Det beste for 3 åringen

[Tornerosa]

Bør man holde ut i forholdet til den andre foreldren "no matter what" så lenge det ikke er vold eller utroskap i bilde? 
Om ikke, når er det klokeste tidspunkt å forlate hverandre. Nå, senere eller når barnet har blitt voksen? 

Jeg er dypt ulykkelig fordi jeg føler meg så utrolig ensom da jeg aldri blir sett, hørt eller respektert. 

Hadde det ikke vært for barnet, hadde jeg forlatt han for lenge siden. 

Likevel når det er sagt, så skal jeg stå i det til jeg dør om det er det beste for barnet vårt. 

Jeg trenger å høre andres råd/erfaringer 

 

[OJ Doe]

Familievernkontoret 

Parterapi

Du må regne med å møte han er sted i midten før dere går i gang, ellers er det best å skille lag med en gang. Barn har det best i et godt, lykkelig og stabilt hjem. Fortrinnsvis med begge foreldrene, men godt, lykkelig og stabilt er viktigere.

[RRhoads]

Tornerosa skrev (15 minutter siden):

Jeg er dypt ulykkelig fordi jeg føler meg så utrolig ensom da jeg aldri blir sett, hørt eller respektert. 

Det er undervurdert hvor mye barn får med seg. Det er ikke bra for et barn å vokse opp der en eller begge foreldrene er (dypt) ulykkelige. 

[Tornerosa]

Vi har vært til familievernkontoret. Det har vært fint noen dager/uker etter møtene, så blir alt glemt. 

Takk for svar ❤️

Endret 2. april av Tornerosa
Skrev feil

[Tornerosa]

RRhoads skrev (3 minutter siden):

Det er undervurdert hvor mye barn får med seg. Det er ikke bra for et barn å vokse opp der en eller begge foreldrene er (dypt) ulykkelige. 

Jeg vet at han allerede får med seg, bare når vi snakker til hverandre sier han husj eller slutt, selv om vi aldri krangler/diskuterer høylytt eller når han er tilstede. Han bare merker stemningen. 

Poenget mitt er om jeg gjør mitt aller beste og krever det samme fra han så kan muligens praten mellom oss bli bedre, vi vil neppe få det bedre oss i mellom. Men om vi klarer å skjule for barnet, at vi ikke har det bra, er ikke det best for barnet i det lange løp? 

[Tornerosa]

Tornerosa skrev (6 minutter siden):

Vi har prøvd parterapi og vi har vært til familievernkontoret. Det har vært fint noen dager/uker etter møtene, så blir alt glemt. 

Takk for svar ❤️

 

OJ Doe skrev (15 minutter siden):

Familievernkontoret 

Parterapi

Du må regne med å møte han er sted i midten før dere går i gang, ellers er det best å skille lag med en gang. Barn har det best i et godt, lykkelig og stabilt hjem. Fortrinnsvis med begge foreldrene, men godt, lykkelig og stabilt er viktigere.

 

[Svein M]

Det virker som dere har prøvd en tid. Det er slik at mange forhold ender i at en går fra hverandre. Så ofte blir forholdet mellom foreldre så dårlig at det beste er å gå fra hverandre. Dette kan like gjøres nå som senere om du har bestemt deg for det.

[Simen1]

Hvis dere går fra hverandre er det viktig at dere snakker om hvordan. Både praktiske ting om bosted, barnefordeling og sånt og prøve å holde en forholdsvis god tone. Det kan være lurt å ta den praten på familievernkontoret. Barnet har best av at dere samarbeider og har fornuftig kommunikasjon selv om dere bor fra hverandre, så det kan være en dårlig ide å prøve å få mest mulig på "sin side" av bruddet.

[Tornerosa]

Svein M skrev (38 minutter siden):

Det virker som dere har prøvd en tid. Det er slik at mange forhold ender i at en går fra hverandre. Så ofte blir forholdet mellom foreldre så dårlig at det beste er å gå fra hverandre. Dette kan like gjøres nå som senere om du har bestemt deg for det.

Jeg har ikke bestemt meg for å gå ifra han, jeg har bare bestemt meg for at jeg må bestemme meg. 

