leticia

Igjen. Er man 100 % arbeidsufør så er man ikke arbeidsledig i tradisjonell forstand. (AI støtter opp om dette hvis du tar et søk med ordene "arbeidsledig ufør" som var ordene TS brukte.) Så arbeidsledig ufør (så sant man snakker om en som er 100 % ufør) er nettopp en logisk brist. Man kan være arbeidsledig i tradisjonell forstand hvis man er delvis ufør, men dagpengene avkortes da mot uføretrygden. Man er altså i hovedsak ikke begge deler. (Ettersom de fleste uføre er 100 % uføre). Når man kommer inn på NaV, AAP (arbeidsavklaringspenger) så ligger det i ordet, men klareres enten til arbeid eller til arbeidsufør. Derfor brukte jeg ordene ferdig klarert til å være arbeidsufør. Det er ikke ensbetydende med at personen aldri kan jobbe noe, eller aldri bli frisk nok til å jobbe fullt, men at personen er avklart som 100 % varig arbeidsufør, dvs at tilstanden minimum regnes å vare i i 7 år). I den perioden man mottar 100 % uføretrygd så kan man ikke samtidig være arbeidsledig, man havner ikke i ledighetsstatistikken, selv om man ønsker seg en jobb uten å få den.

Ser du ikke noe nevneverdig problem med dette heller? https://www.nrk.no/norge/_-utenlandske-kvinner-holder-ut-volden-for-a-bli-i-norge-1.13181170

Det ser da ut som de greier seg greit uten han også

Det er flere kvinner enn menn som har barn ja, men også flertallet av menn har det når de er midt i livet. Jeg tror deg på at det er mange som aldri har fått seg noe, likevel så har flertallet av menn fått barn.

Enig. Det er dette hvis man bevisst leter i fattige områder slik at det blir et økonomisk avhengighetsforhold fremfor et kjærlighetsforhold jeg ser problemer med. Det samme kan forsåvidt sies om noen av forholdene her hjemme også, at noen har altfor lite økonomisk kontroll over eget liv, fordi de overlater det økonomiske til partneren sin (gjelder begge veier). Det har vært noen saker hvor det har kommet frem at noen virkelig har gått på en økonomisk smell, og dette går ut over parneren din. Noen velger også en tilværelse hvor de ikke jobber, og bare blir forsørget. Jeg syns det blir for sårbart når man velger å sette seg på sidelinjen, evt at partneren din setter deg på sidelinjen slik at du ikke har kontroll på din egen økonomi. https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/eksen-tok-opp-21-millioner-i-forbrukslan-i-jannes-29-navn-jeg-ma-betale-alt/10258162/ Jeg skjønner også folk som kun er ute etter å finne kjærlighet, at det er veldig viktig for dem. Spesielt om man har et utgangspunkt som gjør det ekstra vanskelig å finne.

Hehe, følger du disse "kjerringsidene" du da 😅 eller bare trykker du inn på dem så du får dem oftere opp i feeden din?

De fleste som er single i midten av livet har allerede stiftet sin egen familie. (fått barn).

