Theo343

Ja det var ment som menn som alle på en eller annen måte lar dama styre det meste, på godt og vondt. Nå er ikke det å skrive min største styrke. Ellers enig med deg, jeg tror også mange ikke er "tro mot seg selv" i så henseende. Og jeg tror kanskje menn spesielt har vondt for å være åpne på at de liker at dama tar styringa i senga, for menn skal jo liksom være "bossman". Men selvsikre mann vil ikke ha noe problemer med å innrømme det. Så har du kvinnene som faller i samme fella "vi skal jo være den som blir styrt i senga og la den ekte mannen med stor M ta styringa?". Selv fant jeg ut av disse tingene forholdsvis tidlig etter å ha prøvd litt begge deler. Men så gjelder det å finne en partner som faktisk er kompatibel på det. Uten å måtte lete i obskure hjørner av samfunnet. Jeg tror veldig mange forhold kjølner seksuelt fordi partene ikke er ærlige med hverandre på såpass grunnleggende punkter. Så ender de i verste tilfelle opp med å være utro fordi der kan man slippe å være så "synlig".

Jeg vil omformulere det litt. Det er helt greit å ta en avsjekk med samboer, kone osv. Det kan være hun har planlagt en middag og handlet for et visst antall personer. Eller at man hadde en avtale han hadde glemt (det vet vi skjer). Men det jeg tenkte på var disse menn som må be om tillatelse, ikke bare ta en avsjekk for å ikke være drittsekk. Helt enig her også. I et langt forhold pleide jeg å dra på sykkelopplevelse/trening ferie 2 ganger i året. 7-10 dager hver gang og gjerne i perioden mars-april og september-oktober. Hun kunne jo ikke fordra sykling så det var jo helt naturlig at jeg dro på disse turene og de ble bare bestilt, man var klar over det og tok høyde for det. Å ha egentid i et forhold er alfa omega for de fleste (vil jeg tro). Derav var også en av mine krav at jeg alltid skulle ha en egen Mancave (rom, garasje el.) hvor jeg kunne ha det som jeg ville og gjøre som jeg ville. Og fikk jeg ikke det hadde jeg nok mistet meg sjæl og neppe orket det særlig lenge. Også det å kunne dra på sine egene greier alene eller med egne venner uten å alltid ha med partneren, det er bra for de fleste forhold.

Det er helt riktig og jeg fikk med en gang opp et navn i hodet på en på jobb som alltid brukte dama som unnskyldning. Og vi skjønte jo at det var fordi han egentlig ikke hadde lyst. Måtte flire litt, for det er jo helt greit at man ikke har lyst 😛

"De fleste" var nok unøyaktig. Men alle uføre jeg kjenner vil bo i nærheten av familie og venner fordi det er det sosiale kontaktnettet og sikkerhetsnettet som er viktig å holde på. Og ja både innen familie og venner mister man ofte folk når man er ufør. Men dette er gjerne avhengig av hvordan den uføre er som person og hvilke plager vedkommende har. Er man en person som fører til stadig mye klaging om sykdom og annen negativitet så vil mange fort kutte deg ut. Er man en person som stadig vekk sier nei til invitasjoner pga. helse som kan skifte dagsformen på få timer så blir man også lettere kuttet ut av mange. Mange av disse vil også prøve å kunne og sier først ja og så nei i siste liten da de har gruet seg i 2 dager. Folk blir fort lei av slik, det er helt riktig. Så har man den kategorien som jeg ikke helt forstår meg på. Man kutter ut venner som ikke klarer like mye fysisk som seg selv. Eks. har de en skade i rygg eller ben som gjør at de ikke kan bli med på alle aktivitetene de driver med, men de kan fint være med på en del andre ting. Dette er trist men folk må få gjøre sine egne valg. Men dermed føles det også ekstra kritisk å hvertfall holde seg i nærheten av eks. sine barn eller foreldre og kanskje en ekstra god venn for de gangene man virkelig trenger hjelp. Nettopp fordi det er så enkelt å miste alle rundt seg når man sliter. Har man mistet dette eller ikke har venner som kan kjøre i 5-10 timer for å hjelpe med noe, så vil man ha mindre hindringer i å flytte hvor som helst. Samt de uten barn i samme kategori. Så ja, man trenger ikke en gang være ufør for å oppleve dette. Det holder at man har noen kroniske sykdommer men kjemper seg gjennom arbeidslivet likevel.

