tommyb

Er det utfordrende å forholde seg til det norske begrepet 'KI' eller 'kunstig intelligens', som har vært i bruk i litteratur og fagspråk siden Jon Bings tid?

Det er ikke nødvendigvis NRK som har endret seg. Spesielt når man trekker fram dekningen av Trump og Ukraina som områder man er kritisk til, tyder det på at man selv har blitt radikalisert. Kan være greit å være oppmerksom på, siden det vil se ut som det er resten av verden som har endret seg relativt sett fra eget synspunkt.

Denne tråden er basert på en forutsetning på at kulturene i Asia og Afrika er statiske og ikke har forandret seg, når virkeligheten er at kulturen har hatt enorme endringer gjennom vesentlig endret påvirkning etter internet kom. For at diskusjonen i denne tråden skal være gyldig må man ignorere hvor stor gjensidig kulturell påvirkning som har skjedd de siste tiårene. Spesielt i Asia. Denne diskusjonen er basert på en verden som ikke finnes annet enn i antiglobalistiske fantasifortellinger. Jeg bare nevner det. Nå kan dere ignorere det og fortsette påvirkningsaksjonen, agenter.

Typisk norsk å være helseskadelig stresset... https://www.vg.no/helse/i/o3agOg/ny-nordisk-helserapport-nordmenn-paa-stress-toppen

80% sykelønn kan ha direkte følgekonsekvenser når man senere skal regne ut f.eks. uføretrygd basert på snitt av 3 høyeste inntektsår siste 5 år. Dersom man f.eks. har vært i arbeidslivet i 3 år derav på sykelønn i siste år, vil det trekke ned siste år med 20%. Med normal lønnsvekst og ansiennitet betyr det normalt sett at det beste året i snittet blir det dårligste året i snittet. Med mer enn 5 år i arbeidslivet betyr det "bare" at man forskyver ett års inntektsvekst hvert år for resten av livet. Justert for nåverdi og med renters rente vil jeg tro det betyr millionbeløp totalt. I tillegg er det ofte slik at man kanskje har andre forstyrrelser på lønnsinntekter i løpet av de siste årene før man blir 100% syk. Mange årsaker har blitt forsterket over tid, og noen ganger har man også permisjoner i løpet av beregningsperioden. Det betyr at mange allerede var under 100% lønn før utregning av sykelønn og senere ytelser. I riktig gamle dager måtte man tigge eller dø. I dag har man ganske god støtte fra staten til å overleve - men likevel betydelig mindre enn alle som kan stå i full jobb og fortsatt klager på boligprisene og strømprisene. Det er en veldig, veldig stor økonomisk ulempe å være for syk til å ha inntekter, og det forplanter seg i inntektene resten av livet. Det er feil at man bidrar med 0% inntekt til stat. Dersom man gjør stønadene om til skattefrie hadde det ikke vært feil, men en betydelig andel av stønadene går rett tilbake til staten. Hvis man har 100% sykelønn, gir du staten omtrent like mye i skatt og merverdiavgift som om du var i jobb. Det er mange ting av betydning som skiller oss fra sammenlignbare land. Syke har til enhver tid forskjellige regelverk i hvert eneste land. Jeg kan ta et viktig eksempel: arbeidsavklaringspenger. Denne ordningen er forskjellig i hvert land man ønsker å sammenligne seg med. Endringer i arbeidsavklaringspenger vil være særnorsk og styrt av den politiske agenda til enhver tid sittende regjering. Disse er en svært, svært viktig faktor. Det er bevist gjennom at hver gang man endrer ordningen for arbeidsavklaringspenger får man store utslag i langtidssykefraværet og verre, i andel som går over til uføretrygd. Man må vurdere disse tingene i en helhet, men det er mye enklere å få politisk gjennomslag hvis man ignorerer helheten og bare snakker om en ting om gangen. Hensikten med disse ordningene er å gi verdige liv til de som ikke klarer stå i arbeidslivet. Hvis man bare skal fokusere på den gruppa som egentlig klarer det, men jukser, så er tiltakene rettet mot feil gruppe. Alle endringer på støtten til syke vil primært ramme de syke, og ikke juksemakere. For de fleste som har sykelønn er syke - alle er syke på et eller annet tidspunkt så denne ordningen rammer støtteordninger for alle. Og tyngdepunktet for staten er også de reelt syke: summen de sparer på å kutte i ordningen for de som har et reelt behov, er mye, mye større enn summen de sparer på å kutte for eventuelle juksere. Men det holder politikerne stort sett kjeft om, fordi da virker de fort veldig kyniske som i det hele tatt debatterer det.