Nettopp problemet- at man baserer seg på hva som formidles på SoMe, gjerne også fra land som ikke er sammenlignbare med vårt eget (usa). Et annet problem er at du leser statistikker på en måte som om de var avhengig av hverandre, når de er separate og sannsynligvis uavhengige av hverandre. Et tredje problem er at du ikke greier å skille på de som er frivillig single, at de ønsker det selv, og de som er ufrivillig single, desperate etter å finne noen å leve sammen med. Det kan evt være noe overlapping, at de ufrivillig single til slutt innfinner seg med at de aldri kommer til å finne noen, og dermed later som de er frivillig single. Men du kan ikke ta utgangspunkt i hvor miserabel du selv føler deg som singel, og regne med at alle andre single skal føle det likedan. Skal vi ta dette i et kjønnsperspektiv så er det veldig mange damer som er lei av ulikestilte forhold, slik at hvis forholdet tar slutt / partner forsvinner så hopper de ikke inn i et nytt forhold, fordi de endelig kan nyte "friheten". Et annet kjønnsperspektiv hvis vi tar dette med at uføre kvinner har mye lettere for å finne seg en partner enn det en uføretrygdet mann har, handler sannsynligvis mye om rolledelingen hjemme. Stereotypisk forklart: Etter hun kommer hjem fra jobb så må hun ta seg av alt hjemme også, hun kunne liksågodt bodd alene, og hatt mer tid til seg selv, en person mindre å rydde etter osv. Etter han kommer hjem fra jobb, så kan han ta livet med ro, kommer til dekket bord og ryddet hus. Som sagt, rent stereotypisk, men du skjønner sikkert hvorfor kvinner er mer skeptiske enn menn til å gå inn i et forhold med en uføretrygdet når forskjellen blir så tydelig forklart... Det er selvsagt også avhengig av årsaken til uførheten, om personen er i stand fysisk til lette oppgaver i hjemmet, ikke alle uføre som er i stand til det heller. Hva så om jeg ikke er normen. Hva så om vi har et fødselstall på 1,4. Jeg ser ikke noe problem med det annet enn i en periode hvor vi får veldig mange eldre og syke å ta hånd om, og at det blir lave skatteinntekter inn i forhold til oppgavene vi har. Det er der problemet med 1,4 ligger, ikke generelt at det ikke fødes flere barn pga at nå kan kvinner selv bestemme om de vil bli gravide eller ikke... og hvor mange ganger. Hvis man hadde vært ute etter penger så hadde man ikke brutt ut av forhold. Det er ekstremt dyrt å skille seg / gå fra en husholdning til 2, for begge parter, og da oftere for kvinnene, siden menn oftere sitter på flere midler. Likevel er det kvinnene som drar. Da må du faktisk lete etter andre årsaksforklaringer enn penger / status når du skal snakke om samlivsbrudd og status... Det vet du egentlig ikke før det skjer. Hvordan skal du vite om hun er mest opptatt av den økonomiske oppgraderingen hun får ved å gifte seg med deg, eller om hun kommer til å skille seg når hun kan få oppholdstillatelse i Norge uten å være gift? Mange kvinner er gode til å skjule sitt sanne jeg. Kanskje være litt forsiktig med å være så bastant. Jeg vet om forhold, slik som du ønsker hvor akkurat det har skjedd at hun stikker med en gang hun har selvstendig opphold.

Poenget, er at du setter opp så mange parametre som ikke stemmer, som høres ut som de er tatt rett ut fra "incel ekkokamre". Alt maset om folk som hadde datingmakten, som har gått på rundgang hos de med status, som nå er ulykkelige single, katter, feminister osv... Du ønsker å diskutere på premisser som ikke er der. For det er tross alt enklere når man er såret å legge skytsen mot alle andre steder enn å se på innad hva man selv kan endre. Selv når du snakker med meg som du vet at fikk alle barna i 20 årene, og som har kun vært med en mann siden jeg var 21 år, og som på ingen måte er singel og ikke har en katt så går det i dette. Eneste du kan "ta meg på" er at jeg er ateist og feminist. (For like rettigheter for kvinner og menn). Det er altså ingen bortsløsing av viktig tid her. Og de fleste, både norske kvinner og menn, kritiserer slike "forhold" hvor det er tydelig at lommeboka går foran kjærligheten. Du gjør det jo faktisk selv også med din forakt overfor feministiske kvinner som velger menn etter status. Men hvis du selv havner i et forhold hvor kvinnen ser etter penger / status så ble det plutselig greit? Dobbeltmoralisme kaller man slikt.

Hvis man ønsker noe mer enn et "one night stand" vil hun nødvendigvis kjapt finne ut at han ikke jobber.

Hva er greia? Driver du og fører lister over "de som overså deg" Jeg tror jeg skal la resten av innlegget ditt ligge, det er umulig å nå inn til deg uansett.

