herzeleid

Jeg er redd dette sender et litt uheldig signal som fort kan føre til større avstand til politikere. Så får vi se hva en tenker om "MIFF" i neste omgang forfølger og skjeller Espen Barth Eide ut, eller om "SIAN" skrikende henger seg på politikere de ikke synes i tilstrekkelig grad tar avstand fra Islam. For meg høres det ut som en veldig kjip situasjon, men mulig det bare er meg.

Jeg skrev "ideelt sett tvert imot" for å slippe å gå inn i en eviglang diskusjon rundt hvilken effekt det egentlig har, som jeg tror vi vil slite med å finne gode målepunkter for.

Jeg tror vi har mye å hente på å klare å skille mellom skepsis mot en gitt klimapolitikk og "klimaskepsis", som denne artikkelen sauser sammen. Vi må skille mellom det å være skeptisk til eller uenig i det som regnes som forskningsstatus og det å være uenig i en politikk noen tar til orde for eller fører. En kan fint "tro på" at forskerne har rett, men likevel være skeptisk til en klimapolitikk en oppfatter at pålegger en selv og egne samfunn store begrensninger og ulemper, og som en ikke har tro på. På samme måte kan en tro på forskerne men instinktivt stritte imot mer eller mindre hysteriske budskap av typen "miste kloden", som over. Så tviler jeg ikke på at "trass" for noen er en del av bildet og at det for noen handler vel så mye om motparten som den faktiske saken, noe jeg egentlig synes vi har sett alt for mye av ganske lenge.

Og kanskje bør vi som mennesker forsøke å heve oss over denne misunnelsen som provoserer sånn. At en toppleder har god lønn går jo ikke ut over oss, ideelt sett tvert imot fordi vi får bedre toppledere, og om hovedargumentet mot er at vi blir misunnelige synes jeg det høres ut som et "oss"-problem. Og det var ikke ment som et stikk til deg. Mer et hjertesukk over urealistiske krav som jeg tror vi i for stor grad jatter med.

De gjør nok ofte det om bedriftene/samfunnet skal gå rundt. Lønnsøkninger til mange er ofte ekstremt kostbart, mens lønnsøkninger til få ikke er det. Jeg skulle ønske enkelte yrkesgrupper, særlig sykepleiere, var flinkere til å fokusere på det en mener er viktigst heller enn å kreve mer av ‘alt’ og derfor sitte igjen med smuler. Det fremstår ikke realistisk å få mye høyere lønn, mindre arbeidsbelastning, statusheving, slippe ‘enkle oppgaver’, mange flere medarbeidere og samtidig presse ut andre yrkesgrupper slik at en selv ender med å utgjøre det ‘laveste’ nivået. Ikke i en tid der vi vet vi må stramme inn.

Jeg vet ikke hvorfor du forsøker å blande meg inn i diskusjonen din med denne fyren, men jeg foreslår du heller tar den med ham.

Tradisjon tro ble det også i år en viss mengde dramatikk da noen kvinner ikke markerte dagen ‘riktig’, og hadde invitert feil gjester til en ‘kvinnedagsfrokost’. Det illustrerer kanskje hvorfor mange ikke føler dette er deres dag eller arena. https://www.nrk.no/norge/oppgjor-etter-kontroversiell-kvinnedagsfrokost_--vi-kan-alltid-jobbe-for-mer-mangfold-1.17349287

Gleder meg! Originalen var fantastisk men kom aldri i gang med oppfølgeren, så må nesten komme gjennom før neste sesong av serien.

Kanskje handler det om at familie som ideal ble tonet ned samtidig som en feiret og til dels overkommuniserte "ung og fri" som ideal, gjerne uten å huske viktigheten av mening og hensikt. Jeg tror i alle fall vi har underkommunisert hvor meningsfullt og givende familie for de aller fleste er, samtidig som jeg tror overvurderer "nytelsen" i å slippe forpliktelser og få en enklere hverdag. Jeg tror samtidig vi fort kan få en motreaksjon der gleden med familie igjen blir mer mainstream også for unge, samtidig som flere kanskje åpner seg opp om savnet etter det samme. Det slo meg nylig at med stadig økende alder blant foreldre vil man også få stadig mindre tid med og som både foreldre og besteforeldre, og kanskje vil nettopp denne tendensen komme til uttrykk i flere som snakker om disse nedsidene også.

Jeg spør av uvitenhet; hvor mye har produksjonskostnadene økt de siste tiårene? Jeg husker da toppmodellene fra Nvidia og ATI (senere kjøpt av AMD) lå på 5000 kroner, og jeg synes selv ved forrige pc kjøp rundt 2019 at prisene var "greie". Hvor stor andel av prisøkningen kommer av økte produksjonskostnader og hvor mye er ren profittøkning grunnet etterspørsel?

