Gå til innhold

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så


tjalla

Anbefalte innlegg

Interview with the Vampire: The Vampire Chronicles

Noen deler av filmen var veldig gode, andre funket ikke så godt. Likevel koste jeg meg storsett igjennom filmen. De fleste vampyrene var relativt lik bare og effekten på dem var veldig gode. Brad Pitt så overraskende bra ut som vampyr, samme gjelder for Kirsten Dunst og Tom Cruise som alle falt i smak.

 

Det største problemet jeg hadde med filmen var vel hvordan handlingen tuklet seg litt til i enkelte deler av midtpartiet og mot slutten. Det ble plutselig veldig lange hopp i tidsperioden, noe som ga den en litt for brå slutt. Skuerspill prestasjonene drev kanskje filmen i litt større grad enn selve plottet.

 

Selve slutten og de aller siste scenene var svært gode og jeg ble overrasket over hvordan Tom Cruise sin karakter virkelig bryter "klisjen" som har blitt bygget rundt Brad Pitt. Er nesten som om Eric fra True Blood skulle kommet inn i Twlight og drept Edward. Samtidig får vi en veldig fin form for "sirkel avslutting" eller hva jeg skal kalle det. Alt, i alt så var det de første delene av filmen og selve slutten som falt best i smake (tusen pluss poeng for Sympathy for the devil). Som sagt så var filmen noe krunglete i enkelte partier, men jeg sitter likevel igjen fornøyd.

8/10

Endret av Carlgutt
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Before Sunrise

 

En av Richard Linklater's filmer (sammen med Before Sunset) som jeg av uforståelige grunner må ha ignorert da jeg pløyde meg gjennom filmografien hans for ca et år siden. Ble tipset om den her på forumet for ikke lenge siden og ventet ikke lenge med å se den.

 

Filmen handler om en amerikaneren Jesse (Ethan Hawke) og en fransk jente, Celine (Julie Delpy) som møtes på toget gjennom Europa. Jesse skal fly hjem til USA fra Wien neste dag, og han klarer å overtale Celine til å hoppe av toget i Wien med han. Filmen handler rett og slett om disse to unge menneskene som går rundt i Wien en hel dag og en natt og blir mer og mer forelsket.

 

Dette er en film med ekstremt mye dialog, og det fungerer dritbra! Både Hawke og Delpy lever seg uanstrengt inn i rollene og har en sjeldent bra kjemi sammen! Sammen med Wien i sin idylliske midtsommersjarm og den spesielle situasjonen koker dette ned til å bli en av de mest romantiske filmene jeg noen gang har sett!

 

Jeg, som 23 år gammel gutt/mann ble helt forelsket i Celine og hele den nesten drømmeliknende situasjonen, og jeg tror dette er en film jeg vil tro funker like godt for jenter som for gutter, sannsynligvis bedre.

 

Se den med that special other eller alene. Men vær advart, kraftig bittersøt romantisk melankoli kan fort bli til deppetrip om du føler deg ensom eller heartbroken.

 

Anbefales veldig, jeg gleder meg skikkelig til å se oppfølgeren, Before Sunset.

 

9/10

 

Ville forresten vanligvis lagt ved en trailer, men de jeg fant var så teite og amerikanske, følte de ga helt feil og uverdig inntryk, så jeg lot være.

Lenke til kommentar

SAW VII: Crime | Horror | Mystery

 

Om det er en "splatter-grøsser" eller grøsser spiller ingen rolle, det er fortsatt en grøsser. Splatter har aldri vært en sjanger for seg selv, bare en referanse, så teknisk sett er SAW VII en grøsser.

Det er ikke to forskjellige ting. Get your facts right!

 

Og derfor jeg skrev [RECord] var fordi filmen er mer kjent som "Record" i statene og UK.

 

Morsom du. Splatter er ikke en sjanger? Det er vel ikke slashere heller? Eller monsterfilmer? Thrillere? Sci-fi? :p

 

Splatter er rent teknisk sett en subgenre til horror... men jeg ser egentlig på splatter som en egen genre.

 

Derimot så er ikke [REC] bedre kjent i statene eller UK som [RECord]... :roll:

Eneste jeg har sett som har noe annet enn bare REC, er Peru og Tyrkia som har de treffende undertittelene "REC: Experimenta el miedo" og "Rec - Ölüm çigligi"

 

Derimot så kjenner vel mange amerikanere (som ikke greier å se film på ett annet språk m/undertekster) hele filmen bedre som Quarantine...yey for remakes...not....

