Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Noen flere her med langdistanseforhold?


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
  • 3 uker senere...

Da var mitt avstandsforhold, som vi var sikre på skulle vare gjennom året uten problem, over.

Og jeg kan bare gi ett tips: Hold mye kontakt! Og sett av tid.. Her førte skolen til at hun var veldig opptatt, og ikke fikk tid til savn. Dette førte igjen til at det hun skulle savnet gled mer og mer ut i glemmeboka, og til slutt var følelsene skrantet uten at hun ville det. Og jeg er ikke den som tigger meg til en sjanse, det er bare å be om at det blir slutt enda en gang, en mnd eller 12 etter. Så da var det over.

 

Til dere som har avstandsforhold: Les dette, det stemmer:

Ja.. har lest litt på andre forumer hvordan forskjellige mennesker(både jenter og gutter opplever avstand.. noen savner hverandre hele tiden.. ringer, skyper, melder, mailer, msn osv.. mens andre drar hvert til sitt, driver med sine egne ting, og lar avstanden mellom seg bli større.. Noen virker som de takler avstand nettopp ved å ta avstand, og således glemme eller undertrykke følelsene sine underbevisst.. det de da opplever er at de registrerer at følelsene forsvinner av seg selv og og således tenker de at det er noe feil i forholdet... siden følelsene forsvinner ettersom tid og avstand frahverandre blir lengre. Poenget mitt er at dette med å ta avstand fra følelser har fungert som en beskyttelsesmekanisme som gjør det lettere å være borte. Er avstanden lang kan det jo virke som man lever i forskjellige verdener.. og man har kanskje ikke så mye å snakke om fordi man opplever så mye forskjellig. I noen tilfeller kommer følelsene tilbake når det nermer seg at man skal sees igjen. En underbevisst psykisk reaksjon for å ha det best mulig altså..
Lenke til kommentar

Det var veldig synd å høre.. :(

 

Men ja.. Er ikke bare paradis med et slikt forhold.. Vi har selv begynt å krangle over småting. Misforstålelser kan bli store og savnet kan gjøre alt værre.. Må man må bare ha klare mål og et langdistanse forhold over veldig lang tid kan ta knekken på en.. Synd, men sant..

 

Men igjen.: Synd toth.. Og til dere andre: Dere klarer dette :)

 

Nå er det bare 3 mnd til vi flytter sammen :D

Lenke til kommentar

Jeg er i et virkelig langdistanseforhold. ! Jeg bor i langt nede i Danmark og min kjærste bor i Norge, hvis vi er heldige ser vi hverandre 1 gang om måenden. Men det går bra og vi har snart ært sammen 9 måender.

Det er selvfølgelig vanskelig med langdistanseforhold og krever mye. Begge skal være innstilt på og kjempe for forholdet. Det er virkelig viktig og prate mye sammen så man vokser og lære hverandre bedre og kjenne selvom man ikke er sammen fysisk. Sett av tid. !

Viktig å fortelle erlig hvordan du har det, med savn og sånn. Så vil det sikkert være sånn dere har det på samme måde ofte. Da kan dere støtte og trøste hverandre.

Men når dere først ser hverandre og er sammen er det helt fantastisk og dere setter pris på små ting.

Mit råd er du spør ho om dere ikke kan gi det en sjanse og hvis hun virkelig liker deg sier hun selvfølgelig ja.!

Mange andre klarer langdistanseforhold bra, så hvorfor skulle dere ikke klarer det?

Lenke til kommentar

Helt enig..

 

Hadde det jo bra før jeg ble sammen med henne.. Så at alt blir dårlig når man ikke er sammen blir jo litt feil å si.. Seff, skulle ønske vi alltid kunne være sammen, men hva kan man gjøre.. Jo bare vente til muligheten kommer slik at man kan flytte sammen.. Er man 14 år, så ja.. Da kan dette bli ganske hardt og nærmest dømt til å gå nedom og hjem.. Men er man gammel nok, og vet at alt blir bra sammen, så er det bare å kjøre på med et landdistanseforhold..