Og her har man en artig miks. Mannen kan være alt annet enn direkte underdanig i resten av tilværelsen og har sine egne sterke meninger. Men i senge elsker han at dama tar styringa. Uten at han er en SUB av den grunn. Men han tenner på det og skulle ønske flere damer var slik.

Det er interessant det du tar opp. Har venner og bekjente menn som faller i disse "kategoriene" og noen er nok en blanding. - Han lar dama styre i hjemmet for han orker ikke å krangle om absolutt alt. Hjemme er kona/dama sjefen. Han har egentlig resignert litt og tenker "happy wife, happy life". Livet er for kort til å krangle om alt. - Han lar dama styre i hjemmet fordi hun faktisk kan skape et koselig hjem man ønsker å komme hjem til. - Han er tålmodig og soner ut litt når dama som kanskje er litt ekstra stabeis får sine raptuser. Denne evnen er sjelden. - Han lar dama styre alt, også felles økonomi og lønna hans går til henne hvor han får utdelt sine penger som kan brukes til hva som helst. Hun er også gjerne i overkant sjalu og ringer stadig vekk når han er ute med venner. - Så har du den klassiske tøffelen som ikke tør godta invitasjoner til venner fordi dama har bestemt at de skal sitte hjemme og se på TV og spise potetgull. - Han som alltid må sjekke hjemme før han kan si ja til noe som helst. Selv noe så enkelt som å ta en spillkveld sammen hvor alle er hjemme i sitt eget hjem. Han får av og til lov, men må alltid sjekke med dama først. Han får selvsagt kjeft av dama hvis spillkvelden gikk en halvtime over tiden. - Så har du ungkaren som alltid forventer at ting skal gå slik han vil og dermed forblir ungkar og selv mannlige venner blir litt slitne av fyren. - Kom på en til. Han som ikke godtar at dama skal dominere alt i forholdet og ender opp med å leve et liv fult av krangel til han endelig forstår at det ikke er verdt det (eller kanskje aldri). Har bekjentskaper i alle kategorier. Men så har man også andre enden hvor par bare lever helt sitt eget liv hver for seg hvor det kan være frustrerende for den ene parten. EDIT: Men skjønte at det handlet om den seksuelle og romantiske delen av forholdet.

Spurte om det samme tidligere @leticia

Hele verden har outsourcet all produksjon til Kina siden 80 tallet. Det er ikke Temu handlere som er årsaken til Kinas boom men heller griske selskaper.

Frister med 3 års null rente på Tesla Modell Y juniper nå hmm. Har gått noen runder med kalkulator. Egentlig 1 år for tidlig for min del men tja.

Jeg har opplevd dette et par ganger. Jeg har alltid tenkt st jeg ikke orker en runde 2 med barn. Det er flust av menn i 50 årene som har barn under 10 år, som gjerne er runde 2. Jeg sverget at det aldri skulle bli meg. Ikke fordi jeg ikke liker barn men jeg ville at mine barn skulle slippe å forholde seg til at pappa hadde en annen familie med nye barn. Samtidig møtte jeg kvinner jeg nok kunne fått en god tilværelse med. Eks. en kvinne på 41 som jeg hadde hatt et godt øye til for mange år før vi nå møttes igjen. Vi hadde veldig mange felles interesser og klaffet virkelig godt. Men det som stoppet meg var at hun senere i romantiseringen var klar på at hun ønsket barn. Hun hadde ikke tidligerr hatt forhold hvor hun ønsket barn men nå som ting klaffet, ønsket hun barn før det var for sent. En fantastisk kvinne på alle måter så jeg ønsker på ingen måte å få henne til å virke desperat. Vi passet virkelig godt sammen og jeg vet jeg hadde blitt lykkelig med henne. Men jeg har også lært at jeg må ta vanskelige valg og være tro mot meg selv så når jeg merket at dette med å få barn vle et hyppig tema minte jeg henne på hva jeg hadde sagt i starten "jeg ønsker ikke en runde 2 med barn". Med tungt hjerte måtte jeg også avslutte det. Vi hadde kun 6mnd bak oss og jeg sa at ønsker hun virkelig barn så er det også feil av meg å kaste bort tiden hennes selv om jeg virkelig ønsket å fortsette forholdet og nok ville fått et godt liv med henne. Jeg har også hatt meget gode forhold med kvinner som har vært en del yngre enn meg. Men igjen kommer dette med barn opp etterhvert og jeg har da igjen måttet ta vanskelige valg og være den som avslutter forholdet selv om jeg ikke ønsket det. Men igjen, vil de hs barn så vil ikke jeg være den som hindrer dem og risikere å bære den skyldfølelsen senere. PS. jeg var alltid klar på dette med barn før man innledet noe. Det jeg mener med dette er ikke at "jeg har hatt mange forhold og er en pikenes jens". Jeg er ikke noen "chad" som ruler rommet og har aldri hatt ønske om å være det. Jeg er en introvert mann som trives best som usynlig i mengden og blir litt oppgitt av enkelte menns markeringsbehov. Poenget mitt er at uansett hvordan man skulle ønske å finne en kvinne å dele livet med så er det meget viktig å ikke miste seg selv og å kjenne på at man er tro mot seg selv. Hender det at jeg i stunder tenker på om jeg tok det riktige valget? Selvsagt, men jeg vet også av erfaring at å ikke være tro mot seg selv ikke fører til noe godt i lengden. Jeg føler stor empati ned unge menn som sliter med å finne en partner i dagens merkelige tinder alder. Men selv om man kan føle seg ensom og nærmest føler at man er der at man tar til takke med mennesker som ikke er bra for en, så er det viktig å være tro mot seg selv. Skrevet på mobil og derav mye skriveslurv.

