leticia

Okay, det misset jeg 🫣

Så lenge vi snakker om en mor her, og ikke en kvinne uten barn, så blir det ikke helt riktig å si at hun ikke bidrar til samfunnet. Hun har båret frem nye borgere til samfunnet og oppdratt dem, som også er et bidrag. Det kan likevel ikke sammenliknes med bidraget til en kvinne som har vært 40 år i arbeidslivet og samtidig båret frem og oppdratt barn.

Ja, men det er tydeligvis endel som ikke er interessert i å ta innover seg de opplysningene / fakta. Jeg skjønner ikke disse som sier de må velge mellom karriere og hus / barn. Som om de som jobber ikke er i stand til å ta seg av oppgavene som må gjøres hjemme. Det er nok tid til alt når man deler på oppgavene.

Om ikke annet, så var det greit å få en avklaring på dette. Selv om ikke du ville ha forlangt noe slikt, så er det nok av andre som ville gjort det. Du sier selv at du kunne tenkt deg å gå hjemme. Da anser jeg ikke at du innehar de holdningene om at det er kvinnen som skal gå hjemme fordi hun er kvinne. Men hun ville like fullt vært minstepensjonist fra staten. Hun (og dere ) hadde stått sterkere totalt økonomisk hvis også hun hadde vært i jobb. Ja, men hvorfor skal man ta den risikoen? Som sagt, jeg verdsetter tankegangen din, og at du er villig til å sikre dere begge. Men ting kan skje, det er mange stygge samlivsbrudd, ikke minst hvor penger er i spill, det har vært utroskap inni bildet osv osv. Kjempefint hvis du uansett står for det du sier her. Ja, for mange er det ønskelig å kombinere. Se på denne artikkelen f.eks om Ulrikke Brandstorp. Hun sier at hun ville blitt gal av å bare gå hjemme, og hun har med babyen omtrent overalt. (jeg hadde t.o.m. med babyen på trening osv). Og man er faktisk 2 foreldre. Det blir feil (i mine øyne) at den ene forelderen skal få denne gleden i mye større grad enn den andre. Ulrikke Brandstorp, Mamma | Ulrikke Brandstorp om mamma-tilværelsen: – Denne mora blir gal om hun bare går hjemme

Jeg syns det er like naturlig at begge gjør det samme. Husk utgangspunktet for at vi nå diskuterer. At man gjør de tingene som trengs å gjøres når man er enslig. Men blir bare "lat" og overlater til den andre oppgaver man ikke syns er kjekke når man havner i et forhold. Hvis det er naturlig at man gjør de forskjellige oppgavene når man er enslig, så syns jeg at det er like naturlig å gjøre dem selv om man er i et forhold. De faller iallefall like naturlig for meg. Hobbyene mine og hva jeg gjør på fritiden osv skiller seg f.eks heller ikke ut fra mannen sine. For andre kvinner, mulig at det stemmer litt bedre, men det er ikke meg. Og da mener jeg at forholdet ikke er likestilt.

Tror egentlig de fleste som "er imot " er der. At det ikke er staten som skal finansiere livsstilen. Det må paret selv gjøre. Samtidig så er det på sin plass å advare mot fallgruvene for de som tar et slikt valg. Det er mange kvinner som har brent seg på å ta det valget. I dag er 83 % av minstepensjonistene kvinner. Det blir sikkert færre minstepensjonister fremover, også blant kvinnene. Men det er fordi at kvinnene gikk ut i jobb, og har gått bort fra å ta hele den økonomiske risikoen selv ved å velge et liv som hjemmearbeidende.

Ikke helt riktig. Min tanke om et likestilt forhold handler om at det er like naturlig at begge gjør det samme. Det trenger ikke være like mye av alt, men at begge ser hva som trengs å gjøres av vedlikehold både ute og inne. Både det som må gjøres daglig, og det man gjør sjeldnere.

