herzeleid

En åpenbar løsning, som jeg tror dere og de fleste redaksjoner normalt følger, er en kåring som ikke baserer seg på hvem som tilfeldigvis er tilgjengelig der og da men en mer helhetlig kåring der en i større grad går metodisk gjennom årets (beste) utgivelser og vurderer og rangerer disse, gjerne basert på innspill eller deres egne anmeldelser gjennom året. Da ville dere kanskje fanget opp at dere ved en ren tilfeldighet glemte et av spillene dere selv mente var veldig bra og sluppet å være uenige med dere selv. Det ville fremstått som en mer profesjonell, faglig og helhetlig vurdering av årets beste spill. Jeg har samtidig forståelse for at nettopp det kaskje ikke er prioritert for redksjonen og at dere prøver noe litt mer ‘løssluppent’.

Nettopp, og da kan det være greit å ta til seg tilbakemeldingene som kommer og erkjenne at fremgangsmåten var mangelfull heller enn å sette seg på bakbeina og bli snurt nåren får kritikk.

Her synes jeg du gjør deg vanskelig og blir i overkant defensiv. Jeg synes ikke det er urimelig å forvente at en spillside sin kåring av årets ti beste spill inkluderer det som etter alle solemerker var et av de beste spillene det året. Når dette spillet mangler på grunn av en tilfeldighet heller enn en faglig og redaksjonell vurdering fremstår kåringen temmelig svak. Så forstår jeg at dette er et resultat av måten dere har valgt å gjøre kåringen på og kanskje besvarer nettopp det spørsmålet ditt; her er det nok forbedringspotensiale og en bør vurdere en vurderingsform der ikke slike tilfeldigheter blir så avgjørende.

Og jeg synes det er befriende med en leder som ikke på død og liv skal være så folkelig og som først og fremst velges for å være veldig kompetent, men jeg tror du kan ha rett i at det ikke er en stemmemagnet.

Det kan i alle fall bli vanseligere å selge det inn. Så utformes jo ikke politikken av toppledelsen alene, men i den grad ‘levd erfaring’ er viktig, noe vi de siste årene hyppig er blitt fortalt, risikerer en noen blindsoner. Det regner jeg med de selv er bevisste på. For å være ærlig er dette kanskje noe av det jeg setter mest pris på med Søreide. Hun fremstår kompetent og flink, og er ikke så opptatt av å vise frem oppvasken eller la seg distrahere av å holde ‘show’ for å tekkes massene. Rett og slett mindre sirkus. Jeg ønsker ikke nødvendigvis noen som ‘representerer’ eller ‘er som meg’. Jeg ser helst at de som skal bestemme over oss er ‘bedre’ enn de fleste av oss, og ikke er så nedlatende at de tror vi lar oss lure av en grandiosa eller rotete kjøkken.

Svenneby har vært et friskt pust som en ung relativt konservativ politiker som erkjenner utfordringene innvandringen medfører. Søreide fremstår svært kompetent. Asheim er sikkert også flink og i sum tror jeg de har valgt seg en veldig kompetent ledelse. Samtidig ser jeg argumentene fra de som ikke tror dette er tilstrekkelig fremtidsrettet. Med unntak av Svenneby fremstår dette som ‘mer av det samme’ og med en mer konservativ bølge tror jeg partiet og ledelsen er avhengige av å justere seg i forhold til dette, eventuelt være det ‘liberale’ benet i en koalisjon med Frp og Venstre. Så er momentet med barn og familie, som noen peker på, både litt under beltet men samtidig interessant. Det har lenge vært et ekstremt fokus på ‘representasjon’, og det virker ikke urimelig å peke på at familie er en vel så viktig dimensjon som kjønn. Tre menn på topp ville skapt sterke reaksjoner og i en tid der lave fødselstall og fokus på familien seiler opp til å bli et svært viktig tema skal det bli spennende å se hvordan de manøvrerer dette feltet.