Jeg klødde meg litt i hodet av denne. Hvor opplever man det?

Er i den gata jeg tenker også @Snowleopard. Men titter litt på hva eks type biler som Xpeng G9 kan gi meg. I USA har man biler tilsvarende X9 som kan legge setene helt ned i flush med gulvet og snu forsetene. Det hadde vært ideelt for min del. Ståhøyde hadde vært ønskelig men ikke et absolutt must.

Jeg har ikke inntrykk av at dette er tilfelle her. Så får vi håpe trådstarter får svar på noen av spørsmålene.

Selv sluttet jeg å drikke i sosiale lag for ca. 15 år siden. Det har også medført at jeg så og si alltid sier nei til sosiale tilstelninger på jobb fordi mantraet da ofte er "ta en øl med sjefen din og kollegaene dine for å bli bedre kjent". Jeg er ikke spesifikt i mot alkohol men jeg har andre årsaker til at jeg ikke ønsker å drikke alkohol mer enn nødvendig. Jeg nyter kanskje en øl eller 2 en sjelden gang i godt selskap på privat fronten eller med en god venn på en pub.

Jeg er langt på vei enig med det du sier, @Simen1 og ga deg derfor en lyspære. I dag er det mange ulike agendaer som preger både media og sosiale medier, noe som ofte bidrar til å skape unødvendig frykt og gir inntrykk av at situasjonen er verre enn det egentlig er. Samtidig vil jeg legge til et annet poeng: Det er ikke bare overdramatisering som kan skape frykt. Når viktige deler av virkeligheten underspilles eller skjules, kan det også føre til uro og mistillit. For eksempel har vi sett i små byer og lokalsamfunn, blant annet i Irland og Storbritannia, at økningen i visse samfunnsproblemer ofte kobles til grupper som ulovlige immigranter. Når myndigheter eller media feier slike utfordringer under teppet, føler folk at de ikke blir tatt på alvor. Dette kan igjen føre til demonstrasjoner og i verste fall til vigilante-tendenser, slik vi har sett enkelte steder. Ikke minst bidrar det til å skape større splittelse. Kort sagt: Åpenhet om utfordringene er viktig for å unngå at frykten får vokse seg større enn nødvendig, enten den kommer av overdrivelser eller av at ting holdes skjult. Ellers er jeg helt enig i at samfunnet fungerte bedre før. Jeg savner 90-tallet.

Ingen sier at det nødvendigvis tas riktige avgjørelser for å motvirke at et problem har blitt for stort. Det utelukker likevel ikke at problemet har blitt for stort og at man må slutte å ignorere det. Å se det fulle og hele bildet er det per definisjon da noe som ingen klarer. Jeg tror de fleste menn tåler et avslag eller å bli kalt "gammel gris" fordi man skulle gjøre en feilslått tilnærming til noen som ikke liker menn som er eldre. Men de fleste klarer jo å få ett inntrykk av det i forkant for å slippe å bomme såpass grasalt. Selvsagt med unntak av hvor godt brisne menn eller kvinner som er vesentlig eldre enn deg, helt ut av det blå legger hånden på låret ditt litt for mange ganger i løpet av en kveld.

