JK22

El-mopeder har vunnet voksende popularitet i flere afrikanske land, men stort sett for persontransport i bymiljø. Strømtilgang i U-land har blitt mye lettere i dag enn for førti år siden, ikke minst på grunn av solcellekraft og generatorer som drives med gass, råolje, bensin og diesel. Det er endog flytende kraftanlegg langs den afrikanske vestkysten.

Samtidig har myndighetene i en rekke land redusert eller fjernet insentivene for å kjøpe elbiler. I tillegg henger ikke utbygging av ladeinfrastruktur med i svingene i alle markeder, og når strømmen i tillegg er rekorddyr, Det er ikke elbilkjøretøyet som det er feil med; verken ved kjøp (kinesiske BYD-biler er ganske billig) eller ved drift. Disse tre punkter; 1) "redusert eller fjernet insentiver" betyr at man ikke kan spare på utgiftsposten. 2) "ikke utbygging av ladeinfrastruktur" er et stort problem fordi myndighetene var svært sent ut. 3) "strømmen i tillegg er rekorddyr" - strømbruk kun for bilen står ikke ut for selv, det er en del av det totale strømforbruket for eieren i tillegg til hjem og interiør. Myndigheter svikter på alle tre punkter. Spesielt på det siste, strømtilgangen er sterkt ustabilt og upålitelig som et resultat av ukontrollerte tilstander omkring det europeiske børsmarkedet og den feilslåtte Energiewende koblet med nedstengning av atomkraft. Altfor lenge hadde det vært manglende utbygging av strømproduksjonskapasiteten, det er i fakta mindre energi i dag enn for tjue år siden - og fornybare energi vist seg å være uegnet for konstant dekning hver eneste sekund hele året rundt. Hvis solen svikter, hvis vinden utebli... da trenges det reservekraft som bare ikke er der. Og hvis sol, vind er "på", risikere man at det bli gratis strøm - og "av", altfor dyr strøm! Intet marked kan komme med slike tilbudsgarantier. Politikerne har vært ubegripelig sløv med å realisere at ladeinfrastruktur måtte tilrettelegges for bilbruk, dessuten er det et stort problem med selve batteriet; for det første er hurtiglading skadelig på lang sikt, for det andre er det for høy tidsforbruk ved lading, for det tredje er det for lav energitetthet i et batteri i sammenligning med en bensintank. Det er som å sammenligne en feig tjukkas med en superstrek atletløper. Batteriteknologien i dag betyr at elektrisk drift er realistisk og sterkt anbefalt i by- og bynær trafikk. I Kina er de i full gang med å elektrifisere hele millionbyer - og det har de råd til ettersom det er massiv utbygging av kraftproduksjonsanlegg der for tiden. I Europa har det oppstått meget alvorlige problemer omkring krafttilgang. Og det er ikke olje eller gass; det er rett og slett snakk om produksjonskapasitet. Det var galskap å legge ned atomkraftverk. Det var likedan galskap å satse ensidig på ustadige kraftproduksjon med sol og vind. Europa har veldige store problemer, det har begynte å stige opp for politikerne at "det grønne skiftet" ikke er mulig å gjennomføre uten et energioverskudd som simpelt ikke er der, spesielt i dårlig økonomiske tider. Elbilen er en nødvendighet. Men hvis man ikke kan sørge for at elbilen vil være praktisk og billig, som ved å ta bort høyet fra hesten og forvente at den skal arbeide på tom mage - da har du en god ide om hvordan det står an.

"Spanske ryttere"? Kan det være hvorfor så mange BTR-kjøretøyer var sett strandert i det siste?

Det foregår en debatt i Kina omkring Trump og Kina; det er fascinerende at kineserne kaller Biden Shui Wang - den søvnige kongen - mens Trump nærmest som et hån kalles Chuan Jianguo, "Chuan" etter familienavnet og "Jiangou" for landbygging. How scared is China of Donald Trump’s return? – Chin@Strategy (chinastrategy.org) Ennå ser det ut at Bidens politikk mot Kina som er mer basert på finesse og systematisk tilrettelegging, betraktes å være en større trussel enn Trumps stupide tollsatsingspolitikken fordi mens Trump tok fram boksehansker, valgt Biden et spyd i sammenligning - og gjør mer målrettet skade. Dessuten hadde Xis politikk svekket Kina så sterkt, at andre land som India som nå er den femte største økonomimakt og kan bli den tredje i 2027 - og Mexico er i ferd med høste frukter av hans "visdomsstyret" som var alt annet enn vis, selv om det vist seg at den amerikansk-kinesiske handelsavhengigheten er simpelt for stor; for ingen kunne eller vil regulere det gigantiske komponentmarkedet - amerikanerne får stadig mindre og mindre amerikanskproduserte komponenter for egne ferdigvareproduksjon; og kineserne har endog gått inn i India som komponentleverandør. Shui Wang kunne ta halvparten av æren for at Kinas økonomi går dårlig, den andre halvparten går til Xi Jinping. Men dette ser ut til å ha gått hus forbi republikanerne og MAGA. For de demonstrert at de ikke forstår helhetsbildet og har i stigende grad gått bort fra det sinofobiske perspektivet til fordel for et rent sivilisasjonsrasistisk perspektiv som kan gjøre det verre for alle involverte. Mr Lighthizer’s position remains intensely hostile to China, whose totalitarian instincts, he argues, pose an ever greater danger. In a book published last year, “No Trade is Free”, he argues China is “the greatest threat that the American nation and its system of Western liberal democratic government has faced since the American Revolution”. The book contains several tough proposals, including screening of Chinese investments not just on security grounds but also for “long-term economic harm”; the prohibition of any Chinese company from operating in America unless there is reciprocal access for American firms in China, and the banning of TikTok. Crucially, he recommends another huge increase in tariffs. The goal, Mr Lighthizer argues, should be “balanced trade”—that is, presumably, no goods trade deficit at all. Last year, China still enjoyed a surplus with America of nearly $280bn, down from a record $419bn in 2018, but not far off the $347bn before Mr Trump took office. To correct this Mr Lighthizer recommends undoing “one of the worst mistakes” in America’s history: its decision to enter into “permanent normal trade relations” (PNTR) with China in 2000. This allowed China to pay the same low tariffs America charges most of its trading partners, rather than an alternative, steeper set of levies that appear in “column 2” of America’s tariff schedule and apply to only a handful of countries such as Cuba and North Korea, and now Russia and Belarus. Ending PNTR with China would raise tariffs on Chinese goods to 61% on average, according to Oxford Economics, a consultancy, assuming the section 301 tariffs remain in place. For Chinese mobile phones, tariffs would jump from 0% to 35%; for Chinese toys from 0% to 70%. Instead of settling for the existing column 2 tariffs, America might write a new tariff schedule just for China. That could be even stricter on some goods (such as cars) but less restrictive on other products dear to American consumers, such as Apple iPhones. Dette er interessant, for Trump er bare for dum; hans ide om å ha 60 % toll på kinesiskproduserte varer kunne bare ha kommet fra Robert Lighthizer som hadde demonstrert meget dårlig dømmekraft, manglende kunnskap og deretter manglende respekt for den kinesiske motparten som sett under handelssamtalene som munnet ut i ingenting. Han liker ikke frihandel, langt mindre med andre respektverdige handelspartnere som EU og endog India. Dette hadde gjort ham dypt upopulært i det globale markedet, ikke minst ved å knytte nasjonalisme til vareproduksjon - sist gang dette var åpent proklamert, var i Nazi-Tyskland i 1930-tallet. Siden den gang var det mer snakk om nasjonal stolthet og selvberging fremfor identitet knyttet til egenproduksjon. Lighthizer var mannen som sto bak Trumps økonomipolitikk som gjort mye skade for lite i retur. During negotiations with China, Mr Trump liked to be both the arsonist and the firefighter, as one observer put it, starting conflagrations with angry tweets then dousing them with diplomatic dinners. These zigzags spooked global markets. Lighthizer hadde ganske lite kontroll over Trumps selvopptatthet og impulsivitet som frustrerte markedet i flere år, hans ønske om bilaterale handelssamtaler var ofte til stor skade fordi dette åpnet for bølleatferd og maktmisbruk - som hadde derfor bidratt sterkt til svekkelsen av USAs anseelse den dag i dag. Den kinesiske økonomien er for stor, den er verdens største kjøpekraftmakt og har 20 % av verdensmarkedet - så den vil ikke kollapse, men sannsynligheten for at kineserne vil får "den japanske sykdommen" vokser for hver dag. I 1980-årene var Japan en vekstøkonomi som så ut til å stige rett opp i været, men fatale feilberegninger fulgt til at veksten flatet ut og stagnasjon etablere seg, da folk flest begynte å spare fremfor å gamble med sine oppsparte formuer. Og det er liknende tendenser i Kina, ettersom det er fallende eiendomspris i et land hvor eiendommer var en livslang investering, betyr det at man vil heller spare og holde ned de hverdagslige utgiftene. Så hvis Kina miste sin status som “permanent normal trade relations” (PNTR) handelspartner, vil dette bare få minimal effekt på økonomien som bare vil dels stoppe opp. Overgangsfasen fra kopiering til originalitet innenfor egenproduksjon er snart overstått, noe som kan sees av de elektriske bilkjøretøyene som eskorteres til mange land verden rundt, slik at kineserne kan stå på egne føtter. Det vil svir, men det vil ikke slå kineserne helt ut. Hva som teller for Xi er de politiske relasjonene i Øst-Asia. Og selv om han hadde rotet det til med en ubegripelig aggresjon mot nabolandene, hadde han sett hvordan filippinerne, sørkoreanerne og japanerne reagert på Trumps dumhet og nedverdige behandling av dem. Han så hvordan disse bølles til å betale mer, hvordan de militære relasjoner ble skadelidende og hvordan alliansesystemet i Øst-Asia lider som et resultat. MAGA ser ut til å ha glemt alt dette i deres iver etter å støtte Trump som de tror vil bli hardere mot Kina enn Biden er, for det er større avstander mellom Øst-Asia og Nord-Amerika enn mellom Nord-Amerika og Europa. Ikke bare er det to kontinenter, kulturelt, mentalt og endog rasemessig er det en avgrunn mellom den hvitedominerende USA og den innfødte orientale befolkningen i Øst-Asia. Østasiatere er smertelig klart over at de må leve med Kina, mens USA er altfor langt vekk på den andre siden av et stort hav. Under en amerikansk-kinesisk konfrontasjon trenger amerikanerne østasiatiske allierte og dermed felles kampsaker som demokrati og relasjonsbånd. Mr Trump is probably far less enthusiastic about protecting the islands. In his memoir, John Bolton, who served as Mr Trump’s national security adviser in 2018 and 2019 before a bitter parting of ways, wrote of Mr Trump’s “grousing” about arms sales to Taiwan. Mr Trump was “dyspeptic” about Taiwan, Mr Bolton said, suggesting his boss lacked commitment to a “democratic ally”. Bolton gikk av i bitterhet fordi han var dypt uenig med Trump omkring Nord-Korea og Kina, da han oppriktig følt at presidenten var mer opptatt med å holde seg med Xi og Kim enn å fremme amerikanske interesser. Trump accuses Taiwan of taking away America's semiconductor business (digitimes.com) I Taiwan vokser tvilen. Det kom som en stort sjokk på dem i juli 2023 da Trump anklaget dem for å "stjele amerikanske arbeidsplasser" innenfor halvledermarkedet. "Taiwan, they took our business away. We should have stopped them. We should have taxed them. We should have tariffed them," Biden hadde startet arbeidet med å åpne halvlederfabrikker på amerikansk grunn med hjelp fra TSMC i Taiwan. Nå som det er klart at Trump kan vinne valget, kan det få taiwaneserne til å gruble på om USA vil beskytte dem, de har sett hvordan Trump stanse en viktig hjelpepakke de trenger, hvordan han forlange mer penger for våpen og hvordan han snakker positivt om Xi i januar-februar 2024. Det er en sterk mulighet at Trump kan selge ut Taiwan.

