Jump to content
tjalla

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

Recommended Posts

SirOwen™ skrev (18 timer siden):

Hva er det med Nicholas Cage og evnen til å være med i den ene b-filmen etter den andre?

Willy's Wonderland, ffs.

Eller får han ikke bedre filbud? Får han ikke bedre tilbud fordi han er en dårlig skuespiller, eller blir han ansett som en dårlig skuespiller fordi han takker ja til alt mulig ræl som kommer flytende?

Dette intervjuet fra Variety gir et innblikk. Virker på meg som han etterhvert gikk lei av alt stresset i Hollywood og fant independent filmer lettere å arbeide med. Ikke meg imot, for jeg liker flere av disse dustete filmene hans mer enn alle blockbusterne han deltok i.

Si hva du vil om mannen, men Cage gir 100% i enhver film, uansett hvor dum. Den siste filmen til Joel Schumacher var Trespass som er en av de mest elendige home-invasion filmene jeg har sett, men det var IKKE fordi Cage gjorde en dårlig jobb. Han gir alt, samme hva slags materiale han må forholde seg til.

  • Like 1

Share this post


Link to post

Angående Cage, så likte jeg faktisk nyversjonen av Bad Lieutenant (2009) mer enn originalen (sikkert som å banne i kjerka) men mye grunnet Nicolas Cage (hadde litt av den samme Klaus Kinski/Aguirre krummet gangen som i 70-talls klassikeren til samme regissør, Werner Herzog) og selvsagt Val Kilmer i en av de mindre rollene. 

En film jeg planlegger nytt gjensyn med om ikke lenge.

Edited by Frank.N.Steen

Share this post


Link to post
49 minutes ago, Hitherto said:

Virker på meg som han etterhvert gikk lei av alt stresset i Hollywood og fant independent filmer lettere å arbeide med.

Fint intervju, det. 

Kan tenke meg at han blir frustrert når han blir ikledd "tvangstrøye" i de mest Hollywoodske filmene. Altså bedt om å fremføre replikker og scener 100 % etter script og formaninger. 

Syns jeg ser ansiktsuttrykket til Jack Nicholson hvis han hadde blitt bedt om det samme på 70- og 80-tallet. Gjem øksa, for da snakker vi en reinkarnasjon av Jack Torrance :p 

  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post
SirOwen™ skrev (20 timer siden):

Hva er det med Nicholas Cage og evnen til å være med i den ene b-filmen etter den andre?

Willy's Wonderland, ffs.

Eller får han ikke bedre filbud? Får han ikke bedre tilbud fordi han er en dårlig skuespiller, eller blir han ansett som en dårlig skuespiller fordi han takker ja til alt mulig ræl som kommer flytende?

Hva kom først? Høna eller egget, altså.

Tipper svaret er  💵💵💵

Han er i enorm gjeldskrise. Blant annet sløste han bort sin formue på 150 millioner dollar, og han er i problemer med skatteetaten. 

Edited by anon_83104
  • Like 1
  • Innsiktsfullt 2

Share this post


Link to post
anon_83104 skrev (19 minutter siden):

Han er i enorm gjeldskrise. Blant annet sløste han bort sin formue på 150 millioner dollar, og han er i problemer med skatteetaten. 

Ja, han måtte vel kvitte seg med en god del av sine europeiske ferie "hytter", men har på følelsen av flere veteraner, og de eldre, da som blant andre Robert De Niro, også befinner seg i en lignende pengekrise. Men var vel mer om at en av hans ekser, hadde et ekstremt pengeforbruk, og advokaten til De Niro sa noe om at dette medførte til at han ble så "tvunget" til å ta på seg roller, i all slags "kvalitetsfilmer".

  • Like 1

Share this post


Link to post

America the Motion Picture

 

Jeg lo meg skakk, dette er en slik film som er så dum at den blir bra. Jeg liker Amerikansk historie å denne ødelegger alt med sinnsyke stereotyper blandet med litt steampunk, morsomme referanser fra andre filmer, artig voice acting, god musikk og ting fra vår hverdag men satt noen hundre år tilbake i tid. Kommer nok til å se denne flere ganger for den kan anbefales.

Finnes på Netflix.

 

America-The-Motion-Picture-2021-Google-Drive-Download-836x470.jpg

  • Like 1

Share this post


Link to post

0GeZY6k.jpg

Teenage Mutant Ninja Turtles (1990) av Steve Barron

"Where do they come up with this stuff?"

En større ransbølge herjer New York by og dens panikkslagne innbyggere, og hvor det hele virker å være et meget gjennomtenkt resultat av en stadig økende og lyssky kriminell virksomhet, der opererer med en imponerende hastighet og disiplin, ulikt noe annet politiet har stått ovenfor tidligere. Men uventet hjelp stiger opp fra undergrunnen, i det fire bekymrede beboere, bestemmer seg for å stå opp mot den tilsynelatende ustoppelige og ansiktsløse trusselen, der går under navnet, fotklanen. 

Hadde jo egentlig store planer om å se igjen denne, samt oppfølgerne i fjor, da for å feire filmens 30 års jubileum. Men slik ble det altså ikke. Likevel, det er en del år siden forrige besøk, og tror jeg må tilbake til 2014, da ble de 3 første filmene sett over ei helg, og ja, planla egentlig noe lignende også nå, men husker at sist gang, så starta det så lovende, og deretter gikk det dessverre feil vei, meget fort.

