump-helvetet vi ser i dagens USA. Første skritt på veien er å i alle fall kreve at rike folk blir avkrevd samme skatteplikt på sine inntekter enn det vanlige lønnsslaver pent må finne seg i å betale av sin inntekt.

Dette er grunnleggende misforstått. Du og jeg (alle norske statsborgere) eier naturressursene som ligger innenfor Norges grenser. Oljen og gasen er med andre ord vår felles eiendom. Du og jeg (alle velgere) har gitt et mandat til stortinget (landets nasjonalforsamling) om å forvalte våre felles naturressurser til det beste for nasjonen og dens innbyggere. Slik må det være, du ville ikke vært fornøyd om jeg fikk eneretten til å forvalte våre naturressurser og jeg ville ikke vært fornøyd om du fikk den retten. Politikere som velges inn på stortinget kan generelt veldig lite om hvordan utvikle og drifte offshore olje og gassutvinning i praksis. Klokelig nok setter de derfor ut disse oppdragene til selskaper som kan dette faget. Disse selskapene gis en enerett (konsesjon) til å hente opp og selge oljen og gassen du og jeg eier sammen. Din indignasjon over at petroleumsbransjen må betale en grunnrenteskatt på 56 % (pluss ordinær bedriftsskatt på 22 %) av deres driftsoverskudd når de henter opp og selger din og min olje og gass er i mine øyne lite gjennomtenkt. Hadde stortinget kun krevd ordinær bedriftsskatt fra petroleumsselskapene på norsk sokkkel ville stortinget gitt bort 4/5 deler av din og min felleseiendom til de som eier aksjer i disse petroleumsselskapene. Min reaksjon er derfor motsatt av din. Jeg er kritisk til at grunnrenteskatten for petroleumsnæringen er satt så lavt som 56 %. Jeg mener grunnrenten burde vært satt vesentlig høyere fordi denne grunnrentesatsen betyr at rundt 1/5 av nettoinntektene (overskuddet) fra all petroleumsvirksomhet på norsk sokkel har tilfalt aksjonærene av operatørselskapene. Oljefondets størrelse beviser at dette er ikke småpenger. Ifølge SSB ble det i 2023 (som rett nok var et solid rekordår) ble det utbetalt grovt regnet 500 000 000 000 kroner i utbytte til de som eier aksjer i selskapene spm var aktive på norsk sokkel. Dette er penger som stammer fra salg av din og min felleseiendom, og utgjør grovt regnet 450 000 kroner rett i lomma på disse aksjonærene fra hver eneste norske statsborger. https://www.ssb.no/virksomheter-foretak-og-regnskap/eierskap-og-roller/statistikk/aksjer-og-kapitalutdelinger/artikler/fKraftig utbyttevekst Så, unnskyld ordbruken, men hvorfor i hælvete tillater stortinget at oljebransjen får lov til operere med så gode driftsmarginer når de på vegne av alle norske statsborgere gis en enerett til å hente opp og realisere verdien til denne naturressursen? PS! Jeg er klar over at det offentlige eier aksjer i flere petroleumsselskaper, men så lenge det offettlige eier mindre enn 100 % av selskapene står denne kritikken ved lag.