@Atib Azzad Vi har mer påvirkningskraft som eiere. Eierandelene blir ikke borte, men noen andre med mindre etiske kvaler kan overta dem. Ved å selge våre eierandeler har vi i praksis rekruttert nye investorer inn i området, og da kanskje investorer som er villige til å tilføre ny kapital. Endringer i eierandeler betyr typisk at man får inn nye meninger om måter å forbedre profitt på, og i denne situasjonen er det neppe hva vi ønsker å oppnå. Det er de initielle investeringene som betyr mest og derfor er det i forkant at man har best mulighet til å påvirke. Så de reelle konsekvensene er ikke nødvendigvis så entydige som man ønsker. Jeg tror at signal sendt som eiere veier tyngre enn signal sendt som tidligere eiere. Som tidligere eiere med en boycott har vi bare skapt antipati og motstand mot ethvert budskap vi kommer med. Om noe kunne vi påvirket sterkere med å øke eierandelen til negativt flertall i de bedriftene der det er mulig. Men det ville igjen gjøre at eksisterende investorer fikk fortjeneste og det ville igjen øke attraktiviteten i området. Jeg er ikke makroøkonom, heldigvis, men dette virker komplisert.

Det var da en historisk selektiv vinkling. 1. mai er i høyeste grad en dag for internasjonal solidaritet. 1. mai ble etablert som internasjonal demonstrasjonsdag i 1889 i Paris under Den annen Internasjonale. Det skjedde i solidaritet med amerikanske arbeidere, etter Haymarket-massakren under en generalstreik som var startet 1. mai 1886. Knytningen mot internasjonal solidaritet har vært med hele veien og det reflekteres i at bl.a. Russland feiret "Day of International Workers Solidarity, the 1st of May" ulovlig siden før revolusjonen i 1917. 1. mai har også vært en dag for hjelpeorganisasjoner til å sette fokus på vold fra stater mot blant annet egne arbeidere og hjelpepersonell, og det er jo direkte nedarvet fra opprinnelsen av arbeidernes dag. Å utvide dette til å også gjelde krigsforbrytelser av statene mot andre enn organiserte arbeidere er helt naturlig, det ville heller vært naturstridig å ignorere barn og familie og bare begrense solidariteten til arbeiderne.

Jeg anbefaler i alle fall fagforening. Mye verd ved konflikt, og sparer penger på forsikring og lån. Når det er sagt, er det fortsatt sånn at dersom du har det i kjeften og vet å holde forsikringsselskapet og banken i nakken, klarer du å få like vilkår på bank og forsikring uten. Men dersom du er en av de som passivt lar DNB og IF øke kostnadene litt hver måned, og heller vil bruke energien din på andre ting enn forsikringsagenten, så anbefaler jeg definitivt fagforening. Når det er sagt så må du jo da bruke den banken og det forsikringsselskapet som fagforeningen har avtale med. Jeg har vært fornøyd nok med forsikring hos Tryg, men den rundreisen som endte opp med boliglån i Nordea kunne jeg godt klart meg uten. Da jeg flytta forsikring og lån hadde både utdanningsforbundet og NITO bedre vilkår enn det jeg fikk selv i JBF - for oss. Det kan vel være avhengig av flere faktorer.

