Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Er mine foreldre ekstreme?


Anbefalte innlegg

Uff. Så for å svare på ditt opprinnelige spørsmål: Ja, de virker veldig ekstreme.

Well, what can you do :shrug:

 

Har imidlertid erfart gjennom 29 år at enhver sak har minst to sider; det kunne vært artig å hørt dine foreldres versjon av saken.. Men du forklarer deg såpass godt at jeg tror du har en reell sak. Hva med søsknene dine da? Høres ut som om mor og far synes det var greit med broren din siden han er gutt, mens du og søsteren din må beskyttes.

 

Hva sier storesøsteren din til dette? Kan du snakke med henne, og evt. ta en prat dere to sammen med foreldrene deres? Si at de er nødt til å akseptere at det er nye tider og at de, for ikke å miste dere, må ta et oppgjør med 1800-tallsmentaliteten sin?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest Bruker-95147
Jeg vil bare ha frihet! Jeg vil at livet mitt skal være bygd på mine syn og verdier, ikke deres ekstreme.. For da føler jeg virkelig at en del av barndommen og ungdomstida mi blir skjært vekk, og jeg kan ikke gjøre noe med det.

"mine innlegg"

 

 

:cool:

Lenke til kommentar
Hva med søsknene dine da? Høres ut som om mor og far synes det var greit med broren din siden han er gutt, mens du og søsteren din må beskyttes.

 

Hva sier storesøsteren din til dette? Kan du snakke med henne, og evt. ta en prat dere to sammen med foreldrene deres? Si at de er nødt til å akseptere at det er nye tider og at de, for ikke å miste dere, må ta et oppgjør med 1800-tallsmentaliteten sin?

 

Jeg har tre søsken. To søstre og en bror. De to eldste bor jo ikke hjemme, og jeg ser ikke dem så veldig ofte. Så føler ikke det er så lett å snakke med dem om slikt heller, men jeg kunne nok gjort det om det ble nødvendig. F.eks om jeg hadde fortalt foreldrene mine om det, og de hadde blitt sinte, så kunne jeg nok ha ringt de eldre søskenene mine og snakket med dem og sikkert fått støtte.

Den søsteren min som fortsatt bor hjemme, hun er akkurat som meg. Vi er veldig gode venninner, og snakker om alt. Og hun deler totalt mitt syn på ting. Men hun sier selv at jeg burde nok ikke si det til dem før jeg er på hennes alder.

 

Det med at jeg og hun skulle snakket med foreldrene mine sammen vet jeg egentlig ikke om er noe bedre alternativ enn at jeg gjør det selv. Pga diverse omstendigheter rundt søsteren min som gjør at jeg like mye er en støresøster for henne, og foreldrene mine ikke føler hun er noe voksenere enn meg.

Lenke til kommentar

Oppsøk barnevern ASAP og få rettigheter til å flytt for deg selv. Livet er sååååå mye bedre uten foreldre.

 

Det er ikke naturlig at man skal bo sammen i et hus som en familie på denne måten som samfunnet har bygd det opp til i dag.

 

DU høres ut som ei fornuftig og inntligent jente.

Det som kan skje med deg er at så snart du får smaken av frihet så kan alt gå til helvette fordi du ikke klarer å kontrolllere det. Jeg prøvde å røyke første gang når jeg var 12år. Pulte når jeg var 14, røyka hasj når jeg var 14, snusa når jeg var 13 og drakk for første gang når jeg var 12 samt begynte å drikke mye når jeg var 14.

 

Nå har jeg lært litt mere. Røyker ikke, drikker kanskje 1gang i måneden. Snuser av og til, røyker aldri hasj, puler bare ei dame om gangen og prøver hele tiden å ballansere livet mitt, ved å ikke drive for mye med venner, for mye med trening, for mye med skole, for mye med poker, for mye med familie, for mye med hobbyer eller andre ting jeg måtte finne på!