 

Den som venter på noe godt....

Endret av Crimar
Lenke til kommentar
Den som venter på noe godt....
Har mye godt i vente. :wee:

 

Jeg drar til kjæresten i morgen. Woho! :D

Nå må jeg pakke og sånn før jeg skal jobbe natt og rekker ikke akkurat å sove mye før toget går fire i morgen, men man kan jo sove på toget. Null stress. Det blir så herlig å se henne igjen. :love:

Lenke til kommentar
Jeg er i et virkelig langdistanseforhold. ! Jeg bor i langt nede i Danmark og min kjærste bor i Norge, hvis vi er heldige ser vi hverandre 1 gang om måenden. Men det går bra og vi har snart ært sammen 9 måender.

Det er selvfølgelig vanskelig med langdistanseforhold og krever mye. Begge skal være innstilt på og kjempe for forholdet. Det er virkelig viktig og prate mye sammen så man vokser og lære hverandre bedre og kjenne selvom man ikke er sammen fysisk. Sett av tid. !

Viktig å fortelle erlig hvordan du har det, med savn og sånn. Så vil det sikkert være sånn dere har det på samme måde ofte. Da kan dere støtte og trøste hverandre.

Men når dere først ser hverandre og er sammen er det helt fantastisk og dere setter pris på små ting.

Mit råd er du spør ho om dere ikke kan gi det en sjanse og hvis hun virkelig liker deg sier hun selvfølgelig ja.!

Mange andre klarer langdistanseforhold bra, så hvorfor skulle dere ikke klarer det?

 

Jeg er hennes kjæreste og jeg er helt enig med alt hun sier. ikke fordi vi er kjærester, men fordi det faktisk er sant.

det krever endel når vi ikke er sammen, men når vi først er det så er det bare helt topp. det er også viktig å prate mye (takk gud for msn og skype :thumbup: ). for å si det sånn: det har blitt endel samtaler og noen høye mobilregninger på meg (der er VELDIG dyrt å ringe til danmark).

Vi viste at det kom til å bli et langdistanseforhold fra begynnelsen av, men vi satset og det er jeg veldig glad for. Det har kostet endel, men vi har fått i pose og sekk tilbake.

 

så mitt tips er at dere må være instilt på det, eller så kommer det ikke til å funke.

Hvis dere er instilt på det og gir alt, så kommer det til å funke.

 

Edit: skriveleif (sett av toth, takk ;) )

Endret av Borbra
Lenke til kommentar

Enig med toth jeg og. Synd å høre om bruddet, forresten.

 

----

 

Selv er jeg verdens lykkeligste i dag. Fikk besøk i natt, og han blir helt til søndag. Det er så utrolig deilig å endelig se hverandre igjen. En måned siden sist. Ikke så gøy å være på skolen mens han er hjemme, men slik får det bli, og det blir jo ekstra kos å komme hjem i dag. :love:

Lenke til kommentar
Gjest nyskjerrig
Jeg er i et virkelig langdistanseforhold. ! Jeg bor i langt nede i Danmark og min kjærste bor i Norge, hvis vi er heldige ser vi hverandre 1 gang om måenden. Men det går bra og vi har snart ært sammen 9 måender.

Det er selvfølgelig vanskelig med langdistanseforhold og krever mye. Begge skal være innstilt på og kjempe for forholdet. Det er virkelig viktig og prate mye sammen så man vokser og lære hverandre bedre og kjenne selvom man ikke er sammen fysisk. Sett av tid. !

Viktig å fortelle erlig hvordan du har det, med savn og sånn. Så vil det sikkert være sånn dere har det på samme måde ofte. Da kan dere støtte og trøste hverandre.

Men når dere først ser hverandre og er sammen er det helt fantastisk og dere setter pris på små ting.

Mit råd er du spør ho om dere ikke kan gi det en sjanse og hvis hun virkelig liker deg sier hun selvfølgelig ja.!

Mange andre klarer langdistanseforhold bra, så hvorfor skulle dere ikke klarer det?