Jeg beklager så mye at jeg ikke greier å oppfylle ønsket ditt. Det vil bli relevant etterhvert når han (for ja det er oftest han som blir borte først) og hun blir sittende igjen som minstepensjonist. Eller når han finner noen andre, eller når hun vil ut av et voldelig ekteskap, men ikke kan, fordi hun ikke har råd til det. Og vi har fullstendig separat økonomi. Det betyr ikke at vi ikke kan spandere ting på hverandre av og til. Men det betyr at vi er ansvarlige for oss selv og også har økonomisk frihet til å gjøre det vi vil, uten å måtte høre med den andre om det er greit. (Jeg kjøpte f.eks egen bil og båt uten å spørre, fordi det ikke var hans penger, og det gikk heller ikke ut over han på noen måte at jeg gjorde det). Vi drar også på separate ferier pga vi liker forskjellige ting. Vi reiser selvsagt også sammen utenom det, men har altså friheten til å dra på egne turer. Jeg kunne aldri forestilt meg å ha hatt et liv hvor jeg ikke arbeidet. Jeg mener jobb har en egenverdi i seg selv, ved å føle at man gjør noe samfunnsnyttig. I noen forhold er det kvinnen som tjener mest. Jeg tror ikke du ville funnet så mange menn som kunne tenkt seg å bare gå hjemme. Heller ikke kvinner for den saks skyld. Det er likevel en fin tanke om at du ville delt de 25 millionene med henne. Men jeg tviler på at godviljen hadde vært like sterk når bruddet var et faktum. Det vises i rettssakene som følger etter samlivsbrudd. Vel, jeg mener at kvinner har en større verdi i seg selv og for samfunnet enn å bare gå hjemme og stelle hus og passe barn. Og det er der det med respekt kommer inn. Jeg tviler ikke på at du er glad i henne og verdsetter henne. Du er tydelig på at du gjør dette. Men hvis jeg hadde truffet på en mann som hadde sagt at han ville at jeg skulle bare gå hjemme så hadde jeg tenkt at han ikke respekterte meg som fullverdig menneske. Fordi jeg er så mye mer enn mor og kone. Det går faktisk fint an å ha fokus på begge deler. Det er egentlig her det skurrer mest hos meg. Den tankegangen om at man enten fokuserer på karriere, eller på familien. Ja takk, begge deler.

Den beskrivelsen du her gir ville jeg ikke kalt for likestilte forhold.

Endret i setningen, gikk litt fort, tok bort det om mann. Ja, det går forsåvidt begge veier. Men når man lever i et likestilt forhold så tenker man ikke på sånt, man bare gjør det som trengs å gjøres, uavhengig av hvilke oppgaver det er snakk om. Jeg ser viktigheten av å kunne holde hele huset og oppgavene som følger med. Man vil bli alene på et tidspunkt, (enten ved samlivsbrudd eller pga dødsfall) da er det greit at man som du skriver vet hvor stoppekrana og hovedsikringen er

Du skårer ikke noen poeng hos meg. Jeg syns det er like naturlig å gjøre disse oppgavene som kvinne uavhengig av om man er enslig eller samboer / gift.

Altså folk er forskjellige. Men jeg ville tenkt at du ikke respekterte henne som menneske, og jeg ville ikke gått med på en slik løsning hvis jeg var henne. Sannsynligvis hadde jeg heller ikke blitt sammen med en som har et såpass forskjellig livssyn som meg selv. Om dette er noe hun har lyst til selv, så hadde jeg håpet at hun (og du) tok nødvendige forholdsregler for å sikre hennes økonomiske fremtid

