Atib Azzad

En rekke akademikere med fagfelt innen holocaust & antisemittsme har signert og formulert et betimelig brev som utrykker avsky og skuffelse over nazi- og holocaust-retorikken som benyttes for å beskrive krisen i Gaza. [...] appealing to the memory of the Holocaust obscures our understanding of the antisemitism Jews face today, and dangerously misrepresents the causes of violence in Israel-Palestine. The Nazi genocide involved a state—and its willing civil society—attacking a tiny minority, which then escalated to a continent-wide genocide. Indeed, comparisons of the crisis unfolding in Israel-Palestine to Nazism and the Holocaust—above all when they come from political leaders and others who can sway public opinion—are intellectual and moral failings. At a moment when emotions are running high, political leaders have a responsibility to act calmly and avoid stoking the flames of distress and division. And, as academics, we have a duty to uphold the intellectual integrity of our profession and support others around the world in making sense of this moment. Israeli leaders and others are using the Holocaust framing to portray Israel’s collective punishment of Gaza as a battle for civilization in the face of barbarism, thereby promoting racist narratives about Palestinians. This rhetoric encourages us to separate this current crisis from the context out of which it has arisen. Seventy-five years of displacement, fifty-six years of occupation, and sixteen years of the Gaza blockade have generated an ever-deteriorating spiral of violence that can only be arrested by a political solution. There is no military solution in Israel-Palestine, and deploying a Holocaust narrative in which an “evil” must be vanquished by force will only perpetuate an oppressive state of affairs that has already lasted far too long.

Så dette skal ikke tolkes som misogyni, bare at du rett og slett er rasshøl?

Gisler eller ikke, den juridiske prosessen fremstår svært betenkelig, om ikke illegitim. [...] The decision to place a Palestinian in administrative detention is made by the regional military commander – without indictment or trial. Under the military law that applies in the West Bank, a person can be administratively detained for six months. However, the order can be extended indefinitely, so the detention is effectively unlimited and detainees never know when they will be released. Individuals held in administrative detention must be brought before a military judge within eight days – either of the original detention order or of its extension. The judge may uphold the order, reject it, or shorten the period of detention stipulated in it. The decision may be appealed to the Military Court of Appeals or the subject of a High Court petition. However, the judicial review is largely a façade. In the overwhelming majority of cases, the judges accept the ISA’s claim regarding the “security risk” that justifies the detainee’s immediate incarceration. As the evidence for the claim is not disclosed to the detainee and his counsel, he never knows the reason for the detention and cannot challenge the allegations supposedly made against him. In some cases, the judges request to see the classified material; in others, they do not review it or make any attempt to examine the information that led to the detention. In any case, the fact that the detainee cannot address this information empties the judicial process of any meaning. The major problem with the judicial review is the court’s working assumption that administrative detention is a lawful measure. The judges only question how this power is implemented: did the military commander apply reasonable discretion in the case before them? At no point do they examine the legality of the measure itself. In doing so, the judges completely ignore the fact that Israel’s use of administrative detention renders it unlawful. In violation of the restrictions placed by international law, Israel makes routine, extensive use of administrative detention. Over the years, it has placed thousands of Palestinians behind bars without charging them, without telling them what they are accused of, without disclosing the alleged evidence to them or to their lawyers, and without informing them when they will be released.

Dette er en film om depresjon, men den ønsker samtidig å være oppløftende, ha en positiv konklusjon, samtidig som virkelighetens vanskeligheter ikke nedspilles. (Folk er jo forskjellige, men jeg synes ofte det kan bli ytterligere deprimerende å bare distrahere seg med positive ting) En litt oversett perle, spør du meg, The Wackness (2008). Ben Kingsley, og Josh Peck, med Method man og Mary-Kate Olsen i små bi-roller. Filmen er ikke avhengig av at man liker hip-hop, men funker kanskje ikke om man virkelig hater det.

Ja, nei. Vi har vel tatt opp nok plass med dette nå. Jeg forstår du snakker om effekten repetisjon har for holdninger. Subliminal persepsjon kanskje. Det er greit. Takk for oppklaring.

Ord kan alltid misbrukes -eller brukes misvisende. Det må være folks ansvar å dedusere hvorvidt ordene som benyttes er brukt for å male et godt bilde av situasjonen, eller for å forlede deg inn i en konstruert fremstilling. Man kan ikke bare gi opp konsepter som godt/dårlig & grad av dårlig fordi man opplever at et ord er brukt uaktsomt for ofte. Jeg deler heller ikke opplevelsen din om at ordet overgrep har mistet sin betydning gjennom feil bruk og inflasjon, ordet kommer fremdeles med en gravitas som fordrer redegjøring dersom det brukes uansvarlig eller feil.

Gjør og kommenter som du vil for min del, jeg skal ikke stoppe deg, bare informere om at jeg ikke kjenner meg igjen i hva du mener jeg mener, min kommentar var aldri rettet til hyppigheten eller mangelen på hyppighet av noe, og var dermed heller ikke et forsøk på å redusere en eksponeringskilde til et enkelttilfelle. Du må gjerne gå utifra hva du vil, men du må nesten forklare meg hva det er du tror jeg mener eller prøver å si, dersom det skal bli noen videre dialog ut av dette. Slik det er nå snakker du med deg selv, og det må du gjerne gjøre, men da er det jo litt rart om jeg skal inkluderes.

Sjukt mange, bare kommunist-prat her hele tiden.. Får jo aldri fred for arbeidereide produksjonsmidler og klasseløshet her inne.. Virkelighetsforståelsen din er det i alle fall ingenting i veien med.

Jeg tror jeg forstår problemstillingen som legges frem i utgangspunktet, det kan vel ganske greit illustreres med menneskeskapte klimaendringer, er dette en effekt av en ikaros-situasjon for mennesket, at utviklingen vår etterhvert saboterer for en bærekraftig og harmonisk tilværelse? At vår såkalte intelligens ender opp med å være destruktiv for oss og mange av organismene og skapningene vi deler planeten med? Dersom det er problemstillingen som skulle diskuteres er det kanskje mer nyttig å snakke om bærekraftig/ikke-bærekraftig fremfor å foreslå en motsetning mellom naturen og evolusjon. Men kanskje jeg tar feil også, for det gjenstår vel ikke så mye å diskutere, det er jo tydelig at mennesket i flere sammenhenger ser ut til å selvsabotere fremtidig eksistens.

Hyppighet var aldri en faktor for hva jeg forsøkte å si, hvorvidt jeg har beskrevet noe i entall eller flertall er lite relevant for budskapet som sådan. (Et budskap jeg gjentok for å bremse denne reisen av mis-kommunikasjon, men det viser seg fruktløst) Kanskje har det noen relevans for hva du har funnet opp at jeg mener. Jeg nekter altså likevel ikke for repetisjonens kraft. Kanskje var det en god idé å spørre, for slik det er nå diskuterer du mot ditt eget påfunn.