Problemet her er at det er ikke en medisinsk/biologisk indikator som skiller disse individene fra andre autistiske individer. Gitt rammer kan noen av disse være savanter som kan løse tunge matematiske problemer, mens de samtidig ikke er i stand til å søke jobb eller skaffe seg en leilighet uten at noen gjør det for dem. Det er mange forskjellige trekk. Tidligere observerte man noen og krysset av på en liste og gjorde en subjektiv vurdering. Nå vet man at den kategoriseringen var lemfeldig - forskjellige individer har forskjellig utfall på de samme utfordringene og noen av dem overkommer dem mens andre ikke gjør det - de har likevel samme grunnleggende tilstand.

Du bør ikke forsvare noe Robert Kennedy Jr. sier, det er udokumentert synsing der det finnes masse dokumentasjon og kunnskap som han velger bort. Å bruke det som kilde er uforsvarlig. Musk har vel dokumentert autisme (aspergers), hvis jeg husker riktig, men kan naturligvis også ha andre diagnoser. Gates har sagt "If I were growing up today, I probably would be diagnosed on the autism spectrum." Det at diagnostiseringen har blitt utvidet til å også inkludere høyt fungerende individer skyldes at man nå har økt kunnskap og forståelse. Musk og Gates har utfordringer som mange andre deler, og det diskvalifiserer dem ikke fra å være gode på det de gjør, eller fra å få kjæreste, som Kennedy sa for kort tid siden. Han snakker åpenbart ikke om autismespekteret, men om de som har sterkest utslag. Av til dels de samme utfordringene. Det er derfor det er et spektrum. Man kan ikke dele opp definisjonene igjen, fordi man nå har kunnskap om at det er feil. De var basert på observasjoner som man nå vet mer om. I vitenskap er det sånn at når man får mer kunnskap, så oppdaterer man seg. Det er veldig enkelt å se hvorfor Martelé trekker det fram. Det er helt likt: grunnen til at det er flere i statistikken nå er fordi statistikken er forandret. Det er identisk. Og selv denne tråden bærer videre fordommer mot autisme, så likt der også. I'd say so.

Aspergers er autisme. Man mener at Einstein, Newton og Mozart hadde ganske tydelig autisme. I stedet for å spy ut konspirasjonstøv er det på tide dere oppdaterer deres utdaterte kunnskap. Hadde dere brukt like myt dit på å lese mye faginformasjon som dere bruker i tråden her, hadde tråden vært ferdig.

Det du sier er at du forstår konseptet autisme etter de gamle definerte egenskapene, og synes det er rart at ting som har helt andre egenskaper nå også kalles autisme. Det er naturlig nok, det. Begrepet er innarbeidet og mange nekter å omstille seg til at det samme begrepet nå ses på og brukes i nye sammenhenger. Det samme gjelder altså også mange som jobber i helsevesenet og assosierer autisme med det man tidligere kalte autisme. Siden da har man lært at autisme er mer kompleks enn som så. Det har utviklet seg til å være en sekkebetegnelse. Man har identifisert et større sett med egenskaper som er beslektet, men ikke alle innenfor spektret har alle, eller de samme egenskapene, men de har fellestrekk og så har individene et utvalg av disse egenskapene som er individuelt. Noen kan ha et sett med egenskaper og klare seg bra, men gitt andre omstendigheter kunne egenskapene utviklet seg annerledes. Blant annet har det vist seg at blant de som både har ADHD og autisme, så kan de autistiske trekkene bli mer framtredende og vanskeligere for noen av dem når de får medisin som roer ned ADHDen. De blir ikke autister der og da, det er bare andre egenskaper som har maskert autismen. Man kan ikke identifisere alle kombinasjoner av autisme og gi hver kombinasjon eget navn, det er rett og slett for variert utfall. Det å være rigid til endringer er også et autistisk trekk. Mange av de som er diagnostisert med aspergers og identifiserer seg som dette, misliker sterkt å at dette nå går under autismespekteret. Jeg tror vi alle føler motvilje mot at begreper vi har en innøvd forståelse for endrer seg. Om det er musikksjangre eller diagnoser. Men det riktige er likevel å endre definisjonene etterhvert som man får mer kunnskap. I slike tilfeller fører det likevel til utfordringer siden folk får sine oppfatninger utfordret. Jfr. helseminister "nå har alle fått autisme og autister kan aldri få kjæreste" Kennedy.