For den originale Turtles filmen, er virkelig noe for seg selv. Ikke bare er den den soleklart beste Turtles filmen, men uten tvil, blant de ypperste superhelt filmene som ble til på 80 og 90-tallet. Ja, en som selv i dag, vil lett gli inn på ei topp 10 list, over de beste superhelt eventyrene man har sett, og hvor mye av grunnen skyldes ikke bare nostalgi og Turtle Power, men det at den var mer enn kun et resultat av noen som ønsket å lage enda ei pengemaskin, rett fra samlebåndet.

Nei, folka bakom kunne sine saker, og var meget klar over den originale kilden, og tok et modig valg, i en tid der de fleste ville gått for det sikreste valget, nemlig det enorme kulturfenomenet, der var den animerte tv-suksessen Teenage Mutant Ninja Turtles (1987-1996), som var en langt mer barnevennlig og komisk rettet type underholdning, som dominerte tv-skjermene i årevis. 

Steve Barron og co, gikk i stedet fullt ut, og tross lite eller ingen støtte fra utallige filmselskaper og produsenter, fikk de til slutt landa en deal, og påbegynt jobben med å lage en helaftens film, om de fire ninja-skilpaddene fra New York by, der var basert på tegneseriene til Kevin Eastman og Peter Laird. 

1990 filmen er overraskende tro mot tegneseriene til de to nevnte herren ovenfor, og det at ingen ville røre filmen til å begynne med, grunnet det elendige ryet superhelt filmene hadde på tampen av 80-tallet (før Tim Burtons Batman kom ut), gjorde at det meget mulig, ble en langt større frihet og langt mindre forventninger samt innblanding fra studio og pengemenn, som var bekymret over om de ville gå i pluss eller minus, på slutten av dagen.

Resultatet ble en gedigen kassasuksess, ulik noe annet på den tiden. Filmen var frem til Blair Witch Project, ansett som tidenes mest innbringende independent film, og gjorde at Turtle manien ikke ble noe mindre.

Baksiden derimot, var jo at rasende foreldre, bekymret over den store forskjellen mellom den mer komiske tv-serien og den ganske så annerledes tonen i spillefilmen, fikk til slutt gjennomslag, og bekymrede produsenter, redd for at dette skulle skade businessen, fikk mest sannsynlig alt for stor kreativ kontroll over oppfølgeren, der huskes som en langt mer utvannet og tullete film, hvor banning, bruk av våpen/kampsport/blod/blåmerker/vold mot barn og unge osv, alt ble kjapt fjerna.

Og i stedet så man Turtles sloss med alt fra leketøy, frosne wienerpølser og andre "morsomme" instrumenter, mens Shredder ble redusert fra å være en skremmende og ond skurk, til å ende opp som en overbola klovn, og nei, synd det gikk den veien, så fort. Men er jo ikke noe unikt på den tiden. Se bare  hvor det gikk med Batman filmene, etter Tim Burtons to første kapittel, eller Darkman oppfølgerne osv. 

Uansett, for å gjøre en lang historie kort. Grunnen til at den første Turtles filmen lykkes så utrolig godt, i mine øyne. Er at den ble behandlet med respekt og masser av kjærlighet for de originale tegneserie og dens karakterer.

Filmen klarer å blande humor, sjarm, action og mer tyngre temaer, alt på en imponerende og meget effektiv måte. Aldri for mye, men akkurat i passe mengder, og en skal være en kald kyniker, for å ikke bli rørt av scener der Mester Splinter forsøker å nå ut til sin temperamentsfulle elev Raphael, da med en fin dose visdom og klokskap, fra en kjærlig far, som kun ønsker det beste for sin sønn:

Så har man jo også kanskje en annen viktig grunn til at filmen lykkes å godt. Nemlig kjemien og båndet mellom nevnte Mester Splinter og hans elever/sønner, der blir satt på en real prøve, og hvor de er godt vant med å gå seirende ut av bataljer, men det å takle deres første sviende nederlag, det skal være en tøff påkjenning å overkomme. Selvsagt ikke gjort noe lettere, når da deres far og læremester blir brutalt kidnappet, men hvor også deres hjemsted, blir total ødelagt. Og som et resultat, må de så flykte ut av byen, uvisse om Splinter er i live, og om de noen gang vil kunne returnere igjen til New York by.

Av Turtles brødrene, er det ingen tvil. Fokuset er mest rettet mot Raphael og Leonardo, som ikke er uvanlig, hvert fall i film og tv. Men klart, med ei spilletid på knappe 93 minutter, så ble det nok ikke så lett, å gi alle like mye tid og plass. Likevel, noen meget morsomme scener med både Michaelangelo og Donatello, men føles litt ut som sistnevnte, er mer som en Michealangelo light utgave, enn å være hjernen og professoren av gutta. Uansett, herlig den skit-kasting konkurransen Don og Casey Jones har gående et stykke ut i filmen, og angående andre karakterer her, så leverer Elias Koteas en solid innsats som nevnte villmann Jones, der tidlig ut skaffer seg et vennskap med Raphael, og får senere litt mer interessen for nyhetsjournalisten April O'Neil (Judith Hoag), som forresten har noen utrolig flotte bein/legger å stille opp med, og som blir godt lagt merke til av kameramannen. 

Til slutt må en jo også nevne hvor badass Oroku Saki, eller bedre kjent som The Shredder virkelig var, i denne filmen. Helt ulik den mer småpatetiske og ubrukelige versjonen, der fremsto langt mer som en komisk sidekick, i tv-serien, og den man møter i filmversjonen, styrer en kriminell virksomhet, på en manipulerende og ond måte, der utnytter unge og ensomme mennesker, til å gjøre unna møkkajobbene for seg, og hvor alt pratet om ære og disiplin har ingen nytte, om en feiler sin ninjamester.