Hvor sier noen at man ikke vil få bedre produksjon av å følge solen? Da tror jeg du med vilje misforstår og legger ord i munnen på andre

Det er gjerne et resultat av at noe har gått for langt og blitt et problem over tid. Men det blir andre diskusjoner

Hehe ja... hvis et individ kan oppfattes som "truende" for deres etablerte ideologi om hvordan ting er eller skal være så vil de gjerne utstøtes fra -den- flokken som du sier. Og ja, jeg skulle til å legge til at det er flokkens styrke og samarbeid som er viktig, ikke individet. Men slik sett ser man i dag kanskje kjernefamilien som flokken? I mange vestlige samfunn vel å merke, hvor flokken gjerne er større i andre kulturer. Igjen en annen god observasjon du har som jeg også tenkte på å ta opp. Noen av disse kvinnene svarte at de jo selvsagt ønsker å ha kontroll over det som er "farlig". Altså litt slik som "The beauty and the beast". Jeg driver selv med hest og jeg forstår dynamikken i det, men der man feiler er når man ikke vurderer om det er noe man faktisk kan ha kontroll over. Ustabile menn er ikke noe man har kontroll over. Eks. er løver vesentlig mer risiko å forsøke å ha kontroll over. Ergo er det viktig å ikke gjøre valg basert på hvor farlig vedkommende kan være, men tenke igjennom hvilken risiko det også innebærer. Og det er her Film og TV dessverre lager også til tider lager falske idealer som unge sinn foran skjermen gjerne formes av.

Å ha kontroll på hvem man velger som livspartner ser jeg som helt naturlig, både for menn og kvinner. Og slik samfunnet har blitt er det i stor grad en fordel om kvinnen legger til rette for det. Men selv når jeg var pjokk på 70/80-tallet så observerte jeg jo ofte at det nesten alltid var kvinnen som åpnet for at mannen skulle sette inn støtet. De hadde sine metoder for at mannen skulle få et øye for dem. Slik sett har jeg alltid sett det som at det er kvinnen som legger føringen selv om det var mye mer subtilt. Vel ikke mer subtilt enn at jeg alltid så det. Men merkelig nok er slikt ofte enklere å observere på vegne av andre enn om noen gir deg selv den samme oppmerksomheten. I dag må det gjerne litt kraftigere skyts til pga. samfunnsutviklingen og kvinner må være mer direkte. Og ja det er en fordel for menn da kvinner gjerne ser bedre hva som skal til for at et forhold skal fungere. Fremfor at man havner i et forhold hvor man er så motstridende at det blir mer konflikt enn teamwork. Her må man også være oppmerksom på at menn kan se at dette foregår og forsøker å vise det de tror at kvinnen vil ha. Et kort svar vel å merke. Tillegg: Det mange menn i dag setter pris på er kvinner som er klare i kommunikasjonen. Ergo tøffe kvinner som tør si hva de mener er bra for menn. Det som ikke er bra for menn er å måtte leve som en tankeleser og hvor alt må tolkes i flere lag for å komme frem til hva som skal til for å ha et godt forhold med kvinnen. Det gjør gjerne at de færreste menn holder ut i lengden.

Det jeg legger i svaret her er ikke min mening men det jeg har fått fra kvinner og hva de har svart. Da i sammenheng med at mange kvinner blir utsatt for vold fra menn og at man har sett en økning i drap på kvinner utført av menn. Hvor jeg da nok veldig korttenkt spurte "Men vi ser jo at kvinner i stadig større grad velger farlige menn - da har man jo dessverre satt seg litt i den situasjonen akkurat som når menn velger kvinner som ikke er bra for dem?". Samt at jeg ikke aksepterte at man la alle menn for hat som dårlige menn fordi man har noen av disse elendige mannfolkene som utøvde vold mot kvinner. Jeg ba de bare om å moderere seg noe og ikke legge alle menn for hat basert på noe få gjør. Da ble jeg lagt for hat som en kvinnehater fordi jeg stilte spørsmål ved dette. Men for å unngå digresjoner. Det kvinner har svart meg på i hvorfor de velger "farlige menn", er fordi det (i deres mening) skal være instinkter som stammer tilbake til steinalderen hvor det var viktig at man hadde det sterkeste og farligste "hankjønnet" til å beskytte seg og sin familie mot farer. Selv om jeg forstår det (alle ønsker å føle seg beskyttet av noen) så utfordret jeg dette med at samfunnet i stor grad har utviklet seg siden steinalderen og det har også mennesker generelt sett. Ikke alle kan være en krigerhelt selv om TV gjerne fremstiller det som idealmannen. Jeg kom også til skade for å i en setning si "kvinnen min" hvor jeg da objektiviserte kvinner hvor jeg svarte med "men det er jo mange kvinner som sier - mannen min?". Men nå mistet jeg tråden i det jeg skulle svare og får heller svare på det du spør om. (interessant tema på en rolig fridag). PS. Jeg ser at det kommer mange alternative undertemaer frem i svarene mine men hensikten er ikke at tråden skal skli ut i diskusjoner rundt disse.

