Gå til innhold

Foto

Greit å leve resten av livet uten å ha hatt kjæreste?


17 svar i denne tråden

#1 AnonymDiskusjon

AnonymDiskusjon

    Anonym bruker

  • Anonym
  • 53 126 innlegg
  •   20. desember 2010

Skrevet 30. april 2019 - 12:46

Jeg er en jente i slutten av tjueårene, har aldri hatt kjæreste. Egentlig så føler jeg ikke at jeg vil ha det heller. Jeg er ensom, men ikke i den forstand at jeg vil ha noen i nærheten, er vel heller at jeg savner noen jeg har alt tilfelles med. Noen jeg kan ringe for å gå turer, prate om musikk, bøker osv med.

Samtidig så tror jeg ikke at jeg ville vært en god partner (hypotetisk sett) da jeg er ganske pessimistisk og lite sosial. Klarer ikke være rundt mennesker i spesielt lange perioder.

 

På en annen side føler jeg meg ikke helt bra om situasjonen min, skulle ønske jeg var normal, men  kan jo ikke endre hele personligheten min. Jeg tenker veldig negativt om ting for tiden, har det egentlig ikke noe bra med meg selv, men jeg klarer liksom ikke si det til noen heller.

 

Kan man leve et bra liv uten?

Som sagt er jeg en smule pessismistisk (noe jeg prøver å skjule for andre såklart).

 

Har ikke noe interesse av dating eller byliv, så jeg møter sjeldent nye mennesker også.

 

Jeg har noen venninner, har merket at de har mindre kontakt med tiden... Antar at de kommer til å forsvinne helt når jeg fyller 30, eller? Vi kommer jo til å lite tilfelles.



Anonymous poster hash: c83fc...6e9
  • 0

#2 Ingeniør

Ingeniør

    Bruker

  • Medlemmer
  • 801 innlegg
  •   29. desember 2005

Skrevet 30. april 2019 - 13:09

Ting går helt greit uten. For meg er andre mennesker en større kilde til frustrasjon, en tid for meg selv. Kunne ikke tenkt meg å leve tett på en annen person, og kunne helst tenkt meg å flytte langt ut I skogen, hlt uten naboer også.


  • 0

When I die I don't want no part of heaven, I will not do heavens work well, I pray the devil come and takes me to stand in the fiery furnaces of hell. -Bruce Springsteen, Youngstown.


#3 hekomo

hekomo

    Bruker

  • Medlemmer
  • 13 323 innlegg
  •   13. juli 2013

Skrevet 30. april 2019 - 13:17

Du skriver at du ikke klarer å være rundt mennesker. Betyr det at du ikke hadde klart bare ett menneske også?
  • 0

#4 Akse

Akse

    Bruker

  • Medlemmer
  • 7 349 innlegg
  •   30. desember 2007

Skrevet 30. april 2019 - 13:20

Jeg synes man skal prøve så mye som mulig av det livet har å tilby. Det er ikke sånn at man er bundet for livet når man får seg kjæreste, men det er vel verdt forsøket.

 

Det ville vært synd å sitte på sine eldre dager og angre på at man ikke prøvde.


  • 4

#5 Dilemma

Dilemma

    Bruker

  • Medlemmer
  • 241 innlegg
  •   17. august 2016

Skrevet 30. april 2019 - 13:50

Samtidig så tror jeg ikke at jeg ville vært en god partner (hypotetisk sett) da jeg er ganske pessimistisk og lite sosial. Klarer ikke være rundt mennesker i spesielt lange perioder.

 

 

At du er lite sosial og ikke liker å være sammen med andre i lange perioder betyr ikke det samme som at du aldri kan trives i et kjæresteforhold. Jeg er selv introvert og kan kjenne på noen av de samme tingene. Mange sosiale sammenhenger føles energitappende. Samtidig setter jeg ekstremt stor pris på å være sammen med min kjære. Det er liksom noe helt annet. 