Introduksjonen til Shredder er fortsatt meget tøff, og åpenbart at skaperne har sett sin dose med Star Wars, men jeg synes det fungerer utmerket. Saki er en konstant truende og mystisk skikkelse, og ingen klovn som Turtles enkelt overmanner. Den aggressive second in commando, Tetsu, er også litt av et skue. På langt nær like skummel som sin sjef, men styrer likevel sine undersåtter, med en stor frykt for å tape ansikt ovenfor Shredder, og når han så gjør nettopp dette, går det meget hardt utover sine unge elever, og der blir slått og sparket nærmest helseløse, om de viser tegn til svakhet.

Og dette kom nok som et like sjokk, da de fleste på den tiden, var nok godt vant til at fotsoldatene på tv, var jo bare mekaniske roboter, som gikk i stykker eller eksploderte, så fort Turtles berørte dem, og ikke levende barn og unge, som var bakom maskene.

Resultatet ser man senere, der blod og blåmerker, etter heftig juling fra både Turtles, men også av Tetsu, kommer tydelig frem, og det er plutselig ikke så moro å være fotsoldat lenger.

Stopper der, inntil videre. Skal forsøke å dele opp disse filmene, spre dem litt utover, og ikke se alt på en og samme tid, for som nevnt tidligere, det gikk raskt nedover, fra førstefilm og utover. Men jeg står på mitt. Førstefilmen er fortsatt et ypperlig superhelt eventyr, og en av de meget sjeldne barndomsfavorittene, som faktisk fortsatt holder seg, og vel så det. Alle disse årene, senere. Jeg tviler sterkt på at man vil være i stand til å si det samme, når jeg har omsider fått tråla meg gjennom film nummer 2 og 3.  

Nei, det blir ingen forandring i rating, dette er en barndomsklassiker, og blir selvsagt en sterk sluttsum av:

8,5/10

  • Like 1
  • Heart 1

Share this post


Link to post
Frank.N.Steen skrev (6 timer siden):

0GeZY6k.jpg

Teenage Mutant Ninja Turtles (1990) av Steve Barron

For den originale Turtles filmen, er virkelig noe for seg selv. Ikke bare er den den soleklart beste Turtles filmen, men uten tvil, blant de ypperste superhelt filmene som ble til på 80 og 90-tallet. 

8,5/10

Denne har jeg hatt lyst å se lenge, men den er søren meg ikke å oppdrive noen steder. Bare de nyere versjonen som jeg loddrett driter i. 
 

Sidenote; fader for en lang quote å slette på mobilen for å slippe at det ble så langt 😅

Share this post


Link to post

k3lQYHY.jpg

Monkey Shines (1988) av George A. Romero

Allan (Jason Beghe) er en ung og aktiv idrettsutøver, som har hele livet foran seg. Men alt forandres i det han blir påkjørt av en bil under en løpetur. Og som et resultat, blir Allan lam fra halsen og ned. Tanken på å være fanget i sin egen kropp, fører ham raskt ut i en mørk og vond tilværelse, en som ikke blir gjort særlig bedre av at hans kjæreste forlater ham, da til fordel for den sleske doktoren (Stanley Tucci) som utførte en heller tvilsom "suksessfull" operasjon på Allan, og attpåtil en litt vel klengete og overbeskyttende mor, der virker mer opptatt av seg selv, enn sin sønn. Men det er likevel lys i andre ende, og i det kompisen Geoffrey (John Pankow) ankommer med en liten hårete medhjelper, ved navn Ella, skal plutselig hverdagen til Allan få en helt ny mening.

Ikke sett denne, siden 2012, og meget fornøyd med gjensynet. Gjorde seg langt bedre denne runden, og var jo ikke så mange ukene siden en så igjen Richard Franklins Link (1986), også den, en psykologisk skrekk-thriller, hvor en morderisk apekatt får herja fra seg rikelig. 

Monkey Shines derimot, har en litt annen type stemning og morder gående. Apekatten Ella, er langt mer søt og uskyldig i utseende, enn sjimpansen man treffer i Link, likevel er det kanskje også noe av grunnen til at Romeros film er mer guffen og effektiv, for man forventer ikke at noe så tilsynelatende lite truende som Ella, skal utgjøre noen form for trussel, men hun viser seg tidlig ut, å bli en håndfull og mer til, for alle som kommer på kant med henne og Allan.

De to skaper tidlig ut, et nær telepatisk bånd, som etter hvert begynner å viske ut hvem som er menneske/sjefen og hvem som er dyret/tjeneren, og av samtlige Romero filmer, er denne ei liten perle som definitivt er verdt å sjekke opp, om en er glad i psykologiske thrillere, men ikke forvent et fartsfylt blodbad, ala zombie utgivelsene hans, for denne er langt unna den type underholdning, men kanskje også hvorfor man likte den såpass godt.

Jason Beghe leverer en solid prestasjon her, og umulig å ikke tenke på Christopher Reeve, som 10 år senere ville ha hovedrollen i en nyversjon av Rear Window, hvor han da er bundet til en rullestol. 

Jonh Pankow er også en som leverer en meget god innsats, da som vitenskapsmannen, der vil så gjerne hjelpe sin kompis ut av knipa, men "glemmer" i samme slengen, å fortelle ham, at hans nye venn, er et meget høyt utviklet resultat av ei årelang eksperiment, og ja, det skal få fatale følger.

Alt i alt, en meget godt gjennomført og spennende thriller, der minner litt om Misery (1990) møter da den nevnte remaken av Rear Window (1998) med Christopher Reeve i hovedrollen.

