Til den som har levd en stud: snakker/skriver man mer om følelser nå?

[lada1]

Jeg mener at det er en stor statistisk positiv korrelasjon mellom evnen/ressursene til å styre livet sitt (typisk sikker økonomi) og helse generelt (ikke bare "psykisk helse"). Fattige lever kanskje bortimot 10 år kortere enn rike? En vet ikke 100 prosent om årsaksforhold/kausalitet i dette, men det er grunn til å tro at "fattigdom gir uhelse". Nå har det kommet så langt at mange heller ikke har råd til å bruke tannlege - og bare vissheten om dette kan være en psykisk belastning for mange. Helsevesenet (inkludert psykiatrien) kan neppe gjøre noe med dette.

Bortskjemte meg har ikke egen erfaring med ikke å ha hatt muligheter til å ha realistiske drømmer for fremtiden (som ung). Jeg kan dog tenke meg at dersom jeg var prisgitt tilfeldigheter uten egen kontroll, så ville jeg ha "psykisk uhelse" som ingen "psykisk helsetjeneste" eller piller kunne hjelpe med. Spørsmålet koker ned til robusthet og følelse av kontroll. 

Flere forhold på for eksempel arbeidsplasser (mobbing/trakasering) kan sammenlignes med voldtekt - og psykisk uhelse i slike sammenhenger blir for lett diagnosert som "psykiske problemer". En person med ressurser (for eksempel en rik person) vil aldri oppleve dette. Og tenk deg å bli diagnosert som "gal" dersom en har blitt voldtatt?🙂

Skal man fremme folkehelsen så bør en ført og fremst se etter muligheter til at folk skal ha bedre følelse av kontroll over livet sitt. Det finnes selvsagt psykisk uhelse som ikke er relatert til materielle livssituasjoner - slik som fysiske forstyrrelser i hjernen - men det er ikke hoveddema i dene diskusjonen.

Endret 27. september av lada1

[agvg]

lada1 skrev (10 timer siden):

Jeg mener at det er en stor statistisk positiv korrelasjon mellom evnen/ressursene til å styre livet sitt (typisk sikker økonomi) og helse generelt (ikke bare "psykisk helse"). Fattige lever kanskje bortimot 10 år kortere enn rike? En vet ikke 100 prosent om årsaksforhold/kausalitet i dette, men det er grunn til å tro at "fattigdom gir uhelse".

Det er vel ingen som tviler på at fattigdom i de fleste tilfeller vil gi redusert helse, fattigdom er ofte ett liv i konstant stress, alltid bekymringer, tap av status, som fattig har man ingen kontroll i livet, man blir hengende bak i alle sammenhenger. Leve ett liv i en slik situasjon uten evne til og forbedre noe er selvsagt helt ødeleggende for psyken til folk.

Og endel av de som havner der har jo plager fra dag en.

[lada1]

On 9/27/2025 at 4:46 PM, agvg said:

Det er vel ingen som tviler på at fattigdom i de fleste tilfeller vil gi redusert helse, fattigdom er ofte ett liv i konstant stress, alltid bekymringer, tap av status, som fattig har man ingen kontroll i livet, man blir hengende bak i alle sammenhenger. Leve ett liv i en slik situasjon uten evne til og forbedre noe er selvsagt helt ødeleggende for psyken til folk.

Og endel av de som havner der har jo plager fra dag en.

Dette kan sies å ha mye med "psykisk robusthet" å gjøre. Jeg tror at det er forsket lite på hva som gjør folk psykisk robuste. Kanskje bør forsøk på å "ordne opp" i følkelseslivet være "last resort" og heller se etter muligheter for å kunne tåle mye. 

Har en ung mann muligheter til å følge opp sine drømmer (helst på lovlig vis) så tipper jeg at han med stor sannsynlighet vil kunne være ganske så robust psykisk. 

Endret 30. september av lada1

[Hugo_Hardnuts]

Feynman skrev (På 26.9.2025 den 20.29):

Det er nok en del som har den oppfatning du beskriver i eksempelet, men jeg opplever at flertallet er enig med deg. Kanskje dette var en trend om ble drevet av noen få, men høylytte, og som forhåpentligvis dør ut?

Joda, flertallet er nok enige. Men allikevel sitter jeg med ganske mange eksempler på at fåtallet har fått gjennomslag, nettopp fordi de har vært høylytte. Nå har man heldigvis i nyere tid fått en del stemmer som problematiserer en del av begrepsbruken i det offentlige ordskiftet og den daglige sjargongen når man snakker om følelser, feks. at folk ofte bruker ordet "angst" når de egentlig kjenner på nervøsitet. Det er med på å få pendelen til å svinge litt mindre ut til ytterkantene.