Hvis du tror at ikke det er kvinner som styrer hvor stor del av fellesperioden far skal ha så får du deg muligens en AHA - opplevelse hvis du noen gang kommer i en slik "valgsituasjon"... Den "valgfriheten" du mener kvinner skal ha er vel også i strid med EØS - lovgivningen. Fedrekvoten har også stor oppslutning i befolkningen. Bare 15 prosent av fedrene og 12 prosent av mødrene svarte at det ikke bør være noen fedrekvote. Mens den norske foreldrepermisjonsordningen er en blandingsmodell bestående av individuelle og familiebaserte rettigheter, har de andre nordiske landene gjort foreldrepermisjonen til en individuell rettighet og fjernet den tidligere oppdelingen i mors-, fars- og fellesdel. Målet om å fjerne fedrekvoten helt, slik det står i partiprogrammene til Fremskrittspartiet og KrF, er trolig i strid med EØS-lovgivningen. Prinsippet om fedres individuelle rett til foreldrepenger er nedfelt i Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/1158 om balanse mellom arbeidsliv og familieliv. Dette er innlemmet i Norges EØS-avtale. Direktivet innfører minstekrav som landene må oppfylle. Ifølge direktivet skal begge foreldre ha rett til fire måneder betalt permisjon, og to måneder av permisjonen kan ikke overføres til den andre forelderen. Formålet med direktivet er blant annet å fremme likestilling av kvinner, herunder kvinners deltagelse på arbeidsmarkedet, og en mer lik fordeling av omsorgsansvaret for barn mellom kvinner og menn. Fedrekvoten: et utdatert familiepolitisk minefelt?

Statistikken gir et annet bilde enn hva du aksepterer. Da fedrekvoten var 10 uker så tok menn i all hovedsak ut ikke mer enn 10 uker, da den var 14 uker, i all hovedsak ikke mer enn 14 uker, nå når den er tredelt så tar menn i all hovedsak ikke ut mer enn de 15 ukene den er på, og omtrent aldri noe av fellesperioden, den tar mor. Hvis man gir familiene full valgfrihet, så vil far i all hovedsak ikke ta ut noe permisjon. M.a.o, enighet = det som mor til enhver tid bestemmer... Jeg syns sidene var like fastlåste begge 2, og at heller ikke de unge var villige til å lytte til de eldre. Ja, de konservative (her representert av KRF og FRP) liker å bruke begrepet valgfrihet når det egentlig i mange tilfeller blir en begrensning av frihet. Valgfrihet for kvinnene begrenser f.eks friheten til mennene. Hvis flere kvinner velger å være hjemme, la oss si i 3 år, så begrenser det som sagt muligheten for andre kvinner i arbeidslivet. Men sånn er det vel med mye i samfunnet. Noens frihet begrenser andres frihet, som f eks røyking / røykeloven. Når jeg sier husmoraktivist, så tenker jeg mest på hu med forkleet altså, ikke like mye de andre, som tidvis faktisk hadde noen gode poenger. At endel kvinner kunne tenkt seg å ha mer tid hjemme forstår jeg, og det har de mulighet til. Spørsmålet vi må stille er hvem som skal ta kostnadene av dette ønsket. Jeg syns verken at staten (økonomisk) eller fars selvstendige rettigheter skal måtte ta støyten for dette ønsket. Men det er samtidig på sin plass å advare kvinnene at de selv økonomisk vil gå tapende ut av det hvis de tar det valget om ulønnet permisjon, eller enda verre, velger å gå hjemme i mange år uten egen inntekt.

Det er her vi er mest uenige Griever. Kanskje å sette livet på vent er et feil ordvalg av meg. Alle lever jo livet sitt her og nå. Jeg tenker mer på at man "ofrer" livet sitt for alle andre, og tenker ikke på de konsekvensene det vil ha for en selv i det lange løp. Å ikke ha selvstendig økonomisk frihet, er å ikke å ha frihet i det hele tatt slik jeg ser det. Det er fint at man har en enighet og løsninger som fungerer her og nå. Jeg mener likevel at friheten ikke er der. Jeg vet om damer som har mistet mannen som ikke vet hvordan de skal betale en regning... Jeg håper dagens unge som vil leve slik garderer / sikrer seg for fremtiden. Og den aller beste måten å sikre seg på er å ha en utdanning og egen jobb å gå til. Det er bedre å ha noe tilknytning til arbeidslivet, f.eks ved å ha en 50 % stilling som kan økes ved behov, enn å bare være hjemmearbeidende.

