krikkert

Det følger av folkeregisterloven § 10-1 annet ledd at "andre private virksomheter og aktører" (det vil si deg og meg) kan få utlevert ikke-taushetsbelagte opplysninger om navngitte identifiserbare personer. Adresse er ikke taushetsbelagt etter folkeregisterloven § 9-1 annet ledd. Så jo, enhver kan kontakte folkeregisteret og be om opplysninger så lenge personen de ber om kan identifiseres unikt. Du søker om tilgang og bruker på skatteetaten.no - attester og opplysninger - utlevering av folkeregisteropplysninger. Det er ikke bare for "myndighetsinstanser". Adresse er (normalt) heller ikke taushetsbelagt for (de fleste) offentlige instanser, se forvaltningsloven § 13 annet ledd. Så at noen får problemer av å gi ut adresse er nokså lite sannsynlig. Men hvorfor skulle man gå og fiske hos tilfeldige offentlige saksbehandlere når man kan be om informasjonen direkte fra folkeregisteret?

Det finnes ikke noe offentlig register for DNA. Med tanke på at Oscar IIs gjøren og laden er nokså offentlig bør det imidlertid være en enkel sak å avklare hvor han var på unnfangelsestidspunktet, og om dette kan stemme med din tipptippoldemors bosted, lokasjon, osv. Det er (og var i samtiden) godt kjent at Oscar II hadde en rekke elskerinner og hadde flere barn utenfor ekteskapet. Dette har imidlertid gitt opphav til en rekke slike vandrehistorier - på grunn av datidens viktoriansk-inspirerte moral (i Norge "oskariansk") var monarken i offentligheten en talsperson for skikkelighet og god moral, og det var derfor umulig å bekrefte eller avkrefte slike påstander. Selv en DNA-analyse vil ikke gi særlig til sikkerhet. Tippoldebarn av Oscar II (som dagens monark i Sverige, Carl XVI Gustav) deler i gjennomsnitt 6,25 % DNA med Oscar II. Du deler hypotetisk sett 3,13 % DNA med din tipp-tipp-oldefar. For å finne ut av dette med noen grad av sikkerhet, gitt hvor langt bakover i tid man må, må man DNA-teste nesten alt og alle av din slekt som ennå lever.

Barn av avdøde kommer foran avdødes søsken.

Er ikke dette et spørsmål din advokat kan gi deg et mer fullstendig svar på? Generelt sett bør man for å få en mest mulig uhildet takst ikke legge føringer på takstmannen i form av å legge frem andre verdivurderinger.

Hvis man skal fly i så lav høyde at eiendomsretten krenkes, så må man det.

Det betyr at hvis du var syk da tariffavtalen trådte i kraft, så kan du få økt sykepengene dine slik at de tilsvarer det lønnen din ville ha vært med tarifføkningen. Normalt "fryses" sykepengene dine til lønnen din på sykemeldingstidspunktet.

Postloven § 32 bestemmer at en posttilbyder kan avbryte og destruere sendinger som er farlige å sende, eller ved mistanke om uforsvarlig innpakking, hvis dette kan skade postnettet eller andre sendinger. Postforskriften § 5 presiserer at dette bl.a. gjelder "postsendinger som har et innhold som er ulovlig i avsender- eller mottakerland" og "postsendinger som etter sitt innhold eller mangelfulle emballering kan utsette tilbyders personale eller allmennheten for fare, eller som kan skade andre postsendinger eller postnettet". Avføring vil kunne fylle disse vilkårene, og dermed være ulovlig å sende. Det vil også i praktisk talt alle tilfeller bli regnet som hensynsløs adferd etter straffeloven § 266 (det er dog ingen automatikk i at det prioriteres for straffeforfølgning).

Når loven krever signatur, så kan man ikke uten videre se bort fra det. Bokføringsforskriften har regler som lar deg se bort fra signaturkrav (bokføringsforskriften § 5-5-1 siste ledd).

Nei. Det følger til og med av folketrygdloven § 22-13 åttende ledd at du i (noen) slike tilfeller kan få sykepengene oppjustert, hvis du krever det innen tre måneder etter at tariffavtalen ble endret.