I det minst er det ikke Havnelageret i Oslo som er emnet for diskusjon omkring våpenvirkning; denne bygningen er så solid at en atombombe ved direktetreff er det eneste som vil virke. Den er praktisk talt umulig å rive. Kanskje en enveisundervannsdrone er det eneste som kan bite på Kertsjbroen.

"Rett for ansiktet på vaktene?" Komplett udugelighet. Det vil ta tid for å skifte om strømadgangen, men dette angrepet er ydmykende i seg selv, spesielt ettersom skadet kunne ha blitt større da det var funnet udetonerte sprenglegemer. Disse vaktene vil helt sikkert sendes til Donetskfronten. Ifølge Andrew Perpetua er det ikke bare miner og FPV russiske stridsvognbesetninger burde passe seg for, dype granatkratre og synkehull som oppsto pga. værløsningen med sterk ustadig vær i forveien har blitt et problem. Ukrainerne fant hele seks stridsvogner sittende fast i både tomme og vannfylte kratre. Selvsagt sendes FPV-droner mot dem i senere tid. På bare 24 timer tikket det inn meldinger om tap av 24 stridsvogner og 34 panserkjøretøyer - de fleste lot til å ha kjørt seg fast og blitt forlatt. Det virker som at terrenget har blitt ufremkommelig, spesielt i Donetskfronten. Der rett vest for Avdijivka finnes det flere små innsjøer og bekker i et opprinnelig sumplandskap som var drenert i eldre tid. Det var hvorfor jeg hadde mange dager siden antatt at russerne ikke vil angripe vestover; de gjør det. Og de fant ut hvorfor det var ikke en smart ide! Det er åpent vest for Avdijivka med opprevne veger, grunne åker, dype vanngrøfter og mange vannløp som ikke er synlig selv på nær hold. BTR-kjøretøyer med hjul sliter selv på tilsynelatende faste veger og endog MT-LB kunne ikke komme videre. Blir du sittende fast, vil FPV-droner kommer, så du må komme seg bort i sikkerheten. Trolig har over ett hundre stridsvogner og panserkjøretøyer, om ikke enda flere, gått tapt i få dager pga. terrenget. Først den sinnssyke bruk av glidebomber på kloss hold av egne menn, nå dette. Har russerne blitt gal?

Hvilken var hvorfor tyskerne ikke er så optimistisk. Her trenges det betongknusende eksplosjonskraft. Og det kan visstnok bare bomber på 1 tonn og høyere levere.

Nei, tror ikke verden vil overleve et amerikansk diktaturstyre uansett om Trump kom til makten eller om en etterfølger av ham gjør det. Det republikanske partiet har endret karakter fra et høyrekonservativ/høyreliberalt parti som var arbeidsgivernes favorittparti i evigheter, til et høyreekstremt parti med underliggende fascistiske tendenser for "drop-out" og arbeidstagerne - Nikki Haley som nå er i samme situasjon som McConnell ved å finne ut at partiet hun tilhørte ikke er mer, var en slags svanesang for arbeidergiverfløyen som besto av rikinger. Det er donasjonstørke hos Trump fordi de tradisjonelle støttefolkene helt utebli i voksende sinne - de har mistet partiet. Da Trump nylig kom med åpenbare trusler mot lobbyfirmaer - noe som er helt utenkelig - symbolisere dette et brudd mellom det gamle partiet før 2016 og det nye "partiet" som hadde gradvis blitt fostret fram i 2020-2024. Trump camp warns GOP lobbyists: We’re watching what you do in the DC primary - POLITICO Og det virker; lobbyistene opplever en atmosfære av frykt slik at de ikke nøle med å slutte seg til Trump. De har blitt skremt til underkastelse. Republikanerpartiet splittes for hver dag som går. De moderate bare gir opp, men det kan de angrer meget dypt på fordi de går fra et intakt partiapparat fremfor å ødelegge det.

Det er ikke gode nyheter i seg selv, disse tyske offiserene diskutert et mulig scenario omkring Taurus-kryssermissiler mot Kertsjbruen og konkludert med at dette ikke er realistisk uten enorm ressursforbruk som hele tjue kryssermissiler på to separate brolegemer hvis formålet er å ha permanent ødeleggelse. Taurus kan lettere påføre broen større skader enn Storm Shadow, men de kan ikke ødelegge broen. Stridshodet er bare på 480 kg. Da amerikanerne angrep nordvietnamesiske broer gjentatte ganger, opplevd de at de kunne bare påføre disse skader som repareres med tiden, Bullpop-missiler (440 kg stridshode) bare simpelt falt av som vann på gåsa, og det var stålbroer med betongpilarer. I 1972 klarte amerikanerne å ta ut broene med hjelp av laserstyrte bomber - svære Paveway I bomber på 1 tonn. Da betyr det at bare konvensjonelle flybomber med kraftig eksplosivblanding på 1 tonn vekt og høyere vil virker, og med rundt et dusin bomber eller mer. Det er hvorfor tyskerne mener det kan ikke være nok med 10 eller 20 kryssermissiler. Kanskje Saab burde utvikle en ny GLSDB på 1,5 tonn eller 3 tonn vekt og rekkevidde på 300 km? Hvis de kan sende disse bombene opp i stratosfæren og deretter la dem faller ned i styrt gliding akkurat som de russiske glidebomber, kan de treffe og ødelegge broen med større "bang" enn Taurus.

Dette er et sidesprang, Vox har en artikkel om republikanernes senatleder Mitch McConnell som foretrakk å gi seg i november 2024 fremfor å bli værende om Trump vinner, som ikke er lite fordømmende. Og som så mange forbrytere hadde han prøvd å gjøre alt godt igjen, bare for å bli overløpet av konsekvensene av hans udådene. Han er mannen som ødela kongressen. Grunnlovsfedrene hadde ønsket at kongressen skulle være toneangivende fordi denne institusjonen skal utarbeide lover, eniges om skatter, utarbeide eller godkjenne traktater og deretter kontrollere presidentadministrasjonen eller utnevne kandidater for domstol som sivile tjenester. Dette er mye makt. Som tappes meget voldsomt nedover da McConnell valgt å sabotere forfatningsordningen i Obamaårene ved å drive med ekskluderingstaktikk. Dette var startet i 1995 da en hykler ved navn Newt Gingrich startet et korstog mot Bill Clinton, men McConnell tok dette til nye høyder. Mitch McConnell broke Congress and gave us an all-powerful Supreme Court - Vox Measured by how many bills he successfully ushered into law, Senate Minority Leader Mitch McConnell (R-KY), who announced Wednesday that he will step down as Republicans’ Senate leader in November, was extraordinarily ineffective. He famously failed to deliver on the GOP’s years-long promise to repeal the Affordable Care Act in 2017, and more recently clashed with hardline House Republicans who refuse to pass bipartisan legislation supported by McConnell. During his time as majority leader, McConnell’s primary legislative accomplishment is the tax law former President Donald Trump signed his first year in office, and not much else. And yet, McConnell is likely to be remembered as one of the most consequential leaders in the Senate’s history, and for good reason. McConnell’s legacy is not that he passed historic laws that transformed American society. It’s that he relegated Congress to second-tier status when it comes to deciding some of the biggest issues of our time. And he did it all while still empowering his Republican Party to dominate the policymaking process. McConnell achieved this outcome in two ways. The first was a dramatic escalation in filibusters. The second is by filling the federal judiciary with movement conservatives who would bypass Congress altogether and implement Republican policies from the bench. His legacy will be lasting. How McConnell ground Congress to a halt The filibuster allows a minority of senators to veto virtually any legislation, unless the majority can convince 60 of the Senate’s 100 members to break that filibuster. Because it is quite rare for either party to control 60 seats in the Senate — the last time it happened was a seven-month period in 2009–10 — this means that the minority party can block nearly all bills. Filibusters used to be exceedingly rare. One common method used to measure the frequency of filibusters is to count the number of “cloture” votes, the process used to break a filibuster, taken every year. And from 1917 until 1970, the Senate held less than one a year. That number started to rise well before McConnell became his party’s Senate leader. But the rate of cloture votes doubled in 2007, when McConnell first became minority leader. And it has grown rapidly since then. Between 2010 and 2020, the Senate took more than 80 cloture votes every year. This escalation in filibusters, a tactic spearheaded by McConnell, has transformed the role of Congress in society. And it’s similarly transformed what kind of legislation governing parties even attempt to pass. In the two years when President Joe Biden had a Democratic majority in Congress, for example, all of his major legislative accomplishments — the Inflation Reduction Act, the infrastructure bill, the CHIPS Act, and the American Rescue Plan — were spending bills and not regulatory legislation such as a minimum wage hike or a new voting rights law. A major reason why is that it is sometimes possible to bypass a filibuster of spending legislation through a process known as “budget reconciliation,” but reconciliation cannot be used to regulate. So presidents who wish to accomplish anything at all in Congress must limit their ambition to taxing and spending unless they can convince their opposition to play ball. Parties try their best to get creative within those categories (and sometimes succeed), but it is a huge constraint on policymaking. Yet, while McConnell essentially eliminated Congress’s ability to regulate, the Republican Party has still enjoyed tremendous regulatory policymaking success over the last decade or more. And the reason why is that Republicans don’t need a functioning Congress to set policy, so long as they control the courts. The Supreme Court is the new legislative branch While McConnell was busy cutting Congress out of the policymaking process, a Supreme Court dominated by Republican appointees racked up an impressive array of conservative policy victories. The Court dismantled much of America’s campaign finance law. It neutralized key provisions of the Voting Rights Act, allowed red states to opt out of Obamacare’s Medicaid expansion, gave religious conservatives a sweeping new right to defy federal and state laws, sabotaged unions, laid waste to US gun laws, abolished affirmative action at nearly all universities, and eliminated the constitutional right to abortion. Perhaps most significantly of all, the Court has rapidly consolidated power within itself, at the expense of the two elected branches of government. In many existing federal laws, for example, Congress delegated significant policymaking authority to federal agencies such as the EPA or the Department of Labor. But the Supreme Court gave itself a largely limitless veto power over any of those agency regulations — as long as five justices deem an agency’s action to be too significant. And so the Supreme Court is now the locus of policymaking in the United States. This happened in no small part because of McConnell’s Senate leadership. Under President Barack Obama, McConnell’s Republican caucus aggressively blockaded judicial nominees, including holding a Supreme Court seat open for more than a year until Trump could fill it with the archconservative Justice Neil Gorsuch. Then, once Trump came into office, McConnell transformed the Senate into a factory that rolled out newly confirmed judges almost as fast as the Trump White House could find conservatives to nominate to the bench. The result is a judiciary that routinely engages in political hardball to advance the GOP’s policy priorities. With the 2024 election looming, there is good reason to fear that Trump may prevail and do irreparable damage to US democracy during a second term. But McConnell deserves as much credit for America’s democratic decline as Trump. It was McConnell, after all, who enabled a wholesale transfer of power away from the people’s representatives, and toward GOP-appointed officials who serve for life. Da 6. januar hendt, var McConnell i sjokk - han nektet å snakke med Trump siden den gang, ikke minst etter hans kone var utsatt for rasistiske hets, og da det var bred enighet om riksrett tyder alt på at han var villig til å kaste ut Trump, men det vil koste hans senatlederstillingen. Og det var en av flere episoder i hans karriere som avslørt at han først og fremst bare tenkt på seg selv, uten anlegg for å ofre seg. Da hadde han blitt bitt av monsteret han hadde skapt fram, og det fikk han til å snu helt om etter Biden kom til makten. Han innledet et nært og viktig samarbeid med Biden som i 2020-2023 var en suksess, men kongressen hadde mistet for mye makt som resultat av hans virke, og da MAGA kom sterkt inn i kongressvalget i 2022, mistet han først huset, deretter senatet. Inside Mitch McConnell’s Season of Losses - POLITICO For han hadde ikke realisert før det var for sent, at partiet han var så lojalt mot; hadde gått under etter Trump kom inn og blitt kuppet av ekstremistiske krefter som tok fordel av hans destruktive handlinger i 2010-2020. Donald Trump, a person he despises and wrongly concluded was finished after the January 6 riot, is about to reclaim the nomination of the party McConnell loves for the third straight election; that same party is flirting with an isolationism that appalls a man who spends his free hours reading history books that are cautionary tales about the dangers of withdrawing from the world; and, perhaps most cruel of all, the only power McConnell sought when so many of his colleagues eyed the presidency has been ebbing in plain view as some GOP senators make clear they see him as their leader in name only. In private this year, McConnell has said this is the worst Congress he’s ever served in, according to Republicans who’ve heard the lament. And while always professing to care little about his critics — he made a show of hanging negative editorial cartoons in his Senate personal office — the historian manque cares deeply about his legacy. In this moment, he knows it will be shaped by the twin pillars of his opposition. As McConnell has put it to friends, “Democrats hate me because of the court, and Republicans hate me because of Trump.” It’s an irony of history, of course, that he’s conjoined with a figure he loathes precisely because of why it is that Democrats despise him. The most substantial policy heirloom McConnell leaves will not be any legislation but rather a Supreme Court he remade in his right-of-center image, by holding a seat for nearly a year and then rushing another in weeks. Just as ironic, the McConnell Court, by ending legal abortion, may have also ensured that the senator spent his final term as leader in the minority thanks to the galvanizing effect of the decision in 2022. However, the mistake McConnell made was not realizing that the country’s polarization had all but ended competitive general elections in most states — and that his strategy had to be applied in open-seat races as well as with incumbents. If he had pursued this approach to all races, he would not have been left with as many of the very senators who have reshaped the party and weakened his grip on power. Det er ikke mulig å ha medfølelse med en mann som skapt hans egne ødeleggelse, han har innsett at Reaganismen som han hadde vært en så sterk forkjemper for, har blitt drept da Trump stjålet partiet fra ham - og at mye av dette var hans skyld. Hans nullstillestrategi mot Obama i 2009-2017 var en total katastrofe da han utnyttet rasistiske undertoner og ekstreme partilojalitet som en forkjemper for "kontrarevolusjonen" som reaganismen er basert på, for å vinne seire for enhver pris uansett omstendigheter og konsekvenser. I slutten seiret han seg selv til døden og åpnet døren for monstre som Donald Trump. Dette var forstått av alle historikere og eksperter som bare har forakt til overs for McConnell. Da Hitler kom til makten i 1933, hadde han en døråpner som gjort dette mulig; Franz Joseph Hermann Michael Maria von Papen som i 1932-33 svekket Weimardemokratiet og tvunget Hindenburg til å ta Hitler inn i varmen. McConnell er USAs svar mot von Papen.

