Tornerosa

Takk, du fikk følelsene og tankene mine på litt nye veier med det du skrev, det hjalp meg veldig mye. Det setter jeg stor pris på.

Egentlig urelevant, men samtaler om hva som var utfordringer og verktøy/råd for å komme videre og håndtere ulike situasjoner. I hovedsak å kommunisere bedre.

Det er akkurat dette jeg frykter, med å bli, men man vil jo prøve i det langste for barnet sin del. Når bør streken settes for godt, tenker jeg. Når man først har bestemt seg for noe så må jeg jo bare gå for det. Vingling og usikkerheten for fremtiden gjør bare ting værre for alle parter.

Familievernkontoret har vi prøvd en del ganger, ikke nok hjelp for oss. Parterapi, hvor finner man en skikkelig parterapaut, har ikke klart å google meg frem til en enste en i flere titall mils omkrets. Finnes det parterapauter som gir timer online uten at det skal koste 4-5.000,-pr time? Jeg har ellerede en veldig trang økonomi og vet at han ikke gidder å bruke penger på slikt..

Vi har ingen kommunikasjon, for han snakker aldri med meg, jeg prøver, men det går inn det ene øret og ut det andre. Han sier han elsker meg og jeg tror han mener det. Men han ser meg/oss ikke. Poenget mitt er vel, jeg står i det, selv om det er sårende, for barnet sin del. Jeg tror jo det beste for barnet er om vi holder sammen, og vil kanskje høre hva andre har erfart. Hjernen er helt tom, føler at jeg ikke klarer å tenke klart, for jeg har gått så lenge i dette.. Sikkert derfor jeg ikke klarer å holde helt fokus heller i denne tråden 😕

Jeg har ikke bestemt meg for å gå ifra han, jeg har bare bestemt meg for at jeg må bestemme meg. Jeg vil gjøre det som er best for barnet og om det er å bli, så blir jeg, jeg er villig til å "spille skuespill" og leve resten av livet i denne elendigheten hvis alternativet er at barnet får ett vanskeligere liv om vi går fra hverandre. Hverken jeg, samboer eller noen av mine venner har skilte foreldre, så jeg aner rett og slett ikke hvordan dette kan påvirke barnet

Jeg vet at han allerede får med seg, bare når vi snakker til hverandre sier han husj eller slutt, selv om vi aldri krangler/diskuterer høylytt eller når han er tilstede. Han bare merker stemningen. Poenget mitt er om jeg gjør mitt aller beste og krever det samme fra han så kan muligens praten mellom oss bli bedre, vi vil neppe få det bedre oss i mellom. Men om vi klarer å skjule for barnet, at vi ikke har det bra, er ikke det best for barnet i det lange løp?

Vi har vært til familievernkontoret. Det har vært fint noen dager/uker etter møtene, så blir alt glemt. Takk for svar ❤️

Bør man holde ut i forholdet til den andre foreldren "no matter what" så lenge det ikke er vold eller utroskap i bilde? Om ikke, når er det klokeste tidspunkt å forlate hverandre. Nå, senere eller når barnet har blitt voksen? Jeg er dypt ulykkelig fordi jeg føler meg så utrolig ensom da jeg aldri blir sett, hørt eller respektert. Hadde det ikke vært for barnet, hadde jeg forlatt han for lenge siden. Likevel når det er sagt, så skal jeg stå i det til jeg dør om det er det beste for barnet vårt. Jeg trenger å høre andres råd/erfaringer