Det er ikke mitt inntrykk. Vi har slik jeg oppfatter det, over de siste årene sett et stadig sterkere fokus i den offentlige debatten på den angivelige næringsskadelige formuesskatten. Valgkampen foran forrige stortingsvalg var det først og fremst de blå partiene som frontet budskapet om den næringsskadelige formuesskatten. De blå vant som kjent ikke i 2021 og vi fikk et rødgrønt stortingsflertall og regjering. De rødgrønne endret formuesskatten i forrige stortingsperiode ved: - å øke bunnfradraget beskjedent (fra 1,5 til1,75 millioner kroner), - øke ligningsverdien på aksjer fra 55 % til 80 % av aksjenes markedsverdi, og - øke skattesatsen fra 0,7 til 1,0 prosent av ligningsverdien til ens personlige formue. Det ble i tillegg innført en «kakseskatteendring» i ligningsverdien til primærboliger fra 25 til 70 % av markedsverdien som overskyter 10 millioner kroner. For de første 10 millioner er ligningsverdien uendret. For en vanlig lønnstager som eier en bolig/leilighet og kanskje en hytte betyr denne endringen i formuesskatten for vedkommendes personlige skatteplikt, vi snakker noen hundrelapper. Men for en person som eier aksjer med markedsverdi på 1 milliard kroner (om de selges) og gjerne bor i en bolig til mange titalls millioner kroner og tilsvarende dyre hytter betyr dette at vedkommendes personlige skatteplikt på aksjeformuen økte fra 38,4 til 87,8 millioner kroner i denne perioden, og at formuesskatten på vedkommendes eiendommer økte med 4500 kroner for hver million kroner utover 10 millioner av disse eiendommenes markedsverdi. Formuesskatten er som kjent den eneste personlige skatten det ikke er mulig å sno seg unna ved skatteplanlegging. Bor du i Norge og har en formue kommer du ikke unna å måtte betale den personlige skatteplikten som denne formuen utløser. Dette er hva jeg er overbevist om er den reelle årsaken til at det i denne stortingsperioden "tok fyr» i debatten rundt formuesskatten som kulminerte med at noen titalls styrtrike personer forsøkte seg med skatteutpressing ved under full mediedekning å «flykte» til Sveits for å slippe unna formuesskatten, ved at det oppstod en organisert påvirknings­kampanje «Aksjon for borgerlig valgseier» som brukte et hundretalls millioner kroner på å kjøpe politisk innflytelse (kalles valgkampstøtte) hos alle de borgerlige partiene som fikk selv KrF til å bli en varm forsvarer av rikfolks rett til å slippe formuesskatt i siste valgkamp og som også gjennomførte en omfattende annonsekampanje gjennom hele sommeren opp til valget med gjentatte dobbeltsidige annonser i alle landets store aviser med en tendensiøs skjevfremstilling av fakta forkledd som folkeopplysning for å påvirke folk til å støtte milliardærenes kamp for å slippe lettere unna sin personlige skatteplikt på sin personlige formue. Hva denne aksjonen for borgerlig valgseier har kostet vet jeg ikke, men det er beløp i en størrelsesorden som krever at man er milliardær for å kunne betale. Vi snakker helt sikkert om et tresifret millionbeløp. Heldigvis klarte ikke pengemakten å påvirke opinionen til å gi borgerlig valgseier. En annen episode jeg vil trekke frem som viser de grunnrikes sanne skatteansikt og manglende vilje til å bidra til å drifte det samfunnet som legger forholdene til rette for at det er mulig å lykkes med å drifte og eier næringsliv/bedrifter i Norge, er skattedebatten som kom høsten 2022 da den rødgrønne regjeringen la frem et forslag om å innføre grunnrenteskatt på fiskeoppdrett – som ikke er annet enn at den som lever av å benytte naturresurser tilhørende det norske folket betaler en leie (grunnrente) til eieren av disse naturressursene. Samme høst fikk vi en dyrtid grunnet krigen i Ukraina og andre internasjonale forhold som medførte at det norske samfunnet opplevde for første gang siden mellomkrigstiden at grupper i samfunnet ikke hadde råd til å spise seg mette hver dag. Prisstigningen på basisvarer og energi den høsten lagde lange køer av folk som ble avhengige av matutdeling fra ideelle organisasjoner. Denne forekomsten av reell fattigdom er noe som i mine øyne burde vært en oppsiktsvekkende og uakseptabel samfunnsutvikling som burde utløst en intens tverrpolitisk samfunnsdebatt hvordan skal vi løse denne uholdbare situasjonen. Vår velferdsstat og høye skåringer på levekårs- og trivselsundersøkelser er noe vi gjerne fremhever og er stolte av som en viktig verdi ved vårt samfunn. Men den fattigdoms­diskusjonen kom bare halvhjertet i media til tross for Rødt og SVs iherdige forsøk på å løfte opp fattigdomsdebatten. Det som ble den