7/10

The Annihilators (1985) av Charles E. Sellier Jr

En rimelig tam og skuffende vigilante film, der en gruppe tidligere Vietnam soldater vender hjem, kun for å finne ut at deres kompis har blitt skadet for livet, av en lokal gjeng med avskum, i et nabolag dominert av kriminalitet og menneskelig søppel. Løsningen er som alltids i disse filmene, slå tilbake, med alt du kan bruke, og selvsagt er politiet fullstendig ubrukelig. 

Dette stinker det Death Wish 3 møter The A-Team av, hele veien ut. Faktisk er introen veldig lik The A-Team i bruken av bilder og skytelyder, samt et team på 4 karer, ledet av en Christopher Stone med bart og lignende klesplagg, som det Charles Bronson benyttet seg av i nevnte Death Wish film. Men der stopper i grunn likhetene.

Death Wish 3 lyktes, fordi den var vanvittig underholdende og komisk, fra start til slutt. The Annihilators er bare meget forglemmelig, og hadde det ikke vært for den alltids likandes Paul Koslo som gjengleder, ville ratingen falt enda lenger nedover. 

Nei, denne er ikke noe å samle på, og blir så med en kjip:

4/10

Edited by Frank.N.Steen
  • Like 1

Share this post


Link to post

Angel Has Fallen (2019)

Ganske tradisjonell type action thriller, men godt laget og underholdende fra A til Å.
Siste delen ble noe i overkant oppskriftsmessig, og drog litt ned.
Fram til da, var det såpass bra at den aspirerte til en fantastisk 9er på børsen.
Rart å se Nick Nolte som gammel tøff pappa som visste å bite fra seg. Gav assosiasjoner til Christopher Lloyds rolle som en tilsvarende pappa i Nobody. 

8/10

Har sett Olympus has Fallen for noen år siden, men husker lite. Men gav den også såpass som 8p.

Edited by Delvis

Share this post


Link to post

Hot Shots!(1991)

hqdefault.jpg.106cb68788b63b78527b6d689edface6.jpg

Herlig parodifilm(God I miss those) med Charlie Sheen i teten. Handlingen setter rundt Top Gun-filmen samtidig som den parodierer Cocktail,Color of Money og mange flere. Kan nesten ikke si mer om handlingen, bare se denne om du liker zany crazy comedy av beste kaliber . Noen obvious jokes til siden selvfølgelig. 

It's Top Gun but intentionally funny.

 

Charlie Sheen og Cary Elewes er såååååå smug and hot! Savner gamlefar Lloyd Bridges, such a comedic hero.

7/10

 

Ps: elsker filmkatalogen til disney+

Edited by Danielzu
  • Like 2

Share this post


Link to post

Ble en skuffende avslutning på helgen, med 3 gjensyn i går kveld:

Despicable Me 3 (2017) av Kyle Balda og Pierre Coffin

Tja, husker jeg gleda meg litt til at denne kom ut i 2017, og har ikke sett siden den gang. Var nylig innom de to første filmene, og dessverre så er jo mye av sjarmen og humoren blitt nå byttet ut med konstant overbruk av slitsomme og meget irriterende sekvenser, med ihjelspilte (nevnte jo dette for et par uker tilbake, da via Megamind filmen, og hvor utrolig lite oppdaterte 80-talls playlista til Hollywood virkelig er) radiohits, som garantert blir spilt (as we speak) på en eller annen norsk tv-reklame/radio kanal. Legger man til "kreativ" bruk av 80-talls klisjeer (hockeysveis - sjekk, moped-stache - sjekk, neonlys - sjekk, skulderputer - sjekk, ihjelspilte 80-talls hits - sjekk, og lista bare fortsetter. 

Forsøkte å leite opp anmeldelsen fra VGD 2017, men kan nok glemme det. 

Tredjefilm er som sagt ikke i nærheten av de to forgjengerne, historien og karakterene er konstant i bevegelse, men av den mer hyperaktive og oversukra sorten, men likevel bys det opp til noen få småkoselige lyspunkter og komiske sådan, utover. Men disse hersens Minion figurene, de kunne man godt ha vært spart for. Og nei, det virker som målet er å gå den samme veien, som med Istid og Shrek serien, hvor kvaliteten fortsetter å falle, jo lenger ut de kommer. Men så lenge pengene renner inn, så vil det bli laget flere slitsomme og svake oppfølgere, og tipper vi får minst et par Minion filmer, klint inni mellom film nummer 4 og 5 av Despicable Me serien.

Alt i alt, ingen forandring i rating. Ikke dårlig, men en kjip påminnelse om hvorfor man ikke beholdt tredjefilmen i samlingen, og ender med en snill:

5/10

VNSKl2S.jpg

Barb Wire (1996) av David Hogan

"Don't call me babe!" 

Denne husker jeg at man ville så gjerne se, men slik gikk det ikke. Nærmeste man kom, var ei tegneserieblad, med en svær filmposter av Pamela, og ble en god del år senere, før man altså fikk sett den, og innså vel den gang, at man ikke hadde gått glipp av noen stor filmopplevelse. 

Klart, midten av 90-tallet, var jo storhetstiden til Pamela Anderson (her inkludert Lee på slutten), da som tv-stjerne, poster-babe og hvor det da ble forsøkt en overgang til det store filmlerretet, med hennes første hovedrolle (om en da ikke inkluderer den mer notoriske hun gjorde i hop med daværende ektemann, Tommy, og deres hjemmevideo). På denne tiden virket det å være en trend å gjøre actionfilmer, basert på tøffe tegneseriekvinner, og hvor filmer som Black Scorpion (1995), Tank Girl (1995) og Vampirella (1996) alle ble utgitt med korte mellomrom, og ja, hvorfor skulle ikke Pamela som munnrapp, tøff dusørjeger, kledd opp som stripperske, slå an? 

