krikkert

Situasjonen er altså at du har et rettsforlik som regulerer forholdene slik de er i dag. Etter barnelova § 63 kan man gå til ny sak for retten. Men for å gjøre dette må man ha en særlig grunn. Systemet bygger på at den som har inngått et rettsforlik må akseptere å leve med det forliket. Den "enkleste" særlige grunnen å oppfylle er at noe i situasjonen har endret seg. Dette kan være tiden som har gått, at barna er blitt eldre, endrede forutsetninger hos foreldrene. Etter rettspraksis slik det er nå kan du utelukke å få delt fast bosted. Ut fra det du selv beskriver er det for store potensielle uenigheter rundt særlig fremtidig bosted, og det indikerer at dere ikke har forutsetningene for å samarbeide godt nok til at delt fast bosted er bra for barna. Du vil måtte overbevise retten om at du har en særlig grunn til å endre forliket. I tillegg må du vinne frem med en sak etterpå, og da må du overbevise retten om at mer samvær er bedre for barna. I dette innlegget skriver du mye om hvor urimelig det føles for deg, men det vil ikke retten vektlegge. Retten vil vektlegge stabilitet, omsorgsevner, evnen til å følge opp barna. Gå gjennom saksdokumentene fra forrige runde, det ligger formodentlig en sakkyndig rapport eller et notat der. Se på alle punkter som så dårlige ut for deg. Se på hva du har gjort med det. Det virker som om du har sånn cirka vanlig samvær. Det er ikke nødvendigvis noen dårlig avtale. Den er dårligere enn noen avtaler, men den er bedre enn andre.

Å endre avtalt arbeidstid fra fast arbeidstid til turnus er en endringsoppsigelse. Dette krever i utgangspunktet saklig grunn, på samme måte som andre oppsigelser, men terskelen er litt lavere enn ellers fordi man ikke avslutter arbeidsforholdet. En endringsoppsigelse er en oppsigelse. Takker du nei til de nye vilkårene vil effekten være at stillingen din er sagt opp.

Grunnvilkåret i § 209 er at man «utnytter en opplysning» for å «skaffe seg eller andre en uberettiget vinning». Grunnvilkåret i § 387 er at man «gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel» mens man utøver en stilling. Korrupsjon konsumerer taushetsbrudd, så hvis begge vilkårene er oppfylt bruker man korrupsjon alene (se Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 406). En «uberettiget vinning» omfatter betydelig mye mer enn en «utilbørlig fordel». At noe er «uberettiget» er en rent juridisk vurdering av at vinningen er noe man etter de underliggende juridiske forholdene ikke har krav på. En «utilbørlig fordel» er enhver gjenstand, tjeneste, eller hva som helst mottakeren ser seg tjent med å få. «Utilbørlig» betyr at det må være sterkt og klart moralsk klanderverdig å få den. Forholdene du beskriver faller ikke inn under noen av delene. Jeg anbefaler at du forsøker å vinne tvister du er involvert i ved regelverket som gjelder på det aktuelle området, ikke ved å lete etter straffebestemmelser du kan anklage saksbehandlerne for å bryte.

Kontrakten gjenspeiler en normalarbeidsuke på 37,5 timer per uke med adgang til gjennomsnittsberegning. Kontrakten sier ingenting om arbeidstid per måned. Måned er en funksjon for lønnsutbetaling. Det er heller ikke nødvendig, fordi måned er ikke en relevant faktor i beregningen av din arbeidstid. Du lønnes ikke per time, du lønnes per måned. Du har et oppheng i 162,5 timer som ikke samsvarer med virkeligheten i kontrakten din. Full arbeidstid i mars er for eksempel 157,5 timer. Når du har jobbet 157,5 timer i mars har du oppfylt avtalen din. I april får du imidlertid den samme lønnen som mars etter å ha arbeidet 150 timer. I mai, også 157,5 timer. Du får ikke "lønn for 154 timer". Du får "lønn for én måned". Reglene om overtid er basert på arbeidet tid per uke, ikke per måned. 160 timer per måned er 1920 timer per år. Dette utgjør i snitt 36,9 timer per uke, som ikke overstiger grensen for alminnelig arbeidstid (40t per uke) eller din kontraktsfestede alminnelige arbeidstid (som er 37,5t per uke). Så hvis du arbeider 160 timer per måned over et helt år så har du arbeidet mindre enn din kontraktsfestede forpliktelse.