  • Liker 4
Lenke til kommentar

The Thing from Another World

 

Alle kjenner vel til The Thing av John Carpenter med Kurt Russel i hovedrollen, men alt for mange aner ikke at det er en remake. Dette er originalen fra 1951, i sort-hvitt og greier. Handlingen er mye av det samme. Forskere finner mystisk fartøy i isen, greia inni er ikke så død som de tror og så videre. Det er mye paranoia og så videre, men ulikt remaken handler denne ikke om en skapning som tar over eller imiterer mennesker. I stedet har vi en skapning løs på og rundt forsknings stasjonen som tilsynelatende ikke kan drepes, men som ikke har noe problemer med å drepe mennesker.

 

Interessant nok er det ikke en standard skrekkfilm der forskerne prøver så godt de kan å drepe skapningen, men dreier seg en god del om å disutere om de har rett til drepe den eller ikke. Siden de ikke klarer å kommunisere med skapningen aner de ikke hvilke hensikter den har, og selv om den dreper folk er den gjest på planeten vår. At den angriper folk er bare fordi menneskene angrep den først og tvingr den til å forsvare seg.

 

Selv om denne er gammel og effektene mer eller mindre ikke-eksisterende gjør skuespillerne en bra innsats, historien er svært bra skrevet og så videre. Jeg gidder ikke trekke en film pga tekniske svakheter, men velger å overse alderen. Å trekke to, tre karaktere fordi den er i sort-hvitt og har mono lyd blir litt feil. Bare vær forberedt på det om du har tenkt å se den. Remaken er på mange måter en helt annen film og kan ikke sammenlignes direkte. En del likhetstrekk er det selvsagt, men den er også veldig forskjellig. Bare fordi du liker remaken betyr det ikke nødvendigvis at du liker denne.

 

Vurdering: 7/10

Lenke til kommentar

"Osbourne Cox? I thought you might be worried... about the security... of your shit."

 

Burn After Reading er en typisk Coen-film med veldreid humor og underholdene drama som putter en midt oppi livet til noen svært forskjellige, interessante og velspilte karakterer.

 

Coen-brødrene, Joel og Ethan, har laget noen av de mest fremdragende og vinnersikre filmene som har kommet de siste 15 årene. Da snakker jeg selvsagt om Fargo, The Big Lebowski, O Brother, Where Art Thou?, Intolerable Cruelty, The Ladykillers, No Country For Old Men, A Serious Man og den aktuelle True Grit. Disse gutta er selvsikre og har spilt en relativt stor rolle i å definere filmfortelling slik det er i dag. I denne sammensetningen er det mange erfarne og utrolig dyktige skuespillere som er samlet. Her får vi George Clooney, Brad Pitt, John Malkovich, Tilda Swinton, Frances McDormand, Richard Jenkins, David Rasche og J.K Simmons. Filmen ble nominert til to Golden Globe priser og ble for det meste tatt imot med positiv kritikk av publikum og gjorde forholdsvis bra suksess.

 

Osbourne Cox (Malkovich) blir sparket fra jobben som CIA analytiker og bestemmer seg for å skrive sine memoarer. Hans kone derimot, Katie (Swinton), vil skilles og tar hans personlige filer på en CD som hennes advokats sekretær glemmer på treningsstudioet Hardbodies. De to ansatte Chad Feldheimer (Pitt) og Linda Litzke (McDormand) finner den og antar det er viktig informasjon på grunn av innholdet. De velger så å gi den tilbake til Osbourne for å muligens motta en premie for det, altså utpressing. Dette går han ikke med på og ting spisser seg til når de to går enda lenger med saken og tar informasjonen til den Russiske Ambassaden og til slutt bryter seg inn i hans hus. Samtidig har Katie et forhold til Harry Pfarrer (Clooney), en kvinne bedårende U.S Marshal som også er i et ekteskap og som akkurat har truffet Linda som han også har et forhold med. Dette utspiller seg til en forvirrende, men sammensveiset konklusjon.

 

Filmen i seg selv er litt komplisert til tider hvor alt liksom skal henge sammen og personene har en tilkobling til hverandre. Men det er en morsom og vittig historie vi blir fortalt med en stjernespekket og herlig rolleliste. Både Tilda Swanton, George Clooney og Frances McDormand spiller veldig godt, men det er Brad Pitt og John Malkovich som imponerer mest. Det er definitivt scenene med Brad som fryder mest hvor han som en litt smådum og ivrig treningsstudioansatt er uerstattelig og rett og slett suveren. Jeg nevner da spesielt en viss scene med han og Malkovich som jeg lett kan kalle en av de morsomste jeg har sett på lenge. Det er en slik dynamikk, energi og livlighet i dialogen, i stemningen og i karakterene som gjør at den drama-, humor- og spenning sjangeren, som Coen-brødrene er kjent for å mikse sammen, resulterer i en særegen, herlig og original fortelling.