Har noen sagt noe annet? Porno var tilgjengelig, men "egenproduksjon" med fortjeneste var det nok i mye mindre grad. Jeg tror mye av grunnen til at det snakkes mer om i negative ordelag i dag er at en opplever/tror flere driver med det. Jeg ser ikke hvordan noe av det jeg skriver kan tolkes i den retningen. Og deler av dette tror jeg du har rett i; De fleste foretrekker at "noen andre" driver med pornoen, ikke noen en er glad i eller ser for seg en relasjon med. Men da ser du sikkert selv at det ikke er at kvinner "eier sitt eget innhold og har makt over hva de må gjøre" en del reagerer negativt på, men at en opplever/tror omfanget er større og "nærmere". Det ene insinuerer at menn ikke ønsker at kvinner skal eie eget innhold og selv bestemme hva de skal gjøre, og går langt i å antyde at menn klager over at kvinner ikke presses til å gjøre ting de ikke vil. Det andre fremstår som en selvfølgelighet.

Det er nok mer som har endret seg, herunder (opplevd) omfang og tilgjengelighet, og jeg oppfatter vel at det er mer omfanget en tror det er i dag en reagerer på enn at menn er så opptatt av "maktstrukturene". Men om vi skulle akseptere premisset ditt, hva er pogenget ditt? Hva er det du insinuerer?

Menn (og kvinner) generelt har vel aldri ønsket at deres partner skal ha en fortid innen porno, uavhengig av format, så jeg skjønner ikke helt hva du forsøker å si her?

For egen del heller jeg mot å fremme konkurransekraft og norsk næringsliv fremfor lønnsøkninger i den fasen vi nå står i. Vi går inn i en periode med mye usikkerhet, der vi må regne med å måtte ‘skru til’ betydelig på flere områder, og kanskje vil vi på sikt sitte igjen med mer om vi nå fremmer en mer næringsvennlig politikk og oppgjør.

Håper de treffer bedre denne gangen, og det lille traileren viste vekket nysgjerrigheten. Noen ganger er det en kalddusj som skal til for at en tar seg sammen, innser hvor en har snublet og kommer sterkere tilbake. Vi får håpe det er tilfelle også her.

Dette var en kommentar som sparket litt i alle retninger, men jeg kan ikke se at hun egentlig treffer så veldig godt. At hun kjenner kvinner med høyere utdanning som er gift med bussjåfører er jo ikke noe godt argument mot de som påpeker at noen kvinner har krav som kan hindre dem i å finne noen. Her skulle jeg ønske en klarte å se litt mer nyansert på det. De fleste kvinner finner seg (i likhet med menn) en fast partner å etablere familie med, og "kresenheten" virker dermed godt "kalibrert" med virkeligheten. Så har vi en ikke ubetydelig gruppe som ikke gjør det, som sliter med å finne noen som vil binde seg til dem og samtidig oppfyller deres krav. Hos en del av disse er kanskje ikke "kresenheten" like godt "kalibrert". Er noen egentlig uenig i dette?

Det er igrunn et interessant og godt poeng. Jeg er enig i at det er noe fint med at en samles fysisk i en tid der så mye foregår digitalt, og selv om jeg ikke tror at fysiske ekkokammer nødvendigvis fører til så mye mindre ensretting enn digitale så unngår en kanskje noen av de som kun er ute etter å skape bråk. Og jeg mener ikke å kaste "mannsbevegelsen" under bussen. Til det kjenner jeg den alt for dårlig og det lille jeg faktisk har sett har sett i mediene har gjerne vært fortvilede menn som er ulykkelige over å miste samvær med egne barn. Absolutt en viktig og beundringsverdig sak. Jeg ønsker samtidig, som deg, ikke at menn skal legge skylden på kvinner når de kommer dårligere ut i livet eller møte utfordringer, og synes dessverre det ser ut til å ha blitt stadig vanligere. På mange måter etter modell fra feminister. Jeg vil vel kanskje si at de først og fremst har fått det grunnet den generelle samfunnsutviklingen, der både kvinner og menn fikk det vi i dag regner som grunnleggende rettigheter. Jeg tror nok at 8. mars togene har hatt mer å si for formen rettighetene våre har kommet i (eks. rause fødselspermisjoner og andre velferdsordninger) og kulturen vi lever i. Ja dette er argumentasjonen en bruker for å ikke gi kvinner friheten til å velge selv, at kvinner klarer ikke å velge "riktig" om vi ikke gjør det for dem. Så er jeg ikke overbevist om at det er noen god løsning eller det beste for kvinner, menn og barn.