Ordet "historiske" er feil. Det var en amerikansk ekspansjonspolitikk rettet mot hele det amerikanske kontinentet helt fram til mellomkrigstiden. Da grunnlovsfedrene utarbeidet konstitusjonen i 1787, var ønsket om et imperium (britisk, aktuelt) først på listen over fremtidige ambisjoner - dette var en statligpolitisk målsetning som varte helt fram til 1898, i dette året - da den spansk-amerikanske krigen var i full gang - skulle den rasehygieniske stemningen fører til at de hvite nekte å undertvinge seg "alien" land med latinos og mestizos. Dette er noe som amerikanerne vil ikke vedkjenne seg til, og da de erobret halvparten av det meksikanske territoriet i 1847, begikk de folkemord på den vestamerikanske kystindianerbefolkningen og den spansktalende befolkningen som mer enn hundre år var behandlet svært usselt som et rettsløst folk. Så meget at flere tusen var massakrert i 1910-tallet i Texas av Texas Rangers mens den amerikanske intervensjonen i Mexico var i gang. Flere "helter" fra 1846 - som John Fremont i California - var grufulle menneskeslaktere. Det var ikke sjeldent sett i de etterfølgende tiårene hvor de amerikanske gringos spredt død og terror rundt seg. Da den amerikanske borgerkrigen sluttet, skulle USA ha fokus på gjenreisning og konsolidering - og det var først i 1880-tallet man gjenvant sin styrke, men da hadde ekspansjonstrangen sluppet sin tak på de folkevalgte representantene. Ennå fantes det en meget sterk stemning blant amerikanerne for å ekspandere USA uten statlig støtte, dette kalles filibustering. Hawaii er et offer for det, det innfødte kongedømmet ble kuppet og annektert på presis samme måte som Krim-halvøya av amerikanske innflyttere som tvunget USA til å bli med på forbrytelsen. Det var ikke få forsøk på både Canada og Mellom-Amerika. Det var flere invasjonsforsøk av disse filibusters mot Mexico siden 1847, og enda flere var oppdaget og stoppet - det var et seriøst forsøk på erobre Baja California i 1911, da 112 bevæpnede amerikanerne rykket over grensen - de begikk flere udåder inkludert en massakre i et tettsted som het El Alamo - før de ble stoppet og fordrevet av meksikanske styrker. De amerikanske myndighetene selv den gang nektet å stoppe denne virksomheten, nekte å straffe de ansvarlig og endog oppmuntret dette i det skjulte. Latinamerikanerne kunne ikke tro at slike private invasjoner kunne skje uten statlig tillatelse, og det fulgt til at forholdet mellom USA og Mexico forbli meget surt. Det som gjør at Mexico ikke hadde militær beskyttelse var fordi de europeiske militærmaktene var skamløse opportunister med imperiale ambisjoner - Frankrike okkuperte Mexico i 1860-tallet - og var dermed overlatt til seg selv, dels beskyttet av deres lands topografi og befolkningssammensetning. Dessuten hadde klassekonfliktene og de evinnelige indre konflikter svekket Mexico så meget, at militærvesenet ikke hadde sterk industri og dermed ikke kunne måle seg med USA på et militært grunnlag. Pobre México: tan lejos de Dios y tan cerca de los Estados Unidos! "Stakkars Mexico; så langt fra Gud, så nær de forente statene!" Under den franske okkupasjonen som var et galmannsforetak hvor en mann ble gjort til en keiser med rett til å bestemme over liv og død, det ble hans død, var USA en viktig støttepartner for meksikanerne, som allikevel aldri glemme trusselen fra den rike Nord, og da l Porfirio Díaz tok makten med et militærkupp i 1876, skapte han den nåværende doktrinen med tette økonomiske relasjoner mellom Mexico og USA, men også med størst mulig selvstendighet - en doktrine som de folkevalgte i Washington aksepterte og respektert. Men det innbar at amerikansk innblanding kunne ikke skje uformelt eller med vold. Under den meksikanske borgerkrigen måtte amerikanerne gi seg, da de innså at deres støtte til fiender av Villa var et meget dårlig valg, og dermed holdt seg unna i 1917-1923. I 1923 gikk det opp for amerikanerne at videre forsøk på innblanding i Mexico vil være kontraproduktivt og innledet seg i en mer respektverdig opptredens som garanterte freden for de etterfølgende generasjoner. Dette munnet ut i "Good Neighbor policy"-politikken lansert av Roosevelt i 1934. Mexico hadde en gang et ganske stort militærvesen i mellomkrigstiden, da det vist seg at relasjonene med USA vil være stabilt i uoverkommelig tid ble det nasjonale forsvaret dels oppgitt til fordel for suverenitetshåndtering og interne kontroll i egne land. Dette er nå under stor fare av republikanerne som ser ut til returnere til den rasistiske troen om amerikansk sivilisasjonsoverlegenhet mot de latinamerikanske landene i sør. Og Kina hadde gått meget sterkt inn i Mexico i de siste tjue år. I 2021 hadde den meksikanske presidenten kommet med en formell unnskyldning til Kina omkring den famøse massakren i Torreon, som var et rasistiskmotivert angrep på kinesiske arbeidere - 303 ble drept i året 1911. Dette var en folkemordhandling fordi det var halvparten av kineserne i byen. Siden den gang forlangte Kina en unnskyldning - som først kom hele 110 år senere.