 

Angående det med venner og om vennskap tar slutt; Alle vennskap tar slutt dersom de ikke pleies. Er ikke noe automatikk i at vennskap skulle slutte bare fordi du passerer 30, men du må jobbe for at det ikke skal skje..


  • 1

#6 Svein M

Svein M

    Bruker

  • Medlemmer
  • 1 758 innlegg
  •   6. april 2014

Skrevet 30. april 2019 - 14:04

De går helt fint å leve uten kjæreste. Venner/venninner og sosial omgang derimot vil jeg anbefale da mennesker fra naturen side er flokk dyr.


  • 1

#7 AnonymDiskusjon

AnonymDiskusjon

    Anonym bruker

  • Anonym
  • 53 126 innlegg
  •   20. desember 2010

Skrevet 30. april 2019 - 15:09

Ting går helt greit uten. For meg er andre mennesker en større kilde til frustrasjon, en tid for meg selv. Kunne ikke tenkt meg å leve tett på en annen person, og kunne helst tenkt meg å flytte langt ut I skogen, hlt uten naboer også.

Ja, er vel det jeg føler litt på også ang mennesker generelt. At det ikke er helt verdt bryet.

Høres ut som en fin drøm! Tror det er mange som kunne ønsket seg det.



Anonymous poster hash: c83fc...6e9
  • 0

#8 AnonymDiskusjon

AnonymDiskusjon

    Anonym bruker

  • Anonym
  • 53 126 innlegg
  •   20. desember 2010

Skrevet 30. april 2019 - 15:16

Du skriver at du ikke klarer å være rundt mennesker. Betyr det at du ikke hadde klart bare ett menneske også?

Jeg klarer å være rundt mennesker, men jeg foretrekker helst å være for meg selv, da jeg føler meg ofte mer alene med andre enn når jeg faktisk er alene. Merkelig igrunn..



Anonymous poster hash: c83fc...6e9
  • 0

#9 AnonymDiskusjon

AnonymDiskusjon

    Anonym bruker

  • Anonym
  • 53 126 innlegg
  •   20. desember 2010

Skrevet 30. april 2019 - 15:23

At du er lite sosial og ikke liker å være sammen med andre i lange perioder betyr ikke det samme som at du aldri kan trives i et kjæresteforhold. Jeg er selv introvert og kan kjenne på noen av de samme tingene. Mange sosiale sammenhenger føles energitappende. Samtidig setter jeg ekstremt stor pris på å være sammen med min kjære. Det er liksom noe helt annet. 

 

Angående det med venner og om vennskap tar slutt; Alle vennskap tar slutt dersom de ikke pleies. Er ikke noe automatikk i at vennskap skulle slutte bare fordi du passerer 30, men du må jobbe for at det ikke skal skje..

Nei, man vet jo ikke før man har prøvd. Men tror også det blir mer vanskelig jo eldre man blir, for man må jo forklare at man aldri har hatt kjæreste i en alder av snart 26.. Mange som vil synes at det er litt spesielt, haha. Så føler egentlig at det toget er kjørt uansett, da det er ikke noe jeg har lyst å forklare så veldig. Det ble bare sånn.

 

Ja, det stemmer nok at vennskap tar slutt om de ikke pleies... Men tenker at man gjerne får forskjellige interesser og vokser fra hverandre som venner. Noe jeg merker litt nå med mine venniner. Vi er bare på forskjellige stadier, synes det er synd når man har vært venner så lenge.

 

 



Anonymous poster hash: c83fc...6e9
  • 0

#10 Taurean

Taurean

    Bruker

  • Medlemmer
  • 4 574 innlegg
  •   14. november 2012

Skrevet 30. april 2019 - 17:43

Begge typer "liv" (forhold og uten forhold) har sine positiver og negativer.

