Hva lytter du til for tiden?

Woff · 8. juni 2023

Ny boks i kassa i dag:
https://www.platekompaniet.no/dvd/jethro-tull-around-the-world-live2/
Så da blir det gjenhør med Jethro Tull i et par dager her!

Deechon · 9. juni 2023

Gouldfan · 10. juni 2023

Jeg slettet, pga at hun sangeren ikke ønsker å være på youtube.

Endret 10. juni 2023 av Gouldfan

AveMORphine · 10. juni 2023

Medlem · 13. juni 2023

oOF · 14. juni 2023

:utakt · 15. juni 2023

Hører mye på White Moth Black Butterfly for tiden. Hvis jeg ikke husker feil var det @Gavekort som tipset meg, ved å lime inn en video av dem i "ranger denne låta"-tråden. Du skal få en virtuell øl, brus eller grønn te for den. Utrolig gode greier.

**Gavekort** · 15. juni 2023

:utakt skrev (27 minutter siden):

Hører mye på White Moth Black Butterfly for tiden. Hvis jeg ikke husker feil var det @Gavekort som tipset meg, ved å lime inn en video av dem i "ranger denne låta"-tråden. Du skal få en virtuell øl, brus eller grønn te for den. Utrolig gode greier.

Kult! Hører også fortsatt på den. 👍

Deechon · 17. juni 2023

Frank.N.Steen · 17. juni 2023

Et knippe skiver man har vært innom siste tiden:

Captain Beefheart - The Mirror Man Sessions (1999)

Spoiler

Ble kjøpt inn på rein impuls, under et av flere Platekompaniets musikkdeals, og falt litt mer for dens gyngende og blues sump-rock preg, enn de tidligere Beefheart skivene man plukka med seg.

Usikker på hvor annerledes denne nyversjonen er kontra originalen fra 1971, men åpningskuttet i Tarotplane er vanskelig å ikke bli i godt humør av, setter kjapt an tonen for resten av skiva, tross av at den muligens drar jammingen litt vel langt med nesten 20 minutters spilletid.
Det gjør at en faller litt av i perioder men albumet henter meg nå inn igjen, og tja, ikke umulig ting kan bedre seg ved senere besøk, men inntil da havner jeg på ei:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Tarotplane og Kandy Korn

King Crimson - In the Court of the Crimson King (1969)

Spoiler

Så var endelig veien kommet mot King Crimson, og foruten den tidvis fantastiske og mye råere utgaven med Fripp, Wetton og Bruford et par år senere og live skiva USA (1975), har det blitt altfor lenge siden sist man hørte gjennom studio platene deres.
Debuten er vel et greit sted å gjenoppta lyttingen, et legendarisk album og fullt mulig et av de som virkelig bidro i å sette progrocken i fokus, på godt og vondt.

Det enorme albumåpneren 21st Schizoid Man må ha vært ei interessant sak å få hørt i 1969, kan ikke ha vært for mye av den slags, og der blander fri-jazz og hva som minner om tidlig heavy metal, samt hint om senere industriell musikk og støyrock, sistnevnte virket å være noe bandet dro stadig lenger med i live versjonene, og bytta ut den mer improviserte jazzinga med ei overdøvende vegg av støy.

Det mangler ikke på variasjon, der nevnte åpningskutt gir ei grei indikasjon på hva bandet var i stand til, og det lille man har hørt av tidlige live klipp, viste til at de også maktet å backe det opp under konserter.

Lyden av In the Court of Crimson King er stadig like pompøs, majestetisk og småfrustrerende som der en forlot den, for jeg greier bare ikke Moonchild. Den slags improvisering gir meg null og niks, og slikt bidrar i at en kan ikke gi denne ei full score, som en så gjerne ønsket på forhånd.

Med årene som fulgte ble jo etter hvert store deler av originalbesetningen oppløst og det var kun Robert Fripp som besto, men ved hjelp av å stadig oppdatere King Crimson med sultne, uredde og dyktige folk, skulle det nå også resultere i utgivelser og besetninger som i mine ører er total overlegne første skiva, men de får en bryne seg på senere.

Alt i alt, ei nesten perfekt skive, men ja, den ene låta vil bare ikke sitte, og inntrykket er at man er ikke helt alene om det, synes King Crimson ville levere langt bedre improviserte spor senere ut, men ja, Epitath er nok stadig favoritten, ei enorm låt og gir meg stadig frysninger.

Rating: 9/10

Høydepunkter: 21st Century Schizoid Man Including Mirrors, I Talk to the Wind, Epitaph Including March for No Reason and Tomorrow and Tomorrow og The Court of the Crimson King Including The Return of the Fire Witch and The Dance of the Puppets

Frank Zappa - One Size Fits All (1975)

Spoiler

Der ja, denne trengte man å få hørt igjen, og satt med godfølelsen av at dette var blant de beste album minnene fra Zappa gjennomgangen for årevis siden, for her er det fint lite av forglemmelige eller irriterende øyeblikk.
Masser av variasjon, fantastisk flyt, og hvor de lengre og mer "romslige" sporene blir sydd utmerket sammen med de kortere.