 

Jeg er hennes kjæreste og jeg er helt enig med alt hun sier. ikke fordi vi er kjærester, men fordi det faktisk er sant.

det krever endel når vi ikke er sammen, men når vi først er det så er det bare helt topp. det er også viktig å prate mye (takk gud for msn og skype :thumbup: ). for å si det sånn: det har blitt endel samtaler og noen høye mobilregninger på meg (der er VELDIG dyrt å ringe til danmark).

Vi viste at det kom til å bli et langdistanseforhold fra begynnelsen av, men vi satset og det er jeg veldig glad for. Det har kostet endel, men vi har fått i pose og sekk tilbake.

 

så mitt tips er at dere må være instilt på det, eller så kommer det ikke til å funke.

Hvis dere er instilt på det og gir alt, så kommer det til å funke.

 

Edit: skriveleif (sett av toth, takk ;) )

 

En gutt her som lurer på hvordan du klarer det? Hvorfor fant du ikke ei dame i Norge?Jeg har hatt en del kjærster ho siste jeg hadde bodde 20 min fra meg. Det var ille for vi så hverandre 2-3 hverdag og jeg ble så avhening av dama. Gjør ikke du det? Eller har dere åpent forhold så dere kan være sammen med andre å? Eller må det da bli kjedelig med lite kos

Lenke til kommentar
Prat

Svar

 

En gutt her som lurer på hvordan du klarer det? Hvorfor fant du ikke ei dame i Norge?Jeg har hatt en del kjærster ho siste jeg hadde bodde 20 min fra meg. Det var ille for vi så hverandre 2-3 hverdag og jeg ble så avhening av dama. Gjør ikke du det? Eller har dere åpent forhold så dere kan være sammen med andre å? Eller må det da bli kjedelig med lite kos

 

selvfølgelig er det kjipt når ho ikke er i norge, men jeg har valgt å satse på forholdet vårt. Hun bodde i norge når vi ble sammen.

Jo på en måte er jeg er litt avhengig, det må ikke gå for lenge mellom hver gang vi ser hverandre.

 

Hva legger du i å være sammen med andre?

Møte andre folk, eller kose med noen andre?

Lenke til kommentar

Jeg var sammen en fyr som bodde i Bergen i over to år (han er innpå her han og :)). Selv bor jeg i Oslo. Vi ble sammen da vi begge var 16. Det var veldig veldig fint når vi var sammen, og verdt det.. Det som var dumt var at jeg var så usikker og veldig sjalu... Og kanskje litt innpåsliten, vi ringte veldig mye. Han var alltid utrolig snill mot meg, han er så utrolig snill at jeg føler meg helt fæl i forhold.. Men sånn jeg var da hadde jeg ikke takla å ikke snakke så mye med han som jeg gjorde. Jeg var helt avhengig av å snakke masse med han hver dag.

 

I tillegg var det helt _forferdelig_ å reise fra hverandre. Når jeg møter han nå (siden han enda er min beste venn), klarer jeg det litt bedre enn jeg gjorde da.. Nå er det også veldig trist, men det er bare trist.. Da vi var sammen var det så uutholdelig at det ikke går an å beskrive. Blir redd av å lese mine egne dagbokinnlegg fra den tiden. Alikevel var det jo ikke noe annet å gjøre enn å fortsette, for hadde aldri orka å ikke fortsette å være sammen..

 

Jeg tror ikke det var avstanden som ødela mellom oss, men andre ting, f.eks. at jeg var veldig ung da vi ble sammen og han var den første gutten jeg hadde vært borti på noen måte.. Det var for tidlig for meg. Jeg er enda usikker på om det egentlig er ødelagt også.. Men for øyeblikket merker jeg at hele jeg bare er for umoden (selvom jeg er 18) til å ha et forhold som skal vare hele livet ut.. fra nå.. Det er VIKTIG å være helt ærlige i hvert fall!!! Ellers tror jeg det funker dårlig å ha et avstandsforhold.

 

Oi det ble litt lengre enn planlagt. Menmen!

Endret av Kirby
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...