Situasjonen i Moldova har blitt en kruttstønne; utbryterregionen Transnistria i brudd på alle forståelser den 28. februar bad Russland om hjelp "i møte med økonomisk krigføring" og dermed regelrett invitere fram et russisk angrep på den suverene staten Moldova. I seg selv er dette ikke vanskelig å forstå, ettersom det er den ulovlige russiske tilstedeværelsen som holder i livet regionen som fram til 2022 hadde nytt godt av sin posisjon som en økonomisk frisone med direkte adgang til det europeiske markedet. Men det innbar en sterk avhengighet av industri, som trenger gass og annet som kommer direkte fra Russland. På to år har det gått nedover for utbryterne som opplever at de ikke lenge kunne handle fritt med EU gjennom Moldova som hadde startet en utrenskning av pro-russiske krefter. EU har gått tungt inn med omfattende finansiell assistanse blant annet med gass. Putin har et stort ansvar i det; ved å kutte ned på gasseksporten har han i realiteten ofret Transnistria til økonomisk fall. Transnistria har en befolkning på 360,000 - som er sterkt fallende fordi ikke-slaviske folk og velstående regelrett flyktet, ettersom EU hadde åpnet sine grenser for moldovere fulgt dette til at meget mange utnyttet anledningen for å dra vekk; hele 150,000 forsvant på bare åtte år. Det er bare få titusener i aldersgruppen 18 til 30 i den mannlige andelen, og det store flertallet er ikke sterkt lojalt. Det er bare 4,500 transnistriske soldater - visuelt sett er det sett at mange er langt opp i alderen i en hær hvor man har altfor få hender med altfor mye våpen. Og det er våpenmengden som gjør at den moldovske hæren vil ha store problemer med 8,500 soldater - med altfor lite våpen. De har ikke engangs stridsvogner. Moldova har en befolkning på 2,5 mill. som også er fallende pga. utflukten til EU. Det finnes en autonomregion i sør, som i seg selv er ganske besynderlig; i 1800-tallet bodde et opprinnelig folk, nogai, der i den søndre delen av Moldova - dette er en lite kjent historie som ingen ville belyse fordi de muslimske nogaiene tilhørte Krim-khanatet og var meget sterkt mislikt, ja endog svært dypt hatet, for disses rolle som plyndrefolk og slavejegerne slik at ingen felt en tåre da russerne fikk dem utryddet etter erobringen av Bessarabia som er dagens Moldova. De overlevende flyktet til dagens Tyrkia. Men de etterlatt seg tomme landdeler som koloniseres av russerne med et vasallfolk, gagauz, som aktuelt er nært beslektet med nogai - men med ortodoks tro. Ordet "gagauz" kan være misledende fordi de er egentlig av bulgarsk herkomst som flyktninger fra Bulgaria som den gang var under det ottomanske åket. Da Moldova ble selvstendig, ble det skapt en utbryterregion som overrasket de fleste, som fram til 1995 formelt var en del av Sovjetunionen - under noe som må sies å være kollektiv stahet - som beskyttes først av sovjeterne fram til august 1991, deretter av et økonomisk sjokk da gagauzene realisert at de vil simpelt dø ut fordi deres region er ikke mulig å livnære seg på, uten å være tilkoblet resten av landet. Dette sjokket gjør at det ikke bryte ut åpen strid ettersom begge sider ville unngå unødvendige konflikt. I 1995 ble utbryterregionen reintegrert som en autonom region, "den autonome territorielle enheten Gagauzia" (ATUG) med et lovverk som gir gagauzene minoritetsrettigheter og selvstyrerettigheter. Men det gagauz-russiske forholdet ble ikke brutt, da Putin kom til makten i 1999 begynte han å underminere forholdet med Moldova og deretter støtte sovjetnostalgiske krefter som er sterkest i ATUG, som i stigende grad kom i konflikt med sentralmyndighetene ved å teste grensene av hva man kunne tillate seg. Dette var startpunktet på en moldovsk-prorussisk konflikt hvor ATUG var bastionen for de sterke sovjetnostalgiske kreftene, som kunne omfatte halvparten av befolkningen - ved en feil hadde moldovske politikerne valgt å utvikle en kunstig nasjonalidentitet slik at mange mener Moldova bare eksisterer for styremaktenes skyld. Egentlig er Moldova et rumensk land. Dette splitter og forvirrer mange. Men den proeuropeiske andelen vinner terreng, og under skyggen av krigen i Ukraina er det sett at Romania nå involvere seg i større grad enn tidlig mens myndighetene holdt ned pro-russiske krefter som hadde blitt en eksistenstrussel. Putins forsøk på å destabilisere Moldova gikk galt fordi Romania - og EU - har gått sterkt inn i bildet. Han hadde glemt den rumenske interessen for et historisk rumenskbefolket land. Det som kom fra Transnista er knapt overraskende. Det blir da en mye større overraskelse 1. mars da guvernør Evghenia Guțul fra ATUG kom til Moskva og ber om russisk beskyttelse. Dette kom meget overraskende på alle; hun kom til guvernørvervet i sommeren 2023 som kandidat for partiet "ȘOR" (Mișcarea Social-Politică „Ravnopravie”) som siden 2015 forsøkt å sabotere staten Moldova fra innsiden med organiserte protester og ble identifisert som Putins løpegutter. Partiet blir forbudt 19. juni 2023 da dette var oppdaget. Dette partiet vist seg å være en femtekolonnistbevegelse. Gutul vant i virkeligheten bare 26,47 % av stemmene under den første omgangen, og deretter vant valget med 52,99 % - hun fikk viktig drahjelp av sosialistpartiet PSRM som tradisjonelt står meget sterkt i ATUG. Partisjef for PSRM, Igor Dodon, arresteres i mai 2022 og er fremdeles i husarrest - siktet for høyforræderi og korrupsjon. PSRM gikk meget sterkt tilbake i 2020, slik at da parlamentsvalget fant sted i det neste året, kunne det bare overleve i en koalisjon som fikk 27, 17 % av stemmene. PSRMs sterkeste støtte er i sør og nord, i midten - med de meste befolkede regionene - ingenting. ATUG i kontrast til Transnista er helt uten økonomiske overlevelsesevne og ettersom det er direkte adgang til EU er en masseflukt ikke usannsynlig. Befolkningen er bare 100,000 til 110,000, som minskes for hver år. For økonomibevisste gagauzer er adgangen til det europeiske markedet en eksistensberettigelse, fordi grunnen er så dårlig, at vitikultur - vindyrking med andre ord sammen med solstikkolje - er dominerende. Alt annet er rett og slett småskala sauehold. Men dette bryr ikke sovjetnostalgikere seg om. Dessuten er gaguazene ganske unikt, de snakker ikke sitt morsmål fordi det hendt en russifisering som gjør at dette språket er utrydningstruet - siden 1999, da Putins allierte kom til, hadde man sett en dreining bort fra gaguazspråk til fordel for russisk på skolene også for barn, og dermed ser man at yngre ikke er i stand til å snakke med sine besteforeldre. Det er snart bare disse over 40 år som flytende snakker sitt morsmål. Mange i stigende grad identifisere seg som russerne. Mye av dette var mulig gjennom den ortodokse kirken hvor man fremmet bruk av russisk språk og russifisering. Transnista har militært sett en sjanse, men befolkningen kan være sterkt illojalt og ATUG har ingen som helst overlevelsesevne - det er nakne steppeland gjennomskåret av gamle elveleier som tildekkes og dype elver. En rumensk intervensjon på vegne av Moldova er ikke utenkelig.

Denne kilden er ikke helt upålitelig; men hun har rett i det med at ukrainerne var sent ut med å bygge solide forsvarslinjer, og at manglende luftvern er et meget stort problem. Det er allikevel viktig å huske på at dette skyldes Lancet-trusselen som gjør at kampluftvern - SHORAD på engelsk - ikke kunne være aktiv døgnet rundt, men det er ikke kamphelikoptre som helt glimret med sin fravær pga. erkjenningen av RBS 70-trusselen eller Su-25 som ytterst sjeldent overflyr feltet som er den egentlige trusselen. Disse bombekratre er IKKE av FAB-500, disse er av FAB-1500 med påmonterte glidevinger, som sendes på omtrent 50 km hold av Su-34 som kan ha opptil seks stykker på en gang (det er maks. grense) selv om treffsikkerheten bli større jo nærmere man kom. Avdijivka var et spesielt fenomen ettersom forstaden lå ganske dypt inn blant russiskkontrollerte territorier, men i februar har det vist seg at Lancet-trusselen har lykte med å dytte ukrainernes S-300 batterier som det bli stadige færre av, så langt vekk at man bare kan treffe fly like over felten opptil 30 km i dybde - som betyr at Su-34 flyene kan operere relativt trygt. Og total hensynsløshet bevitnes av overlevende ukrainerne som ikke kunne tro sine egne øyne da de så hvordan bomber som rammet dem så sterkt, også utslettet deres russiske motstandere. Dette betyr i praksis at russerne driver med teppebombing av nabolag og strøk uten å bry seg om sine egne fremrykkende bakkestyrker som kan tåle daglige tap på flere hundre (1,000 maks) uten kvalitetsfall. Intet forsvarslinje kan holdes mot en slik ildkraft i hender på galninger som er villig til å ofre tusener på tusener av menn. Det eneste ukrainerne nå har, ikke bare fordi de har lite ammunisjon, men fordi de har manko på artilleri - jeg tror over 50 % av alle vestligbygde skyts er tatt ut - kanskje det er bare et par dusin M177 haubitser tilbake av rundt 150 stykker - som et resultat av ZALA speiderdroner og Lancet enveisdroner - er FPV-droner. Der vist det seg at de gir ukrainerne luftherredømme omkring egne stillinger og stridende, enhver russer i det frie på felten opptil 5 km i dybde er i praksis fritt vilt for FPV-droner. I vintertid var de nemlig tregere pga. kulden, nå er det vårløsning med varmere vær. Russerne kan ikke jamme disse fordi droneoperatører bare "låst" den angripende FPV i rett kurs og sender mange flere - de simpelt svermer et kjøretøy med sterke jammingsutstyr. Det er en absurd situasjon; på lang hold har russerne luftherredømme - mens ukrainerne på kort hold har luftherredømme. Dette gjør krigen svært kostbart for begge sider. Russiske FPV er et voksende problem. Det verste er at denne situasjonen var forutsett for ett år siden; og av meg selv allerede i høsten 2022 da jeg vil ha BVR-kapable fly som kan ha luftdominans over feltet. Lancet-trusselen gjør det vanskelig å bruke strategiske SAM med høy profilsynlighet på mindre enn 50 km hold slik at man må ha strategiske SAM med 100+ km - og det er så langt bare Patriot SAM fra USA - og BVR-kapable fly som kan skyte ned fly på 30 km hold i minste fall. Med AMRAAM (og forhåpentligvis Meteor) kan man angripe fly 50 km vekk i svipptur fordi på større høyder vil bare S-300/400 SAM utgjør en trussel sammen med BVR-kapable Su-35S. Ettersom Su-35S har dårlig BVR-våpen vil selv eldre F-16 ha en sjanse, det blir noe annet med MiG-31. Det vil ha vært langt foretrekkende å ha BVR-missiler med 100+ km rekkevidde, da kan dette stoppe alle angrep uten å sette egne fly i risiko. Vi får da håper på at F-16C/D oppgraderes i all denne tiden for å kunne ha AIM-120C/D. Og sist, men ikke minst: Lancet-dronen må uskadeliggjøres. Dette er det farligste våpenet mot Vesten helt siden introduksjonen av MiG-15. Forhåpentligvis kan israelerne hjelpe til på dette stedet.

Nei. Faktumet om at stridsvogner er involvert, synliggjøre dette et meget stort problem med at et israelsk liv er mange ganger mer verdt enn mange palestinsk liv. Det skulle ikke ha blitt åpnet ild selv som varselskudd. Og da IDF innrømte at en av deres stridsvogner var kommet på meget ubehagelig kloss hold med hundrevis av palestinerne som prøver å komme seg bort, blant annet ved å bruke lastebilene som skjold, gir det seg at dette var en varslet katastrofe.