Jeg vil gjøre det som er best for barnet og om det er å bli, så blir jeg, jeg er villig til å "spille skuespill" og leve resten av livet i denne elendigheten hvis alternativet er at barnet får ett vanskeligere liv om vi går fra hverandre. 

Hverken jeg, samboer eller noen av mine venner har skilte foreldre, så jeg aner rett og slett ikke hvordan dette kan påvirke barnet 

[Tornerosa]

Simen1 skrev (På 1.4.2024 den 10:52 PM):

Hvis dere går fra hverandre er det viktig at dere snakker om hvordan. Både praktiske ting om bosted, barnefordeling og sånt og prøve å holde en forholdsvis god tone. Det kan være lurt å ta den praten på familievernkontoret. Barnet har best av at dere samarbeider og har fornuftig kommunikasjon selv om dere bor fra hverandre, så det kan være en dårlig ide å prøve å få mest mulig på "sin side" av bruddet

Simen1 skrev (På 1.4.2024 den 10:52 PM):

Hvis dere går fra hverandre er det viktig at dere snakker om hvordan. Både praktiske ting om bosted, barnefordeling og sånt og prøve å holde en forholdsvis god tone. Det kan være lurt å ta den praten på familievernkontoret. Barnet har best av at dere samarbeider og har fornuftig kommunikasjon selv om dere bor fra hverandre, så det kan være en dårlig ide å prøve å få mest mulig på "sin side" av bruddet.

 

Vi har ingen kommunikasjon, for han snakker aldri med meg, jeg prøver, men det går inn det ene øret og ut det andre. 

Han sier han elsker meg og jeg tror han mener det. Men han ser meg/oss ikke.

Poenget mitt er vel, jeg står i det, selv om det er sårende, for barnet sin del. 

Jeg tror jo det beste for barnet er om vi holder sammen, og vil kanskje høre hva andre har erfart. Hjernen er helt tom, føler at jeg ikke klarer å tenke klart, for jeg har gått så lenge i dette.. 

Sikkert derfor jeg ikke klarer å holde helt fokus heller i denne tråden 😕

Endret 2. april av Tornerosa
Uviktig informasjon/personlig

[Uderzo]

Tornerosa skrev (44 minutter siden):

Jeg vil gjøre det som er best for barnet og om det er å bli, så blir jeg, jeg er villig til å "spille skuespill" og leve resten av livet i denne elendigheten hvis alternativet er at barnet får ett vanskeligere liv om vi går fra hverandre.

Barn forstår ganske mye, selv om de ofte ikke kan sette ord på det. Å tro at en livsløgn er det beste for barnet, er etter min mening et stort feilsteg.
At foreldrene holder sammen for enhver pris, er noe som kan være mer skadelig enn en skilsmisse. Å bite tennene sammen vil bare ende med en bitrere og vanskeligere skilsmisse senere, og selv om barnet da er myndig, gjør ikke familielivet noe enklere.
Du vil ikke at barnet skal ha to foreldre som ikke tåler trynet på hverandre, bursdager, bryllup, alle store ting vil bli overskygget av den inngrodde konflikten.
Du gjør ikke barnet en tjeneste ved å "spille skuespill", alle vil være miserable i den situasjonen.

Bryt av nå, før det blir verre, prøv å samarbeid med barnefar og skap en stabil familiesituasjon, selv om det betyr at dere bor hver for dere.

[panzerwolf]

Nå skal jeg være en smule direkte og muligens brutal med deg: dette forholdet er for din del over. Det er godt mulig det er det for hans del også, men du har kommet lengre i din egen prosess. Så sant vi ikke snakker risiko for omsorgssvikt, så er det ikke noe som heter "å bli for barnets/barnas skyld". Og snakker vi omsorgssvikt, så er det beste allikevel å komme seg ut av det MED barnet på sikt.

Tornerosa skrev (8 timer siden):

Jeg vil gjøre det som er best for barnet og om det er å bli, så blir jeg, jeg er villig til å "spille skuespill" og leve resten av livet i denne elendigheten hvis alternativet er at barnet får ett vanskeligere liv om vi går fra hverandre.  