høstens store fokus innen økonomisk politikk i media og blant politikere flest var i stedet forslaget om grunnrenteskatt for en næring som levde fett på å kunne gratis bruke en verdifull naturressurs. Det ble mye bråk og oppstyr over hvor angivelig skadelig denne skatten ville bli for næringen. Men skatten kom, og næringen består i beste velgående. Det er utbetalt mange milliarder i utbytte til eierne av oppdrettsanleggene langs kysten vår siden 2022. Dette ble for meg en øyeåpner om at det pågår en interessekonflikt (som man før ville kalt en klassekamp) i dagens Norge med motsatt «Robin Hood»-motiv og at ordtaket «penger gir makt» ikke er tomme ord. I stedet for at samfunnsdebatten har hatt fokus på at vi har en relativt stor gruppe i det norske samfunnet som lever så marginalt at de tåler ikke en «dyrtid», har den offentlige debatten i Norge, både i politiske fora og i mediene, de senere årene dreid seg mer og mer over til å fokusere på de gjentagende, men like fullt falske og løgnaktige påstandene om at beskatning av privatpersoners personlige formue skader norsk næringsliv og fører til redusert verdiskaping og sysselsetting. Vi har en ultrarik næringselite som siden 1990-tallet har hatt det privilegium å få gradvis skattelettelser begrunnet i en politisk ideologi hvor privat investeringskapital er ansett å være lokomotivet som driver samfunnets verdiskaping, og hvor denne økte verdiskaping denne, for å låne dine ord, « menneskelige kapitalen som bidrar til etablering av arbeidsplasser og innovasjon» skaper, skal sildre ned og løfte alles økonomi og mer enn kompensere bortfallet av statens fiskale inntekter som skattelettelsen utgjør. Det er ikke små skatteletter vi snakker om. Før høyrebølgen som brakte den politiske ideologien som har rådet i snart femti år kom, var lønnsinntekt og kapitalinntekt sidestilt (hadde samme skattesats) med en marginalskattesats på 70 – 80 %. Denne marginalsatsen var reell for de aller fleste fordi det var langt færre muligheter til å avskrive på skatten. I dag er marginalskatten på lønnsinntekt senket til 47 %, mens kapitalinntekt beskattes flatt med 22 %. Aksjeutbytter skattlegges i dag flatt med 37,8 % (egentlig med 32,8 % fordi da utbytteskatten økte med 5 -poeng for noen år siden ble selskapskatten senket med samme sats slik at bedriftene utbetaler en tilsvarende større pott i utbytte). Formuesskatten på 1970-tallet hadde ca. dobbelt så høy sats som den har i dag, men reelt var den betydelig høyere fordi i 1970 var det ikke "rabatt" på ligningsverdien av primærbolig og aksjer. De ble utlignet med full markedsverdi. Det er med andre ord skattemessig betydelig bedre å være rik i dag sammenlignet med for 50 år siden. Men, som nevnt i åpningsinnlegget virker ikke denne politiske ideologien som antatt. Det ble ingen sildring av rikdom fra toppen ned til resten av samfunnet. Tvert om gikk pengestrømmen den andre veien. Vi har over de siste 40 årene fått en gradvis større og større ulikhet i inntekt og formue hvor den ultrarike næringseliten satt som plommen i egget og fikk en eventyrlig inntekts- og formuesøkning langt større en det resten av samfunnet fikk i samme periode. Det er kampen for å beholde dette privilegiet som er den egentlige årsaken bak dagens formuesskattedebatt. Som Aaberge i SSB har vist, har ikke denne ultrarike næringseliten noe som helst problem med å betale sin personlige formuesskatt – dette fokuset er vikarierende. Det jeg er tror fullt og fast som skremmer de til å lage denne kampanjen mot formues­skatten er en form for skråplanseffekt. Den ultrarike næringseliten frykter konsekvensene av Rødt og SVs fokus på ulikhets­problematikken og de ultrarikes privilegerte posisjonen som fikk et nølende Ap til å innføre en litt skjerpende justering av formuesskatten på høye formuer i forrige periode blir et første skritt på vei mot en holdningsendring

Dette er en av grunnene hvorfor variabel fornybar energi vinner frem. Det gjør underverker for energisikkerheten og handelsbalansen å gjøre seg uavhengig av å importere energien man trenger fra de landene du nevner. Takk for lenken til denne IEA-rapporten. Den har mye interessant informasjon. Jeg bet meg merke i at andelen konvensjonell olje i det globale forbruket falt fra 97 % i år 2000 til 77 % i fjor, og at andelen konvensjonell gas er nede i 70 %, og at oppimot 90 % av verdens investeringer i olje og gassutvinning brukes til å opprettholde produksjonsnivået. Det er en interessant utvikling som forsterker behovet og incentivet til å bygge ut mer fornybar kraft.

