Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Danek]

Kan jeg spørre hvilke s/h-filmer du har prøvd å sett? Vil ikke kalle deg bortskjemt, men med slike uttalelser som at du er skeptisk til filmer laget før 70/80-tallet ser jeg for meg at du ikke har sett så veldig mange filmer som er eldre enn 70-tallet.

 

I skrivende stund kommer jeg kun på Rear Window og Psycho, foruten de andre jeg nevnte. Husker disse fordi de gjorde et rimelig godt inntrykk og har sikkert sett flere uten at jeg kan slå i bordet med de. Det er som du sier, at jeg ikke har sett på så veldig mange filmer eldre enn 70-tallet. Eller rettere sagt er vel at jeg ikke har fullført å se på disse filmene. Har mang en gang påbegynt en selvutnevnt "slager" for ikke en gang å "gidde" å se utover et kvarter. Det er bare noe med flyten før sytti. Dialogene er trege, fargene blasse og filmene feiler generelt med å fange min oppmerksomhet. Det er like før jeg snorker, liksom. Sånn føles det å se på disse filmene. I min ærlige opinion er det som å bruke sleiv og spade til brødbakst når du allerede har en bakemaskin.

 

Det er rett og slett utdatert. Teknisk, effektmessig, introspektivt, politisk, og ja... på alle tenkelige måter.

 

Og før du kommer med noe motargument så husk at jeg sa til deg at det kun var min mening om s/h film, hverken mer eller mindre. Så ikke bli sur eller grinete for det er kun min mening om det og det har jeg lov til å ha.

 

Huff, føles nesten som jeg må lage en EULA når jeg disser disse påståtte "klassikerene" *grøss*

[Delvis]

Herregud, det her forumet er fullt av sutrekopper og grineunger sånn som deg. Beklager så meget om du fann innlegget mitt så forferdelig støtande, men eg har sett meg godt lei av innhaldslaus filmdiskutering aka "smaken er som baken".

 

Hva slags logisk sans og selvinnsikt har sånne som deg, lurer jeg på. Var det ikke deg som "sutret" her da, ved å klage

og syte over en anmeldelse du ikke likte..? Tror nok det var det du.

Hvis en klarer å holde seg til saken, og skrive hva man selv mener om filmene i stedet for å gå på person, så er det en

fordel tenker jeg

[Skurupu]

Selv elsker jeg tempoet i de gamle filmene. 1960-tallet er tidenes beste film-tiår. En veldig stor andel av favorittfilmene mine kom siste halvdel av '60-tallet. Det er nesten litt utrolig at så mange evige klassikere kom nesten samtidig.

 

Ta 1968, for eksempel, her kom storfilmene som perler på en snor:

 

2001: A Space Odyssey

Once Upon a Time in the West

Night of the Living Dead

Rosemary's Baby

Planet of the Apes

Bullitt

The Producers

Where Eagles Dare

 

 

De fem første går alle lett inn på min topp 20-liste.

Endret 18. juni 2013 av Skurupu

[Delvis]

To filmer der jeg ikke kan huske å ha sett ( legger dem i watchlista mi) Night of.. og Producers

Ellers vil jeg si Bullitt er den beste av de der. Ørneredet er bra, men ikke fantastisk i dag hvertfall

Blir klart forbigått av feks Save private Ryan

Både 2001 og Rosemary's baby anser jeg lett overvurderte og ikke

noe sånt veldig spesielt.

Once Upon.. syns jeg var en gedigen nedtur ift de to foregående med C Eastwood. Planet of the Apes sånn grei

litt over gjennomsnitt.

Endret 18. juni 2013 av Delvis

[Spider]

Det er bare noe med flyten før sytti. Dialogene er trege, fargene blasse og filmene feiler generelt med å fange min oppmerksomhet. Det er like før jeg snorker, liksom. Sånn føles det å se på disse filmene. I min ærlige opinion er det som å bruke sleiv og spade til brødbakst når du allerede har en bakemaskin.

 

Jeg syns ofte slike filmer, gamle som nye, som tar seg god tid blir mer minneverdige i lengden. Å bli dratt fra en hendelse til en annen uten mulighet for refleksjon blir som å ha sex bare for utløsningens skyld.

 

Lange scener uten mye innhold er magiske syns nå jeg, hvor hjernen får tid til å spinne ville teorier og samtidig nyte estetikken.

[StrangeWorld]

Hva slags logisk sans og selvinnsikt har sånne som deg, lurer jeg på. Var det ikke deg som "sutret" her da, ved å klage

og syte over en anmeldelse du ikke likte..? Tror nok det var det du.

