herzeleid

Jeg tror en har en utfordring når en på den ene siden sier (eller ikke motsier) at dataspill (og andre kulturuttrykk) med "problematisk" innhold påvirker spillerne og må korrigeres, samtidig som en sier at det innen akkurat vold ikke er noen sammenheng over hodet. Som et eksempel husker jeg godt hvordan en i "GTA3-æraen" så mye (ofte absurd) kritikk mot voldelige dataspill, gjerne fra kristenkonservative, som "spillpressen" var veldig raske til å imøtegå. Da GTA5 kom ut et drøyt tiår senere registrerte jeg tilsvarende (ofte absurd) kritikk, noe av det fra spilljournalister selv, som i svært liten grad ble imøtegått av spillpressen. Riktignok var ikke kampen mot "problematisk" innhold begrenset til spillpressen, og kanskje skal en ikke se bort ifra at det veien fra "dette mediet skaper skadelige holdninger til [x]" for noen har latt seg overføre til "dette mediet skaper skadelige holdninger til vold".

Jeg er i utgangspunktet enig. Samtidig så ser jeg at disse diskusjonene ofte ender i at en mer eller mindre refleksivt er uenige heller enn å forsøke å forstå motparten og identifisere hvor uenigheten egentlig ligger. Det opplever jeg som en unyttig uenighet. I mange tilfeller tror jeg ikke en egentlig er så uenig som en gir inntrykk av, og at diskusjonen fort blir preget av reaksjon heller enn refleksjon.

Det er morsomt du sier det, for her valgte "verdens første feministiske regjering" å gjøre det stikk motsatte; Prinsippfast feminist i verdens mest likestilte land og underkastelse i møte med et faktisk "patriarkat": Og kanskje bidrar slikt til å forklare nettopp hvorfor så mange mener feminismen ikke er svaret, selv om (eller kanskje fordi) man er for like rettigheter for kvinner og menn.

Her tenker jeg det viktige må være om dere har felles verdier og enes om sak heller enn om dere velger å marsjere under samme flagg. Om dere egentlig er enige om hva dere mener er riktig, men har ulik forståelse av bevegelser, vil det være veldig synd å la disse bevegelsene splitte dere. De aller fleste er for like rettigheter for kvinner og menn, men de færreste kaller seg feminister. De aller fleste er for at homofile og lesbiske skal få elske og være sammen med hverandre, men de aller færreste deltar i Pride. Det er det ofte gode grunner til, på samme måte som mange har gode grunner til å delta eller tone flagg, men om en ikke klarer å akseptere "de andre" bør en nok reflektere over hvor tolerant en egentlig selv er. Kanskje oppdager en at en møter seg selv litt i døren.

Jeg tror kanskje ikke misunnelse er helt riktig ord. Mange med travle familieliv kan nok ta seg selv i å tenke at det hadde vært deilig å spontant kunne gå og ta den utepilsen med venner eller legge ut på en reise de ikke får tid til, men jeg tror likevel de færreste er misunnelige i den forstand at de ønsker "ensligheten", ikke oppnår den og ikke unner andre den. Eller som ordboken sier "føler bitterhet overfor andres hell eller lykke". Så tror jeg det er menneskelig å kjenne på en form for savn etter det en ikke har, ofte uten at en egentlig ønsker det, men jeg tror likevel det oftere handler mer om at å oppnå det en ønsker stort sett innebærer å ofre noe annet mer enn at en misunner andre.

Vi er ikke alltid enige, men det er åpenbart for meg at din deltagelse her er drevet av empati for andre. Det virker nesten like åpenbart for meg at dine mest ufine kritikere er drevet av det motsatte. Jeg håper du ikke lar deg påvirke eller forme til å bli mindre åpen. Jeg tror samtidig en bør overse de mest usaklige og ufine bidragene. Om en ikke gir dem oppmerksomheten de higer etter går de nok fort lei av å ‘rulle i søla’ alene. Det er antagelig det beste for alle, fremfor alt dem selv.