Skal du leve såpass på akkord med deg selv, er du hverken ærlig mot deg selv, barnet eller samboeren. Stor sjanse for at minst en av dere også kommer til å finne noen på si fordi man tross alt har sine behov til nærhet og oppmerksomhet. Etter hvert som barnet blir eldre, vil det også forstå hvor vanskelig du har (hatt) det, og det er også et stor sjanse for at barnet vil bebreide seg selv for akkurat dette.

Så litt mindre brutalt 🙂

For at barn skal ha det bra, må involverte foreldre også ha det bra. Av de jeg kjenner som har skilte foreldre, er det fleste enten glade for at de skilte seg, eller småbitre for at de ikke skilte seg tidligere.

Kjenner også noen der foreldren som personen bodde mest hos ikke fikk seg ny partner av "hensyn" til barnet. I voksen alder var den jeg kjente lei seg for dette på vegne av foreldrene.

Jeg vil også påstå at det er bedre å gjøre det slutt nå enn når barnet begynner å etablere seg på skole og slikt.

Det er helt normalt å tenke som du gjør, og det er også fint å være igjennom den prosessen. Man skal ikke ta lett på store avgjørelser.

Kunne sagt mye mer rundt dette, og hvis du ønsker, kan vi også prate mer på PM. Ønsker ikke å dele for mye offentlig av egne erfaringer av personvernhensyn 🙂

[Inspector]

Tornerosa skrev (10 timer siden):

Jeg vet at han allerede får med seg, bare når vi snakker til hverandre sier han husj eller slutt, selv om vi aldri krangler/diskuterer høylytt eller når han er tilstede. Han bare merker stemningen. 

Poenget mitt er om jeg gjør mitt aller beste og krever det samme fra han så kan muligens praten mellom oss bli bedre, vi vil neppe få det bedre oss i mellom. Men om vi klarer å skjule for barnet, at vi ikke har det bra, er ikke det best for barnet i det lange løp? 

Barn forstår mer enn du tror.
Å leve på en livsløgn over lang tid og forsøke å skjule dette, er destruktivt for alle.
Parterapi er vel og bra og viser at dere kan sette ord på tingene, men hvis dette ikke gjør forholdet bedre, er det på tide å gå.
Da har du gjort ærlige forsøk og kan gå med hevet hode.

Bare sørg for å ha et akseptabelt og fungerende samarbeid med partneren i fremtiden.
Det er nok av forsmådde kvinner og menn som fortsetter å formørke sin egen, barnets og partnerens livskvalitet i årevis ved å gnage på gammel historie.

 

[Skandinav]

Jeg er enig med de andre som mener at dere bør gå fra hverandre så fort som mulig.

Nå kjenner vi jo ikke til alle detaljene, ikke minst hans side av saken. Men ut fra hva du forteller, er det uansett en sterk begrunnelse at du ikke har det bra, noe som gjør at ditt barn ikke har det bra.

Nyere forskning (ikke validert), viser at en bare litt ulykkelig forelder, kan ha en mye større innvirkning på barnets mentale helse enn man tidligere har trodd. Det dreier seg ikke bare om alvorlige lammende symptomer, men også subtile symptomer som lett angst og noe nedsatt evne til å takle hverdagsutfordringene.
Dette er for øvrig forskning som har vokst frem fra tesen om at den økende svekkelsen av mental helse hos ungdommer har en sterk sammenheng med foresattes mentale helse.

[Gjest 1a6ac...92e]

Deler min erfaring, men skal ikke komme med råd.

Vi møttes på videregående, ble kjærester og flyttet sammen som 20-åringer. Da vi var 24 kjøpte vi enebolig, og var 25 år gamle da sønnen vår kom. Planlagt og høyt elsket allerede før fødsel.

Vi giftet oss da vi var 27, selv om jeg i ettertid innser at jeg burde lyttet til min egen indre stemme om at noe var galt. Hun var stadig mer ute, begynte å bruke veldig mye penger på klær, hår og negler og var generelt kjøligere enn i starten av forholdet vårt. Jeg fortalte meg selv at det er helt naturlig at forhold kjølner, og at hun dessuten alltid hintet om ønske om ekteskap. Og nå gikk vi over i tilværelsen som gift par i hus og med barn og hund og stasjonsvogn. Trygge og gode rammer. Slik jeg liker det i alle fall.

