VifteKopp

Jeg kjenner til statistikken fra min egen by ja, men nå diskuterer vi volden på Norway Cup i år, ett enkelttilfelle fra en hissig spansk tilskuer, og enkelte vil avlyse denne fantastiske turneringen. Galskap.

Og jødene var redde for at araberne ville utrydde dem. Så frykten for annihilasjon var tilstede på begge sider, og resultatet ble krig. En krig Israel vant, og som vi har lært fra historien: to the victor go the spoils. Etter at europeerne gjennom århundrene hadde forsøkt å bli kvitt jødene - først gjennom ulike pogrommer, henrettelser, utvisninger, og til slutt via historiens største industrialiserte massedrap Holocaust - ble det åpenbart for jødene at det ikke var trygt for dem i Europa, selv om fascistene ble beseiret. Feks. ble hundrevis av jøder som returnerte til Polen etter krigen massakrert, og i Sovjet fortsatte forfølgelsene av minoriteter til langt ut i den kalde krigen. De måtte altså ha sitt eget land, noe de fikk av FN, men som araberne umiddelbart motsatte seg, og det ble krig. Denne delen av historien er viktig for pro-palestinere å lære, fordi det betyr at Israel ikke har noen planer om å gi opp sitt nasjonale prosjekt, selv om syv land går til angrep samtidig. Altså må alle palestinske statsbyggingsprosjekter skje rundt dagens Israel, med mindre maktbalansen på en magisk måte endres i favør palestinerne. Jeg sier ikke at etnisk rensning er greit, jeg sier at det er det som ofte skjer når to ulike folkegrupper kriger om samme territorium og den ene folkegruppen vinner. Det skjedde senest i Kaukasus i 2023, da Azerbaijan etnisk rensket Artsakh for hundre tusen armenere. Hva Det Britiske Imperiet lovet eller ikke lovet på 30-tallet er totalt irrelevant i dag. Det imperiet eksisterer ikke lenger, og dagens Storbritannia har tilnærmet ingen innflytelse over området. Moralske vesener er mer opptatt av hva som er mulig å få til i den virkelige verden enn hypotetiske salongdiskusjoner om rettferdighet. Noen kaller det konsekvensialisme. Her er et stykke fakta om den virkelige verden: Israel kommer aldri til å la millioner av palestinere få lov til å returnere til sine forfedres hjem (som i stor grad ikke eksisterer lenger) og bli borgere av staten Israel. Du kan mene det er urettferdig, men slik er virkeligheten. Så i stedet for å kjempe for en fantasi - som right of return er - bør man i stedet argumentere for at disse etterkommerne får statsborgerskap i sine nye land hvor de er født og oppvokst så de får muligheten til å leve skikkelige liv der i stedet.

Heldigvis er de aller fleste barn og foreldre uenige med deg i det, og deltar hvert år i denne fantastiske folkefesten som ikke noen få idioter skal få ødelegge.

Palestinerne tapte konflikten som oppstod i kjølvannet av britenes uttrekning av Palestinamandatet og annonseringen av FNs delingsplan, som startet som en en borgerkrig, og deretter utviklet seg til en krig mellom Israel og araberstatene. Hadde den palestinsk-arabiske siden vunnet, ville etter all sannsynlighet jødene blitt drept eller fordrevet fra territoriet og deres etterkommere ville ikke fått muligheten til å flytte tilbake.

Du stiller mange spørsmål, men forstår fremdeles ikke essensen i problemstillingen: 1. Palestinerne tilhørte siden som tapte. 2. Tapere av konflikter mister som regel territorium, eiendom og andre verdier. 3. Historisk sett er det svært sjeldent at etterkommerne av taperne får tilbake det deres forferdre mistet. Man må gjerne synes det er urettferdig, men palestinerne må forholde seg til hva som er realistisk å få til.

7. oktober var i utgangspunktet en stor katastrofe for Netanyahu, men de påfølgende militære seirene mot Israels erkefiender Hizbollah og Iran, pluss Assads betimelige fall, har gjort at han klart å snu fadesen til en liten suksess. Alt står derfor å faller på hva som skjer med Hamas i Gaza, men det er lenge til valget.