 

Når man er i forhold med noen, er det som om alt dobles. Man er i utvikling personlig, og sammen. Det er fint å ikke være ensom, men samtidig kan man fort føle press om å være åpen hele tiden og aldri få tid til å være for seg selv. Det er så klart også press om barn, masse ansvar, og å holde seg tro til personen krever et visst fokus begge veier. Man har også frykt for å miste partneren. Man har et visst ansvar om å opprettholde eget liv for å ikke bli for uinteressant, dét gjelder vel for mange den fysiske og psykiske helsen også. Ikke noe særlig å være sammen med noen som ikke bryr seg om seg selv. De harde tidene kan bli ekstra harde, for man føler man påvirker partneren negativt. Dette er noe man må tenke over før man går i et forhold, om man er -klar- for det.

 

Alt dette slipper man å tenke på når man er alene. Da er alt åpent for en hele tiden, man styrer all fritiden sin selv. For de som vil ha tilfeldige sexforhold, er dét greit også. Men man har ikke den faste forankringen som man har i et forhold da. Å få barn blir mindre sannsynlig, for de fleste vil jo gjerne gi barn en trygg oppvekst med familie. Det er klart man må kjenne på ensomhet. Men man kan melde seg med i hobbyforeninger, bli del av miljøer, dette styrer man helt selv. Man må ta et visst initiativ uansett om man er i et forhold eller ikke. Hvis man bare holder seg flytende, kan det fort hende man blir veldig ensom.

 

Når alt er sagt, bestemmer man helt selv. Man har dette livet, ingen vet om man får ett til. Så man må gjøre det som føles mest riktig for en selv. Så må man også huske på at selv om man bestemmer seg hardt for noe i én periode av livet, så endrer vi oppfatning ettersom årene går, og om 3-5-10 år kan det hende man har snudd helt om på alt man tror på. Livet er stort og ikke minst langt. Følelsene forandrer seg og man tar nye interesser som forandrer ens livsoppfatning.

 

Generelt, min mening, er at hvis man er i særlig tvil om at man ikke har noe særlig å tilby en partner, så er det best å la være, for hvis man finner en partner man liker, og blir sammen med den personen uten å virkelig være klar for det, ikke ha noen hobbyer, økonomi på plass eller et positivt "driv" i livet, så kan man ende opp med å såre den personen og bli dumpet. Da vil man klandre seg selv for dette resten av livet i tillegg, og gjøre det mindre sannsynlig å bygge seg opp selvtillit til å finne en ny partner en annen gang.


  • 0

Vi må ha en plan.

 

Spite, spite, shine your light!


#11 Deadhound

Deadhound

    Bruker

  • Medlemmer
  • 318 innlegg
  •   30. august 2010

Skrevet 3. mai 2019 - 08:09

 

Nei, man vet jo ikke før man har prøvd. Men tror også det blir mer vanskelig jo eldre man blir, for man må jo forklare at man aldri har hatt kjæreste i en alder av snart 26.. Mange som vil synes at det er litt spesielt, haha. Så føler egentlig at det toget er kjørt uansett, da det er ikke noe jeg har lyst å forklare så veldig. Det ble bare sånn.

 

Ja, det stemmer nok at vennskap tar slutt om de ikke pleies... Men tenker at man gjerne får forskjellige interesser og vokser fra hverandre som venner. Noe jeg merker litt nå med mine venniner. Vi er bare på forskjellige stadier, synes det er synd når man har vært venner så lenge.

 

 



Anonymous poster hash: c83fc...6e9

 

 

26 er ikke veldig gammelt vil jeg si, er selv straks 25 og føler meg hvertfall ikke spesielt gammel. Ville valgt å se nøye inn i deg selv, vil du ha et forhold, hva har du å tilby, hva vil du selv ha ut av forhold, vil du orke det etc etc.

 

I forhold til venner, så er det å se litt på hvordan du definerer det. For min del har jeg veldig lite/til ingen skylde mellom "online" venner og "IRL" venner. Og siden jeg flytta så har jeg hatt mye mindre kontakt med "IRL" venner enn før, noe som ikke bryr meg, men andre blir plaget av sånt. 

 

Så lette etter venner i miljøer der man møter folk med samme interesse er en fin måte å få venner på, vill jeg si. Evt. så kan man gå ut å prøve noe helt nytt, som en gruppesport, turlag eller annen grupperelatert ting. 