[Hugo_Hardnuts]

lada1 skrev (6 timer siden):

Dette kan sies å ha mye med "psykisk robusthet" å gjøre. Jeg tror at det er forsket lite på hva som gjør folk psykisk robuste. Kanskje bør forsøk på å "ordne opp" i følkelseslivet være "last resort" og heller se etter muligheter for å kunne tåle mye. 

Har en ung mann muligheter til å følge opp sine drømmer (helst på lovlig vis) så tipper jeg at han med stor sannsynlighet vil kunne være ganske så robust psykisk. 

Mnja, det er forsket en god del på det. Begrepet kalles for "(psykologisk) resiliens". Det er da altså individets evne til å tåle påkjenninger (inkl. hva vi gjerne vil betegne som traumer) i livet, og formes av en rekke ulike faktorer:

- Genetikk, alt fra mer medfødte personlighetstrekk til fysisk helse.

- Oppvekstmessige faktorer, særlig sentrert rundt tilstrekkelig omsorg og kjærlighet fra foresatte. Dette henger i stor grad sammen med neste punkt.

- Mestringsstrategier, evne til selvregulering og selvtillit.

 - Sosiale forhold, relasjoner og evne til å hente sosial støtte.

- Ressurser, både materielle og intellektuelle.

[lada1]

17 hours ago, Hugo_Hardnuts said:

Mnja, det er forsket en god del på det. Begrepet kalles for "(psykologisk) resiliens". Det er da altså individets evne til å tåle påkjenninger (inkl. hva vi gjerne vil betegne som traumer) i livet, og formes av en rekke ulike faktorer:

- Genetikk, alt fra mer medfødte personlighetstrekk til fysisk helse.

- Oppvekstmessige faktorer, særlig sentrert rundt tilstrekkelig omsorg og kjærlighet fra foresatte. Dette henger i stor grad sammen med neste punkt.

- Mestringsstrategier, evne til selvregulering og selvtillit.

 - Sosiale forhold, relasjoner og evne til å hente sosial støtte.

- Ressurser, både materielle og intellektuelle.

Jeg har lest om soldater som deltok i landsetting i Normandie (D-dagen). Noen har klart seg veldig bra.

[Feynman]

21 hours ago, Hugo_Hardnuts said:

Mnja, det er forsket en god del på det. Begrepet kalles for "(psykologisk) resiliens". Det er da altså individets evne til å tåle påkjenninger (inkl. hva vi gjerne vil betegne som traumer) i livet, og formes av en rekke ulike faktorer:

- Genetikk, alt fra mer medfødte personlighetstrekk til fysisk helse.

- Oppvekstmessige faktorer, særlig sentrert rundt tilstrekkelig omsorg og kjærlighet fra foresatte. Dette henger i stor grad sammen med neste punkt.

- Mestringsstrategier, evne til selvregulering og selvtillit.

 - Sosiale forhold, relasjoner og evne til å hente sosial støtte.

- Ressurser, både materielle og intellektuelle.

Og relatert til trådens tema, jeg kan ikke huske at dette var noe som ble diskutert i særlig grad om man går et par tiår tilbake i tid. Det nærmeste jeg kommer er den banale diskusjonen om «curling-generasjonen», som gikk på at man (til dels med rette) bekymret seg over at barn som vokste opp med motstand i livet vil ha vanskeligheter med å takle ting senere. Ting har bedret seg betraktelig siden din tid.

4 hours ago, lada1 said:

Jeg har lest om soldater som deltok i landsetting i Normandie (D-dagen). Noen har klart seg veldig bra.

Var det et poeng du ville frem til her?

[Subara]

lada1 skrev (På 30.9.2025 den 6.30):

Dette kan sies å ha mye med "psykisk robusthet" å gjøre. Jeg tror at det er forsket lite på hva som gjør folk psykisk robuste. Kanskje bør forsøk på å "ordne opp" i følkelseslivet være "last resort" og heller se etter muligheter for å kunne tåle mye. 

Har en ung mann muligheter til å følge opp sine drømmer (helst på lovlig vis) så tipper jeg at han med stor sannsynlighet vil kunne være ganske så robust psykisk. 

Hva er resiliens?