Jeg tror ikke så mange av oss ønsker at Stortingspolitikere ikke skal kunne ferdes ute blant "vanlige folk". Om vi sier at det er greit at en gruppe samler seg rundt og følger etter politikere de ikke liker mens de skriker til dem og oppfører seg såpass truende at de fysisk må skyves ut av Stortingets sikkerhetsfolk tror jeg vi setter en farlig presedens. Slik oppførsel mener jeg må være uakseptabelt ovenfor enhver person. Så kan en si at akkurat disse palestinaaktivistene var ikke voldelige denne gangen, men det vet jo ikke personen som blir fulgt og skreket etter, og jeg kan tenke meg det er ganske ubehagelig å gå der i ti minutter med sinte skrikende mennesker rundt seg som en ikke aner hvor stabile er, mens man forsøker å gjøre noe som kan bikke dem over i ubalanse og bare venter på en knyttneve. Jeg forstår godt at en kan føle seg ekstremt sårbar i en slik situasjon og at det oppleves ubehagelig, uavhengig av politisk ståsted.

Jeg synes det er temmelig ufint å bruke andres åpenhet om egen diagnose mot dem på denne måten. Forventningene mine er ikke høye, men dette synes jeg også du skal holde deg for god til. Jeg tror de fleste som har fulgt tråden ser at det ikke er @Kassettspiller sin skyld at du stadig havner i «misforståelser».

Kanskje et argument for femidomets tilbakekomst 😛 For øvrig, har noen sett noe data på omfang? "Vandrehistorier" om kvinner som stikker hull på kondom eller lyver om prevensjon er langt fra noe nytt, og "stealthing" har jeg først de siste årene hørt om, men jeg lurer veldig på hvor vanlig dette egentlig er?

Ja jeg oppdaterte innlegget da jeg fant mer info over, så jeg leser det på samme måte som deg. Takk for korreksjon

Jeg trodde egentlig forbudet mot å utsette andre for smitterisiko ble opphevet ganske nylig men mulig jeg blander sammen. Det er i så fall bra det ikke er lov. Edit. ser lovverket er mer "generalisert" og at å utsette andre for risiko er straffbart. Det høres i grunn ganske likt ut som "stealthing", selv om jeg vil tro bevissituasjonen ofte er "enklere". https://hivnorge.no/a-leve-med-hiv/hiv-og-juss/hiv-og-straffeloven-2/

Jeg er jo enig i at det over hodet ikke er greit og et overgrep, men hvordan ser en for seg å håndheve dette? Vil en ikke i ethvert tilfelle kunne "spille dum" og si det var et uhell? Videre lurer jeg på hvordan en ville følge opp saker der en har vanntette beviser. Skal en dømme en kvinne som stikker hull på kondomet, og hvilke konsekvenser skal eventuelt hennes overgrep ha i en påfølgende farskapssak? Sist tenker jeg at om en først gikk til et slikt steg så bør vel det samme gjelde annen type prevensjon og sykdomsstatus? Om å lyve om/lure med kondom blir ulovlig tenker jeg i alle fall det å lyve om (dødelige) sykdommer burde være det, og jeg heller jo også mot at å lyve om at en bruker annen type prevensjon eller er sterilisert burde reguleres tilsvarende. Så blir kanskje spørsmålet når en har tenkt seg gjennom alle disse påfølgende konsekvensene om en mener dette er noe rettsvesenet skal bevege seg inn i, eller om en her dessverre må nøye seg med at hver enkelt må ta ansvar for hvem de velger å gå til sengs med.

Og dette er så viktig å understreke: en kan være for både kvinner og like rettigheter men ha andre forklaringer på at en del kvinner og menn sliter med å finne en partner. Jeg tror også en skal vokte seg for å finne fellesskap i antipatier. Å snakke ned og stygt om menn er ikke å tale kvinners sak, og jeg er redd en slik omgang med andre kan føre feil avsted.

Når du svarer med å kalle det jeg skriver ‘pisspreik’ før du går over i en lengre rant som har lite med det jeg skriver å gjøre ville det være rart å si meg enig. Det er samtidig et eksempel på å konstruere en uenighet, gjerne fordi det er enklere å angripe stråmenn eller fordi en er litt for opptatt av å prate heller enn å lytte og forstå. Når slikt blir et mønster får vi fort tråder som denne.

