leticia

1. Du burde lese dette svaret fra psykolog Frode Thuen. https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/wg2EJM/boer-kvinner-stille-opp-seksuelt-naar-mannen-har-lyst-psykolog-frode-thuen-svarer (Er på abonnement, som du kan skaffe deg for 1 krone). Han er sterkt uenig i hva Sanna skriver og bruker bl.a ord som kvinnefiendtlig... Det var et godt og balansert svar fra han, anbefaler at det leses.

Kult.

Forhold er forskjellige såklart. Men i all hovedsak så er det mødre som tar det 3 skiftet. Menn (generelt) har blitt mye flinkere til å bidra med det andre skiftet da. (og som nevnt tidligere i tråden så betyr det ikke nødvendigvis at det er noens feil, men at man er forskjellig "skrudd sammen"). Noen mødre vil ikke la far ta mer av det tredje skiftet, mens mange fedre heller ikke er interessert i å ta det. Fokuset mitt, for n'te gang er hvordan kombinasjonen av at man tar både skift 1 , 2 og 3, bidrar til økt sykefravær og uførhet. Jeg syns det er en interessant problemstilling, som man kanskje ikke enda har satt nok fokus på hvordan man skal løse. Hvem tar det tredje skiftet?

Gjør et siste forsøk slik at alle her kan forstå det tredje skiftet litt bedre... Se for deg at du er i arbeid og dere jobber i team på 2 stykker. Kollegaen din kommer alltid for seint på jobb / vaktskifte, så hen får ikke med seg hva som har skjedd. Du må dermed forklare han det hver eneste gang. Hen er også veldig treig i jobben sin, slik at du må overta en del av han sin jobb. Han må forklares hver minste lille ting hen skal gjøre. Hen får likevel like mye utbetalt som deg, selv om fordelingen i arbeidsmengde kanskje er 70 / 130. Hen går også tidlig fra jobb slik at du blir sittende igjen med papirarbeidet / nedlukking av arbeidsstedet. Du må ta deg av all planlegging fordi kollegaen din ikke er i stand til / eller ikke gidder... Til slutt så greier du ikke mer av den ekstra arbeidsbelastningen blir sykemeldt og til slutt ufør...

Det er litt seint nå da - mine er voksne - men ellers enig med deg 🙂

Takk 🙂 Håper din kone snart kommer seg igjen 🩷 Det var det punktet om at de alltid ringte henne, selv om det var du som hadde hovedansvar jeg tenkte på. Jeg har også hatt en lærer til min sønn som var veldig tydelig på at hun likte best å kommunisere med mor... Bra at de endret holdning til deg / dere etterhvert da 😃

Å fortsette samtalen med dere (barnløse)? "gutta boys" blir som å ha en usynlig sykdom hvor man ikke blir trodd fordi man ikke fysisk mangler et bein... Det tredje skiftet er reelt og krevende, og man burde heller fokusere på hva man kan gjøre for å få ned sykefraværet fremfor fokuset på at man sprer beina litt for lite (fordi man er for sliten etter skift 1 , 2 og 3... Flere burde ta litt mer ansvar heller (og ja, for de som ikke har barn, så kan de gjerne få dette først før de forteller hvor enkelt alt er). Det gjør jeg. Men det er greit å få frem erfaringer fra menn hvilke holdninger de selv har blitt møtt med... Flott 👍

Ja

@Gouldfan innspill ønskes om hvordan det kan oppleves når man har satt opp far som hovedkontaktperson... Dette er jeg enig i, at man må finne ut hvorfor totalbelastningen blir for stor, og hvorfor det i hovedsak er kvinnen som tar dette skiftet. Jeg har fokus på at dette har endel å si med tanke på sykefravær / uførhet, men det kan være andre innfallsvinkler også. Hvor mange tusen år må vi vente?