Nei, du har kommet med en innvending som jeg har forklart deg at er i tråd med innlegget du siterte: Slik jeg leser deg var du egentlig enig med meg, i alle fall når vi inkluderer den delen av innlegget du valgte å klippe vekk, og dermed får jeg fortsatt ikke tak på hva du faktisk er uenig med meg i. Uenighet for uenighetens skyld tror jeg ingen er tjent med.

Spennende. Hva er det jeg sier du er uenig i?

Jeg kan ikke se at du kommer med noen argumenter eller diskuterer sak og jeg ser lite potensiale i denne kjeklingen. Da er det nok like greit å legge ballen død, så får du heller komme tilbake om du ønsker å diskutere sak

Men akkurat dette skriver jeg jo i innlegget du reagerer sånn på. Derfor synes jeg det er rart at du reagerer sånn når du tilsynelatende egentlig er enig: Du får nesten heller ta ut dette agget ditt på de "middelaldrende mennene" når de "mansplainer", men jeg klarer ikke å se at disse sure oppstøtene dine treffer særlig godt. Gitt at du over "innvender" med nøyaktig det samme jeg allerede har skrevet mistenker jeg at det du engasjerer det sånn mot er innbilt. Jeg synes det du svarer meg så langt treffer såpass dårlig at jeg ikke en gang er sikker på hva du legger i "det" som vi angivelig er uenig i. Jeg klarer ikke se noen tydelig uenighet hva sak angår, men jeg registrerer at du virker svært uenig. I hva vet jeg ikke helt.

Hvorfor synes du det er så merkelig at jeg påpeker at det vil finnes flere eller mer tilgjengelige alternativer og sånn sett på noen måter kan være enklere, samtidig som jeg presiserer at det også kan være fallgruver og slettes ikke enkelt? Åpningsposten stiller spørsmål ved nettopp slike sammenhenger og jeg forsøker å reflektere rundt det. Jeg synes det er en veldig merkelig ting å henge seg sånn opp i. Jeg tror det er uhensiktsmessig å anse enhver erkjennelse av ulikhet som å ‘sette grupper opp mot hverandre’. En så konfliktorientert tilnærming gjør det vanskelig å i det hele tatt gå inn i problemstillingen og blir en form for selvpålagt blindhet.

Nei. Vi må slutte å være så navlebeskuende og selvsentrerte og tro at alt handler om oss, og påta oss stadig nye ‘arvesynder’ for å rettferdiggjøre dysfunksjonell politikk som tilfeldigvis alltid innebærer at våre samfunn, de i utgangspunktet mest velfungerende gjennom historien, må ha revolusjon. Det er ikke Vesten og vår skyld at mange land og folk lever under ulike grader av dysfunksjon eller krig, og de fleste som migrerer reiser ikke fra krig (skapt av Vesten). Slike anklager fremstår som desperate krampetrekninger fra en politisk fløy som over tid har ivret etter og kjempet frem en dysfunksjonell innvandringspolitikk, der begrunnelsen alltid har vært flyktig og svak, og nå griper etter noen siste ideologisk baserte halmstrå. Vi har ikke tid til å lytte til dette lenger, og dere driver folk rett i armene til ytre høyre.

Syntes sesong en var veldig bra men sesong to var en langdryg skuffelse der for mye tid gikk med på for lite fremdrift og uinteressante hovedpersoner. Dialog og utvikling av figurer og relasjoner var tidvis også veldig rart, og det toppet seg med det absurde «im gonna be a dad» fra jens som fant ut at den andre jenta hun for et par timer siden hadde innledet en kjærlighetsrelasjon til var gravid. Og det er jo ikke som om serieskaperne ikke er i stand til å skrive og fremstille meningsfulle figurer eller homofil kjærlighet. Sesong en viet en hel episode til et homofilt par som fikk mye mindre oppmerksomhet i spillet, og det var i mine øyne en av de (kanskje den) beste episoden i hele sesongen. Sesong 3 skal gjøre mye rett for å få skuta på rett kjøl, og jeg tror ærlig talt ikke de vil klare det med mindre den sesongen blir et like dramatisk brudd med den forrige som nymmer to var.