Jo, palestinerne tapte den arabisk-israelske krigen, hvor en av konsekvensene var flukten og fordrivelsen av hundretusener av palestinere, som utgjorde rundt halvparten av datidens befolkning. Vi snakker ikke om retten til jobb (mange palestinere har opp gjennom årene ofte jobbet i Israel). Vi snakker om retten til å returnere til byene og eiendommene som palestinske flyktningers forfedre en gang eide. Det er kjernen i "right of return"-spørsmålet. Du får vise til dette målet da.

Akkurat som det sitter polske familier på tyske tomter, og tyrkiske familier på greske tomter, etc. Det er som regel det som skjer når man taper kriger, man mister territorie og eiendom til seiersherren. Angående ditt andre punkt så tror jeg du må skille mellom Smotrich og Netanyahus mål. Smotrich har vært åpen på at han vil fordrive palestinerne fra Gaza, men hans ultraortodokse parti har bare 7 seter i Knesset og er således ikke i noen posisjon til å utføre slikt. Netanyauhus virker først og fremst å være opptatt av å beseire Hamas innen oktober 2026, og dermed styrke sin posisjon foran valget. Etnisk rensning av 2.1 millioner palestinere har aldri virket å være hans motivasjon, og er heller ikke praktisk mulig grunnet geografien til Gaza.

Dette stemmer ikke. Man regner med at opp til 14 millioner tyskere flyktet eller ble utvist fra sentral- og øst-europa under og etter krigen, og de aller fleste av disse ville aldri vende tilbake til hjemmene sine hvor slekten hadde bodd i generasjoner. En av (de mange) nøklene til å løse dagens konflikt er at etterkommere av flyktede/fordrevne palestinerne gir opp konseptet om "right of return" og får statsborgerskap i de nye landene de nå bor i.

Det finnes neppe noen annen by i Norge som har kapasitet, verken når det kommer til antall baner, antall sengeplasser, eller transport og annen infrastruktur, til å ta i mot så mange barn som det gjøres på Norway Cup. Det er tross alt verdens største fotballturnering. En turnering som for det overveldende flertallet av barna er en lykkelig opplevelse de vil huske resten av livet. Men som vanlig stjeler enkelthendelser all oppmerksomheten i det klikkjagende media, og så lar nervøse folk på nettet seg skremme til overreaksjoner...

Ikke bare. USA, Canada, Australia, New Zealand og store deler av Latin-Amerika er etablert av innvandrere (dog mange latin-amerikanske land opplever stor emigrasjon). I senere tid har mange Gulf-stater blitt store innvandringsland, i Qatar, Kuwait og Emiratene er over 70% av befolkningen innvandrere. Andre land med store innvandringspopulasjoner er Russland, Tyrkia, Singapore og Sør-Afrika.

Europeiske sanksjoner mot Russland har ikke stoppet dem fra å fortsette å krige. På samme måte vil ikke sanksjoner fra Europa mot Israel få dem til å fjerne bosetningene. Verden er stor, og det finnes alltid land man kan handle med.

Ingen land vil sende fredsbevarende soldater inn i den ruinhaugen for å slåss mot restene av Hamas.

Druserne er ukjente - og irrelevante - for USAs velgere, og dermed USAs politikere, som var poenget mitt her. Det er fremdeles ikke bevist at den syriske regjeringen forsøkte å begå folkemord på druserne tidligere i sommer. Israel har uansett sørget for med sin militære inngrepen at det neppe uansett vil skje. Jeg forsøker å holde meg til fakta, ikke synsing.

Det er kun USA som kanskje har musklene til å presse Israel til å gi opp bosetningene, og begge partier i det landet styres av Israel-vennlige ledere. Så det vil ikke skje i overskuelig fremtid. Derfor vil det vært smartere av Vesten å presse på at at palestinerne godtar en mindre stat, eller å bytte bosetninger mot land andre steder. Men slike forslag har palestinere tidligere avvist.

I en anerkjennelse av en stat, ligger det også implisitt et forslag om hvordan staten skal se ut og dermed bli til. Derfor er det viktig at man anerkjenner noe som er realistisk, som for du selv sier: Israel okkuperer per dags området hvor denne teoretiske staten skal eksistere og det finnes ingen militær styrke som kan eller vil drive dem ut. Derfor mistenker jeg at Macron gjør dette mest av innerikspolitiske grunner: nemlig stemmesanking hos de venstrevridde og muslimene. Det ser ikke ut som Frankrike - eller Europa for den saks skyld - har evnen til å gjøre noe for palestinerne annet enn å komme med løse fordømmelser.