Selvsagt ikke irrelevant. Mange får seg en aha - opplevelse av å stå selv i en situasjon fremfor å bare se den fra utsiden / tenke seg til hvordan den kanskje ville ha vært. Nå har jeg hatt en god partner hjemme, for skift 1 og 2, men det tredje skiftet kom likevel på meg. Ei heller syns jeg at det er så ekstremt "vanskelig med det tredje skiftet" når man står i det, selv om dette skiftet er det hardeste. Jeg syns det er bedre at en har den totale oversikten (jo flere kokker jo mere søl). Likevel så er det mange som syns det tredje skiftet blir en for stor belastning kombinert med skift 1 og 2. Jeg syns vi bør høre på dem, ikke minst hvis dette kan bidra til at vi får ned sykefravær og uførhet. Det er kanskke de samme damene som opplever denne belastningen for høy som ikke "sprer beina så ofte" som menn skulle ønske? Folk har forskjellig tålegrense også. Noen syns det er like mye slitsomt (eller mer slitsomt med 1 barn som vi syns det var med 5). Ja det har man det. Legg på barn med ekstra utfordringer som må følges ekstra opp med skolemøter, bup, barn som skal følges opp på fritidsaktiviteter, dugnader hvor man har en syk forelder eller er aleneforelder (og kanskje syk i tillegg). Jeg kommer sikkert ikke på alle tingene engang som familier kan oppleve. Jeg har vært innom 3.skiftet med tanke på at skole / barnehage alltid ringer til mor (først), et annet punkt som ikke er tatt opp er at selve barna gjerne oftere henvender seg til mor, fordi hun er mer emosjonelt påkoblet. Nei du, det tredje skiftet er ikke oversolgt, tvert om...

Og du hadde hvor mange barn sa du? Det er enkelt å komme med løsninger på "problemstillinger" man selv ikke har vært borti. Eller som man selv ikke tar del i, fordi man kommer til dekket bord, fordi kona uansett tar seg av det... At single barnløse menn (sikter ikke til deg her) kommer med en forklaring på at det tredje skiftet er easypeasy, tar ikke mye tid, og heller ikke er mentalt belastende, vel, jo, det høres ut som gaslighting og nedvurdering av den usynlige jobben som gjøres i andre familier. Kom tilbake når du tar både 1 skift, mesteparten av andre skift, og hele tredje skift i en storfamilie, så kan vi snakkes om hvor mye tid de forskjellige ting tar og hvor belastende de er Egen erfaring er iallefall at skift 1 er det enkleste (som en ferie å regne), skift 2 er skikkelig kjedelig og tar for mye tid, (sikkert fordi det føles kjedelig), og skift 3 er det mest belastende skiftet av de alle, fordi man hele tiden må være "på" på samme måte som en bedriftsleder må ha oversikt og kontroll over bedriften sin og at de ansatte har det bra slik at de yter bedre. Man er aldri bedre enn "det svakeste ledd" i virksomheten. Kvinner (med barn) får altså en naturlig ledererfaring i hjemmet, så jeg er ikke det minste overrasket over denne undersøkelsen som viser at kvinner er bedre ledere enn menn Kvinner er bra for business – og mye bedre enn menn! - ledernytt.no

Det er ikke den enkelte tingen som tar så og så lang tid, (som man kan gaslighte og nedvurdere, at nei det er ikke såååå slitsomt) men hvor mye tid man totalt bruker, og den mentale belastningen over å ha oversikten fremfor å bare komme til "dekket bord". Det er helt greit å ta det tredje skiftet, hvis man er "bygget" forskjellig, slik at det er enklere for kvinnen å ta dette enn for mannen, men da får han ta mer av det andre skiftet, så belastningen blir litt mer lik... Når man klager over forskjell i sykefravær, så bør man faktisk finne ut hvorfor sykefraværet er høyere, og hva som kan gjøres for å få det ned. Både med tanke på den enkelte, og for samfunnet totalt.