Om du føler deg sint, forvirret og trist anbefaler jeg en pause og tur ut i frisk luft

Jeg håper vi i større grad kan løse problemer heller enn å kjønne dem. Det er klart st det er noen få områder der kvinner og menn kommer dårligere ut enn hverandre, men jeg synes det alt for ofte er en tendens til å ‘kjønne’ problemer som rammer begge kjønn. Det tror jeg egentlig bare skaper polarisering, mindre fokus på løsninger og i noen tilfeller et jag etter å ‘krafse til seg’ og egen gruppe. Det er helt sikkert fordomsfult av meg, men jeg er generelt litt skeptisk til ‘mannsbevegelser’ som hevder å tale menns sak, og selv om det på noen områder (som barnefordeling) helt klart er noe å hente, er jeg redd det å skape kjønnede motpoler kan gjøre mer skade enn godt.

Akkurat abortspørsmålet synes jeg er veldig vanskelig. Det er åpenbart en viktig og forståelig ‘selvbestemelsessak’, men kanskje undervurderer man skadene. Jeg har likevel tvilt meg frem til at jeg tror vi der står et noenlunde fornuftig sted. Jeg er helt enig når det gjelder å støtte de som velger å bære frem, men ellers klarer jeg ikke se så mange gode alternativer til dagens løsning.

Og det er nettopp denne "nå skal vi selvstendiggjøre deg" politikken jeg stiller spørsmål ved om egentlig er så lykkefremmende når alt kommer til alt. Om en presser kvinner til å jobbe mer, raskere etter fødsel og til å ha mindre tid med barna sine er det ikke gitt at det er til "kvinners beste". Når kvinner i tillegg stritter imot (man ser at kvinner velger annerledes når en gir dem friheten til det) er det verdt å reflektere over hva en egentlig foretar seg. Jeg synes å "tankelese" KrF blir en litt lite hensiktsmessig. Poenget er som nevnt over at å frata kvinner frihet ikke nødvendigvis er et gode for kvinner, og jeg tenker noen ganger at "kvinnefrigjøringen" i for stor grad er gjort på kapitalismens og materialismens premisser, og etter menns målestokk. Jeg er ikke interessert i å rulle i søla med deg. Lykke til.

Men igjen, hvis det er dette kvinner selv ønsker, hvorfor skal vi på død og liv bestemme for dem. Burde ikke kvinnefrigjøring handle om nettopp friheten til å velge selv? Har du kilde på at det faktisk skjer? Usaklig diskriminering har en tross alt lover og tiltak mot, og fordelingen er allerede i dag skjev.

Det en tar til orde for er å gi kvinner, sammen med deres partnere, rett til å selv fordele permisjonen. Det høres ut som det som skaper mest frihet for kvinner, og en tenker kanskje at en bør ha såpass tillit til foreldre at de skal få lov til å bestemme dette selv.

200 er kanskje å ta i, de fleste kvinner og menn rakk ikke en gang å fylle 50 på den tiden, men om vi tenker i tiårene etter krigen kan en spørre seg om en har beveget seg i en retning der kvinner sett under ett har det bedre i dag enn da, eller med en annen innretning. Med fare for å kapre "kvinnedagstråden" har jeg den siste tiden tenkt en del over dette med hvordan alle i dag i så stor grad er presset inn i "hamsterhjulet", der en utrolig stor del av tiden og livene våre går til mer eller mindre uviktige ting. I dag får kvinner i snitt ett barn mindre enn de skulle ønske seg, de er tvunget til å jobbe mye mer enn de skulle ønske og får mindre tid med barn og familie enn en skulle ønske. Mange har også mer eller mindre retningsløse 20-år og sliter med å finne mening i jaget etter selvrealisering, en tidvis usunn og overfladisk dating- og sexkultur og den voldsomme materialismen. En kan i liten grad peke på feminismen som grunn til de grunnleggende rettighetene kvinner i dag har, kanskje med unntak av abort. Til det var den for sent ute og fulgte en bølge av humanisme og kamp for rettigheter, etter at både kvinner og menn hadde manglet dette. Men jeg tror feminismen og feministene har vært avgjørende for akkurat hvordan vi har tatt ut den enorme produktivitets- og velstandsveksten vi har hatt i tiårene etter krigen, og hvordan vi i dag ser på og prioriterer barn og familie. Kanskje ikke bare til det bedre. Jeg leser i dag at Ida Lindtveit Røse fra KrF ønsker at kvinner i større grad skal få friheten til å sammen med sin partner selv bestemme hvor mye av permisjonen de skal ta ut ved fødsler. Dette er en frihet det i stor grad er feministene som ønsker kvinner ikke skal ha. For meg står det som et eksempel på at det kanskje er en annen "frigjøring" mennesker i dag kunne trengt, og at morgendagens kvinnedag kanskje burde fokusere mer på hva kvinner selv ønsker og hva som skaper bedre liv. God kvinnedag!

Jeg synes om ikke annet det er interessant å se at en både har en parole for å jobbe mindre og har en parole der en klager over lønn. Onde tunger skal ha det til at det gjerne er en sammenheng mellom arbeidsmengde og lønn.