Men dette er ikke noe særegent for hvordan kvinner er. Her er en sak (jeg kommer ikke inn på artikkelen, men du får med deg hovedpoenget likevel.) En kvinne med datingprofil med og uten rullestol. Om jeg ikke husker feil (jeg mener å ha lest artikkelen tidligere) så fikk hun bare et fåtall likes / matcher med rullestolen, og mange (som kvinner flest) da hun tok bilde av seg selv uten rullestol. Så også kvinner merker det som du vil få frem, at de ikke er ønskelige partnere når de er syke / uføre Ine (28) opprettet to datingprofiler: Én med rullestol, og én uten Du kan ikke forvente at folk vil gå inn i et forhold som de regner med må bli ekstra slitsomt. Folk ønsker et best mulig liv for seg selv, akkurat slik som du gjør for deg. Jeg ville aldri aldri ha gått inn i et forhold med en som allerede var ufør da jeg traff han. Og jeg ville aldri ha forventet at partneren min ble værende hos meg hvis jeg selv hadde blitt ufør. (jeg regner med han hadde blitt værende uansett, og jeg hadde sannsynlig også blitt værende, men det er ikke poenget her). Jeg skjønner det er sårt å ikke få ønsket sitt for livet oppfylt, men man kan ikke tvinge noen til å bli glad i en. Ja, jeg er enig i det. Men det er ikke alle som er klar for et såpass sparsommelig liv med en partner som kanskje bare har inntekt før skatt på 300 - 400 tusen i året. Det hjelper hvis man f.eks har arvet et hus, eller at huset er nedbetalt av andre årsaker. Men livet blir begrenset, ikke minst pga partnerens sykdom. Jeg ser ikke helt relevansen med antall single i forhold til hvilken alder man selv er i. Men jeg er enig i at det kan hjelpe å ha god økonomi hvis man skal finne seg en partner. Og så er det faktisk folk som velger å være single også. Vi kan ikke tvinge folk sammen som ønsker å leve alene. I tillegg så er det som du sier endel ufrivillig single. Men heller ikke der kan noe tvinges frem, man må først treffe noen som blir glad i deg, og som du også blir glad i før det kan skje noe mer. Om du da ikke tenker at tvangsekteskap er en god ide? Nå var ikke denne siste her til meg, men jeg svarer likevel. Selvsagt har de fokus på egen familie når de er i sin beste alder. Resten av familien er avhengig av å bli tatt vare på av de yngre generasjoner fordi de ikke har et velferdssystem slik som i Norge som tar vare på hver enkelt av oss økonomisk. Derfor blir også skandinaviske menn med "tjukke" lommebøker så populære i de landene du tenker på. Det handler om å sikre fremtiden for hele familien. Det er ingen som tvinger deg til å bli sammen med en jevnaldrende. Men jeg er ganske sikker på at man på ingen måte trenger å prate som en feminist for å synes at det er litt spesielt at noen bevisst søker kvinner som er halvparten så gamle som seg selv. Attpåtil at det er unge kvinner som ser det som sin eneste vei ut av fattigdom for seg selv og sin familie. Hvor blir kjærligheten til kvinnen hen oppi dette? Hvis det er å spre sin egen dna som er fokuset? Registrerer at det er mange innlegg på forumet som går i det samme (og da tenker jeg ikke spesielt på dine innlegg), men det som går igjen er ofte meg,meg, meg, hva jeg vil ha, hva jeg fortjener, aldri hva kan jeg tilby den kvinnen. Kanskje hvis man endrer fokus til hva man kan tilby, i stedet for hva man fortjener, så blir man en hyggeligere person som er lettere å like, og som stråler av selvtillit og dermed lettere tiltrekker seg en partner. Bare en tanke EDIT: Ellers enig med TS at uføre kan få seg kjæreste, det er bare sannsynligvis litt vanskeligere.

Var litt mye "fordommer mot kvinner her" (som vanlig). Det mest sannsynlige av det du lister opp er nummer 1. Som kvinne selv så faller punkt 2 på sin egen urimelighet. Jeg ville mye heller vært sammen med en med en eller annen form for fysisk skade enn en som var ufør pga psyken. Selv med en fysisk skade så er det også mulig å trene andre deler av kroppen, og hvis du faktisk ser på kjærestepar så er ikke store muskler en nødvendighet, verken for de menn som er uføre eller de som ikke er det. Nummer 3 er såpass lite sannsynlig, er begrenset hvor lenge man med en uføreinntekt kan leve med god kapital, ettersom man stort sett vil tære på den pga den lave inntekten. Oppsummert: Nummer 1 er du inne på noe. Nummer 2 og 3 er bomskudd. Hvis du faktisk er i 40 - årene (som jeg har fått inntrykk av) så er det lite sannsynlig at du hadde kunnet stifte familie med noen i 20 - årene her hjemme uansett om du hadde vært helt frisk. En norsk kvinne i 20 årene er stort sett ikke interessert i en som er dobbelt så gammel som henne. Jeg vet ikke noe om trådstarter sine intensjoner, men må si meg enig med deg her i det uthevede. Men vil samtidig påpeke det jeg nevnte over her, at psykisk sykdom er mer sannsynlig avskrekkende enn en fysisk skade.