Jeg tror et viktig utgangspunkt er å ikke bruke folks liv og livssituasjon mot dem eller godte seg over andres ulykke, rett og slett unngå persondiskusjoner. Persondiskusjon kombinert med at man ‘rotter seg sammen’ og hakker på enkeltpersoner tror jeg er svært usunt. Det er vanskelig, for en vil uansett ikke få alle til å følge samme regler og normer i en slik debatt, og i en del tilfeller får jeg inntrykk av at det sitter ulykkelige mennesker og skader seg selv og hverandre, om enn ikke fysisk. Hittil har jeg ikke så mye bedre løsninger enn å ikke bli med å ‘rulle i søla’, og si ifra når det blir (alt) for stygt. Kanskje må rett og slett underforumet modereres strengere, av hensyn til deltakerne selv. Jeg synes tematikken er veldig interessant og viktig, særlig i den tiden vi lever, men opplever at diskusjonen veldig fort blir personlig, ideologisk og refleksiv heller enn reflektert. Godt nytt år til alle i tråden! Håper det nye året blir bra og bringer dere dit dere ønsker 🥳

For snart femten år siden snakket de om at ‘neste generasjonkonsoller’, den gang PS4, ikke ville være kraftige nok til å kjøre spillet. Innen spillet kommer er det antagelig gått to konsollgenerasjoner. Det er ganske drøyt. Blir spennende å se hva all tiden og pengene resulterer i, selv om det er vanskelig å se for seg at resultatet fult ut reflekterer tid og kostnad.

Utvilsomt. Jeg tror bare svært få av de som spiller spillet bryr seg i nærheten av like mye som dere. Dette fremstår som en stråmann en skal være ganske langt inne i ekkokammeret for å kjøpe. Jeg kan ikke si jeg har sett mange som gråter for "AI artistene" men jeg har sett en del som påpeker at nulltoleranse for AI innhold sannsynligvis vil gi oss dårligere spillopplevelser.

Lurer på hvor mye tillit de egentlig har mistet. Jeg tror de færreste bryr seg så veldig om en har brukt verktøy som KI så lenge spillet er bra og det ikke foreligger noe snusk. Å nekte utviklere å benytte seg av KI tror jeg blir å gå baklengs inn i fremtiden, litt som motstand mot farge-tv. Det finnes gode diskusjoner en kan ha om hvordan KI skal brukes og reguleres, men jeg tror det forutsetter at en ikke innstinktivt er imot. For øvrig et artig apropos at artikkelen tilsynelatende er sakset fra en engelsk kilde, med tanke på originalitet osv.

Ser poenget. Selv kom jeg meg endelig nylig gjennom Read Dead Redemtion 2 og originalen tok det også flere år før jeg fulførte. Samtidig tror jeg ikke løsningen er å gjøre spillene mindre omfattende, RDR2 er i stor grad et så bra spill fordi verdenen er så omfattende uavhengig av hvor lang tid det tar å fulføre, så jeg har egentlig mer tro på å bygge omfattende verdener og så tilby mer historieinnhold i porsjoner. Hovedproblemet for min del er når spill har for mye ‘fyllinnhold’, der de sidte tiårene har sett et større antall ‘åpen verden’ spill med mye ‘jobb’ for å virke innholdsrike. Der skulle jeg ønske meg mer fokus på kvalitet fremfor kvantitet.

Minner meg litt om perioden det var en voldsom tilstrømning av romfolk som tigget og utførte kriminalitet, i tillegg til å forsøple og gjøre fra seg i offentligheten. Mange forsøkte da å patologisere reaksjonene med at det ikke var bæsjingen og forsøplingen på gaten, den tidvis aggressive tiggingen fra tiggere som ikke aksepterte et nei eller tyveriene som var problemet, men at folk «reagerer med sinne når de får se fattigdom» og lignende forsøk på å fremstille reaksjoner på negativ adferd som irrasjonelle. Den strategien tror jeg først og fremst appellerte til menigheten, og har liten appell ellers. Det som er foruroligende er at det antagelig bidrar til å svekke tilliten til aktørene som fremmer disse påstandene. Når ‘antirasister’ avfeier reaksjoner på uønsket adferd og ukultur som ‘fobi’ og fagfelt/folk blir brukt som alibi for det samme er det lett å avfeie dem selv. Det gjør oss mye dårligere rustet til å se reell rasisme og mental uhelse.