Hehe, ja, jeg skjønner hvor du vil. Men husk, det er forskjell på menn også. Deilig med en som bare tar tak i husarbeidet uten man trenger å si noe 😁👏 Det som er litt merkelig er hvordan enkelte greier husoppgavene når de bor alene. Men med en gang de får en dame i hus så har de visst glemt hvordan man gjør husarbeid 😅 Jeg vet ikke om noen unge kvinner jeg som ville ha satt seg i en slik situasjon. De fleste er nok veldig interessert i å ta utdanning og selvrealisere seg selv. Heldigvis for både dem, familien og samfunnet.

Ja. Mer likestilling i hjemmet kan føre til at hverdagen går bedre rundt. Kvinner skal være likestilte på jobb. Men likestillingen i hjemmet er enda ikke bra nok i veldig mange hjem. I tillegg så har man fødselsskader som ofte ikke blir snakket om, eller som man ikke får tilstrekkelig behandling for. Samt at kvinners helse ikke blir forsket nok på. Vi er ikke "små menn". Forskning gjort på menn er ikke automatisk overførbart til kvinner.

Kanskje ikke. Det er bare det at andre kvinner og menn må ta kostnaden i stedet for. Menn som ønsker å benytte seg av permisjon, men som plutselig ikke får en selvstendig rett til det. Kvinner som blir mer diskriminert ved ansettelse enn tilfellet er i dag fordi det forventes at hun blir mer borte fra jobb siden hun kan bli gravid og går ut i permisjon. Hm, det du ser på som nedlatende og aggressive kvinner, ser jeg på som kvinner som var tydelige, og frustrerte over hva disse unge setter i spill hvis de vil "gå tilbake til kjøkkenbenken ". Jeg er enig i det hun unge fra KRF sa om at kvinner skal vurderes etter kompetanse, og ikke bør kvoteres inn. Men "gutteklubben grei" lever dessverre i beste velgående enda. Sånn sett så er det menn som "alltid" har blitt kvotert inn, av andre menn. Hun jeg reagerte mest negativt på var hun med forkleet. Hørtes ut som hun mente man skulle få statlig lønn for å gå hjemme (selv om man ikke hadde barn). Det vil være forskjellig kostnad ut fra hvor høy inntekt hver enkelt forelder har. Det er vel en av grunnene til at kvinnene oftest har tatt ut mest permisjon. Permisjonen regnes vel bare ut til beløp inntil 6 G, så da vil familien tape på at menn tar mer permisjon ettersom de oftere tjener mer enn 6 G enn det kvinner gjør. Jeg er for at begge foreldre skal ha selvstendig rett til permisjon. Men jeg vet jeg er litt "dobbelmoralistisk" på det punktet, ettersom vi selv fikk fritt valg, og brukte det valget til at far fikk mer permisjon enn meg. Jeg bare vil at fedre skal få litt mer rettigheter rett og slett, for "fritt valg" vil i nesten alle tilfeller bety at mor tar alt. Problemet her er kanskje at de kvinnene som tok del i debatten på nrk ikke nødvendigvis er så veldig representative for dagens unge kvinner. Ja, vi må lytte. Men da må vi lytte til flere kvinner enn 4 "husmoraktivister"...

Høres ikke ut som denne kompisen din burde få unger i det hele tatt hvis de gikk for en slik løsning. Faren blir jo omtrent en fremmed... Spot on. Og hvis du ikke kunne tenke deg en slik tilværelse, så må du forvente at det samme gjelder for de aller fleste kvinner.

I den artikkelen jeg linket til så var det kun kona som ville skilles, og mannen som ville bruke alle midler for å trenere det. Status å være vellykket i hans omgangskrets, og en skilsmisse ville føre til at han ble sett på som mislykket...