Al-Rashid humanitarian aid incident – Wikipedia Ifølge analytikere som blant annet basert seg på palestinske øyevitner oppsto det panikk da israelske stridsvogner skjøt med mitraljøser på folk som under den ukontrollerte stormingen av rundt 38 lastekjøretøyer. Lastebilsjåfører fikk panikk fordi de hadde kommet under ild, og satt opp farta slik at dusinvis ble påkjørt. Dette hendt ved Nabalsi rundkjøringen langs gaten Haroun al-Rasheed i bydelen Sheikh Ajleen. Det var flere tusen, som prøvd å komme seg vekk slik at meget mange ble skadet under trengsel og tramping. Ut fra hva som er kommet fram, har 115 blitt drept og 161 alvorlig skadet, samt flere hundre som var lettere skadd pga. flukten fremfor våpenbruk eller påkjøring. Det er kommet rapporter om at mortergranater kan ha blitt tatt i bruk. Disse Merkava stridsvogner har innbygde 60mm morterskyts. Mye tyder på at det bare var stridsvogner der, som fungerte som "eskorte" og "vakter" istedenfor soldater i det åpne, og dermed er uten av stand til å vurdere situasjonen korrekt og ha de rette midler, ettersom det bare er mitraljøseskyts og morterskyts å benytte fra innsiden av panseret. Det er dermed uansvarlig å åpne ild, for med slike våpen vil selv varselskudd komme i salvetakt og være ukontrollert i umiddelbar nærhet av store og ukontrollerte menneskemengder. Palestinerne er meget redd disse stridsvognene, som drepe alt levende rundt seg om de kommer inn i en "kill zone" som kunne være et titalls meter i omkrets eller mer. Hvis det var soldater der, ville det ha vært meget annerledes.

Hmmm... hva hadde hendt? Det var ganske åpenbart for "alle" at Netanyahu vil revurdere hans forholdet med Putin som hadde gått til angrep på ham og ytret støtte for Hamas (og Iran), men det var ventet at dette vil kjøles ned, de færreste tror på påstanden om at russerne hadde støttet Hamas i forkanten av 7. oktober, og man hadde simpelt sett at israelerne sluttet med å ringe russerne hver gang disse skulle angripe mål inn i Syria. Det kan ikke bare ha vært snakk om "konferansen" hvor Hamas og Fatah samt andre palestinske aktører var invitert av Putin til Moskva. Dessuten er ikke Netanyahu alene, krigskabinettet består også av andre toneangivende politikerne som kan ha bidratt til kursendringen i februar 2024. Den eneste forklaringen må være at det har noe å gjøre med Russlands allianse med Iran.

Et tredje A50-fly har blitt funnet. Det er mulig at det er det skadde flyet fra Belarus som hadde blitt sendt til Taganrog - og akkurat der har vi svaret på hvorfor det er bare et eneste fullt operativt A-50U fly tilbake; for Beriev som er ansvarlig for bygging og oppgradering av A-50 flyene har sin hovedfabrikk bare 130 km fra nærmest ukrainsk soldat! Det er innenfor rekkevidden for ukrainske droner (alle andre fly er inaktiv og knapt verdt oppmerksomhet). Vi vet annetsteds at 3 A-50U er under oppgraderingsarbeid som tok lengre tid enn ventet, og at resten har redusert kapasitet slik at det var 4 fullt operative A-50U fly ut av rundt 8 fly, det siste flyet var levert i 2023 og er fremdeles ikke akseptert for stridsoppdrag den dag i dag. 2 A-50U fly skutt ned. 1 A-50U skadd, de siste opplysninger betyr at det kunne også like gjerne være skutt ned, nå sitter den på bakken i måneder etter måneder. Ikke rart at A-50U fly ikke er sett i mange dager, de har bare 1 fullt operative fly tilbake, 3 satt på bakken og 1 som ennå er ikke klargjort for stridsoppdrag.

Dette er et lite sidespor; etter den delstatlige høyesteretten i Alabama avgjort at embryoer er ufødte mennesker, en slutning som alle vitenskapsmenn helt avviser, hadde republikanerne og demokratene over hele USA kommet ut i kaos da man skulle handle den uventede utviklingen ettersom kunstig befruktning er populært, ikke minst ettersom sædkvaliteten er sterkt fallende (den hvite andelen er mest utsatt). Under en av prosessene ble det satt fram et føderalt senatforslag som skulle beskytte kunstig befruktning, "IVF Bill" den 28. februar. Men det var en hastebehandling slik at en enslig senator kan avvise det, og det hendt da en kvinne - som vekker ikke lite tvil bare ved synet av hennes væremåte - Cindy Hyde-Smith - mener det vil åpne for menneskekloning og "menneske-dyr hybrider". Hva? Det er ingenting i forslaget - som var skrinlagt i ganske lang tid - om slike ting som Hyde-Smith påsto, når det er snakk om å opprettholde og beskytte en offentlig tjeneste for par som trenger befruktningsassistanse. Dette får alle inkludert meg til å gruble på om denne republikaneren har blitt ganske smårart. Forresten er det tydelig at de fleste republikanske senatorer ikke ønske å tillate kunstig befruktning, men må de la den rareste blant dem går fram og vetoet disse forslagene? Dette gjør folk flest overrasket, og man kan lurer på om de har blitt litt for rart. Chimeras, hybrids, and genetically modified animals (msn.com) Det vist seg at det aktuelt har vært vitenskapelige eksperimenter med hybridsdyr - et resultat ledet til et lite søtt dyr med et morderisk temperatur - og man vet at menneskekloner eksisterer, det bare er forbudt i de fleste landenes lover og er kun tillatt for vitenskapelige eksperimenter. Men "menneske-dyr hybrider"? Dette eksisterer ikke. Vel, jooo.... det er menneske-rotte hybrider; A similar experiment was conducted two years later, where scientists implanted human material (pictured) into rats and were able to grow working organs in (and on) living rats Uansett ser det ut at republikanerne er villig til å forby alt som smaker abort, prevensjon og kunstig befruktning - dessuten risikere dette å stanse genetikkforskningen som er veldig viktig for menneskeheten...