  • 0

#12 Edgelord

Edgelord

    Bruker

  • Medlemmer
  • 2 543 innlegg
  •   17. juni 2005

Skrevet 3. mai 2019 - 09:03

Samtidig så tror jeg ikke at jeg ville vært en god partner (hypotetisk sett) da jeg er ganske pessimistisk og lite sosial. Klarer ikke være rundt mennesker i spesielt lange perioder.

 

Det er ikke sånn forhold fungerer. Altså en god partner blir man ikke lei av sånn sett, det er jo ikke som å henge med en venn. Tror du noen kan være med hverandre daglig i 50 år hvis hjernen ikke fant på noe lurt her? Da hadde INGEN taklet å være i forhold. Man skal kunne senke skuldrene og det pleier som regel å være tilfellet.

 

Man skal ikke behøve å snakke, man kan kjede seg sammen, og man kan velge å ikke finne på noe sammen uten å føle at man må.

Det er rett og slett alenetid uten å være alene. Har du ikke prøvd det, så vil du ikke forstå det. Man skaper jo et helt spesielt univers sammen - sett at forholdet er bra. Å skape et bånd med en annen er naturens store underfundige greie som den stelte i stand for at vi skal lage menneskeliv. Det føles mye større enn å ferdes rundt på egenhånd. Fordi det er et helt eget sett med følelser man ikke får tilgang til ellers i livet.

 

Når det er sagt så har jo singellivet sin sjarm, det eneste som føles bedre enn et bra forhold er friheten man får tilbake av å ende et dårlig et.

Men gresset er grønnere på den andre siden... så lenge man ikke vanner sin egen plen.


Dette innlegget har blitt redigert av Edgelord: 3. mai 2019 - 09:10

  • 0

But now she couldn't deny what was staring her plainly in the face: dogs in China ate better than doctors in North Korea.


#13 Spartapus

Spartapus

    Bruker

  • Medlemmer
  • 8 842 innlegg
  •   5. mai 2009

Skrevet 3. mai 2019 - 09:09

Selvfølgelig, så lenge man ikke har de største sosiale behovene. Man merker det fort selv om man trives med å være mest i sitt eget selskap, eller om man føler seg ensom og deprimert. Mange fikser ikke å være alene.

 

Det er riktig som du sier at du antageligvis blir enda mer alene etter du fyller 30 år. Når dine venner har barn og full jobb så blir det plutselig utrolig vanskelig å få til noe sosialt. I tillegg er det mange i den situasjonen som ikke klarer å snakke om noe annet enn barn, hus og strømregningen, så de blir rett og slett ikke interessante å være sammen med lenger.

 

Jeg ville nok allikevel anbefalt at du prøver deg i et forhold eller to, bare for å vite hva du velger bort. Det ville være synd om du 20 år fra nå plutselig finner ut at det ikke var rett valg allikevel. Og så er det heller ikke sånn at man må være i et forhold for å ha sex, eller at man må bo sammen for å være i et forhold. Jeg vet om par som bevisst har valgt å ha hver sin leilighet.


  • 0

#14 Habazut

Habazut

    Bruker

  • Medlemmer
  • 139 innlegg
  •   30. mars 2018

Skrevet 4. mai 2019 - 14:19

Er 30+. Aldri vært forhold. Gidder å styre med det. Med jobb/fritid/trimming/familie/frivillig arbeid m.m... har jeg mer en nok å fylle dagene med. Og jeg foretrekker å styre dagene som jeg vil. 

 

Gjør ikke noe aktivt for at noe skal skje. Men hvem vet...... det som skjer det skjer. 


