Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Ingen angst på hyttetur i helga som var. Mye angst i dag, og helt utslitt. Skulle ønske at jeg kunne dra på en hyttetur å faktisk ha mer energi uka etter, kontra å være helt utslitt.

Joa jeg har kost meg og hatt det koselig, spist god mat, gått tur, pratet og spilt litt WoW via 4G.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal bli så utslitt og med mye angst dagen etter, selv om jeg ikke har hatt angst på selveste hyttetureren. Skjer hver gang jeg er på en eller anna langtur.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Ok, nå skal jeg prøve å sette litt ord på ting...

 

Jeg har nå vært skilt i 4-5 år, og deprimert hele tiden etter det. Det går opp og ned, og det siste halve året har egentlig vært veldig bra. 

Nå for et par uker siden fikk jeg en bølgedal igjen. Det begynte med noen nyheter på radioen som påminner meg om at jeg ikke har noen høyere utdannelse, og jeg kjente panikken grep meg med en gang.

Jeg takler ikke å høre om utdannelse, eller mastere eller bachelors. Det minner jeg bare på hvor mislykket jeg er selv. For jeg takler det nemlig ikke. Jeg orker ikke tanken på å sette meg på skolebenken igjen. Skole har for meg aldri vært noe annet enn mobbing og drit.

 

Jeg har ikke råd til det. Jeg sitter med en kjemperegning etter skilsmissen, og har mer enn nok med å sjonglere hus, jobb og barn. Joda, å selge huset i Oslo kan gi meg en inntekt, men hva faen skal jeg kjøpe da? Jeg må jo ha noe til både barna og meg?!? Alt er jo så helvetes dyrt.

 

Plutselig dreier alt som om utdannelse og jobb rundt meg, og angsten og panikken kommer momentant. Hva skjer dersom mitt yrke kommer til å kreve høyere utdannelse slik det nå gjøres i skoleverket, og snart i ingeniøryrket?

Jeg er jo nesten en ingeniør, bare med en annen tittel. Den blå regjeringen rævkjører alt av statlig virksomhet og jeg er livredd for at min arbeidsplass og stilling snart er overføldig. 

Deler av arbeidsplassen min er allerede outsourcet, og jeg er livredd for å miste det siste jeg har som gir meg mulighet til å leve og gi barna mine en trygg hverdag.

 

 

 

 



Anonymous poster hash: 6b4a4...a80
  • Liker 2
Lenke til kommentar

Vet ikke hvor lenge jeg vil klare å overleve denne perioden. Alt går til helvete, har ingen å snakke med, ingen svarer på mine forespørsler. Mørke tanker begynner å omfavne meg igjen og frykter det verst om jeg ikke opplever noe positivt snart. :cry:

Ettersom jeg selv har vært igjennom en eksepsjonelt vondt periode nylig, så har jeg en god ide om hvordan du har det nå. Kontakt fastlegen din og fortell han/henne om tankene du har nå, så hjelper legen deg videre. Hvis legen din ikke er tilgjengelig, så ringer du legevakten på tlf.: 116 117 Du blir automatisk satt over til ditt distrikt.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Tenker oftere og oftere på hvilken taper jeg er. Er en intelligent person, men alt gikk galt i ungdommen og på skolen.
Jeg har en form for uklar lidelse, og var full av angst og nerver i oppveksten. Ingen hjalp meg, bare anklaget meg for at jeg var som jeg var.
Det gikk dårlig på skolen, og sosialt overlevde jeg ved å spille klovn og tulling. Da ble jeg på en måte "godtatt", fordi jeg "underholdt" de andre.
Ble jult opp gang på gang, og noen jenter trakkaserte meg åpenlyst med å kladde på meg på herk. Hvis jeg protesterte slo de meg.

Endte opp på drittjobber og bor i en gammel kåk. Gradvis har det gått opp for meg hvor utafor jeg har vært, men alltid for sent. Nå er jeg utslitt, sykelig og uføretrygdet. Men fremdeles er jeg utenfor sosialt, og forstår meg ikke på hvordan andre klarer holde "seg oppe" stabilt og stødig. Det har alltid forundret meg. Jeg må spille på en kunstig måte syns jeg, hvis jeg  skal framstå noenlunde "normal". Det ligger ikke for meg å prate dritt i ett sett.
Noen virker alltid å se min svakhet og får lyst å "sette meg på plass". Senest for et par dager siden, jeg satt med noen ved et bord. En snakker høylytt til meg uten at jeg husker hva han sa en gang. Litt senere snakker han til noe andre. Da er det en som sitter til høyre for meg, som har sittet og sett søvnig på meg en hel stund og småflirt. Så sier(eller nesten hvisker han) ."Tror jeg skal ta deg med hjem som trampoline". venter noen sekunder, før han tilføyer "kjerringa trenger visst noe å trene på" .
Da er det som jeg synker sammen. blir bare sittende der når de andre går uten å si noe.



Anonymous poster hash: 21812...550
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Takk, men har allerede satt i gang prosessene. Det er bare så vondt nå i mellomtiden mens man venter på at ting skal skje og ingen å støtte seg til.

For mange er det å komme igang den vanskeligste delen, så dette er knallbra! Og jeg vet hvor tungt det kan være mens man venter på behandling. For å få tankene vekk fra det vonde, så kan du sette opp en liste over ting du liker å gjøre, eller gjøremål du ønsker å bli ferdig med. Jeg satte opp en slik liste med et akutt-team jeg endte opp hos for noen uker siden. F.eks., på min liste er det blant annet ført opp at jeg skal spille, se film/tv-serie, gå tur og rydde/rengjøre.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

 

 

Er sykemeldt for tiden og har veldig dårlig samvittighet for jobben. Har slitt med litt dårlig helse noen år, har vært langtidssykemeldt flere ganger. Har et kne som det har vært problemer med, to rupturer i korsbåndet(ikke fulle), og diverse benbruddbrudd. Har en relativt fysisk jobb, så det er ikke mulig å tilpasse arbeidsdagen. Kjeder meg veldig, og føler meg deprimert.

 

Har begynt å bli redd for å få besøk på dagtid når jeg er alene hjemme. Hvis jeg hører en bil kjøre forbi eller at det det smeller i en bildør, så kjenner jeg pulsen stige. Telefonen må jeg ha på lydløst, så skjekker jeg heller den innimellom, og ringer opp igjen. Liker senkvelden/natta best, fordi da er det svært sjeldent det kommer noen innom.

 

Er det noen andre som har erfaring med noe lignende?

Anonymous poster hash: 50a87...d04

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Har begynt å bli redd for å få besøk på dagtid når jeg er alene hjemme. Hvis jeg hører en bil kjøre forbi eller at det det smeller i en bildør, så kjenner jeg pulsen stige. Telefonen må jeg ha på lydløst, så skjekker jeg heller den innimellom, og ringer opp igjen. Liker senkvelden/natta best, fordi da er det svært sjeldent det kommer noen innom.

 

Er det noen andre som har erfaring med noe lignende?

Anonymous poster hash: 50a87...d04

Høres ut som meg og jeg har angst. Her har det gått så langt at jeg har ikke besøk. Gikk ett år uten å ha noen inne hos meg, begynte å å bli bedre, men er nå tilbake på det gamle viset. Bare tanken på noen andre inn døra gjør meg dårlig.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...