Jeg skjønte det, men når jeg følger opp med å snakke om en spesifikk gruppe måtte jeg nesten påpeke at jeg ikke ser på denne gruppen som problemelever, men heller elever som har behov som nedprioriteres. Og jeg kan skjønne det, det finnes andre måter å håndtere slike barn på. Da jeg gikk på skole var det tilsynelatende fortsatt innafor for lærere å skyve pulten mot veggen sånn at rampen ble klemt fast, eller løfte rampen opp etter nakken og henge dem på en krok i garderoben. Og det ble jo folk av oss også! ...eeeeller kanskje i alle fall noen av oss. Ikke disse rampene. Vi lot alkoholen ta dem før de endte opp med en motediagnose.

Jeg liker ikke begrepet "problemelever" men jeg opplever at skolene får spesielt dårlig oppdekning på behov knyttet til ADHD. Det er mange som sitter på budsjettene og er flinkere med tall enn med helse, som tenker "ADHD er en motediagnose" og holder igjen på vedtakene. Og det jeg ser i praksis på skolene er at barn med mer åpenbare behov, sånn som rullestolbrukere, alltid prioriteres over barn med ADHD. Hvis assistenten til en rullestolbruker er syk, flyttes en annen assistent over. Og sånn må det jo være - men da er det kanskje to ADHD-barn med halv ressurs som får en dårlig dag. Da øker risikoen for unger som forlater klassen, eller har utbrudd, eller havner i situasjoner. Og det som er med sånne dårlige dager, er at det kan få varige konsekvenser. Og så opplever jeg at den sittende regjeringen har gjort grep på dette - ikke gjort det lettere å få ressurser, men... "Lovforslaget gir ansatte i skolen mulighet til å gripe inn fysisk når elever forstyrrer opplæringen eller mobber og trakasserer andre." Her mener jeg at man her forsøker unngå å bruke ressurser ved å gå tilbake til fysiske virkemidler. Og det kom omtrent samtidig som de uttalte at alt for mange barn fikk individuell transport til skolen, og de skulle begynne å "se på dette".