Nyheten om at det finnes 4,2 mrd. dollar som kunne sendes snarest mulig til Ukraina kaster et tvils skjær over Bidens ledelsesegenskaper. Det er absurd! Dette tyder dermed på at motivet bak grenseavtalen som har blitt en fiasko, var først og fremst ment for å vinne domestiske poeng i møte med republikanerne, og at det sterke presset i februar egentlig var for å bringe motparten i forlegenhet. Nå har dette slått tilbake på dem, møtet med Johnson ser ut til å ha endt i katastrofe - som ledet til at McConnell vil slutte som senatleder - da hadde man i uker snakker om at det er slutt på pengene. Så når det viser seg at hele 50 mrd. norske kroner kan benyttes på våpenanskaffelse rett til Ukraina, da får det tragikomisk skjær over seg, som gjør at man vil oppriktig begynner å tvile på Biden. Det blir for mye politisk dikkdakk hvor man holdt tilbake for å få gjennom hjelpepakken, slik man har blitt beslutningslammet. Biden officials weigh giving Ukraine weapons without replacing U.S. stocks right away or waiting for Congress funds (aol.com) Presset på Johnson er voksende for hver time. Nedstengningstrusselen hindrer de mektige fra å eliminere ham, men om et par uker vil det være fritt fram uansett om det skje nedstengning eller ikke. Her er en artikkel; On Ukraine aid, will Mike Johnson repeat an isolationist error that preceded World War II? (msn.com) House Speaker Mike Johnson faces a critical decision that could align his legacy with that of Sen. Henry Cabot Lodge, who, in 1919, spearheaded the Senate Republicans’ rejection of the Treaty of Versailles, thus declining United States membership in the new League of Nations. This was a stunning defeat for President Woodrow Wilson, who had championed the League as an alternative to the imperialism and power politics he considered responsible for World War I. The League sought to ensure peace by committing members to come to the defense of any other members who faced aggression. The prospect of a collective response would give pause to any aggressor otherwise tempted to attack a weaker neighbor. But without the leadership of the United States, already the greatest power of the era, the League’s collective security mechanism lost all credibility. When Japan invaded China in 1931, the League sent a fact-finding team, but otherwise failed to act. Following Italy’s invasion of Ethiopia in 1935, the League imposed some ineffective sanctions, but was otherwise helpless to reverse Italy’s aggression. The League likewise stood by while Nazi Germany took the Sudetenland in 1938. Through all these events, as the world stumbled toward a second world war within a generation, the United States sought safety in isolation. A meek giant, lulled into complacency by its geographic remoteness, the United States sat on the sidelines as aggressors threatened the peace in both Europe and Asia. Massive rallies organized under the slogan “America First” sought to avoid the kinds of sacrifices that had been made along the trench lines in Europe. Alas, peace and security could not be bought so cheaply. American security was bound up with the security of others. The American economy could not thrive if hostile rivals used violence to gain exclusive control over vast concentrations of industrial power and raw materials. Our democracy would be imperiled in a world dominated by autocracies. The isolationist illusion was finally punctured by the Japanese attack on Pearl Harbor. Following World War II, a new generation of leaders accepted the responsibilities of global leadership and built a set of American-centered alliances to keep the peace in Europe and East Asia. These alliances have secured the basis for spheres of remarkable peace, prosperity, and democracy in both regions, even in the face of great power threats both past and present. The continued stability and peace in Europe and Asia depend upon the strength and credibility of the American commitments to the security of our partners. And this is where Mike Johnson, the Republican speaker, faces a choice potentially as momentous as that of Senator Lodge. Johnson holds the fate of Ukraine in his hands, and so too the standing of America’s international leadership. Although Ukraine is not a treaty ally, the United States, both individually and through NATO, has made public commitments to assist Ukraine in defending itself from Russian aggression. The very fact that the current arms aid package for Ukraine has been held up in Congress for months has already harmed the credibility of America’s word. Should the standoff result in a failure to resume arms shipments — especially if followed by major Russian battlefield advances — America’s friends and rivals alike will be forced to reconsider their strategic position in a world of renewed American isolationism. Already, Donald Trump’s reckless threats to pull out of NATO have damaged the alliance regardless of whether he wins the presidency or carries through on the threat. Our allies now understand that America’s commitment to their security is in question. And so do our rivals. Johnson should calm such fears by bringing an aid package for Ukraine to a vote in the House, where it would likely pass. If he fails to do so, then this moment may well be remembered as a turning point akin to the failure of the League of Nations vote in the Senate, and the first step into a new era of isolationism and insecurity. Det er ikke sikkert om Johnson er villig til å fatte dette alvoret. For det er ikke han, men Trump, som i virkeligheten holdt tilbake. Why Is Trump Trying to Make Ukraine Lose? (msn.com) Nearly half a year has passed since the White House asked Congress for another round of American aid for Ukraine. Since that time, at least three different legislative efforts to provide weapons, ammunition, and support for the Ukrainian army have failed. Kevin McCarthy, the former House speaker, was supposed to make sure that the money was made available. But in the course of trying, he lost his job. The Senate negotiated a border compromise (including measures border guards said were urgently needed) that was supposed to pass alongside aid to Ukraine. But Senate Republicans who had supported that effort suddenly changed their minds and blocked the legislation. Finally, the Senate passed another bill, including aid for Ukraine, Taiwan, Israel, and the civilians of Gaza, and sent it to the House. But in order to avoid having to vote on that legislation, the current House speaker, Mike Johnson, sent the House on vacation for two weeks. That bill still hangs in limbo. A majority is prepared to pass it, and would do so if a vote were held. Johnson is maneuvering to prevent that from happening. Maybe the extraordinary nature of the current moment is hard to see from inside the United States, where so many other stories are competing for attention. But from the outside—from Warsaw, where I live part-time; from Munich, where I attended a major annual security conference earlier this month; from London, Berlin, and other allied capitals—nobody doubts that these circumstances are unprecedented. Donald Trump, who is not the president, is using a minority of Republicans to block aid to Ukraine, to undermine the actual president’s foreign policy, and to weaken American power and credibility. For outsiders, this reality is mind-boggling, difficult to comprehend and impossible to understand. In the week that the border compromise failed, I happened to meet a senior European Union official visiting Washington. He asked me if congressional Republicans realized that a Russian victory in Ukraine would discredit the United States, weaken American alliances in Europe and Asia, embolden China, encourage Iran, and increase the likelihood of invasions of South Korea or Taiwan. Don’t they realize? Yes, I told him, they realize. Johnson himself said, in February 2022, that a failure to respond to the Russian invasion of Ukraine “empowers other dictators, other terrorists and tyrants around the world … If they perceive that America is weak or unable to act decisively, then it invites aggression in many different ways.” But now the speaker is so frightened by Trump that he no longer cares. Or perhaps he is so afraid of losing his seat that he can’t afford to care. My European colleague shook his head, not because he didn’t believe me, but because it was so hard for him to hear. Since then, I’ve had a version of that conversation with many other Europeans, in Munich and elsewhere, and indeed many Americans. Intellectually, they understand that the Republican minority is blocking this money on behalf of Trump. They watched first McCarthy, then Johnson, fly to Mar-a-Lago to take instructions. They know that Senator Lindsey Graham, a prominent figure at the Munich Security Conference for decades, backed out abruptly this year after talking with Trump. They see that Donald Trump Jr. routinely attacks legislators who vote for aid to Ukraine, suggesting that they be primaried. The ex-president’s son has also said the U.S. should “cut off the money” to Ukrainians, because “it’s the only way to get them to the table.” In other words, it’s the only way to make Ukraine lose. Many also understand that Trump is less interested in “fixing the border,” the project he forced the Senate to abandon, than he is in damaging Ukraine. He surely knows, as everybody does, that the Ukrainians are low on ammunition. He must also know that, right now, no one except the U.S. can help. Although European countries now collectively donate more money to Ukraine than we do (and the numbers are rising), they don’t yet have the industrial capacity to sustain the Ukrainian army. By the end of this year, European production will probably be sufficient to supply the Ukrainians, to help them outlast the Russians and win the war. But for the next nine months, U.S. military support is needed. Yet Trump wants Congress to block it. Why? This is the part that nobody understands. Unlike his son, Trump himself rarely talks about Ukraine, because his position isn’t popular. Most Americans don’t want Russia to win. Often, Trump’s motives are described as “isolationist,” but this is not quite right. The isolationists of the past were figures such as Senator Robert Taft, the son of an American president and the grandson of an American secretary of war. Taft, a loyal member of the Republican Party, opposed U.S. involvement in World War II because, as he once said, an “overambitious foreign policy” could “destroy our armies and prove a real threat to the liberty of the people of the United States.” But Trump is not concerned about our armies. He disdains our soldiers as “suckers” and “losers.” I can’t imagine that he is terribly worried about the “liberty of the people of the United States” either, given that he has already tried once to overthrow the American electoral system, and might well do it again. Trump and the people around him are clearly not isolationists in the old-fashioned sense. An isolationist wants to disengage from the world. Trump wants to remain engaged with the world, but on different terms. Trump has said repeatedly that he wants a “deal” with Russian President Vladimir Putin, and maybe this is what he means: If Ukraine is partitioned, or if Ukraine loses the war, then Trump could twist that situation to his own advantage. Perhaps, some speculate, Trump wants to let Russia back into international oil markets and get something in return for that. But that explanation might be too complex: Maybe he just wants to damage President Joe Biden, or he thinks Putin will help him win the 2024 election. The Russian hacking of the Democratic National Committee was very beneficial to Trump in 2016; perhaps it could happen again. Trump is already behaving like the autocrats he admires, pursuing transactional politics that will profoundly weaken the United States. But he doesn’t care. Liz Cheney, one of the few Republicans who understands the significance of this moment, describes the stakes like this: “We are at a turning point in the history not just of this nation, but of the world.” Once the U.S. is no longer the security guarantor for Europe, and once the U.S. is no longer trusted in Asia, then some nations will begin to hedge, to make their own deals with Russia and China. Others will seek their own nuclear shields. Companies in Europe and elsewhere that now spend billions on U.S. energy investments or U.S. weapons will make different kinds of contracts. The United States will lose the dominant role it has played in the democratic world since 1945. All of this could happen even if Trump doesn’t win the election. Right now, even if he never regains the White House, he is already dictating U.S. foreign policy, shaping perceptions of America in the world. Even if the funding for Ukraine ultimately passes, the damage he has done to all of America’s relationships is real. Anton Hofreiter, a member of the German Parliament, told me in Munich that he fears Europe could someday be competing against three autocracies: “Russia, China, and the United States.” When he said that, it was my turn to shake my head, not because I didn’t believe him, but because it was so hard to hear. Så langt nektet Trump å gjøre noe, og det er voksende tegn på at han vil framprovosere et militært nederlag i Ukraina, han hadde unnlatt å snakke i offentligheten fordi støtten til Ukraina er populært, men dette kan ikke tolereres - han må tvinges til å snakke, noen må konfrontere ham for øyne på hele verden. 10. februar-talen og sabotasjen av hjelpen til andre makter som Ukraina og Taiwan (der er man blitt nervøst, det vil ikke være overraskende om de grubler på om å kapitulere for Xi i Kina) har gjort enorme ubotelige skader av en sort som ikke har vært sett i USAs historie, og som kanskje aldri kan repareres fordi nå ser hele verden mot Washington - og de hadde forstått at Trump har blitt en trussel mot dem. Med få unntak, torypartiet i Storbritannia ser ut til å bevege seg over i virkelighetsfornektering i det siste. Så nyheten om at det er mulig å gi hjelp - bare gjøre det vondt verre. Nå er man også kommet i tvil om Biden også.

Det var et Iskander-M TBM missil som tok ut NASAMS-rakettrampen som var 50 km fra nærmest russer og endog 65 km fra nærmeste større artillerienhet. Ut av 13 nedskytninger på mindre enn to uker er bare fire verifisert så langt. Et interessant bilde tatt trolig med et optisk sikte kan ha vist et fallende fly med den ene vingen avrevet, dette tyder på at ukrainerne angripe russisk fly på 15 til 50 km hold fra frontlinjen fordi det er bare på lang avstand det blir umulig å ha visuell verifisering. Som et resultat av terrorstyret - velsignet av det russiske folket som sender folk som gjort seg skyldig i moralske krenkinger til felten - og voksende disiplin blant soldatene i et land med omfattende deportering av befolkningen - er det lite med selvstendige visuell bevis. Dette er helt i kontrast til hva som var sett i 2022-23. Det betyr dermed at nedskytninger som ikke verifiseres, ikke kan avfeies som fantasi. Men det kan også betyr at det bare er indirekte missilangrep hvor enhver bevegelse kunne bare sees på radarskjermen slik at en verifisering av et nedskutt fly er vanskelig, dersom pilotene kunne foreta bråmanøvrer som å stupe ved varsling. Siden vi vet at det er aktive S-200 missiler og kanskje andre sovjetiskbygde SAM som tas i bruk av ukrainerne, betyr det at de har en kapasitet for å ramme fiendefly over Donetsk og Mariupol. Su-34 er et ganske stort fly, passende for et S-200 missil. På felten ser det ut at visse feltoffiserer var litt for ivrig i sine angrepene; da Krasnohorivka angripes på Donetskfronten rykket de fram på et altfor trangt rom mellom to kunstige innsjøer og tok i bruk en TOS-1A som tømte sin ammunisjon - og ikke bli trukket ut, bare forlatt for ukrainske FPV - slik at ukrainerne kunne slå dem tilbake med få vansker. (1 T-72 slått ut, satt i brann) Dette er ikke enestående; det samme var sett rundt omkring. Men annetsteds hadde russerne større suksess med seg, de har inntatt Orlivka og Tonenke som har blitt omstridt, vest for Avdijivka - det hjalp lite med å massakrere kjøretøyer når det er for bredt foran egne forsvarsverk. Trolig er 2 M1A1 Abrams nå slått ut, det ene kan falle i hender på russerne. Et ukrainsk amfibieangrep ved Tendrovskaya-halvøya i Kherson oblast endt i katastrofe; fire båter var sendt ut - bare et skal ha returnert, de var tatt under ild til sjøs av russerne som i ettertiden fant den ene båten strandert etter å ha kommet i drift, med opptil åtte døde om bord. Skadene på de døde tyder på at de var drept med automatvåpen på kloss hold, og da flere var skadet i forveien, måtte det ha vært en langvarig trefning. De russiske speiderdroner operere ganske fritt; et Buk SAM kjøretøy ble ødelagt hele 26 km fra frontlinjen, trolig av en 152mm granat. Dette kan tyder på at ukrainerne ikke er i stand til å jamme disse dronene når de hadde vært i stand til å gjøre det med enveisdroner og kryssermissiler.