Jeg antar at du ikke jobbet på helligdager da du var timelønnet heller. Du fikk en årslønn på 564 000 etter å ha blitt tilbudt 534 720,- kr. Bak dette legger arbeidsgiver 1848 arbeidstimer. Forutsatt 7,5 timers lønn per arbeidsdag er det brutto ca. 1950 timer i et arbeidsår (7,5*5*52 (eller 162,5*12). Men du arbeider ikke fem dagers uke hver uke. Med unntak av 1. mai og 17. mai (som er lønnede fridager) har arbeidsgiver rett til å trekke deg i lønn for 2. påskedag, 2. pinsedag, Kristi Himmelfarts dag, julaften, nyttårsaften, 1. og 2. juledag, 1. nyttårsdag, osv. Dette lønnstrekket sprer arbeidsgiver ut over hele året, i stedet for at du skal få mindre lønn i april/mai og desember. Nå er differansen over 100 timer som svarer til litt under 14 helligdager, så jeg synes arbeidsgiver reduserer mer enn det egentlig er grunn til, men selve prinsippet - at du ikke skal få betalt for helligdager - er noe arbeidsgiver kan bestemme over. Antar man at syv av åtte bevegelige helligdager er på arbeidsdager i et gjennomsnittsår vil arbeidsåret være på 1897,5 timer. Du lander da på en gjennomsnittlig timelønn for året på 297 kr, som er 7 kr mer i timen enn du hadde.

Når vedtektene sier at borettslaget skal gi skriftlig forhåndssamtykke uten å angi hvilket organ i borettslaget som kan samtykke betyr det at styret gjør dette, se burettslagslova § 8-8 om at styret kan ta alle avgjørelser i borettslaget som ikke i lov eller vedtekter er lagt til andre organer. Generalforsamlingen kan instruere styret om å gi samtykke eller gi generelle retningslinjer om når styret kan gi samtykke. Dette er en vanlig flertallsbeslutning. Montering av varmepumpe er ikke "ombygging" eller "påbygging", og det er heller normalt ikke en annen "endring[] av bygg eller grunn som etter tilhøva i laget går ut over vanleg forvaltning og vedlikehald". Det kan være det, men da må det være spesielle forhold i borettslaget som gjør at det i det konkrete borettslaget er så inngripende å montere varmepumpe at det er en vesentlig endring av bygningskroppen. Se ellers Huseiernes artikkel om varmepumper i borettslag og sameier.

Man gjør ikke det. Sameier som har slike klausuler i vedtektene sine fordi utbygger skrev det inn i sin tid. Utbygger sitter på et tidspunkt på alle seksjonene og kan derfor diktere fordeling av felleskostnader nokså fritt.

Da må man gå på underskriftsrunde hos de som ikke møter. Det er ikke nok med enstemmighet blant de som møter, man må ha tilslutning fra alle som blir berørt.

Før 2003 var forholdet mellom borettslaget og andelseierne et husleieforhold. Styret fastsatte husleien etter normer som ble fastsatt av generalforsamlingen ved lagets stiftelse (men ikke nødvendigvis tatt inn i vedtektene). Det er ofte umulig å finne igjen disse i dag.

Det er nokså sannsynlig at en endring til likedeling av TV/internett ikke fyller kravene om "særlig grunn", men det er ikke helt åpenbart. For å gjennomføre den likevel må man da ha en vedtektsendring hvor alle de berørte seksjonseierne stemmer for endringen, se eierseksjonsloven § 29 annet ledd (tilsvarende burettslagslova § 5-19 annet ledd).

Bestemmelsen krever at man skal leie et "enkelt beboelsesrom", og at man har tilgang til "en annens bolig". Denne "annen" trenger ikke være utleier.

Her ser vi nok et eksempel på at ChatGPT gir svar som høres fine ut, men som ikke er riktige. Husleieloven § 7-1 regulerer adgangen til å ta opp i noen i sin husstand, det vil si å flytte inn på varig basis. Den bestemmelsen regulerer ikke noe annet enn det. Besøk reguleres av husleieloven §§ 5-1 og 5-2. Utgangspunktet her er at leietaker har den fulle disposisjonen over det leietakeren har leid med mindre noe annet er tatt inn i leieavtalen, og kan ha besøk av hvem leietaker måtte ønske. Men man må overholde ordensregler og det som er avtalt i leieavtalen. Ulempen her er at hvis du leier i et kollektiv ("leie av enkelt beboelsesrom der leieren etter leieavtalen har adgang til en annens bolig") har du ikke noe oppsigelsesvern og ingen rett til å protestere mot oppsigelse. Utleier trenger da ingen grunn til å si deg opp. Det følger da at du kan sies opp av alle grunner som ikke eksplisitt er i strid med annen lov (kjønns- og rasediskriminering, primært).