Åpningsposten illustrerer kanskje nettopp det at selvtekt og borgervern fort kan bli "ei glatt skråning" der overgangen fra guttegjenger som jakter potensielle overgripere fra internett til "bekymrede medborgere" som gir påståtte overgripere "riktig" straff eller som "beskytter samfunnet mot innvandrergjenger". Alt dette tror jeg potensielt er veldig skadelig, og enda en viktig grunn til at politiet må være i stand til å håndtere sakene og at folk føler deres rettsvern er ivaretatt.

Jeg er egentlig redd det motsatte er tilfelle. Om en oppfører seg ufint, kaller andre patetisk og andre stygge ting samt opptrer uærlig tror jeg sjansen er større for at en skyver dem lenger unna eget standpunkt, og spiller seg selv veldig dårlig. Jeg tror også det er en risiko for at en "tar all luften i rommet", og gjør at mer moderate og reflekterte stemmer ikke får plass. Særlig om en er veldig aktiv. For egen del er det ganske mange i denne tråden (på begge sider) jeg ofte ikke uten videre er enige med, og en del av beskrivelsene av kvinners adferd, deterministiske preferanser osv. forsøker jeg å bidra til å moderere, eksempelvis når det er snakk om forskningen til Mads Larsen eller "ONSing". Jeg kjenner likevel at interessen til å bidra i tråden, og forhåpentligvis kunne være en modererende stemme, synker når responsen (fra brukere som kanskje ikke en gang er så uenige) oftere enn ikke er en mengde økseskaft, krangling for kranglingens skyld og ufinheter som "pisspreik". Slikt tror jeg vi alle er best tjent med å ignorere, og ikke gi så veldig mye mer oppmerksomhet og respons.

Jeg tenker det selvfølgelig ikke er noe moralsk galt i å ha de preferansene eller kravene en måtte ønske (så lenge vi ikke snakker misbruk osv.), og i mitt hode blir spørsmålet om rett og galt irrelevant. Spørsmålet bør heller være hvorvidt de er hensiktsmessige, der jeg tror de fleste oppegående mennesker ser at en del mennesker kan ha uhensiktsmessige krav eller forventninger som gjør at de ikke når opp hos dem de selv finner gode nok. Akkurat Tinder, og tilsvarende arenaer der kvinner har lett tilgang på mer attraktive menn, men kun for kortvarige relasjoner, virker det sannsynlig at bidrar til uhensiktsmessige forventninger hos noen kvinner. Det tenker jeg er vel så mye et problem for disse kvinnene som for menn.

Hvis du leser det jeg faktisk skriver heller enn å automatisk gå inn i kranglemodus vil du se at jeg presiserer at jeg snakker om de som går så aktivt etter tilfeldige partnere som det nevnes i artikkelen og at det er relativt få som har så mange (tilfeldige) partnere. Det er med andre ord ingen motsetning mellom det jeg skriver og statistikken du peker på, og den som leser innlegget mitt vil se at jeg tar ganske mange forbehold og presiserer ganske grundig nettopp for å ikke skape rom for slik vranglesing. Tenker du deg litt om og leser innlegget mitt med hvilepuls skal du ikke se bort ifra at du til og med er enig med meg, og jeg synes slik "krangling for kranglingens skyld" blir forferdelig meningsløst.

Jeg tror vi (ikke du) ofte overdriver hvor representativ dette er for kvinner. Kvinnene som så ‘aktivt’ er ute etter tilfeldige partnere tilhører tross alt et veldig lite mindretall, og medianen for kvinner (6 partnere) tilsier at relativt få kvinner har mange (tilfeldige) partnere. Samtidig tror jeg det er i dette avgrensede segmentet vi tydeligst finner en del av de tendensene flere her peker på, der kvinner tar for seg blant mer attraktive menn som de ikke når opp til for forhold. Det er dette segmentet Mads Larsen peker på og der jeg tror tendensen kan stemme. En del av disse kan nok få vaner og krav som gjør partnerjakten vanskeligere. Men som sagt er antagelig omfanget sterkt overdrevet, de fleste kvinner ønsker ikke å leve slik og de fleste kvinner forstår at sex er ekstremt mye lettere tilgjengelig enn partnere. Det er her jeg er litt redd vi overkommuniserer hvor vanlig det som på mange måter er uvanlig/avvikende adferd egentlig er, og potensielt bidrar til å normalisere og presse flere unge kvinner til adferd de ikke egentlig er komfortable med. Jeg tror også det kan bidra til en skjev forståelse av interaksjonen mellom kjønnene, noe jeg tror vi ser eksempler på i denne tråden(og fra nevnte Mads Larsen). I artikkelen ser NRK ut til å underbygge flere myter(bla. den om doble standarder) i et ønske om å ‘normalisere’. Det er helt sikkert godt ment, men jeg er ikke så sikker på at det gjør godt.