Alt i alt ei tidvis storslagen plate, som virkelig tar deg med på ei fin liten musikalsk reise og nei, det skal ikke bli 10-15 år før denne hentes frem igjen, og blir så med en meget hyggelig:

Rating: 9/10

Høydepunkter: Inca Roads, Can't Afford No Shoes, Sofa No. 1, Po-Jama People, Florentine Pogen, Andy og Sofa No. 2

Frank Zappa - Hot Rats (1969)

Spoiler

Kanskje mannens mest kjente album, og tross en god del tidligere besøk så ble en aldri fullstendig solgt på at heite rotter var Zappas beste øyeblikk.
Joda, det åpnes med den fantastiske Peaches en Regalia før det vipper rett over i den heftige Willie the Pimp, og sistnevnte er vel det eneste sporet med vokal, resten er instrumentale.

Her blandes inn klassisk, jazz og rock inn i ei stødig miks og tross av å være ei sånn skive som en må være i det helt rette humøret for å få mest utbytte av, så er jeg i grunn litt glad for at man avsluttet Zappa gjenhøret med denne, og ikke startet det opp.
Likevel, etter å gått gjennom samtlige av hans album på ny, klarer en ikke å ignorere at The Gumbo Variations der er 3 minutter lenger enn andre albumutgaver, muligens drar strikken litt vel langt hva gjelder spilletid.

Hot Rats er nå likevel overlegen de neste jazzrock forsøkene hans, men av alt en har vært gjennom siste ukene så holder man nok One Size Fits All som den soleklare favoritten og ender så med ei:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Peaches en Regalia, Willie the Pimp, Son of Mr. Green Genes og The Gumbo Variations

Frank Zappa & Captain Beefheart - Bongo Fury (1975)

Spoiler

Ei ellevill livekonsert, mer eller mindre med Zappa og Beefheart i hop med en imponerende line-up bestående av blant andre George Duke, Napoleon Murphy Brock og Terry Bozzio for å nevne noen.

Ikke hørt i sin helhet siden våren 2007, og da var en rimelig hekta på skiva, Zappa og særlig det episke sistesporet Muffin Man.
Spent på om den holder like bra som det en husker det for, og åpnes jo på herlig vis via Debra Kadabra før det bærer så rett over i Carolina Hard-Core Ecstasy

Noen enorme gitarsoloer, større dose med humor og improvisert jam, samt noen av de kanskje beste livebidragene en kan komme på fra Zappas 70-talls skiver, og nei, ei tidvis fantastisk plate som definitivt burde ha vært hentet frem, mye tidligere.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Debra Kadabra, Carolina Hard-Core Ecstasy, Sam With the Showing Scalp Flat Top, 200 Years Old, Cucamonga, Advance Romance og Muffin Man

Frank Zappa - Zoot Allures (1976)

Spoiler

Så var det tilbake igjen til der man slapp, og av de Zappa skivene man ble tidligst glad i, og ikke vanskelig å høre hvorfor, ettersom kombinasjonen av fartsfylte rockere til de mer tilbakelente og flotte instrumentale, bidrar i en meget robust utgivelse.

Det er selvsagt ikke spart på de mer humoristiske og sleazy stundene heller, der særlig den fengende Disco Boy er fullstendig overlegen senere Dancin' Fool når det kommer til Disco parodien.
Mulig The Torture Never Stops kan bli noe overlang for enkelte, men med ei slik tittel og dens smertefulle skrik og jamring i bakgrunnnen, kan en vel egentlig ikke forvente noe annet.

Black Page derimot, den kunne godt ha vart i et par minutter lenger.

Angående spilletid, så må vel denne være blant de kortere albumene en har vært innom siste tid fra Zappa. Knappe 41 minutter, men som nevnt, det er svært lite som er bortkasta her, og et must om en er fan av mannen eller et fint utgangssted å begynne på.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Wind Up Workin' in a Gas Station, Black Napkins, The Torture Never Stops, Ms. Pinky, Friendly Little Finger, Wonderful Wino, Zoot Allures og Disco Boy

Frank Zappa - Sheik Yerbouti (1979)

Spoiler

Visstnok Zappas mest kommersielt vellykkede album, og mye grunnet overraskelseshitene Dancin' Fool og Bobby Brown (Goes Down), hvor sistnevnte gjorde nærmest rent bord på de norske og svenske hitlistene, samt maktet å gjøre et imponerende comeback her til lands utover tidlig 90-tallet.