Det er trist når forum drives av personlige agendaer hvor regelsetterne ikke følger eget regelverk. Ellers en ganske så god observasjon av samfunnsutviklingen vil jeg si. Jeg har litt det samme bildet at man i oppveksten i stor grad formes av hva man ser på TV. Det skapes forventninger til hvordan voksenlivet skal være, hvilken levestandard man skal ha, hvordan kvinner og menn skal være. Jeg har også i noen tilfeller (litt sært) opplevd at menn og kvinner tar etter ting på TV som helt klart er ment for å underholde og ikke skape konflikt og drama utenfor TV. Så jeg støtter din observasjon fult ut her. I tillegg dette med hva flere tiår med feminisme har ført til. Selv vokste jeg opp med en mor på 70-tallet som var i arbeid. Hun var også en god husmor og tok godt vare på oss barna. Selv om vi ikke var formuende så var det et godt og trygt hjem i tidlige barneår. Jeg hadde en iboende rettferdighetsfølelse at menn og kvinner har rett på de samme mulighetene i livet og støttet at kvinner skulle få like rettigheter i alt. Selvsagt, man skal jo ikke kunstig begrenses basert på hvilket fysisk kjønn man er født med? Men i den senere tid så har disse idealene virket å forvrenge seg noe. Det har gått mer fra at man skal ha like rettigheter til at man skal ha rettigheter uten å nødvendigvis ha det samme grunnlaget. Derav ble kvoteringsalderen født. (ikke bare kjønn). En annen observasjon jeg gjorde var at de som en gang i historien har kjempet for rettigheter vil etterhvert få en generasjon som har alle disse rettighetene og for å ikke miste det de tidligere generasjonene kjempet for så "skaper" de nye områder å kjempe for - som til slutt resulterer i at de dominerer fremfor å være likeverdige. Altså man skaper de samme urettmessige fordelene for seg selv ovenfor de andre. Først de senere år fant jeg en bok som ga mening til alt man hadde observert i samfunnsutviklingen i vår meget liberale del av verden. Men det er en digresjon og dekker ikke din andre observasjon som jeg tar i et annet svar, for å holde lengden nede.

Overskrifter? Kan du vise meg disse overskriftene? Det hjelper lite å hente fra et dokument at man kan få 3500,- i bostøtte hvis man ikke får det når man kvalifiserer til det. Det er irrelevant om det er min mor eller andre, det er uansett fakta basert på faktiske tall. Ergo viser det at statistikk ofte brukes for å lage et bilde som ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Men nok om det.

Hvorvidt man er tynt befolket i enkelte landsdeler er ikke like relevant. Det som må gjelde er i hvilke landsdeler det egner seg best med kraftproduksjon. Det er heller ikke idealistisk at formålet med kraft skal være å forsyne hele landet med kraft og ikke kun områdene hvor kraften produseres. Det bør være kongstanken. At kraft ikke kan produseres like godt i alle områder bør være gjeldende for modellen man bygger ikke slik at kraft er dyrere i enkelte områder basert på eksport og produksjon. Jeg ser heller ikke hvorfor det skal være urealistisk å lage bedre kraftforbindelser mellom de ulike regionene. Vi bygger forholdsvis dyre utenlandskabler så vi vil helt fint klare å gjøre dette i sjøen mellom landsdeler. Ellers har vi betalt nettleie i alle regioner mange titalls år. Har man ikke klart å bruke disse pengene riktig?

Jeg vil si at dette svaret ditt er basert på følelser. Og dermed er nok svaret ditt ugyldig. Det viser også hvor blind man er når man tror at man på bakgrunn av hva maksimal bostøtte er i et eller annet regelverk, så har man målt livskvaliteten til uføre og hva de faktisk får utbetalt. Jeg brukte min mor kun som eksempel som ugyldiggjør denne påstanden. Det er ikke en følelse men et tallfaktum.