Joda, de kan arbeide. Men poenget er at iallefall som 100 % ufør så mottar man ikke dagpenger ved arbeidsledighet og vil dermed heller ikke havne i arbeidsledighetsstatistikken. Når man snakker om arbeidsledige så er det snakk om folk som kan jobbe. Uføre (bør i hovedsak) ikke kunne jobbe hvis de har en 100 % uføregrad. Noen har en restarbeidsevne selv om de er 100 % uføre. Jeg syns det blir feil å si at de er arbeidsledige, de er faktisk ferdigklarert av NAV til å være arbeidsuføre.

Logisk brist?

Relevansen til tråden? At kvinner ikke er åpne nok i møtet med fremmede menn? Hvor mange menn er redd for å bli utsatt for psykisk vold av en tilfeldig kvinne de møter utenfor hjemmet? Og hva har dette å gjøre med at kvinner ikke er åpne nok.

Ikke her vi bor iallefall 🙄 Det er kanskje uansett ikke selve vedfyringen som er mest problematisk i så måte, men hva folk putter i ovnen i tillegg til veden, om de bruker våt ved, melkekartonger, eggkartonger, pizzaesker, impregnerte materialer osv...

Jeg tenker mest på dette i form av folks helse. Lunge - og hjertesykdommer som forverres, og fører til tidligere død pga vedfyringen.

Kunne gjort det i et forhold, men ikke til noen man knapt kjente eller har lyst til å bli kjent med. Jeg syns du viser stor innsikt her med denne kommentaren. Se det uthevede.

Det er bare å ta en kikk på partnerdrapsstatistikken for å se hvor rett du har. Ifølge denne oversikten så er andel utført av 88 % menn versus 12 % kvinner. https://www.vg.no/spesial/drap-norge/partnerdrap/statistikk/ Utgangspunktet for diskusjonen var egentlig også frykt for overfall som ikke er en del av nære relasjoner. Kvinner stiller svakere fordi de er fysisk svakere.

Statistikkene er veldig tydelig på hvem som utfører overfallene. Det gir derfor lite mening at du skal være redd for at en kvinne (eller flere) skal angripe deg når du er ute og går i mørket (eller ved dagslys for den saks skyld).

Aaah - apropos, de fleste kvinner jeg kjenner har fått enten dickpics tilsendt (inkludert meg selv) eller at noen har vist frem k*ken sin helt uoppfordret til dem, fullt edru, så ja, det er mange weirdos der ute 😅 Jeg skjønner ikke hva de tror slik oppførsel skal føre frem til, men sannsynligvis har det motsatt effekt enn hvordan det var tenkt. Blokkering og slutt på evt vennskap er det mest vanlige 😮‍💨

Med statistikken tilgjengelig så burde faktisk kvinner vært mer redd for hvem hun tar inn i sin innerste krets (nære relasjoner), mens menn burde vært mer redde ute på byen (med tanke på vold). Jeg sier ikke at det bare er kvinner som føler på frykt. Jeg sier at de er fysisk underlegne hvis de faktisk blir overfalt. At de har mindre sjanse hvis et overfall faktisk skjer. (Såsant det kun er fysisk styrke og ikke våpen involvert). Altså at det ikke kan sammenlignes med angsten en mann har for å bli overfalt av en kvinne. For let's face it, de fleste overfall er det menn som står for, både de som skjer mot kvinner og de som skjer mot menn.

Vel, du kan sikkert google litt og se hvor mange saker om "gjeng av kvinner overfalt mann" du kan finne. Statistikken på dette er ganske klar. Selv når jeg søkte nå med skriften "mann overfalt av kvinner" dukket det bare opp saker om kvinner som var overfalt av menn... Så jo, statistikken på dette er ganske så åpenbar... (Vi kan sammenfalle det med statistikken om andelen menn i fengsel versus kvinner for å gi et enda tydeligere bilde). ca 95-5 prosent i favør menn.

What?? Hun der hørtes ikke helt god ut. Men ja, du skjønner iallefall forskjellen, at det ikke kan sammenlignes. At for mange kvinner er det i tillegg en visshet om at de i all hovedsak ikke har en sjanse fysisk, og det medfører en frykt som gjør dem utrygge. Men du har nok også rett i at hvis man ikke reagerer negativt selv som voksen på slike situasjoner, så legger ikke barn merke til slikt. 🙂