Mitt argumenr var at det lar seg ikke gjøre når det norske samfunnet bruker så mye resurser som det gjør i dag for å "utvikle, ikke avvikle oljenæringen" for å låne statminiserens ord. Norge er folketallsmessig et meget lite land. Det betyr begrenset tilgang på ingeniører og andre med teknisk- og forretningutviklingskompetanse til å utvikle og få etablert alternative konkurransedyktige industrier når landets desidert største næring går så det griner og har et "umettelig" behov for de samme kloke hodene. Jeg argumenterte derfor med at det er nødvendig å frigjøre noe av kompetansen som i dag er opptatt med å utvikle petroleumsnæringen dersom vi skal ha ressurser vi kan bruke til å utvikle morgendagens industrinæringer. De kan vi skaffe ved å begynne en målrettet utfasing av petrolumsnæringen nå. Jeg bruker begrepet "utfase" , som betyr en gradvis avvikling over tid, med overlegg. Jeg har aldri ment eller tatt til ordet for å legge ned næringen av akkurat samme grunn som du argumenter mot mitt utsagn med. En utfasing har også den fordel at vi får en langt roligere og behageligere overgang enn om vi venter til at den pågående fornybarrevolusjonen i verdens energimarkeder som denne tråden handler om tar over markedet og tvinger frem petroleumsindustriens Kodakøyeblikk. Det vil gi den bråe og smertefulle nedleggingen du advarer mot.

Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror at årsaken til at FrP gjør det bra i årets valg er at de sopet opp proteststemmene som forlot Sp da de kom i posisjon, og som Sp tok Fra FrP da de sist var i posisjon og hadde ansvar for den politikken som ble ført. Hvis Ap av en eller grunn skulle måtte gi fra seg regjeringsmakten i denne peridoen og slippe til FrP, så tror jeg at vi igjen vil se at Sp vil ta et betydelig antall velgere fra FrP.

"Jeg mener at det norske folk ikke vet sitt eget beste, dette valget er et nytt eksempel på det. I økonomisk sammenheng gir altfor mange inntrykk av at de er utstyrt med finansiell babyhjerne" Sier milliardær og skatteflyktning Kjartan Aas etter gårsdagens valgresultat. https://e24.no/norsk-oekonomi/i/3Mv1mA/sissener-forventer-at-erna-trekker-seg-jeg-synes-synd-paa-norge Jeg ser gårsdagens valgresultat som et sunnhetstegn. De som måtte ha, for å låne Kjartans ord, «har finansiell babyhjerne» her, er de mange som lot seg blende av høyresidens kraftige bombardement av det offentlige rom som ble betalt av søkkrike privatpersoner, om at de rødgrønne er næringsfiendtlige, landet trenger en ny kurs som skal gi folk flest bedre økonomi og økt frihet ved å beholde pengene sine selv. Jeg mener man skal være bra naiv for å tro at milliardærer til sammen bruker et hundretalls millioner kroner fra egen lomme på en annonsekampanje og valgstøtte til utvalgte politiske partier for å bedre forholdene til folk flest. Rolf Aaberge, forsker hos SSB, sa til Klassekampen 12. juli i sommer: «Vi har hatt formuesskatt hele tida, allikevel har inntekts- og formuesandelen til de aller rikeste økt jevnt og trutt siden 2001.» Aaberg sa videre at ifølge SSBs tall har Norges én-prosent rikeste personer sin andel av den totale markedsinntekten økt fra 12 % i 2001 til 29 % i 2021. Her viser Aaberge hva den siste tids sterke fokus på formuesskatten egentlig handler om. Dette har intet å gjøre med å bedre vanlige folks hverdag, men å beskytte særinteressene til en liten men meget privilegert gruppe, de søkkrike blant oss, som de siste tiårene har fått lov til å stadig øke sin makt, innflytelse og eierskap til den totale verdiskapingen i det norske samfunnet. Dette privilegiet har de rikeste av oss fått fordi den rådende politiske ideologien i de fleste