Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Hei alle sammen. Jeg tror jeg lider av sosialangst og depresjon, og har gjort det i mange år. Har aldri snakket om dette med noen eller prøvd og fått noe hjelp. Hvordan skal jeg gå fram hvis jeg ønsker hjelp. Og fungerer det med disse medisinene man får egentlig?

 

Anonymous poster hash: 261da...56a

 

Jeg har selv slitt med sosial angst og depresjon i mange år. I en periode prøvde jeg medisiner, men psyken min ble bare enda verre. I tillegg fikk jeg anfall med panikkangst (noe jeg aldri har hatt før), det var lite koselig når jeg sto på bussen og plutselig bare måtte komme meg ut, skalv, fikk nesten ikke puste og måtte sette meg rett ned når jeg kom ut. Jeg sluttet på de etter noen uker og etter dette har jeg ikke prøvd andre medisiner. Det kan ta lang tid å finne ut hvilke medisiner som passer akkurat deg, da alle reagerer forskjellig. For meg er det beste å utfordre meg selv i forhold til angsten og presse meg litt. Depresjonen jobber jeg med, og går til psykolog av og til. For meg var det uaktuelt med slik hjelp, men jeg så på det som en god utfordring i forhold til angsten. En tur til legen er en god start, men jeg har fått inntrykk av at mange leger sverger til medisiner for dette. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 7144a...6a4

[Zaxaton]

Til alle som sliter:

 

Slapp av og vit at du har en betydning, i morgen kan bli tusen ganger bedre enn i dag.

 

Du har en verdi. Fortsett å leve og være sterk! 

[aklla]

Til alle som sliter:

 

Slapp av og vit at du har en betydning, i morgen kan bli tusen ganger bedre enn i dag.

 

Du har en verdi. Fortsett å leve og være sterk! 

Ikke for å virke for negativ, men hvor mye tror du egentlig slikt hjelper?

Gode ord er bra det, men slike generelle ting har nok aldri hjulpet noen.

"alt blir bedre" har aldri hjulpet noen som sliter...

[Zaxaton]

 

Til alle som sliter:

 

Slapp av og vit at du har en betydning, i morgen kan bli tusen ganger bedre enn i dag.

 

Du har en verdi. Fortsett å leve og være sterk! 

Ikke for å virke for negativ, men hvor mye tror du egentlig slikt hjelper?

Gode ord er bra det, men slike generelle ting har nok aldri hjulpet noen.

"alt blir bedre" har aldri hjulpet noen som sliter...

 

 

Tenkte jeg bare skulle skrive en liten oppmuntring til de som sliter. Det skader ihvertfall ikke, og da er det vel like greit at jeg skrev det i tilfelle det kan hjelpe noen.

 

Jeg kan jo ikke vite om alt folk sliter med, men jeg tenker at en generell positiv "post" kan kanskje være til stor hjelp for noen som trengte/trenger den. 

 

Folk kan føle seg verdiløse og ha det helt forferdelig og siden folk i denne tråden kanskje sliter med så mange forskjellige ting, tenkte jeg at jeg i det minste forhåpentligvis unngikk å såre noen med disse enkle ord.

Endret 26. januar 2016 av Zaxaton

[IcedInsanity]

En skal aldri undergrave betydningen gode ord kan ha.

[Cutthroat Bill]

Jeg må innrømme at jeg ikke er noen fan av slike kommentarer. Det kommer alltid fra folk som ikke har peiling på hva de snakker om, og det er smått provoserende å bli belært av slike. Jeg har lidd av depresjon og sosial angst i flere år, og jeg vet for et faktum at jeg ikke vil bli magisk frisk i løpet av morgendagen. Kanskje er jeg heldig og har en god dag, men depresjonen vil fremdeles være der i morgen, neste uke, neste måned, og trolig neste år.

Hvis du vil noen godt, så ønsk dem god bedring, eller kanskje tilby å hjelpe i en eller annen form. Ikke påstå at depresjon og angst og andre psykiske lidelser bare vil forsvinne sånn uten videre, for det er nesten alltid pisspreik.

[aklla]

http://psychcentral.com/lib/worst-things-to-say-to-someone-whos-depressed/

[Overmoden2.0]

Følte den passa litt inn her

[Bruker-369852]

Håper du har det bedre der du er nå, håpet at vi skulle få flere fine stunder sammen

Endret 27. januar 2016 av bruker59482

[Zaxaton]

Jeg må innrømme at jeg ikke er noen fan av slike kommentarer. Det kommer alltid fra folk som ikke har peiling på hva de snakker om, og det er smått provoserende å bli belært av slike. Jeg har lidd av depresjon og sosial angst i flere år, og jeg vet for et faktum at jeg ikke vil bli magisk frisk i løpet av morgendagen. Kanskje er jeg heldig og har en god dag, men depresjonen vil fremdeles være der i morgen, neste uke, neste måned, og trolig neste år.

 

Hvis du vil noen godt, så ønsk dem god bedring, eller kanskje tilby å hjelpe i en eller annen form. Ikke påstå at depresjon og angst og andre psykiske lidelser bare vil forsvinne sånn uten videre, for det er nesten alltid pisspreik.