Omtrent et år etter bryllupet var vi på festival, og etter mye alkohol kom små sannheter frem som jeg klarte å bruke til å dra frem flere sannheter. Vi hadde en lang samtale dagen etterpå, hvor hun innrømte at det var mange år siden hun hadde følt tiltrekning mot meg, og at forholdet for henne var et rent vennskap. Det var forferdelig vondt å høre, og jeg forstod uten problemer at det var vondt for henne å fortelle om. Hun stod med et valg om å kaste vekk 10 års forhold og splitte opp familien eller gå ut og forsøke å bli lykkelig selv igjen.

Det kom også frem at hun hadde vært utro opptil flere ganger.

Jeg bestemte meg egentlig for at det var over alle grenser, men tanken på 3-åringen vår og at han skulle sjongleres mellom to steder istedenfor å vokse opp i det trygge redet vi hadde bygget for ham var en tung motvekt. Hun bedyret at hun angret og skulle ønske hun kunne ta det tilbake, og at hun innså hva som stod på spill. Dagene gikk, uker ble til måneder, og etterhvert gikk hverdagene som før igjen men uten noe kjærlighet mellom oss. Vi var veldig opptatt av, og snakket oss imellom, at dette ikke måtte gå utover gutten vår.

Plutselig en dag blir jeg kontaktet av en tredjepart med bilder kona mi hadde sendt av seg selv, og all tillitt var knust for alltid.

Vi tok kontakt med familievernkontoret. Det beste vi har gjort. Gjennom timer der forsøkte vi å bruke tid på å finne ut av hvordan vi skulle løse dette, mens en profesjonell tredjepart kunne sørge for at vi opplevde en nøytral dommer med spilleregler som stod på begges sider.

Noen i familien min hadde en hybelleilighet i kjelleren som vi brukte annenhver uke, slik at den andre kunne bo hjemme i huset med gutten vår og opprettholde normale rutiner. Samtidig fikk man tenkt og sett på det økonomiske, og etter noen måneder leide hun seg et sted i nærheten og jeg kjøpte henne ut av huset.

Vi klarte å holde på en god tone gjennom det hele, og jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke er stolt av å ha klart å svelge mye smerte, stolthet og bitterhet. Vi besøkte hverandre der gutten var, og spesielt var jeg ofte hos henne rundt leggetid slik at han hadde begge foreldre tilstede på et nytt rom i et ukjent hus.

Selvfølgelig gikk dette innpå ham, og han var ofte lei seg og spurte hvorfor ikke mamma kunne bo "hos oss" mer. Vi forklarte så godt vi kunne uten å pakke det inn eller bortforklare på en måte som kunne gi ham falske forhåpninger, og jeg tror det har vært mye bedre enn om han skulle bodd i et hus som hadde blitt fryktelig giftig med oss begge i.

Det året han fylte 6 og skulle begynne på skolen flyttet mor til den skolekretsen vi alltid hadde sett for oss slik at han kunne ha adresse der og starte i 1. klasse på den skolen vi så for oss. Min plan var alltid å ende opp i den kretsen (forøvrig min barndoms skole).

Jeg opplevde en personlig oppblomstring etter separasjonen. Fra å gå med vondt i magen og mistanker hver dag var plasteret revet brutalt av, og selv om det svei kunne man se fremover. Med annenhver uke ledig dro jeg på turer til utlandet, på konserter og turer med kompiser og opplevde at jeg har veldig mye glede uten ei dame.

Tilfeldigheter skulle ha det til at jeg traff på ei jente gjennom bekjentes bekjente, og vi begynte å treffes. Begge hadde blitt såret i tidligere forhold og var ikke på utkikk etter noe nytt, så dette skjedde sakte og uten stress eller lovnader, men utviklet seg etterhvert til samboerskap. Jeg kjøpte nytt hus i nabogata til eks-kona slik at vi hadde gangavstand mellom oss med sønnen vår, og etter en stund kjøpte min nye flamme seg inn hos meg.

Hadde jeg visst hva kjærlighet kunne være hadde det første forholdet aldri vart så lenge. Den dama er fantastisk enestående, og tolererte en eks-kone som var konstant tilstede og bodde 200 meter unna. Hennes forståelse og umiddelbare kjærlighet til sønnen min var avgjørende og fortalte så mye om henne som person.