Bra dere er åpne om dette, det står det respekt av. Så setter det jo skribentens nylige utfall mot de som hevder å være opptatt av etikk i spilljournalistikk i et litt rart lys. Kanskje er det en fin anledning til å reflektere litt over nettopp etikk og objektivitet, og hvorvidt en kanskje bør være litt mer åpen for at kritikk av spilljournalistikk ikke bare er "rabiat kvinnehat" osv.

Det er fascinerende at du klarer å skrive så mye uten å være i nærheten av å ta poenget. Jeg kunne igjen påpekt at overfladiske krav medfører risiko for at en går glipp av riktig person, at en risikerer å velge ut de som kun er interessert i en for kortvarige relasjoner eller som en selv rett og slett ikke lever opp til. Jeg kunne også trukket frem statistikken over tilfredshet, der enslige barnløse kvinner i likhet med menn er svært mye mindre tilfredse. Jeg kunne trukket frem alt dette og mer enda en gang, gitt deg kildene enda en gang og forklart deg hvorfor din konsekvente vranglesning av motparten stemmer dårlig enda en gang. Men jeg vet at det er bortkastet på deg, og at svaret ditt ville blitt enda flere lange økseskaft der du konsekvent vrangleser, krydret med malplasserte utfall mot menneskene du misliker, enten det er Erna eller Velle. Jeg har sett ditt potensiale og ønsker deg lykke til i søken etter et bedre liv.

Grunnen til å justere kravene sine må være at man ikke oppnår det man ønsker, som tross alt også en god del kvinner opplever. Det er dette hele argumentasjonen til de som påpeker at det for noen kan være hensiktsmessig å justere kravene. Å kontre dette med "hvorfor skulle kvinner som har det fint justere seg" blir dermed en stråmann. Å påpeke at det finnes kvinner som ikke har det fint og at det er disse en sier det kan være hensiktsmessig for å revurdere krav er et forsøk på å pense diskusjonen vekk fra nevnte stråmann. Alt dette tror jeg egentlig du forstår om du vil. Jeg tror ikke du er dum, og jeg synes derfor det er synd å se deg snuble ned i disse skyttergravene og forsvare oppførsel jeg egentlig tror du ikke liker. Tenk så mye støy vi hadde sluppet om også du heller erkjente det åpenbare; at en generelt (og @Colin. i innlegget som ble svart på over) snakker om å revurdere krav når kravene en har ikke leder dit en ønsker. Om også du bidro til å luke ut slike forsøk på retoriske avsporinger ville vi kanskje vært i stand til å ha en meningsfull diskusjon om nettopp det, og mest sannsynlig kommet til en form for enighet. Jeg håper vi kan forsøke å bevege oss dit.

I så fall er dere antagelig de eneste og har surret dere inn i enda en stråmann.

Nå blir jeg usikker på om jeg har misforstått deg. Du har jo selv sagt at aktivisme anses som noe dårlig av store deler av befolkningen, og jeg trodde spørsmålet ditt var hvorfor: Jeg synes dette blir litt vanskelig å forholde seg til når du i samme innlegg sier du ikke vet hva som har gitt aktivisme et dårlig rykte for så å fastslå at det er ‘SOME’ sin skyld. Ellers tror jeg vi må forsøke å ta innover oss at de aller, aller fleste er imot fascisme, antidemokratiske krefter osv. uten å bedrive aktivisme.

Det enkle svaret er at ikke alle kvinner ‘har det fint fra før’ (er fornøyde som enslige) eller ‘drukner i menn som vil være sammen med dem’. Kvinner er like ulike som menn, og der noen er fornøyde og/eller i gode forhold er andre enslige og misfornøyde med det. Jeg synes det er rart å ikke ha fått med seg dette etter flere hundre sider eller late som du ikke har fått det forklart før, og det at så åpenbare ting fornektes og må påpekes enda en gang illustrerer hvorfor tråden har blitt så lang.