 

 

Så mitt råd: Ikke gå imot foreldrene dine, bare jatt med til du er vekk fra dem. Du kan gjøre utrolig mye bak ryggen på dem uten at de finner det ut.

Lenke til kommentar

Det er et stadig "problem": Noen føler at foreldrene bryr seg for lite og noen for mye.

 

Foreldre ønsker alltid det beste for sine barn. Mulig de er overbeskyttende og der kan det skjære seg.

 

Du kan kanskje (om du tør) ta opp dette med dem. Si at deres overbeskyttende måte å være på dytter deg lengre unna. Er det da ønskelig at du skal treffe noen i smug som de ikke vet hvem er? Er det da ikke bedre at de vet hvem det er...

 

Ha også i tankene at de allerede har vært gjennom de aller fleste feller på sin vei mot sine 50. De prøver antagelig bare å lede deg riktig.

 

 

Dette ble litt rotete, men håper det er forståelig.

Lenke til kommentar

Jeg opplever akkurat det samme som deg Sweeny_girl. Foreldrene mine er utrolig overbeskyttende og vil ikke at jeg skal få meg kjæreste før jeg er 26. Jeg er utrolig glad i dem og vil egentlig ikke gjøre noe som de ikke liker, men føler meg allikevel veldig urettferdig behandlet. Har nå en kjæreste som jeg har klart å holde hemmelig for foreldrene mine i 10 mnd. Han vet om situasjonen min og har heldigvis akseptert det. Jeg prøvde å fortelle foreldrene mine om ham engang, som endte med at de ikke snakket med meg i 1 mnd. Måtte til slutt lyve til dem om forholdet for å rette opp familieforholdet. Dette innebærer selvfølgelig at jeg aldri helt kan slappe av med kjæresten min når vi er ute sammen, da jeg hele tiden er redd for å treffe på kjente. Vet heller ikke hva jeg skal gjøre om de finner ut av det, nå som jeg har løyet for dem i 10 mnd. Mye tårer og diskusjoner, men prøv å snakke med kjæresten din om det. Det hjalp for min del.

Lenke til kommentar

Dette er kanskje et dumt spørsmål, jeg vet ikke. Men jeg har jo (som dere sikkert forstår) veldig lyst å flytte ut så fort som mulig. Det kommer nok ikke til å skje før jeg er 18, men også da hadde jeg nok ikke hatt nok penger til å gjøre det. For uansett om jeg får meg jobb så kan ikke jeg jobbe så utrolig mye hvis jeg skal klare å konsentrere meg om skole.

Jeg vet jo at man får borteboerstipend om man bor så og så langt vekke fra skolen, og det gjør ikke jeg. Men jeg har også lest at man kan få det hvis det er en spesiell grunn til at man ikke kan bo hjemme. Min situasjon kunne vel ikke vært en slik grunn? Jeg får jo faktisk ikke leve livet mitt slik jeg vil, og det kommer jeg heller ikke til å kunne når jeg er 18, det er jeg sikker på..

Lenke til kommentar
Dette er kanskje et dumt spørsmål, jeg vet ikke. Men jeg har jo (som dere sikkert forstår) veldig lyst å flytte ut så fort som mulig. Det kommer nok ikke til å skje før jeg er 18, men også da hadde jeg nok ikke hatt nok penger til å gjøre det. For uansett om jeg får meg jobb så kan ikke jeg jobbe så utrolig mye hvis jeg skal klare å konsentrere meg om skole.

Jeg vet jo at man får borteboerstipend om man bor så og så langt vekke fra skolen, og det gjør ikke jeg. Men jeg har også lest at man kan få det hvis det er en spesiell grunn til at man ikke kan bo hjemme. Min situasjon kunne vel ikke vært en slik grunn? Jeg får jo faktisk ikke leve livet mitt slik jeg vil, og det kommer jeg heller ikke til å kunne når jeg er 18, det er jeg sikker på..

Viss det er så ille som du sier så er det en go nok grunn!