Ja, hvis man bare ser på saker de siste halvannet år, så ligger rettspraksis "i all hovedsak" i gondolbanesaken, HR-2022-993-A. Hvis man leser dommen ser man imidlertid ganske raskt at den henviser til eldre rettspraksis og stadfester denne, fra den tidlige avgjørelsen fra Kristiania byrett i 1888 ("eiendomsretten omfatter det nærmeste luftrommet og inntil en slik høyde som eieren kan benytte") til Grand Hotell-saken fra Nedenes i Agder i 1972 ("eiendomsretten var oppfattet slik at den strakk seg så langt oppover som en rimelig interesse tilsa") til Tårnkran-kjennelsen fra Eidsvoll namsrett fra 1984 (RG 1984 s. 742, retten fant at "eiendomsrettens utstrekning ihvertfall gikk så høyt opp som 20 m"). Når det gjelder droneflyving er Tårnkran-kjennelsen mer sammenlignbar enn Gondolbane-dommen. Saken gikk ut på at en entreprenør hadde satt opp en 30 meter høy tårnkran, med en 4 tonns motvekt i 20 meters høyde over bakken. Denne motvekten svingte inn over nabotomten. Naboen krevde midlertidig forføyning mot bruk av kranen, og fikk dette. Retten la til grunn at eiendomsretten var krenket. Retten tar et lite forbehold om at rent bagatellmessige forstyrrelser av eiendommen/eiendomsretten likevel ikke utgjør noen krenkelse, men droneflyging er ikke en bagatellmessig forstyrrelse - ikke slik droner som arbeidsverktøy og leketøy har utviklet seg. Generelt sett, hvis aktiviteten din krever offentlig registrering og pliktig ansvarsforsikring, så er den langt unna å være bagatellmessig. Hvis aktiviteten din er næringsvirksomhet er den i alle fall ikke det. Også et helikopter må forholde seg til den private eiendomsrett hvis man opererer innenfor området for den private eiendomsrett. For linjeinspeksjoner i regi av netteier må man eventuelt påberope seg sedvanerettslig unntak for at dette er et ulovfestet akseptert innhogg i eiendomsretten. Legg her også merke til at slike inspeksjoner reguleres av motorferdselsloven, som i § 10 eksplisitt bemerker at grunneiers rett til å forby eller begrense motorferdsel på egen eiendom ikke berøres av loven. Et slikt sedvaneunntak kan ikke droneoperatører påberope seg, for droneflyving er ikke gammelt nok til å være festnet/etablert praksis. Allemannsretten er lovfestet i friluftsloven. Den har et veldig eksplisitt hjemmelsgrunnlag. Droneflyving over utmark (og innmark som fører til utmark, §§ 2 og 3a) er tillatt så lenge man opptrer hensynsfullt og varsomt, og hverken volder skade eller ulempe for eieren, brukeren, andre mennesker, eller skader miljøet, se loven § 11. Allemannsretten gjelder eksplisitt ikke aktiviteter på gårdsplass, hustomt, inngjerdet hage/park, og lignende områder, se lovens § 3. Å bruke allemannsretten til ferdsel i utmark som argument for at man skal ha fri adgang til andre aktiviteter enn ferdsel i områder som ikke er utmark er ... litt feilslått.

Nei. At NAV omgjør avslaget på "ung ufør"-tillegg i uføretrygden er en vanlig/regulær etterbetaling av tillegget i uføretrygden. Du er derfor ikke berettiget til renter på dette. Omgjøringen av AAP-vedtakene dine er imidlertid ikke en vanlig/regulær etterbetaling.

Nei, du fikk etterbetalt fordi NAV av eget tiltak har økt AAP-ytelsen din som er gitt med for lavt beløp. Dette utløser rett til renter.

Det er ikke tillatt, som i hverken straffritt eller lovlig, å skyte ned droner som flyr over din eiendom. Hvorvidt det er lovlig å fly over eiendommen er et annet tema. Innenfor eiendomsrettens grenser, som vil si fra bakkenivå og minimum opp til det nivået hvor man har en saklig interesse i å beskytte seg mot "fare, ulempe eller sjenanse" (Tårnkran-kjennelsen, RG. 1984 s. 742), så har ingen større rett til å fly droner enn man har rett til å gå på føttene. "Overflyging" kan som hovedregel skje uten samtykke fra eierne av eiendommene under, HR-2022-993-A, med videre henvisning til Stavang/Stenseths bok om Fast eiendoms tingsrett (2016). Dommen sier ikke eksplisitt at Stavang og Stenseth (som andre juridiske forfattere om temaet, herunder Falkanger/Falkangers Tingsrett) sikter til overflyging i flere hundre meters høyde. Denne uttalelsen kan ikke tas til inntekt for noen alminnelig lovlighet av droneflyving. Å fly droner i mønehøyde eller under, eller under strøm-/telefonkabler, må man forvente at man krenker eiendomsretten til rette eier.