 

Jeg må si meg fornøyd med Burn After Reading som tilbyr hysterisk humor, gøyal drama og overbevisende spenningsomgivelser som sammen med fengende og solide karakterer er en veldig underholdene, velskrevet og engasjerende film.

09/10

"If you ever carried out your proposed threat you would experience such a shitstorm of consequences my friend your empty little head would be spinning faster than the wheels of your Schwinn bicycle back there. Y-you think that's a Schwinn?"

post-123100-0-82440100-1295397957_thumb.jpg

post-123100-0-73131600-1295398050_thumb.jpg

post-123100-0-05833900-1295398055_thumb.jpg

post-123100-0-60942400-1295398141_thumb.jpg

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Taegukgi Spoilers

 

Dette er en ektremt sterk film, jeg har faktisk bare sett den to ganger tidligere og det er ofte år mellom hver gang, man blir utslitt av å se på den, de ektreme senen både krigs senene og de emosjonelle senene. Filmen har en rare miks av ektremt realistiske krigs sener og helte sener, storebror gjør ting som man kan overse en gang, men når han gjør det for 3 gangen og overlever blir man klar over at filmen prøver å være dramatisk. Men det rare er at det funker, helte senene ødlegger ikke de mer realistiske krigs senene. Filmen er teknisk briljant, filmen kosta $12 millioner dollar, men ser ikke noe billigere ut enn flags of our father som kostet 90 millioner, det er få krigsfilmer som kan overgå denne på det tekniske, jeg kan bare nevne 3 filmer og 1 serie, filmene er Saving private ryan, letters from ewo jima, flags of our fathers og pacific, og bare saving private ryan og pacific overgår den når det kommer til lyd, men la oss være ærlige, Spilberg brukte sikkert mer penger på lyden i SPR enn hele budsjettet til denne filmen.

 

Det eneste som er svakt teknisk sett er flyene på slutten, animasjonen på de er ikke hollywood kvalitet.

 

Filmen har stor effekt på meg, som en som var veldig gla i broren sin, den er trist som bare det og veldig emosjonell.

 

Filmen viser også faenskapet på begge sider, både nord og sør, den spiller på mange tråder, det som begynner med et broderlig ønske om å hjelpe sin svake lille bror, blir en jakt på ære og kjendisstatus, for å så bli enda mer peverset med hat mot komunistene som ender i tapet av sin forlovede og kanskje hans bror, når store bror tror sør korea drepte lillebror blir han med på nord sin side bare for å drepe de som drepe hans bror, og blir på slutten reddet fra fortapelse av lille bror og offrer seg. Skuespillet er anderledes enn hva man ser i europa, filmen er er mix av veldig vestlig og veldig asiatisk, krigen var jo en vestlig krig, vestlig utstyr våpen osv, borsett fra at sørkoranerne er noe brunere og alle har svart hår ser de ut som amerikanske soldater, filmen som nesten alle filmer laget i hele verden bruker vestlig orkester for scoren, men skuespillet er markant ikke vestlig, folk er anderledes i øst og slik er det, det som virker som ektremt overspilling på slutten er ikke så ektremt i forhold til hvordan asiatere kanskje oppfører seg i ektreme tilfeller, dette er jo tross alt samme folk som sitter foran pcen i 72 timer og dør av hjerte infarkt, de liker å gjøre det stort.

Bortsett fra den siste senen som kan være litt vansklig å svelge for oss vestlige er resten av presatasjonene mindre ektreme og ganske forstårlige.

 

Det er utrolig at en så teknisk bra film kunne lages for så lite penger, men det hjelper vel kanskje når man ikke behøver å betale lastebil sjåfører 150 000 dollar for å kjøre en bil ut i ørkenen. Alt er overpriset i Hollywood fordi alle skal bli rike av filmene. Ikke sammme problemet andre steder i verden.

 

Min favoritt ikke engelsk språklige film, og top 5 krisfilm ever made.

 

10/10

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Om guder og mennesker

 

Harmonisk film som er direkte synkronisert opp mot filmens hovedkarakterer, monkene, i form av filmens tempo.

Har noen gode budskap, men filmen føles for langdryg for en som ikke har noen spesiell interesse for temaet og historien (basert på sann).

 

6.5 av 10

Lenke til kommentar

Min favoritt ikke engelsk språklige film, og top 5 krisfilm ever made.