 

Det er bare å tørke støvet fra fitta si og komme i gang med å fikse bortebostipend og en liten deltidsjobb annenhverhelg.

Lenke til kommentar
Dette er kanskje et dumt spørsmål, jeg vet ikke. Men jeg har jo (som dere sikkert forstår) veldig lyst å flytte ut så fort som mulig. Det kommer nok ikke til å skje før jeg er 18, men også da hadde jeg nok ikke hatt nok penger til å gjøre det. For uansett om jeg får meg jobb så kan ikke jeg jobbe så utrolig mye hvis jeg skal klare å konsentrere meg om skole.

Jeg vet jo at man får borteboerstipend om man bor så og så langt vekke fra skolen, og det gjør ikke jeg. Men jeg har også lest at man kan få det hvis det er en spesiell grunn til at man ikke kan bo hjemme. Min situasjon kunne vel ikke vært en slik grunn? Jeg får jo faktisk ikke leve livet mitt slik jeg vil, og det kommer jeg heller ikke til å kunne når jeg er 18, det er jeg sikker på..

 

 

Jeg tviler på at de som bevilger stipendene vil se din situasjon som så fortvilet at de tar deg med i den ordningen. Det er nok forbeholdt de som er utsatt for vold, overgrep etc.

 

Du må nok bare møte Bøygen og fortelle foreldrene dine hvordan du har det, si at du er et barn av mer moderne tider enn de og at de, for at dere skal fortsette å ha åpenhet og dialog dere imellom, må akseptere at vi ikke lever i 1948 lenger. Mennesker blir fortere modne nå enn før, og blir dermed klare for selvstendighet tidligere i livet. Det de gjør nå fører bare til at du ikke forteller dem noe i det hele tatt. Og dét, kjære Sweeny_girl, er ikke bra for noen.

Lenke til kommentar

Oj her var det mange råd.

 

Du virker oppegående og rettferdig.

 

Familie er viktig! De er der uanset tykt eller tynt. Ta derfor vare på familien!

 

Respektèr foreldrene dine og si du følger deres råd. Men de må da også kunne respektere dine behov. Fortell dem at "reglene" bør endres ettersom du blir eldre.

Lenke til kommentar
Jeg synes toalett har noen gode forslag. Det er viktig å ikke ødelegge det gode forholdet du har til foreldrene dine.

Du nevner faren din flere ganger, men hva med moren din? Kan du snakke med henne om dette? Eller er hun 'underlagt' din fars vilje? Mener hun egentlig det samme som han?

 

Vel, det har seg sånn at foreldrene mine de er verst på forskjellige områder for å si det sånn. Mamma er verst når det gjelder den direkte, overdrevne kristendommen. Pappa er verst på det "være masse hjemme, masse husarbeid, gammeldags-disiplin"-greia. Så pappa er vel den som egentlig er lettest å snakke med om ting som er "litt på grensen". Han er likevel den som ikke skjønner at jeg trenger mye tid med venner og slikt. Mamma derimot er kjempesnill og lar meg være mye ute. Men hun blir helt hysterisk om jeg nevner noe som går mot hennes tro, feks var hun totalt i mot at jeg skulle ta hull i ørene (jess, hun er ekstrem). Når jeg ville ta hull var pappa helt enig og støttet meg liksom i å gå mot henne. Så jeg har liksom problemer på begge punktene.. Men nei, det hadde heller ikke gått an å sette meg ned og prate om kjæresten min med faren min, selv om jeg kanskje fremstilte det som at det var mulig her nå..

For pappa handler det vel mest om at det jeg skrev i første post, nettopp at det er sånn man skal konsentrere seg om etter skole osv. Og at jeg derfor er for ung. For mamma er det bare det at jeg er for ung liksom, religiøst sett. At det er forferdelig at unge folk skal drive å være intime.

Og så er det vel et lite innslag av begge de meningene i begge to da. Så alle de "flotte" meningene er bare godt fordelt på begge to

 

hvor er du fra?