Vel, slik gikk det altså ei. Mulig filmen gjorde det langt bedre på videoutleie, men ja, gjensynet i går, var en grei påminnelse om hvorfor Pamela ikke ble noen stor filmstjerne. Dama har ikke mye til sjarm eller utstråling, foruten å flashe sine oppblåste plastpupper og stirre intenst inn i kamera, og levere noen halvdølle replikker, fra tid og annen. Dama ser selvsagt bra ut, ingen tvil om det. Men mye av grunnen til at Black Scorpion lyktes så godt, var at den hadde ei skuespiller som var sjarmerende, morsom, sexy og tøff, mens Pamela er sexy og småtøff, men forsøkene på humor og litt "alvor" blir for stivt levert.

Flust av velkjente fjes, dukker opp, og jeg liker den post-apokalyptiske nattklubb stilen, samt Steven Railsback som bad guy. Men igjen, filmen blir raskt småkjedelig, og DVD utgaven man så i går, kom med en mulighet til å se en alternativ åpning, der er mer eller mindre oppunder 10 minutter, med ei halvnaken Pamela, hengende fra taket, som vrikker og vrir seg, mens noen splasher enorme mengder vann over dama, og slik holder de på i en mindre evighet. Joda, en får se hennes to store talenter, igjen og igjen, men så spennende er det ikke.

Uansett, Pamela ville jo lykkes bedre, da som Stripperella (tror jeg serien het), som gikk sent på MTV utover tampen av 90 eller tidlig 00-tallet. Men som ei potensiell filmstjerne, funka det dårlig. 

Håpet på et noe mer positivt besøk, men innså tidlig ut, hvorfor denne aldri kom over ei rating av:

4,5/10

UJDqLSo.jpg

Body of Evidence (1993) av Uli Edel

Tja, en av utallige erotiske thrillere, som jeg vil tippe på i kjølvannet av den enorme suksessen til Paul Verhoeven og hans Basic Instinct, der satte en ny standard for denne type, frekk voksenunderholdning. 

Body of Evidence kom altså i rette tiden, før denne genren ble fullstendig utvanna med stadig dårligere og mer latterlige forsøk i å melke de siste restene av nevnte storfilm, der gjorde Sharon Stone om til en av bransjens mest etterspurte navn. Vel, fikk man ikke henta inn henne, så var jo Madonna et "bænkers" valg for suksess, eller så trodde man. 

Dama hadde jo strekt grensene, stadig lenger, med hennes avslørende og erotiske album, Erotica og Bedtime Stories, samt sikkert mye annet snacks for de som ønsket å få sett mer av henne, enn da å høre kun musikken.

I Body of Evidence, får man servert ei meget tynn historie og karakterer, der en meget kinky fristerinne (Madonna) blir tidlig ut, anklaget for å nærmest knalle livet av, en rekke eldre og meget velstående menn, med underliggende hjerteproblemer. Og slikt blir det selvsagt mye fokus på, når det kommer opp i rettsalen. Som hennes forsvarer, dukker Willem Dafoe opp, og ja, han lar seg lede inn i fristelse også, og filmen er stort sett kinky sex scene, kjedelig rettsal scene, ny kinky og enda mer over-the-top sexscene, etterfulgt av nok en runde i rettsalen, og, ja slik går det, nesten hele veien ut. 

Madonna oppsummerer greit nivået på hennes skuespill og karakter bidrag:

"Men lie, that is what they do. They lie." og "I fuck. That's what I do, I fuck."

Filmen man så i går, var ei unrated DVD versjon, og tja, ikke vanskelig å tippe på hva som ble igjen på klipperommet, for Madonna viser så og si alt, og forsøkene på å sjokkere og opphisse, blir raskt bare enda et vulgært og billig forsøk i å piffe opp stemningen. Det blir aldri særlig erotisk eller hett, bare parodisk og latterlig, der jeg lo godt av scenen hvor Frank (Dafoe) for første gang, blir ledet inn i fristelse, da i husbåten til hans klient, og det er et fint lite diskre forsøk i å vise hvor det bærer hen, da to flagrende gardiner, formet som kjønnslepper, blafrer i vinden, og inviterer forsvareren inn i løvens hule. 

Ellers er jo Joe Mantegna, alltid en å regne med. Synd han ikke får mer tid, og samme kan sies om flotte Julianne Moore og Anne Archer, som i mine øyne, var langt mer sexy og flotte å se på, enn Madonna, som flasher puppene, gjentatte ganger, og nei, aldri vært noen stor fan av dama, hvert fall ikke som skuespiller.

Alt i alt, en ganske sleazy og i perioder ufrivillig komisk b-film, der viser mye hud, men hvor handling og karakterer, aldri er i hovedfokus, og nei, likte forresten husbåten til Madonna, men skulle likt litt mindre rettsal scener, og mer av det kriminelle arbeidet til politiet og etterforskerne, samt noe mer Julianne Moore, men ja, kom vel tidlig frem, at Madonna var the main star, og slik forble det.

5/10

  • Like 2

Share this post


Link to post
23 hours ago, Danielzu said:

Hot Shots!(1991)

 

Husker jeg elsket denne og Hot Shots 2 da de kom, men er litt redd for å se de igjen da jeg har endt opp med å bli skuffet av de fleste komedier jeg har sett igjen fra denne tiden.  Minnet om dem har endt opp med å være bedre enn filmen.