Hvis en klarer å holde seg til saken, og skrive hva man selv mener om filmene i stedet for å gå på person, så er det en

fordel tenker jeg

 

Lol. Syntest du er litt drøy når du hevder at eg kjem med personangrep. Dessutan så skreiv eg jo kva eg syntest om filmen. Poenget mitt var jo at filmen har blitt missforstått av mange og det irriterte meg, om du må ha det inn med teskei. Så syntest det er meir sutring over det å ta seg så forferdelig nær av det, kvar gong man får kritikk for meiningane sine eller nokon er uenige.

[Delvis]

Poenget mitt var jo at filmen har blitt missforstått av mange og det irriterte meg, om du må ha det inn med teskei.

 

Åhh.. var det som var poenget. Og hva er det du tror du er, som mener din forståelse av en film er å anse som mer riktig enn andres da, som gjør at du skal ha en slags merksnodig fortrinnsrett til å slenge med leppa, surmule og irritere deg over det?

[Bytex]

Vil dere to slutte å trolle hverandre eller fortsette i PM? Det begynner å bli plagsomt for oss andre her.

[Jonas2k]

I skrivende stund kommer jeg kun på Rear Window og Psycho, foruten de andre jeg nevnte. Husker disse fordi de gjorde et rimelig godt inntrykk og har sikkert sett flere uten at jeg kan slå i bordet med de. Det er som du sier, at jeg ikke har sett på så veldig mange filmer eldre enn 70-tallet. Eller rettere sagt er vel at jeg ikke har fullført å se på disse filmene. Har mang en gang påbegynt en selvutnevnt "slager" for ikke en gang å "gidde" å se utover et kvarter. Det er bare noe med flyten før sytti. Dialogene er trege, fargene blasse og filmene feiler generelt med å fange min oppmerksomhet. Det er like før jeg snorker, liksom. Sånn føles det å se på disse filmene. I min ærlige opinion er det som å bruke sleiv og spade til brødbakst når du allerede har en bakemaskin.

 

Det er rett og slett utdatert. Teknisk, effektmessig, introspektivt, politisk, og ja... på alle tenkelige måter.

 

Og før du kommer med noe motargument så husk at jeg sa til deg at det kun var min mening om s/h film, hverken mer eller mindre. Så ikke bli sur eller grinete for det er kun min mening om det og det har jeg lov til å ha.

 

Huff, føles nesten som jeg må lage en EULA når jeg disser disse påståtte "klassikerene" *grøss*

Altså veldig få. Hva med lettbeinte eldre klassikere som 12 Angry Men, The Apartment og Dollar-trilogien til Leone? Knakende gode filmer som er ypperlige å starte med om man sliter med "eldre kjedelige" filmer. Er nok flere her inne som kunne trengt å utvidet horisonten litt. Men synes dette forumet kan bli bedre på å oppfordre folk til å se mer eldre filmer og komme med anbefalinger istedefor å nærmest rakke ned på de som i utgangspunktet ikke liker de eldre filmene. Selvsagt skal folk få lov til å ha egne meninger, men det må da kunne gå ann å forlange utdypelse når noen slakter en klassiker med en to setningers-anmeldelse uten at hylekoret skal starte. Dette er tross alt et diskusjonsfora, om folk ikke tåler at noen er uenige så kan de heller starte en blogg.

 

Angående utdatert avsnittet vet jeg ikke hvor mye vits det er å diskutere da jeg stort sett er uenig i alt.

[StrangeWorld]

Åhh.. var det som var poenget. Og hva er det du tror du er, som mener din forståelse av en film er å anse som mer riktig enn andres da, som gjør at du skal ha en slags merksnodig fortrinnsrett til å slenge med leppa, surmule og irritere deg over det?

 

Alle kan då slenge med leppa, har aldri sagt noko anna.

 

Angåande eldre film, var uansett kommentaren min ein reaksjon på at Danek totalt avist alle gamle filmar, berre fordi dei var gamle.

 

12 Angry Men er eit godt tips ja. Elles har man jo stumfilmar som: The General, noirfilmar som: Night and the City og The Maltese Falcon, andre Hitchcock klassikarar: Strangers on a Train og Rope, Noregs eige meisterverk: Jakten og elles: Black Narcissus, Le Samourai og The Innocents til dømes.

[Delvis]

Kan godt nevne noen flere gamle S/Hv filmer å anbefale straks:

 

Kind Lady ( har ikke sett 1935 versjonen, sies å være bedre)

 

The Miracle worker

 

The Longest day

 

Sult

 

They Died with Their Boots On

 

Terje Vigen

 

Når det gjelder komedie, mener jeg alt av Laurel & Hardy kan

anbefales. Bedre enn feks Chaplin.

[InsertNumLock]

Da setter vi en stor strek for persondiskusjon. Tråden skal inneholde anmeldelser og diskusjon rundt anmeldelsen/film.