 

Når man blir lokket til å se kritikerrost krigsfilm fra det eksotiske "utland" (i filmens verden er USA et slags hjemland), forventer man å se det motsatte av den klisjefulle, erketypiske og overpatriotiske Hollywoodutgaven. Taekugki har inkarnert denne klisjeen på koreansk og ganget det med ti. Hvis jeg tilfeldigvis hadde kommet over denne på mine nattlige switcherunder på boksen og havnet midt i en av filmens mange overdramatiske, følelsesmanipulerende bror-mot-bror scener, ville jeg uten å overdrive trodd at dette var et eller annet parodiinnslag på et Jon Stewart-liknende talkshow.

 

Det ser ut som våre motstridende meninger innen krigssjangeren fortsetter, for Taegugki er den verste koreanske filmen jeg noensinne har sett.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

OFF-TOPIC: ... Ringenes Herre To Tårn er mer enn nok krig for meg!

 

ON-TOPIC:

 

127 Hours

Meh, egentlig ikke så mye å si om denne filmen annet at den var VELDIG forutsigbar og til tider kjedelig. Mange sier at James Franco er utrolig flink i denne filmen, men jeg syntes faktisk han spilte bedre i Spider-Man 3... og det sier vel litt. Rett og slett en middelmådig presentasjon, det å si at den var noe mer ville vært å overdrive. Det værste med hele filmen var hvordan han hele tiden begynte å drømme, tenke tilbake på tidligere hendelser osv, osv. De klarte å gjøre det totalt uinteressant av og til!

 

Kudos til begynnelsen av filmen ihvertfall. Den var faktisk veldig gøy å se på helt til ulykken inntreffer, der dabber det av fra første stund. Dette er jo filmens klimaks, så utrolig at de klarte å lage den så kjedelig... men nåja, dette var vel kanskje mer fokusert på som en dokumentar av Aron's opplevelse enn en spenningsfilm.

 

4/10

Endret av FredrikH
Lenke til kommentar

Blir forsåvidt feil å gi en film minus fordi den er forutsigbar, når den er basert på en sann historie, som 127 Hours. Da er det bedre å rett og slett si at man ikke synes historien er interessant nok. Jeg likte den hvertfall sånn den var, men mulig enkelte hadde likt den bedre om det helt plutselig ut av det blå kom dinosaurer løpende. :new_woot:

  • Liker 3
Lenke til kommentar

The Fighter

 

Jeg fryktet at dette skulle bli noe av det vi har sett mange ganger før. Dere kjenner sikkert oppskrifta på en kampsportsfilm. Og på en måte er det ikke til å komme i fra også her, men det er lagt inn mer enn bare bilder fra boksekamper.

 

Tittelen "The Fighter" er ganske åpenbar for de fleste siden det handler om en bokser, eller en og en halv. Men etter å ha sett den fant jeg for min egen del ut at den handler om en større fight enn bare den i ringen. Fighten mot seg selv, fighten innad i familien og i tillegg motstanderen. Alle er fightere her. Stakkars Micky Ward (Wahlberg) blir dratt i en kamp mellom mora og broren og andre interessenter. Problemet er hva han skal velge. Mora og broren fungerer til en viss grad, men langt fra optimalt. Og det største hinderet er broren som er fullstendig uforutsigbar pga. rus. Det er Christian Bale som har fått denne rollen og det er uten tvil en av fjorårets største. Det kalles birolle det han har her, men han dominerer og briljerer så at han tar kaka her.

 

Det er mye sinne, temperament og aggresjon i denne filmen. Hos alle. Og bak det lurer en sår familieuenighet. Jeg tror alle som har en familie, og særlig en bror, kan kjenne seg igjen her. Selv om man ikke er i nærheten av problemene vi her blir presentert for. Agrresjonen er til stede konstant og det gjelder i grunn bare å få den peilet inn i trynet på motstanderen i bokseringen. For det er der de alle vil at den skal havne, uten at det lykkes bestandig.

 

Filmen klarte altså å vri seg vekk fra den vanlige kampsportsfilmoppskrifta. Det er ikke bare scener med boksing, jogging, kjefting og tauhopping. Den tar fighten til flere plan. Men er filmen som helhet bra? Ja, men det er først og fremst skuespillerne som driver denne filmen så høyt som den faktisk kommer. Wahlberg, Adams og ikke minst Bale har jeg ingen ting å utsette på. Regien er ikke så stram at øyet har tørket ut på slutten, men det går bra.