  • Like 2

Share this post


Link to post

Hot shots 1 var bedre enn oppfølgingeren ved gjensyn. Er jo noen vitser som blir litt for flåsete, men om noe annet så får man en deilig brownies-oppskrift i rulleteksten! Nam nam

  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post

Sl5jbZu.jpg

Teenage Mutant Ninja Turtles II: The Secret of the Ooze (1991) av Michael Pressman

Så var det tid for en ny runde med Turtle Power, og der den norske tittelen går under:

Kampen mot den grønne gørra!

Joda, det går unna, og vel så det. Tempoet er det fint lite å si på, men mulig det gikk litt vel fort unna i svingene, for hvor i huleste ble det av alle pengene som forgjengeren tjente inn? Førstefilmen ble jo en av de største suksessene på tidlig 90-tallet, og alt lå til rette for å bruke en god bunt av dem, og lage en enda større og bedre fortsettelse, right? Vel, budsjettet på Secret of the Ooze er nesten fordoblet, men i stedet får man en film som ser mye billigere ut, i alt fra kostymer, stemmebruk, skuespillere, handling og ikke minst bruk av lokaler og filmsett. 

Det er ikke grønn guffe som tyter ut her, men latskap og feighet, mest sannsynlig et resultat av en blanding av å bikke hen, for sinte foreldre og kritikere, som mente førstefilmen var altfor "mørk" og "voldsom", men også det at ingen visste hvor lenge Turtle-manien ville vare, og ja, da endte man altså opp med en meget utvannet og fordummende oppfølger, som aldri er i nærheten av originalen, og ja, hadde det ikke vært for søtladen nostalgi, og utallige gjensyn med denne som guttunge på tidlig 90-tallet, så ville nok ratingen gått ned, hvert fall et hakk.

Det tar ikke lange tiden før en skjønner hvor det bærer hen. Filmen åpner, ikke med at byen på ny er rammet av en kriminell bølge, nei, New Yorks beboere er blitt en gjeng med pizza-junkies, alle eter favorittretten til Turtles gutta, og forventet nesten å se Shredder også hive innpå et svært rykende varmt stykke med pizza utover i filmen.

Så får vi en helt "random" sloss scene, hvor det unge pizzabudet Keno (selvsagt kan han kampsport) raskt finner seg til rette, og alt Mester Splinter forsøkte å få sine elever til å forstå i førstefilmen, blir kjapt visket ut, for her spretter dem ut, med liten tanke på å forsøke å leve opp til kunsten å overvinne sine fiender, uten å bli sett på høylys dag. Nei, her danses det på nattklubber og det hele, mens Vanilla Ice ræpper i vei "GO-NINJA-GO-NINJA-GO!"

Vel, alt er selvsagt ikke helt forferdelig, nevnte nostalgi er en hyggelig greie, men selv den kan ikke dekke over det faktum at denne filmen er som sagt, aldri i nærheten av forgjengeren. 

Shredder og Tatsu burde fått seg en velfortjent time-out, og her lå det jo til rette for å benytte seg av andre skurker, kanskje Rat King eller Baxter Stockman? Men nei, Shredder har liggi på den lokale dynga, og plutselig spretter han opp igjen, uskadet etter at Casey Jones moste ham i en søppelkvern, og han er selvsagt sinna, ønsker hevn, og ved hjelp av det sjeldne TGRI middelet, ønsker han å skape sine egne supermonstre. 

I mellomtiden har Turtles og April begynt å gå hverandre på nervene, hvert fall mest for sistnevnte, og de blir enige om å forsøke å finne en ny leilighet, som ikke er så enkelt for fire overvokste ninja-padder. Men, de finner nå et greit alternativ, til sitt gamle hjemsted.

Vel, historien er tynn, og jeg har ingen problem med å forstå hvor man elsket denne som guttunge. Filmen er mer i samme stil som den animerte tv-serien, humor, klovneri og ja, Rahzar og Tokka, de to monstrene som Shredder skaper ut av den grønne gørra, får jo Bebop og Rocksteady, til å minne om to kjerneforskere, og fotsoldatene? Vel, der de i førstefilmen fremsto som en seriøs trussel mot Turtles, er det meste de bidrar med i film nr. 2, mest å stå i bakgrunn og lage tåpelige "moves", og bare være i veien.

De krenka foreldregruppene sørget for at bruken av våpen og vold, ble altså meget nedjustert, Michaelangelo for eksempel, gikk det hardest utover. Nærmeste man får se han og hans Nun-chako kunst, er nå han sveier rundt med noen fryste wienerpølser, eller April som forsøker å vise frem sine chako-triks, til en lite imponert Keno. 

Likevel, en ting som helt klart irriterer kanskje aller mest, er jo savnet av Elias Koteas som Casey Jones. Han ble vel kjapt fjerna, grunnet de nevnte foreldrene som følte at den type karakter ikke passet inn, og tja, Keno ble et slags forsøk på å erstatte ham, men den smugge og litt for selvgode tenåringer er mest til irritasjon, og klart, som guttunge var vel ideen spennende, om å få mulighet til å plutselig få bli med Turtles på oppdrag osv, men nei, Casey Jones blir altså ikke nevnt en eneste gang i filmen, og det er skuffende saker. 

Shredder har også gjennomgått noen åpenbare forandringer. Han høres nå mer ut som Mister Freeze, fra Batman & Robin, eller rettere sagt, Arnold Schwarzenegger, og nei, det funka ikke så veldig bra. Super Shredder derimot, forblir en av de kuleste actionfigurene som ble til, men en der jeg aldri ville finne i noen leketøysbutikk.