Det at kostnadene er like per leilighet er i seg selv ikke nok. Et grunnvilkår er at kostnadene etter sin art har en nytteverdi som ikke gjenspeiler sameiebrøken, eller at de gjenspeiler et forbruk som ikke samsvarer med sameiebrøken. Norsk lovs hovedregel - i nær alle sammenhenger - er at den som eier mer av noe må betale mer av driftsutgiftene til det. I boligsameier føles denne regelen ofte litt urettferdig, fordi man får større regning, men man får ikke de andre fordelene ved å eie mer av noe, som økt bruksrett (alle seksjoner i et sameie har i utgangspunktet lik bruksrett til fellesarealer) eller økt innflytelse over styringen (i boligsameier har alle seksjoner én stemme). Forretningsførsel, revisjon, og styrehonorar vil derfor i praksis aldri bli fordelt etter noe annet enn sameiebrøk (og dette selv om forretningsfører vanligvis priser sine tjenester i form av en sum penger multiplisert med antall seksjoner). En større eier anses å ha en større interesse i at sameiet blir fornuftig drevet enn en liten eier, fordi han eier mer av sameiet.

Nei, i utgangspunktet ikke. Det er kun hvis det foreligger særlige grunner at man kan fordele på annet enn sameiebrøk. Alternativene til sameierbrøk er nytte eller forbruk. Dette er en svært høy terskel, hovedregelen skal være fordeling på sameierbrøk. Forretningsførsel, styrehonorar, revisor, snømåking, strøing, gressklipping, og trappevask er eksempler på utgifter som nær sagt aldri vil godtas fordelt på noen annen måte enn brøk.

Rettslig sett kan man naturligvis lage avtaler som tar sikte på fremtidige forhold. Det spesielle med avtaler som gjelder barn er imidlertid at vår rettsorden i stor grad anerkjenner at slike avtaler må revideres fordi de tar sikte på å regulere forhold som ikke alltid lar seg forutse når avtalen blir skrevet. Noen forhold kan man ikke i det hele tatt avtale. For eksempel kan man ikke gjøre forhåndsavtale som gir avkall på barnebidrag, fordi det er barnet som har rett til bidrag, og foreldrene må forholde seg til det offentlige regelverket som gjelder dette. Det følger også av barnelova § 63 at foreldrene alltid kan gjøre nye avtaler om foreldreansvar, flytting, fast bosted, og samvær, og kan også avtale forhold som ellers er regulert av dom. Foreldrene har full rett til å reise sak for retten hvis de ikke klarer å oppnå enighet, selv om de tidligere har vært enige. Så ja, man kan avtale slikt på forhånd, og en slik avtale vil være bindende, men den vide adgangen til å gå til domstolene for å endre hva som skal gjelde mellom foreldrene gjør at den bindende virkningen mellom partene er sterkt begrenset. Dette er naturligvis ikke til hinder for at domstolen kan komme til samme resultat som avtalen.

Straffeprosessloven § 174 bestemmer at "personer under 18 år bør ikke pågripes hvis det ikke er særlig påkrevd". I tillegg skal personer under 18 år ikke fengsles med mindre det er tvingende nødvendig, straffeprosessloven § 184. På toppen av dette er det strengere krav til fremgangsmåte, raskere saksbehandling, osv. I tillegg er det slik at man ikke skal glemme at hovedregelen er at straff skal sones etter dom, ikke før. Vi varetektsfengsler ikke folk for å straffe dem. Primært varetektsfengsler man for å forhindre bevisforspillelse, sekundært for å forhindre gjentakelse. Disse grunnkriteriene gjelder også for mindreårige.

Avtale foreligger uansett, fordi uten noen avtale så foreligger ingen plikt til å betale for leverte tjenester. Poenget er at den avtalen som finnes må være skriftlig. For konsernforhold følger dette av aksjeloven § 3-9. Hvorfor må avtalen være skriftlig? I praksis, for å kunne spikre fast ørene dine hvis selskapet går konkurs eller får problemer med kreditorene sine, eller settes under offentlig administrasjon, eller du selger selskapet og kjøperne ønsker en due diligence.

Nå har jeg skjult en side med off-topic som handler mer om utleiere enn det handler om jus. Slutt med det.

Nei, grunnvilkåret om at det er fritidsboligen din - altså at du bruker den som en fritidsbolig vanligvis brukes - må uansett være oppfylt. Hvis du leier den ut alle ferier og de fleste helger, men tar noen helger der og hjemmekontor derfra i nok døgn til å ha brukt den selv mest, så bruker du den ikke som fritidsbolig.