Blir egentlig ganske oppgitt av å lese gjennom dette innlegget. Skjønner du ikke at det er forskjell på en person ( som deg) som bor alene og kan styre dagen sin som man vil, og en familie (som oss) på 2 voksne og 5 barn, og den logistikken som må på plass for å ha oversikt over hvem som skal hvor når? Det er et stort puslespill som skal på plass for å få hverdagen til å gå opp, og innimellom dette så kommer alle de uforutsette hendelser, f.eks som @qualbeen var kjapt innom, at man har barn med diagnoser som trenger ekstra oppfølging. Andre ting som kan nevnes er hendelser som har skjedd i barnehage og skole og de alltid ringer mor... (i noen tilfeller også selv om man har bedt om at de ringer far)... Det tredje skiftet er reelt og nødvendjg å utføre, og henger nært sammen med det andre skiftet. Det blir i mange tilfeller en totalbelastning som blir for høy for den som utfører alle 3 skift, (oftest kvinner) og jeg syns det tredje skiftet burde få mye større fokus når man snakker om å få ned sykemeldinger og uførhet. EDIT: PLanlegging av middager som et eksempel du har vært innom. Barn trenger forutsigbarhet, og vi planla derfor middag for 1 uke om gangen, og hang opp en oversikt over dette på kjøkkenet. At du nedvurderer det tredje skiftet så veldig er nok bare et resultat av at du bor alene, og ikke har noen andre å ta hensyn til, og en kabal som skal opp, til det beste for alle familiemedlemmene. (P.s - jeg har også bodd alene en gang i tiden, så jeg vet at det er noe helt annet å kun ha seg selv å tenke på enn å være organisator for mange).

Faktisk så har vi ikke snakket om det i det hele tatt. Jeg har ikke sett noen grunn til det når jeg ikke har et ønske om å kjøpe meg inn. Det vi dog har snakket litt om, er planlegging av en fremtid som pensjonister utenlands. Det er viktig å bygge hverandre opp, fremfor ned. Man ønsker vel i hovedsak det beste for sin partner. Hvis ikke, er det som du sier ingen årsak til å holde sammen heller.

Jeg har et positivt syn på deg pga dine innlegg. Men du må tenke på at folk kan ha en annen holdning og levemåte enn deg selv. De ønsker kanskje å ha enerett på sin bolig som de har hatt i sitt eie over lang tid. Spesielt hvis dette er en arvet bolig / barndomshjemmet. Jeg betaler f.eks veldig lav leie til min samboer, all inclusive. Men kunne aldri tenkt å kjøpe meg inn. Mitt valg, ikke hans. (Jeg ønsker ikke å eie fast eiendom i Norge). At jeg betaler lav leie bidrar til at jeg får investert i egne ting (fortrinnsvis aksjer). Men ja, man burde ikke kreve så høy leie at partneren ikke får mulighet til å investere for seg selv.

Høres ut som det er en misforståelse her. Vi snakket om et par, hvor det er snakk om at hun ville kjøpe seg inn? Det får hun ikke gjort hvis han ikke vil. At hun gjør hva hun vil med egne penger et et annet tema. At man går og gjør store investeringer med egne penger kan det bli sur stemning av. Den andre parten ønsker kanskje at de skal gjøre felles investeringer. Å investere i noe eget kan gå ut over parets økonomi totalt sett. Det kan være tilfelle. Det kommer litt an på hvordan betalingen skjer, og dersom boligen er nedbetalt så er det ikke så mye avdrag å betale. Så må du huske på at det ikke er alle som inngår giftemål. Reglene er ikke helt like. Jeg er egentlig enig, men i stedet for å kritisere, så er informasjon og kunnskap en bedre vei å gå. Jeg jobber både for å opplyse kvinner om smarte økonomiske valg, samt for at menn ikke skal la seg utnytte av såkalte "gold- diggers"... Også motsatt - hvis kjønnsrollene er snudd. Å yolo-e ting som du nevner over her er ikke en del av det tredje skiftet, det er en del av det andre skiftet. Å planlegge for at man har vasket klær i tide slik at ungen har klær i det hele tatt er en del av det tredje skiftet. At man ser at man er i ferd med å gå tom for matvarer, er en del av det tredje skiftet, å dra til butikken og kjøpe maten er en del av det andre skiftet. Å planlegge bursdager, julefesten osv er en del av det tredje skiftet. Å handle inn er en del av det andre skiftet... Det er udiskuterbart at kvinner tar det meste av det tredje skiftet. Det er unødvendig å krangle på det. Verdien av det er vanskeligere å måle. Men det bør være liten tvil om at når man foretar både skift 1 , mesteparten av skift 2 og 3, så er det mer slitsomt og fører til mer slitasje (også mentalt) enn hvis man kun tar skift 1 og ( mindre deler av skift 2)At dette fører til at kvinner kanskje ikke orker sex like ofte, og at det derfor er skivebom fra Sanna at kvinner bør spre beina. Kvinner trenger mer verdsettelse for at de faktisk er bedriftsledere hjemme. Kvinner blir oftere sykemeldte og uføre pga denne tredoble belastningen også. Du ser disse rare stillingsbrøkene i det private næringsliv hvor flest menn jobber? Eller ser du dem innen det offentlige, hvor man gjerne har stillingsbrøker på 14,32 %, 20, 9%, 32,46 %? Innen mitt yrke kunne jeg bare drømme om noe annet enn 100 %...