Judith Hoag er byttet ut, med Paige Turco, men sistnevnte får dessverre ikke mye jobbe med hun heller, og igjen, har en følelse av at den heite flørten mellom April og Casey ble for "mye" for enkelte, og ja, den slags ble altså fjernet, ved å ikke inkludere Jones i oppfølgeren.

Alt i alt, mye negativt man har bragt opp, og er vel litt for snill med raten, men nostlagi og utallige gjensyn, gjør at enkelte steder ut, særlig musikkbiten, så får man disse herlige dosene med gode barndomsminner, rett i fleisen. Men ja, føler at jeg godt kunne venta enda lenger, med å se igjen oppfølgeren, hvert fall så nære førstefilmen. For det er jo en kjip påminnelse om hvor raskt filmserien falt i kvalitet, og enda ikke kommet meg til tredje filmen, som mulig blir en stund til, før en bryner seg på igjen.

6/10

  • Like 3

Share this post


Link to post

Diverse film sett over helgen:

The United Way (2021) av Matt Hodgson

Begynner å bli en stund siden den Class of 92 dokumentaren kom ut, men i vår/sommer, har det altså blitt sluppet to Manchester United dokumentarer, og der The United Way kom vel først, men fremsto, tidlig ut, litt som en slags "oppvarming" til den langt mer interessante Sir Alex Ferguson: Never Give In, som jo også for lengst har vel funnet veien til streaming og ulike filmsider, men vil nå helst ha den i hylla, da på DVD/Blu-ray. Så får heller bare se an, være litt mer tålmodig og håpe den slippes utover høsten.

Uansett, United har jo vært favorittlaget siden man var guttunge, og sett mang en dokumentar om den britiske storklubben opp gjennom årenes løp, og dessverre da vært innom mye ræl og ujamne utgivelser, hvor fokus på penger, markedsføring, superstjerner, popularitet og suksess virker å gå igjen, men hvor alt arbeidet, nedturene og gjenoppbygningen er noe som sjeldent har fått like mye oppmerksomhet, hvert fall av det man har vært innom.

Og knappe 90 minutter, er i grunn ganske så kort tid til å oppsummere The United Way, der bare det å dekke Matt Busby og hans unggutter, hvor de overlevende vokste seg til å bli menn som senere erobret Europa, 10 år etter den tragiske flyulykken, og hadde gjerne foretrukket 90 minutter om den perioden, men kanskje da gjort som en tv-serie, fordelt over flere episoder.

Legenden Eric Cantona er forteller/manusforfatter, og man blir dratt frem og tilbake i tid, fra oppturer, nedturer og synes spesielt perioden etter the Busby Babes og 70-tallets ustabile era, var ganske så underholdende, tenker da på Ron Atkins eraen, og hadde ikke vært meg i mot med litt mer om den tiden, samt den tøffe tiden Fergie fikk med å håndtere drikkekulturen og gradvis luke ut den ene store profilen etter den andre.

Alt pratet om samhold og sjel, hjerte og familie osv, blir kanskje litt kleint, når man vet hva som skjedde tidligere i våres, med Superligaen osv, men som en grei og raskt 90 minutters gjennomgang av Manchester Uniteds historie, er det jo absolutt en meget severdig film, men har man sett en del av disse fra tidligere av, er det vel ikke så veldig mye nytt som kommer frem. 

7/10

Maximum Risk (1996) av Ringo Lam

Gjensyn med denne ekstremt fartsfylte og eksplosive Van Damme action-thrilleren, hvor han i hop med flotte Natasha Henstridge blir forsøkt tatt av dage, grunnet sin likhet med en tidligere ukjent tvillingbror, som nå er død og begravet. 

Her går det som sagt unna, men dessverre ingen bedring i rating og underholdningsbiten. I likhet med Sudden Death (1995), som en jo var innom tidligere i år, fremstår denne flere hakk bak, enn Van Dammes langt bedre og mer gjennomførte utgivelser. Dette var vel også en av hans siste kinosuksesser, før det bar over til videofilm formatet, men joda, absolutt godkjent action på en sen lørdagskveld. Lo godt av scenen der han svære blonde muskelbunten, til stadighet dukka opp, og siste fighten mellom de to kamphanene var så ufattelig over-the-top, at man satt jo og nærmest forventa at skurken ville dukke opp, igjen og igjen. 

6/10

The Dark Half (1993) av George A. Romero

Nok ei runde med en av de noe mer oversetter skrekk-thrillerne til Romero, men også en man har vært innom før, men nærmest glemt alt av handling, og innså tidlig ut, at det var ikke så rart. Slettes ingen dårlig film, men denne litt vel benyttede Stephen King og hans 50-talls bad boy, greaser/rockabilly stil, funka aldri helt, og med nesten 2 timer, ja, det ble såpass mye, at filmen ble delt over to kvelder,  og selv da greide man å sovne, og fikk sett unna siste akt, i morgentimene.

6/10

Willy’s Wonderland (2021) av Kevin Lewis

Ja, Cage mot slemme dukke-maskiner inni et lekeland, i hop med en gjeng irriterende og mest ubrukelige ungdommer, = en ganske så tam og lite givende b-film grøsser, som aldri fenga meg nok til å rate den over en midt på treet rating. Som nevnt tidligere i denne tråden, Cage skuffer sjeldent, og leverer absolutt en godkjent innsats, men røkla er det lite å juble over, og nok en Cage film man kan krysse ut, og sett og dett var dett. 