Endret 18. juni 2013 av Hille

[Danek]

Altså veldig få. Hva med lettbeinte eldre klassikere som 12 Angry Men, The Apartment og Dollar-trilogien til Leone? Knakende gode filmer som er ypperlige å starte med om man sliter med "eldre kjedelige" filmer. Er nok flere her inne som kunne trengt å utvidet horisonten litt. Men synes dette forumet kan bli bedre på å oppfordre folk til å se mer eldre filmer og komme med anbefalinger istedefor å nærmest rakke ned på de som i utgangspunktet ikke liker de eldre filmene. Selvsagt skal folk få lov til å ha egne meninger, men det må da kunne gå ann å forlange utdypelse når noen slakter en klassiker med en to setningers-anmeldelse uten at hylekoret skal starte. Dette er tross alt et diskusjonsfora, om folk ikke tåler at noen er uenige så kan de heller starte en blogg.

 

Angående utdatert avsnittet vet jeg ikke hvor mye vits det er å diskutere da jeg stort sett er uenig i alt.

 

De er vel forsåvidt greie nok de. Men hvis man først kommer seg gjennom de første femten minuttene, så hva?

 

Skal man liksom sitte og se på en film som overhodet ikke evner å fange interessen, i tillegg til at det er sort/hvitt og (sannsynligvis) SD kvalitet?

 

Det er hva jeg mener med utdatert. Med dagens filmer har du i alle fall noe pent å se på under filmets kjedelige momenter.

 

Ta klissete kjærlighetscener i Avatar, f.eks.

Selv om det er gørr å følge med, så er grafikken fortsatt pen og fargene er ute av denne verdenen.

Det er hva som er relevant. Det er hva som er kvalitet, og ikke harrye one-liners fra forrige årtusen.

 

Jeg kan tenke meg det varierer fra person til person hva angår ankjennelig stimuli. Selv liker jeg å se på fargerik film med masse effekter, prakt og pryd. Drømmeverden i Inception, f.eks. Helt utrolig å se en by vendt opp i himmelen, eller å se en oldtidsby fra underbevissthetens dype. Det er nydelige greier det, og ikke triste stillbilder av tumbleweed rullende i ørkenen i sort/hvitt.

[Jonas2k]

Med den holdninga der så er det klart at du kommer til å glipp av mye filmopplevelse. S/H-filmer kan ofte være veldig pene, kjøp et par på BD og du vil bli overrasket hvor fantastiske de ser ut i HD. Kan nevne et par s/h-filmer som er vanvittig mye penere en det aller meste som bli gitt ut den dag i dag; La Haine, Vargtimmen, Persona, Double Indemnity og Manhattan. Spesielt lys- og skyggebruken i Double Indemnity er helt utrolig. Legg merke til at par av disse filmene faktisk er fra tiår du kan akseptere.

 

Her må vi bare være uenig, jeg synes s/h-foto kan vær vel så fint som cgi-runkingen til Avatar. Angående harry one-liners så har vel Avatar flere enn den gjennomsnittelige gamle klassikeren? Om du da ikke regner kremfilmene til Stallone og gjengen som klassikere. Tror du vil etterhvert som du ser mer film vil sette mer og mer pris på s/h-foto i forhold til hva du gjør nå. Men for all del, det er mange flotte visuelle filmer som gjør seg soleklart best i farger. Hva visuell flotthet angår synes jeg faktisk fargefilmer stiller hakket sterkere enn s/h.

[MKej]

 

Er dette virkelig så ille å se på?

[Spider]

Jeg kan tenke meg det varierer fra person til person hva angår ankjennelig stimuli. Selv liker jeg å se på fargerik film med masse effekter, prakt og pryd. Drømmeverden i Inception, f.eks. Helt utrolig å se en by vendt opp i himmelen, eller å se en oldtidsby fra underbevissthetens dype. Det er nydelige greier det, og ikke triste stillbilder av tumbleweed rullende i ørkenen i sort/hvitt.

 

Inceptions drømmeverden er en kul idé, men filmen er utrulig kjip og som for min del har null gjensynsverdi. Litt synd, i grunn, for Nolan har jo tross alt laget fantastiske Memento som jeg kan se flere ganger uten at den blir mindre interessant. Det er også grunnen til at jeg digger eldre filmer -- filmer som evner å bergta meg igjen og igjen, som for eksempel denne:

 

Endret 18. juni 2013 av elevathor

[Danek]

Vi kan da godt være enige om å være uenige. Det finnes ikke noe bedre kompromiss.

Jeg sier jo ikke at alt som heter sort/hvitt er rævva, men bare det at det har en tendens til å være rævva.