Lenke til kommentar
Jeg synes toalett har noen gode forslag. Det er viktig å ikke ødelegge det gode forholdet du har til foreldrene dine.

Du nevner faren din flere ganger, men hva med moren din? Kan du snakke med henne om dette? Eller er hun 'underlagt' din fars vilje? Mener hun egentlig det samme som han?

 

Vel, det har seg sånn at foreldrene mine de er verst på forskjellige områder for å si det sånn. Mamma er verst når det gjelder den direkte, overdrevne kristendommen. Pappa er verst på det "være masse hjemme, masse husarbeid, gammeldags-disiplin"-greia. Så pappa er vel den som egentlig er lettest å snakke med om ting som er "litt på grensen". Han er likevel den som ikke skjønner at jeg trenger mye tid med venner og slikt. Mamma derimot er kjempesnill og lar meg være mye ute. Men hun blir helt hysterisk om jeg nevner noe som går mot hennes tro, feks var hun totalt i mot at jeg skulle ta hull i ørene (jess, hun er ekstrem). Når jeg ville ta hull var pappa helt enig og støttet meg liksom i å gå mot henne. Så jeg har liksom problemer på begge punktene.. Men nei, det hadde heller ikke gått an å sette meg ned og prate om kjæresten min med faren min, selv om jeg kanskje fremstilte det som at det var mulig her nå..

For pappa handler det vel mest om at det jeg skrev i første post, nettopp at det er sånn man skal konsentrere seg om etter skole osv. Og at jeg derfor er for ung. For mamma er det bare det at jeg er for ung liksom, religiøst sett. At det er forferdelig at unge folk skal drive å være intime.

Og så er det vel et lite innslag av begge de meningene i begge to da. Så alle de "flotte" meningene er bare godt fordelt på begge to

 

hvor er du fra?

 

Hvorfor er det relevant?

Lenke til kommentar

Jeg vil også anbefale at du tar en rolig snakk med de. Velg en dag som ellers er rolig og de er i godt humør slik at ting er lagt mest mulig til rette for situasjonen. Si også at du velger å være ærlig med saken fordi du er glad i de og ikke vil føre de bak lyset. Da har du gjort ditt.

 

Dersom du velger å holde det hemmelig, vil det sannsynligvis slå mye hardere tilbake på deg når det bli oppdaget. Nå vet jeg ikke hvor du bor (nei, er ikke relevant heller), men så sant det ikke er i en større by, er det gjerne vanskelig å holde det skjult over særlig lengre tid.

 

Og skulle du fortelle det og de tar helt av, prøv å si at du respekterer deres meninger (å respektere er ikke det samme som å være enig) og spør om ikke de kan være voksne nok til å respektere dine.

Lenke til kommentar
Dette er kanskje et dumt spørsmål, jeg vet ikke. Men jeg har jo (som dere sikkert forstår) veldig lyst å flytte ut så fort som mulig. Det kommer nok ikke til å skje før jeg er 18, men også da hadde jeg nok ikke hatt nok penger til å gjøre det. For uansett om jeg får meg jobb så kan ikke jeg jobbe så utrolig mye hvis jeg skal klare å konsentrere meg om skole.

Jeg vet jo at man får borteboerstipend om man bor så og så langt vekke fra skolen, og det gjør ikke jeg. Men jeg har også lest at man kan få det hvis det er en spesiell grunn til at man ikke kan bo hjemme. Min situasjon kunne vel ikke vært en slik grunn? Jeg får jo faktisk ikke leve livet mitt slik jeg vil, og det kommer jeg heller ikke til å kunne når jeg er 18, det er jeg sikker på..

 

Uten at jeg husker hvilken paragraf, så har foreldrene et underholdningsansvar inntil du er 18, så flytter du innen den tid er de likevel pliktig å forsørge deg. Ergo kan du flytte og de må likevel bidra.

Haken er dog hva foreldrene mener om deg etterpå.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...