4/10 

Guarding Tess (1994) av Hugh Wilson

Nok en Nicolas Cage film, en jeg ikke hadde sett siden 1998 som lørdagsfilm på TVNorge. Uansett, en slags forsøk i å kombinere Driving Miss Daisy med The Bodyguard, og tja, det blir jo en viss koselig og komisk stemning her, med den fast bestemte, eldre eks-president enka (Shirley MaClaine) og hennes langt yngre Secret Service vakt (Cage), der er på krigsstien gjennom store deler av tiden, og ja, ingen klassiker akkurat, men klarer å holde på interessen så og si hele veien ut. 

6/10

Wilt (1989) av Michael Tuchner

Britisk komedie, med en oppblåsbar Barbara, der skaper mye trøbbel for en skolelærer, der har sett seg lei av sin dominerende hustru, som igjen er rimelig fed up av sin lite ambisiøse ektemann, og slikt blir det trøbbel ut av. 

Virker langt mer morsom på papir, og reddes fra middelmådigheten, grunnet likandes skuespiller og noen veldig morsomme enkeltscener, men aldri noen stor komedie, og ja, tviler på at denne vil beholdes.

6/10

China Moon (1994) av John Bailey

En slags Body Heat light, der en dyktig kriminaletterforsker (Ed Harris) roter snurrebassen bort i en dampende heit Madeleine Stowe, som har et mildt sagt, trøblete ekteskap med sin voldelige og kåte notorisk utro ektemann (Charles Dance), og slikt blir det altså trøbbel ut av.

Ingen banebrytende krim-thriller, men åpner lovende, men et eller annet sted, så visner det litt til, og man har sett lignende karakterer og scenario, i utallige lignende filmer, og denne har i grunn ikke så altfor mye å vise til, annet da enn noen meget hyggelige nattlige badescener hvor frøken Stowe viser seg godt frem. 

En ung Benicio Del Toro leverer også en cocky innsats, da som den yngre partneren til Harris. 

Sett før, og beholdes grunnet Stowe og filmens stemning, som minner litt om en annen tidlig 90-talls (ja, China Moon ble visstnok spilt inn i 1991, men lagt på is, i flere år) krim-noir film, i The Hot Spot (1990)

6/10

Shadow of the Hawk (1976) av Goerge McCowan og Daryl Duke

Typisk 70-talls klima-naturen slår tilbake propaganda skrekk-thriller, der en ung Jan-Michael Vincent blir oppsøkt av sin indianer-bestefar, som ønsker å hente sitt barnebarn tilbake til hjembygda, så han kan få bylivet ut av årene, og finne seg til rette i mer familiære trakter. 

Hele filmen stinker tv-produksjon, og tar aldri helt av, men jeg likte godt skogsscenene og det hjelper på i å skape en fin stemning, tross den gørrkjedelige handlingen og skuespillet, der var nærmest statisk i større perioder. Denne var altså inkludert i en 2 filmer for prisen av 1, i hop med tidligere nevnte Nightwing (1979) som man har sett tidligere i sommer, og var den soleklart beste av disse to klima-indianer skrekkfilmene.

5/10

Devil in a Blue Dress (1995) av Carl Franklin

Så fikk man endelig litt suksess med et nyere impulskjøp, da via denne velspilte og flotte krim-noir thrilleren, der trioen Denzel Washington, Don Cheadle og Tom Sizemore er i toppform, satt til Los Angeles på 40-tallet, og hvor Washington spiller en pengenøden sliter, der får et tilbud som et for godt til å være sant, og ja, det tar ikke lange tiden før problemene hoper seg opp, og da er det jo kjekt å ha noen "gode" venner å lene seg på. 

Fin film, der blander humor, drama og spenning på utmerket vis, og en jeg definitivt vil se igjen senere, og har litt av de samme teamene/stil gående, som en annen tidligere Franklin film, i One False Move (1992), som også er et must av 90-talls krimfilm.

Har godfølelsen, av at denne kan raskt stige på ratingne ved nærmere besøk, og ender så med en:

8/10 

Share this post


Link to post

Fast & Furious: F9: The Fast Saga

...Ok, jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne med denne. Fra gatebilkjøring til offroad i jungelen til kollisjon med en satellitt i verdensrommet. Føler hele serien nå har gått i fra noe nytt og spennende til en blanding av Star Wars og Mission: Impossible.

Poenget med den syltynne historien denne gangen er at Dom og gjengen skal finne 2 deler pluss aktiveringsnøkkelen til en RGB snøkule som, ved opplasting til en satellitt, kan øyeblikkelig passere og aktivere ethvert våpen på jorden som er tilkoblet internett eller på noen som helst mulig måte inneholder elektronikk.

Hovedmotstanderen denne gangen er Doms bror, Jacob, som spilles av John Cena. Og siden Martyn Ford også er med så får vi såklart en liten wrestling sekvens.

Desverre for filmen så går den denne gangen fra den ene actionfylte sekvensen til den andre uten mål og mening, og med null "fyll" for å beskrive hvorfor ting skjer. Et fly kræsjet i sør-amerika? Ikke noe problem, gjengen bare plutselig møter opp i et utvalg terrengbiler. En av delene de søker på uforklart vis oppdaget i Nederland? Jessda, kameraet bare bytter til en skrensende Dominic i sin Dodge Charger.

Transport og logistikk og generell sunn fornuft synes totalt fraværende. De har også tatt hver eneste scene så langt ut at fysikken ikke lenger finnes, noe som for min del gjorde at jeg pauset filmen flere ganger og nærmest sovnet fordi jeg ikke orket å følge med til slutt.

Om noe, så skal de ihvertfall ha KUDOS for ikke å ha skiftet ut noen skuespillere. Men det er omtrent det eneste positive jeg kan si om filmen.

4/10

  • Like 1

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...