 

 

Jeg har ikke hevdet at problemer vil forsvinne helt uten videre. Jeg sa noen få enkle ord, noe jeg mener er mye bedre ettersom da er risikoen for å såre noen lavere og det kan bli mer "kraft" i hvert ord. Jeg tror det kan hjelpe enormt når ting tynger som mest å få slike oppmuntrede ord som gir lite rom for misforståelse.

 

Kanskje jeg forstår litt likevel, og ikke bare kommer med pisspreik?

 

Siden folk kan slite med så utallig mange forskjellige problemer, kan det man sier føles bra for noen, men andre kan bli såret av samme ord fordi ordene kan forbindes med selve problemet deres. Da kan folk bli minnet på ting de ikke vil bli minnet på, noe jeg absolutt ikke ønsker. 

 

Men det var trist å høre om dine depresjons-erfaringer og jeg håper at du får det bedre så snart som mulig. 

Endret 27. januar 2016 av Zaxaton

[Overmoden2.0]

Fikk anfall i tolv tiden i går. Tok to sobriler (30mg) men halv 5 sovna jeg av ren utmattelse. Er så skuffet for at sobrilen ikke funker. Hadde "gledet" meg til å kunne få noe som skulle ta disse dritt anfallene. Søppel.

Endret 28. januar 2016 av Overmoden2.0

[AnonymDiskusjon]

Fikk anfall i tolv tiden i går. Tok to sobriler (30mg) men halv 5 sovna jeg av ren utmattelse. Er så skuffet for at sobrilen ikke funker. Hadde "gledet" meg til å kunne få noe som skulle ta disse dritt anfallene. Søppel.

 

Hei. Jeg har et tips, prøv Kinesiologi.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[BuffyAnneSummers]

2 30mg vil tilsi 60 mg sobril, jeg har aldri tatt så mye på en gang men blir slått ut ved rundt 30-40 mg. Hvis du ikke merker noe ved det punktet hadde jeg sagt ifra til legen for å finne ett annet alternativ.

[Overmoden2.0]

Nei, altså 2*15 er pittelitt smart oppi dette. Ser den kunne bli missforstått. Må helt klart prøve noe annet.

[Overmoden2.0]

Jeg skal egentlig bare ta 15 ved behov.

[Kikert]

 

Jeg må innrømme at jeg ikke er noen fan av slike kommentarer. Det kommer alltid fra folk som ikke har peiling på hva de snakker om, og det er smått provoserende å bli belært av slike. Jeg har lidd av depresjon og sosial angst i flere år, og jeg vet for et faktum at jeg ikke vil bli magisk frisk i løpet av morgendagen. Kanskje er jeg heldig og har en god dag, men depresjonen vil fremdeles være der i morgen, neste uke, neste måned, og trolig neste år.

 

Hvis du vil noen godt, så ønsk dem god bedring, eller kanskje tilby å hjelpe i en eller annen form. Ikke påstå at depresjon og angst og andre psykiske lidelser bare vil forsvinne sånn uten videre, for det er nesten alltid pisspreik.

 

 

Jeg har ikke hevdet at problemer vil forsvinne helt uten videre. Jeg sa noen få enkle ord, noe jeg mener er mye bedre ettersom da er risikoen for å såre noen lavere og det kan bli mer "kraft" i hvert ord. Jeg tror det kan hjelpe enormt når ting tynger som mest å få slike oppmuntrede ord som gir lite rom for misforståelse.

 

Kanskje jeg forstår litt likevel, og ikke bare kommer med pisspreik?

 

Siden folk kan slite med så utallig mange forskjellige problemer, kan det man sier føles bra for noen, men andre kan bli såret av samme ord fordi ordene kan forbindes med selve problemet deres. Da kan folk bli minnet på ting de ikke vil bli minnet på, noe jeg absolutt ikke ønsker. 

 

Men det var trist å høre om dine depresjons-erfaringer og jeg håper at du får det bedre så snart som mulig. 

 

Vel, litt oppmuntring kan hjelpe og er greit nok det, men dette er et anonymt forum på nettet.... Det er litt anerledes å få noen oppmuntrende ord fra en venn eller familie enn en random person på nett som er inne i en tråd der man skal dele tanker. Prøv å sette deg inn i situasjonen til en person og innlegget og del erfaringer istedenfor.

 

Jeg tvinger meg til å jobbe med hobbyen min (nesten) hver dag. Det er hardt en del ganger, men det hjelper. Takler ikke å gå ut blant folk noe særlig så dette forumet hjelper meg veldig. Prøv å finne på et eller annet, om det så er strikking, blir som å meditere på en måte og ha sosial kontakt et sted du takler det (Internett blir vel løsningen da )

[Zaxaton]

Når man kjenner dagene tynge og natten siger i det skjulte, kan man føle trangen til å se gjennom den minste nål og høre over det høyeste fjell. Stjerne-himmelen bøyer seg som dyster snø i kanten av noe som kan svimle og man føler seg død, selv om man enda puster.