Vel - eieren av eiendommen kan jo nekte... Hun har ingen rett til å kjøpe seg inn hvis han ikke ønsker det. Hun kan putte penger i egen eiendom eller f.eks i aksjer. Men det nytter fint lite hvis det ikke er penger til overs, fordi han krever såpass stor husleie av henne for å betale ned på sitt lån, i tillegg til andre utgifter dem måtte ha sammen. Ofte er det også slik at hun står for mat og daglig forbruk, selv om det ofte er han som spiser mest. Jeg er enig i det. Men ofte så kommer en slik løsning frem på forslag fra den andre parten eller press fra denne, uten at noen kompensasjon blir tilbudt. Noen menn ser kun verdien i kroner når de skal oppsummere "bidrag til familien", og ikke det usynlige arbeidet som blir gjort hjemme. Ikke minst det tredje skiftet som jeg har vært innom tidligere i tråden. Jeg tenker at slike (dårlige) løsninger forekommer oftere i kristne familier, hvor forventningen er sterkere om at kvinnen skal være hjemme, mens mannen skal være familiens forsørger. Men også slike familier skiller lag, og jeg syns det er vanvittig trist om man ikke har sikret seg selv for at det kan skje. At man i verste fall blir værende i dårlige forhold fordi man ikke har økonomi til å bo alene fordi man har ofret alt for mann og barn. Og ja, jeg kunne skrevet kjønnsnøytralt om dette, slik som du gjør, men let's face it, det er ganske kjønnsdelt denne problemstillingen, selv om det også forekommer tilfeller andre veien. Jeg sier på ingen måte at dette er menns feil. Jeg syns bare at flere kvinner burde bli flinkere til å ta ansvar for eget liv og egen økonomiske situasjon, og ikke overlate dette til mannen. Å gå likt ned i stilling er en fin tanke, men veldig sjeldent gjennomførbart, da de fleste stillinger enten er 100 % eller 50 %. Og stillinger på 50 % forekommer mye oftere i typiske "kvinnedominerte yrker". Så t.o.m. arbeidslivet har lagt det opp til at kvinnene skal komme dårligere ut... (bevisst eller ubevisst). Jeg gjentar meg selv sannsynligvis, men jeg syns det er et særdeles dårlig forslag Sanna kommer med at man skal spre beina. Kommunikasjon om egne behov, både kvinnens behov og mannens behov kommer man lengst med (tror jeg).