 

8/10

  • Liker 2
Lenke til kommentar

The Fighter er den første kreative boksefilmen jeg har sett siden Raging Bull. Fuck Million Dollar Baby, dette var ekte film. Jeg hadde mye mer tro på gutta som boksere, jeg synes den fortalte "over the hill"-historien mye bedre enn The Wrestler og som Bale sa i takketalen sin (for en ekstremt god rolle): det ville aldri fungert uten en svært god Wahlberg i en rolle som ikke skriker etter oppmerksomhet. Nok et bevis på at dårlige regissører kan gjøre flinke skuespillere kjipe (lookin' at you, M.Night).

Lenke til kommentar

Det jeg sliter med The Wrestler med er at jeg aldri har tatt den sporten seriøst over hodet. Og dermed klarer jeg ikke å sette meg inn i filmen 100 %.

Jeg slet ikke med den delen, da jeg synes det var interessant hvordan de viste skuespillet bak. Tips og triks som de delte på, en plan for hva som skulle skje når, osv. Man kaller jo wrestling "fake", men det er jo akkurat som kyssing på film - de er egentlig ikke forelsket, men kysset er jo ekte. Selv om man vet hvem som kommer til å vinne så er det fortsatt fysisk kontakt og bevegelse som er imponerende å se på. Det er et show, rett og slett, og når filmen ikke tar "show"-delen av det alvorlig så trenger ikke du det heller.

Lenke til kommentar

Min favoritt ikke engelsk språklige film, og top 5 krisfilm ever made.

 

Når man blir lokket til å se kritikerrost krigsfilm fra det eksotiske "utland" (i filmens verden er USA et slags hjemland), forventer man å se det motsatte av den klisjefulle, erketypiske og overpatriotiske Hollywoodutgaven. Taekugki har inkarnert denne klisjeen på koreansk og ganget det med ti. Hvis jeg tilfeldigvis hadde kommet over denne på mine nattlige switcherunder på boksen og havnet midt i en av filmens mange overdramatiske, følelsesmanipulerende bror-mot-bror scener, ville jeg uten å overdrive trodd at dette var et eller annet parodiinnslag på et Jon Stewart-liknende talkshow.

 

Det ser ut som våre motstridende meninger innen krigssjangeren fortsetter, for Taegugki er den verste koreanske filmen jeg noensinne har sett.

1+. Rett og slett en merkverdig oppskrytt film. Hadde den vært amerikansk hadde den blitt nevnt i samme åndedrag som Windtalkers, Pearl Harbour og We Were Soldiers.

 

Om guder og mennesker

 

Hadde i grunn ingen forhåpninger foruten at den kan bli nominert til Oscar for beste utenlandske og det skulle heller ikke forundre meg. Vi lever med en gruppe franske munker i et borgerkrigsherjet Algerie, som lever i skuddlinjen mellom gerilja og regjeringssoldater. Overraskende spennende med en konstant frykt for at noe grusomt skal skje med munkene. VELDIG god casting, med bla.a Lambert Wilson (mest kjent som Merovingian fra Matrix-filmene) som en glimrende munkeleder og Michael Lonsdale som døende lege. Det siste kvarteret er nok noe av det mest opprivende jeg har sett på film på en stund. En verdig kandidat for en plass på min topp 10-liste over 2010-filmer.

Endret av tjalla
Lenke til kommentar

Korte og unødvendige innlegg som ikke hører hjemme i tråden er slettet. Vennligst ikke skriv i tråden med mindre det er relevant til trådens tema. Les gjerne retningslinjene §1. i retningslinjene.

 

dette skal som vanlig ikke kommenteres i tråden men kan gjerne tas på Personlig Melding. Tilbakemelding av generell karakter kan gjøres i Tilbakemeldinger om forumet.

Lenke til kommentar

TRON: Legacy (2010)

 

Visuelt vakker film med sine sterke kontraster og særegent design. På lik linje med den legendariske filmen fra 82 er historien er flat, ukomplisert og full av logiske hull. Om man klarer legge fra seg skeptisismen man får ved å se filmen i kontekst av vårt samfunn, teknologi og utvikling, vekker TRON: Legacy samme følelse som Rollerball, Back to the Future, HAL, Silent Runnin og liknende fremtidsvisjoner ga.

 

Dette er en oppfølger og ingen remake. Mye av bakgrunnsinformasjonen om TRON, Flynn, ENCOM, samfunnet og teknologien i filmen blir ikke forklart utover korte referanser. Denne informasjonen er ikke nødvendig, men lager et litt bredere bilde og forteller litt om motivasjonen bak handlingene i filmen.

 

Gir man fantasien frie tøyler og nyter denne filmen for det den er, så blir opplevelsen rett og slett AWESOME!

 

... men ... de kunne spart seg for 3D.

Endret av cbastus
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...