I dag har det gått 5-6 år til, og jeg har fått et nytt barn og har tvillinger på vei, og livet smiler. Jeg hadde aldri sett for meg denne tilværelsen for 7 år siden da alt var som mørkest.

Den gode jobben vi gjorde med å holde det vennskapelig i separasjonsperioden har gjort at vi opp igjennom årene siden har kunnet dra på ferier som mann, kjæreste, eks-kone, barn og svigers. Min nåværende kjæreste hadde tiltro nok til meg til å sende meg på telttur med eksen og sønnen vår et år ut i forholdet. Jeg er stolt av begge damer for deres gjensidige aksept, respekt og forståelse av hverandre, dette slår meg som ganske unikt. Ingenting av dette hadde skjedd uten hensynet til gutten vår, og jeg liker å tro at han har vært heldig som har oppnådd en desto større familie og flere som elsker ham gjennom denne prosessen.

Utfallet i min historie virker som en ren lottogevinst, men (som sagt) uten å komme med anbefalinger tror jeg nok at det meste er bedre enn et dødt forhold og det som følger med.

Jeg opplevde sønnen vår tryggere underveis i prosessen da vi bodde hver for oss, og han møtte en energisk og glad forelder som var klar for en uke med ham hver gang.

Anonymous poster hash: 1a6ac...92e

[thomassit0]

Tornerosa skrev (10 timer siden):

Jeg har ikke bestemt meg for å gå ifra han, jeg har bare bestemt meg for at jeg må bestemme meg. 

Jeg vil gjøre det som er best for barnet og om det er å bli, så blir jeg, jeg er villig til å "spille skuespill" og leve resten av livet i denne elendigheten hvis alternativet er at barnet får ett vanskeligere liv om vi går fra hverandre. 

Hverken jeg, samboer eller noen av mine venner har skilte foreldre, så jeg aner rett og slett ikke hvordan dette kan påvirke barnet 

Dette blir jo en anekdote, men jeg må si at jeg er glad for at foreldrene mine skilte seg når jeg var 11, og både de og min bror og jeg fikk det bedre etterpå. 

Om ikke barnet ditt merker noe til det nå, så vil hen mest sannsynlig merke det snart om en/begge foreldre ikke fungerer bra sammen. 

[Tornerosa]

OJ Doe skrev (19 timer siden):

Familievernkontoret 

Parterapi

Familievernkontoret har vi prøvd en del ganger, ikke nok hjelp for oss. 

Parterapi, hvor finner man en skikkelig parterapaut, har ikke klart å google meg frem til en enste en i flere titall mils omkrets. Finnes det parterapauter som gir timer online uten at det skal koste 4-5.000,-pr time? Jeg har ellerede en veldig trang økonomi og vet at han ikke gidder å bruke penger på slikt.. 

[Tornerosa]

Skandinav skrev (8 timer siden):

Nyere forskning (ikke validert), viser at en bare litt ulykkelig forelder, kan ha en mye større innvirkning på barnets mentale helse enn man tidligere har trodd. Det dreier seg ikke bare om alvorlige lammende symptomer, men også subtile symptomer som lett angst og noe nedsatt evne til å takle hverdagsutfordringene.
Dette er for øvrig forskning som har vokst frem fra tesen om at den økende svekkelsen av mental helse hos ungdommer har en sterk sammenheng med foresattes mentale helse.

Det er akkurat dette jeg frykter, med å bli, men man vil jo prøve i det langste for barnet sin del. Når bør streken settes for godt, tenker jeg. Når man først har bestemt seg for noe så må jeg jo bare gå for det. Vingling og usikkerheten for fremtiden gjør bare ting værre for alle parter. 

[Markiii]

Tornerosa skrev (10 minutter siden):

Familievernkontoret har vi prøvd en del ganger, ikke nok hjelp for oss.

Og hva skjedde der?

[Tornerosa]

Markiii skrev (4 timer siden):

Og hva skjedde der?

Egentlig urelevant, men samtaler om hva som var utfordringer og verktøy/råd for å komme videre og håndtere ulike situasjoner. I hovedsak å kommunisere bedre.