Finnerlønn, "dusør", og andre ordninger hvor man lover ut penger for å få tilbake bortkomne gjenstander, reguleres primært av hittegodslova § 9. Her heter det at hvis partene ikke blir enige om hvor mye finneren skal ha, så tar politiet avgjørelsen. Det er en absolutt forutsetning for å få finnerlønn/dusør etter disse bestemmelsene at man faktisk har funnet katten. Dette følger av vilkårene i hittegodsloven § 1 - hittegods er løsøre (herunder dyr) som er kommet bort for innehaveren, og som noen (finneren) har funnet og tatt hånd om. Har du ikke faktisk funnet og tatt hånd om dyret, så har du heller ikke krav på finnerlønn. (Hittegodsloven § 1 annet ledd unntar "funne bufe og andre husdyr" fra lovens system, men dette gjelder husdyr som omfattes av beitelova, dvs. hest, storfe, gris, sau, geit, og fjørfe som ikke er duer, ikke alle husdyr). Normalt vil finnerlønn fastsettes til 10 % av godsets verdi, hvis det er snakk om gjenstander av en viss verdi. Det er noen momenter loven gir anvisning på - "kva slag gods det gjeld, kva verde det har, kva stad det er funne og andre omstende i samband med funnet". Hva slags dusør som er utlyst er et moment i avgjørelsen. I tilfeller som ikke omfattes av hittegodslova så må man falle tilbake på vanlig avtalerett. Dusører er åpne gaveløfter gitt til allmennheten - de er ikke gjensidig forpliktende avtaler som er forhandlet frem med tilbud og aksept. Disse er i veldig liten grad bindende for den som utlyser dusøren, og i vurderingen av hvor bindende de er vil man alltid legge stor vekt på utlyserens subjektive hensikter og mål. Det er ellers også større adgang til å kalle tilbake gaveløfter enn andre løfter. B kan ikke hevde noe rettslig krav på dusøren. A har ikke uten videre noe krav på at B gir A tilgang til Bs eiendom. Dersom A har grunn til å tro at katten oppholder seg på Bs eiendom må A be Mattilsynet om å inspisere eiendommen etter dyrevelferdsloven § 18. Dersom A er sikker på at katten oppholder seg på Bs eiendom begår B en straffbar besittelseskrenkelse (straffeloven § 345) ved å nekte A gjennomgang av eiendommen for å få tilgang til katten sin. I så fall vil A kunne få rettens kjennelse for både adgang til å lete på Bs eiendom og for å hente katten sin.

Utgangspunktet etter forvaltningsloven § 32 er at klager skal være undertegnet av klager eller klagers fullmektig. Hvis klagen er en del av et fysisk dokument, skal dokumentet være fysisk underskrevet. Det er ikke tilstrekkelig å "printe" underskriften - frem med penn og papir. Hvis klagen er fremsatt elektronisk, så skal den være "autentisert som fastsatt i forskrift, eller i medhold av forskrift". Du har ikke fremsatt noen fysisk klage, slik du beskriver det. Du har fremsatt en elektronisk klage. Da skal klagen være autentisert etter kravene i eForvaltningsforskriften. Hvis klagen er innsendt gjennom en portal man ikke kan få tilgang til uten gjennom innlogging med Bank-ID, Buypass, eller lignende, så er klagen autentisert. Hvis forvaltningsorganet mener at du skulle ha sendt inn klagen fysisk (dvs. at det ikke er lov å klage elektronisk), så skal forvaltningsorganet returnere klagen til deg med beskjed om nettopp dette, jf. eForvaltningsforskriften § 7, og gi deg en frist til å sende inn klagen fysisk med signatur. Uavhengig av om klagen er autentisert eller ikke er det ikke adgang til å avvise en klage uten å gi rettemulighet, se Aldracks innlegg over. Og avvises klagen, så skal det skje ved enkeltvedtak som man har klageadgang på.