Skiva innehar mer korte og energiske låter, med hauger av "politisk korrekt" sleaze-humor og parodier som sparker i alle retninger.
Mye er stadig like komisk, der den latterlig tøffe I'm So Cute har ei fartsfylt punk-rock parodi over seg, eller Bob Dylans "bidrag" på Flakes er en av disse som det er vanskelig å holde ei stram maske til.
Likevel, med ei spilletid på rundt 70 minutter, blir det kanskje litt vel morsomt i større perioder og skulle helst vært en 10-15 minutter og et par låter i minus, og da ville nok ting ha bikka mer oppover.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: I Have Been in You, Flakes, Broken Hearts Are for Assholes, I'm So Cute, Rat Tomago, Bobby Brown Goes Down, Baby Snakes, Tryin' to Grow a Chin, Dancin' Fool og Jewish Princess

Frank Zappa - Joe's Garage Acts I, II & III (1987)

Spoiler

Nok ei massiv Zappa samling av satire, rølpete og sleazy humor men også noen enorme musikalske øyeblikk.
Legger en på en solid mengde av variasjon og ja, mer sleaze, så får en ei tidvis latterlig fengende rocke opera, hvor Frank og co ikke holder noe tilbake.

Av de ulike aktene så er nok del 1 den klart mest stødige, men liten tvil om at skivas absolutte høydepunkt, fullt mulig en av Zappas beste ankommer sent ut i akt 3 med den vakre Watermelon in Easter Hay.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Joe's Garage, Catholic Girls, Crew Slut, Fembot in a Wet T-Shirt, On the Bus, Why Does It Hurt When I Pee?, Lucille Has Messed My Mind Up, Stick It Out, Sy Borg, Keep It Greasey og Watermelon in Easter Hay

Scritti Politti - Cupid & Psyche 85 (1985)

Spoiler

Følte for å dra frem igjen denne skiva, ettersom en greide å kjøpe nøyaktig samme CD utgave for en tid tilbake, som den man snublet over i vinter 2020.
Antar det finnes langt verre album å handle inn 2 ganger av, og alltids kjekt med ei back up, sånn i tilfelle uhellet skulle skje.

Som nevnt var en jo innom Cupid & Psyche 85 for et par år siden, og første gjennomgangene ble nok ei noe utfordrende opplevelse, da dens tidvis brautende lydbilde og produksjon, var et stykke unna hva en hadde forventet på forhånd. Men i ettertid vokste det seg fra ei godkjent 6/10 til å lande oppom ei mye sterkere 8,5/10.

Det er noe ekstra hyggelig med de spesielle skivene som gir en litt mer igjen, og som for hvert besøk senere avslører disse små melodiene eller riffene, som en ved tidligere besøk kan ha raskt oversett.

Joda, Cupid og Psyche er like "brautende" som en husker den for, men der kombinasjonen av det oppløftende og dansevennlige, i hop med det mer tilbakelente og oversukra, blir jo nærmest himmelsk bra når alt treffer, og en er i rette humør for den slags.
Tror jeg må rett og slett dytte ratingen opp et ørlite hakk, for dette er virkelig ei popperle og der låtene flyter utmerket i hverandre, og de 4 ekstra bonus sporene bidrar i at godstemningen fortsetter litt ekstra.

Rating: 9/10

Høydepunkter: The Word Girl, Small Talk, Absolute, A Little Knowledge, Don't Work That Hard, Perfect Way, Lover to Fall, Wood Beez og Hypnotize

XTC - Fossil Fuel: The XTC Singles 1977-1992 (1996)

Spoiler

Fullt mulig en av tidenes beste samleskiver, og som på utsøkt vis oppsummerer britenes overgang fra å være et av utallige lekne og melodiøse gitardrevne new wave navn på tampen av 70-tallet, til å lage noen av den aller flotteste voksenpopen 80-tallet kunne by på.

Når en blir så til de grader overlessa med kremlåter fordelt utover 2 CDer, så kan en jo undre seg på hvorfor så mange andre lykkes med å bli gjengangere på hitlistene, mens XTC ble stort sett hengende etter.
Klart, det hjalp vel ikke stort på at de mulig havna i kreative klinsj med både eget plateselskap og ulike produsenter, samt at frontmann og hovedbidragsyter Andy Partridge fikk etter hvert såpass store problemer med sceneskrekken og angst, der de gikk fra å være ei lovende live akt til å fokusere på å bli et studioband på heltid.

Alt i alt, det er sjelden en beholder eller blir for overbegeistra over Best of samlere, men denne er virkelig tight, og innehar ingen bunnpunkt eller fillers, og desto mer imponerende er jo at den kun viser til ei ørliten del av et isfjell med kvalitet.

Rating: 9,5/10

Høydepunkter: Science Friction, Statue of Liberty, This Is Pop, Are Your Recieving Me?, Life Begins at the Hop, Making Plans For Nigel, Ten Feet Tall, Generals and Majors, Towers of London, Sgt Rock (Is Going to Help Me), Love at First Sight, Respectable Street, Senses Working Overtime, Ball and Chain, No Thugs in Our House, Wonderland, Love on a Farmboy's Wages, This World Over, Wake Up, Grass, The Meeting Place, Dear God, The Mayor of Simpleton, King for a Day, The Ballad of Peter Pumkinhead og Wrapped in Grey