Vi kan ikke anta at Frankrike har tatt samme posisjon som Norge, ettersom det er en million forskjellige posisjoner man kan ta i dette spørsmålet, men hvis de har gjort det ser så ser jeg noen åpenbare problemer: - Delt hovedstad vil aldri bli akseptert av Israel. - Mange palestinere og deres støttespillere (inkludert flere i denne tråden) mener at grensene må deles opp etter 47-planen, eller det som ble lovet av britene før krigen. - Ingen konkretisering av hvordan man skal avvæpne Hamas og andre væpnede grupper. Jeg håper det faktiske forslaget fra Frankrike er mer realistisk enn det norske.

Hvis avtalen med PKK bryter, ville jeg blitt bekymret. Inntil da vil det være i Tyrkias egeninteresse at kurderne i Syria blir godt behandlet.

På papiret har de kanskje slike forpliktelser, men i praksis bryr ikke verdenssamfunnet seg. Det har vi sett igjen og igjen. Det er fremdeles uklart om brutalitetene i Suwaida var beordret fra øverste hold, om det var styrker som agerte på egenhånd eller om det rett og slett var en situasjon som kom ut av kontroll. Men Israel har uansett vist at de ikke kommer til å godta mer vold mot druserne, så Syria har ikke mulighet (om det er de vil) og etnisk rense druserne.

Uenig. Det er bra å få noen "på innsiden" som kan fortelle litt om hva som foregår i Russland på det sivile plan. Da forstår vi i større grad hva vi står ovenfor.

Ja, jeg lurer på det samme. Hva slags stat er det Frankrike anerkjenner? Innenfor hvilke grenser? Og med hvilken regjering? Det står noe om demilitarisering av Hamas, samtidig som de ber Israel stanse krigshandlingene, men det er jo selvmotsigende. En veldig forvirrende uttalelse av Macron, men mulig det er mer her som ikke har kommet frem i media.

Oslo oppfattes ikke som utrygge av de som bor der. Det har vi flere undersøkelser på. Det virker på meg som om de som oppfatter Oslo som utrygg er de som ikke bor der. Og det er ikke så rart. De ser på nyhetene at det har skjedd noe kriminelt i Oslo igjen, og så klarer de ikke å ta innover seg hvor mye større byen er enn andre byer i Norge.

Oslo vil - som den desidert største byen i Norge - også alltid være den minst trygge byen. Det er byrden av å være størst, og hovedstad, og det sliter mennesker som bor på små steder å forstå. Spørsmålet er om Oslo er utrygg i forhold til sin størrelse, og svaret er ganske enkelt nei. For den jevne Oslo-beboer er byen svært trygt og det skal mye uflaks til for å bli utsatt for noe alvorlig. Alvorlig kriminalitet - som denne Tveita-skytingen - blir stort sett uført av og mot forbrytere. Det betyr selvsagt ikke at man skal "gi opp", hva enn det betyr. Jeg er stor tilhenger av å investere ressurser på Oslo-politiet, fremfor å opprette lensmannskontor på småsteder i landet som ingen bruker, som VG nylig avslørte.

Japansk ekstremt homogene demografi, gjør at de også har en ekstremt homogen kultur. Så ja, det har du nok rett i.

Hvem? USA? Tyrkerne har nylig inngått fred med kurdernens PKK etter førti års væpnet konflikt, som er en stor politisk seier for Erdogan. Det er lite som tyder på at den nye syriske regjeringen, som er helt avhengig av tyrkisk støtte, vil få lov (hvis det er de ønsker) til å slakte kurderne slik at konflikten på ny antennes over grensa i Tyrkia. Jeg snakker ikke om deg eller meg her, jeg snakker om den jevne innbygger som har bedre ting å gjøre enn å diskutere Midtøsten på et nettforum. Druserne er helt irrelevante for amerikansk utenrikspolitikk, annet enn når Israel gjør dem viktig for sin sikkerhetspolitikk.