Og det er helt greit hvis en ønsker å gjøre dette. Men da må de passe på at den som ikke ofrer seg betaler lønn til den som går hjemme, tilsvarende hva den ville hatt i en jobb, og samtidig setter inn penger (f.eks) i fond for den som går hjemme sin fremtidige pensjon. På denne måten blir man mer likestilt hvis man går fra hverandre. Gjelder selvsagt i situasjoner hvor man velger å gå noe redusert, at den andre da får kompensere for den reduserte stillingsprosenten og pensjonen. Litt av problemet her er at det er en aldersforskjell i de fleste forhold. Hvor mannen gjerne er ferdig med studiene, har jobbet noen år og kjøpt seg sin første bolig før han blir sammen med kvinnen. Kvinnen flytter da inn i hans leilighet / hus, og han får med seg verdistigningen på boligen, hun gjør det ikke (hvis ikke hun etterhvert kjøper seg inn, eller at de kjøper noe sammen). Han sitter ofte med et bedre grunnlag enn henne uansett. Hvis hun da i tillegg skal "ofre" seg når de får barn, ja du skjønner sikkert hvor skjevt dette kan bli? Jeg ser du skriver at du tenker kjønnsnøytralt. Men det er nå engang slik at det i hovedsak er menn som styrer parets økonomi, (både på godt og vondt) og at hun har altfor liten oversikt. Men hvis situasjonen er snudd så gir jeg selvsagt de samme rådene til mannen som jeg ville ha gitt til kvinnen. Tidlig i et forhold, og spesielt rundt tiden da man gifter seg, så er det noe uromantisk med det hele at man skal planlegge for at man skal gå fra hverandre, så det er kanskje ikke så rart at altfor få par tar den praten, om deres økonomiske fremtid. Jeg ofret meg f.eks ikke på noen måte, men det ble likevel utslagsgivende i jobbsøkingsprosessen at jeg var kvinne og hadde mange barn på den tiden for 20 år siden. Slike som meg skulle jo være hjemme og passe på barna, må vite... - det var ikke i tankene til private arbeidsgivere at mannen kunne gjøre dette... - men jobbe både dag, kveld og natt i det offentlige var det ingen som stilte spørsmål ved Jeg er enig med deg i dette, at det er en vesentlig forskjell på om man ønsker det selv, eller blir presset til det. Ofte så tror jeg at det er en kombinasjon her, at man sammen ser behovet for at en går ned i stilling, men da må, som nevnt den som satses på karrieremessig kompensere den som går hjemme ganske kraftig.

Mhm... det er derfor man advarer om kvinnefella, fordi det er så lønnsomt å gifte seg for så å skille seg for kvinner? "Det er fortsatt oftest mannen som kommer best økonomisk ut av en skilsmisse." "Da de ble skilt, satt han igjen med ti millioner. Hun fikk gjeld." https://www.dagbladet.no/tema/skilsmisse-fem-grep-redder-deg-okonomisk/83100997 https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/bgRane/den-stille-skilsmissen-jeg-har-ikke-raad-til-aa-gaa-fra-ham (betalingsmur på artiklene fra aftenbladet). https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/Q7GoQA/det-er-feil-at-oekonomien-ikke-spiller-en-rolle-naar-man-vurderer-aa-gaa Veldig mange kvinner blir sittende igjen med smuler når forholdet tar slutt. Et samlivsbrudd kan fort ta knekken på økonomien, og særlig ser vi at kvinner går tapende ut av et brudd. https://www.skilsmisse.net/penger/kvinner-skilsmisse Enten så er det noe du må ha misforstått her, eller så er det bevisst feilinformasjon fra din side angående kvinner og skilsmisse.

Det er jo endel av oss som får oppleve begge deler automatisk da, pga vi finner oss partner fra byen / bygda og flytter til deres hjemsted

Forrige sted jeg leide en bolig så var det et hull i veggen (innendørs) da jeg overtok leiligheten. Jeg sparklet det igjen, og malte hele veggen på ny. Så det er forskjell på kvinner. Du var nok uheldig og fant deg en fisefin ei, men dere var tydelig en dårlig match Som nevnt så tror jeg kjønnsroller har endel å si, at man forventer forskjellig fra gutter og jenter når de er barn. Noen ganger bevisst, mens andre ganger ubevisst. Det er også forskjell på hvilke ferdigheter man trenger i bygd og by såklart, så også forskjeller der, men jeg kjenner til menn fra bygda som er mye mindre nevenyttige enn min Oslo - mann. Så litt stereotypiske fortellinger blir det jo når man tenker at de i byen ikke kan like mye. Jeg tror man blir litt lat også hvis det uansett er noen andre der som er flinkere enn deg, og gjør oppgaven fortere. Når det gjelder parforhold så syns jeg det er viktig at man kan både typisk "innearbeid" og typisk "utarbeid", har like god oversikt og kontroll over økonomien osv. Vi lever også i en annen tid enn tidligere, hvor veldig mange oppgaver er spesialiserte, (og man trenger minimum fagbrev for omtrent alt) og hvor den generelle praktiske kunnskapen blant folk er lavere. Rett og slett fordi vi trenger den normalt ikke i hverdagen vi lever i. (Vi bare leier den inn / betaler for den).