Her er det viktig å huske på at det er en viss forskjell på hva man kan avtale, og hva man kan tinglyse. Man kan tinglyse en god del mer enn man lovlig kan avtale, fordi tinglysing er bare en registreringsordning, ingen instans i tinglysingsvesenet kontrollerer at det som skal tinglyses faktisk er lovlig. Servituttloven er bakgrunnsreglene her, men det er også regler i jordlova (primært §§ 8 og 11) som bestemmer at man ikke kan gjøre disposisjoner som gjør dyrkbar jord uegnet til jordbruksproduksjon. En tinglyst servitutt som forbyr jordbruk eller essensielle elementer av det er med andre ord nokså verdiløs. Vei, vann, avløp, strøm (netteiers ansvar, men hvis netteier ikke har sikret seg det så er det du som ikke har strøm frem til det er på plass) er de sentrale ting som må være på plass - men disse er normalt allerede på plass gjennom prosessen frem mot å få byggetillatelse. Hva trenger du å få sikret av rettigheter? Hvilke rettigheter trenger du å ha over denne naboeiendommen for å sikre at du får brukt din eiendom til det du ønsker å bruke den til? Et byggeforbud - hva er det du ønsker å forby naboen å bygge?

Frem til 2009 bestemte folketrygdloven § 22-17 at trygden ikke ga renter "ved etterbetaling av ytelser". I denne sammenhengen betyr "etterbetaling" alle utbetalinger som skjer etter den måneden/perioden de skal skje i. Får du utbetalt mai måned i juni, så er det en etterbetaling. Slik hadde loven vært siden 1967. I 2009 innførte man en begrenset rett til renter ved etterbetaling. Denne retten var ment å skulle gjelde når etaten har gjort feil under saksbehandlingen som fører til "etterbetaling ut over dei vanlege grensene for dette". Når du søker om uføretrygd i januar 2023 og får innvilget dette i oktober 2023, så er trygden for perioden januar-september en etterbetaling. Men denne etterbetalingen er ikke "ut over dei vanlege grensene for dette" - etterbetalingen her er en "vanlig" etterbetaling i medhold av folketrygdloven § 22-13 første til sjette ledd. Får du avslag og klager på dette, og får innvilget etter klage (eller anke) i oktober 2024, så er fortsatt etterbetalingen for perioden januar 2023 til september 2024 en "vanlig" etterbetaling. Det skjedde ingen relevant endring i lovbestemmelsen fra 1.1.2020. Det eneste som skjedde var at man rettet opp henvisningen til § 22-13 sjette ledd til syvende ledd, etter at departementet flyttet på femte til syvende ledd i denne bestemmelsen i 2019. Man hadde de samme renterettighetene i perioden henvisningen var feil også, etter prinsippet om at lovgivningen ikke endres i større utstrekning enn det lovgiver faktisk vedtar. Når lovgiver ikke endret § 22-17, og ikke mente å endre § 22-17, så påvirket heller ikke endringen § 22-17.

Fordi hvis den er fast er den ikke tidsavgrenset. Det ligger i begrepet "fast".

Odelsretten er en forkjøpsrett. Det betyr at en odelsrettshaver kan bruke odelsretten sin på et tvangssalg, og dermed tre inn i den egentlige kjøperens posisjon. Siden odelsrettshaveren har krav på å få overta til odelstakst kan kjøper ryke på et tap. En slekt taper odelsrett hvis odelsjord tinglyses på noen som ikke har odelsrett i minst seks måneder uten at det reises odelsløsningssak, eller i 20 år uten tinglysing. Den nye eieren må ha vært eier i minst 20 år for å få odelsrett. Man kan da få en ganske lang periode hvor eiendommen ikke egentlig er odelsjord.

Nei, onkelens søsken vil fortsatt kunne ha odelsrett, eiendommen taper ikke status som odelsjord. Dette følger av § 8 første alternativ - "dersom nokon av foreldra har ått heile eigedomen med odel". Nevøer og nieser vil ikke ha odelsrett fordi ingen av foreldrene har eid eiendommen med odel, og ingen av besteforeldrene er siste eier med odel. Foreldrene og deres øvrige tanter og onkler kan ha det, hvis besteforeldrene eide eiendommen før den gikk til onkelen.