 

Slike dager kan man finne ved den negative morgensol, der mørket virker nært og lyset virker langt borte.

 

Husk at friheten, makten, medmenneskeligheten, solen, ja selveste godheten kan rive mørket i filler!

 

Kjemp for å puste og se morgendagen som en foss av godhet som varmer hjertet i en verden av kjærlighet! Kjemp for frihet til å pumpe vekk mørket og ta imot lyset! La svetten renne for å hjelpe andre i nød med en kjærlig klem og et hvisk: "Det går bra"

Ta opp det flammende sverdet du har i ditt hjerte og bekjemp ethvert mørke som truer med en brennende godhet og det høyeste håp! 

[AnonymDiskusjon]

Eksisterer det noen steder I Oslo hvor jeg kan prate med ei/en psykolog gratis eller som ikke tar all verden mye penger? Tror ikke helt at depresjonen og selvmordstanker har gått over helt, Selvom det har gått ørten år siden jeg var på mitt verste trenger rett og slett bare noen jeg kan prate med, uten å måtte ringe, da jeg føler at det ikke blir det samme som å prate ansikt til ansikt

 

Anonymous poster hash: 9d604...4aa

[AnonymDiskusjon]

Akkurat nå depper jeg fordi jeg kjenner at jeg har tanker som jeg ikke kan dele med noen. Derfor skriver jeg her. Jeg vil bare at noen andre der ute skal vite at det finnes folk som meg.

 

Jeg føler meg fullstendig forbikjørt av alle jeg kjenner. De har alle kjærester, folk som de elsker. En venn av meg var singel i en måned før han plutselig begynte å date igjen.

Jeg derimot, har ikke så mye som hatt en eneste venn av det motsatte kjønn engang. Jeg har ikke kontakt med dem i hverdagen, og har lenge følt meg som en fugl i et bur, fanget i mine egne mentale barrierer som sier at jeg ikke kan gå imot det inntrykket andre har av meg.

Det tok meg 2 år å bli kjent med noen på universitetet. Først nå begynner jeg å føle meg trygg der.

Jeg har flere ganger prøvd å ta grep, og bli mer sosial, tvinge meg selv til å sosialisere med nye folk, oppsøke nye steder hvor det kanskje finnes potensielle kjærester å finne.
Men hver gang opplever jeg bare at det er så ufattelig vanskelig og vondt og usikkert. Selvtilliten min ligger i Marianergropen. Og så trekker jeg meg bare tilbake til min gode, vante rutine, og skyver de vonde, ensomme tankene under teppet.

Og så kommer eksamenstiden, og da er jeg virkelig som et dyr i bur. Da er livet mitt like innholdsrikt som livet til en plante. Jeg spiser, drikker, puster og leser og regner. Men jeg har viktigere ting som jeg burde ta hånd om!!!! Satan heller. Hvis jeg var svak psykisk ville jeg vært på randen til depresjon.

 

Akkurat i kveld depper jeg, fordi jeg lovet meg selv å ta meg et par øl og stikke ut på byen. Men så begynte jeg å tenke (som jeg gjør altfor mye), og tenkte at det uansett ikke er noe for meg å hente på byen. Man knytter ikke bånd der. Der er det de som søker etter litt moro, og de som søker etter et one-night stand.

 

Jeg har alt jeg trenger i livet ellers. Men jeg frykter at jeg aldri vil oppleve den lykken å bli elsket av noen andre enn min familie, aldri få barn, dø ensom og alene.

Tenk om jeg plutselig ble rammet av en dødelig sykdom. Da ville jeg dødd, forbannet over at jeg aldri fikk oppleve det jeg trenger aller, aller mest.

 

Svarte altså.

 

Men jeg skal faen i helvete meg ikke gi opp. Jeg SKAL bli sterkere og må bare trene meg opp, litt etter litt etter litt. Alt jeg gjør er ikke helt bortkastet. Jeg merker at jeg har blitt litt mer selvsikker de siste 3 årene. Jeg må bare bryte fra frykten for hvordan andre mennesker oppfatter meg, ikke la meg binde til hvordan mine venner tror og forventer at jeg skal oppføre meg.

 

Sånn.

Anonymous poster hash: 32d5c...d8f

Anonymous poster hash: 32d5c...d8f

[Chroma]

Når det gjelder det som er skrevet lenger opp om hvorvidt det kan hjelpe å si "det blir bedre" til noen så finnes det ingen fasit på det!

Jeg har vært der nede hvor det bare var provoserende at noen sa det til meg.

Jeg tenkte at de ikke visste hvordan jeg hadde det og jeg så ingen ende på smertene selv.

Det føltes virkelig ut som om det aldri kunne bli bedre!

 

Nå nå jeg er på et litt bedre sted stort sett, men med vonde nedturer så kan det faktisk hjelpe at noen minner meg på at det kommer til å bli bedre igjen.

Og jeg har lært meg å si det til meg selv også, som en ting å klore meg fast i når det stormer som verst.

Biter tenne sammen, lukker øynene og sier "det blir bedre, det blir bedre, det blir bedre".

 

For det blir det som oftest, selv om man ikke klarer å se det selv.