Det har kommet meget voldsomme reaksjoner. Så voldsomt, at høyestedommerne kan komme under et massiv press - de hadde kunne beskytte seg mot reaksjoner gjennom institusjonell immunitet, men saken er simpelt for alvorlig; så alvorlig at hele den amerikanske intelligentsiaen kan reagere fordi det har aldri vært absolutt immunitet noensinne i den amerikanske historien siden 1775 og den siste som hadde det, var den engelske konge George 3. som opprørsbanneret var reist mot (parlamentet hadde jernhard kontroll på monarkene siden 1688, men dette snakket ingen om). Det har aldri vært snakk om Trump. Siden han reist spørsmålet om immunitet i alle straffesakene mot ham har det for lengst sluttet med å dreie seg om en enslig manns forbrytelser eller sakreisning mot ham. Det har blitt en konstitusjonell prinsippsak som må tas i størst alvor. Demokratiet i 1974 er langt mye mer voksen enn i 2024, for da Nixon anklages i forbindelse med Watergateskandalen var høyesteretten bevisst på sitt ansvar som edsvorne beskyttere av 1789-konstitusjonen og den politiske forfatningen i den amerikanske føderasjonen. Den gang var høyestedommerne opptatt av upartiskhet, et prinsipp som opprettholdes i lang tid. Federalist Society – Wikipedia American Bar Association – Wikipedia Dette saboteres av republikanerpartiet. Det var Ronald Reagan som gjort dette mulig, da han kom til makten i 1981 begynte han arbeidet med å dreie landet til høyre, og hans venner stiftet organisasjonen Federalist Society for Law and Public Policy Studies (FedSoc) - som bare hadde kunne skje i USA fordi det er veldige strenge anføringsregler for lekfolk i mange land med århundrer av erfaring omkring rettspraksis, inkludert alle tre skandinaviske landene. The Federalist Society was founded in 1982 by a group of students from Yale Law School, Harvard Law School, and The University of Chicago Law School with the aim of challenging liberal or left-wing ideology within elite American law schools and universities. The organization's stated objectives are "checking federal power, protecting individual liberty and interpreting the Constitution according to its original meaning", and it plays a central role in networking and mentoring young conservative lawyers. According to Amanda Hollis-Brusky, the Federalist Society "has evolved into the de facto gatekeeper for right-of-center lawyers aspiring to government jobs and federal judgeships under Republican presidents." It vetted President Donald Trump's list of potential U.S. Supreme Court nominees; in March 2020, 43 out of 51 of Trump's appellate court nominees were current or former members of the society. In January 2019, The Washington Post wrote that the Federalist Society had reached an "unprecedented peak of power and influence." Of the current nine members of the Supreme Court of the United States, at least five are current or former members of the organization—Brett Kavanaugh, Neil Gorsuch, Clarence Thomas, Samuel Alito, and Amy Coney Barrett. Chief Justice John Roberts previously served as a member of the steering committee of the Washington, D.C., chapter, but denies ever being a member. Politico wrote that the Federalist Society "has become one of the most influential legal organizations in history—not only shaping law students' thinking but changing American society itself by deliberately, diligently shifting the country's judiciary to the right." Dette er hentet fra wikipedia som en oppsummering; det avslører at FedSoc er i ledertog med Trump og har blitt en politisk støttepartner for ham, ettersom ingen president før ham hadde nominert så mange fra FedSoc. Bush junior kan beskyldes å ha fratatt kontrollorganet ABA (American Bar Association) myndigheten for å vurdere og godkjenne føderale høyesterettskandidater som en del av godkjenningsprosessen (siden 1956) i 2001, Obama returnert til dette i 2009 - bare for å oppleve at Trump omgjort dette. Siden 1878 hadde ABA en sentral rolle innenfor den legale makten, noe som mange republikanerne beklager dypt, fordi det var med ABA liberalkonservative og senere liberale lekfolk kom til og begynte med å ta føringen i 1945-1970. Den legendariske Earl Warrens imponerende karriere var gjort mulig med hans personlighet og ordnede omgivelser rundt hans arbeidsverk som ABA kunne ta æren for. Og den store ironien i dag - er at disse av den første generasjonen i FedSoc tar avstand fra Trump og vil ha en rask avgjørelse, bare for å oppleve at de har mistet all kontroll. De har blitt kuppet av sine etterfølgerne som har etter hvert gikk i en konturløs dreining til høyre, man ser at Gorsuch, Thomas og Alito nærmere seg kristenfascismen i det siste. Det nære samarbeidet mellom FedSoc og Trump i 2017-2021 betyr jo at den føderale høyesteretten kan være partisk til fordel for den ene parten, Trump selv. Den amerikanske rettsstaten har blitt politisert av republikanerne. The Inside Story of Richard Nixon’s Ugly, 30-Year Feud with Earl Warren | History| Smithsonian Magazine Og dette er sterkt uønsket. Alle vet hvordan Nixon tvinges til å retirere fra vervet, men det er ikke kjent at han og Warren mislikte hverandre meget intenst - den rettskafne og liberalkonservative mannen med høy etisk standpunkt (han var rasist i hans yngre dager) mot den skurkaktige, løgnaktige og amoralske dvergen av en mann (Nixon var tradisjonelt parodiert som en dverg akkurat som Putin hadde vært) uten skrupler. En kamp mellom Godhet og Ondskap i dypeste amerikansk tradisjon. Da Warren lå for døden, var det i midten av Watergateskandalen da - han med strenghet og et lite smil - instruert hans disiplinene om å ta hardt på Nixon omkring immunitetsspørsmålet; “If Nixon gets away with that, then Nixon makes the law as he goes along – not the Congress nor the courts,” Warren said. “The old Court you and I served so long will not be worthy of its traditions if Nixon can twist, turn and fashion the law.” Disse ordene var LOV for høyestedommerne med William Douglas og William Brennan i spissen da de holdt ham i høyest aktelse. Og det var den rette konklusjonen, som var til fordel for det amerikanske demokratiet som den gang holdt en høyere standard enn i dag. Nixon hatet den rettskafne og populære mannen som var guvernøren i California siden 1946. Og Warren hatet ham i retur spesielt etter “The Great Train Robbery.” da Nixon forrådt ham og gav hans rival, Eisenhower, delegatene fra California i løpet av en togreise i 1952. "Tricky" Nixon - dette nikkenavnet som nå er permanent festet på ham - var Warrens, spesielt med tanke på at han mislikte sterkt Nixons oppførsel og natur som en dobbeltagent og skamløs manipulator, og dette returneres med lik stor intensitet. Da Warren retireres i juni 1969, hadde Nixon på pur faenskap saboterte hans valgte etterfølger som i tillegg var utsatt for mafiametoder, og dette fulgt til et meget anstrengt demokratisk-republikansk forhold i 1969-1974. Dette brøt tradisjonen med tverrpartisk utvelging av høyestedommere. Warren beholdt hans innflytelse i høyesteretten fram til hans død. Og det var avgjørende da Watergateskandalen eksplodert. I fakta, det var feiden mellom Nixon og Warren som fulgt til denne skandalen. “If Nixon is not forced to turn over tapes of his conversation with the ring of men who were conversing on their violations of the law, then liberty will soon be dead in this nation,” Han døde få timer etter å ha utsagt disse ordene som avgjort saken "United States vs Nixon" to uker senere, og som fulgt til at Nixon i risiko for riksrett måtte gå fra det hvite huset for godt. Og nå er John Roberts i full gang med å kaste ut Earls Warrens legendariske arv som mer enn noe annet hadde styrket den progressive USA og det amerikanske demokratiet. Siden 1985, da William Rehnquist ble høyesterettsjustitiarius, hadde den føderale høyesteretten gått langt til høyre, men ingen hadde våget - ingen - å angripe legenden før i dag. Dette kan ikke John Roberts og FedSoc går fra. De har skapt en meget farlig situasjon hvor Warrens advarsler kan bli gjort til virkelighet - "liberty will soon be dead in this nation."

Og han får hjelp fra den føderale høyesteretten hvor selv liberale dommerne synes å være med Roberts` ønske om å holde seg unna politikken "for enhver pris"; først den merkelige seansen hvor de betvilte hele saken omkring diskvalifiseringen av Trump basert på en konstitusjonell bestemmelse som gjør at mange legale eksperter bare måpe, nå en nylig kjenning 28. februar hvor man har regelrett slått anklageren med en stor knyttneve - som interessant nok ikke rommet dissens som vanlig, om at saken om immunitet skal vurderes - om flere måneder. For Jack Smith er dette nok en stor skuffelse. For det betyr at alle saker mot Trump omkring 6. januar utsettes fram til 22. april når den første høringen skal finne sted. Jeg tror vi kommer til å se høyestedommerne kaste tvil på saken. Supreme Court stalls Trump’s federal election trial while weighing his immunity bid - POLITICO For med kjenningen mener det at de vil ikke ha fremgang i prosessene, og dermed i virkeligheten skape fram et scenario som vil åpne for politisk kaos i sommeren og høsten når valgkampen er i gang. Og da kunne høyestedommerne "av hensyn til offentligheten" velge å vente fram til valget er overstått, og kan la sakene faller i januar-februar 2025 når Trump overtar, ettersom han vil være president. De ser ikke ut til å realisere at de med en slik plan i virkeligheten akseptere ubegrenset immunitet for fremtidige presidenter. I strid med den konstitusjonelle ånden. Roberts hadde gjort det klart i 2023 at han ikke vil ha en "politisering" av høyesteretten, som i ører på meget mange virker svært rart og motsigende. The Supreme Court’s new order sabotaging Trump’s DC criminal trial, explained - Vox So much for the rule of law. The Supreme Court ruled on Wednesday that Trump’s DC criminal trial, the one concerning his attempt to steal the 2020 presidential election, must be delayed for at least another two months. The Court already effectively delayed his trial for an additional two and a half months in an order handed down last December. This order is a colossal victory for Trump, and could potentially allow him to evade criminal responsibility for his attempts to overthrow the 2020 election altogether. Trump’s goal is to delay his trials until after Election Day. Should he prevail in that election, he can then order the Justice Department to drop all federal charges against him. Trump was able to secure such an order from the justices by exploiting the fact that the federal judiciary ordinarily does not allow two different courts to have jurisdiction over the same case at the same time. So, when a party to a lawsuit or criminal proceeding appeals a trial court’s decision, the trial court often loses authority over that case until the appeal is resolved. The ostensible reason for the Court’s order putting the trial on ice is that the Court needs that time to consider a weak appeal challenging a ruling by Judge Tanya Chutkan, the judge presiding over his DC criminal trial. According to Trump, the Constitution forbids any prosecution of a former president for any “official acts” he engaged in while in office. The implications of this argument are astounding, and Trump’s lawyers haven’t exactly tried to hide them. During one court hearing, the former president’s lawyer told a judge that Trump could not be prosecuted even if he had ordered “SEAL Team 6 to assassinate a political rival,” unless Trump were also impeached and convicted by the Senate. It’s hard to imagine the Supreme Court signing onto this argument, which has already been rejected by two other courts. Yet Trump has now, with Wednesday’s ruling, leveraged this ridiculous legal argument to delay his DC trial for at least four and a half months, and the delay will likely extend much longer because the Court will need time to produce an opinion. The Court will hear oral arguments in late April. Simply put, Wednesday’s order is a disaster for anyone hoping that Trump may face trial before the November election. And, because the nominal reason for this order is to give the justices more time to decide if the president is completely above the law, this decision raises serious doubts about whether this Court can be trusted to oversee Trump-related cases in a nonpartisan manner. Alle høyesterettsjustitiariuser i den amerikanske historien ville ha reagert negativt på dette. Og med det har John Roberts forårsaket kanskje den største selvskaden på høyesterettens legitimitet siden slutten på 1800-tallet. En utsettelse eller bevisst sabotasje omkring en viktig konstitusjonell prinsippsak om en president kan står over loven (grunnlovsfedrene tabbet seg ut der) eller ikke, om han har absolutt immunitet - et kongelig privilegium som de amerikanske opprørerne i 1775 hadde brukt som en del av sin begrunnelse for å reise opprørsbanneret - er svært fatalt. For da betyr det i praksis at konstitusjonen er underordnet en enslig manns luner. Det er jo helt presist hva amerikanerne hadde brukt for å rettferdiggjøre sitt opprør selv om det egentlig var det engelske parlamentet man i virkeligheten reist seg mot. Så når Trump kommer til makten og Roberts bare smiler og lar sakene faller bort, vil dette smilet stivet når Trump forbryter seg mot lovverket uten konsekvenser. For mange av hans valgløftene, spesielt deportasjon av immigranter, er basert på systematisk lovbrudd som den amerikanske rettstaten vil forhindre. Om Trump kunne argumentere med at han står over loven og dermed er gitt fortrinn med hans presidentordrer - det var sett i 2020 at han hadde prøvd å gjøre hans ordrer til lover i strid med konstitusjonen - kan ikke domstolene gripe inn. Da er et diktator innført, og John Roberts vil være en edbryter mot den amerikanske konstitusjonen.