Hvis man er psykisk robust, trenger man ikke å "ordne opp" i følelseslivet. Og der er vi forskjellige. Psykologene jobber med å gjøre folk sterkere så ikke vanskelige følelser får overta. 

Sitat

Psykologbehandling kan være vesentlig for å bearbeide og komme videre etter omsorgssvikt og katastrofer.

Det er ikke nok å bare være sterk selv.

Sitat

Motstandsdyktigheten til hver og en av oss er avhengig både av vår egen styrke og styrken til gruppen eller gruppene vi er en del av, og om miljøet rundt oss er tilstrekkelig støttende eller ikke.

Man kan ikke forvente at samfunnet ordner opp så vi får fulgt drømmene våre. Men det hjelper hvis samfunnet er tilrettelagt for det. Det neste blir å ta riktige valg.

Å oppnå sine drømmer handler om å aldri gi seg på tross av motgang, uavhengig av hva man står overfor. Man må nok ha en viss personlig styrke for å få det til, avhengig av hva/hvor høye målene er. Og en porsjon flaks. 

Endret 1. oktober av Subara
Et stort spørsmål som det kan skrives mye om.

[Hugo_Hardnuts]

lada1 skrev (6 timer siden):

Jeg har lest om soldater som deltok i landsetting i Normandie (D-dagen). Noen har klart seg veldig bra.

De fleste soldater klarer seg veldig bra. De fleste mennesker har et adekvat psykologisk forsvar og vil ikke utvikle en traumelidelse på tross av grusomme opplevelser. Statistisk går det bra med flertallet, uavhengig av om man snakker om soldater eller sivile (skjønt soldater ofte har et bedre utgangspunkt ettersom de i ulik grad er selektert).

[Hugo_Hardnuts]

Subara skrev (1 time siden):

Hvis man er psykisk robust, trenger man ikke å "ordne opp" i følelseslivet. Og der er vi forskjellige. Psykologene jobber med å gjøre folk sterkere så ikke vanskelige følelser får overta. 

Jeg ville nok formulert det litt annerledes: Hvis man er psykisk robust, ordner man opp i følelseslivet på automatikk. De færreste av oss er bevisste på våre egne mestringsstrategier, vi bare følger dem. Du gjør en feil på jobb og får "kjeft", men har et robust selvbilde som gjør at du klarer å forholde deg til at du kan gjøre feil, forstår at kjeften er situasjonsbetinget og ikke betyr at andre generelt misliker deg, og du tar det med deg videre bare som en erfaring du sannsynligvis ikke vil gjenta. En annen kan derimot oppleve at det bekrefter en masse negative antagelser som seg selv og andre, og skape et høyt stressnivå som gjør at en begynner å mistrives i jobben, kanskje føre til at en slutter eller blir sykemeldt, noe som igjen kan gi en understøttelse av negative antagelser om egen evne til mestring og at unnvikelse er det beste. Men begge de ulike responsene er lite bevisste prosesser. Det er i de tilfellene man må overstyre egen automatikk at bevisstheten må kobles på, som i bunn og grunn er psykologens rolle.

[Feynman]

23 minutes ago, Hugo_Hardnuts said:

Jeg ville nok formulert det litt annerledes: Hvis man er psykisk robust, ordner man opp i følelseslivet på automatikk. De færreste av oss er bevisste på våre egne mestringsstrategier, vi bare følger dem.

Om det er automatikk kommer nok an på hvor alvorlig en eventuell ubalanse er, men psykiske robuste vil nok klare å jobbe med seg selv. Jeg tror også at det sosiale nettverket har mye å si. Når det nevnes krigsveteraner så er jeg rimelig å overbevist at de som holder kontakten med medsoldater og har et fellesskap og noen å dele erfaringer med takler traumer bedre enn de som isolerer seg.

[Hugo_Hardnuts]

Feynman skrev (39 minutter siden):

Om det er automatikk kommer nok an på hvor alvorlig en eventuell ubalanse er, men psykiske robuste vil nok klare å jobbe med seg selv. Jeg tror også at det sosiale nettverket har mye å si. Når det nevnes krigsveteraner så er jeg rimelig å overbevist at de som holder kontakten med medsoldater og har et fellesskap og noen å dele erfaringer med takler traumer bedre enn de som isolerer seg.

Jeg kunne nok kanskje skrevet "mer eller mindre på automatikk". Poenget er at det handler veldig mye om hvilke mestringsstrategier som faller naturlig for individet å benytte.

Opplevd fellesskap er viktig ja. Vi mennesker er flokkdyr.