Jeg vet at i barnehagen er det noen som har behov for en voksen hele tiden. Det er naturligvis ikke snakk om alle med autistiske trekk, det tas etter behov. Andre har noe ekstra behov, men ikke så mye som det. Det kan være så lite som en time om dagen, eller sikkert enda mindre enn det. En pedagogisk leder vil skrive en rapport. Det er en rekke indikatorer som barnehagen vil kjenne igjen, som forsinket utvikling, men også aldersutypisk utvikling, sosiale ferdigheter eller motoriske utfordringer. Dersom det er snakk om motoriske avvik kan man også i samarbeid med foreldrene sette igang en prosess med helsevesenet, mens andre diagnoser som autisme gis ikke til så små barn. Om barnehagen mener barnet trenger ekstraressurs, blir det søkt om dette. Det vil da komme en observatør fra kommunen for å vurdere behovet, og barnehagen kan få, eller ikke få, godkjent ekstraressurs. Ekstraressursen vil nødvendigvis bli lønnet. Dette vil så regnes sammen som en del av ekvivalenten i bemanningsnormen - det er ikke nødvendigvis sånn at det kommer en ekstra person i en time dersom et barn har vedtak om ekstraressurs i en time. Det kan f.eks. dekkes inn gjennom at barn og ansatte omfordeles mellom avdelingene, avhengig av kapasitet i hver avdeling. Det er mye mer komplisert enn at "diagnose betyr ekstra budsjett", og i og med at kommunen i noen tilfeller vil si nei, betyr det i sum alltid at det barnehagen får dekket i ekstraressurs er mindre enn det barnehagen mener barna har av behov og rettigheter. Men så vil ofte også barnehagene ha noe overkapasitet i forhold til normene, siden barn og ansatte ikke kan deles perfekt etter en prosent, så det vil være endel elastisitet i systemet til å dekke opp for de vedtakene som ikke blir tatt. Men det kan gå hele år der de ansatte på en avdeling er ekstra slitne på grunn av et manglende vedtak, for så å oppleve en mye bedre situasjon neste år. Ekvivalenter er enklere på papiret enn i uteområdet. Når det gjelder barneskolen vil skolen ha tilpasninger og utfordringer som overgår den ekstra støtten de har. Og skolene har pålagt detaljstyring på utgiftene. Her fikk vi en helt ny, universelt utformet skole for noen år siden, og skolen og kommunen kranglet i nesten et år om hvem som skulle betale for rullestolterskler på klasserommet. Normen krevde det ikke på den type lettdører, men rullestolen krevde det i praksis. Til slutt var det vaktmesteren som skar gjennom og lagde dem selv. Det jeg kan si helt sikkert er at dette er helt forskjellig fra kommune til kommune, og alle bryter loven. Dette burde vært styrt med statlige midler, ikke kommunale. Jeg kjenner til noen pårørende som ikke selv er veldig flinke sosialt, og de har hatt kjempeproblemer med enkle ting som å få elektrisk rullestol til barnet sitt fordi kommunen de bor i ikke har råd og blir ekstra kjipe med folk som ikke er flinke til å snakke for seg.

Ja, akkurat, flåsete.

Jeg tror ikke du tar til deg hvor kort man var kommet for ti og tyve år siden innenfor dette segmentet. Man har gått fra minimal brain dysfunction til aspergers til autismespekter på få tiår, og enda er man ikke "i mål" siden man ikke har fått kommet bort fra gamle definisjoner der ADHD og autisme er kontraindikasjoner når virkeligheten har en stor prosent med overlapp. Det går ikke an å kjøre statistikk på noe man ikke har en ferdig definisjon av. De gamle og kjente definisjonene er enklere å kategorisere fordi de kun identifiserer de mest åpenbare utslagene. Men de er også ikke riktige, og man har fått mange nye identifikatorer som man ikke hadde før. Man kunne fortsatt å bruke kjente feildiagnoser for å sjekke etter trender, men selv da ville man ikke fått noe av verdi, siden diagnoser som "aspergers" kun eksisterte i en generasjon av diagnosemanualen.

Når diagnosene utvikler seg basert på ny forskning og økt kunnskap, vil det nødvendigvis ikke finnes sammenlignbar statistikk over tid. Det at man får mer forskning og økt kunnskap er ikke negativt, selv om det hard forsøkes framstilles som man har en negativ utvikling.

Ja... Økt kompetanse betyr ikke perfekt. Det gjelder spesielt oss som er på Dunning-Kruger toppen.

Det er mulig det generelt sett er et poeng, men i det ligger det også en underliggende tolkning om at en autismespekterdiagnose er noe som skal behandles. Slik jeg ser det er autisme og ADHD innenfor naturlige variasjoner der noen utslag av dem er så forstyrrende at man trenger hjelp, mens andre kan man leve med. Men dersom man har disse mindre forstyrrende utslagene kan man fortsatt leve bedre med dem dersom man forstår dem, kan lære av andres kunnskap, og kan tilpasse hverdagen etter denne kunnskapen. Gjennomgående er at det er mange som ikke har en diagnose, men føler det er noe galt med dem og tror de bare er late, dårlige på å være voksne, sliter med krav, sliter sosialt, blir veldig slitne av enkle ting - og legger press på seg selv og maskerer sine utfordringer. "Demasking" er et begrep der folk forteller at de fikk det mye bedre med seg selv fordi de skjønte hvorfor de var annerledes og kunne slutte å bruke masse krefter på å skjule det.