vestlige land siden 1980-tallet har vært en ideologi hvor blant annet privat investerings­kapital i en markedsstyrt økonomi hevdes å gi størst mulig økonomisk vekst. Frem til 1980-tallet hadde Norge i likhet med de fleste vestlige land langt høyere skatt på personlig rikdom enn i dag. Lønnsinntekt og kapitalinntekt var likestilt (samme skattesats), marginalskatten var 70%, noen ganger 80 %, og det var langt færre fratrekksmuligheter da enn nå. Med den nye ideologiens ankomst ble det ansett viktig å skape privat investeringskapital og skattesatsene for de på toppen ble kraftig reduserte. Dette ville selvsagt redusere statens inntekter og det ville øke realinntektene til de på toppen mye mer enn til de som var nederst på lønnsstigen, men det kom ikke til å bli et problem fordi ifølge denne ideologien vil skatteletter til de rike føre til at deres investeringskapital ville skape økonomisk vekst, «bake en større kake», som ville kompensere for statens bortfall av skatteinntekter og komme alle samfunnslag til gode «trickle down econimics». Førti års erfaring med denne politikken i de fleste vestlige land viser at samfunns­økonomien fungerer ikke slik denne ideologien sier den skal gjøre. Staten har ikke fått kompensert skattelettene og har gått fra rik og mektig til fattig og kompensert med å akkumulere statsgjeld til krisenivåer og (Norge er et unntak grunnet oljen), og store lavlønnsgrupper har fått liten eller ingen realinntektsøkning – mange av dem har med rette mistet tilliten til de tradisjonelle statsbærende partiene og gir økende politisk makt til antidemokratiske ytrehøyrepartier (gjelder ikke Norge, FrP er demokratisk). Til tross for disse alvorlige samfunnskonsekvensene av de superrikes akkumulering av verdiskapingen er utrolig nok de blå partiene i Norge fortsatt blinde og forsvarer iherdig politikken som gir de superrike privilegiet å slippe lett unna personlig skatteplikt og beholde mulighetene til å samle mer og mer av eierskapet og inntektene i norsk næringsliv i eget privateie. Men på den røde siden, især Rødt og SV, og i økende grad Ap blir man mer og mer bevisst på at dette kan ikke fortsette. Fra den kanten øker kravene om at også de superrike i Norge må bidra mer til å finansiere velferdsstaten og at det er nødvendig å redusere (les ta vekk privilegiet til de superrike), og konfiskere deler av de svære privatformuene via arveskatt eller lignende før samfunnet vårt ender opp som et oligarki der en håndfull supermegarike familier eier alt som er verdt å eie og at alle vi andre har bare smuler å fordele mellom oss. Dette er grunnen til at vi så pengemakta i Norge bruke til sammen et hundretalls millioner kroner på å hjelpe de blå partiene som er mer enn villige til å være milliardærenes støtteforening og politisk garantist mot at et Ap som presses av Rødt og SV skal få makt til å rette opp noe av den ulikheten som nyliberalismen har medført. Det stod uvanlig mye på spill i årets stortingsvalg. Jeg er derfor veldig lettet og glad for at årets valg gikk slik det gikk og stolt over å være en som er utstyrt med «finansiell babyhjerne». Og til alle andre med «finansiell babyhjerne» vil jeg komme med en oppfordring og advarsel. Nå gjelder det ikke å sove. Pengemakta tapte dette slaget, men de kommer garantert ikke til å gi opp. De vil søke etter nye måter å bevare sine privilegier og det blir garantert en ny runde om fire år og da gjelder det å sørge for at de blå ikke kommer i posisjon. Og i mellomtiden er det bare å finne frem popcornet og bivåne sytekoret fra de ene stakkarslige milliardæren etter den andre som rømmer landet fordi skattetrykket gjør det umulig å leve her. God tur.