  • 0

#15 Locrin

Locrin

    Bruker

  • Medlemmer
  • 3 794 innlegg
  •   31. mai 2007

Skrevet 4. mai 2019 - 16:20

Det er helt greit å være singel. Men man bør være ærlig med seg selv. Jeg var singel, men jeg var ensom. Når jeg sa jeg var fornøy med være singel var det en løgn som bunnet i feighet. Det å stille seg sårbar ved å spørre noen på date var vanskelig og skummelt. Jeg hadde et par klønete forsøk på forhold som varte i et par uker/måneder før jeg innså at "mitt folk" kanskje ikke var så lette å treffe ute.

 

Jeg er veldig introvert, og blir sliten av andre mennesker. Men jeg savnet en kjæreste. Så jeg opprettet en konto på et nettdatingsted. Jeg vil ikke reklamere, men at nettstedet har utfyllende profiler og man kan svare på spørsmål om mange varierte emner var veldig hjelpsomt for meg. Du kan da slå av en prat med noen som tydelig er ute etter kjæreste, fremfor å legge ann på noen som kanskje ikke er på markedet i det tatt, eller er interessert i helt andre typer enn det du er osv. Første jenta jeg møtte var ikke fulltreffer. Etter et par måneder gjorde jeg det slutt. Men den andre jenta jeg møtte via nettdating har jeg nå vært sammen med i 4 år.

 

Når vi sitter ved siden av hverandre på hver vår pc, ser en film, eller bare henger sammen er det ikke som å være sammen med "vanlige mennesker". Det blir jeg sliten av. Det er som å være sammen med en del av deg selv om du ikke visste at manglet. Ingen mennesker er perfekte og forhold krever innsats og kjærlighet for å fungere. Men jeg er langt lykkeligere nå enn jeg noen gang hadde håpet å bli.


Dette innlegget har blitt redigert av Locrin: 4. mai 2019 - 16:21

  • 2

#16 tekopp

tekopp

    Bruker

  • Medlemmer
  • 3 innlegg
  •   28. april 2019

Skrevet 4. mai 2019 - 21:35

fjernet


Dette innlegget har blitt redigert av julia200.0: 4. mai 2019 - 21:36

  • 0

#17 coffeee

coffeee

    Bruker

  • Medlemmer
  • 1 576 innlegg
  •   19. mai 2012

Skrevet 7. mai 2019 - 12:08

Jeg var dum nok til å bli eksklusiv med ei igjen for noen uker tilbake, og nå angrer jeg mer og mer for hver dag. Å være i et forhold kveler den maskuline energien min. Må nok ta grep i nær fremtid.
  • 0

#18 Marinade87

Marinade87

    Bruker

  • Medlemmer
  • 28 innlegg
  •   9. mai 2012

Skrevet 20. mai 2019 - 00:22

Jeg skjønner hvordan du har det, TS. Jeg er også introvert og kan også bli sliten av å ha folk rundt meg. Men det er litt forskjellig etter hvilken anledning eller hvem det er, og det vil jeg tro det ville vært for deg også. Er det et selskap med venner eller familie der det på en måte er forventet at man underholder hverandre og finner på noe sammen hele tiden, kan det bli slitsomt. Har jeg folk på besøk, så vil jo ikke gjestene bare ta seg til rette med mine ting og rote i skuffer og skap, men er avhengig av meg for å gjøre ting, spørre om det er greit med ditt og datt, om de kan skru på TV og hvordan det virker, om vi/de kan sette på mat og bruke kjøkkenet, og jeg må være litt engasjert og tilstede for å være en god vert.

 

Hvis det derimot er en setting der det ikke er noe forventning at jeg må "underholde" den andre parten, men den andre parten er selvstendig, kjent med hvordan ting "fungerer" og vet at de kan føle seg som hjemme, da blir det mye mer avslappende. Da kan jeg trekke meg unna, drive med mine "usosiale" ting som å lese, skrive, spille eller annet og vite at de klarer å underholde seg selv. Og det er nok litt slik det er å være kjærester som bor sammen også. Da har begge sine egne ting å drive med, klarer seg osv. Det blir mindre slitsomt slik.


  • 0


0 bruker(e) leser denne tråden

0 medlemmer, 0 gjester, 0 skjulte brukere