Der kan vi i alle fall være enige. Jeg mener jo at i tidligere tider der jobber var noe man hadde i et livstidsperpektiv og ikke alle trengte å selge seg som jobbsøker gang på gang etter noen få år, var det enklere å finne og beholde en karrierevei for de av oss som er mer teoretisk anlagt og har utfordringer med det spontane eller sosiale. Bare de siste tredve årene har man bakt mer og mer selgerjobb selv inn i alle ingeniørjobber. Det er neppe fornuftig. Når sosiale egenskaper veies som viktigere, mister man spesialistene.

Asperger er ikke en diagnose i Norge, og de "vellykkede" som man ikke legger merke men først nå blir identifisert er nettopp den sammenhengen som sannsynligvis fører til at øking i diagnosering synker andelen av diagnostiserte som føres ut i uføre. Altså er det sannsynligvis motsatt av din påstand. Og det er en bra ting, fordi det betyr økt kunnskap om hvordan man kan fungere med disse utfordringene.

Jeg glemte et annet faktum som også har ført og fortsatt kommer til å føre til til økt diagnostisering. Så sent som i 2013, i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5), ble autisme og ADHD brukt som kontraindikasjoner. Helsevesenet ble lært opp til at dersom man har symptomer på det ene, har man ikke det andre. Man kunne ikke både ha autisme og ADHD. Det vil si at i helsevesenet er det fylt opp med generasjoner som har lært at kun et helt spesifikk sett med symptomer er autisme, og har man ADHD-symptomer er det ikke autisme. Nå har man lært at det er et stort overlapp på diagnosene, og at de to diagnosene maskerer hverandre. Embrace autism, som er en organisasjon for autister diagnostisert i voksen alder, hevder at så mange som 80% av de som har autisme også har symptomer på ADHD. Dette er altså en gruppe som tidligere ikke kunne få diagnose på grunn av svakheter i opplæring/system for diagnostikk, fram til for kun få år siden. Et nytt uoffisielt begrep er "AuDHD". Autister har som kjent egenskaper som overdeling og spesielle interesser. Dermed er det nå en gruppe med autister som tilhører tiktok-generasjonen og nå sprer masse kunnskap (både riktige og mer tvilsomme observasjoner) som tidligere ikke var lett tilgjengelig. Individer som slett ikke er på uføretrygd, men endelig har lært seg å slutte å maskere autismen. Eldre generasjoner sitter definitivt på den forståelsen som vi ser fra noen i tråden her, med de gamle skillene mellom Aspergers og autisme som høyt- og lavtfungerende, men det man nå kaller autisme er hele spekteret, og selv å kalle det et spekter er for todimensjonalt.

Kilde, som tar høyde for økt diagnostisering av velfungerende på spektret. Ellers er det i beste fall tom synsing av noen som er redd for velferd.

Den åpenbare årsaken til den kraftige økningen i autisme- og ADHD-diagnoser er den kraftige økningen i kompetanse om temaet. Da jeg gikk på barneskola var det knapt noen i skolevesenet som hadde hørt om ADHD. Man identifiserte det samme da, men da gikk disse diagnosene under kategoriene "rampete gutt" og "stille pike". Og i de neste årene kom det noen filmer som gjorde folk oppmerksom på at autisme fantes, men det vi da assosierte det med var de med veldig tydelige symptomer, som Rainman, Numbers, etc. Men nå er kompetansen til stede i skolevesen og barnehager, man identifiserer også de som ikke mangler språk eller ikke samhandler med andre. Man identifiserer også de som tidligere man sa var så flink til å lese allerede i barnehagen eller kalte veslevoksen og skråsikker. Man får ikke lenger stemplet rampete gutt eller stille pike. Økt kunnskap. Derfor har det vært en voldsom økning i diagnoser. Ja, folk leser seg opp på det nå - og begynner å forstå hvorfor man hele livet har følt seg annerledes. Det er ikke sykeliggjøring, det er forståelse. Visdom.