Arbeidsmiljøloven § 10-6 første ledd bestemmer at arbeid ut over avtalt arbeidstid ikke må gjennomføres uten at det foreligger et "særlig" og "tidsavgrenset" behov. Det finnes ikke noe skille mellom "frivillig" og "pålagt" overtid i denne sammenhengen. Det betyr for det første at man ikke kan planlegge med overtid. En fast og regelmessig ordning er hverken særlig eller tidsavgrenset. Den tidligere arbeidsmiljøloven hadde en konkret liste som fortsatt vil være veiledende: - Når uforutsette hendinger eller forfall blant arbeidstakerne har forstyrret eller truer med å forstyrre den jevne drift - Når overtidsarbeid og merarbeid er nødvendig for at ikke anlegg, maskiner, råstoffer eller produkter skal ta skade - Når det er oppstått uventet arbeidspress - Når det på grunn av mangel på arbeidskraft med spesiell kompetanse, sesongmessige svingninger e.l. har oppstått særlig arbeidspress Hovedregelen etter bokføringsloven er at varelager skal verdsettes og dokumenteres ved regnskapsårets slutt (bokføringsloven § 6-1). Dette tidspunktet kan ikke flyttes på. For bedrifter som gjør dette ville man etter 1977-loven akseptert at dette er særlig arbeidspress som oppstår etter sesongmessig svingninger. Da er det rettslig grunnlag for å pålegge overtid. Kravene for at noe skal være "særlig og tidsavgrenset" er ikke så høye at det må være fullstendig uforutsigbart for å være lovlig. Men det må være så uforutsigbart at du ikke på forhånd vet hvor mange arbeidstimer du vil trenge. Revisorbransjen jobber mye med innlevering av skattemeldinger og revisorberetninger i forbindelse med årsregnskap. Vet man når perioden er? Yup - ca. februar/mars til juni hvert år. Vet man hvor mange klienter man har? Yup. Vet man hvor mye innsats som vil kreves for den enkelte klient for denne sesongen? Nope. Overtid lovlig. Men hvis man må bruke overtid for å komme i mål med f.eks. de ukentlige terminoppgavene for merverdiavgift for eksportbransjen, så er man utenfor.

Parkeringsforskriften § 36 bestemmer at hvis man bryter vilkår for avgiftsparkering i mer enn tre døgn skal kontrollsanksjonen økes med parkeringsprisen. Fortsetter man å feilparkere ut over tre døgn kan det utstedes nye kontrollsanksjoner med økningen i parkeringsprisen for hvert døgn, men man får bare én "grunnsanksjon" (på 660,- kr). Men står man fortsatt der ved neste runde, og det er rimelig fullt, så kan kjøretøyet taues etter § 38 - og da er man objektivt ansvarlig for å betale kostnadene til tauing på toppen av dette.

Det avhenger av organisasjonens størrelse, eventuelle vedtekter som sier noe om forholdet mellom styret og daglig leder, og hva som tidligere er vedtatt av styret. Forvaltningen av en organisasjon hører under styret. Har styret vedtatt en organisasjonsplan, stillingsinstruks, organisasjonskart, og lignende så er dette bindende for daglig leder, og skal det endres på må det endres av styret. Hvis styret har vedtatt at daglig leder skal være redaktør, så skal daglig leder være redaktør. Det er ikke en beslutning daglig leder kan gjøre om på. Hvis stillingene i utgangspunktet er to forskjellige stillinger, men daglig leder har valgt å fylle begge funksjonene selv, så kan daglig leder også normalt legge denne funksjonen til noen andre. Generelt sett, jo større en organisasjon er, jo mer myndighet inngår i daglig ledelse. I en veldig liten organisasjon kan dette være en sak som er såpass uvanlig at den må behandles av styret. I en større organisasjon kan dette være en sak som daglig leder tar selv. Hvilke oppgaver som er daglig leders personlige ansvar bør normalt være tema for styret, uavhengig av om det er vedtatt noe om dette tidligere eller ikke. God skikk og bruk kan tilsi at dette tas opp i styret.

Erstatningskrav må fremmes innen rimelig tid etter at man har fått informasjon om avtalebruddet. Dersom tiltredelse er syv måneder frem i tid foreligger det imidlertid ikke noe erstatningsgrunnlag - man må anta at en arbeidstaker kan si opp en arbeidsavtale før han tiltrer på like vilkår som om han hadde tiltrådt stillingen, og ingen (eller, veldig få) arbeidstakere har syv måneders oppsigelsesfrist. Da har heller ikke arbeidsgiver noe økonomisk tap som kan gi grunnlag for erstatning.

Nei, det stemmer. Jeg feiltolket "siste eigar" -- nevøer og nieser kan ikke lenger få odelsrett etter 1.1.2014. Overgangsreglene beskytter bare den som kunne ha krevd odelsløsning senest 31.12.2013 (dvs. at eiendommen må være solgt ut av familien/til en lengre unna i odelsrekkefølgen senest denne dagen).