Pengemakta gir seg desverre ikke så lett. Om fire år blir det omkamp hvor de blå med milliardærenes hjelp til å bombardere det offentlige rommet med reklamer, podkaster , kronikker osv. advarer Ola og Kari Nordmann om at de rødgrønne er næringsfiendtlige og hevder at landet trenger en ny kurs som fremstiles som om den skal gi alle frihet, men som i virkeligheten er å tilpasse samfunnsøkonomien enda mer til gunst for de superrike. Det pågår en klassekamp i dagens Norge med motsatt fortegn av arbeiderklassens kamp i begynnelsen av forrige århundre. Den gangen var målet å skyve maktforholdet i arbeidslivet over aksjonærenes og mer mot arbeidernes interesser for å forbedre levekårene til de mange. I dagens klassekamp er målet å gjenopprette maktforholdet slik det var før arbeideiderbevegelsen kom og "ødela" for pengemakta. Jeg er derfor veldig lettet og glad for at årets valg gikk slik det gikk.

Det er et "høna og egget"-problem ved dette argumentet: Hvordan skal man klare å lage et alternativ til en svært lukrativ lønnsledende industri som har en kvart million ansatte (les: som soper opp det beste og meste vi har av marin fagkunnskap) og som er så attraktiv at vi bruker 150 til 250 milliarder i året på opprettholde fullt trykk i olje og gassaktiviteten. I Norge går det grovt regnet rundt 30 ganger så mye investorkroner til olje og gass som til annen energiteknologi. Hvem skal skape alternativet og for hvilke midller når alt vi har av "remmer og tøy" ledes til olje og gass?

Vi var vist ikke så enige allikevel 😞 Dette argumentet er en av de norske oljeinteressenes livsløgner for å rettferdiggjøre at Norge velger å trosse de krystallklare advarslene fra verdens vitenskapsmiljøer om konsekvensene av å fortsette å overføre enorme mengder fossilt karbon fra jordskorpa til atmosfæren. Jeg mener dette argumentet umoralsk og sterkt misvisende. Det misvisende ligger i at utslippene knyttet til produksjonen av olje og gass er typisk rundt 1-2 % av de totale utslippene når denne oljen/gassen forbrennes. At norske oljeselskap (om det stemmer, noe jeg tviler på) er best i verden på redusere produksjonsutslipp betyr derfor så godt som ingenting. Norge produserte anslagsvis 240,6 millioner salgbare standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ o.e.) i 2024. Kilde: https://www.norskpetroleum.no/produksjon-og-eksport/produksjonsprognoser/ En standard kubikkmeter oljeekvivalent inneholder 720 kg karbon som blir til 2,64 tonn CO2 ved forbrenning. I 2024 eksportere Norge med andre ord 173 millioner tonn fossilt karbon som ved 100 % forbrenning blir til 635 millioner tonn CO2. Dette er alt annet enn neglisjerbart i en hvilken som helst målestokk - inkludert en sammenligning med Kina. Det umoralske ligger i at når man vet man gjør noe galt, så er eneste akseptable løsning å slutte med det, ikke å unnskylde seg med at det er best jeg gjør dette fordi jeg kan gjøre det litt mindre skadelig/mer skånsomt enn hva andre får til. Logikken i oljeinteressenes livsløgn tilsier f.eks. at det OK å være narkolanger så lenge man pusher litt mindre aggressivt enn hva andre narkolangere gjør.