Det er egentlig ikke en "kamp" mellom unge og eldre her, selv om NRK prøvde å fremstille det sånn. NrK satte opp ytterpunktene. Hun med 50 - tallsforkleet hadde ikke egne barn engang, og er en influenser som tjener penger på fremstillingen. Hun er selvstendig næringsdrivende, ikke en "tradewife" i ordets rette forstand. Hvis vi ser bort fra de som ønsker borgerlønn for å gå hjemme og stelle for mannen i alle år. Så er det noen kvinner som ønsker seg mer tid med barna når de er små. Spørsmålet blir hvem som skal ta kostnaden for dette ønsket. Er det kvinnen selv, er det mannen hennes, arbeidsgiven hennes eller er det staten? Jeg mener at det ikke skal være staten eller arbeidsgiver som tar denne kostnaden ut over de permisjonsrettighetene man har i dag. Kostnaden må kvinnene og hennes partner ta selv. Men istedet for at hun går hjemme og jobber 0 %, så er det bedre at hun har noe tilknytning til arbeidslivet. Det er 2 foreldre her, og da bør "ulempene " falle gjensidig på dem begge. Ikke at kun en av dem skal ta den økonomiske støyten.

Da foreslår jeg at flere menn bør "leve livet" sitt ved å miste sin økonomiske frihet. Uten å eie noe. Gå hjemme med barn uten lønn og uten å opparbeide seg pensjonsrettigheter (med unntak av pensjonspoeng tilsvarende inntekt på 4,5 G når barna er under skolealder).

Greia med det er, som flere har vært inne på, at det følger med forventninger om at det er kvinnene som skal sette livet sitt på vent, og ta den økonomiske belastningen, og samtidig redusere sin egen frihet. Noen vil ikke kvinner så vondt. Som jeg har nevnt så er det bedre at begge foreldrene reduserer stillingen sin i en periode, i stedet for at kvinnene skal ta hele den økonomiske risikoen alene. Jeg leste for en god tid tilbake i aftenbladet om en kvinne som ikke hadde råd til å forlate mannen sin, han jobbet i oljen, hun deltid og passer på hus og barn. Slike kvinner, sorry, men de utsletter faktisk seg selv og sine behov. Hun innså feilen sin, men for seint. Jeg regner med at flere av oss som er negative, gjerne vil hindre at flere kvinner gjør samme feilen. https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/bgRane/den-stille-skilsmissen-jeg-har-ikke-raad-til-aa-gaa-fra-ham

Jeg skjønner jo at du tenker dette ettersom du (slik jeg har forstått) eier mye og forbruker lite. Men har du virkelig behov for barnetrygd når du tjener såpass mye? Jeg syns barnetrygden kunne vært litt mer behovsprøvd. Noen kan sette den rett inn på konto / fond, mens andre må bruke den for å dekke de daglige utgiftene til barnet. Jeg er forsåvidt enig med deg i at skatt bør følge inntekt og forbruk. Jeg er bare mer tilhenger av at noen av ordningene bør baseres på personlig inntekt. Altså hvis man skal motta sosialstønad, så skal det ikke være basert på hvor mye penger man sitter igjen med i løpet av en måned, men hvor mye man har fått inn. Bor man for dyrt så kan man flytte til billigere sted, hiver man penger ut av vindu fordi man ikke kan styre egen økonomi, så skal man ikke belønnes ved å få tildelt mer penger, (da trenger man rådgivning om personlig økonomi i stedet for). Mange ordninger fungerer ikke optimalt. Når det gjelder å skatte forbruk så har vi f.eks mva - avgiften som vi betaler når vi kjøper varer og tjenester. Bompenger er det de som bruker bommene som betaler osv.

Trenger kanskje ikke sitere deg når jeg er såpass enig. Men dette er mitt standpunkt til barnehagen også, hvorfor barnehage er såpass viktig. Det er også en innrømmelse om at noen som er utdannet kanskje har bedre forutsetninger for å sørge for den sosiale læringen enn hva vi selv ville fått til hjemme, uten at det gjør oss til dårligere foreldre av den grunn. (kanskje faktisk bedre som ser våre egne begrensninger). Da våre begynte på skolen var det veldig tydelig hvilke barn som hadde mottatt denne læringen i barnehagen versus de som kun hadde vært hjemme "i skjørtene" hos mor.