Dette underforumet har virkelig sklidd ut, og det kan virke som det blir et utløp for ulike former for ‘uhelse’ i mangel av et bedre ord. Det tror jeg er viktig å ha i bakhodet før en går for langt i å nedsnakke hverandre eller gå løs på de vante hakkekyllingene. Særlig på en tid av året der mange kjenner litt ekstra på ensomhet.

Siden tråden åpenbart har gått helt bort fra tema: En artig observasjon jeg har gjort meg er at det gjerne er blant feministene, særskilt utover på venstre fløy, en finner de som er mest opptatt av å kontrollere og styre kvinners valg og som blir misfornøyde, ofte rødglødende, når kvinner ikke velger ideologisk "riktig" men er fornøyde med tradisjonelle valg. Det er her en finner den mest omfattende objektiviseringen av kvinner. Tilsvarende kontrollbehov tror jeg en skal slite med å finne på motsatt fløy blant etablerte norske politiske bevegelser, som nok er grunnen til at en gjerne henter eksemplene utenfor disse.

Det skal nok ikke så mye mer til enn å være kvinne, rett og slett. Er du en (under) middels attraktiv kvinne på et sted med noenlunde mange innbyggere kan du nok regne med et nærmest ubegrenset tilfang av interessenter, uten at det forutsetter noen positive egenskaper eller innsats. Interessen vil likevel ofte begrense seg til det ‘lettvinte’ og å gå fra dette til noe mer forpliktende er ikke nødvendigvis noe lettere. Og her kommer jo ‘det indre’ inn som en forutsetning for at det skal utvikle seg til noe mer, samtidig som det ytre må være såpass at en ikke i utgangspunktet var sortert over i ‘lettvint relasjon’-boksen.

Det er kanskje så enkelt som at det ytre ofte er avgjørende for å skape en interesse, få innpass, mens det indre er det som sørger for at en faktisk etablerer en varig relasjon.

Jeg tenker det kan være interesant å reflektere rundt problemstillingen og hvordan ensomhet fortoner seg ulikt for mennesker med ulike forutsetninger og omstendigheter og hvordan veien ut kan være ganske ulik. Det tenker jeg vi må kunne gjøre uten at det blir å ‘sette grupper opp mot hverandre’ eller en konkurranse. Alt må ikke være konflikt og ‘kamp’ ☺️

Jeg tenker det sier seg delv at en ung pen kvinne har flere alternativer for å sosialisere enn mange andre ‘grupper’ og at anledningene i større grad ‘legges i fanget’ på en person som er attraktiv og fremstår mer eller mindre harmløs. Sånn sett kan nok veien ut av ensomheten være betraktelig enklere for en ung pen kvinne enn en (eldre) mann. Det betyr likevel ikke at veien ut av ensomhet er lett eller at alle veier vil være riktige. Mange av ‘tilbudene’ vil være med baktanker og det hjelper lite å bli sammen med feil menneske(er). Man er med andre ord på mange måter privilegert, uten at det betyr at ting er enkelt. Som et apropos er dette siste (med muligheter) en av grunnene til at jeg aldri har helt klart å ta anklagene om at eldre (menn) er så skrekkelig privilegerte seriøst. Jeg har aldri vært misunnelig på eller ønsket å bytte liv/situasjon med en eldre mann nettopp fordi jeg opplever at en som ung har så mange flere muligheter og lett tilgjengelige opplevelser. For ikke å snakke om helse og gjenværende leveår. Det tror jeg kan være nyttig for flere unge å reflektere over.