Dette ruinerte krigsdeltagere. Ammunisjonsforbruket i de to verdenskrigen var så astronomisk, at bare et eneste land klarte å unngå de verste følgene, og det var USA som var på et annet kontinent. Det britiske imperiet var en hårbredde fra konkurserklæring i 1919, slik at man var tvunget til å kutte ut så mye som 90 % av militæret på meget liten tid. Det som holder krigen gående i strid med all logikk fra erfaringer i tidlige storkonflikter er det store globale markedet som gjør at russerne kunne tjene inn masse og masse av penger som så sløses bort helt vettløst, og at ukrainerne kunne få finansiell støtte fra Vesten som tross en resesjon i EU kunne drukne Zelenskyj under et fjell av pengesedler. Den gang var markedet fordelt på meget få, nå er det meget mange.

"Rally around the flag" Trolig er Putin aldri så populært som nå, for 71 % av befolkningen mener landet går i riktig retning og 45 % støtter hans krig (stort sett eldre som ikke trenger å frykte rekruttering), det er økte lønninger og pensjoner, arbeidstallene går oppover, og den politiske engasjerte middelklassen er i ferd med å utraderes til fordel for en statskorporativ middelklasse som vil være avhengig av staten, hvor de veksler om sin lojalitet mot tjenester. Ennå avslører disse opplysninger den totale mangelen på solidaritet blant russerne, som Steinfeld mener er "forakt for svakhet" og "frykt for makt", for det er latt merke til at bare middelklassen lot til å ha utviklet solidaritetstegn mens resten gjør det ikke. Egentlig er det ikke rart, Russland er et imperium med dusinvis av folkegrupper og regionale identiteter som bare sameksistere. Noe holder på å skje med Putins støtte: – De første tegnene (msn.com) Aldri tidlig er den politiske undertrykkelsen så sterk i Russlands historie siden Stalins død i 1953, og når man ser på den lange historien av politisk undertrykkelsen blir det notert at Putin er på annenplassen når det gjelder skala og frykteffekt på samfunnet - som gladelig akseptert det - når en kjent militærblogger myrdes i dagslys er det ingen som reagere; da Navalnyj døde, var det ingen som reagere utover et lite klikk som føler seg fremmedgjort i deres egne land. Putins popularitet er ikke lenge knyttet til hans ledelse eller personlighet, men til storhetsfølelser, "For det store flertallet er det både ubetydelig og uforståelig at noen motsetter seg konflikten" - Putin støttes fordi han er deres tyrann som opprettholde "det guddommelige imperiet" og fremme deres interesser som et herrefolk. Ennå må det sies at dette er veldig farlig; samling rundt flagget ofte fulgt til katastrofer - sist sett i Gaza da folk flest hyllet 7. oktober; nå vansmekte disse i lovløse og farlige omgivelser på randen av hungersnød og sosial oppløsning fordi de hadde nektet å se realitetene. Noen ganger vant politikerne på det som med Thatcher og Falklandskrigen som egentlig reddet henne fra ruin, men andre gang var det nytteløst som da Bush junior fikk 89 % støtte, bare for å tape valget mot Clinton med bare 37,5 % av stemmene. Det russiske folket består av egoistiske og arrogante enkeltindivider som villig dytte hverandre rett i gapet på et forfølgende rovdyr fordi de har ikke anlegg for solidaritet, har ikke en nasjonalidentitet med vekt på folkelig samhold, har ikke menneskeverd, har ikke sans for rett og galt fordi de mener deres liv er så ulykkelig, at det viktigste er å holde ut og dermed ignorere endog døden - de frykter livet, rett og slett. De tror ikke på lykke og hell i et liv. Dette er Putins styrke og eksistenstrusselen mot Vesten.

Det er hva vi trenger! Dette kan erstatte artilleriammunisjon som er meget sårt tiltrengt på felten. Hvis ukrainerne har 50,000 slike FPV, vil det være jevngodt med en halv million 105/122mm granater mot "myk" mål og sårbare soldater i det frie. Ukrainerne trenger så mange droner som mulig. Og så store stridshoder og eksplosiver som mulig. Russia and Ukraine are suffering from major ammunition issues (msn.com) Forresten er det nå bekreftet også russisk hold om at man har ammunisjonsmangel; det er ikke mulig å forstørre den domestiske produksjonen nå som 1 mill. per år er nådd, og ettersom det er høy ammunisjonsforbruk betyr det at man ikke kan ha et klart overtak i den daglige kampen. Nå føler russerne at det var det glade vanviddet å være så sløsende; 10 til 11 mill. granater var sløst bort i februar til desember 2022! Enda flere millioner granater var sløst bort i 2023, allerede i mars hadde man fått meget seriøse problemer som løses da det kom inn mye ammunisjon fra Iran - som vi kan anta var betalt med gull. Det vil ikke være unaturlig å anta at rundt 15 mill. granater har blitt oppbrukt mot "bare" 3 mill. granater - dette er meget svimlende med tanke på at stridighetene i 2022 hadde regelrett kjørt seg fast slik at man er i "grøftefarta". Med alle disse granater kunne man dekke hele Norge i kratre. "If you expended 10 million rounds last year and you're in the middle of a fight and you can only produce 1 to 2 million rounds a year, I don't think that's a very strong position,” Ammunisjon fra den kalde krigen var billig, alt som trenges var å skifte ut utløsermekanismene på granatene - men nå må de produsere store kvantiteter av ammunisjon, og av en eller andre grunn nekte de å oppgi unødvendige skyts som 100mm haubitsskyts på BMP-3 og BMD-4 som gjør dem eksplosjonsfarlig. Det er ulike estimater om ammunisjonsproduksjon, som varieres meget sterkt om man ta alle kalibre fra 37mm til 203mm eller bare artillerikalibre fra 100mm til 203mm. De eldre "rapier" antistridsvognkanonene er nå sjeldent sett på feltet, muligens fordi det er for lite ammunisjon tilbake. Ukrainian Armed Forces wanted to be firing 10,000 shells a day Hvis man regner sammen, betyr det Ukraina har et basisbehov for 310,000 granater per mnd., og da mener det 3,6 mill. granater per år. Verdens samlede ammunisjonsproduksjon kan dekke dette behovet, men da er det snakk om et par dusin land over hele verden i et overhett marked fordi det er ikke bare i Ukraina det kriges, og "gjenoppdagelsen" av artilleriet har fulgt til at militærvesener verden rundt nå vokter om det de har. Vesten, dessverre nok, er dårlig an. “Last summer, we used 100 shells per day. The enemy infantry did not even think about moving here. They had no plans to advance because they knew that every unit that was here would use everything they had to repel their attack,” “In the past, if I saw their firing position, a dugout, machine guns… I would hit them. Now I don’t do that… The priority is the tank, the gun - if it is firing, the multiple launch rocket systems. If I see infantry and no one gives me a command, then I don’t shoot, because we have to save the shells,” Men; Det har en uventet følge som selv russerne ikke innså tidsnok; for hvis det er trygt å komme ut på ingenmannslandet og nylige erobrede land fordi det er liten risiko for artilleribeskytning - betyr de store avstandene og de topografiske avstander at motortransport er uunngåelig, og dette har fulgt til at FPV-droneoperatører kunne regelrett går berserk med sine droner som angrep kjøretøyene, og ettersom det er "trygt" å unngå disse til fots, vil meget mange kjøretøyer etterlates så de kan plukkes ut med bombedroner. De har tross alt mistet 1,100 kjøretøyer for å ta et enslig sted, Avdijivka, av dette 300 uerstattelige stridsvogner som nå erstattes med T-62 som regel. Tapene i januar-februar, da ukrainsk artilleri glimret med sin fravær, er uakseptert høy for russerne. Disse FPV med fragmentstridshoder vil bli meget effektiv mot upansrede kjøretøyer, befestede posisjoner og soldater til fots, da må man bare ha så mange som mulig. Det er et opptak som trolig vist en kinesiskbygd golfbil som kan ha blitt "pepret" fra foran. Nå over til luftvern; Ukraine may use its last Patriot and NASAMS missiles to wear down Russian aviation — Forbes (yahoo.com) Ukrainerne får ammunisjon fra NATO istedenfor USA, og det er kommet fram at de har 4 NASAMS, 3 Patriot og 3 IRIS-T batterier. Vi vet at russiske TBM fikk has på et NASAMS rakettrampe, men det var mulig fordi dette var stasjonært. Det ser ut at "FrankenSAM"-prosjektet nå omfatter NASAMS, for det skulle ikke være vanskelig å montere rakettramper på lasteplanet av et stort kjøretøy. Disse er nå i feltoppdrag på 20 km til 10 km hold fra frontlinjen ifølge ukrainerne. Tapet av rakettrampen betyr ikke så meget, det er trolig et par dusin rakettramper eller mer, av disse 18 alene fra USA. Men det var klart for ukrainerne at mens de kunne ha mobile rakettramper for Patriot, har det vist seg å være mer problematisk med NASAMS pga. rakettrampedesignet. NASAMS med "vanlige" AIM-120 AMRAAM kan når 30 km, men i møte med Su-34 flyene trenger de dobbelt så lang rekkevidde, og AMRAAM-ER er man mildt sagt usikkert på. Etter min mening vil det være bedre å ha bare to eller tre rakettcontainere på et mobilt feltkjøretøy som kan komme meget tett på frontlinjen. S-300/Patriot har bevist at det er mulig å ha et desentralisert batteri med mange titalls kilometer mellom "assets" i systemet. Pga. Lancet-trusselen har alle kampluftvernssystemer blitt spredt og organiserte i meget få detasjementer ned til bare to per stykke, med størst hovedvekt på mobilitet og kamuflasje, da er NASAMS med hele seks missiler per rakettrampe for stort og kostbart. Det er tusenvis av AMRAAM missiler og flere hundre Patriot missiler i den europeiske delen av NATO - spesielt Sverige og Tyskland. Men forbruksraten må senkes, jeg tror det bare er 300-400 AMRAAM og 25-30 Patriot per mnd., så ukrainerne må ha 100 % effekt for hvert missil.