Tja, kanskje det er noe med generasjonsforskjeller og kjønnsforskjeller å gjøre også. Er sammen med en fra Oslo, som er temmelig praktisk. Mye mer enn meg som kommer fra et lite sted og som ikke er like praktisk. (Men ikke helt håpløs). Det handler nok mer om hva man ble opplært til som liten. Jeg skulle ønske jeg hadde blitt bedre opplært som liten, men håndterer fint hammer / spiker, sag og mindre praktiske oppgaver relatert til egen bil og eiendom likevel. Det kan hende at man i større grad går glipp av lærdommen i praktiske oppgaver i Oslo, selv om det ikke gjelder for min mann da. Jeg tror egentlig at kjønnsforskjeller (hva man blir opplært til, sosiale forventninger) har mer å si enn om man kommer fra bygd eller by. Jeg syns (for en gangs skyld) at dama har noen poenger, men ser likevel ikke noen grunn til at oslo - ungdom skal flytte fra byen til bygda på det grunnlaget hun skisserer.

Jeg syns din måte å gjøre ting på høres skikkelig rotete ut, og uten noe særlig kontroll. Vår måte å gjøre ting på er ikke så "regimepreget" som det gjerne høres ut. Vi kan spandere ting på hverandre, men jeg (og han) syns det er greit å ha faste regler på hvordan vi ordner økonomien. På den måten så har vi bedre kontroll på hver vår kant, samtidig som vi koser oss sammen. (Ja, vi betaler for hver vår mat når vi går ut og spiser også, hvis ikke vi har bestemt på forhånd at en av oss skal spandere). Det er ikke slik at det kommer vippskrav ut av det blå akkurat, vi snakker om ting først. Og det syns jeg er aller viktigst her, at man kommuniserer seg imellom og blir enige om hvordan man gjør ting. Får jeg minne deg på at mange har betalingsanmerkninger / inkassokrav /trekk fra namsmann i lønn, 80 % flere menn enn kvinner (som både kan være et resultat av eget impulsive forbruk, men også som et resultat av dårlig samarbeid, eller at kona / dama bruker hans kort og har et for stort forbruk. Jeg (og han) er mer opptatt av selvstendighet og sunn økonomisk styring, så fellesøkonomi hadde nok vært alvorlig kjipt for vårt forhold. Vi hadde dog da barna var små en felleskonto vi satte inn penger på til regninger og uforutsette utgifter, hvor vi ikke satte inn likt, men prosentmessig etter hva vi hadde i nettoinntekt. Jeg syns en slik løsning, med delvis felles økonomi er en bedre løsning enn total felles økonomi. Jeg syns også at det bør være litt forskjeller på dette om man er gift eller samboer, og om man har barn eller ikke. Som sagt så innrettet vi oss annerledes da vi hadde mindreårige barn hjemme. Nå, når alle er voksne så ser vi annerledes på saken. Ethvert par må finne den løsningen som passer best for dem. Jeg ønsker at flere kvinner skal ta ansvar for sin egen økonomiske situasjon. Her er kvinner altfor dårlige.

Tenker du at en person skal stå ansvarlig for kostnaden med å ha bil, betale bensin og bomregninger mens den andre skal være "gratispassasjer"? Det høres mer spesielt i mine øyne. Vi har hver vår bil altså, men når vi kjører sammen (altså over lengre avstander) så bruker vi alltid min. Ja, det løses med å regne antall kilometer og legge til prisen for bom. Summen er lav egentlig, for verditap og verkstedkostnader som følge av kilometer er utelatt fra summen. Men okay, når vi reiser på ferie med flere tusen kilometer tilbakelagt så syns du altså at det skal være gratis for den som ikke har bil...

Jeg syns ikke du er så unormal, økonomisk sett. Men syns du virker litt rigid og sær når det gjelder matvaner. Foreslår at separat økonomi og å la være å kritisere hverandre for den andres forbruk / matvaner kan være en løsning for et fremtidig bra forhold. (Jeg syns godt hun kan betale for å sitte på i bilen din btw.) Det gjør mannen min når han sitter på i min bil.