 

Noe som igjen faller på personlig smak. Jeg har en smal tendens til å være mere tiltrukket av visuell stimuli. Ofte kan jeg gjentitte totalt uinteressante filmer utallige ganger kun på grunnlag av det visuelle intrykket, er nesten slik at det oppleves autistiske aspekter ved det. Det er litt vanskelig å forklare, men tenk deg en syretripp som er ren hypotetisk siden du da selvfølgelig aldri har testet syre. Noe sånt, kanskje.

[Spider]

Jeg sier jo ikke at alt som heter sort/hvitt er rævva, men bare det at det har en tendens til å være rævva.

 

De fleste filmer har en tendens til å være ræva. Det er det som er så flott med tid; den spyler vekk dritten og lar gullet være igjen.

[Gjest Slettet+9817324]

Lady in Cement 2/6 , Sinatra spiller detektiv og skal etterforske hvem som ga en dame "sementsko"......høres kanskje kult ut i utgangspunktet men denne er gørr kjedelig , det er en umorsom komedie og Sinatra virker helt umotivert (ikke annet å forvente når manuset er meh heller)

 

Ang 1968 :

 

Biggest bundle of them all (en am. versjon av Olsenbanden mer eller mindre , syns den er kul)

 

Funny Girl (Streisands internasjonale gjennombrudd , imo en av hennes beste)

 

Once upon time in West (kan være enig at den er langtekkelig , likefullt syns jeg filmen er jævlig bra)

Endret 18. juni 2013 av Slettet+9817324

[Lykketrolling]

Var litt i tvil om jeg skulle gidde poste her med tanke på den siste siden her, men det må da være noen her som ser nyere filmer også.

 

 

MAN OF STEEL

 

Jeg var ikke akkurat en stor fan av Batman-filmene til Nolan & Goyer, og mener de ikke holder seg noe særlig til kildematerialet (uten at vi trenger fire, fem sider om det, takk.) Og nå har de snekret sammen en film om Superman, av alle folk. Bare så det er sagt elsker jeg bra Superman-historier, men de er dessverre veldig langt mellom. Problemet med Superman er rett og slett at han er alt for kraftig. Han er i en klasse for seg, og når helten er så godt som udødelig, sterk nok til å løfte en skyskraper, kan fly raskere enn lyden osv blir det litt vel vanskelig å lage en bra utfordring for ham. En av de bedre jeg har lest er faktisk Aliens vs Superman, fordi han der dro til en liten rest av Krypton som hadde overlevd, men var oversvømt av Aliens. Her var han fanget sammen med den siste overlevende fra den byen, og fordi solen var for langt unna ble han svakere og svakere. Det gjorde ham sårbar, og plutselig var han ikke lenger en "gud".

 

En annen viktig ting med superhelter er å huske på at de faktisk er mennesker (om ikke jordiske i dette tilfellet), med ekte følelser og alt det der. Det er derfor svært viktig å fokusere en del på den hemmelige identiteten deres, eller Clark Kent, i dette tilfellet. Clark er ikke super noe som helst, men en kløne som gjør en grei jobb, men ellers ikke gjør stort ut av seg.

 

Man of Steel sliter en del med akkurat dette. Det er for lite fokus på Clark, og selv om Superman sliter en del med enkelte ting, fikk jeg aldri helt følelsen av at han var i fare. Lois var jo jevnlig i fare som forventet, men også det var litt for kjedelig i lengden. Selv om jeg mener Dark Knight kunne vært mer tro mot kildematerialet vil jeg påstå Man of Steel hadde hatt godt av å være mindre tro mot kildematerialet. Kjenner man Superman fra før kan man rett og slett hoppe over store deler av filmen, fordi alt har vært fortalt mange, mange ganger før. Noen friheter tok de jo, som f.eks måten han fikk drakten på. Men dette følte jeg var en rask nødløsning, og jeg savnet at den hadde mer betydning for ham. I tegneseriene fikk han jo drakten fra moren (dvs Martha Kent) og bar den til ære for henne. At Clark i tillegg holder en bit kryptonitt tidlig i filmen uten å legge spesielt merke til det skurret også litt. Det er bra de prøver å gjøre ham mer menneskelig og sårbar, men da får det ikke være så varierende. Han går på mange måter fra å være udødelig til sårbar til udødelig til sårbar osv.

 

Jeg kunne nok sagt mye mer om denne filmen, men faktisk storkoste jeg meg gjennom stort sett hele greia. Den første halvparten føltes litt forhastet, og strengt tatt skjedde det fint lite der vi ikke har sett før mange, mange ganger. Skurkene denne gangen klarte å sparke seriøst rompe, og den siste kampen var episk. Sånn skal Superman være! Da får det heller bare være at det gikk litt raskt i svingen enkelte steder i historien, noen ting var bare forvirrende og jeg raskt mistet oversikten over hvor mange slemminger det egentlig var.

 

Vurdering: 7/10

Endret 18. juni 2013 av Lykketrolling