Bristende forutsetninger og forutsetningssvikt i avtaleretten er ikke det samme som forutsetningssvikt som gjenåpningsgrunn for jordskiftesaker. Bestemmelsen om forutsetningssvikt er jordskiftelova § 8-15: "Ei sak der det er teke jordskifteavgjerd, kan gjenopnast på dei vilkåra som er sette i tvisteloven kapittel 31, og dessutan når føresetnadene som er lagde til grunn for avgjerda, endrar seg slik at avgjerande tiltak i jordskifteløysinga ikkje kan gjennomførast og det er tvillaust at §§ 3-2, 3-3 og 3-18 ikkje er oppfylt for minst éin part." Et eksempel på slik forutsetningssvikt kan f.eks. være at en part får en vegrett, men at kommuneplanen senere revideres slik at det ikke vil være lovlig å bygge veg der man har fått vegrett.

Det er i utgangspunktet lovlig å avtale at leietaker skal "bidra særskilt til utleiers utgifter ved forbruk av vann og avløp i eiendommen". Dette trenger man ikke installere egen vannmåler for - er det ikke installert egen vannmåler må utmålingen mellom brukerne på eiendommen skje sjablonmessig. Man kan imidlertid ikke kreve å innføre dette i en løpende leieavtale. Da må man forhandle. Antagelig vil leien måtte settes ned for å forhindre at man havner i en situasjon hvor de samlede summene overstiger det husleieloven § 4-1 tillater.

Kravet er at fritidsboligen må være brukt i vanlig omfang for den aktuelle typen fritidsbolig, det vil si "normal ferie- og fritidsbruk". Fritidsbruken for eieren (og eierens nære slekt) må være den dominerende bruken av fritidsboligen. Hvis man leier ut mer enn man bruker den selv vil det ikke være fritidsbolig. "Fem av de siste åtte år" regnes fra dato til dato, slik at hvis utleie blir dominerende fra 1. mars 2025 vil salg fortsatt være skattefritt så lenge det skjer innen 28. februar 2028.

Dette gjelder vel den jordskiftesaken du har hatt noen tråder om nå. Jordskiftelova § 8-14 sier at tvisteloven kapittel 31 gjelder tilsvarende for gjenåpning av jordskiftesaker, med særlige regler i §§ 8-15 og 8-16. Det gjelder en tilleggsmulighet for å gjenåpne jordskiftesaker, nemlig forutsetningssvikt. Tvisteloven § 31-4 bokstav a åpner for gjenåpning "hvis opplysninger om 1) faktiske forhold som 2) var ukjent da saken ble avgjort, 3) tilsier at avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen". I tilegg må parten ikke kunne bebreides for ikke å ha visst om det under sakens ordinære behandling, tvisteloven § 31-5 annet ledd, og gjenåpningsbegjæringen må settes frem innen seks måneder fra man burde skaffet seg kunnskap om det faktiske forholdet etter § 31-6. Når begjæringen settes frem vil domstolen regne seg seks måneder bakover i tid fra begjæringen. Det er hva du burde visst på dette tidspunktet som avgjør om du er for sent ute eller ikke. Hvis A har en sammenheng med B, burde du da skaffet deg kunnskap om B gitt at du hadde hatt kunnskap om A i tre år? Det er ikke et krav om at faktum B alene må velte saken - men B må være nytt, og B må kunne endre saken sett sammen med øvrig bevismateriale, se Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 484. B trenger heller ikke være faktabevis i tradisjonell forstand, B kan være nye måter å analysere på eller ny teknologi brukt på eldre bevis. B må foreligge når man begjærer gjenåpning, man kan ikke begjære gjenåpning for å skaffe seg B gjennom behandlingen av gjenåpningssaken.

Alle arvinger har et ubetinget krav på offentlig skifte etter arveloven § 128. Det forberedende rettsmøtet handler altså om å avverge eller mekle bort uenigheter, men hvis en arving opprettholder kravet kan ikke retten nekte offentlig skifte. Det man eventuelt må gjøre er å rett frem kjøpe ut arvingen under det forberedende rettsmøtet.

Tvistelovens første og femte del gjelder også i saker etter arveloven (skiftesaker). En part har som utgangspunkt rett til å møte ved prosessfullmektig. Plikt til å møte selv har parten bare når retten eksplisitt pålegger møteplikt (etter begjæring fra en annen part eller fordi retten selv mener det er nødvendig), se tvisteloven § 23-1. I alle andre tilfeller kan parten møte ved prosessfullmektig (advokat, en av partens nærstående, eller en annen myndig person). Formålet med et forberedende rettsmøte er å løse konflikter og avverge eventuell offentlig skiftebehandling. Det vil ofte kunne være grunnlag for å kreve at parten møter selv - slike møter har en viss likhet med rettsmekling, og i rettsmekling har partene plikt til å møte (tvisteloven § 8-5).